Skal barn bære foreldrenes skam?

Leste et nydelig leserinnlegg i Aftenposten i går. Linda Eikrem spør: «I hvor mange generasjoner bæres skam?» Hun forteller om en bestefar som var glødende antikommunist og havnet på feil side under krigen. Som barn skammet hun seg over ham, og beskriver hvordan hun som tenåring gikk omveier for å ikke treffe på bestefaren sin i det lille tettstedet de bodde.

Historien hennes ga gjenklang i meg. Pappa var riktignok 9 år da krigen sluttet og har lite å skamme seg over selv, men gjennom oppveksten har jeg merket hvordan han, tantene mine, fettere og kusiner bar en kollektiv skam over den tidigere generasjonens svik. Pappa har alltid gjort et nummer ut av hvor norsk han er og heier demonstrativt på Norge hvis vi møter Tyskland i en landskamp.

Det er kanskje ikke så rart. Tyskere  ble etter krigen pepret med postere om at holocaust og andre horrible krigsforbrytelser var det tyske folks skyld, og denne kollektive skylden har vært gjenstand for mye skriverier oppgjennom årene.

Pappa og vennene hans i barnehagen ca 1940. Hadde de noe å skamme seg over?

Forfatter Bernhard Schlink (som blant annet står bak boka den Oscarvinnende Kate Winslet filmen The Reader er basert på) har skrevet en essay samling om kollektiv skyld. Han har sett på forskning fra stammekulturer. Hvis et medlem av stammen har gjort noe galt har resten av stammen valget mellom å støte fra seg medlemmet eller beholde en viss solidaritet med vedkommende, noe som trekker dem inn i synden og fører til skamfølelse.

Selv slapp jeg billigere unna i Drammen på 80-tallet, men også jeg fikk slengt «tyskerunge» og «nazist» etter meg tidlig på barneskolen. Gutten som sa det var sju år. Linda Eikrems spørsmål oppleves derfor som høyst relevant: Hvor lenge skal barn bære foreldrenes skam?

Apropos skam.. Den stylingen min var vel ikke helt oppe og står.

I selveste Bibelen heter det: «For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd» , noe som kanskje ikke er så langt fra virkeligheten som det høres ut.

Tidlig i karrieren min i Dagbladet fantes det en upopulær sjef på huset. En kveldsvakt han gikk forbi hveste en eldre journalist inn i øret mitt:

«Husk! Familien hans var stripete under krigen!»

Kommentaren gjorde inntrykk. Jeg hadde aldri hørt besteforeldres gjerninger blitt brukt så direkte mot et annet menneske før, men jeg skjønte det var ektefølt.

Hvor mange generasjoner må søsteren til Anders Behring Breivik og familien hennes bære brorens og onkelens synder?  Må barn av omstridte politikere eller ledere forvente å forsvare foreldrenes valg? Er vi kommet så langt i 2012 at hvitsnippforbryterens avkom ikke blir sett skjevt på når han søker sin første sommerjobb? Hva med barn av alkoholikere?

«Arvesynd» er ikke begrenset til alvorlige hendelser. Selv syntes jeg det var ille nok at mamma var lærer da jeg var tenåring, og gikk lei av å forvarere at «morra di kjefta på meg i timen i dag».

Har du opplevd å skamme deg over en mor, en far eller en bestefar? Hva var årsaken og hva tenker du om det i dag? Og hvis du skal være helt ærlig med deg selv: Ser du litt annerledes på barn av foreldre som av en eller annen grunn er upopulære i lokalmiljøet?

[subscribe2]

No Comments
  • Monika T

    13/11/2012 at 13:20 Svar

    Som datter av en tidvis velfungerende alkoholiker så må jeg jo innrømme at jeg til tider har skammet meg over ham….Jeg vokste op med at det var tabu å snakke om foreldrenes drikkevaner og husker jeg ofte unnskylte ham og var flau over ham. I dag har han innsett sitt problem og jobber med det, men det har tatt mange år….han ahr sagt unnskyld til oss alle og forstår vært sinne og vår frustrasjon…. vi har i dag ett godt forhold,han var blant annet med meg på fødselen av min førstefødte sammen med min mann….. men det er ingen i verden jeg er gladere i OG blir sintere på en faren min…fortsatt…

    • Susanne Kaluza

      13/11/2012 at 22:29 Svar

      Mine besteforeldre var også alkoholikere, men jeg opplevde dem aldri som det, så jeg har ikke skammet meg over dem. Tror det er verre for barna i sånne tilfeller (den ene bestefaren min har jeg bare ett minne om å ha møtt enda han døde da jeg var skolebarn.) Flott å høre at pappaen din har innsett problemet og fått hjelp!

