Siste hovedsak i Magasinet!

Da jeg var tre år døden mormoren min. Hun bodde i etasjen over oss i det brune huset i Lilleøygata, og hadde passet meg hver dag de første to årene av livet mitt, siden mamma -som de fleste mødre på tidlig 80-tall- bare hadde rett på fire måneders barselpermisjon.

Og så sier vi ingenting til mamma om den sjokoladen dere fikk før middag, okey?

Mormor skulle bare på en høstferie til Kypros sammen med min onkel Ulf som var lege. Utpå dagen følte hun seg kvalm, og gikk og hvilte seg på rommet. Da onkel Ulf så til henne hadde hun fått hjerteinfarkt. Han gjorde hva han kunne, men hun var borte før de nådde sykehuset. Det siste hun sa før hun døde var: Tullene mine! Du må passe på tullene mine!

Alt dette visste selvfølgelig ikke jeg før mange år senere. Alt jeg fikk med meg var at mamma fikk en telefon, knakk sammen i den mørkebrune cordfløyelsstolen ved siden av hustelefonen og hulket: «Mamma er borte! Mamma er borte!»

Men jeg skjønte ikke hva hun mente, for mamma var jo åpenbart fortsatt i cordfløyelsstolen.

Det er mitt eneste nære møte med døden, og det skremte meg intenst. Derfor er jeg fascinert av folk som velger en jobb der de møter døden daglig.

  • Hva gjør det med deres egen frykt for å dø selv eller miste en av sine nærmeste?
  • Hva motiverer dem når det ikke lenger er håp om helbredelse?
  • Hva får dem til å bli i en sett fra utsiden – i overkant tøff jobb?
  • Og hva i alle dager skjer egentlig når vi dør?

Sykepleiere altså. Bra folk!

I flere måneder nå har fotograf Agnete og jeg vært så heldige å følge palliativ sykepleier Eva Engebrigtsen og hennes kollegaer på jobb. Hun viste seg å være en usedvanlig varm, dedikert, reflektert, morsom og klok dame som har lært mye.

Jeg vil ikke si at min 28 år gamle dødsangst er helt kurert, men hun har hvertfall fått meg til å innse at døden er en del av livet. Det er ikke noe jeg unaturlig ved at gamle mennesker dør, og det er heller ikke noe jeg kan flykte fra.

Så får jeg heller leve livet mens jeg er her, og tenke som den greske filosofen Epicurus:

«Døden frykter jeg ikke. For så lenge jeg er til, er ikke døden her. Og når døden kommer, er jeg ikke lenger til.»


Min siste hovedsak i Magasinet handler altså om døden, og står på trykk i morgen.

Har du mistet noen som sto deg nær? Og er du blitt mer eller mindre redd for å dø etter at du fikk barn selv?

No Comments
  • MandagsMor

    27/07/2012 at 06:48 Svar

    Jeg ble helt klart mer «pysete» da jeg fikk barn. Ble redd for å bli syk eller skadet og å dø fra dem. Fikk blant annet sterk høydeskrekk. Men etter som barna vokser avtar dødsangsten.
    Siden jeg er midt i førtiårene har jeg mange ganger opplevd at mennesker jeg kjente og var glad i har dødd. Jeg har fulgt et menneske gjennom alvorlig sykdom og til død. Opplevd sjokket når barn og ungdom har dødd brått, og at noen av de eldste slektningene har forlatt oss. Har vært i en del begravelser gjennom årene. Vært med og ordnet kirken før begravelser. Jeg jobbet en periode ved en palliativ avdeling der de fleste pasientene var terminale, møtte deres pårørende som var i dyp sorg. Det var så flott å se den fantastiske jobben sykepleierne gjorde, hvordan de ikke bare tok vare på de pårørende – men også alle som jobbet på avdelingen. Det var så fint å se slik omsorg. Profesjonell, men likevel personlig. Det gjør noe med deg å kjenne på sorg og sterke følelser, men jeg har i alle fall lært – at døden er ikke alltid det verste. Gleder meg til å lese artikkelen din!

