Kunne du gitt bort et barn?

«Jeg har bare lyst til å hjelpe andre kvinner føle gleden ved å få barn»

Jeg leste nylig et intervju med engelske Carole Horlock, som jeg synes er et interessant innspill i surrogatidebatten. I motsetning til hvordan surrogatmødre ofte fremstilles (fattige, desperate kvinner fra u-land) er hun en 45-år gammel britisk tobarnsmor. Hun er også aktiv surrogatmor og har så langt båret fram 12 barn for barnløse par, med barn nummer 13 i magen.

Carole Horlock er mor til døtrene Megan og Steffanie. I tillegg har hun født 12 barn for å hjelpe barnløse par.

I land som Australia, Storbritannia og Canada har altruistisk surrogati vært tillatt i en årrekke, mens det er forbudt å betale noen for å bære fram barn. Kontrollen er streng. Carole får derfor bare dekket egne utgifter.

«Jeg gjør det ikke for pengene. Jeg gjør det for å hjelpe», sier Carole og forteller det er flott å tenke på alle familiene hun har bidratt til å stifte.

Ord kan ikke beskrive den enorme takknemmeligheten vi føler for alle som har vært så støttende gjennom denne prosessen, og i al særdeleshet vår surrogatmor.» Nicole Kidman og Keith Urban ble foreldre til datteren Faith Margaret ved hjelp av en surrogat.

Da jeg var i Minnesota i fjor høst diskuterte jeg (som man nesten alltid ender opp med å gjøre) med et amerikansk vennepar forskjellene mellom Amerika og Norge.

Mens de syntes det var interessant å høre om hvordan vi i liberale skandinavia tillot homofile å gifte seg og adoptere barn,  kunne de overhodet ikke forstå hvorfor vi i 2012 i det hele tatt hadde en debatt om surrogati.

I Amerika er over 25 000 babyer blitt født ved hjelp av surrogati, og for vennene mine, et universitetsutdannet ektepar i begynnelsen av trettiåra, var surrogati simpelten en av flere måter å hjelpe par som sliter med å få barn. De ristet på hodet av et norsk konservativ lovverk og ramset raskt opp folk de kjente som enten hadde fått barn ved hjelp av en surrogat eller vært surrogatmor selv.

«Jesus ble født via surrogat» sier Angela Bassett, som fikk tvillingene sine via surrogat etter å ha prøvd i sju år å få barn med ektemannen Courtney B. Vance.

Det fikk meg til å tenke på hva jeg ville gjort i samme situasjon.  Kunne jeg klart å bære fram et barn for å hjelpe noen andre? For et vennepar jeg visste hadde slitt i mange år?

Min første tanke er denne: Hvis folk ikke klarer å få barn finnes det plenty med foreldreløsebarn i denne verden, som trenger et adoptivhjem.

Hadde det bare vært så enkelt.

I Norge er det vanlig å måtte vente i over fem år fra adopsjonssøknaden er levert og til du får tildelt et barn. Samtdig får du ikke stå i adopsjonskø mens du mottar assistert befruktning. Er du 40 år og godkjent av barnevern og departementer, er det derfor en reell risiko for at du likevel ikke får bli mor eller far fordi du passerer 45 års grensa mens du står i kø.

Jeg har stor forståelse for at vi må ha en aldersgrense for adoptivforeldre, men selv om du er 41 år og dermed godt innenfor den «godkjente alderen» ligger du altså tynt ann.

Etter flere mislykkede prøverørsforsøk og en runde med brystkreft fikk de amerikanske TV-kjendisene Bill og Giuliana Rancic sønnen Edward ved hjelp av en surrogat.

Selv ville jeg tenkt nøye gjenneom om jeg hadde klart å gi fra meg et menneske jeg har båret inni meg i ni måneder. Jeg vet hvor mye jeg har elsket barna mine fra det sekundet jeg så de blinkende hjertene deres på ultralyden. Men hadde jeg visst fra starten av at dette ikke var mitt barn er det grunn til å tro at hele svangerskapet ville fortonet seg annerledes.

Ivrig nedtelling til et nytt familiemedlem byttes ut med tanken på -tja- litt langvarig barnepass? Ikke så ulikt det fosterforeldre eller beredskapsforeldre allerede bidrar med.