  • Bente

    13/11/2012 at 13:25 Svar

    Nydelig skrevet som alltid. Jeg synes at et hvert menneske må kunne svare for EGNE handlinger og meninger. Man kan jo ikke klandre søstra til ABB for at hun har en idiot til bror, men allikevel tror jeg nok at barn og voksne dessverre kan være nokså nådeløse med slengbemerkninger som «ikke var sånn ment»
    Bra du og artikkelforfatteren tar opp temaet.

    • Susanne Kaluza

      13/11/2012 at 22:30 Svar

      Slengbemerkninger og blikk kan nok såre mye selv om det ikke var ment sånn ja. Godt innspill!

  • maylen

    13/11/2012 at 13:37 Svar

    Jeg er veldig stolt av familien min, og jeg har aldri skammet meg over dem.

    Det er kanskje ubevisst å tenke at et barn bærer med seg det samme som foreldrene eller andre medlemmer i en familie. Selv tenker jeg ikke direkte stygt om et barn fra alkohollikere og sånne ting, jeg tenker nok heller at å vokse opp slik absolutt ikke er en ønskedrøm for noen. Medlidenhet kanskje… Sånn ellers har jeg aldri merket noe til tyskerhat fra verken oldeforeldre eller mine besteforeldre, som alle måtte rømme opp i fjellene under krigen. Eller noe hat til familien til Anders fra de rundt meg.

    • Susanne Kaluza

      13/11/2012 at 22:31 Svar

      Det er fint å høre. Vi kunne alle hat tgodt av mer medlidenhet i samfunnet!

  • Line Konstali

    13/11/2012 at 13:40 Svar

    Jeg vokste opp i et kristent hjem, og foreldrene mine var attpåtil sørlendinger. Sosialt selvmord når du bor i Lørenskog – tjukkeste østkanten 😉 Dette syntes jeg var veldig flaut i oppveksten. Jeg husker jeg elsket å dra på leir da jeg var liten. Leirene var i kristen regi. Noen i klassen oppfattet det og ertet meg. Da sluttet jeg å gå på leir. Dette har jeg alltid angret på, for jeg merker nå at jeg gikk glipp av mye moro.

    Jeg måtte forandre meg selv, mine meninger og mine interesser for å tilpasse meg. I ungdomstiden klarte jeg derimot å finne styrke til å blåse i det. Det førte nok til at jeg har en sterkere lojalitet til mine foreldres hjemsted enn til Lørenskog.

    Dette er min historie om skam, og andre vil sikkert ha helt andre opplevelser 🙂

    • Susanne Kaluza

      13/11/2012 at 22:32 Svar

      Takk for at du delte din historie Line. Det er interessant at det som var skambelagt som barn ofte kan bli en stolthet når man blir eldre. Jeg var ikke akkurat stolt av å være tyskættet i oppveksten..

  • Casa Kaos

    13/11/2012 at 14:57 Svar

    Vi har tenkt litt i samme baner i dag, Susanne:
    http://www.casakaos.no/2012/11/13/skaper-overdrevent-hensyn-mobbing/

    Jeg tror overdrevent hensyn til barna og mangel på åpenhet skaper mobbing. Spesielt når det gjelder skam over familien og dens medlemmer eller tradisjoner.
    Vi fremmedgjør ting ved å hysje det ned og sope det under teppet. Det tro jeg legger til rette for mobbing.

    • Susanne Kaluza

      13/11/2012 at 22:33 Svar

      Godt poeng! Du skriver godt som alltid!