    • susannekaluza

      31/07/2012 at 07:11 Svar

      Så fint å høre du har samme inntrykk som meg. Jeg ble virkelig imponert av å se hvordan sykepleierne jobbet. Som du sa: profesjonelle, men likevel personlige. Varme og dyktige. Håper du fikk noe ut av artikkelen også! Mange klemmer fra Susanne

  • ellensoase

    27/07/2012 at 06:54 Svar

    Jeg var en gang i Roma, var på restuarant med noen kjekkaser, kjørte i bil -en sportsbil lik en Fellini visstnok hadde i sin tid. Det gikk ganske fort, det var ikke akkurat 02 i promille, og jeg husker at jeg tenkte at dør jeg nå, så er det helt greit, en kul måte å dø på (?????)
    Det er en fjern tid nå.

    Jeg er reddere for å dø etter at jeg fikk barn, samtidig føler eg meg mer udødelig. Og jeg tenker at barna vil klare seg uten meg.

    Om barna dør før meg derimot – det er en helt umulig tanke.

    Skal kjøpe Dagbladet i morgen søte deg!

    Klem

    • susannekaluza

      31/07/2012 at 07:12 Svar

      Hehe, det er noe med udødelighetsfølelsen når man er ung ja. Jeg lurer på når den går over? Er det en bestemt alder eller er det bare når man får barn -uavhengig av alder? For meg satte det inn, som deg, når jeg ble mor. Fikk plutselig skikkelig angst for å fly. Heldigvis har jeg kommet over den igjen nå, etter at jeg måtte reise til Amerika på jobb i høst. Da er det liksom ingen vei utenom;-)

  • Myke minutter

    27/07/2012 at 08:02 Svar

    Jeg opplevde at en barndomsvenninne ble drept i motorsykkelulykke da hun var bare 26 år og det fikk meg jo til å tenke litt på at man egentlig bare skal være glad man «får lov» å bli stadig eldre, heller enn å bekymre seg over 30-års krise, 40-års krise, osv…

    Ellers har jeg tipset en venninne som er butikksjef i en av Rafens butikkene om boken din, så nå tar de visst inn «I boks» i alle butikkene fra høsten 🙂 Ha en super fredag!

    • susannekaluza

      31/07/2012 at 07:17 Svar

      Uff, det var virkelig trist å høre. Du har helt rett i at vi heller bør se på det som et privilegium enn en byrde å bli eldre. Selv tror jeg livet bare blir bedre og bedre. Selv om tjueåra var bra synes jeg det er enda bedre å være i trettiåra og gleder meg til førti åra 😉

      Utrolig hyggelig av deg å tipse venninnen din om boka mi! Wow! Tusen tusen takk! Be henne si ifra til Forlaget Press om de har lyst på besøk av meg i butikken. De driver visst og booker inn bokturne nå (demonstrasjon av enkle nistetips og sånt) Tusen takk igjen!

      Mange klemmer fra
      Susanne

  • Therese

    27/07/2012 at 09:18 Svar

    Ble ikke mer redd for døden etter at jeg fikk barn. Redd for å miste dem, ja, men ikke skrekkslagen. Jeg innser at livet ikke er rosenrødt, ting vil skje, folk dør. Etter å ha født er jeg mer «nær» døden, da jeg ser den tydelige sammenhengen. Enda har ingen kommet levende fra dette livet.

    Jeg er ikke redd for å dø, verden vil greie seg helt fint uten meg, og å bli husket synes jeg ingen kan forvente.

    Nå hørtes jeg visst ut som om jeg er veldig trist og alvorlig, men tvertimot er jeg en gladlaks med humør og livserfaring. =)

    Skal kjøpe Dagbladet i morgen – som alltid på lørdager. God helg.

    • susannekaluza

      31/07/2012 at 07:26 Svar

      Jeg synes tvertimot du høres realistisk og reflektert ut. Takk for viktige tanker!

