Ringe barnevernet eller applaudere? Foreldre som holder barnets kjønn skjult

Selebukser, blått og lego i primærfarger. Oppvekst anno 1981.

«Så fin kjole du har!» «For et søt lita jente!» «Å, det var litt av en plugg!» «For en stor og sterk gutt!» Har du tenkt over hvordan du snakker til barn avhengig av om de er gutter eller jenter?

Dreamteam Veslemøy Aga , Kristiane Larssen og Sigurd Fandango har i fredagens D2 møtt foreldre som lar barna  vokse opp «kjønnsnøytralt». De har vært hjemme hos engelske Sasha (5) som foreldrene ikke ville avsløre kjønnet på for omverdenen når han/hun ble født. Tanken bak er at barnet først og fremst er et barn, ikke en gutt eller en jente. Sasha leker derfor lykkelig rundt med blomstrete genser til oransje bukse og når mammaen omtaler barnet sitt bruker hun navn, ikke han eller hun.

Disse er ikke så unike som du skulle tro. I Canada vokser babyen Storm opp uten at omverdenen får vite om han/hun er gutt eller jente. De eneste som vet er foreldrene, de to søsknene, en familievenn og jordmødrene som tok h*n i mot.

Storebror Jazz (ja, det er han med flettene) er en av få som vet om lille-ehm-søsken Storm er gutt eller jente. "Hvis du vil lære et menneske å kjenne spør du ikke hva de har mellom beina", sier faren David.

Nærmere oss oppdrar svenske Linus Lindell fra Malmø barna Sascha og Nikki kjønnsnøytralt, og omtaler dem ikke som han eller hun, men «HEN». Når folk spør hva slags kjønn barna er svarer han: «Hvorfor er det så viktig å vite?»

Jeg blir både fratstøtt og tiltrukket når jeg leser slike historier. For eksperimenterer de ikke med barna sine? Samtidig kjenner jeg at jeg synes kjønnsskillene mellom barna våre vokser meg over hodet. Når jeg var på apoteket og skulle kjøpe barneplaster spurte dama bak skranken:

– Er det til jente eller gutt?

– Hvorfor i alle dager trenger du å vite det? Er ikke blod bare blod?

– Jo, men du skjønner, vi har piratplaster til guttene og prinsesser til jentene, nemlig.

De får meg til å lure på hvem som egentlig er ekstreme? Er det foreldrene til Sasha, Storm, Nikki og Sascha (finnes det ikke noen flere kjønnsnøytrale navn å velge mellom forresten?) eller er det Lego som mener jentebarna våre i 2012 trenger pastellfargede skjønnhetssalonger for å leke med byggeklosser?

Den største studien som er gjort på barn og fargepreferanser fant at hos 120 spebarn under 2 år fantes det ingen kjønnsforskjeller på fargevalg. Samtlige foretrakk rødlige toner fremfor blålige og runde former fremfor firkantede. (Er jeg den eneste som tenker at ungene er programmert til å like pupper?)

Leketøyskjeden Hamley lagde egen rosa etasje for jenter og blå etasjer for gutter. Etter massive protester endret de og kategoriserte etasjene etter leketøystype istedenfor.

Da jeg gikk gravid med datteren min kjøpte jeg grønn barnevogn, la vekk alle rosa klær vi fikk i barselgaver (sorry!) og omtalte henne konsekvent som tøff, modig eller sterk for at hun skulle få en motvekt til alle «så vakker lita prinsesse» kommentarene hun (som alle andre) får fra hun er nyfødt. Men da hun ble 2 år og byttet til storbarnsavdeling i barnehagen kom hun likevel hjem og krevde Disneyprinsesser og rosa. Da måtte jeg ta et valg: Skulle jeg sette egne tanker om hva som er pent og riktig foran hennes egne ønsker? Skulle jeg tvinge henne til å være annerledes på grunn av mine holdninger?

Så stolt! Første trilletur som mamma. Og lykkelig uvitende om at det bare er 2 år til den første prinsessekjolen slipper over dørstokken.

Jeg ville ikke ville hun skulle endre som gutten i strikkagenseren i About A Boy.

Psykisk sjuk mor, bollesveis og hjemmestrikkede gensere. Ingen gullkombinasjon for 12 år gamle Marcus det der.

Derfor var datteren min lykkelig i Snehvitkjole på karnevalet i februar, hun har prinsessetelt fra Disney i hagen og så mange glitrende Hello Kitty ballerinaskjørt at rommet hennes kan forveksles med garderoben til Den norske opera og ballett. Men jeg kan ikke dy meg for å sende med henne et plastsverd, slik at hun i det minste blir «ridderprinsesse» når hun kler seg ut. Og vi kjører Pippi Langstrømpe på tung rotasjon.

Alle feministers favoritt: Tøffe, sterke Pippi.

Når jeg leser artikler om foreldre som lar barna vokse opp kjønnsnøytralt spør jeg meg selv: Trer disse foreldrene en annerledeshet over hodene på barna sine for å bekrefte sine egne forestillinger om likestilling? Gjør de barna kjønnsforvirret? Eller var det meg som var feig?

I D2 anbefaler likestillingskonsulent Kristina Henkel oss å bruke «barn» fremfor gutter eller jenter, og la jentekarakterene bli gutter og guttekarakterene jenter når du leser slik at barna møter forbilder som ikke bare er stereotype.

Hva synes du? Er det greit å la barna vokse opp uten å fortelle venner og familie hva slags kjønn de er? Er det uproblematisk å kjøpe lekesminke og høye heler til småjenter og Supermann drakt og verktøykasse til guttene? Hva ville du gjort om sønnen din ville gå i barnehagen i rosablomstrete genser,- eller neglelakk? Jeg gleder meg til å høre hva dere tenker om dette!

Blir ikke så mye klatring i trær på denne gjengen.

In English: The Norwegian newspaper Dagens Næringsliv wrote an article on Friday about genderless children. In England, Sashas parents refused to tell friends the child’s gender after birth. In Canada a baby called Storm is growing up the same way. I am intrigued and repulsed at the same time. I do think the gender divides have grown too wide, with Lego making a pastel coloured beauty parlor to market their building blocks to our daughters, and Hamley dividing girls and boys toys in pink and blue coloured floors. What do you think? Is it OK to let children grow up without telling the surroundings whether they are  a boy or a girl or will just cause gender confusion? I would love to hear your thoughts on this!

