Ville du forsøkt å redde en baby i uke 23?

I år har debatten om ekstremtpremature barn fått en ny aktualitet etter at det ble kjent at Oslo Universitetssykehus ved flere anledninger hadde utført senabort på barn i uke 22. Hos noen tok det 90 minutter fra de ble hentet ut av mors liv og til de små hjertene deres stoppet. De etiske dilemmaene er mange, og svarene gir seg ikke selv: Når blir et barn i magen et barn med rett på liv? Er det moralsk rett å forsøke å redde barn som er så små at de risikerer store senskader om de overlever?

Selv om stadig flere av de for tidlig fødte overlever uten alvorlig sykdom er risikoen tilstede både for tung Celebral Parese og andre helseplager. Over halvparten av de som blir født i uke 23 dør, selv med intensivbehandling.  I snitt må barna ligge i respirator i 37 dager, og majoriteten trenger oppfølging fra helsepersonell til godt oppi skolealder. Er det rett å bruke samfunnets penger på dette? Skal vi, som lederen av prioriteringsrådet i helsevesenet, Bjørn Guldvog, nylig foreslo, ha en øvre økonimisk grense på hvor mye penger vi skal bruke på å redde liv? Og hvis legene klarer å redde de ekstremt premature barna, til hva slags liv redder vi dem til?

Dette er spørsmål det ble tvingende nødvendig for  den prisvinnende journalisten Kelley Benham å svare på.

Datteren veide 566 gram da hun kom til verden i uke 23. Oddsen for at hun ville dø eller bli moderat handikappet var i følge legene 80 prosent. Oddsen for at hun ville dø eller bli tungt handikappet var 68 prosent. Oddsen for at hun ville dø uansett hvor hardt sykehuset forsøkte å redde henne var 53 prosent.

Nå skriver moren, som er en prisvinnende journalist, varmt, vondt og viktig om prosessen i avisa Tampa Bay Times:

«Det var en 20 prosents sjanse for at hun ville overleve og ha en ok helse. Jeg så henne for meg i spesialklassen på skolen, kjempende med astma og tittende ut på verden gjennom tjukke brilleglass. Vi ville kjøpe rosa, glitrende briller og si til henne at de var tøffe. Jeg vurderte oddsene: 20 prosent. Det hørtes ikke håpløst ut. Men se for deg en revolver med fem kamre. Putt så inn fire kuler og spill russisk rullett. Ville vi satse på denne 20 prosents sjansen hvis det å tape ville bety å miste alt vi var glade i? Skulle vi torturere babyen våre med aggressiv behandling bare for at hun skulle leve et liv i et pleiehjem eller med en pustemaskin? Ville økonomien vår overleve? Ville ekteskapet?»

At graviditet ikke gir garanti for et hyggelig utkom har jeg følt på kroppen denne høsten. To spontanaborter på bare noen måender har gjort meg mer bevisst på hvor fantastisk det faktisk er å bære fram friske barn. Kanskje vi bare må innse at det ikke er alt i livet vi kan planlegge og styre? Vi er så vant med å være herre over vår egen skjebne, men vi kan spise så mye grønnsaker og multivitaminer og folat vi bare vil: Det bedrer nok oddsene, men gir ingen garantier for helsen hverken til mor eller barn. Selv prinsesser blir alvorlig sjuke. Selv norske, gravide dør i fødsel.

Hvordan det gikk med Kelley og datteren Juniper vet jeg ikke ennå, men artikkelserien har fått meg til å tenke. Hva ville jeg gjort i samme situasjon? Er det mulig å resonnere seg fram til alle svare utfra et kost/nytte perspektiv? Er ikke livet i seg selv russisk rullett? Siste artikkel i serien kommer på fredag, og anbefales på det varmeste.

Hva ville du gjort om det var ditt barn? Hvor liten skal sjansen være for overlevelse til et godt liv før du synes legene burde kaste inne håndkleet? Og hva er et godt liv?

