Når Doffen skal daue -Slik forklarer du kjæledyrets død til barna

For en stund siden fikk jeg en mail fra en gammel venninne. Hun har en datter på snart tre år, og hadde akkurat funnet ut at bestevennen hennes, familiehunden, ikke kom til å bli frisk igjen. De blir nødt til å avlive. Hvordan forberede datteren på det?

Barn knytter seg tett til kjæledyr og deres død er naturligvis en skjellsettende opplevelse. Selv gråt jeg meg til 39 i feber da undulaten Mexin døde da jeg var 12. Selv om mamma sa det var uhygenisk og ulovelig å begrave kjæledyr i hagen (noe jeg fortsatt ikke er sikker på om er sant) insisterte jeg likevel på å legge den stive, lille fuglekroppen i en skoeske pyntet med servietter og tegninger og begrave ham borte ved syrinbusken.

Hvordan vi kan snakke med barna våre om et kjæledyrs død varierer selvfølgelig utfra alder.

For mange barn blir kjæledyret som et ekstra nært familiemedlem. Her er Obama og døtrene med hunden deres Bo.

Utfra det jeg har lest er det likevel en del ting vi med fordel kan styre unna:

 

  • ikke lyv. Hunden har ikke flyttet til en bondegård. Undulaten har ikke rømt. Barna kommer til å finne ut sannheten en eller annen gang og bli skuffet over at du løy.
  • ikke bruk omskrivninger. Katten «sovnet ikke inn», den døde. Du har ikke lyst til å gjøre barna (enda mer) redde for å legge seg.
  • ikke skyld på veterinæren.
  • ikke kjøp et nytt kjæledyr med en gang. Ingen familiemedlemmer lar seg erstatte. Vent med å kjøpe et nytt kjæledyr til barnet har fått tid til å bearbeide tapet av det første og viser interesse for et nytt dyr igjen.

Og noen tips til ting det kan være lurt å gjøre:

  • forklar at døden er endelig, og at de som er døde ikke kommer tilbake igjen (her kan du selvsagt skyte inn noe religion om du har) «Kroppen hans ble gammel og sliten og sluttet å virker»  er en ok forklaring. Du trenger ikke si så mye, bare bruk ord barnet ditt skjønner.
  • legg til rette for at barnet kan snakke om, spørre og uttrykke følelsene sine om det som har skjedd. Barnet kan for eksempel tegne en tegning til hunden eller dere kan begrave hamsteret et passende sted og ha en liten seremoni.
  • si ifra i barnehagen/på skolen om hva som har skjedd, så de voksne skjønner hvorfor barnet kanskje er litt ekstra følsomt/sint om dagen. Vær forberedt på at barnet kan regressere en periode (begynne å tisse på seg om det har sluttet med bleier, begynne å snakke med babystemme igjen osv.) Det går over.
  • vis dine egne følelser. Det viser barnet at katten deres var helt spesiell og at det bare er naturlig å være lei seg.

En annen kjendishund: kronprinsparets Mily Kakao. (sånn går det når du lar barna velge navn) Foto: Slottet/Scanpix.

For mer aldersspesifikke råd sjekk ut denne siden her med tips til ett-to åringer, treåringer, fireåringer og eldre barn. Denne siden her har også nyttige råd for 2-5 åringer, 5-9-åringer og barn over 10 år.

Har du mistet et kjæledyr noen gang? Hvordan taklet du det? Og har du noen tips til hvordan situasjonen kan takles med barna?

[subscribe2]

 

No Comments
  • Bente

    19/11/2012 at 11:00 Svar

    Nyttig informasjon for alle. Meget viktig.

    • Susanne Kaluza

      19/11/2012 at 13:47 Svar

      Takk for det!

    • Tatiana

      21/11/2012 at 10:22 Svar

      Jeg sa at hunden sprang til Hundeparadis. Det var for snart 6 år siden. Alle de andre dyrene vi hadde og mistet etterpå – kanin og brødre deguser – drog også den veien. Hundeparadis ble til Dyreparadis og der leker de alle sammen og er gode venner og har det kjekt.

  • Ann

    19/11/2012 at 15:22 Svar

    Storebror var veldig opptatt at døden i ei periode. Vi søkte hjelp i bokverden; eg vil tru at det vil fungere når barn opplever død også. «Farvel Herr Muffin» er kjempefin – og handler om eit marsvin som dør.

  • Ann

    19/11/2012 at 15:25 Svar

    Storebror var veldig opptatt av døden for nokre veker sidan. Vi søkte til bøker når vi gjekk tom for forklaringer og trøst. «Farvel Herr Muffin» er ei fantastisk god bok om eit marsvin som dør. Konkret og full av fakta; mellom anna med døme på dødsannonse i avisa.

