Derfor sliter fedre mest med tidsklemma

Aftenposten forteller i dag om en ny undersøkelse som viser at menn sliter mer en kvinner med å kombinere jobb og familieliv. 3000 norske kvinner og menn ble spurt om balansen mellom karriere og hjem.

50,3 prosent av mennene, mot 44,5 prosent av kvinnene svarer at de «noen ganger» eller «ofte» synes krav på jobben går utover familielivet.

Dette er ingen overraskelse.

Vi har de siste 40 årene kommet langt i å utvide romsligheten i kvinnerollen. Den samme romsligheten har ikke kommet gutta til gode.

For mens det i det brede lag av folket  i dag er akseptert at kvinner som får barn velger å jobbe litt mindre i en periode, gjelder på ingen måte den samme romsligheten for menn. Mens 4 av 10 kvinner jobber deltid, gjør bare 1 av 10 menn som gjør det samme.

Jeg skjønner dem godt. For det er fortsatt en forventning om at en «ordentlig mann» skal gi 120 prosent på jobben og 100 prosent hjemme. Mange kjenner ikke til at de i følge arbeidsmiljøloven faktisk har rett på å jobbe redusert når de har barn under 10 år, og de har få andre menn å sammenlikne seg med.

Ære være Carl Henrik Janson, som har vært hjemmepappa eller jobbet redusert i ti år. Det passer ikke alle, men norske menn trenger defintivt flere rollemodeller som ham!

Når far sitter på medarbeidersamtale, tar opp ønske om deltid og blir møtt med:

«Hæ? Hvorfor trenger du å jobbe 80 prosent?»

«Det er jo mange andre menn med barn her i bedriften. De klarer alle å jobbe 100 prosent, hvorfor skal dette være annerledes for deg?»

«Deltid? Er ungen din sjuk?»

eller min personlige favoritt:

«Har du ikke en kone?

sier det mye om holdningene våre til menn og yrkesliv.

(Alle eksemplene er reelle svar ytret av ellers oppegående sjefer i norske bedrifter.)

Når få menn velger å jobbe deltid blir annerledesheten til de som velger det større. Dermed øker sjansen for diskriminering, for å bli tilsidesatt ved forfremmelser, for en dårligere lønnskurve eller bare å få en sjef som skuler misbilligende på deg over møtebordet. Fristende?

At menn triller barnevogn er heldigvis ikke noe nytt. Men at arbeidsgiverne skal gi dem fri for å gjøre det sitter fortsatt langt inne hos mange.

Løsningen er enkel:

Da jeg som 24-åring ventet barn satte jeg meg på kontoret til Dagbladets personalsjef for å gå gjennom permisjonssøknaden vi skulle sende til NAV. Jeg jobbet på det tidspunktet på nyhetsavdelingen, med turnus og høyt tempo, og var i utgangspunktet redd for hvordan det skulle påvirke stillingen min å være borte et helt år. Så sier personalsjefen:

– Har du tenkt på å jobbe redusert når du kommer tilbake da, Susanne?

– Næh, kan man det?

– Ja, det har du faktisk krav på i følge arbeidsmiljøloven så lenge du har barn under 10 år. Jeg gjorde det selv i noen år når barna var små og det er gull verd.

– Men blir ikke sjefene sure om jeg jobber mindre?

– Neida, det er det allerede så mange, både kvinner og menn, her på huset som benytter seg av så det er det ingen som stusser på. 10 prosent eller 20 prosent redusert i et par år har jo ikke så mye å si i det lange løp.

– Jøss, det ante jeg ikke.

– Det er ikke noe du trenger å tenke på nå, det holder å legge inn en søknad et par måneder før du eventuelt ønsker å starte med redusert tid. Så vet du hvertfall at du har muligheten til det, og at det er noe ledelsen her på huset er positive til.

Fødebaggen pakket og klar for avreise til sykehuset. Jeg visste ikke om jeg kom til å ønske å jobbe redusert etter at jeg fikk barn, men å vite at bedriften ikke ville se skjevt på meg om jeg valgte det var gull verdt.

Tenk hvis alle vordende fedre kunne bli møtt på samme måte!

Jeg sier ikke at deltid er rett for alle.  Endel har ikke råd til å tjene 10 prosent mindre, endel ønsker ikke å jobbe redusert og endel (for eksempel kirurger) trenger å jobbe mye for å holde seg faglig skarp.

Det finnes selvfølgelig også bedrifter og stillinger der det faktisk ikke er mulig med deltid, men det tar da også loven høyde for.

