Hjemme igjen!

Etter en topp tur til London (jeg var på matkurs, mann og barn utforsket byens beste lekeplasser, museer, basseng og parker) er vi nå tilbake i Oslo igjen. Så da gjenstår det bare å pakke ut…

Barnerommet. Regner med Bo Bedre banker på døra når som helst.

Kommer en fotograf for å ta bilde av leiligheten i ettermiddag, så det betyr at ALT skrammel og skrot vi har samlet opp i løpet av seks år og to barn må være flyttet over til vårt nye hjem. (Jeg må virkelig slutte å kjøpe ting. Skal bli Buddhist, tror jeg. Hvertfall i mitt neste liv.)

I tillegg venter vi fortsatt på at Telenor skal flytte over internettabonnementet vårt, så nå har jeg bare nett når jeg har tid til å poppe ut på en café og sitte der. Med andre ord: Det kan ta litt lengre tid enn vanlig før jeg svarer på kommentarer om dagen. Håper dere bærer over med meg! Jeg leser alle kommentarer og blir kjempeglad for de lell, og så håper jeg (hører dere det Telenor?) å være tilbake på nett igjen til neste uke.

0

Artikkel om boka i Foreldre og Barn

I denne månedens utgave av Foreldre og Barn (som kommer på gata i dag!) er det – i tillegg til et portrett med Elin Tvedt, et intervju med det nye barneombudet og en nyttig test av sekker (Bergans vinner,-ikke overraskende) – en fire siders artikkel om matpakkeboka mi. Woho!

Nei, det er ikke «Høy på landet» som handler om meg.

Journalist Marit Aaby Vebenstad har holdt fokus på noe av det jeg synes er viktigst med boka, nemlig enkle tips i hverdagen for småbarnsforeldre på jakt etter litt inspirasjon.

Også så blid!

Ellers er visst interessen hos bokhandlerne stor, så forlaget har spurt om jeg kan dra ut på en liten bokturné. Det høres jo både spennende og skummelt ut, men håper hvertfall jeg får mulighet til å møte noen av dere! Skal gi beskjed så fort jeg vet noe datoer og steder og sånt.

Bilder og «oppskrifter» fra boka!

Håper dere får en nydelig dag!

0

Den fødte stjerne

Nå er det barnehagetid, skoletid og dermed også matpakkesmøretid igjen. Dagens nisteboks er inspirert av de superkreative folkene bak Familiesirkus. (Trofaste lesere husker kanskje jeg skrev om den fantastiske aktivitetsboken deres i våres?) Per Olav og Ragnhild tipset meg nemlig om at de pleier å lage glitrende fiskepudding til jentene sine når de føler barna trenger en liten boost i tilværelsen.

Billigste fiskepuddingen fra Ica. Kakeglitter. Fest i hverdagen!

Det er like enkelt som det er genialt. Her har jeg bare brukt en liten pepperkakeform til å trykke stjerner ut av rimelig fiskepudding. Et kjapt dryss med glitter så blinker de som på en stjernehimmel.

Fordi det fortsatt (i hvertfall i følge kalenderen) er sommer, passer det fint med en liten maiskolbe. Brødskiva er stukket ut med en sånn lur sandwichcutter jeg fant på Ebay.

Laptop Lunchboxen er fylt med sukkererter, blå druer, delfinbrødskiver med makrell i tomat, maiskolbe og fiskepuddingstjerner.

Unødig å si at datteren min syntes dette var veeeeldig stas. Jeg måtte bare huske å si at hun faktisk fikk lov til å spise opp fisken sin (første gang jeg sendte med sånne hadde hun ikke turt å røre dem fordi hun syntes de var så fine.) Er ikke alltid så flink til å lage torsk og sånt til middag selv (kjappe, barnevennlige oppskrifter mottas med takk!), så digg å gjøre fisken til dagens opptur i matpakka.

Glitteret her er fra cupcakebakeriet Lola i London (hamstret 6 flasker fra avdelingen deres på Selfridges Food Hall), men du kan få tak i spiselig glitter på de fleste kakepynt butikker ala Cacas.

Matpakka blir ikke mer bling enn dette.

Trenger vi egentlig noen unnskyldning for å la hverdagen skinne?

0

Siste hovedsak i Magasinet!

