Skru på God Morgen Norge på tirsdag!

I høst skrev jeg et blogginnlegg om min egen erfaring med å gjennomgå en spontanabort.  

Innlegget fikk mye oppmerksomhet, og flere hundre kommentarerer, mail og meldinger fra folk som hadde opplevd det samme. Etter det har jeg opplevd det samme én gang til. Denne gang var jeg kortere på vei, i tillegg var jeg mer forberedt denne gang, så opplevelsen var ikke like vond. Mest sannsynlig var det bare uflaks begge gangene. 1 av 3 graviditeter ender med spontanabort. Tar vi med alle graviditeter som forsvinner før kvinnen rekker å finne ut at hun er gravid er tallet nærmere 50 prosent.

Nylig fant forskere ut at kvinner som spontanaborterer tre eller flere ganger har et overaktiv molykyl som øker sjansen for spontanabort. Oppdagelsen er viktig fordi den øker muligheten for å hjelpe de som rammes.

Tirsdag skal temaet tas opp God Morgen Norge, og de har bedt meg komme i studio for å være kvinnenes stemme. I tillegg vil psykiater Anne Nordal Broen fortelle om sin forskning på feltet. Etterpå blir det nettmøte med oss begge på TV2.no

Jeg er spent på hvordan dagen går (om om jeg klarer å snakke fornuftig om et så betent tema på live TV. Gulp!) , men håper hvertfall åpenheten kan hjelpe andre som går gjennom det samme.

Hvis du kjenner noen som har opplevd å miste barn, enten i en graviditet eller senere, har jeg samlet noen tips og råd her.

 

No Comments
  • Camulen

    14/01/2013 at 21:35 Svar

    Lykke til! Jeg skal prøve å få det med meg!

    • Susanne Kaluza

      14/01/2013 at 23:23 Svar

      Takk!

  • Carina

    14/01/2013 at 21:37 Svar

    Du er tøff! tenk så mange som er glade for at du vil være stemmen deres! Masse lykke til:)

    • Susanne Kaluza

      14/01/2013 at 23:23 Svar

      Takk! Det er godt å huske på når jeg blir nervøs!

  • Carina

    14/01/2013 at 21:39 Svar

    Du er tøff! Tenk så mange som setter pris på at du er deres stemme! Masse lykke til:)

    • Susanne Kaluza

      14/01/2013 at 23:23 Svar

      🙂

  • bente

    14/01/2013 at 21:48 Svar

    Jammen er du tøff gitt. Ønsker deg masse lykke til.

    • Susanne Kaluza

      14/01/2013 at 23:24 Svar

      Takk skal du ha 🙂

  • Stine M

    14/01/2013 at 21:58 Svar

    Selvom vi har forskjellige kamper har vi samme mål; å få et barn! Og derfor føler jeg du er en stemme også for meg! Og du har en sterk stemme! Altfor få er klar over at det faktisk kan være vanskelig å bli gravid, eller at det faktisk er en mulighet at man mister før 12. uke. Dessverre får jeg ikke sett programmet i morgen, men skal ta det opp!

    Lykke til!

    • Susanne Kaluza

      14/01/2013 at 23:24 Svar

      Tusen takk! Og ja, det er viktig å vise at ikke «alle andre» blir gravide med en gang. Det er en viktig balanse i vårt barnefokuserte samfunn.

  • JunePune

    14/01/2013 at 23:21 Svar

    Lykke til! Du er TØFF som tør! Jeg skal se om jeg får til! Vet du sånn ca når du skal i ilden?

    • Susanne Kaluza

      14/01/2013 at 23:25 Svar

      Takk, June! Det blir mellom 8.15 og 9. Sannsynligvis rundt 8.30, tror jeg.

  • Mona

    14/01/2013 at 23:48 Svar

    Skulle ønske jeg kunne se det, Susanne, men da er jeg nok på jobb…

    Uansett vil jeg gjerne si tusen takk! Takk for at du skrev det forrige innlegget (som jeg satte stor pris på) og takk for at du er åpen også mhp den siste aborten, og takk for at du stiller opp på tv for å diskutere temaet. Jeg er lei meg for at du måtte oppleve dette, og det to ganger. Sender deg en stor klem.

