Å være prinsesse er ingen jobb

Den amerikanske folkehelten av en høyestrettsdommer, Sonia Sotomayor, besøkte nylig barne TV-programmet Sesame Street
Her pratet amerikas første spanskættede høyesterettsdommer (og tredje kvinnelige) med barnetvfiguren Abby Cadabby og tok kverken på noen hundretusen små prinsessedrømmer i samme slengen.

«En karriere er en jobb du lærer deg, forbereder deg til og planlegger å gjøre en veldig lang tid»

Når Abby svarte at hun drømte om å bli prinsesse når hun blir stor ga høyesterettsdommeren hennes en dose av livets harde sannhet:

«Det er gøy å leke prinsesse. Men det er defintivt ingen karrierevei.»

Sotomayor ramset så opp jobber jenter som Abby kunne utdanne seg til: lærer, advokat, ingeniør eller lege for eksempel.

Jeg måtte trekke på smilebåndet av dette, for da datteren min var i sin tyngste sukkerrusa prinsesseperiode (Den er heldigvis over nå. Uheldigvis ble Disneyprinsessene bare byttet ut med et annet usunt forbilde: Barbie. ) holdt jeg også noen monologer for henne om virkelighetens prinsesser.

I følge høyesterettsdommer Sotomayor er det ikke bare eyelineren hennes som ikke er noe å trakte etter.

«Hvis en prinsesse som Ingrid Alexandra har lyst til å bli baker eller lege eller journalist eller jobbe i blomsterbutikk så kan hun ikke det fordi tippoldefaren hennes sa ja til å bli konge av Norge. Og hvis hun ikke liker å snakke foran masse folk hun ikke kjenner eller er redd for å fly, så hjelper ikke det, for hun må gjøre det likevel. Og prinsesse Kate blir tatt bilde av overalt hvor hun går, selv når hun er trist eller syk»

(kunne lagt til «eller naken», men følte det var å strekke strikken litt for langt for et barnehagebarn.)

Nå vil datteren min bli journalist i stedenfor. Så får vi se om det er noe sunnere yrkesvalg 😀

Er jeg for streng? Lar du barna ha de urealistiske drømmene sine i fred eller foretrekker du å forklare hvordan verden egentlig henger sammen? Hva synes du om svaret til Sotomayor?

[subscribe2]

No Comments
  • Ellen

    28/11/2012 at 11:10 Svar

    «Lærer, advokat, ingeniør eller lege» – tja, hva med sykepleier, rengjører eller rørlegger? Ække det bra nok? Fikk litt overklasse-følelse her, jeg… Kan være helt greit å erstatte prinsessedrømmen, men å erstatte en drøm med en drøm…??? For det (for)blir det jo for veldig mange.

    • Susanne Kaluza

      29/11/2012 at 15:19 Svar

      Tenkte det samme når jeg leste svaret. Amerika er jo litt mer klassedelt enn Norge, og høyesterettsdommeren er nok litt preget av å tilhøre det øvre sjiktet. Selv pleier jeg å snakke om en blanding av ulike yrker jeg vet barna mine vil synes er gøy: blomsterhandler, baker, brannmann, lege, lærer etc

  • Christina

    28/11/2012 at 11:22 Svar

    Synes ikke du er for streng. Er lov å forklare barna dette med prinsesse er ikke en job man liksom velger, ei heller er mennesker som Barbie. Men jeg synes kanskje strikken ble dratt litt langt med å bombastisk si det på barnetv.
    Vi sier til barna at det finnes mange spennende yrker og de kan bli hva de vil. Det viktigste er dog at man kan leve av det og TRIVES. Så per dags dato har jeg ei som vil bli dyrlege og ei som vil bli det eller jobbe på kontor.

    • Susanne Kaluza

      29/11/2012 at 15:24 Svar

      Det er sant! Jeg håper virkelig jeg klarer å imprente barna mine at det viktigste ikke er penger, men at de gjør noe de blir glade av 🙂

  • k.

