Hva er forskjellen på disse to hjernene?
Barnet med hjernen til høyre vil ikke ha mulighet til å utvikle evnene sine på samme måte som barnet med hjernen til venstre.
Dette bildet viser hjernene til to barn på tre år. Hjernen til venstre viser en større hjerne, med mindre svarte felt og flekker enn den til høyre. Men hva kan ha ført til dette?
Svaret forskerne er kommet fram til er like konkret som det er trist:
Grunnen til at disse to hjernene ser så forskjellige ut er at barna har fått ulik omsorg av mødrene sine.
Barnet med den godt utviklede hjernen har hatt en omsorgsfull mor som har fulgt opp spebarnets signaler. Barnet med den underutviklede hjernen er offer for omsorgssvikt og mishandling.
Hjerneforskerne konkluderer med at fysiske endringer i hjernen til barn som utsettes for grov omsorgssvikt av mødrene de første leveårene gjør dem mindre intelligente, mindre empatiske og øker sannsynlighten for at de blir avhengige av rusmidler eller involvert i voldskriminalitet.
Professor Allan Schore, en ledende neuropsykolog fra Universitetet i California forklarer til Daily Telegraph at «hjernecellenes vekst er en konsekvens av spebarnets samhandling med primær omsorgsgiver, vanligvis mor. For at en babys hjerne skal vokse kreves det bokstavelig talt positiv samhandling mellom mor og spebarn.»
Hans forskning stemmer godt med andre funn. I januar fant barnepsykiatere og neuropsykologer ved Washington University School of Medicine ut at skolebarn som hadde blitt tatt godt vare på av mødrene tidlig i livet hadde hjerner med større hippocampus, som er det viktigste området for læring, hukommelse og stressmestring.
Vi kan naturligvis ikke konkludere med at «alt» er mors skyld, men vi kan heller ikke lukke øynene for hvor viktig god omsorg faktisk er for et barn de første tre leveårene, og hvor konkrete, fysiske konsekvenser det får å la barn leve med omsorgssvikt.
I følge boka «En norsk tragedie» konkluderte psykiaterne som vurderte Brevik som barn med at han ble utsatt for emosjonell mishandling.
Denne forskningen gjør ekstra inntrykk fordi jeg for øyeblikket holder på å lese «En norsk tragedie» der forfatter Aage Borchgrevink skildrer Anders Behring Breiviks mildt sagt problematiske første leveår.
Han beskriver hvordan moren har forklart at hun allerede under graviditeten og ammingen opplevde babyen som usedvanlig aktiv og aggressiv. Da sønnen var to år kaller hun gutten sin «rastløs, og senere mer og mer voldsom, lunefull og full av uventede innfall»
Som mor til en to-åring selv kan jeg ikke hjelpe for å tenke: Hvilken to-åring er det ikke som passer i denne beskrivelsen? Hva slags sjanse har lille Anders egentlig hatt?
«Statens Senter for Barne og Ungdomspsykiatri konkluderer med at gutten som nå nærmer seg fire år «mangler nesten fullstendig spontanitet og elementer av lyst og glede.» Psykologene konkluderte med at Anders manglet en grunnlggende trygghet og tilknytning til sin nærmeste omsorgsperson, moren. Problemet minner om det man senere så ved studier av barnehjemsbarn i Romania.»
I Norge har det biologiske prinsipp lenge vært rådende i barnevernet. I 2006 bodde en halv prosent av norske barn i fosterhjem eller barneversinstitusjoner. Raundalen-utvalget har kommet med en rekke forslag som vil gjøre det enklere å ta barn som har det vondt ut av hjemmet tidligere.
Frist for høringsuttalelse var for en drøy måned siden og jeg er spent på hvordan lovgiverne vil følge opp.
For spørsmålet jeg sitter igjen med er enkelt: Nå som vi vet det vi vet. Hvordan kan vi unngå at dette skjer med flere barn?
[subscribe2]