ANDRE INNLEGG PÅ SUSANNEKALUZA.COM DEN SISTE UKEN:

No Comments
  • MandagsMor

    11/12/2012 at 08:44 Svar

    Er det egentlig mulig å ha bestemt seg på forhånd for hvordan en ville handlet i en slik situasjon? For meg er det helt umulig å forestille meg hva jeg ville tenkt, gjort, følt. Valgt. Men jeg har sett premature barn på nært hold. Bittesmå, skjøre kropper som kjemper for å puste, for å leve. Og jeg har sett deres foreldre – som er i sjokk, i en krise som varer og varer. De måtte foreta valg hele tiden, – mens de selv fortsatt var i sjokk. Som venn kunne jeg bare være der for å oppmuntre,støtte, trøste.
    Jeg vet ikke hva jeg ville gjort om det var mitt barn det gjaldt. Jeg er uendelig takknemlig for at Livet lot meg slippe å stå ved en av disse kuvøsene selv. Kan man egentlig forberede seg på at noe slikt?

    • Susanne Kaluza

      18/12/2012 at 09:57 Svar

      Nei, det er nok ikke mulig å bestemme seg på forhånd. Men det kan være verdt å ha reflektert over det, også for samfunnets del. Et av de vanskeligste dilemaene i vår tid.

  • Line Konstali

    11/12/2012 at 10:08 Svar

    Aftenposten hadde en fantastisk artikkel om dette i går. På sykehuset i Drammen blir premature barn tullet inn i tepper og får hele tiden nærkontakt med foreldrene. Det var vakkert. Virkelig vakkert. Jeg tenker: la dem føle seg elsket. Det er vår jobb. Så er det opp til Gud, Moder Natur eller hva man skal tro på å styre over liv og død. Det er ikke vår oppgave, for det er vi ikke i stand til.

    • Susanne Kaluza

      18/12/2012 at 09:58 Svar

      Takk for tipset! Rakk ikke se Aftenposten artikkelen, men har lest (og skrevet selv) om kenguruomsorgsprosjektet ved Drammens sykehus før. De gjør virkelig en fantastisk jobb!

  • BeLLa

    11/12/2012 at 10:36 Svar

    Har selv fått ei jente født i 25 uke, hun er i dag 15 år. Husker godt når vannet gikk og det ikke var noe vei tilbake, alle tankene som raste gjennom hodet. Den lille fugleungen som lå i kuvøsen, det var så fryktelig vondt å stå på utsiden å titte inn uten å kunne gjøre noe til eller fra. En helt absurd situasjon og følelsene raste i hele kroppen. Spørsmålet kom om vi ville døpe henne, kunne drept pleieren som stilte spørsmålet. Hun kunne like gjerne sagt at barnet mitt kom til å dø, det var i allefall det vi trodde. Morsinstinktet slo inn for fult og trangen til å beskytte det lille vesenet var enorm.Jeg ser at vi var veldig heldig, men har møtt mange på veien som ikke har vært det med. Sågar sa en mor til meg, at hun trodde det hadde vært best for datteren å slippe. Hun ble sterkt hjerneskadd og har ikke det vi vil kalle et fullverdig liv. Det jeg vil frem til er at vi kan ikke vite dette på forhånd, derfor er det umennesklig for en mor/far å skulle ta en slik avgjørelse. Vi vil alle gjøre alt som står i vår makt for å prøve å redde barnet vårt, det er slik vi er skapt. Vi var som sagt veldig heldig, tok veldig mange år før vi turte å få et barn til. Å skulle gå gjennom noe slikt en gang til hadde jeg aldri greid, jeg ble heldigvis fulgt veldig godt opp. Jeg beundrer foreldre som går gjennom slikt, det er en kamp minutt for minutt. Hvert lille skritt i positiv retning er en fantastisk følelse, mens nedturene er bunnløs sorg. 23 uker er veldig tidelig, men foreldrenes håp kan man aldri ta bort. Derfor mener jeg at det er helsevesenet som må ta denne avgjørelsen, den må i allefall ikke overlates til foreldrene. Nei, slikt kan man aldri forberede seg til. Det var i allefall aldri i mine tanker.

    • Susanne Kaluza

      18/12/2012 at 10:00 Svar

      Takk for at du delte din sterke historie. Du illustrerer virkelig poenget mitt krystallklart. Og det er et veldig godt poeng at dette nok bør overlates til helsevesenet. Et altfor stort valg for noen foreldre å ta.

  • k.