Mitt poeng er at vi har mye å tjene på å bli bevisste på holdningene vordende fedre og mødre møtes med. Istedenfor å kaste penger etter småbarnsfedre for å få dem til å jobbe mindre (noe som for all del hadde vært hyggelig, men samtidig fryktelig dyrt for samfunnet) ville det vært enklere og rimeligere å kreve at alle bedrifter opplyser ansatte som har fått barn om retten de faktisk har til å jobbe redusert.

«Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen» Vintage Finn Kalvik, speaker of truth!

Det ville vært et tydelig signal til landets fedre om at det faktisk er helt ok å prioritere barna i noen år, -dersom de ønsker det.

Hvorfor tror du dagens menn er mer tidsklemte enn damene? Stemmer det hjemme hos deg? Ligger ansvaret først og fremst hos de enkelte par, hos arbeidsgiverne eller hos politikerne? Og hva kan gjøres for å bedre situasjonen?

[subscribe2]

No Comments
  • Karaffeltut

    22/10/2012 at 16:55 Svar

    Det kan man i grunnen faktisk sagtens si!

    • Susanne Kaluza

      23/10/2012 at 11:29 Svar

      🙂

  • Lars Hovestad

    22/10/2012 at 17:29 Svar

    Synes vi nordmenn heller bør komme oss på jobb og være glad for at vi i det hele tatt har en jobb. Alle disse godene; hvem er det som betaler for dem? Neste generasjon..? Hvor mye koster dette, sett i et langtidsperspektiv? Jeg tror ikke vi er klar over hvor katastrofalt stor den prislappen egenltig kan bli. Det er altfor mange late folk i dette landet: Like fullt så kan man egentlig ikke skylde på folket, da regjeringen har lagt opp til en slabbedask tilværelse ulikt noe annet land på jorda. vel, uansett hvem bryr seg… Just my 2¢.

    • Smartulf

      22/10/2012 at 18:49 Svar

      Hei Lars, om jeg velger å gå ned i stilling får jeg mindre lønn. Det er dermed jeg selv som betaler for det, så ikke vær redd for det.

      • Susanne Kaluza

        23/10/2012 at 11:30 Svar

        Godt poeng, Smartulf. Den økonomiske støyten her tar jo den enkelte arbeideren. Kanskje vil det også føre til lavere arbeidsledighet, siden det kreves flere individer totalt for å utføre den samme jobben?

        • Line Konstali

          24/10/2012 at 08:12 Svar

          Lars Hovestad: Det koker ned til prioritering av familieverdiene. Trenger vi to biler, nyoppusset rekkehus og to personer på karrieretoppen? I likhet med Susanne fikk jeg barn tidlig og det var en STOR fordel å være lite etablert, for da hadde jeg og mannen min den valgfriheten mange ikke har. Vi var 23 år og mannen min var bare i begynnelsen av utdannelsen sin da første ble født. Vi hadde lite penger, men mye tid. Mannen min dro på Blindern når han var på forelesning, ellers leste han hjemme. Hver dag spiste vi lunsj sammen og jeg kunne rope på ham hver gang noe nytt skjedde: det første smilet, da hun begynte å krabbe osv. All verdens penger, rekkehus, ferieturer og alskens annet luksusvaner vi har i et overflodssamfunn kan ikke byttes ut mot denne lykken!

  • Kristin

    22/10/2012 at 22:42 Svar

    Her hos oss er det motsatt. Og det tror jeg er pga. arbeidstidene våre.

    • Susanne Kaluza

      23/10/2012 at 11:32 Svar

      Det vil nok være store individuelle forskjeller her ja. Hos oss er det for øyeblikket også motsatt, siden jeg er i oppstartsfasen av eget firma med alt det innebærer av nye ting å sette seg inn i (alt fra momsregler til brukeroptimalisering på web :-p) mens mannen min er i en fast jobb han er god på.

  • Karianne Gamkinn (@mammadamen)

    23/10/2012 at 09:05 Svar

    Så bra du skriver om dette. Det er et perspektiv jeg ikke har tenkt mot så mye må jeg innrømme. Snart går pappaen tilbake i jobb etter endt permisjon her, og dette skal jeg ta med meg:)

    Ønsker du en super dag, Susanne!

    Ps elsker bloggen din, er innom flere ganger daglig;)

    • Susanne Kaluza

      23/10/2012 at 11:32 Svar

      Så utrolig hyggelig å høre Karianne! Må jo si ditto! <3

  • Ellen

    23/10/2012 at 09:31 Svar

    Jeg tror du har helt rett i din analyse, Suzanne! Men likevel vil jeg tilføye og understreke at tidsklemma er et frivillig prosjekt. Vi må ikke gjøre oss selv til offer for tiden. Hvis vi har for dårlig tid, så er det fordi vi gjør for mye. Løsningen er (som du jo egentlig skriver) å gjøre mindre. F.eks. jobbe mindre. Når vi stadig klemmer inn for mange gjøremål, så er det fordi vi ikke klarer å velge hva som er aller viktigst for oss.