    Vi var ufrivillig (og uforklarlig) barnløse. Etter 4,5 års prøving, to klinikker, mange kroner og 5 ivf-forsøk ble jeg gravid. O lykke! Med tvillinger – dobbel lykke. Vi så hjerteaksjon på begge rundt 7 uker, alt var fint. Så døde den ene da jeg var 9 uker på vei, vi oppdaget det etter et par uker. Trist, men den andre var livskraftig. Så spontanaborterte jeg dagen jeg var 12 uker på vei, hjertet slo fortsatt på det perfekte, lille mennesket som kom ut. Hasteinnleggelse, utskrapning og hestekur med antibiotika. Sorgen var stor.

    På neste ivf ble jeg utrolig nok gravid igjen. Atskillig mer engstelig den gangen, men vi så nok en gang hjerteaksjon rundt 7 uker. Ved neste kontroll viste det seg at barnet døde i magen min da jeg var 10 uker. Medisinsk abort, sendt hjem med piller, tok imot fosteret i dusjen. Mer sorg.

    Negativt ivf. Bytte av klinikk, igjen. Mer penger ut. Tre negative ivf-forsøk til. Det har gått med 7 år, mye penger, smerte, sorg og vanskeligheter. Ett siste forsøk. Jeg blir gravid igjen, men blør allerede før innsetting. Ingen har stor tro på dette, jeg blør kontinuerlig de 9 første ukene, har styrtblødninger jevnlig frem til 19 uker. Men – utrolig nok kommer vi i mål, og etter 7,5 år og MYE motgang og innsats blir vi foreldre. Den lille jenta vår er der beste i livet!

    I høst begynte vi å prøve på søsken. Jeg er snart 40 år. Utrolig nok ble jeg gravid på første søskenforsøk, og igjen ser vi hjerteaksjon og alt ser bra ut. Så kommer blødningene. Fosteret døde i magen da jeg var 11 uker på vei. Ny innleggelse, infeksjon, antibiotikakur og utskrapning. Mer sorg.

    Å lage barn er ikke enkelt for alle. Takk for at du setter søkelyset på det, Susanne!

    • Susanne Kaluza

      16/01/2013 at 15:08 Svar

      Selv takk for at du deler! Tilbakemeldinger som dette betyr enormt for meg. Leit å høre om runden din i høst. Håper 2013 blir lykkelig for deg og mannen din og datteren deres, uansett om dere prøver igjen eller ei. Varme klemmer fra Susanne

  • Mona

    14/01/2013 at 23:49 Svar

    …og takk for super, alltid leseverdig blogg! Klikker inn på den hver dag, stort sett.

    • Susanne Kaluza

      16/01/2013 at 15:08 Svar

      Så utrolig hyggelig å høre!

  • Birgitte

    15/01/2013 at 00:28 Svar

    Det er virkelig helt fantastisk at du tørr å snakke om et slikt tema! Det betyr virkelig mye i «dagens samfunn» jeg ante ingenting om at 1/3 kvinner opplever noe så forferdelig før jeg selv spurte en jordmor hva sannsynligheten var. Dette er alt for dårlig informert i sex-undervisningen i skolen. Når jeg tenker over det, så ble det der bare tatt opp at det er lurt med prevensjon. Poenget mitt er vel at det er mest damer som kjenner seg igjen i dette her med aborter. Menn har ingen aning om hvordan det er å ha et helt liv inn i seg, et som èn selv har lagd. Uavhengig om det er lagd på en «one night stand» eller med din store kjærlighet. Det er en del av deg, som du aldri kommer til å glemme.
    Nå byttet jeg egentlig emne da, men jeg er vel en av dine yngre lesere. Som ikke har fått noen barn enda, men ser utrolig fram til det. (Nå må du ikke missforstå om at du sender signaler om at ungdommer får barn, fordi slik fremstår du overhode ikke!) Poenget er at jeg setter sånn pris på at du velger å blogge om slike personlige ting! Det er inspirerende å lese om dine ulike tanker om forskjellige ting, fordi du forklarer det på en slik pedagogisk måte, der du lar leseren sitte igjen med tanker om sin egen mening. Den dagen du slutter å blogge håper jeg hvertfall at du ikke sletter den!