Da jeg var tre år døden mormoren min. Hun bodde i etasjen over oss i det brune huset i Lilleøygata, og hadde passet meg hver dag de første to årene av livet mitt, siden mamma -som de fleste mødre på tidlig 80-tall- bare hadde rett på fire måneders barselpermisjon.

Og så sier vi ingenting til mamma om den sjokoladen dere fikk før middag, okey?

Mormor skulle bare på en høstferie til Kypros sammen med min onkel Ulf som var lege. Utpå dagen følte hun seg kvalm, og gikk og hvilte seg på rommet. Da onkel Ulf så til henne hadde hun fått hjerteinfarkt. Han gjorde hva han kunne, men hun var borte før de nådde sykehuset. Det siste hun sa før hun døde var: Tullene mine! Du må passe på tullene mine!

Alt dette visste selvfølgelig ikke jeg før mange år senere. Alt jeg fikk med meg var at mamma fikk en telefon, knakk sammen i den mørkebrune cordfløyelsstolen ved siden av hustelefonen og hulket: «Mamma er borte! Mamma er borte!»

Men jeg skjønte ikke hva hun mente, for mamma var jo åpenbart fortsatt i cordfløyelsstolen.

Det er mitt eneste nære møte med døden, og det skremte meg intenst. Derfor er jeg fascinert av folk som velger en jobb der de møter døden daglig.

  • Hva gjør det med deres egen frykt for å dø selv eller miste en av sine nærmeste?
  • Hva motiverer dem når det ikke lenger er håp om helbredelse?
  • Hva får dem til å bli i en sett fra utsiden – i overkant tøff jobb?
  • Og hva i alle dager skjer egentlig når vi dør?

Sykepleiere altså. Bra folk!

I flere måneder nå har fotograf Agnete og jeg vært så heldige å følge palliativ sykepleier Eva Engebrigtsen og hennes kollegaer på jobb. Hun viste seg å være en usedvanlig varm, dedikert, reflektert, morsom og klok dame som har lært mye.

Jeg vil ikke si at min 28 år gamle dødsangst er helt kurert, men hun har hvertfall fått meg til å innse at døden er en del av livet. Det er ikke noe jeg unaturlig ved at gamle mennesker dør, og det er heller ikke noe jeg kan flykte fra.

Så får jeg heller leve livet mens jeg er her, og tenke som den greske filosofen Epicurus:

«Døden frykter jeg ikke. For så lenge jeg er til, er ikke døden her. Og når døden kommer, er jeg ikke lenger til.»


Min siste hovedsak i Magasinet handler altså om døden, og står på trykk i morgen.

Har du mistet noen som sto deg nær? Og er du blitt mer eller mindre redd for å dø etter at du fikk barn selv?

0

Bingo bingo bingo

Det er ikke bare på fly barna kjeder seg. Da jeg var liten kjørte vi på bilferie til Sveits, kun bevæpnet med:

  • Donald-pocketer (som førte til at søsteren min og jeg kastet opp over hele baksetet)
  • En lydbokkassett om Askepott som gikk på repeat (og førte til at pappa den dag i dag begynner å skjelve og svette om han hører: «kurre kurre ko, det er blod i din sko, det er blod i din sko, kurre kurre ko»)
  • Og bilbingo (dette var slageren: Plager ingen, får barn -som meg- med elendige dårlig balansenerver i øret til å se ut av vinduet og gir underholdning i timesvis)

Ikke trenger det koste noe heller. Her har du tre forskjellige bingovarianter du kan printe ut gratis.


I denne varianten skal du bare følge med på fargede biler:

Mens her finner du en svensk variant, med flere brett å velge mellom:

God tur!

Har du noen minner fra bilferier som barn? Og hva underholder du barna med på endeløse bilturer?

0

Mammarazzi

Jeg husker ennå den dagen pappa ga meg mitt første kamera. Jeg var vel 6 år og vi var på sommerferie i Sveits. Jeg fikk et flatt, lite kamera med en film som kunne ta 24 bilder og en blitz som poppet hvis du brukte den. Jeg hadde 8 pop å bruke. Pappa trakk meg til side og understreket alvoret:
– Nå gjelder det at du tenker deg nøye om før du velger å knipseret bilde, Susanne. Du må spare filmen din så den varer hele ferien.