  • Andreas

    13/11/2012 at 14:57 Svar

    Det er ikke opp til andre å vurdere om folk «skal» eller «ikke skal» skamme seg over familien, det er en ganske spontan følelse, som kan være der helt uten mobbing eller andre påminnelser utenfra. Det er gode ting forbundet med kollektiv skyld: For eksempel vil det være mindre grobunn for nynazisme i Tyskland, som opplever skam over fortiden, enn i Østerrike, som i mindre grad har tatt noe oppgjør med fortiden.

    Forskning på hvordan stammer behandler sine syndere treffer ikke fenomenet helt. I Tyskland var det «stammen» som sådan som oppførte seg skammelig, og så kan man som etterkommer velge å definere seg som del av stammen, og føle seg medskyldig, eller som utenfor — det er ikke stammen som velger å støte ut eller beholde et medlem. Derfor blir ABB også en søkt parallell, han har jo selv til de grader meldt seg ut av familiestammen, og vil neppe noen gang bli oppfattet som representant for dem igjen, hverken av familien selv eller andre.

    Når Eikrem skriver «Øynene hans har oldebarna hans fått, men skammen var bare hans» er det ganske naivt — hun har jo nettopp beskrevet at skammen også var hennes, og det faktumet lar seg ikke bare besverge bort.

    • Susanne Kaluza

      13/11/2012 at 22:40 Svar

      Men i Tysklands tilfelle er det jo ikke bare å velge å ikke definere seg som en del av stammen. Unge tyskere blir like it or not konfrontert med nazi Tyskland og forfedrenes gjerninger. Hver gang det er landskamp i fotball drar engelske tabloider opp den stridsøksa igjen, og i en av artiklene jeg siterer ovenfor beskriver artikkelforfatteren hvordan ungdommer på tyske tog ble møtt med nazihilsen av tenåringer fra andre land. Er det sunt å lære opp tre egernasjoner til å skamme seg over å ha et snev av nasjonalfølelse?

      • Andreas

        14/11/2012 at 15:51 Svar

        Engelsk fotballkultur er en dårlig rettesnor nesten uansett hva man lurer på – for eksempel er det ikke greit å synge «You’re on your way to Auschwitz» til klubber som assosiert med det jødiske. Det er selvfølgelig ikke sunt, eller moralsk riktig, å lære opp andre til å skamme seg over stammen sin, eller påføre dem skam. Men jeg tror skammen først og fremst læres av gruppen selv — har man en mor som skammer seg over bestefar, eller skammer bestefar seg selv, vil også barnebarna skamme seg. Når kollektivet som helhet kan oppfattes som skyldig, som i nazi-Tyskland, blir skyldfølelsen sterk og varig, og vil lett overføres nedover i generasjonene.

  • K

    13/11/2012 at 19:19 Svar

    Ja, jeg har gjort det litt fordi min far er så utrolig homofob. Eller han snakker sikkert normalt med en som er det, men han bare uttrykker seg så rart og unødvendig når det er snakk om homofile og at alle er «som Jan Thomas». Lager til og med sånne «blæh»-lyder når det er noen homofile på tv. Altså.. hallo!?

    • Susanne Kaluza

      13/11/2012 at 22:40 Svar

      Uff ja, sånne holdninger er flaue, dog altfor vanlige i generasjonen før oss.

  • Katinka83

    13/11/2012 at 20:57 Svar

    Eldre fosterbror gjennom mange år og fetter er nektet samhver med mindreåring søster pga seksuelle overgrep mot henne. Kjenner at jeg skammer meg over å være i familie med vedkommende. Det er så ekkelt, og jeg vil ikke ha noe med han å gjøre lengre, men i julen kan det bli en utfordring da familien er samlet. Han har aldri gjort meg noe, men tanken på å gi han klem når vi møtes, slik som før. Det vet jeg ikke om jeg fikser :-/

    • Susanne Kaluza

      13/11/2012 at 22:42 Svar

      Uff, det hørtes vondt og vanskelig ut. Hvor skal søstera di være i jula da? Kanskje du burde prate med foreldrene/ de andre i den nære familien din om hvordan dere skal takle dette på forhånd. Det verste, tenker jeg, er jo om søsteren din får følelsen av at «alle andre» ikke bryr seg om det hun er blitt utsatt for. Å vende overgriper en kald skulder, vel. Det er ganske menneskelig av deg!

Post a Comment