No Comments
  • Christina

    10/03/2012 at 08:01 Svar

    Tankevekkende artikkel. Jeg synes det er greit at det er forskjell på jenter og gutter. Mine to jenter er veldig forskjellige, selv er jeg hverken rosa eller blondefanatiker og det eldstemor hadde av dette var gaver. Nå har jeg ei som aller helst vil ha praktiske klær, de skal kunne klatres med, løpes med og snekres med. Da hun var 4 ønsket hun seg ekteverktøysett fra bestefar og fikk det. Hun minste der er det kjoler, skjørt, rosa, prinsesser og Kitty som gjelder. Tror det er lettere å kle jentene guttete enn å kle gutten med rosa genser. Men forskjell på plaster det bruker vi ikke nødvendigvis her. Helt normalt godt gammeldags brunt norgesplaster.
    Ha en fin lørdag

    • susannekaluza

      10/03/2012 at 20:21 Svar

      Enig i at vi ikke skal underslå at det finnes en forskjell på gutter og jenter, Christina. Fra 2 års alder ser forskere at gutter orienterer seg mot mekaniske leker som biler, mens jenter foretrekker dukker. (samme link som forskningen om farger jeg har lagt ut over, for de som er interessert) Og det er jo ikke til å underslå at jentebabyer svømmer i østrogen i magen, mens guttebabyer bader i testosteron, og at vi jenter skal bære fram barna. Likevel er jeg usikker på hvor mye utover det som er tillært. Selv bekymrer jeg meg litt for hvordan jeg snakker til små barn avhengig av om de er gutter eller jenter. Det er så lett å møte ei lita jente som kommer på middagsbesøk hit med «Så fin kjole du har fått! Er den ny?», mens jeg aldri sier slikt til gutter. Når døtrene våre blir møtt på denne måten igjen og igjen fra de er bittesmå sender vi vel et signal til dem om at utseendet deres er viktig og at det å kle seg fint er noe de bør vektlegge. Hva tenker du om dette? Ellers digger jeg løsningen din på plasterproblematikken, Christina ;-D

  • Carina

    10/03/2012 at 16:29 Svar

    Godt innlegg, Susanne! Leste samme artikkel på fredag (begynte også på et innlegg knyttet til den, men det er en annen sak. Lite tid til blogg om dagen, men det er jo også en annen sak).

    Tror jeg befinner meg nærmere å applaudere, enn å ringe barnevernet. Eller, jeg merker at jeg er så enig med «begge sider». Som deg blir jeg både frastøtt og tiltrukket.. Det å ikke avsløre kjønnet er ekstremt. Og ja, jeg spør meg også om disse foreldrene trer en annerledeshet over hodet på barna, for å bekrefte noe de selv tror på. Det er vel kanskje heller ikke å gi barna valgfrihet? Samtidig har jeg alltid vært opptatt av og oppgitt over hvor forskjellig vi, meg selv inkludert, behandler gutter og jenter. Det er så ubevist, og alle hadde hatt godt av å tenke over dette.

    Kanskje mest tankevekkende synes jeg det er at det som ofte anses som det kjønnsnøytrale, det normale, er det som også anses som «guttete». Vi har lettere for å akseptere en jente med «gutteklær» enn en gutt i «jenteklær», og jeg lurer på hvorfor det er slik? Hvorfor klær og verdier knyttet til guttene anses som det riktige.
    Takk for et tankevekkende innlegg! Og fortsatt god helg!

    • susannekaluza

      10/03/2012 at 20:29 Svar

      Hei Carina, takk for gode refleksjoner. Morsomt at vi tenkte likt da vi leste artikkelen. Det er jo virkelig et tema verdt en debatt eller ti!

      Jeg er helt enig med deg i at det mest problematiske er hvordan vi har langt lettere for å akseptere jenter som klatrer i klær og går i bukser ala Shiloh Jolie-Pitt enn gutter som vil leke med dukker, danse og gå i rosa ala …ingen! Slike finnes simpelthen ikke i mediebildet!

      Vet ikke hvorfor det er slik, men vil tro det er patriarkalske strukturer som henger igjen fra fortiden. Det er jo ikke noe vi gror av oss. «Kvinnesysler» som baking eller barnepass er fortsatt langt mindre verdsatt enn «mannesysler» som snekring.

      Og hvis jeg skal zoome ut, kanskje fordommene mot homofili er større når det dreier seg om unge gutter enn for jenter? Unge homofile gutter risikerer å bli banket opp når de står frem, mens en lesbisk jente lettere blir sett på som «spennende» og «eksotisk». Vet ikke hva du tenker om dette? Mange elementer som spiller inn her altså!

  • Maren

    10/03/2012 at 16:55 Svar

    Så langt det går synes jeg barna skal få bestemme selv, og at foreldre/de rundt skal se barnet som grønt, ikke blått eller rosa. Jeg for min del har aldri likt rosa, hatet kjoler, lekt med biler og de fleste vennene mine var gutter i begynnelsen av livet. Alikevel har jeg aldri likt røff lek, jeg har lekt med babyborn og i del hele tatt. Det at det er forskjell på oss har jeg generellt merket lite til (utenom det som ikke kan unngås, da), og det er jeg glad for. Lillesøsteren min derimot er stikk motsatt, og veldig jentete. Blir litt morsomt å se når jeg får barn selv, om jeg blir veldig «kjønnsbesatt», mest sannsynlig blir jeg vel heller en «grønn» mor som setter ungen i barnevogna og drar den med i stallen.
    Morro å tenke over, dette!

    • susannekaluza

      10/03/2012 at 20:33 Svar

      Hei Maren, takk for gode innspill! Helt enig med deg i at barna skal få bestemme selv, så langt det er mulig. Noe av det jeg reagerer på i eksemplene over er en følelse av at barna blir et «prosjekt» for foreldrene, istedet for et selvstendig subjekt med egne meninger og smakspreferanser. Men hva tenker du om når barnet er for ungt til å bestemme selv? De første 2 årene har babyer og småbarn ingen sterke meninger om hva de går med, og det er uansett foreldre som kjøper inn klærne hvertfall til de begynner på skolen. Gøy å tenke over sånne problemstillinger, som du sier, før man står oppe i de selv. For meg ble det et hopp mellom idealene mine da jeg gikk gravid og virkeligheten da datteren min ble født, men jeg er likevel glad jeg hadde tenkt over problemstillingen og tatt et aktivt valg istedet for å bare flyte med strømmen 🙂

      • Maren

        11/03/2012 at 12:55 Svar

        Det kommer vel ann på hva slags type foreldre barnet har. Har merket det tydelig at prinsessejentene har foreldre som kler dem opp i rosa og sender dem på ballet med barbier, og at ikke-prinsessene har foreldre som ikke gjør særlig forskjell på barna. For meg vil det være viktigst å la barnet gjøre valgene selv, og gjøre det det vil 🙂 Det er egentlig mye viktigere, å oppdra en sterk person som kan stå for sine meninger, uavhengig av om det er jente eller gutt 😀

  • Birgitte

    10/03/2012 at 19:23 Svar

    Jeg hyller rosa! Og har selv begynt å kjøpe meg flere lilla og rosa klær etter at jeg fikk en jente, som etter å ha rundet to år, ble helt vill etter rosa. For meg av hylling av rosa, blitt en feministisk prinsippsak. Det er én grunn til at den fargen, som alt annet utpreget «jentete» blir nedvurdert. Husker vi med jentebabyer i barselgruppa nærmest unnskyldte oss hvis vi kom med babyene våre i rosa. Det ble en vekker for meg. Jeg tror vi som samfunn har godt av at disse familiene utfordrer våre altfor rigide kjønnssyn, men jeg lurer på hvordan det vil gå med barna. Uansett hvordan man vrir, vender og kulturrelativiserer det, så er kjønnsidentiteten vår en av de mest primære. Det som provoserer mest er hvordan barnetøy/leke-produsentene gir hvert kjønn så små spillerom.

