Slik hjelper du noen som har mistet et barn

Responsen på innlegget jeg skrev om stillheten rundt spontanaborter har vært overveldende.

Dere har skrevet over hundre kommentarerer på bloggen, i tillegg har jeg fått flere hundre eposter og Facebookmeldinger.

Mange forteller om egne erfaringer, om følelsen av å være alene, om befrielsen ved å bryte stillheten og oppdage at venner og familie har gått gjennom det samme, om mangelen på informasjon i møte med helsevesenet, om frykten for å ha satt i gang spontanaborten selv ved å drikke vin før positiv graviditetstest / reise med fly / ta en joggetur / jobbe for mye.

På TV2 Ettermiddagen med fine fine Anbjørg, som snakket om hvordan vi i dag helst vil finne en forklaring på alt, også hvorfor et barn ikke blir noe av. Men noen ganger er det bare ikke mulig med enkle svar.

Henvendelsene har kommet fra kvinner og menn, ned i 16-årsalderen og opp til over 60. Noen mistet i uke 6, andre har opplevd at fullbårne barn dør. Flere forteller om sorgen over barna som ikke ble, selv flere tiår etterpå.

Mange har også spurt hva de kan gjøre for å hjelpe venner, kjærester eller familiemedlemmer som går gjennom det samme. En australsk støttegruppe spurte Facebookfølgerne sine om deres råd, og laget etterpå denne listen. Noen passer alle, andre passer best i de tilfellene hvor barnet døde sent i svangerskapet eller rett etter fødsel.

Syntes uansett den var så god at jeg ville oversette og dele den med dere:

8 måter å hjelpe en mor eller far i sorg:

1. Husk at ting tar tid. Sorgen kan vare livet ut, og den sørgende vil trenge forskjellige ting etter som tida går.

2. Sorg er som en berg og dal bane. Sørgende foreldre vil ha gode og dårlige dager. Vær der både for opp- og nedturene.

3. Vis støtte tidlig. Kom i begravelsen eller minnemarkeringen om det skal være en.

4. Vær praktisk. Lag mat, gjør ærend, underhold de andre barna. Gjør det du kan for å hjelpe, alt ettersom hva foreldrene er komfortable med.

5. Ikke gi råd. Med mindre du har vært i deres sko aner du ingenting om hvordan det føles. Vær i stedet tilgjengelig, og lytt til hva de har å si.

6. Ikke vær redd for å snakke om barnet. Husk bursdager, merkedager og ikke vær redd for å be om å se bilder. Foreldrene vil elske deg for det.

7. Gi dem plass til å være alene. Noen foreldre vil ønske å være alene og sørge privat. Ikke ta det personlig. Respekter deres måte å sørge på.

8. Vær hensynsfull med egne barn/graviditeter og gode nyheter. Sørgende foreldre kan -uten å ønske det- finne din egen lykke hard å svelge en liten stund.


8 ting du ikke bør si til en mor eller far som har mistet:

1. “Du er så ung, du kan prøve igjen”. Et barn erstatter aldri det forrige.

2. “Jeg vet hvordan du har det”. Med mindre du har holdt ditt eget døde barn i armene gjør du ikke det.

3. “Tiden leger alle sår”. Tiden pusser vekk sorgens skarpe kanter, men tar ikke nødvendigvis bort smerten.

4. “Du trenger å komme deg videre”. Du kommer ikke nødvendigvis noensinne over å miste et barn. Du lærer å leve med det, og det blir endel av den nye normalen.

5. “Dette må være skikkelig tøft for kona di». Ikke glem at fedre også sørger. Ikke bare spør hvordan det går med kona, spør også hvordan mannen har det. 

6. “Det var tydeligvis ikke levedyktig”. Ved en spontanabort stemmer dette kun i halvparten av tilfellene. Den andre halvparten mister livet på grunn av infeksjon hos mor, små blodpropper eller andre omstendigheter ved mors kropp.

7. “Du har jo i det minste barn fra før”. Kjærligheten til hvert av barna våre er unik. Smerten er der selv, uavhengig av søsknene.

8. Ikke noe. Det er alltid bedre å si noe enn å si ingenting. Hvis du ikke vet hva du skal si kan du alltid bare si du synes det er leit.


Tirsdag morgen har samfunnsprogrammet Ekko på NRK P2 invitert en lege og meg til å snakke om nettopp vår tids myter og tabuer knyttet til spontanabort. Programmet går live og starter noen minutter over 9. Hvis det er noe dere lurer på eller noe dere synes jeg burde få legen til å understreke så si ifra i kommentarfeltet under!