    • Susanne Kaluza

      23/10/2012 at 11:34 Svar

      Her er du inne på essensen Ellen. Vi må aldri glemme at det er mye vi selv kan gjøre for å lempe på tidsklemma, og det viktigste er å senke kravene til oss selv, og velge ut noen områder vi bare ikke prioriterer. Ingen kan være flinke til alt. Dog finnes det nok mennesker som ikke bare kan velge seg ut av tidsklemma (turnusarbeidende sykepleiere, alenemødre, folk med lang reisevei til jobb og ingen mulighet til arbeid nærmere der de bor) Men for de fleste av oss gjelder nok som du sier å fylle hverdagen med færre gjøremål.

      • Ellen

        23/10/2012 at 12:58 Svar

        Det jeg mener er ikke bare å lempe litt her og der. Det jeg mener (jeg burde vært tydeligere) er at det ikke er tiden som klemmer. Døgnet har 24 timer. Det har det alltid hatt. Tidsklemma er bare beskrivelsen av en opplevelse for mennesker som ikke klarer/ikke vil velge det som er viktigst i livet deres. Tidsklemma er et symptom på forbrukersamfunnets eksistensielle tomhet. Og det er bra at det gjør vondt, dersom det betyr at mennesker lærer seg å prioritere.

        • Susanne Kaluza

          24/10/2012 at 16:09 Svar

          Godt sagt. Lik det eller ei, det er bare én ting som kan være førsteprioritet.

  • Frøken Makeløs

    23/10/2012 at 09:59 Svar

    Hurra! Satt bare og nikket meg gjennom dette innlegget, er så veldig enig! Soleklart at flere menn burde jobbe deltid i småbarnsperioden, jeg syns det er så utrolig synd at det nesten bare er mødrene som gjør det. Helt klart at menn mangler rollemodeller for deltid og at det er mindre akseptert at menn trapper ned i en periode. Dette er viktige grunner til at så få småbarnsfedre jobber deltid.

    Løper inn på Facebook og deler innlegget ditt 🙂

    • Susanne Kaluza

      23/10/2012 at 11:37 Svar

      Så hyggelig at du likte det! Og så flink du var på radioen! «Maternal gatekeeping» = høyst gjenkjennelig og viktig å sette fokus på!

  • […] mest med tidsklemma, skrev Aftenposten i går. Susanne Kaluza tar opp tråden på sin blogg og tar til orde for at flere fedre jobber deltid. At det skal bli større aksept for det i samfunnet, at vi trenger flere rollemodeller for menn som […]

  • Likestillingsmedister

    23/10/2012 at 15:48 Svar

    Veldig bra post. Godt for meg som mann å se at en kvinne har tenkt igjennom så grundig hvordan presset til å jobbe oppleves for en mann. Litt tendensiøst kan man si at menn i dag har et valg, å jobbe heltid hele livet (med en KORT pappapermisjon), mens kvinner har tre valg, å jobbe heltid hele livet, å jobbe deltid eller å være hjemmeværende.

    Det er en faktor her du ikke har tatt med. Menns karriere og økonomi har avgjørende betydning for hvor attraktive de er som partnere. Det er en mengde undersøkelser som viser at menns økonomi og karriere gjør dem langt mere attraktive for kvinner, mens kvinners øknomi og karriere ikke gjør kvinner mere attraktive for menn. Det er også undersøkelser som viser at når menn mister jobben skiller kona seg fra ham svært ofte. Der kvinnen mister jobben reduseres derimot sjansen for at paret blir skilt. Det kvinnelige motstykket til dette er at der han må leve opp til høyere krav om økonomi, status og karriere så må hun leve opp til høyere utseende krav.

    Så, for en mann som vurderer å jobbe deltid eller være hjemme på heltid blir valget vannskeliggjort av at hvis han sakker akterut i forhold til karriere og økonomi, og kona seiler forbi ham på disse områdene eller en mann som har jobbet heltid og har kommet lengre melder sin interesse, så går risikoen for skilsmisse opp. Dramatisk opp. Hjemmeværende husfedre har vanvittig høy risiko for skilsmisse i følge en undersøkelse jeg så for en stund siden.

    Spørsmålet er hva skal han gjøre. Om han faktisk ønsker å jobbe redusert skal han ta sjansen på det? Skal han eventuelt gjøre det av hensyn til rettferdighet ovenfor kona? Menn jeg har snakket med i virkeligheten og på nettet og som har tatt dette valget har som regel endt opp med å angre.