    • susannekaluza

      10/03/2012 at 20:49 Svar

      Hei Birgitte, takk for et annerledes og viktig perspektiv!

      Grunnen til at jeg er skeptisk til å kle datteren min i rosa er at jeg synes det er en forskjell i hvordan omverdenen møt og prater til småbarn avhengig av om de er rosakledde jenter eller gutter. Tenk på hvor ofte en vellmenende venninne eller tante stikke rhodet oppi barnevogna og kurrer «For ei vakker lita prinsesse!» . Da jeg trillet rundt på gutten min fikk han heller kommentarer ala «For en stor og sterk gutt!» For å sette det på spissen: Hvis jentebarn konsekvent blir kledd i «stygge» klær, oransje selebukser og nedarvede gensere osv vil de aldri få kommentarer på klær eller utseende. Tror du ikke det kan utgjør en forskjell?
      I England er det en organisasjon som heter Pink Stinks, som skriver mye nyttig og jobber for å bekjempe om den rosapregede kjønnsegregeringen på nettopp leketøysmarkedet som du nevner.
      http://www.pinkstinks.org.uk

      Jeg er imidlertid veldig enig med deg i at nedvurderingen av rosa representerer en større trend for nedvurdering av ting som regnes som «jentete». På samme måte som kvinnelige bloggere nedlatende kategoriseres enten som rosabloggere (overflatiske unge jenter som blogger om sminke, outfits og hverdag), cupcakes bloggere (overflatiske husmødre med for mye tid som blogger om baking.) interiør bloggere (overflatiske husmødre med for mye tid som blogger om de fine hjemmene sine) eller mammabloggere (overflatiske mødre som blogger om gulp og grøt) Takk for at du ga meg noe å tenke på!

      Mange klemmer fra Susanne

      • Birgitte

        11/03/2012 at 22:29 Svar

        Takk for langt og engasjert svar tilbake! For meg går disse tingene inn i et større bilde. Det har vært et politisk likestillingsmål i årevis å få jenter inn i gutteyrker. Det har nok hatt en viktig funksjon, men det som hadde vært enda viktigere var å oppgradere synet og ikke minst lønna på kvinneyrkene. Det er her mitt feministiske rosasyn kommer inn, hvis du følger meg. Jeg har hatt en liten prinsesse med gråskitne rosakjoler utenpå parkdress som har blitt både klatret, herjet og bråket med. Jeg ser at hun er som meg: hun liker både å jåle og pynte seg, og å leke, være fysisk utendørs og ikke bry seg om utseende. Man kan romme alt dette på en gang som jente/kvinne. På samme måte prøver jeg å hylle min egen barndom/ungdoms hesteplakater, popprinser, pastellfetisj og musikksmak. Typisk at alt gutter gjør og interesserer seg for, får så mye mer kred.
        Men innrømmer at jeg svelger mer hardt når det gjelder lillebror på 2,5 som skal arve alt dette rosa. Han elsker foreløpig rosa fordi det gjør storesøster. Han har ikke fått et kjønnet blikk ennå, og kan anerkjenne rosa for det det er: faktisk en veldig fin farge:-)
        Så får mor gjemme femi-mobbeofferangsten langt ned i halsen. Vet du, denne fargesegregeringen slår faktisk verre ut for gutter. Hvis min lille gutt vil fortsette å elske rosa gjennom hele oppveksten, risikerer han problemer. Det er ganske så trist. Nei, dette ble et langt og rotete innlegg! Ikke så lett å holde tråden på iphonen:-) kunne skrevet mye, mye mer om dette, meg gir meg her.

  • Anne Grete

    10/03/2012 at 22:43 Svar

    Jeg er overbevisst om at dette ikke er farlig.
    Altså dette rosa-styret.
    Jeg har selv to jenter, den ene rosa og dukkegal. Den andre praktiker og dongerikledd.
    Hvem som er råest, modigst og som går rett på i alle utfordringer? Jo, frøken Rosa.
    Hvem som får høre at hun har fin kjole? Jo frøken Rosa. Hvem som går motsatt vei og med tyngst ganglag? Jo, frøken Rosa.

    Denne rosa-angsten sier mye mer om oss voksne. For det er da vi som tillegger den alle disse elementene, som dum og blond, utseendefiksert, sminke og cupcakes.
    Det finner jeg helt tullete.
    Det er ingenting som skulle tilsi at rosa jenter og kvinner er svakere, mindre kloke, pinglete, sarte.. Hvis vi virkelig tenker det, er det vi som skal gå inn i oss selv, ikke den rosa jenta vi betrakter. Hun har all verdens muligheter. At vi rammer henne inn i begrensninger, er vår sykdom, ikke hennes.

    Så tror jeg det er slik, også her, at det er vi foreldre som har mest å si. Det er vi som er med på den fantastiske prosessen å gjøre våre barn trygge, stolte og sterke. Det handler ikke om farge.
    Om din datter i rosa silke og tyll blir møtt med at hun har fin kjole, ja så er vel det fint. Når du overhører det, får du er utmerket mulighet til å fortelle jenta di at hun er så mye mer enn den ytre rosa staffasjen. Det er uansett din plikt.

    Jeg er lærer. Og jeg har både prinsesser og blå-jenter foran meg hver dag. For noen jenter har ei mamma som nekter dem rosa. Klærne er guttete og sekken er blå. (Selvfølgelig vet jeg at noen jenter også VIL ha det slik:) men jeg har lyst til å riste litt i disse mammaene, og spørre dem hva de er så redde for. En farge har faktisk ikke makten til å bøye din datters nakke. Men du har den makten. Bruk den gjerne på å nekte henne rosa, glitrende prinsessegevanter, men jeg tror ikke dere får det beste forholdet av det. Ei heller vil det bygge opp ei jentes selvfølelse.

    Lytt heller til henne.
    Og snakk med henne om hvor fantastisk flott hun er. Vakker, ja. Men også sterk, klok, modig, morsom.

    Jeg har en sønn med neglelakk.
    Jeg har ei datter med svart elgitar.
    Jeg har ei datter som sloss i rosa prinsessekjole.

    Vogna deres? Den var blå, jeg har aldri likt rosa.

