Hva er forskjellen på disse to hjernene?

Barnet med hjernen til høyre vil ikke ha mulighet til å utvikle evnene sine på samme måte som barnet med hjernen til venstre.

Dette bildet viser hjernene til to barn på tre år. Hjernen til venstre viser en større hjerne, med mindre svarte felt og flekker enn den til høyre. Men hva kan ha ført til dette?

Svaret forskerne er kommet fram til er like konkret som det er trist:

Grunnen til at disse to hjernene ser så forskjellige ut er at barna har fått ulik omsorg av mødrene sine.

Barnet med den godt utviklede hjernen har hatt en omsorgsfull mor som har fulgt opp spebarnets signaler. Barnet med den underutviklede hjernen er offer for omsorgssvikt og mishandling.

Hjerneforskerne konkluderer med at fysiske endringer i hjernen til barn som utsettes for grov omsorgssvikt av mødrene de første leveårene gjør dem mindre intelligente, mindre empatiske og øker sannsynlighten for at de blir avhengige av rusmidler eller involvert i voldskriminalitet.

Professor Allan Schore, en ledende neuropsykolog fra Universitetet i California forklarer til Daily Telegraph at «hjernecellenes vekst er en konsekvens av spebarnets samhandling med primær omsorgsgiver, vanligvis mor. For at en babys hjerne skal vokse kreves det bokstavelig talt positiv samhandling mellom mor og spebarn.»

Hans forskning stemmer godt med andre funn. I januar fant barnepsykiatere og neuropsykologer ved Washington University School of Medicine ut at skolebarn som hadde blitt tatt godt vare på av mødrene tidlig i livet hadde hjerner med større hippocampus, som er det viktigste området for læring, hukommelse og stressmestring.

Vi kan naturligvis ikke konkludere med at «alt» er mors skyld, men vi kan heller ikke lukke øynene for hvor viktig god omsorg faktisk er for et barn de første tre leveårene, og hvor konkrete, fysiske konsekvenser det får å la barn leve med omsorgssvikt.

I følge boka «En norsk tragedie» konkluderte psykiaterne som vurderte Brevik som barn med at han ble utsatt for emosjonell mishandling.

Denne forskningen gjør ekstra inntrykk fordi jeg for øyeblikket holder på å lese «En norsk tragedie» der forfatter Aage Borchgrevink skildrer Anders Behring Breiviks mildt sagt problematiske første leveår.

Han beskriver hvordan moren har forklart at hun allerede under graviditeten og ammingen opplevde babyen som usedvanlig aktiv og aggressiv. Da sønnen var to år kaller hun gutten sin «rastløs, og senere mer og mer voldsom, lunefull og full av uventede innfall»

Som mor til en to-åring selv kan jeg ikke hjelpe for å tenke: Hvilken to-åring er det ikke som passer i denne beskrivelsen? Hva slags sjanse har lille Anders egentlig hatt?

«Statens Senter for Barne og Ungdomspsykiatri konkluderer med at gutten som nå nærmer seg fire år «mangler nesten fullstendig spontanitet og elementer av lyst og glede.» Psykologene konkluderte med at Anders manglet en grunnlggende trygghet og tilknytning til sin nærmeste omsorgsperson, moren. Problemet minner om det man senere så ved studier av barnehjemsbarn i Romania.»

I Norge har det biologiske prinsipp lenge vært rådende i barnevernet. I 2006 bodde en halv prosent av norske barn i fosterhjem eller barneversinstitusjoner. Raundalen-utvalget har kommet med en rekke forslag som vil gjøre det enklere å ta barn som har det vondt ut av hjemmet tidligere.

Frist for høringsuttalelse var for en drøy måned siden og jeg er spent på hvordan lovgiverne vil følge opp.

For spørsmålet jeg sitter igjen med er enkelt: Nå som vi vet det vi vet. Hvordan kan vi unngå at dette skjer med flere barn?

[subscribe2]

 

No Comments
  • Rune Fardal

    31/10/2012 at 14:30 Svar

    Veldig bra beskrevet. Dette har vært kjent i noen år så jo flere som gjengir dette jo bedre. Her er en menge flere linker og artikler om denne problematikk:

    http://www.sakkyndig.com

    • Susanne Kaluza

      31/10/2012 at 19:09 Svar

      Ja, kunnskapen har vi hatt en stund, men syntes det bildet var så illustrerende og godt. Takk for tips til nettside!