    28/11/2012 at 11:25 Svar

    synes det er et bra svar! og er uenig med deg ovenfor, det er jo selvfølgelig helt greit å bli rengjører eller sykepleier, men jeg synes barnedrømmer om å bli astronaut eller lege er bedre enn prinsessedrømmer! unger går igjennom faser, de had god tid til å ville både bli det ene eller det andre!

    • Susanne Kaluza

      29/11/2012 at 15:25 Svar

      Astronaut! Fantastisk barnomsdrøm! Den hadde jeg aldri knust. Vanskelig å bli, krever masse hardt arbeid, men slett ikke uoppnåelig.

  • fru storlien

    28/11/2012 at 11:31 Svar

    Da de gikk i barnehagen lot jeg de drømme relativt fritt. Selv drømte jeg tross alt om å bli gravemaskin, så vissheten om at drømmer endres lå muligens i bakhodet. Etter hvert som de har blitt større og noe mer forstandige snakker vi mer om realistiske mål og drømmer. Hos oss er problemet mer at mor er bunadtilvirker og jobber mye hjemmefra mens far har en jobb som innebærer en del reising og lange dager. Det er derfor viktig å holde fokus på valg etter evner og interesser, ikke nødvendigvis etter kjønn…
    Men et lite spørsmål på tampen, og litt på siden; ville du noensinne kalt en datter for «min lille prinsesse»? Det virker som om det er et ganske utbredt kjælenavn, og leder heller ikke tankene mot prinsesser slik vi ser dem i dag.

    • Susanne Kaluza

      29/11/2012 at 15:31 Svar

      Hahaha, drømme om å bli gravemaskin er veldig bra!

      Når det gjelder kallenavn så pleier jeg ikke selv kalle datteren min for «lille prinsesse». Skyr også «min lille engel» fordi jeg det gir meg morbide assosiasjoner. Vil aldri se for meg henne som engel noensinne. Grøss. Men ville ikke reagert om f.eks besteforeldre hadde kalt henne lille prinsesse.

  • Ellen

    28/11/2012 at 16:24 Svar

    Jeg vil gjerne være realistisk. Og jeg vil gjerne at barna mine skal ha drømmer. Jeg vil ikke skape snobbete krav til barnas fremtid. Min eldste sønn vil gjerne bli trailersjåfør. Jeg tror at det blir ganske kjedelig for et menneske som er veldig nysgjerrig og glad i å snakke med folk. Så jeg sliter litt med å oppmuntre det.

    Jeg synes det svaret til prinsessedrømmeren var ned på jorda bra.

    • Susanne Kaluza

      29/11/2012 at 15:33 Svar

      Det er nok lurt å gi barna info som er relevant for dem som person ja. Selv om trailersjåfør sikkert også kan vøre et givende yrke. Mye frihet, være din egen herre, og om du liker å kjøre bil er det jo gull 🙂

  • hunblogger

    28/11/2012 at 18:31 Svar

    Jeg synes det er bra å fortelle barna at de kan bli lærer, advokat, ingeniør eller lege. Ikke noe i veien med det.

    Det har alltid vært viktig for meg å oppmuntre våre barn til å drømme, og til å ha ambisjoner. Vi har snakket om at de kan bli nesten akkurat hva de vil. At hvis man virkelig virkelig vil bli noe, er det mulig bare man jobber hardt. At det finnes dyslektikere som jobber med språk, mennsker med alvorlige fysiske handikap som bestiger fjelltopper og helt vanlige jenter som mot all formodning blir prinsesser…

    Men jeg har nok også som sikkert mange andre måttet tøyle mine egne drømmer på ungenes vegne. Jeg ser jo at de har gode evner på hver sine områder og det er fort gjort å se for seg ulike karriere-scenarier. Men disse drømmene har jeg altså ikke fortalt dem om. De skal nemlig få min respekt også om de for eksempel velger renholdsarbeider som yrke istedenfor journalist. Men at det er greit overfor større barn å fortelle om forskjellen i framtidsmuligheter og lønnsnivåer i disse og andre yrker. Et realistisk verdensbilde er viktig. Også når det gjelder kroppsbilder; at Barbie har urealistiske kroppsmål…