Sarah Jessica Parker og Mathew Broderick med døtrene Tabitha og Marion som ble født via surrogatmor og sønnen James. “Vi har prøvd å få flere barn selv i mange år nå …men ikke klart å ha suksesfulle gravditeteter siden sønnen vår ble født.»

Carole understreker at surrogatbabyene for henne alltid har tilhørt foreldrene hun bærer dem for:

“Jeg har aldri opplevd å angre, og aldri knyttet meg til babyene i magen. Den tilknytningen skjer ved amming, noe jeg  bare har gjort med døtrene mine.»

Kymberli Barney som blogger om sine opplevelser som surrogatmor på TheSmartness har samme holdning:

«Jeg ga ikke bort et barn. Jeg ga det tilbake.»

Forskning fra Isreal viser at surrogatmødre knytter seg mer til den vordende moren enn til barnet de bærer. 

En undersøkelse utført ved City University i London slår fast at foreldre som har fått barna sine ved hjelp av en surrogat er bedre foreldre og at surrogatmødre flest synes det er uproblematisk å overlevere barnet etter fødselen.

Kunne jeg gjort dette for å hjelpe noen jeg brydde meg om?

Jeg hadde absolutt ikke klart å gi fra meg et barn som var mitt biologisk, men hvis det hadde vært en annen kvinnes egg?

Jeg har likt å være gravid med barna mine, og selv om det er pes å ikke få på seg skoene mine selv og kjedelig å stå over salami og brie innebærer det ikke noe enormt offer å gjøre det igjen. Søsteren min er foreløpig mer opptatt av dykking enn barn, men hvis hun hadde slitt seg gjennom år med spontanaborter og jeg kunne hjulpet? Jeg ville defintivt forsøkt.

Hva tenker du? Kunne du gått gravid for å hjelpe andre? Om det var for noen du kjente godt, et vennepar eller en søster? Eller synes du surrogati er moralsk feil uansett?

No Comments
  • Henriette

    20/09/2012 at 06:27 Svar

    Hei. Kjempefint innlegg. Jeg er så enig med deg. Vi sliter selv med å bli foreldre, og det er sjanse for at adopsjon kan bli et alternativ for oss en dag. Men slik de strenge reglene er i dag, får vi ikke adoptere pga min manns diabetes (type 1). Helt sprøtt! Vi er 24 år, og kunne hatt all verdens tid på oss til å bli foreldre på et vis, men det blir til at vi må stresse oss igjennom prøverørsforsøk og eventuelle andre løsninger for å kunne lykkes i å få et barn. Kanskje en surrogat en dag vil være vår eneste løsning.. Håper uansett det åpnes for diskusjon rundt temaet.

    • Ellen

      20/09/2012 at 07:56 Svar

      Henriette: Det finnes mange norske barn som trenger et hjem. I stedenfor å diskutere surrogati, så kan vi diskutere hvordan disse barna skal få det best mulig. Jeg håper at fosterbarnslovgivningen kan endres, alik at ikke fosterbarn skal bli kasteballer i et system som tar for mye hensyn til biologiske foreldre, men isteden kan bli adopert av mennesker som vil gi disse barna et varig og stabilt hjem. Her har vi noe å lære av USA!

      • susannekaluza

        20/09/2012 at 18:43 Svar

        Hjertenes enig. Jeg tror både problemet med for få fosterhjem og de relativt høye aborttallene kunne bedret seg vesentlig om vi i langt større grad åpnet for adopsjon innenlands. Hvertfall i de mest åpenbare barnevernstilfellene.

        Jeg synes likevel ikke at det utelukker å diskutere surrogati samtidig. Finnes ikke én mal som passer for alle.

    • susannekaluza

      20/09/2012 at 18:40 Svar

      Kjære Henriette, veldig vondt å høre at dere er eksludert fra adopsjon på grunn av en – i den store sammenheng – filleting. Det er nettopp situasjoner som deres jeg tenker på i innlegget. Finnes mange strålende foreldreemner der ute som på grunn av en eller annen byråkratisk detalj, det være seg strenge helsekrav eller alder ikke får muligheten til å adoptere. Surrogati som presser fattige kvinner til å selge kroppen sin er forkastelig, men det er synd at det ikke er rom for større nyanser i den norske debatten. Hva er argumentasjonen for et forbud mot altruistisk surrogati?