    • susannekaluza

      11/03/2012 at 21:31 Svar

      Hei Anne Grete, takk for engasjert svar!
      Jeg tror ikke du har helt rett i at det er vi voksne som tillegger rosa negative elementer som » dum og blond, utseendefiksert, sminke og cupcakes». Samtidig er det berettiget å diskutere om signalene jentene sender ut gjør at de blir møtt på en annen måte enn om de hadde vært kledd i dongeri, og om de blir påvirket hvis nok mennesker møter dem på samme måte fra de er bittesmå. Selv er jeg som jeg skrev over pragmatisk til det hele. Frøken Rosa hos oss har vært i den fasen i to år og det begynner å gi seg nå. Veldig kult at du lar sønnen din gå med neglelakk forresten. Det er tegn på en trygg og god mor, som igjen skaper trygge og gode barn 🙂 Mange klemmer fra Susanne

  • Jennukka

    11/03/2012 at 17:02 Svar

    Synes både innlegget ditt og diskusjonen under er kjempespennende.

    Selv har jeg ikke barn, men jeg har alltid vært veldig på at om jeg noensinne får en datter skal hun IKKE kles i rosa kjoler og kalles prinsesse. Jeg sier ikke at de aldri skal kles i skjørt/kjoler eller i blå gutteklær, men jeg får fullstendig angst av prinsessetrenden og utseendefikseringen. Jeg vil ikke at mine evt. døtre skal tro at å være pen og søt er det som betyr noe i livet, jeg vil at de skal være aktive, leke uten å være redd for å skitne til klærne og vite at kunnskap er mer relevant enn sminke, hår og klær.
    Selvfølgelig kommer jeg ikke til å nekte dem å leke med dukker, men de skal også oppmuntres til å finne andre interesser og leker. Jeg synes ikke det er riktig at de skal få «rosa interesser» bare fordi de er jenter. Svært mye av dette er jeg overbevist om at er tillært, ikke medfødt. Selv var jeg ikke særlig utpreget den ene eller den andre veien i barndommen. Jeg lekte litt med Barbie når jeg var sammen med venninner, men synes det var kulere å leke med kompisenes biler. Favorittleken var likevel kosedyr (dukker var for harde, og aldri særlig søte), og det var noe jeg kunne leke med/diskutere med venner av begge kjønn.

    Når det gjelder diskusjonen gutter i jenteklær/feminine gutter, blir dette en litt annen vinkling. Skulle mine evt. sønner vise interesse for dette, kan jeg ikke nekte dem. Men da vil jeg også være ganske overbevist om at dette ikke er noe som er tillært pga kjønn – det er i så fall noe de er virkelig interessert i, og jeg kommer til å støtte det. Feminine gutter får nok tyn for interessene sine ute i verden, så den støtten kan de godt få hjemme.

    • susannekaluza

      11/03/2012 at 21:37 Svar

      Hei Jenukka, veldig gøy med engasjement også fra kvinner som ikke har barn. Jeg tror det er viktig å ha gjort sge noen refleksjoner rundt dette før babyen er født, slik at man har en kompassnål å styre etter. Jeg er helt enig med deg i at mye «rosa aktiviteter» nok er tillært. Det kan jo forskningen jeg linker til i bloggposten også tyde på. Og når vi går i oss selv: Hvor mange verktøysett, Lynet McQueen utkledningstøy og garasjer gir vi egentlig i bursdaggave til små jentunger? Og guttungen får kanskje en dukke eller to (så vi skal føle oss politisk korrekte) mens jentene på samme alder har 5 dukker, dukkevogn, tåteflaske, smokk og et lass med dukkeklær. Da er det ikke rart de «blir» mer interessert i biler enn dukker. Gøy å se deg her på bloggen, håper du vil henge med videre!
      Mange klemmer fra Susanne

  • camillamaries.com

    11/03/2012 at 19:06 Svar

    For et velskrevet innlegg! Selv syns jeg det er meget spesielt å la barna vokse opp som kjønnsnøytrale. Kunne aldri tenkt meg å gjøre dette selv. Jeg tror noen ting som har med kjønn å gjøre rett og slett ligger i oss naturlig. Tror ikke jeg kunne nektet 2 åringen min verken Hello Kitty eller prinsesser… Men om barna mine viser interresse for ting forbundet med det motsatte kjønn, så blir de også oppmuntret. Datteren min er veldig glad i både Kaptein Sabeltann og biler, og jeg hadde ikke sett noe galt i å la henne få ha sjørøverbursdag for eksempel. Og sønnen min på 8 måneder har arvet storesøster sine rosa pysjamaser og sengetøy. På dagtid, kan de gjerne har kjønnsnøytrale klær, men det finnes jo faktisk ikke så mye av disse. Men jeg ser ikke poenget i kjøpe gutteklær til jenta mi og omvendt. For hundre år siden ble forresten rosa sett på som guttefarge fordi den var så kraftfull og maskulin….

    • susannekaluza

      11/03/2012 at 21:44 Svar

      Hei Camilla Marie, så hyggelig at du likte innlegget! Veldig godt poeng at det ikke finnes svært få «kjønnsnøytrale» klær til barn i dag. Da vi vokste opp var det nok av primærfarger å ta av (bare å se på stylingen min her, hehe http://susannekaluza.com/2012/03/07/det-dor-en-mamma-hvert-minutt/ ) mens det i dag er glitter og blonder og puffermer på alt «jentetøyet» og dødningehoder, biler og vester til guttene.
      Et hederlig unntak er me&i klærne du viste på bloggen din. Elsket dem! At rosa ble sett på som en kraftfull guttefarge for 100 år siden understreker bare hvor tillært dette er. Selv pleier jeg ofte å tenke på barnebildene jeg har sett av Ernest Hemingway http://ehemingway.ning.com/photo/1988711:Photo:105?context=album&albumId=1988711%3AAlbum%3A101
      Han vokste jo opp til å bli ganske maskulin, blondekjolene i barndommen til tross. (Dog tok han vel selvmord til slutt, så ikke godt å vite hvor mye det påvirket han lell;-) ) Ha en fortsatt fin kveld! Mange klemmer fra Susanne

  • Ellen

    11/03/2012 at 22:03 Svar

    Jeg overhørte en gang en mor i en butikk. Hun sa: Ask, har du sett Bjørk. Relativt kjønnsnøytralt.

    Veldig viktig å diskutere disse tingene. Her er det kapitalen som bestemmer både klær og leker. Helt krise egentlig.

    Forstår egentlig godt at noen velger å beskytte ungene mot disse tingene. Og kan ikke se for meg at det er mer skadelig enn den kjønssegregerte konsumverdenen.

    Jeg har skrevet endel om rosa og gutten min. Blandt annet her:

    http://ellensoase.blogspot.com/2011/06/en-bitte-lite-era-er-over.html

    http://ellensoase.blogspot.com/2010/05/gutterosa.html

    Mitt siste innlegg handler litt om det også.