  • navn

    31/10/2012 at 14:55 Svar

    Artig å se dette i sammenheng med barnehage. Hvilken effekt vil dette gi? Barnehage hele dagen, ett par timer med mor/far før man legges om man er heldig og ikke mor/far er slitne og TVen går varm…

    Blir fint å komme på gamlehjem når den uempatiske generasjonen skal stelle…

    • Susanne Kaluza

      31/10/2012 at 19:11 Svar

      Det er en lang og vanskelig debatt, det der ja. Verdt å tenke på!

    • Kvinne

      31/10/2012 at 19:28 Svar

      Jeg tror det er veldig viktig med mye omsorg i barneårene, men det er også viktig at barna får oppleve seg selv i en sosial setting.
      Det er flere teorier om at barn som har gått i barnehage har lettere for å kommunisere med mennesker og få seg venner enn barn som bare har vært med mor/dagmamma.

      Og om et barn går i barnehage, betyr det at omsorgen hjemme vil ta slutt? Fungerte ikke sånn hjemme hos meg da jeg var liten iallfall.

      • Ann C. Iversen

        31/10/2012 at 22:47 Svar

        Jeg jobber i Grunnskolen og har observert at de barna som har vært i Barnehage faktisk ofte er mindre dyktig sosialt å slippe til andre enn de som ikke har gått i barnehage.
        Utfordringen ligger i at de danner klikker når de begynner i første klasse. De barna som de kjente i fra den barnehagen de gikk i er de barna som de vil leke med på skolen. De har vanskelig for å inkludere ukjente, mens barn som ikke har vært i barnehage er mer åpen. Dette er noe vi også har diskutert en god del på lærerværelset. Ser også at roen de barna som ikke har vært i barnehage er større en den roen barnehagebarn har. Ofte mer støy i timene fra disse barna.

        • Susanne Kaluza

          31/10/2012 at 23:29 Svar

          Takk for interessante observasjoner fra en lærers ståsted Ann!

          Barnehagedebatten er vanskelig fordi den blir så polarisert. Det er forskjell på en 10 måneder gammel baby og en 3-åring. På 9-timersdag og 6-timersdag. På god pedagogdekning og stabilt personale og høyt gjennomtrekk av ufaglærte ansatte. På 10 barns grupper og 18 barns grupper. På sårbare barn og robuste barn.

          Derfor er det vanskelig å si noe bestemt om «barnehager» generelt er bra for «barn» generelt fordi det er så mange faktorer som spiller inn.

          • Gjest

            20/11/2012 at 08:16

            «Derfor er det vanskelig å si noe bestemt om “barnehager” generelt er bra for “barn” generelt fordi det er så mange faktorer som spiller inn.»

            Alle barn i alle barnehager har svært høye kortisolnivåer. Alle barnehager er smittebomber. Derfor er barn langt mere utsatt for infeksjonssykdommer. Dette driver opp kortisolnivåene ytterligere.

            Kronisk høye kortisolnivåers virkning på hjerneceller over disse barneårene..ja,uansett alder og antall faktorer..ikke annet en katastrofe.

            Jeg må si lærerens symtomfunn var påfallende,ut i fra hva vi kan se i blod og spyttprøver.

            Barn har ikke stemmerett,og går derfor ikke til valgurner. Unge menn med to siffer i sin IQ score,har også en sterk tendens til å ikke gå til valgurnene. Da trenger en bare en overtalelse av kvinner som går..og det vet poli-tikk-ere

            Målet helligjør midlene i sosiale eksperimenter? Jeg vet ikke.

  • anne

    31/10/2012 at 15:30 Svar

    Breivik kan umulig ha fått den barndommen alle barn fortjener.

    • Susanne Kaluza

      31/10/2012 at 19:12 Svar

      Nei, virkelig ikke. Triste greier. Boka til Borchgrevink er virkelig nyttig lesning for forståelsen av tragedien. Kommet halvveis nå.