    Masse lykke til imorgen! Jeg får desverre ikke sett det selv, da jeg har en skole som kaller! Men jeg håper du får lagt det ut her, eller får en link til det!

    Stor klem fra Birgitte, 16

    • Susanne Kaluza

      16/01/2013 at 15:13 Svar

      Åh, tusen takk for utrolig hyggelig melding Birgitte! Veldig veldig glad for at jeg kan inspirere kloke jenter som deg!

      Det å ha et liv voksende fram inne i seg er en fundamental kvinnelig opplevelse, og som du sier er det faktisk umulig for menn å skjønne hvordan det er. Det er noe som binder oss sammen som kvinner.

      Selv gikk jeg lenge og gledet meg til å bli mor før vi i det hele tatt begynte å prlve (møtte kjæresten min da jeg var 20), så jeg skjønner absolutt hva du mener. Det går ann å glede seg til noe selv om man på ingen måte er klar ennå.

      Livet har mange faser og hver fase har sin sjarm og sine utfordringer!

      Hvis mitt innlegg kan være med å gjøre én eneste jente bedre forberedt den dagen hun opplever det samme er det verdt det for meg.

      Takk for kjempefine ord!

      Mange klemmer fra Susanne

  • Silje

    15/01/2013 at 01:17 Svar

    Takk for at du tar opp dette! Jeg kan egentlig ikke takke deg nok. Et år er gått siden jeg spontanaborterte i uke 8. Da satt jeg igjen med en følelse av at det var meg det var noe veldig galt med. Jeg var bare 20, og tenkte at det var ikke noe som skjedde med friske unge jenter. Jeg lærte at jeg tok feil, og at det hadde skjedd med andre i familien, som aldri hadde sagt noe, hadde ikke jeg vært åpen om det.

    Det er alt for lite åpenhet rundt spontanabort, og alt for lite rom for å sørge. Flere har sagt at jeg var heldig som ikke var så langt på vei, at jeg ikke hadde knyttet meg til det. De menneskene skulle bare visst. Sorgen blir mindre med tiden, men det er fortsatt netter hvor jeg sørger over det som kunne vært.

    Igjen, takk for at du tar det opp. Jeg håper det blir mer åpenhet rundt dette, og at de som opplever dette skjønner at det er ikke nødvendigvis noe galt med dem.

    Klem fra Silje, 21

    • Susanne Kaluza

      16/01/2013 at 15:09 Svar

      Takk for at du delte dette Silje. Jeg tenker akkurat som deg: At vi trenger en større bevissthet på at spontanabort også er noe som skjer helt normale, friske, unge jenter og at det som er en bagatell for helsevesenet kan være en stor sorg for dem det gjelder. Mange klemmer fra Susanne

  • Mia Merethe

    15/01/2013 at 11:50 Svar

    Hei,jeg ble så glad da dere pratet om dette på GodMorgenNorge i dag.Jeg var i uke 19 da jeg mistet ungen min.Dette skjedde bare for 1Mnd siden.Jeg viste heller ikke hvor vanelig dette var,siden ingen prater om det..

    • Susanne Kaluza

      16/01/2013 at 15:15 Svar

      Å, nei! Det var utrolig vondt å høre. Jeg tror som deg at åpenhet hjelper.