Om du vil vite mer om spontanaborter, årsaker og hjekp, har denne nettsiden mye nyttig informasjon på norsk.

Hva synes dere om disse rådene? Stemmer de med egne erfaringer? Er det noen du ville føyet til eller strøket?

[subscribe2]

No Comments
  • Therese

    15/10/2012 at 09:21 Svar

    Jeg forstår kanskje at noen har behov for å lage sliker regler. Selv har jeg både født, mistet 3 ganger, måttet avbryte svangerskap 2 ganger pga fare for både mitt og babyenes liv, og født dødt sent i svangerskapet.

    Allikevel synes jeg at man kan sette seg inn i hvordan det er å miste barn, det kalles empati. Det har aldri plaget meg at noen har sagt at de vet hvordan jeg har det selv om de ikke har mistet et barn. Å kjenne bunnløs sorg kan man, med litt innlevelse, sette seg inn i.
    Det finnes jordmødre som ikke har født, eller kreftleger som ikke har hatt kreft.

    Jeg er stor fan av deg, Susanne, og liker bloggen din godt, men jeg er ikke enig i at man er innlemmet i noen slags hemmelighet eller eksklusiv klubb fordi man har opplevd å miste et barn. Man trenger ikke å ta seg selv og sorgen så høytidelig at man ikke tåler at noen sier noe feil eller er ubetenksomme. Dette er en del av livet.

    Føler at jeg kan si det etter å ha en grav å gå til, og også noen som ble mistet mens det var embryo.

    Jeg opplevde at det var forskjell å miste når man har levende, friske barn å ta seg av, og når man ikke har det. Det er en trøst å ha barn, og det letter sorgen.

    Ville bare si dette. Og så vil jeg si at sorgen i mitt tilfelle etterhvert har gått over til savn. Sorgen har sluppet taket.

    Men man er kanskje forskjellige, og det er kanskje hele poenget.

  • Susanne Kaluza

    15/10/2012 at 09:26 Svar

    Hei Therese, takk for godt innspill! Jeg tror du har helt rett i at sorgen er forskjellig. Disse «reglene» var altså laget ved at en sorggruppe spurte sine medlemmer om hva slags hjelp de syntes funket og hvilke kommentarer de ble støtt av. Men det er klart det varierer fra person til person. Selv tror jeg man kommer langt med empatisk innlevelse 🙂 Mange klemmer fra Susanne

  • Monica

    15/10/2012 at 09:30 Svar

    Jeg syns det er fantastisk at du setter ord på dette. Jeg er så enig i at dette snakkes altfor lite om. Og jeg mener at folk godt kan bli litt mer bevisst på dette for å lettere kunne støtte de det skjer med. Mange vet nok ikke hva de skal si og gjøre, og ender dermed med å ikke si eller gjøre noe,og for min del var hvertfall det værste. Selv mistet jeg en liten gutt i uke 18, og det var og er en sorgfull og vond opplevelse. Støtten fra familie og venner var veldig todelt, fra de som var der 100% til de som hverken sa eller gjorde noe. Jeg fikk spørsmål fra gode venninner om babyen var stygg, om han ble kasta i søpla og at du blir jo så fort gravid at det er jo bare å prøve igjen. Dette såret så mye, selv om jeg vet at det ikke var vondt ment. Uansett, takk for at du belyser viktige temaer, og takk en for flott blogg! Du er tøff og flink!!

    • Susanne Kaluza

      15/10/2012 at 09:51 Svar

      Jeg tror poenget med disse rådene er at det er mange ting som sies i beste mening, men som kan såre helt uforvarende. Som du forteller om at «det bare er å prøve igjen» eller om gutten din ble kastet i søpla. Siden mange synes det er vanskelig å vite hva de skal si kan det være fint å få litt hjelp på veien, så kjenner man selv bestevenninnen / kompisen / kollegaen sin best og tilpasser deretter. Takk for veldig fine ord! Det varmer!
      Vondt å lese om hva du har opplevd. Håper du har folk rundt det som passet på deg da og nå.
      Sender alle gode tanker!
      Susanne

  • Pia

    15/10/2012 at 09:44 Svar

    Jeg er enig med deg, Therese. Jeg tror ikke på faste regler, men har ved selv å miste både ufødte barn og voksne/familie/kjæreste som har stått meg veldig nær, lært veldig mye om sorg. Det jeg har erfart, kan oppsummeres veldig enkelt: Folk sørger veldig ulikt. Noen kommer seg raskt videre, andre graver seg ned. Noen vil snakke, andre vil tie ihjel. Og de rundt (alt fra de nærmeste til de helt perifere) oppfører seg også veldig ulikt. Noen «prakker» på seg sine egne historier, som ofte kan føles mer sårende enn til hjelp. Andre trekker seg helt unna. Noen begynner å unngå deg, finner på unnskyldninger osv for å slippe å ha noe med den sørgende å gjøre. Hvis jeg skal komme med ETT eneste råd til de som er rundt, er det følgende: Spør den som sørger direkte: Hva ønsker du at jeg skal bidra med? Hvordan kan jeg hjelpe deg? Vær et medmenneske, tilstede, lyttende. DET varmer!