  • Jaja

    31/10/2012 at 17:43 Svar

    Hvor ble far av? Er han overflødig siden det kun er mor som nevnes 🙂

    • Ida

      31/10/2012 at 18:08 Svar

      Far fikk ikke omsorgen, tapte i retten…,

      Men, TAKK til Susanne som setterr fokus på kunnskap som er så viktig, men som vi likevel ser at det er et gap mellom viten, forskning og hva som faktisk skjer i samspill mellom barn og omsorgspersoner.
      Blir for tiden kurset i en metode som heter Circle of Security, et flott virkemiddel som gjør det litt lettere å gjøre det som må til ovenfor barn som «krever oppmerksomhet, som er umulige, som hyler seg til viljen sin» og, det er jo å starte med å endre seg selv som omsorgsperson.
      Vi voksne er så viktige!! Søk på » still face» på you tube, et fasinerende klipp som viser samspill mellom baby og omsorgsperson. Tankevekkende å se hvordan barnet søker relasjon!

      • Susanne Kaluza

        31/10/2012 at 19:15 Svar

        Tusen takk for gode innspill! Ble nysgjerrig på Circle of Security og «still face» nå merker jeg, så det skal sjekkes ut!

        • Ida

          01/11/2012 at 08:44 Svar

          Slenger med en bok anbefaling også, Selvfølelse hos barn, av Guro Øigard.
          Tilknytningsteori, nyere hjerneforskning er med, og hun skriver godt!!

          • Susanne Kaluza

            01/11/2012 at 10:11

            Tusen takk, Ida!

    • Susanne Kaluza

      31/10/2012 at 19:14 Svar

      Tvert i mot. Hadde far til Breivik fått omsorgen hadde nok mye sett annerledes ut. Forskningen referer til primær omsorgsgiver som i de aller fleste tilfeller er mor pga graviditet, fødsel og amming. Men en trygg tilknytning til far beskytter mye. Desverre er det ikke alle som er så heldige at de får ha en stabil og tilstedeværende far i oppveksten.

  • Jørn Roar

    31/10/2012 at 18:18 Svar

    Dette har mange kunnskap om. Hvordan skal samfunnet takle slike veldig tragiske forskningsresultater når all politikk/økonomi nettopp er tilrettelagt for mest mulig forbruk, økt Brutto Nasjonal Produkt osv. som får konsekvenser som dette? Barn som kasteballer mellom mødre, fedre, barnhager, barnevakter, tanter og onkler – for at pengene skal strømme enda litt fortere rundt! Er det verd det?
    Barna blir satt foran en rekke skjermer alt for mye og blir sysselsatt i beskyttede flate og noen ganger asfalterte miljøer. Et barns kropp og hjerne er avhengig av stimuli og utfordringer for å utvikle seg. Dette er selvsagt ikke ukjent blant helsefolk, men kommuniseres det godt nok? Terreng, knauser, trær for å trene opp koordinasjoner i øyet/hjerne/balanse for eks. Her har vi noe av årsakene til økningen av lesesvake barn for eks.
    Hvem skal i dagens samfunn si, og jeg mener rope høyt, at dagens samfunn ikke er særlig godt for neste generasjoners kognitive utvikling??

    • Susanne Kaluza

      31/10/2012 at 19:16 Svar

      Gode poenger. Her har vi alle et ansvar! Har lest flere rapporter som sier at TV for barn under 3 år (til og med «opplærende TV» som Baby Einstein) gjør barna dummere, fordi de kaster bort verdifull leketid på aktiviteter de har null NULL kognitivt utbytte av.

  • JunePune

    31/10/2012 at 20:13 Svar

    Spennende lesning, og absolutt verdt å sette seg mer inn i..

    • Susanne Kaluza

      31/10/2012 at 20:17 Svar

      Ja, jeg synes også dette var interessant. Vi har jo lett for å tenke at man kan velge å riste av seg en vond oppvekst, men denne forskningen viser at det kanskje ikke er så lett likevel.

  • Jenny

    31/10/2012 at 20:15 Svar

    Takk for et bra innlegg om vanskelig tema. Jeg har et stort behov for å understreke at Anders B. Breivik er 100% ansvarlig for sine handlinger, om enn han fikk en trøblete start. Jeg har ikke inntrykket at du er uenig i det, jeg har bare behov for å presisere det. På ett eller annet tidspunkt må man jo gå fra å være et produkt av sine foreldres opprdagelse, eller manglende sådann, til å bli et ansvarlig menneske. Eller er det nettopp dette forskingen du viser til vil rokke på?