      Håper du har folk som er glad i deg rundt deg nå! Mange klemmer fra Susanne

  • Solveig

    15/01/2013 at 12:11 Svar

    Hei! Du var kjempe flink på tv i dag,å er kjempe tøff som snakker om det offentlig. Det har jeg merket selv at er den beste trøsten. Første gang jeg ble gravid hadde vi prøvd i 1 år før jeg endelig ble det å var kjempe happy for at jeg endelig ble det,jeg kontaktet legen å fikk ultralyd time i uke 12 siden jeg har epilepsi og barna kan få vokseproblemer å mange andre problemer. Når jeg kom på ultralyd var jeg kjempe spent,men det jeg såg var et foster som hadde dødd i uke 8 og jeg måtte ha utskraping dagen etterpå. jeg fikk beskje om at jeg ble veldig fort gravid etter en spontanabort,og det ble jeg. 10 mnd etter fikk vi en frisk og sunn gutt 1 mnd før termin. Når han var nesten 2 år tenkte vi at han burde jo få et søsken,men det var ikkje så lett,jeg ble gravid ved første forsøk,men spontanaborterte med en gang. Ca 4-5 mnd etterpå ble jeg gravid igjen å var kjempe glad,men spontanaborterte igjen i uke 8. legen sa til meg det var vanlig å spontanabortere fra 2-5 ganger i livet.Et par mnd senere ble jeg gravid igjen. Da gikk jeg til en privat gynekolog i uke 9 å fikk sett at det var liv,jeg var kjempe glad,samme dagen begynte jeg å blød litt,men når jeg kom på ny ultralyd i uke 12 var det fortsatt liv,og han såg helt fin ut,jeg slappet mer av siden jeg nå var kommet så langt. Men i uke 20 var lykken slutt,vannet gikk og jeg måtte rett på sykehuset,de fikk stoppet fødselen og han holdt seg der inne til uke 24 og da kunne han overleve men sjangsen var liten ca 5-10 prosent. Han levde i 16 min så måtte legene gi opp.Etter det ble nederlaget enda større,skulle vi ikkje få flere barn?
    Meg og min mann måtte ta mye prøver for å se om det var noe med oss som ikkje klaffet,men de finner ingenting.
    Nå er jeg gravid igjen for 6 gang,er i uke 13,har gått på blodfortynnende for å se om det hjelper siden jeg mister hele tiden. Dette svangerskapet har også vært tøft,jeg var på ultralyd i uke 7 å fikk sett at hjerte slo og legen sa jeg måtte bare slappe av nå. I uke 9 begynte marerittet igjen,jeg begynte å blød kjempe mye og var sikker på at nå var det slutt igjen,men babyen levde fortsatt,det sluttet å blød,men uka etter kom det igjen å bare enda værre,men babyen lever fortsatt å ingen finner ut hvor det blør fra.Jeg blør fortsatt litt etter uke 10,men nå er det bare rester,å jeg håper det er slutt nå,å at det går greit,sånn at min sønn kan få noen søsken. etter sommeren er han jo 5 år og begynner å bli stor.Men jeg går hver dag med frykten om at noe skal gå galt igjen å det kommer jeg nok til å gjør til den kommer.

    Klem Solveig,27

    • Susanne Kaluza

      16/01/2013 at 15:16 Svar

      Åhh, jeg skal krysse alt jeg har av fingre og tær for deg og for den lille! Glad for å høre at du får ok oppfølging med tidlig UL og blodfortynnende nå. Heier heier heier på dere! Varme klemmer fra Susanne

  • Ingrid

    16/01/2013 at 01:00 Svar

    Heier på deg!!!
    Jeg har opplevd akkurat det samme som deg. Fikk først to barn, uten problemer og ble gravid på første forsøk med begge. Og i fjor vår, da vi prøvde oss på den tredje, hadde jeg en spontanabort i uke 8. Ble fort gravid igjen, men det endte i ny spontanabort rundt uke 7. Nå har vi en liten pause, så kroppen og psyken får hentet seg inn, også prøver vi igjen til sommeren.
    Jeg vet hvor vanskelig det er å ikke være gravid når man er så veldig innstilt på det. Kroppen og hjertet venter bare på en ny skatt som man har laget plass til.
    Men jeg prøver å kose meg med de jeg har, også må vi bare ta ting som det kommer.
    Håper det ordner seg for dere, blir spennende å følge med videre!!

    • Susanne Kaluza

      16/01/2013 at 15:05 Svar

      Takk! Leit å høre du også måtte gjennom dette. Jeg heier på oss og 2013!