    Takk for at du skriver om dette!

    Og PS: Jeg var på debatten jeg også!

    Ellen

    • susannekaluza

      12/03/2012 at 19:53 Svar

      Hei Ellen,
      så fin blogg du har! Måtte smile av innleggene dine om sønnen som elsker rosa. Du høres ut som en stø og flott mamma!

      Det er et tankevekkende poeng det du skriver om at: «Forstår egentlig godt at noen velger å beskytte ungene mot disse tingene. Og kan ikke se for meg at det er mer skadelig enn den kjønssegregerte konsumverdenen.»

      Det var litt det jeg ble sittende igjen å tenke når jeg leste om de likestilte barna: Selvfølgelig er foreldrene ekstreme, men hvem er egentlig verst: Disney eller dem?

      Du har en flott blogg, forresten! Gleder meg til å følge den videre!

      Mange klemmer fra
      Susanne

      PS: Dagens beste sitat kommer fra bloggen din: «Har du rosa tiss, mamma?» = Hilarious!

  • […] Kaluza Hopp til innhold HjemOm megSkrevet ← Ringe barnevernet eller applaudere? Foreldre som holder barnets kjønn skjult 11. mars 2012 · 22:26 ↓ Jump to […]

  • Lammelåret

    12/03/2012 at 11:30 Svar

    Det er ekstremt og ikke bra å late som om kjønn er betydningsløst. Kjønn er en viktig del av identiteten vår og jeg tror vi skaper forvirring og skam dersom det tabubelegges.

    Jeg skrev om dette i går og lette etter denne bloggposten som jeg ikke husket hvor var, men nå fant jeg den igjen siden du lagde et oppfølgingsinnlegg. Så jeg legger en lenke fra deg til meg. Her finner du mitt innlegg:
    https://lammelaartanker.wordpress.com/2012/03/11/kjonnslose-barn/

    Det er et bra tema å løfte opp og belyse.

    • susannekaluza

      12/03/2012 at 19:47 Svar

      Hei,
      takk for innspill. Har lest innlegget ditt, og synes noe av essensen i debatten er det du skriver her:

      «Det oppleves som et problem for mange å bli behandlet på et bestemt vis fordi man er mann eller kvinne. De mange standardiserte oppfatningene av hva man skal, bare på dette grunnlaget, gjør at mange føler seg støtt ut sosialt og straffet for å ikke passe inn i rammene den sosiale og kulturelle forventningen sier at vi skal være i. Når rammene blir for trange minner de mest om sluser.»

      Godt sagt!

      Mange klemmer fra Susanne

  • […] lego tilbakeskritt i likestillingen? av Stinemoor, Rosa kjoler er for pyser av Vinterverket og Ringe barnevernet eller applaudere foreldre som holder barnets kjønn skjult? av Susanne Kaluza Share this:ShareLik dette:LikeBli den første til å like denne […]

  • Trine O

    12/03/2012 at 12:04 Svar

    Hei!
    Takk for spennende innlegg! Jeg har aldri hørt om noe sånt før og må si jeg ble sjokkert! Kjenner jeg synes de foreldrne drar den altfor langt. La jenter få være jenter. Vi er jo alle enige om at det er forskjell på kjønnene. Det er nå en gang sånn at det bare er jenter som kan føde barn, skal vi liksom undertrykke det også?

    • susannekaluza

      12/03/2012 at 19:45 Svar

      Hei Trine,
      takk for hyggelige ord. Jeg er helt enig med deg i at det blir for ekstremt å undertrykke at det eksisterer en forskjell på gutter og jenter. Det fine er om vi sammen kan skape større aksept for at sønnene og døtrene våre velger «annerledes» enn det som er vanlig for deres kjønn.

      Mange klemmer fra Susanne

      • Stakkars barn.

        07/06/2012 at 02:48 Svar

        Og hvorfor det? Hva er målet med å forvirre ungene rundt selve essensen av deres identitet?

        Tipper halvparten av dere som utsetter barna deres for psycho-mindfuck-oppdrager-metodene deres ender opp med unger som vil skifte kjønn, som han skrullingen på slutten av «Nattsvermeneren»

        Barnemisshandling er det dere driver med.

  • Ine

    12/03/2012 at 12:39 Svar

    Dette blir litt for ekstremt!! Jenter og gutter er forskjellige, og barnet har selvfølgelig en individuell personlighet selv om det indetifiseres som jente eller gutt.

    • susannekaluza

      12/03/2012 at 19:40 Svar

      Hei Ine, ja enig i at ideen om «likestilt oppvekst» fremstår som gasnke ekstrem, selv om tanken bak er god. Det er selvfølgelig en biologisk forskjell på gutter og jenter, men vet vi egentlig hva den består i og hva som er tillært?

      For 50 år siden ville mange nordmenn kanskje mene det var «naturlig» og «medfødt» at jenter var stille og sjenerte, mens gutter var selvsikre og utadvendte. I dag er det lettere å se at det hadde å gjøre med forskjellen i hvordan jentebarn og guttebarn ble oppdratt.

      Kanskje vi ikke egentlig gir barna våre like muligheter i dag heller? Forskere som har filmet hvordan vi snakker med barna våre har slått fast at vi f.eks bruker langt flere ord når vi snakker med jentebarn enn guttebarn. Er det da rart at jenter flest blir mer verbale enn gutta?
      Spent på å høre hva du tenker om dette!

      Mange klemmer fra Susanne

  • susannekaluza

    12/03/2012 at 20:05 Svar

    Birgitte: Jeg er enig i at verdien av klassiske «kvinnesysler» nok ble helt ut med badevannet de siste tiåra. Her synes jeg vi har en viktig jobb på, som du sier å oppjustere lønna i kvinneyrker og slåss mot nedvurderingen av alt fra kvinnelige bloggere («rosablogging») til omsorgsarbeid i hjemmet.
    Og som du sier: fargesegregeringen slår faktisk verst ut for sønnene våre. Ikke minst for dem må vi jobbe for å utvide hva det vil si å være «gutt» eller «maskulin». Skal jo ikke lete så lenge etter menn som mener det er «umaskulint» å trille vogna med barnet sitt oppi..

    Maren: Jepp. På individplan er det viktigste vi kan gjøre å oppdra sterke personer som tør å være dem de er, uavhengig av om det er jente eller gutt. Og bite oss i leppa når vi ser en liten gutt komme i barnehagen i musefletter eller storesøsters pippikostyme.