    • Susanne Kaluza

      15/10/2012 at 09:48 Svar

      «Hva ønsker du at jeg skal bidra med? Hvordan kan jeg hjelpe deg? Vær et medmenneske, tilstede, lyttende.»

      Det er et veldig godt råd, Pia. Takk for at du deler!

  • Lammelåret

    15/10/2012 at 14:35 Svar

    Fordi ultralydmulighetene er så store som de er, tror jeg holdningene til spontanabort kommer til å endre seg mye i tiden som kommer. Å se barnet i magen betyr mye for om det blir sett som et barn – et individ – eller en «ting». Det en ser det finnes.

    Jeg tror det er en stor forskjell mellom spontanabort før og etter uke 12, før denne ukegrensen blir graviditet gjerne sett på som en privatsak, men etter magen synes og de obligatoriske 12 er overstått blir graviditeten mer offentlig. Den får også gjerne plass i bedriftens planer (f.permisjonen planlegges) og livet innrettes deretter på en mer sosialt akseptert måte. Det ufødte liv tar plass i samfunnet. Og det blir «tillatt» å sørge.

    Sorg over det foster som dør tidlig er på mange måter en uakseptert sorg som bagatelliseres. Det kan være svært uheldig, men samtidig kan avfeiingen «det er naturens måte å ekskludere individer som ikke er overlevelsesdyktige» være en hjelp til aksept. Noen ting i livet har vi ikke kontroll over; noen ting er ren natur. Jeg tenker at det kan være en trøst. Ikke alt kan styres av bevissthet og vilje.

    • Susanne Kaluza

      15/10/2012 at 17:49 Svar

      Tror du har rett i at det med tidlig ultralyd endrer synet på fosteret. Selv ble jeg hvertfall sjokkert første gang jeg var på ultralyd i uke 12 med datteren min og så hvor «ferdig formet» hun var.

      For meg personlig hjelper det å tenke at det var noe galt med fosteret. Andre jeg har snakket med sier de blir støtt av det. Særlig hvis de har rukket å være på ultralyd og se hjertet slå. Men tror det er viktig å innfinne seg med som du sier: Noen ting i livet har vi ikke kontroll over.

  • Irene

    15/10/2012 at 15:32 Svar

    Vi har mistet to barn (riktignok tidlig – uke 8 og uke 6) og har prøvd å bli gravide i 4.5 år.

    Det verste jeg vet at andre med barn sier til oss er:

    – «Vi har ikke ferie vi, fordi vi har barn – dere vet ikke hvor heldige dere er»
    – «Nyt det så lenge dere kan, dere aner ikke hvor hardt det er å få barn»
    – «For å få barn, må dere ha mer sex»

    • Susanne Kaluza

      15/10/2012 at 17:51 Svar

      Så leit å høre!

      Håper ikke det representerer folk dere omgås ofte.

      Veeeeldig lett for folk med barn å tro de sitter på «fasiten» over hva ufrivillige barnløse må gjøre annerledes.

      Håper dere får god hjelp i helsevesenet i alle fall?

      Varme klemmer fra
      Susanne

  • linnjones.com

    15/10/2012 at 16:53 Svar

    Om noen faktisk sier noe av dette så er det jo helt utrolig hvor stort gjennomtrekk de har mellom ørene…

    • Susanne Kaluza

      15/10/2012 at 17:49 Svar

      Uff, det var litt tankeløse kommentarer ja..

  • Kirsten Schei

    15/10/2012 at 18:04 Svar

    Ja dette er nok riktig, men det jeg som har mistet en såååå vakker datter på 20 år ( mao ikke et lite barn)under tragiske omstendigheter Må be om at omverdenen og hjelpeapparat, kriseteam, venner mv ikke sier: Du vil etterhvert finne noe å se frem til som gir livet mening. da har de ikke forstått at alt man har gjort, tenkt, utført, levet for og strevet for , lagt sin sjel i … er barnet! Sånn er det å være mor. Om barnet døde, så døde ikke morsfølelsen og kjærligheten til barnet.Den kjærligheten vedvarer livet ut, og var selve meningen med livet. Om noen mener at man må legge det bak seg mao avslutte et så dypt kjærlighetsforhold som man har vedvarende til barnet er det den største uforstand man kan utvise. Ingen mor kan bytte bort sin dypeste kjærlighet med «noe nytt å leve for. La oss slippe slike forslag. Man må vite at en mors kjærlighet til sitt barn varer også i og etter døden.