  • Eilen

    17/01/2013 at 22:08 Svar

    Takk for at du setter fokus på dette temaet Susanne, det trengs virkelig!! Jeg har selv en herlig sønn på 3 år, han skulle blitt storebror i mars, noe vi alle tre gledet oss ufattelig mye til. Jeg spontanaborterte desverre i uke 12.. Blødningene startet sent en tirsdagskveld, ringte legevakt, men der var det ingen hjelp å få…Fikk tilslutt snakke med lokal jordmorteneste, som anbefalte å ta legekontakt dagen etter dersom blødningene fortsatte. Fikk heldigvis komme raskt til hos min fastlege dagen etter, som sendte oss direkte til privat gynekolog. Viste på UL at fosteret hadde vært dødt siden uke 8-9. Fikk litt informasjon om hva som var i vente, og reiste hjem i påvente av “en kraftig mensblødning” som gynekologen kalte det. Jeg var overhodet ikke forberedt på det som skulle komme, det ble 5 timer med tette, kraftige rier, faktisk på høyde med riene jeg hadde da gutten vår ble født. Tilsutt kom fosteret, og jeg kunne se både øyne, nese og konturene av alle fingrer og tær… (fikk også etterrier dagen etterpå, da kom morkaken..) På tross av at dette var en heftig opplevelse, er jeg glad for at jeg fikk se babyen vår, det var viktig for meg og at vi kunne gravlegge det i hagen vår.. Jeg visste overhodet ikke at en “såpass tidlig” spontanabort kunne være slik som den jeg hadde, her trengs virkelig mer informasjon! Å miste babyen vår har vært veldig tungt og vanskelig, men vi har fått utrolig god støtte av venner og familie. Vi har valgt å være veldig åpen om det som har skjedd både privat og i jobbsammenheng. Har selvfølgelig fått mange kommentarer som nevnt tidligere, og jeg har mange ganger følt at folk prøve å generalisere vårt tap, at dette er normalt, at det var en grunn for det osv.. Dette har ofte såret meg, for vi mistet faktisk barnet vårt. Vi er utrolig heldige som har en nydelig gutt, vet ikke om vi hadde klart oss uten han! Jeg var sykemeldt 2 uker etter spontanaborten, deretter full jobb igjen i 2 mnd, men pga undertrykt sorg, har jeg nå vært sykemeldt i 2 mnd.. Har fått god hjelp av min fastlege og av psykolog, er nå tilbake i jobb. Så nå håper vi på ny graviditet, men blir like skuffet hver gang mensen kommer…Setter ufattelig stor pris på at du setter søkelyset på dette temaet, for en spontanabort er vanskelig, og for meg/oss var det svært tungt. Folk er forskjellige, og noen klarer kanskje å gå videre relativt fort, men samfunnet må bli mer bevisst på at dette er et reelt tap av et sterkt ønsket barn og at det på ingen måte kan generaliseres! En trenger tid til å få sørge så lenge en trenger uten å føle press fra andre om at en må komme seg videre og se framover. Takk for at du står på for denne saken, setter ufattelig stor pris på det!!

    • Susanne Kaluza

      21/01/2013 at 09:47 Svar

      Tusen takk for varmende ord! Din opplevelse høres ganske sammenliknbar ut som min. Dette var langt nærmere rier enn «mens smerter». Veldig leit å høre at du har måttet gå gjennom det samme. Men som deg tror jeg åpenhet er veien. Håper det kan gjøre at andre kvinner ikke får like stort sjokk om de skulle være like uheldige. Varme klemmer fra Susanne

  • lisa

    19/01/2013 at 11:40 Svar

    Hei! Så bra at du setter fokus på dette «forbudte» temaet, det finnes alt for få som tør å snakke om dette. Jeg spontanaborterte i uke 13, og trodde jeg var kommet forbi den «magiske grensen»…sorgen var stor og bunnløs…dette skjedde rett før jul 2011..men så ble jeg gravid igjen og vi var glage samt livredde for hva som kunne skje…2 mnd var normale med litt kvalme og døsighet…men så begynte blødningene- men babyen var i livet! <3 fortsatte å blø til uke 12 – hadde da 1-3 ultralyder i uka…da viste d seg at det har vært tvillinger og den ene var borte…jeg fortsatte å blø, men ingen leger visste hvorfor, så ble sykemeldt….hadde mange styrtblødninger der jeg ble sendt rett på sykehuset og hver gang fikk beskjed om at det er stor fare for at barnet ikke overlever….men hver gang gikk det bra…holdt på slik fram til uke 37+1 da fikk jeg møte vår lille prinsesse etter ett møte med keiseren – da viste det seg at morkaken hsddr grodd fsdt i livmorveggen og hadde laget blødninger…veldig glad for å være ferdig <3

    • Susanne Kaluza

      21/01/2013 at 09:50 Svar

      Åh, så herlig å lese en historie som endte godt! Gratulerer så masse med datteren <3 <3

Post a Comment