  • hjartesmil

    14/03/2012 at 14:32 Svar

    hei, susanne!
    dette er ein kjempeviktig diskusjon, og seinast forrige veke var den eit heitt tema her i heimen.

    kom på eit innlegg hos underbara clara, ho har kledd opp sønnen sin til fest og i kommentarane er det full eksplosjon av meiningar. nokre meinar ho er modig, andre meinar ho kler sonen sin for å provosera. sjølv svarar ho med at ho ikkje kler verken seg sjølv eller han feminint, men i sånt som ho tykkjer er fint, og det syns eg er eit interessant perspektiv. sjå her: http://www.underbaraclaras.com/claras-bebisliv/kladd-for-kalas/#comments

  • susannekaluza

    14/03/2012 at 20:34 Svar

    Hei Mariell,
    takk for godt innspill! Er helt enig med deg i at det er en viktig debatt. Blir hyppig diskutert her hjemme også, og jeg skulle ønske jeg hadde en fasit på det, men det har jeg desverre ikke. «Gruppepress» i barnehagen ble en større faktor enn jeg kunne se for meg da jeg gikk gravid, og jeg vet fortsatt ikke om jeg valgte rett da jeg ga etter og lot datteren min kjøre på med Disney rosa og prinsessestæsj. (Heldigvis kjører lillebror på med det samme. Slikt hjelper et feministhjerte;-) ) Hadde ikke sett det innlegget hos Clara, tusen takk! Utrolig hvordan folk reagerte på en blomstrete og fin lue.. Elsker svaret hennes da:
    «Nej, den sitter ju på en pojke så det är en pojkmössa. Något annat sätt att definiera vilket kön ett plagg har vet jag inte.»
    Det oppsummerer jo egentlig alt 🙂
    Mange klemmer fra
    Susanne

  • Monstermønster

    18/03/2012 at 22:07 Svar

    Etter å ha blitt fortalt opp igjennom oppveksten hva jeg ikke kunne gjøre siden jeg var jente av velmenende voksne og barn i nærmiljøet (nei, ikke av foreldrene mine, til tross for tradisjonell kjønnsfordeling i hjemmet), så har det vel gått en trass i meg, og en irritasjon på vegne av egne barn om de skal bli fortalt at det er grenser pga kjønn, iallefall når det er teite ting som ikke plystre (ikke feminint), ikke ta realfag (det gjorde jeg jo i trass), ikke spille ballspill (maskulint).

    Jeg tror ennå vi kjører en slags middelvei, men da jeg skulle finne frem utvokste klær fra storebror og legge i skapet til lillesøster, så oppdager jeg at det er nesten bare «guttefarger», og det er fra tiden da han var for liten til å velge selv (1-2 år). Ikke at jeg absolutt skal insistere på å kle dem likt, men det går jo an å bruke større fargespekter, for å ta en liten detalj.

    • susannekaluza

      18/03/2012 at 22:11 Svar

      Veldig godt poeng! Det er det jeg tenker og: Det handler ikke om å «ta fra jentene lov til å være feminine», men heller gi dem et større spekter å spille på, enten det dreier seg om farger (rødt, svart, grønt, brunt og blått i tillegg til rosa), lek (ballspill, politiuniform, lekebiler i tillegg til dukkebonanzaen) osv. Mange klemmer fra Susanne

  • Kim

    20/03/2012 at 14:32 Svar

    Du peker på mye spennende og interessant, men jeg synes uansett det kan virke veldig drastisk. Jeg ble anbefalt av en (vet ikke om det var deg) å lese innlegget ditt og svare på det. Det har jeg nå gjort 🙂

    http://staticage.blogg.no/1332238238_kjnnsnytrale_barn.html

    • susannekaluza

      20/03/2012 at 14:36 Svar

      Hei Kim, så hyggelig at du ble anbefalt å lese innlegget mitt! Sjekket ut bloggen din og innlegget du har skrevet og det var veldig fint! Du har mange gode tanker. Enig i at det kan virke drastisk å forsøke å oppdra barna «kjønnsnøytralt», selv om jeg har mye sympati med foreldre som tar et så klart valg. Mange klemmer fra Susanne

  • unadostres

    21/04/2012 at 20:26 Svar

    utrolig viktig tema. svar er ikke enkle, tror jeg. det gjelder å finne egne veier. og håpe på det beste.
    jeg linker til dette innlegget.

    • susannekaluza

      22/04/2012 at 20:02 Svar

      Takk. Det finnes nok ingen fasitsvar her, nei. Får bare håpe vi aldri havner i samme situasjon selv.

      • Stakkars barn.

        07/06/2012 at 02:30 Svar

        Jo det finnes et facit-svar: Oppdra jentene til å bli Gudfryktige, dydige og sømmelige unge kvinner og spare seg til ekteskapet, og oppdra sønnene dine til å bli menn. Værre enn det er det faktisk ikke.

  • Anne Grete

    22/04/2012 at 00:06 Svar

    Hvis vi skal gi ungene våre et helt nøytralt springbrett videre, altså at de skal kunne velge farger, klær, interesser, hobbyer, leker….osv, osv, så må det da være selvmotsigende at vi foreldre opererer ‘typisk’ (unnskyld:) for vårt kjønn? Hvordan kan jeg gi min datter denne friheten, om jeg svinger meg i vakre kjoler- og står timevis foran speilet med min dyre sminke? Det er jo nettopp jeg som er hennes første og viktigste forbilde og sammenligningsobjekt…jeg får det ikke til å stemme at kjolekledde leppestiftmammaer er så bevisste på dette, for hvordan kan de nekte rosa adgang i heimen?
    Hvis man ser på seg selv som sterk, tøff, viktig og klok også i kjole, ja så er ikke Hello Kitty i rosa glitter noen trussel.

    • susannekaluza

      22/04/2012 at 20:18 Svar

      «Jeg får det ikke til å stemme at kjolekledde leppestiftmammaer er så bevisste på dette, for hvordan kan de nekte rosa adgang i heimen?»
      Poenget er nettopp det motsatte. Se for deg en sirkel. Sett opp alle «gutteting» i den ene halvparten og alle «jenteting» i den andre. Målet er ikke å nekte barna det ene eller det andre, men å tilby dem hele sirkelen istedenfor bare halve.

      Derfor ser jeg ikke noe problem i å være feminist og likevel ha på meg skjørt. Det er ikke noe mål å utslette det feminine, men å vise barna at det finnes flere utrykksmåter å velge mellom. (Både sønnen og datteren min får lov til å ha på seg det samme om de har lyst.)