Jeg følte et sus av høytid, kombinert med en stolthet over ansvaret som fulgte med en så voksen gave.

Pappa og Mamma Kaluza. Foto: Susanne Kaluza (6)

Når de 24 bildene var brukt opp leverte vi filmen til en lite fremkallingsbutikk i Strøget passasjen i Drammen. Så spiste vi softis og matet duene på torget mens vi ventet på at resultatet skulle bli klart. Ville det være noen blinkskudd i bunken? Eller ville vi få tilbake en haug uskarpe blunkebilder, for mørke eller overeksponert?

Når vi kom hjem til Lilleøygata spredte pappa og jeg møysommelig bildene uteover stuebordet og limte inn i album sammen med boardingkort, tivolibilletter og myntene fra landet vi hadde besøkt. Alle bildene gikk inn, så lenge de ikke var helt uleselige.

Fra det første leveåret til datteren min har jeg i følge iPhoto liggende 1438 bilder på macen. Jeg slettet fortløpende, så det reelle antall ganger jeg har dyttet speilrefleksen opp i ansiktet hennes kan sikkert lett ganges med 10. Hva gjør det med et barn å hele tiden bli tvunget ut av øyeblikket de er inne i fordi vi vil dokumentere det samme øyeblikket for ettertiden?

Og er ikke speilrefleksen med har du alltids gode, gamle Hipstamatic.

Jeg har hørt jordmødre som fraråder far å ta bilder under selve fødselsøyeblikket fordi kameralinsen skaper en barriere mot det som faktisk skjer i rommet. Vi distanserer oss når vi tar bilder. Ser etter den fineste vinkelen istedet for å kjenne øyeblikket.

Albumene pappa og jeg snekret sammen er forlengts byttet ut med proffe, innbundne fotobøker fra iPhoto der bare de aller fineste bildene får plass.

Ikke mye sånne bilder i iPhotobøkene gitt.

Vi fyller sidene med perfekt smilende, alltid lykkelige, alltid heldig lyssatte minner. Hvordan påvirker det minnene vi skaper for barna våre? Vil de vokse opp og tro at ingen av oss noensinne var grinete, stygge eller blunka?

Jeg har uansett innført fotopause nå. Resten av sommeren skal jeg gi barna mine fri. Jeg skal la iPhonen bli i veska. Legge speilrefleksen igjen hjemme.

Fine Cathrine Grøndahl.

I hvertfall fram til vi reiser til Mallorca i september. For det må jeg jo nesten dokumentere eller hva?

Har barna dine mislikt å bli tatt bilde av noen gang? Tror du det har noe å si at vi tar mye mer bilder av barna våre i dag enn da vi var små? Ser du flest fordeler eller ulemper? Og lar du barna låne kameraet selv noen gang?

0

Appelsinbåtregnbuer

Sjekk denne kule sommeridéen jeg kom over på den amerikanske matbloggen QuickDish: Bokstavelig talt appelsingelé! Du bare deler appelsinene i to, juicer dem (eller skjærer ut innmaten og har i en fruktsalat) og heller forskjellig gelé i de tomme appelsin «koppene». La stå i kjøleskapet natta over, før du skjærer hver halvdel opp i tre eller fire båter og serverer som en fargerik sommerdessert. Perfekt for en barnebursdag!

Der regnbuen ender finnner du …gelé?

Pst: Og har du barnevakt og leter etter inspirasjon for å kickstarte sommerfesten, kan du gjøre som vi pleide i Drammen i gode gamle dager: Blande vodka i geleen!

For andre kjappe, fruktige idéer sjekk mine frosne druer  eller sjokoladetrekte banan-is.

Hva er din favoritt dessert denne sommeren?

0

De beste skole- og barnehagesekkene

Før barna mine skulle begynne i barnehagen kjemmet jeg gjennom det som var av tester på sekker. Det er jo en jungel av barbapapdekorerte, prinsesserosa, sjørøverbefengte småbarnssekker der ute, så hvordan finne ut hvilken som er best?

Meiser, som jeg husker var veeeldig viktig da mamma tok med søsteren min og meg for å kjøpe sekk er hvertfall helt ut. Det er de brune og rosa skinnsekkene vi hadde også. Nå er det myke, lette tursekker som gjelder.