    11/12/2012 at 10:51 Svar

    det er umulig å si hva man ville gjort før man faktisk står ovenfor valget, men jeg så en gripende dokumentar om dette for en stund siden og de fleste som faktisk jobber med disse barna på sykehuset (helsepersonell osv) fortalte at de ville valgt å la sitt eget barn dø skånsomt og på sin egen tid om de måtte ta det valget selv. dokumentaren var fra england, og så lenge foreldrene ønsket behandling måtte sykehuset si seg enig i det. behandlingen disse barna får er veldig nært tortur i mine øyne, og de fleste av dem dør eller ender opp med skader som preger resten av livet deres. en jente som hadde blitt født i uke 24 for tjue år siden ønsket at hun aldri hadde blitt reddet og det var utrolig sterkt å se på. samtidig ser jeg foreldrene i dette, og at deres meninger må bli hørt. på den andre siden mener jeg også at man må få presentert statistikken og bli fortalt om behandlingen ungene må gjennom. og når man bringer senabort inn på banen må man være veldig VELDIG forsiktig! det er ikke snakk om aborter man gjør fordi man plutselig ombestemte seg her, det er snakk om aborter av foster med sykdommer som gjør at de fleste av dem antageligvis ikke kommer til å overleve hele svangerskapet eller fødsel. en abort etter uke 20 er hverken normal eller noe jeg ser for meg at noen lett går igjennom. så akkurat den siden er for meg helt svart og hvitt.. vi kan mene hva vi vil om våre egne barn, men vi skal ikke diktere hva andre bør gjøre utfra vår egen moral og standpunkt.

    det viktigste jeg får ut av diskusjoner som dette er at vi må bedre støtteapparat og tilbudet for de foreldrene som velger å gjennomføre graviditeter med barn som er annerledes, eller velger å gjøre alt for barn som kommer alt for tidlig til verden og lider for det. det snakkes så mye om moral og etikk, men før vi kan sitte her og fortelle andre hva de skal gjøre må gjøre det tilbudet som finnes så bra som det kan bli sånn at det iallefall ikke forandrer meningen til noen. jeg har selv en søster med sterk hjerneskade, og hadde vi bodd et annet sted enn norge hadde livskvaliteten hennes mest sannsynligvis vært ekstremt lav. jenta på dokumentaren jeg så fortalte at tilbudet etter hun ble 18 var så dårlig at det var skjeldent hun forlot senga enkelte dager, og hun hadde null sosialt liv. det er utrolig trist for meg, og den viktige siden av denne diskusjonen og saken. det er lett å se sympati for små søte babyer, men de må taes vare på når de blir voksen også..

    • k.

      11/12/2012 at 11:36 Svar
    • Annie

      11/12/2012 at 12:34 Svar

      Norge har en relativ konservativ abortlov. Så ja, abort i 23 uke i Norge er ekstremt mtp på den norske abortloven. Samtidig så har andre land, f.eks. England, selvbestemt abbort opp til uke 24. Det er altså lovlig å abortere senere enn hva man har reddet barn i.

      • Susanne Kaluza

        18/12/2012 at 10:02 Svar

        Takk for godt innspill. Når det gjeder senabort så er det ikke slik at alle fostre som senaborteres er alvorlig syke. Noen av de det dreide seg om ved Oslo Universitetssykehus var friske og levedyktige. Det kan f.eks være mødrene som er rusmisbrukere. Da er det relevant å vise til at de kunne vært reddet, og stille spørsmålet ved om det faktisk kan kalles abort.
        Dokumentaren hørtes veldig god ut. Den legger jeg inn på lista mi over ting som må sees!

  • Mor til to bittesmå

    11/12/2012 at 11:09 Svar

    Er det rett å abortere barn som kunne ha overlevd med dagens intensivbehandling? Og er det rett å sette en absolutt grense for når man vil behandle når utsiktene for liv og helse må vurderes individuelt? Det er vanskelig å forutsi hvem som vil klare seg godt. Og når de medisinske grensene stadig flyttes og stadig flere svært premature overlever og lever gode liv? Hvor mye setter vi ikke inn av ressurser på behandling om en 60-70-åring får en livstruende diagnose? Hvorfor skulle vi ikke satse på dem som kan ha et helt liv foran seg? Og hvem er vi til å vurdere om noen kommer til å få et lykkelig liv, uavhengig av funksjonsnivå? Viktige spm å stille seg, og viktig med en etisk refleksjon rundt dette. Det er mennesker det er snakk om. Og heldigvis er det ikke slik i Norge at det er opp til foreldrene ene og alene om barn skal få behandling. Det er en enorm byrde å skulle legge på en mor og en far i følelsesmessig kaos og med begrenset kunnskap/forståelse av helheten i en slik situasjon.

    • k.