      Helt enig med deg i at vi som foreldre er de viktigste forbildene for barna våre. Derfor er det viktig at vi tenker på hvordan vi snakker om oss selv, eget utseende og kropp foran barna. Der tror jeg mange mammaer har et forbedringspotensiale. Ha en fortsatt fin kveld! Mange klemmer fra Susanne

  • […] Ringe barnevernet eller applaudere? Om foreldre som holder barnas kjønn […]

  • MissVimz

    05/06/2012 at 19:03 Svar

    Gutt eller jente. Må det være så stor forskjell på oppveksten? Selv lekte jeg med alt fra dukker til å sitte med en plankebit, hammer og spiker. På mange bilder ser jeg ut som en gutt og på andre som en jente. Og dette av den enkle grunn av en alenemors økonomi på åtti tallet. Jeg har vært like lykkelig, uansett. Men å holde kjønnet skjult? Vel det får nok være opp til den enkelte om det er det som er riktig. Selv syns jeg det høres vel drastisk ut, men de vil vel tidsnok stille spørsmål om omverden.
    Selv har jeg en sønn på snart 3. Han er gutte-gutt og er over middels interessert i motoriserte ting. Klatrer i alt han finner og liker seg godt i sandkassa. Men han skal ha det rosa glasset til middagen.. Og han kjører like gjerne «bil» men den rosa dukkevognen.Favoritt kosen i barnehagen er en rosa hund og Hello Kitty og Lynet McQueen deler førsteplassen inne på h&m. Klærne har jeg prøvd å holde i alle farger, og kommer til å bruke de til neste barn uavhengig om det blir gutt eller jente, (som enda er ukjent inntil h*n kommer ut om et par mnd). Det kommer nok av jenteklær i posten om det er en jente det blir! Sånn er det med gamle tanter… 🙂

    Iallefall, etter egne minner fra egen oppvekst, så er det ikke så nøye om en har rosa eller grønn genser, leker med biler eller dukker, eller begge deler. La de selv få finne ut hvem de er i løpet av oppveksten, men også lære at det er biologiske forskjeller på jente og gutt. Spørsmålene kommer de med etterhvert likevel.

    • susannekaluza

      05/06/2012 at 20:14 Svar

      Høres ut som en fornuftig holdning! Men synes du oppdelingen etter kjønn (prinsesser for jenter / pirater for gutter) har endret seg noe siden vi var små på 80-tallet? Har liksom følelse av at det var mer stemning for snekkerbukse hos jenter da?

      • Julie

        07/06/2012 at 12:11 Svar

        Helt klart. Våre mødre var mer bevisste på dette tror jeg, de levde i en brytningstid mellom husmora og yrkeskvinnen, og vi kan takke dem for likestillingen vi nyter godt av i dag. Kanskje den økte «prinsessifiseringen» i dag bunner i at likestillingskampen nå er kommet så langt at vi ikke trenger å demonstrere likhet ved hjelp av klærne lenger?

        • susannekaluza

          07/06/2012 at 20:32 Svar

          Det var et poeng jeg ikke hadde tenkt på. At de hadde mer behov for å markere likhet, mens vi som vokser opp i dag er så trygge på vår egen rolle at vi ikke er redd for å gå i rosa kjoler. Fint innspill!

  • Koppa Dasao

    05/06/2012 at 20:59 Svar

    Gutt eller jente? Vel, det er vel muligens sant at man ikke spør om hva andre har mellom beina når man prøver å bli kjent med dem, men… det er nok en fordel å avertere korrekt organ. Ellers ender man bare opp med å finne ut at utstyret ikke passer sammen under dyna… Og jeg tviler på at det er så veldig mange menn som ville synes det hadde vært moro å finne en pølse der de forventer et stykke pølsebrød.

  • Line

    05/06/2012 at 21:11 Svar

    ser at det er enklere å gi jentene en «litt guttete» oppvekst enn å gi gutter det. Kjøpe sminke til en 5-årig gutt? eller la han gå i kjole? eller ha «jentekveld» hejmme med strell av negler og slikt+ å gi jenter en hammer eller være me i garasjen er enkelt. å oppfordre gutter til å stelle sine små søskenbarn er ofte en større utfordring for oss.desverre.

    • Koppa Dasao

      05/06/2012 at 21:35 Svar

      Sminke? Glem det!
      Kjole? Hmm… tvilsomt.
      Neglelakk? Done that.
      Jentekveld? Been there.
      Dukker? Got the T-shirt.
      Hammer? Vet hvilken side som er business-enden…
      Garasjen? Nei, takk. Kan godt se på at andre gjør det, men det er ikke min stil.
      Bleievask? IKKE TALE OM!

      Klesdrakt på ungdomsskolen: Signalrød genser og sort eller blå bukse.

      Nå…, uten å lete andre steder, Line… Hvilket understell har jeg?

  • Stakkars barn.

    07/06/2012 at 02:24 Svar

    Hvorfor stoppe med bare «kjønnsnøytral» oppvekst?

    Hvorfor ikke oppdra ungene dine «artsnøytralt» eller til å tro de er en fisk, eller et esel?

    Stå over hele denne «menneskestereotypien»!

    Gå berserk! Slå deg løs!

    Og hvis du oppdrar ungen til å tro den er en gris kan du sikkert få den til å spise sin egen avføring, og derved slipper du å bytte bleier!

    Fy Faen for noen idioter.
    Hvorfor i helvete vil du oppdra ungen til å ha et kjønn den ikke har?
    Eller late som om ungen er tvekjønnet?

    Vil du at poden skal bli soper? – fordi det er in på «Trekant» denne sesongen?
    Stakkars unger.

    • Tina

      07/06/2012 at 09:14 Svar

      Du, Man blir ikke homofil, man er født homofil, Akkurat på samme måte som man ikke blir hetrofil, man er født homofil.

  • Tina

    07/06/2012 at 09:12 Svar

    Jeg må innrømme at det i mitt hodet er ekstremt å ikke avsløre kjønnet på barnet sitt til omverdenen.
    Men. Jeg har et men på flere ting

    1 Om man liker det eller ei, så er det et faktum at oppfattningen av kjønn og det todelte kjønnsmønsteret vi har i Norge og store deler av verden i dag former oss som individer og hvordan samfunnet rundt oss oppfatter oss og hvordan vi oppfatter oss selv.

    Jeg selv ble oppfattet helt anderledes i tenårene da jeg hadde langt hår vs barbert hode vs langt hår nå. og som barn hold moren min meg med kort hår, jeg hatet nemlig hårbørste intenst. ofte gamle tanter på gaten sa «å for en kjekk sønn du har, hva heter han?» Jeg hadde perioder der kjoler var best og perioder der kjoler var pesten.

    2 Men man vet faktisk ikke hvilket kjønn sitt barn er før det har blitt over 2-3 år, noen ganger enda høyere alder. Det er da barnet selv begynner å definere seg selv som individ.
    Fordi, du kan ha fått et barn med «ett kjønn i hode» og «et kjønn i kroppen» altså et kjønn som kroppen ikke stemmer overens med. Et transkjønnet barn. eller et tvekjønnet barn.enten det synes på utsiden av kroppen eller ikke. Det er ikke en høy statistikk på at trans eller tvekjønnete barn kommer til verden, men det skjer oftere enn vi tror.