    • Diajente15

      06/11/2012 at 23:32 Svar

      Hei Henriette! Eg er ei jente på femten år, har diabetes type 1, og vart utrulig overraska då eg las i ei diabetes-bok at du ikkje kan adoptera dersom du har diabetes. «Noen land har restriksjoner på adopsjon for foreldre med diabetes»… Eg seier ikkje at eg SKAL adoptere, men om eg ikkje kan få barn sjølv, då skal eg iallefall! Men eg las på diabetes-forbundet sine sider dette: «Diabetesforbundet kjenner til tilfeller hvor personer
      som har ønsket å adoptere har fått avslag grunnet
      diabetes hos en eller begge av adoptivforeldrene,
      men at de på senere tidspunkt allikevel ble godkjente adoptivforeldre. » (http://www.diabetes.no/filestore/-Diabetesno_-_filarkiv/Om_diabetes/Rettigheter/Rettogurett.pdf side 6.!) så Stå på, og lykke til! Eg har trua på dykk=)

      Helsing håplaus diabetikar som ikkje vil vera håplaus i framtida!

  • ylvalia

    20/09/2012 at 07:07 Svar

    Veldig interessant, og det er lett å bli tilhenger av surrogati når du skriver sånn. Jeg ville aldri orket å gå gjennom en ny graviditet og fødsel uten å få beholde «premien» selv, dog. Så all ære til de som klarer det!

    Men det største spørsmålstegnet må jeg sett ved de 5 + årene det skal ta å adoptere. Hvorfor i all verden skal det ta så lang tid? Ja, jeg skjønner at ting må gjøres ordentlig, og det er bra at det er mange formaliteter og mye sikkerhet når et barn skal overlates til adoptivforeldre. Men FEM år? Her MÅ det da være mulig å gjøre noen grep? Hvem jobber med å se på dette?

    • Ellen

      20/09/2012 at 07:49 Svar

      Ylvalia: Vi har adoptert to ganger, så jeg vet litt om dette. Å adoptere gikk mye fortere for noen år tilbake. Men så satte Kina, verdens absolutt største adopsjonsland, bremsene kraftig på. Dermed har barn som frigis på verdensbasis også gått dramatisk ned uten at antall adopsjonssøkere har sunket særlig mye. Derfor er det et reelt underskudd på adoptivbarn i verden i dag, og det er ikke bare i Norge at det tar årevis før man kan få sitt etterlengtede barn.

      Dessuten: Selv om det finnes mange foreldreløse barn i verden, så befinner disse barna seg ofte i korrupte og fattige land med manglende regelverk eller evne til å følge opp dette regelverket. Det vi for all del må unngå er at barn blir salgsvare, at foreldreløse barn (eller andre) er noe man kan tjene penger på. Norske myndigheter er svært opptatt av dette og forholder seg strengt til internasjonalt regelverk for å hindre menneskehandel.

      Derimot er det jo ingenting i veien for å legge bedre til rette for innlandsadopsjon.

      • susannekaluza

        20/09/2012 at 18:44 Svar

        Takk for hyggelig tilbakemelding ylvalia, og for godt og utdypende svar, Ellen!

  • Ellen

    20/09/2012 at 07:58 Svar

    Suzanne: Nei, jeg kunne ikke tenke meg å være surrogatmor. Å være fostermor derimot, det kunne jeg tenke meg. Alle barn har krav på foreldre. Men ingen foreldre har krav på barn.

    • henriettegren

      20/09/2012 at 08:33 Svar

      Ellen: Jeg er helt enig med deg. Jeg har selv to fostersøstre, og vet derfor en del om hvordan barnevernet i Norge fungerer i praksis. Dessverre er det slik at det er alt for vanskelig å bli foreldre med rettigheter til norske barnevernsbarn. Det ser ut til å være en «trend» å bli fosterforeldre etter at man er ferdige med å få egne barn. Jeg ønsker en debatt rundt surrogati for å forenkle og forbedre reglene rundt adopsjon i Norge, både av norske og utenlandske barn. Det betyr ikke at jeg ønsker surrogati velkommen. Etter min mening er det ganske ekstremt, og tanken på å la en annen kvinne bære frem mitt barn er foreløpig utenkelig. Uansett, vi trenger en debatt! Ganske utrolig at man ikke skal «få lov» til å gi et trygt hjem til barn som trenger det.