      11/12/2012 at 11:29 Svar

      Greia er at uke 23/24 (bare fem prosent av foster som faktisk er 23 uker gammel overlever) er så langt grensen går. I flere tiår har vi gjort sjansen for at barn som blir født for tidlig overlever bedre, men bare de født etter uke 24. De som blir født i uke 23 holder vi i live lengre enn i dag enn vi gjorde for ti år siden, men like mange av de ender opp med å gå bort til slutt. Det virker som om vitenskapen har nådd en «topp» der biologien til mennesket nekter å la oss gå lengre. Jeg skjønner det godt jeg, menneskebarn er absolutt ikke skapt for å komme ut hverken da eller tidligere. Neste steg vil i så fall være en slags konstruert livmor, noe annet tror jeg ikke vil fungere. Og hvorvidt det er «rett» å abortere eller ikke, må være opp til moren og ikke vår egen moral.

      • k.

        11/12/2012 at 12:00 Svar

        for å klargjøre det jeg sier. statistikken min er om gravide i uke 23 som føder. altså foster er bare 21 uker. barn som er 23 uker gamle er født av gravide i uke 25.

        • k.

          11/12/2012 at 12:29 Svar

          det blir bare mye tull med disse tallene. man sier at ungen er 23 uker, men i realiteten er det graviditeten som er det, og det gjør den store forskjellen. så overskriften til suzanne om barn i uke 23 blir feil, for statistikken hun presenterer er om barn som er født i uke 25, men er 23 uker gamle. i nederland lar de alle barn født før uke 25 av svangerskapet dø uten medisinsk hjelp, og for å være ærlig er det noe jeg kan forstå. man må iallefall være klar på hva man mener med 23 eller 25 uker, og om det er graviditeten eller fosteret som er den alderen.

  • mari

    11/12/2012 at 13:07 Svar

    Vanskelig å svare på når man ikke er i den situasjonen. Men jeg har jobbet lenge med handikappede mennesker. Det er en givende og morsom jobb. Men til tider veldig krevenede. Det er mennesker som må ha mye av deg. Når jeg er ferdig på jobb kan jeg dra hjem. Men familiene til disse «barna», for de har blitt voksne i kroppen, men er barn i hodet (resten av livet), familiene må fortsatt holde ut. Det er telefoner mange ganger om dagen, det går i mail og det går i klaging og det går i det meste, hele døgnet. (selv om de bor i bolig)

    I tillegg lurer jeg også på hvorfor vi holder i live mennesker som ikke kan spise selv. Det er et av primærbehovene, får vi ikke i oss mat og næring overlever vi ikke. Da tenker jeg på multihandikappede som «bare ligger der» De kan ofte blunke som kommunikasjon og man ser så klart glede og andre følelser hos dem. Men skulle det ikke vært noe mer i livet?

    Uansett et vanskelig tema, for man vet jo aldri utfallet på forrhånd.

    • Susanne Kaluza

      18/12/2012 at 10:09 Svar

      Takk for at du deler din erfaring. Det er et poeng det er lett å glemme for alle vi som ikke jobber med slikt til daglig.

  • Line

    11/12/2012 at 22:31 Svar

    Så trist å lese at du har gått gjennom enda en SA. Føler med deg, har selv vært gjennom en MA og en SA de siste månedene. Tvi tvi for oss alle! Jeg hadde aldri gitt opp mitt friske el syke barn, uansett når!

    • Susanne Kaluza

      18/12/2012 at 10:10 Svar

      Ja, det er noe dritt. Jeg heier på oss og på 2013!

  • Lammelåret

    15/12/2012 at 01:27 Svar

    Jeg tror dette er et tema som er lett å mene noe om når en er langt fra situasjonen selv, men nesten umulig vanskelig å ta stilling til når man selv er der. Når en bare mener noe glemmer en bort følelsene som oppstår i situasjonen. Det er likevel ikke så dumt å tenke gjennom noen slike problemstillinger på forhånd, fordi det er en form for forberedelse og refleksjon som kan være vanskelig å få til i situasjonen fordi det krever ro og ikke følelser som er i opprør. Jeg sier ikke at man som før-gravid skal ta stilling til en rekke potensielle problemstillinger, men for den som gjør det kan det antakelig være til hjelp hvis problemstillingen oppstår.

    Trist å høre om din andre abort, Susanne!

    Jeg ønsker dere lykke til med det dere velger å gjøre framover.

    • Susanne Kaluza

      18/12/2012 at 10:16 Svar

      Takk! Det er trist, men ingenting mot hva andre gjennomgår <3

Post a Comment