    • Susanne Kaluza

      19/11/2012 at 19:11 Svar

      Den hørtes nydelig ut! Må lånes på biblioteket neste gang vi er der 🙂

  • fru storlien

    19/11/2012 at 17:57 Svar

    Og ikke minst – ta barnets sorg på alvor. Ikke avfei tårer og tristhet med » det er jo bare et dyr/en fugl/en fisk».

    For mange barn er dette det første møte med døden og det er opp til den /de voksne å ikke gjøre døden til noe skremmende og ekkelt.

    • Susanne Kaluza

      19/11/2012 at 19:12 Svar

      Veldig sant. «det er jo bare et dyr» er omtrent like provoserende som å si til en tenåring «du kan ikke ha kjærlighetssorg, du er altfor ung»

      Viktig, som du sier å ta barnets følelser på alvor og ikke gjøre barna redde for døden.

  • Ingvill

    19/11/2012 at 19:04 Svar

    Forbudt og uhygienisk å begrave kjæledyr i hagen? Vår kjære pus ligger nedgravd bak garasjen, i en vakkert dekorert badmintonkasse, utstyrt med selvmalt gravsten og tulipanløk. Barna i nabolaget besøker stadig graven. Det kan da vel ikke være noe galt i det??

    • Susanne Kaluza

      19/11/2012 at 19:11 Svar

      Nei, skulle ikke tro det. Jeg har som sagt også begravd fuglen min i hagen. Men har lest litt rundt og det har å gjøre med at det råtnende dyret er lett å lukte for andre dyr og derfor ofte kan bli gravd opp igjen av katter, grevlinger, otere, hunder og andre + eventuell forurensning av grunnvann. Ser ut til at det er tillatt, men at man egentlig skal henvende seg til kommunen og be om tillatelse først:
      http://www.rogalandsavis.no/nyheter/article5019253.ece

  • Hillbilly

    20/11/2012 at 01:14 Svar

    Nå skal pappa ut og skyte pus. Vil du være med å se på?

    • Susanne Kaluza

      20/11/2012 at 11:04 Svar

      Det er jo en fin måte å i barna sine en stor fremtidig psykologreging på 😉

  • MandagsMor

    20/11/2012 at 08:20 Svar

    Jeg vokste opp i selskap med hund. Familien hadde «alltid» en hund, og det at de ble gamle eller syke og døde ble naturlig. Mor og far viste tydelig at de sørget over hver enkelt hund, vi unger sørget også. Det var naturlig og godtatt å bli sentimental, gråte litt og savne hunden intenst. Hver hund var et individ med personlighet, særegen og elsket. Og hele familien sørget når de døde. Selv i dag, mange år etter, kan vi sitte og minnes den og den hunden; – hvordan de var, rare ting de gjorde, morsomme episoder, osv.
    En skal ikke kimse av hvor knyttet man kan bli til et dyr, små eller store.

    Jeg tok med meg erfaringene fra egen oppvekst da jeg fikk min egen familie. Vi har holdt «begravelser», grått en skvett, mintes, savnet, … Tror ungene får et mer naturlig forhold til liv og død når de skjønner at ethvert lite kryp har et unikt liv. Og det er viktig at de skjønner når det er over, er det over.

    Det å holde «begravelse» er en «lek» på lik linje som andre leker barna har, – der de etterlikner de voksnes verden. Alt barn gjør er en forberedelse til å vokse, til slutt bli voksne, og da skal de vite om døden også. Ved å «øve» mens de er små, kan de bedre takle døden når det «virkelig gjelder», om dere skjønner hva jeg mener.

    • Susanne Kaluza

      20/11/2012 at 11:06 Svar

      «Tror ungene får et mer naturlig forhold til liv og død når de skjønner at ethvert lite kryp har et unikt liv. Og det er viktig at de skjønner når det er over, er det over.»

      Dette tror jeg du har helt rett i. Selv om det er trist å miste Fido er det altså masse god læring i det.

  • Djaola

    20/11/2012 at 10:55 Svar

    Mange gode tips, jeg vil også anbefale boken «Sorg hos Barn» av Atle Dyregrov. Det er en pensumbok på HiOA, førskplelærerstudiet. Mye nyttig, selv om helt forberdet på dødsfall (om det seg være kjæledyr eller mennesker) kan man nok aldri være, alle barn reagerer forskjellig.

    • Susanne Kaluza

      20/11/2012 at 11:06 Svar

      Takk for nyttig tips!

  • Gro

    06/11/2015 at 12:17 Svar

    Gammelt innlegg, men så aktuelt for oss I dag. Takk for gode råd.

Post a Comment