      • Ellen

        20/09/2012 at 09:34 Svar

        Henriette: Ja, og jeg tror det ville være mye lettere å skaffe gode fosterforeldre dersom man kunne regne med at dette skule være stabile hjem over lang tid. En grunn til denne trenden med at man får fosterbarn etter at man er ferdig med å gå «egne» unger, er kanskje at man da som foreldre bedre tåler dette at man kan miste disse ungene igjen. Kanskje er nettopp dette det som skremmer mange fra å ta sjansen på å bli fosterforedre.

    • susannekaluza

      20/09/2012 at 18:51 Svar

      Jeg tror jeg kunne vurdert begge deler. Synes ikke de utelukker hverandre. Det ene er en forpliktelse i 9 måneder. Det andre resten av livet.

      Ingen foreldre har krav på barn, men det er et naturlig instinkt å ønske seg barn, og det å bli foreldre er den flotteste opplevelsen i livet til de aller fleste.

      Tenker det er en grunn til at kravene til fosterhjem (obligatorisk kursing osv) er større enn kravene til adoptivforeldre. Selv om fosterbarn og fosterhjem matches nøye er skal man ikke undervurdere utfordringen.

      En venninne er i prosessen for å bli fostermor nå, og jeg bøyer meg i
      støvet for henne og mannen, men at det er tøft legger hvertfall ikke barnevernet skjul på.
      barnevernet

  • Birgitte

    20/09/2012 at 09:38 Svar

    Nei. For meg er svangerskap og fødsel en så emosjonell og intim ting. Det kunne jeg ikke gjort for andre. Dette er ikke noe man kan forvente av enhver kvinne. Men nydelig og flott at det finnes noen altruister også på dette punktet. Bare det ikke fører til et press om at hvis du har en fungerende livmor og noen nær deg sliter med å få barn, så bør du stille opp for å være et godt medmenneske.

    • susannekaluza

      20/09/2012 at 18:52 Svar

      Det med press er et godt poeng, og noe man må ha i tankene. Jeg synes likevel ikke det burde hindre alturistisk surrogati fra å være lov. Vi har jo lov til å gi bort både organer og benmarg til familiemedlemmer og andre, og jeg vil tro presset for å stille opp er ganske overveldende da og.

  • Mamma

    20/09/2012 at 09:50 Svar

    Jeg kunne veldig gjerne blitt surrogatmor for en søster eller god venninne. Men kunne aldri donert bort mine egg. Jeg synes det er pyton å gå gravid, så hadde nok ikke gjort det 13 ganger slik som hun «proffe» surrogaten. Synes norsk lovgivning er altfor streng og burde tillate både surrogati, eggdonasjon og anonyme sæddonorer.

    Blir også veldig provosert over folk som snakker om at ingen har rett til å få barn, det er ingen menneskerettighet, bla bla bla… Det er bare utrolig sårende for de som sliter med å få barn. Det er ikke lett å være fosterforeldre, fordi ofte er tanken at barnet skal tilbake til de biologiske foreldre, da mister du barnet. Du må også være forberedt til å ta imot et barn med store problemer som kanskje tilfører familien flere utfordringer enn glede. Adopsjon tar veldig lang tid og noen får ikke adoptere i det heletatt pga helsemessige årsaker (som Henriette som har svart her, som har en mann med diabetes 1, som i grunn ikke bør påvirke deres evne til å være foreldre i det hele tatt). Det er lett å sitte der med sine barn på fanget og si at ingen har rett til å få barn. Men når man ikke skjønner hvordan det føles å ha et så stort sorg over å ikke kunne få et barn, så synes jeg man skal la være å komme med slike kommentarer.

    • Ellen

      20/09/2012 at 11:18 Svar

      Kjære mamma! Dersom du går inn på Verdens barn eller Adopsjonsforums sider, så vil du se at nettopp dette understreket at man ikke har krav på barn, men at det handler om det motsatte: nemlig at barn har krav på foreldre. Jeg synes det er en viktig ledetråd i alle debatter om barnløshet.

      Du skriver om å være fosterforeldre: «Du må også være forberedt til å ta imot et barn med store problemer som kanskje tilfører familien flere utfordringer enn glede.»

      For det første: Fosterbarn blir ikke tilfeldig utvalgt til sine fosterhjem. Det skjer nå en grundig kartlegging av både fosterforeldre og barna for å skape en best mulig relasjon mellom dem, og for å unngå at fosterforeldrene får en større utfordring enn de er klare for.