    3. Som mange av de foreldrene sier, «hvorfor har kjønn egentlig så mye å si?»

    4. Jeg kjenner selv at jeg mest sannsylig kommer til å si hun eller han til et evt barn jeg får senere, eller andre barn jeg har i livet mitt(tantebarn, venners barn osv) og passe på å bruke både feminint ladete, maskulint ladete og nøytrale ladete komplimenter om det barnet uanvhenngig av kjønn. Gaver og ting og dill og dall, vil bli plukket ut uavnhenngig av hva samfunnet rundt mener er «korrekt» å gi. Selvsagt så lenge barnet selv vil ha det. Om barnet selv gir uttryk for å bli kalt hun isteden for ham og vica versa, så får jeg forandre på hun/han da.

    Som barn hadde jeg perioder der jeg ville bli kalt ham og ha gutte navn. og perioder der jeg ville hete jentenavnet mitt og hun. I dag kjenner jeg at jeg ikke har behov for å bli oppfattet som det mannelige kjønn noen gang igjen. Men som barn var det befriende å bestemme selv. og jeg har vært heldig, det har heller ikke vært «big deal» hos familie, venner og skolevesen.

    Det eneste som betyr noe i et barns oppvekst er at du ser barnet som det individet og den personen det er, uavhengig av kjønn og kultur og det normative samfunnet. Så lenge barnet har en trygg, sunn og flott oppvekst og vokser opp til å bli en trygg, sunn og flott person så er det det viktigste.

  • Julie

    07/06/2012 at 12:07 Svar

    Et svært bra, tankevekkende innlegg og en veldig spennende blogg, som jeg garantert kommer til å følge med på. Jeg har to små jenter, og har ofte undret meg over problemstillingen du tar opp. Uansett hvor lite jeg har oppmuntret det, er prinsessekjoler, rosa og Hello Kitty det helt store. Det hele koker vel også ned til spørsmålet «Født sånn eller blitt sånn?». På den videregående skolen hvor jeg er lærer, er det 90 % gutter på mekaniske fag og byggfag, og 90 % jenter på helsefag, på tross av at barn og unge stadig får høre at de kan bli hva de vil og blir oppmuntret til å velge utradisjonelt. Her om dagen tok jeg fram legoen min fra 70-tallet, hvorpå min 5 år gamle datter kastet et uinteressert blikk på det og erklærte at hun ønsket seg jentelegoen Lego Friends. Hvor ugjerne vi enn innrømmer det, er det ikke til å stikke under en stol at biologi spiller inn, og nettopp derfor er jeg innmari imot det disse foreldrene gjør selv om jeg er positiv til det overordnede målet, nemlig å gjøre samfunnet som helhet mer kjønnsnøytralt. Men å gjøre mine egne barn til sosiale utskudd som ikke kjenner de sosiale spillereglene og ikke får hjelp til å utvikle sin egen identitet, er en for høy pris å betale.

  • […] skjul på at tar snarveier med posesuppe når det trengs, skriver om feministiske perspektiver på kjønnsstereotyp oppdragelse eller fordømmelse av kvinner som prioriterer jobb fremfor barn og jeg tipser om aktiviteter du kan […]

  • Likestillingsmedister

    23/10/2012 at 16:50 Svar

    Herregud! Det er grundig vitenskapelig dokumentert at kjønnsidentitet er biologisk bestemt. Les the Blank Slate av Steven Pinker om du er i tvil.

    Dette er skrevet av en annen i en debatt på mannsutvalgets facebook side:

    «At jenter med kongenital adrenal hyperplasi viser tradisjonell maskulin atferd i form av interesse for teknikk, mer aggresjon og seksuell interesse rettet mot jenter (til tross for at de født og oppdratt som jenter) er bare en tilfeldighet? At barn men kloakal dystrofi (som oftest gutter med mannlige kromosomer operert til jenter og oppdratt som jenter) fremdeles føler seg og oppfører seg som gutter er enda en tilfeldighet? At kvinner som forberedes til kjønnsskifteoperasjoner og dermed inntar mannlige kjønnsoperasjoner blir mer seksuelt pågående, får dårligere språklige evner og høyere evne til mental romorientering atter en tilfeldighet? At jenter med Turner’s syndrom (kun et X-kromosom) utviser kvinnelige evt. mannlige evner og interesser alt etter om det er mors eller fars X-kromosom de har arvet – igjen en tilfeldighet? At kvinners typiske kognitive styrker varierer med menstruasjonssyklus; ikke bare det, men også deres preferanser ift menn varierer med den samme syklusen – kort sagt: temmelig mange tilfeldigheter. Dette er ikke konstruert, har aldri vært konstruert og kommer aldri til å bli konstruert. At det finnes kjønnsforskjeller (og dette punktet er viktig, så følg godt med) betyr likevel ikke at det ene eller det andre kjønnet er bedre, mer høyverdig eller mer verdt enn det andre. Man trenger ikke å være like for å være like mye verdt å ha like mye krav på respekt og muligheter.»

    Mann ser også kjønnsforskjellene tydelig i forhold til testosteron og østrogennivå. Jo høyere testosteronnivå en mann har jo mere oppfører han seg maskulint. Jo høyere østrogennivå en kvinne har jo mere feminint ter hun seg og jo mere typisk kvinnelige valg tar hun i livet. Kvinner med svært høyt testosteronnivå oppfører seg konsekvent mye likere menn enn kvinner med lavt testosteronnivå. Kvinners østrogennivå varierer med hennes månedlige syklus og hun ter seg mere feminint i de periodene der østrogennivået er høyest. Både menn og kvinner som får tilført en liten dose testosteron uten i vite om det er det eller noe annet de får oppfører seg mere maskulint den korte stunden den ekstra tilførselen varer. Alle menn jeg har snakket med som har løftet vekter rapporterer om klare forskjeller i hvor maskuline de føler seg og hvor maskulint de oppfører seg i forhold til om de løfter vekter eller ikke (vektfløfting øker testosteronnivå). Jo lengre du har løftet jo større er forskjellene. Jeg har selv løftet vekter i noen år og vil si at forskjellene er kraftige. Menns testosteronnivå er noe sånn som 17 ganger høyere enn kvinners nivå så trening og en testosteron fremmende livsstil, som for eksempel å jobbe i et yrke med mye konkuranse, er ikke i nærheten av å kunne kompensere for de mye høyere nivåene. For å få det til må man ha kraftige hormontilskudd a la det folk som vil skifte kjønn får. De rapporterer nettopp om et radikalt skifte i personlighet ettersom hormonkuren begynner å virke.

    På bakgrunn av svært solid vitenskapelig dokumentasjon mener jeg det er hårreisende behandling av barnet og oppdra det uten kjønnsidentitet og meningsløst og ødeleggende å prøve å presse folk inn i en kjønnsløs mal senere i livet og å tro at kvinner og menn vil te seg likt og velge likt om de bare ikke opplever noe press.

  • […] disse kjønnssegregerte leketøystider der alt fra sparkesykler til plaskebasseng kommer i enten rosa eller blått, synes jeg denne […]

Post a Comment