  • astridkatrine

    29/07/2012 at 12:03 Svar

    Eg e ikkje mamma sjøl, men snart sykepleiar. Eg va mye mer redd for å dø før enn nå. Eg har lert meg at det e naturlig, sjøl om det sjølsagt ikkje e noge kjekt i det heila tatt. Når det ikkje e mer å gjør e det viktig å ta vare på de små gledene. Som ei god hånd og holda i, det siste ølet, barnelatter og andre lyspunkt. Eg trur eg snakke for mange sykepleierare/studentar når eg seie at eg kan gjør mye for å oppfylla de siste ønskene:)

    • susannekaluza

      31/07/2012 at 07:29 Svar

      Takk for godt innspill. Jeg tror det er viktig å ta vare på de små gledene, selv for oss som ikke er terminale. Vi vet aldri når ting kan snu. Og så må jeg jo si igjen at jeg virkelig bøyer meg i støvet av deg og kollegaene dine. Trodde det var slitsomt å være tabloidjournalist på helgevakt når det smeller et sted, men det er virkelig ingenting -INGENTING- mot å være med en helgevakt på sykehus. Hun jeg fulgte satt virkelig bare ned 15 minutter for å hive i seg nista i løpet av en ørten timers vakt og allikevel hadde hun ikke kommet over alt. Flinke folk!! Håper det kom gjennom i saken. Mange klemmer fra Susanne

  • Gunhild

    29/07/2012 at 20:24 Svar

    Jeg er nok mer redd for å miste noen av mine kjære, enn å dø selv. Kanskje fordi vi har fulgt nære venner som har opplevd å miste sine umistelige små barn. Det har vært ganske voldsomt, å følge noen så tett og være tilstede i en hverdag med alvorlig sykt barn som man vet at ikke vil bli særlig gamle… Som ett av tilfellene. Kjenne på egen sorg og samtidig være oppegående og sterk for sine venner. Det er vel så ille å se at andre man er glad i og står nær, har det ufattelig vondt.
    Men det har gitt meg et perspektiv. Det har vist meg at livet går videre, det blir også dypere og rommer så mye mer… Selv om det er noen erfaringer man så gjerne skulle vært foruten, og noen barn man så gjerne skulle ha hatt her fysisk tilstede i livet.
    Å stå utenfor og samtidig være innenfor når døden lusker rundt, det har vært en ganske så heftig berg-og-dalbane tur. Jeg kjenner jeg blir så ydmyk når jeg tenker på mine venner og hva de har stått i, gått gjennom og må leve videre med. Jeg tenker at jeg er ufattelig heldig som har fire friske barn, for det er jo egentlig ingen selvfølge. Så kan jeg bli redd for at det skal skje noe, såklart. Og i samme øyeblikk tenke at jeg mest sannsynlig skal klare å komme meg gjennom det, om noe skjer- fordi de vi har fulgt så tett i livet har vist oss at det er mulig.

    • susannekaluza

      31/07/2012 at 07:35 Svar

      Uff, det må ha vært en brutal opplevelse. Veldig vondt å høre. Jeg tror du har helt rett i at det er uendelig mye verre å miste en av sine nærmeste enn at noe skjer med en selv. Så er det fint å se at livet går videre på et vis likevel, og at selv om sorgen alltid vil være der, kan det fortsatt være mye glede og latter igjen. Takk for at du delte disse tankene! Mange klemmer fra Susanne

  • Hellen

    02/08/2012 at 07:23 Svar

    Artikkelen var utrolig fin, veldig bra skrevet om et fascinerende tema. Du er en veldig dyktig journalist 🙂

  • […] psykolog jeg snakket med en gang i forbindelse med en reportasje jeg gjorde om palliasjon for Dagbladet Magasinet, sa at det siste der var helt greit å si, for hvis du dør før det så er det ikke det at du har […]

Post a Comment