Dagens har kanskje sekker som er diggere å bære, men de går glipp av å skrive hilsner med kulepenn skinnsekkene til hverandre. Veldig populært på Brandenga det der.

Kort oppsummer ligger de «artige» (og billige. argh) sekkene dårlig ann, mens det jevnt over er skikkelige tursekker fra Helsport eller Bergans som stikker av med seiren.

Til mine barn falt jeg ned på Helsport Elg, som har blitt kåret til best i test av Foreldre og Barn både i 2008 og 2010.  Den kommer i to størrelser, 20 liter og 15 liter. Den største er best som skolesekk, mens vi valgte den minste. Begge størrelser har gode bæreegenskaper, tilpasset småbarns rygg og skuldre (noe som er viktig siden barna bærer sekkene sine på tur selb fra de er rundt 3-4 år), et lokk som gjør det vanskeligere for vann å trekke inn, flere lommer og ser i tillegg ut til å ha fått en estetisk oppgradering i det siste.

Datteren min har rød, mens det ser ut som om årets sekker kommer i farger som lilla, svart og blå. Våre har vært i daglig bruk i fire år, og er supre i bruk ennå.

Bergans pleier å være den andre store vinneren i disse testene. Bergans Nordkapp jr kapret tittelen «beste barnehagesekk» i 2010, mens Bergans XO ble kåret til beste skolesekk på Klikk i 2009.

Hvilken sekk har du valgt? Og er du fornøyd eller misfornøyd? Hva synes du kjennetegner en god sekk?

0

Sniktitt inni boka

Nå er «I boks» snart klar fra trykkeriet! Hohohoho, kan ikke vente til å holde boka i hendene for første gang! Den kommer i butikkene 15. august (men er forsåvidt klar for forhåndbestilling allerede nå). I mellomtiden har jeg fått hele greia på pdf fra Forlaget Press, så tenkte jeg skulle dele noen sider med dere:

Har du prøvd å trykke ut en liten hilsen i gulost?

Layouten er det Johanne Hjorthol som har laget, og hun er virkelig superflink. Jeg ville ha en fargesterk, morsom og uhøytidlig layout uten at det bikket over til å bli en barnebok.

LØV!

Som dere ser har jeg satt opp teksten skjematisk («Korn», «Protein» og «Grønt») , for å vise at dette ikke er noen strenge oppskrifter. Tanken er å gjøre det lett å bytte ut etter hva slags råvarer du har liggende og hva din familie liker.  Maten jeg har brukt står på venstre side og forslag til ting å bytte ut med på høyre side. Også måtte journalisten i meg lage tittel og en liten ingress på alle, hehe. Synes dere det funker ok?

Som dere ser er jeg veeeldig glad i alfabetutstikkerne mine.

Regner jeg får første eksemplar i hendene mine i starten av august.

Holder dere oppdatert!

Hva synes du?

0

Langt inni skogen den grønne

Hohoho. Etter timesvis med leting gjennom forskjellige fototapeter, fant jeg endelig bildet jeg ville ha på stueveggen, og denne uka har det kommet opp på veggen. Ble det ikke fint?

Topp utsikt mot skogen. Også midt i tjukkeste Adamstua da gitt!

Tapetet henger på stueveggen, midt i mot kjøkkenbaren. Gleder meg sånn til å stå og lage mat og skue utover skogen min! Tapetet fant jeg på Photowall. De shipper fra Sverige, og jeg fikk rullene hjem på under en uke. Liker optimismen som ligger i morgenlyset på bildet.

Ikke like mye optimisme på resten av leiligheten da. Dette er soverommet vårt:

Lyst til å flytte inn her?

Men jeg må si jeg er glad jeg hørte på erfarne fjellfolk, og sørget for å beholde leiliheten vår mens det står på, slik at barna slipper å tråkke rundt i spikre og få astma av å puste inn murpuss.  Har forlengst etablert at jeg ikke er noen interiørigal oppussingsjunkie: Det er bare altfor mye styr og altfor mye penger å bruke på kjedelige ting som varmtvannsbereder og gulvlister. Men nå har jeg hvertfall en fin tapet å se på når jeg kommer hjem, hehe.

Har du pusset opp med barn? Hater du prosessen eller synes du det er gøy å få hjemmet akkurat slik du ønsker?

0