    Realistisk sett kan man ikke vente noen endring i forhold til menns deltidsarbeid før de kan føle seg trygge på at de ikke vil bli mindre attraktive for sine koner og eventuelt andre kvinner enn kona i fall han skulle bli skilt. Spørsmålet blir så om dette er noe som kan endres, om det bare henger sammen med forestillinger vi har om menn og kvinner eller om det er genetisk. Jeg trodde lenge at kjønn hovedsaklig var en sosial konstruksjon og forventet at disse tingene kom til å endre seg. Jo lengre jeg har levd jo mere skeptisk har jeg blitt da jeg har ikke sett noen tegn til dette og jo mere forskning jeg har lest på feltet jo tydeligere blir det for meg at basisen for disse forskjellene i tiltrekningsmønstre er sterkt genetisk. Det betyr i så fall at vi er stuck i en form for uløselig dillema der menns valgmuligheter er sterkt begrenset og kvinner som velger å jobbe heltid menns mannen jobber deltid eller er hjemme løper stor risiko for å miste respekt og tiltrekning for mennene sine.

    Hvis du spør meg hva som er en god løsning på dette så vet jeg rett og slett ikke. Jeg ønsker meg ikke tilbake til en tid der alle kvinner var husmødre. Jeg ønsker heller ikke for min egen del en kone som er hjemmeværende i mange år. Hun kan gjerne være det i noen år mens barna er småt, men etter det ønsker jeg meg heller en arbeidende kone.

    Ut fra hva du skriver i denne posten tror jeg du vil finne mye tankegods du er enig i på disse bloggene her:

    http://www.pellebilling.se/blogg/

    http://genusnytt.wordpress.com/

    http://www.genderratic.com/

    http://maskulistene.blogg.no/

    http://feck-blog.blogspot.no/

    • Susanne Kaluza

      24/10/2012 at 16:15 Svar

      Takk for lang og grundig kommentar med flere interessante perspektiver. Du har helt rett i at menn med høy status statistisk sett oppleves som mer attraktive av kvinner.

      Jeg sitter desverre ikke på noen fasit selv heller, men at både mannen og kvinner går ned til deltid (90 prosent?) kan være en god løsning for endel.

      Dette ble forsøkt i et norsk forskningsprosjekt på 70-tallet og resultatene viste både økt grad av likestilling (dvs likefordeling av husarbeid) i hjemmet, men også vesentlig lavere skilsmisseprosent.

      Hele artikkelen finner du her. Ganske oppløftende lesning egentlig 🙂

      http://kilden.forskningsradet.no/c16880/artikkel/vis.html?tid=37485

  • Likestillingsmedister

    23/10/2012 at 16:55 Svar

    Det er forresten viktig å legge til at undersøkelser viser tydelig at det ikke er sant at kvinner deltar mindre i yrkeslivet fordi mennene deres krever å få jobbe heltid eller må gjøre det på grunn av lønnsforhold. Det er sikkert noen parforhold der det er akkurat sånn. Men, spørreundersøkelser viser at langt, langt, langt flere kvinner enn de som er i dag ville vært hjemme med barna om mannen deres tjente godt nok til at de følte de hadde god nok økonomi til det. Menn er derfor ikke hindringen for at kvinner får jobbet like mye som menn. Det er det kvinners egne valg som er. Faktisk kan vi vente oss at om norsk økonomi fortsetter å vokse vil flere kvinner være hjemme med barna i fremtiden ettersom det da vil være flere familier som kan klare seg på en inntekt eller en heltidsinntekt pluss noe deltid.

    • Susanne Kaluza

      24/10/2012 at 16:17 Svar

      «Faktisk kan vi vente oss at om norsk økonomi fortsetter å vokse vil flere kvinner være hjemme med barna i fremtiden ettersom det da vil være flere familier som kan klare seg på en inntekt eller en heltidsinntekt pluss noe deltid.» Spennende spådom. Får bare håpe velstandsveksten vil føre til at også flere menn får nyte godene ved selvvalgt deltid.

  • […] Jeg sier ikke at det ene er bedre enn det andre. Det finnes ingen objektiv sannhet her, ulike ordninger passer ulike familier. Men det er viktig å huske på at veldig mange av oss har et valg. To foreldre i nitti prosent stilling er for eksempel noe mange familier har råd til. Og som Susanne Kaluza skriver; småbarnsforeldre har faktisk lovfestet rett til redusert stilling. […]

  • […] to til tre. Skal vi bli boende her vi bor eller skal vi flytte til et større hus med hage? Skal vi fortsette å jobbe like mye som før? Og: Skal vi kjøpe oss […]

Post a Comment