    • Susanne Kaluza

      31/10/2012 at 20:21 Svar

      Tankevekkende innspill.

      Tror jeg tenker både ja og nei. Ja, han er 100 prosent ansvarlig for at han slaktet ned uskyldige voksne og barn i den styggeste massakren i moderne norsk historie. Ingen foreldre, uansett hvor inkompetente stå ansvarlig for en voksen manns handling.

      Samtidig viser kanskje denne forskningen at det ikke alltid er mulig for barn å riste av seg en vond start.

      Heldigvis blir de færreste massemordere, da må det en rekke andre uheldige omstendigheter inn i tillegg.

      Istedenfor å bruke tid nå på å «tenk hvis» leker er det derfor mer fruktbart å ta lærdom og rette energen vår inn på hvordan vi kan beskytte barn i en situasjon lik hans bedre i fremtiden.

      • Jenny

        31/10/2012 at 20:58 Svar

        Det er litt av et ansvar vi er tildelt som foreldre, altså! Kjenner jeg blir helt svett over alt som kan gå galt. Det er vanskelig å ta innover seg at foreldre, så målbart, former barna sine. Uten at jeg skal bli helt dystopisk av dette da, det går jo stort sett bra.

        Det blir interessant å følge debatten videre og kanskje vil barnevernet på sikt få støtte til å gi flere barn en ny sjanse i en ny familie.

        Du gav meg noe å tygge på i kveld med setningen: «Samtidig viser kanskje denne forskningen at det ikke alltid er mulig for barn og riste av seg en vond start.» Men jeg holder allikevel fast på viktigheten av å ansvarliggjøre voksne mennesker for deres handlinger, så fremt de er psykisk friske. Og kanskje det er innunder noe sånt omsorgssvikt kommer, psykisk sykdom. Spennende tema!

        • Susanne Kaluza

          31/10/2012 at 23:25 Svar

          Veldig spennende tema ja! Men tror vi skal tenke: Det går som oftest bra. Hjernene over (og beskrivelsene av Breiviks barndom i «En norsk tragedie) er så far out at det har overføringsverdi for de aller aller aller færreste av oss. Jeg tror at så lenge vi elsker barna våre, tilbringer tid med dem og viser normal emosjonell innlevelsesevne og empati når de har det vondt så blir det når alt kommer til alt stort sett fine folk av dem uavenhgig av skrikekurer, iPader, barnehager eller TV-titting 🙂

  • Notisboka

    31/10/2012 at 20:58 Svar

    Takk for at du tek opp vanskelege tema på eit slikt klokt vis! (og takk for fin-fin blogg). 🙂

    • Susanne Kaluza

      31/10/2012 at 23:25 Svar

      Selv takk for fine ord!

  • Ellensoase

    01/11/2012 at 00:25 Svar

    Mange ganger tenker jeg at jeg skulle ønske ALLE foreldre visste hvor lite som faktisk skal til for å legge grunnlaget for et godt liv til et menneke. Holde inntil seg. Snakke og synge. Amme eller flaske. Bysse. Herje og le.

    • Susanne Kaluza

      01/11/2012 at 10:14 Svar

      Så enig. Kunne sikkert spart mye samfunnskroner på obligatoriske foreldrekurs som fokuserte nettopp på hvor lite som egentlig skal til. Kos og empati.

  • jada...

    01/11/2012 at 01:58 Svar

    For ni forbnna tull. Folk er født forskjellig, så har kanskje ytre påvirkning litt og si på toppen. Slutt å overanalyser, la folk være folk flest, så går det nok br med oss alle. Hva gjør at du Susanne Kaluza er så overnalytisk til forskjellen blant folk, mobbet som brn, usikker på deg selv, din opprinnelse etc. Ler meg skakk….

    • Susanne Kaluza

      01/11/2012 at 10:21 Svar

      Hvis du leser teksten ser du at dette handler om to forskningsrapporter utført av ledende eksperter innen neurologi, psykologi og psykiatri. Poenget er at en dårlig oppvekst får fysiske konsekvenser for barna.