    Når det gjelder prinsessfakter hos så små barn som barnehagebarn, der synes jeg godt at de små kan få beholde drømmene sine. Jeg tror ikke på å knuse drømmer. Jeg tror på å bygge opp under dem :0)

    • Susanne Kaluza

      29/11/2012 at 15:39 Svar

      «At hvis man virkelig virkelig vil bli noe, er det mulig bare man jobber hardt. At det finnes dyslektikere som jobber med språk, mennsker med alvorlige fysiske handikap som bestiger fjelltopper og helt vanlige jenter som mot all formodning blir prinsesser»

      Veldig flott sagt! Tror også du har helt rett i at man snakker annerledes om karriere og jobb til en 5-åring enn til enn 10-åring eller 15-åring. Jo mer reelt det blir jo mer realistiske skylder vi dem å være.

      Barbie kunne jeg skrevet en liten avhandling om kjenner jeg. Lover et innlegg om henne med det første!

  • akm

    28/11/2012 at 18:34 Svar

    Den dagen barna er så gamle at de må ta valg i forhold til karrieren sin tror jeg de selv skjønner at man ikke bare kan bli prinsesse.
    Inntil da: La dem være barn, ikke stikk hull på de søte fantasiboblene deres<3

    • Susanne Kaluza

      29/11/2012 at 15:55 Svar

      Godt poeng, det og 😉 Godt mulig jeg er for streng <3

  • Lime

    29/11/2012 at 07:09 Svar

    Jeg likte svaret til Sotomayor, du må jobbe for det du vil ha/bli/være. Og dermed liker jeg også realismen din Kaluza. Personlig har jeg ikke brukt så mye tid på å tegne opp kartet over hvilke yrker som kan velges, heller oppmuntre til å tro på seg selv og følge oppriktig det de føler er rett. De konkrete valgene lander fort nok av seg selv etterhvert som de utvikler seg.

    Jeg har sansen for drømmer om å bli gravemaskin 😉

    Derimot er det en regel i dette som er ufravikelig. De må jobbe hardt og de må fullføre enhver påbegynt skoleretning eller aktivitet. Vi har også snakket en del om at skal du bli god eller best i noe så er det 10.000 timers regelen som gjelder. Altså repetere, øve og trene er det eneste som vil realisere mål og drømmer, talent elller ikke.

    Mine unger er en del eldre enn dine, og man tar det etterhvert som det passer seg. Men jeg har altså ikke tenkt å sende ungene ut i livene sine med en illusjon om at alt bare vil tilflyte dem fordi de fortjener det fordi de puster og er prinsesser som skal sitte i tårnet sitt og vente på å bli funnet. De fortjener noe langt bedre 🙂

    • Susanne Kaluza

      29/11/2012 at 16:15 Svar

      Hear! Hear!

      Det verste med prinsessedrømmen (kontra f.eks gravemaskin) er at den legger opp til at rikdom og lykke bare skal dumpe ned i fanget ditt fordi du sitter rundt og er pen. Jeg unner moderne prinsesser som Kate og Mette Marit og Ingrid Alexandra alt godt, men Disneyprinsesseversjonen maner til passivitet og utseendefokus, uansett hvor mye de prøver å lage nye «tøffere» prinsessevrier.

  • Hrefna

    29/11/2012 at 23:52 Svar

    En jeg kjenner beroliget en veninne av meg når datteren hennes begynte å like Barbie. Visst ser Barbie-dokkene helt forferdelige ut, men det skal Barbie ha at hun er smart, og dyktig og hun klarer alt hun vil selv (lege, lærer eller advokat, Barbie gjør alt med style).
    Hvis vi voksne er gode forbilder, da trenger vi ikke bekymre oss over Barbie og prinsessedrømmer hos 3-6 åringene.

Post a Comment