      For det andre: Jeg tror ikke barn er til for å glede sine foreldre. De utfordringer det følger med å få barn, enten det gjelder fosterbarn, biologiske barn eller adoptivbarn, de må vi som foreldre ta. Og så må vi sammen skape et samfunn der foreldre får den hjelpen de trenger dersom utfordringene blir så store at man ikke makter hele ansvaret selv.

      • susannekaluza

        20/09/2012 at 18:55 Svar

        Ellen: Synes du har mange gode poenger, men som jeg skriver over tenker jeg det det er en grunn til at kravene til fosterhjem (obligatorisk kursing osv) er større enn kravene til adoptivforeldre. Selv om fosterbarn og fosterhjem matches nøye er skal man ikke undervurdere utfordringen.

        Det finnes mange tilfeller av gode motiverte fosterforeldre (vi har et par i fjern familie blant annet) som har måttet sende tilbake fosterbarn fordi belastningen rett og slett ble for stor.

        Det må være det mest hjerteskjærende av alt.

    • susannekaluza

      20/09/2012 at 18:53 Svar

      Godt sagt, Mamma’en!

  • Laila Didriksen

    20/09/2012 at 12:23 Svar

    Jeg synes det er en viktig debatt du legger opp til. For min egen del tror jeg ikke at jeg ville klart det. Selv om jeg fra starten visste at dette ikke var mitt barn, heller ikke biologisk, tror jeg at jeg ville knyttet meg altfor sterkt til det til at jeg ville klart å gi det fra meg.
    Men jeg synes det er fantastisk at andre kvinner har denne evnen og at man burde se på dette som en måte å hjelpe barnløse par på der kvinnen ikke kan bære frem barnet selv av ulike årsaker. Så burde man også, paralellt se på reglene for adopsjon og fosterhjem slik at disse prosessene blir forenklet.

    • susannekaluza

      20/09/2012 at 18:57 Svar

      Enig! Går ann å ha to tanker i hodet samtidig!

  • Synne

    20/09/2012 at 17:21 Svar

    «med et amerikansk vennepar forskjellene mellom Amerika og USA.» Eller mellom Skandinavia og USA ? 😉

  • JunePune.com

    20/09/2012 at 20:43 Svar

    Nei, jeg hadde ikke klart å være surrogatmor..
    Fordi jeg rett og slett ikke hadde klart å la være å knytte meg til barnet i magen, jeg tror ikke jeg hadde klart å la være.. Uansett om det ikke var mitt egg, mine gener eller noe..
    Nå hadde jeg en ganske humpete vei frem mot førstemann, så mulig det er det som gjør det 🙂

  • Tickled Pink

    23/09/2012 at 17:53 Svar

    For et bra innlegg! Mitt svar er nok…et litt forsiktig…ja. Om det skulle vise seg at en god venninne, eller min søster ikke kunne bære frem et barn, så hadde det jo vært den største gaven jeg kunne gitt henne. Når jeg tenker på hvor uendelig mye glede min datter gir meg, og hvor lykkelig jeg er for å få være hennes mamma, så tenker jeg at dette er noe jeg gjerne ville gitt en jeg er glad i muligheten til å oppleve..
    Jeg kunne aldri gitt fra meg et biologisk barn, og hadde heller aldri gjort det for en fremmed…

    • admin

      25/09/2012 at 06:59 Svar

      Takk! Høres ut som vi er helt på linje. Et forsiktig ja, om det er barnet for noen jeg er glad i. Rett og slett fordi jeg unner andre samme glede som jeg selv har vært så heldig å få. Mange klemmer fra Susanne

  • […] I Norge i dag klager kvinner som selv har valgt ikke å få barn over manglende respekt for at de har tatt et fritt valg. På mange måter er det den samme mistenkeliggjøringen de indiske kvinnene blir møtt med. ”Fordi jeg ikke kunne tenke meg å være surrogatmor selv, tror jeg ikke på at andre kan gjøre det frivillig”, liksom. Anniken Huitfeldt har selv brukt denne argumentasjonen. Selv er jeg på motsatt side. Hvis en nær venninne av meg ikke kunne få barn eller adoptere selv på grunn av sykdom forstår ikke jeg hvorfor den norske stat skulle forby meg å bære fram babyen for henne. […]

Post a Comment