  • Hodin

    01/11/2012 at 02:02 Svar

    Unnskyld at jeg spør, men hvor er kilden som viser til at dette er miljøskapt og ikke genetisk? Barn av mishandlere kan også arve «mishandlingshjernen» som viser seg å være mindre og mangle enkelte funksjoner?

    Det er selvfølgelig bare en hypotese, men med mindre en har kopier fra hjernen til mishandleren i samme aldersperioden, med rikelig emperi, adopsjonsprosjekter, eller hva som helst annet som underbygger at dette er miljøskapt, så er påstanden om at underutviklet hjerne er miljøskapt bare en gjetning?

    Jeg kan også poengtere at hjerner til menn er statistisk større enn de av damer, og dette er genetisk med mindre alle damer blir utsatt for omsorgssvikt eller andre negative miljøimpulser?

    • Susanne Kaluza

      01/11/2012 at 10:27 Svar

      Selvsagt. Hvis du vil vite mer om hvordan professor Schore et al har kommet fram til konklusjonen finner du forskningsrapportene deres her:
      http://scholar.google.no/scholar?q=Allan+Schore+UCLA+brain&btnG=&hl=no&as_sdt=0&as_vis=1
      Det jeg tror du har rett i er at «mishandlerhjerner» kan arves, dersom «mishandleren» har en hjerne som den til høyre og dermed ikke er i stand tilå gi barnet ok omsorg slik at den negative spiralen fortsetter i generasjoner.
      Det var vel også tilfelle i Breivik-saken iflg mors egne opplysninger om sin oppvekst, skriver Borchgrevink.

  • Une

    01/11/2012 at 12:28 Svar

    Enig med Hodin, jeg får en ganske emmen smak i munnen av at man trekker slike paralleller. Ja, miljøfaktoren er selvssagt vesentlig og omsorg er selvssagt helt essensielt. Men det er også genetikk og (epigenetikk). Det blir litt i samme sjanger med f.eks. autisme, det er ikke så lenge siden det var en utbredt oppfatning (og er det kanskje fremdeles) at det var «mors feil» at barnet ble autistisk, mens det meste av nyere forskning peker på helt andre (fysiske og genetiske) faktorer.

    • Ida

      01/11/2012 at 17:27 Svar

      Forskning på et barns tilknytningsmønster viser at et barn kan ha desorganisert mønster til mor, men et trygt mønster til far. Disse funnene gjør at relasjonsfaktoren har fått en viktig betydning. Men, dette er komplekst, og et tilknytningsmønster er relasjonsspesifikk opp til tre år, og derfra endres det til å bli mer varige atferdstrekk hos barnet.
      Stig Torsteinson og Ida Brandtzeg er viktige fagpersoner i Norge, såsom R-buoene, Lars Smith med all sin forskning.
      Joda, et barn kan ha nevrologisk sårbarhet, men den sårbarheten vil jo få andre konsekvenser i et utviklingsstøttende miljø kontra i et miljø der barnet føler frykt for egen omsorgsperson. Konklusjonene fra Statens senter var jo at ABB var et lite barn i et omsorgsmiljø der barnet følte frykt for den personen som skal støtte, sikre og ta vare på. Likevel fikk ikke barnevernet medhold i rettssytemet vedrørende plassering i fosterhjem.

      • Susanne Kaluza

        02/11/2012 at 09:20 Svar

        Helt rett. Det burde være en varsel om hvor feil utslag det kan få å vektlegge de voksnes behov og ønsker fremfor barnets beste i slike saker.

    • Susanne Kaluza

      02/11/2012 at 09:17 Svar

      Synet på autisme er en god sammenlikning.Jeg skrev en artikkel om autisme for Magasinet for noen år siden og i den forbindelse var jeg på autismestudien til Folkehelsa og snakket med noen av landets ledende eksperter innen feltet. Det rådende synet på autisme nå er nettopp det samme som denne studien viser, at du ikke kan skille arv fra miljø fordi miljøet gir fysisk påvirkning på genene. Når det kommer til autisme tror forskerne at det kan skyldes at barn som har gener som i utgangspunktet gjør den predisponert for autismespekterforstyrrelser får disse genene aktivert av miljøfaktorer som eksponering for miljøgifter som kvikksølv i svangerskapet.

Post a Comment