43 års lykkelig samliv

Herr og Fru Kaluza anno 1969.

Mamma og pappa feiret 43 års bryllupsdag her om dagen. Vi markerte dagen med å spandere middag på dem på hotellrestauranten Fino. Kelneren kom ut med is med lys på (rappet fra barnebursdagsboksen) mens hele restauranten klappet. Akkurat passe stas og flaut!

Den kvelden snakket vi om ekteskap, om kjærlighet gjennom livets mange faser og hvordan de har klart å være gift med samme person så lenge. Mens mamma er tilhenger av å aldri legge seg sint -og de begge er opptatt av å prioritere hverandre og familien fremfor for eksempel jobb og venner -var pappas svar kontant:

«Når mora di gjør noe som irriterer meg tenker jeg: Er denne uenigheten verdt en skilsmisse?

Hvis ikke:

La det gå.»

Herr og Fru Kaluza anno 2012.

Hva er ditt beste tips for et godt samliv? Og har du spurt foreldrene dine om det samme?

No Comments
  • Carina

    24/09/2012 at 08:30 Svar

    Åh, slikt gjør meg bare så glad!!;) Mine, skilte, foreldre sier begge det samme: husk å være kjærester også, ikke bare foreldre. Så klart, tenkte jeg før jeg fikk barn. Vel,det kan være lett å glemme innimellom;)

    • admin

      25/09/2012 at 06:57 Svar

      Ikke sant? Jeg skjønte heller ikke greia med det rådet der. Barn nummer en gikk egentlig greit, men når barn nummer to kom satte virkelig virkeligheten inn. Da blir det lett «så skifter du bleier på ham, mens jeg tar tyggisen ut av håret på henne» og så bor man i samme hus og går forbi hverandre uten egentlig å stoppe opp og se hverandre i løpet av dagen. Veldig viktig å huske at dette er samme kjekke, morsomme, smarte, kule mann du sjekket opp og var i jubelrus over at ville ha deg og 🙂

  • KristinB

    24/09/2012 at 10:54 Svar

    Så heldig du er som har sånne fine forbilder i foreldrene dine! Det tror jeg er et veldig godt utgangspunkt i seg selv for å skaffe seg sin egen velfungerende familie. For det handler jo mye om forventninger, ikke sant? Hva man har av tanker om og foventninger til voksenlivet, samlivet, foreldreskapet, familien – hva det skal romme, hva det skal gi og ikke minst hva man selv skal bidra med!

    Synes å se at mange rundt meg legger lista veldig høyt på alle områder, og at skuffelsen de kjenner når de urealistiske forventningene ikke innfris ofte (urettferdig) rammer partneren og familen. Det gir seg gjerne utslag i en litt sånn bitter syting over hvor tøft det egentlig er å være voksen og ha barn i dag, samt en gjerrig milimeterinnstilling til hvordan man skal fordele både pliktene og gledene i hverdagen. Begrepet «egentid» har blitt en slags hellig greie som vi alle har krav på og kjemper om å få mest mulig av, mens fellesskapstanken er gammeldags og konservativ.

    Jeg mener at hvis man først har valgt å organisere livet sitt som en familie, så må man ta ansvar og se at den -som alle felleskap- trenger en god del tid, omsorg og oppmerksomhet for å blomstre. I et velfungerende fellesskap kan ikke hovedfokuset være hvem som har gjort hva for hvem hvor mange ganger og hva den enkelte til enhver tid kan kreve tilbake av de andre i fellskapet. Jeg tror på å først og fremst tenke «hva kan jeg bidra med nå for å styrke båndet mellom oss? Hva kan jeg gi for å glede de andre medlemmene i dette fellesskapet?» Det å stadig øve seg på å ta et slikt perspektiv er ikke bare et supert utgangspunkt for et godt samliv, men også for en type selvutvikling som jeg tror mange i vår generasjon (og samfunnet vårt som helhet) ville hatt veldig godt av 🙂

    • admin

      25/09/2012 at 06:53 Svar

      Takk Kristin! For et veldig godt og reflektert innlegg! Nydelig innspill at vi langt oftere bør tenke “hva kan jeg bidra med nå for å styrke båndet mellom oss? Hva kan jeg gi for å glede de andre medlemmene i dette fellesskapet?” fremfor å lete etter det de andre gjør feil. Denne kommentaren skal jeg ta med meg og huske på 🙂

Post a Comment