    • Susanne Kaluza

      16/10/2012 at 19:14 Svar

      Så vondt å høre Kirsten! Intervjuet en gang en dame på over 80 år om noe helt annet, og det tok ikke lange tida før hun fortalte om sønnen på 3 år som døde for over 60 år siden. Nå gledet hun seg faktisk til å møte ham igjen. Du vil utvilsomt elske datteren din for alltid. Håper du likevel etterhvert kan fylle livet ditt med ting som gir deg glede. Alt godt, Susanne

  • Gunhild

    15/10/2012 at 21:32 Svar

    Jeg synes mye av det som du oversatte, fint kan brukes.
    Jeg tenker på det med å kunne sette seg inn i dødens sorg… Hvordan det er å miste et barn, vil man nok aldri riktig forstå før man har opplevd det selv.
    Og heller ikke da kan man si at det er «slik eller sånn». Fordi man er forskjellig, reagerer ulikt, blir møtt på forskjellig måte, har ulike nettverk rundt seg… Det er så mye som spiller inn.
    Samtidig kan man jo, som nevnt, kjenne på det og føle med, ha empati. Helt klart.

    Jeg har skrevet en del om sorg og det å miste barn, i mitt tilfelle handler det å å følge nære venner som alle har opplevd det utenkelige i forskjellige stadier av barnets liv. Tenkte det kunne passe å dele noe av det her.

    http://lavendelheimen.blogspot.no/search/label/sorg

    http://lavendelheimen.blogspot.no/search/label/Ive

    Jeg tenker også, uansett- vær tilstede. Spør konkret om hva man kan gjøre. Er man trygge på hverandre, bare gjør det du tenker at den andre synes er greit. Kom med middag, klipp plenen, handle mat.
    Og husk på de små tingene, dagene som kommer, tida som går. Når «alle andre» glemmer, er det godt å vite at man blir tenkt på, og at det fortsatt er noen man kan dele det som har hendt med.
    Kanskje kan man være redd for å rippe opp i det som har skjedd, og minne den andre på alt det vonde og vanskelige. Men hendelsen, sorgen, følelsene… de vil alltid være der. At andre glemmer og ikke vil nevne det, er nesten vondere enn å dele de minnene som engang var og fortsatt er i hjertet. Er min erfaring.

    • Susanne Kaluza

      16/10/2012 at 19:16 Svar

      Takk for mange gode innspill! Og takk for at du delte innleggene dine. Her var det mange kloker tanker å hente. Diktet av Vigdis Garbarek var så fint at jeg gjerne vil dele det her. Nydelig!

      «Gå aldri utenom
      men gjennom

      ellers må du gå dobbelt så langt
      og det er det ikke sikkert
      du har tid til.»

  • Det var to flotte lister du har funnet frem til Susanne. Selv hører jeg på Ekko hver morgen, så dette skal jeg få med meg.

    • Susanne Kaluza

      16/10/2012 at 15:16 Svar

      Takk Mari. Jeg synes også disse var konkrete og fine.

  • Cath

    16/10/2012 at 07:21 Svar

    Jeg er så heldig at jeg har et friskt barn, men i forsøket på å få et søsken, har jeg mistet totalt 9 ganger. To av disse var sene aborter i uke 14 og 17 som jeg måtte føde ut døde. Selv om jeg vet at det var noe galt (komosonfeil) de to gangene jeg mistet sent, hater jeg når noen sier at «det var godt det skjedde så tidlig» eller «men det var jo noe galt».
    For meg er det jo uansett mitt etterlengtede barn jeg har mistet, og det er en stor sorg. Fint at du belyser dette temaet. Barnløshet og ufrivillige aborter er desverre fortsatt et tabu som vi må bryte ned. Takk!

    • Susanne Kaluza

      16/10/2012 at 15:16 Svar

      Det var vondt å høre, Cath. Jeg tror mer kunnskap også vil gjøre det lettere for folk å vite hva man skal si og hvordan man kan hjelpe. Jeg ble f.eks overrasket over doktorgradsavhandlingen til psykiateren jeg møtte i P2 i dag, som fortalte at flere av kvinnene scoret skyhøyt på psykiatriens traumeskala etter en spontanabort, og faktisk hadde mer angst og depresjoner enn kvinner som hadde tatt selvvalgt abort. Viktig tema!

  • Erik

    16/10/2012 at 08:14 Svar

    De som prøver å trøste med å si noe tull om en eller annen gud hadde en plan eller plukker de fineste blomstene først er noe av det verste jeg vet

    • Susanne Kaluza

      16/10/2012 at 15:13 Svar

      Det kan nok lett støte mer enn det trøster ja, selv om det er godt ment.

  • Kristin

    16/10/2012 at 12:13 Svar

    Det er så bra at det blir snakket om dette temaet! Stå på!

    • Susanne Kaluza

      16/10/2012 at 15:11 Svar

      Takk for det Kristin!

  • Virkelig flott innslag på radioen i dag, Susanne. Informasjon om spontanaborter tror jeg er viktig. Spontanabort er liksom bare et ord som kastes ut, det kan skje og End of story. Det er ikke bra nok. Det jeg vet om spontanaborter kommer ikke fra informasjon fra helsepersonell, men fra diverse foreldreforum og informasjon som Google har funnet frem til for meg.

    • Susanne Kaluza

      16/10/2012 at 15:11 Svar

      Takk Mari! Jeg var også overrasket over hvor lite jeg visste. Ja takk til mer informasjon, både om hvor ofte det skjer, hvordan det skjer og hva som kan være (eller kanskje viktigere: IKKE kan være) årsakene.

  • EIlen

    17/01/2013 at 00:10 Svar

    Takk for at du setter fokus på dette temaet Susanne, det trengs virkelig!! Jeg har selv en herlig sønn på 3 år, han skulle blitt storebror i mars, noe vi alle tre gledet oss ufattelig mye til. Jeg spontanaborterte desverre i uke 12.. Blødningene startet sent en tirsdagskveld, ringte legevakt, men der var det ingen hjelp å få…Fikk tilslutt snakke med lokal jordmorteneste, som anbefalte å ta legekontakt dagen etter dersom blødningene fortsatte. Fikk heldigvis komme raskt til hos min fastlege dagen etter, som sendte oss direkte til privat gynekolog. Viste på UL at fosteret hadde vært dødt siden uke 8-9. Fikk litt informasjon om hva som var i vente, og reiste hjem i påvente av «en kraftig mensblødning» som gynekologen kalte det. Jeg var overhodet ikke forberedt på det som skulle komme, det ble 5 timer med tette, kraftige rier, faktisk på høyde med riene jeg hadde da gutten vår ble født. Tilsutt kom fosteret, og jeg kunne se både øyne, nese og konturene av alle fingrer og tær… (fikk også etterrier dagen etterpå, da kom morkaken..) På tross av at dette var en heftig opplevelse, er jeg glad for at jeg fikk se babyen vår, det var viktig for meg og at vi kunne gravlegge det i hagen vår.. Jeg visste overhodet ikke at en «såpass tidlig» spontanabort kunne være slik som den jeg hadde, her trengs virkelig mer informasjon! Å miste babyen vår har vært veldig tungt og vanskelig, men vi har fått utrolig god støtte av venner og familie. Vi har valgt å være veldig åpen om det som har skjedd både privat og i jobbsammenheng. Har selvfølgelig fått mange kommentarer som nevnt tidligere, og jeg har mange ganger følt at folk prøve å generalisere vårt tap, at dette er normalt, at det var en grunn for det osv.. Dette har ofte såret meg, for vi mistet faktisk barnet vårt. Vi er utrolig heldige som har en nydelig gutt, vet ikke om vi hadde klart oss uten han! Jeg var sykemeldt 2 uker etter spontanaborten, deretter full jobb igjen i 2 mnd, men pga undertrykt sorg, har jeg nå vært sykemeldt i 2 mnd.. Har fått god hjelp av min fastlege og av psykolog, er nå tilbake i jobb. Setter ufattelig stor pris på at du setter søkelyset på dette temaet, for en spontanabort er vanskelig, og for meg var det svært tungt. Folk er forskjellige, og noen klarer kanskje å gå videre relativt fort, men samfunnet må bli mer bevisst på at dette er et reelt tap av et sterkt ønsket barn og at det på ingen måte kan generaliseres! En trenger tid til å få sørge så lenge en trenger uten å føle press fra andre om at en må komme seg videre og se framover. Takk for at du står på for denne saken, setter ufattelig stor pris på det!!

Post a Comment