Min hemmelige fortid som puppedame

Har du lyst til å se puppene mine?

De er blottet på en film som sees av titusenvis hver dag, er i bruk i 50 land og er oversatt til 7 språk bare i Kina.

Jeg har nemlig en hemmelig fortid som puppedame. I verdens mest sette opplysningsfilm om amming.

Etter at jeg begynte å blogge tikker det med jevne mellomrom inn meldinger som denne:

«Hei Susanne! Jeg fikk en liten gutt på torsdag, og da jeg var på barselavdelingen så jeg på en film om amming! Og gjett hvem jeg så der? JO, der dukket det opp en vakker jente med langt rødt hår! «Så pent hår og for en pen jente» tenkte jeg. Så kikket hun inn i kamera og begynte å snakke, og da kjente jeg deg igjen med en gang»!»

eller denne:

«Hei Susanne! Stitter på barsel på Riksen og nyter tilværelsen med familiens nye tilskudd som kom til verden på tirsdag. Slo på tv’n og der var plutselig du på informasjonskanalen!»

eller i spørsmålsrunder på bloggen:

«Hvordan endte du egentlig opp i den ammefilmen?! Mener jeg så en annen da eldstedatteren min ble født i 2006, mens du var med da lillebror kom i 2009?»

Jeg har lovet dere en forklaring. Det har seg sånn at jeg i 2007 lå jeg en natt på Rikshospitalet og gråt. Datteren min var født, hun hadde ti fingre, ti tær og rødt hår. Jeg stirret på de bittesmå, myke ørene med enda mindre blodårer i og tenkte at jeg aldri hadde sett slik perfeksjon før i hele mitt liv. Mannen min bysset og smilte og gråt og sang vuggesanger. Idyllen var komplett.

Men den amminga? Hvorfor i helvete hadde ingen fortalt meg hvor avsindig vondt det kunne være? Det føltes som en sulten piraja gnagde løs på puppene mine, sulten på kjøtt. Jeg skal ikke gå i detaljer. Men det var smerter. Det var blåmerker. Det var blod.

Jeg ringte venninnen min Tonje som hadde fått barn noen måneder før meg. Hun kastet inn håndkleet på ammingen etter 6 ukers slit, men hvisket insisterende på telefonen til meg den natta: «IKKE GI OPP. Ikke dra hjem fra sykehuset før du har fikset amminga. Be om hjelp! Hele tida! Det er mye bedre å være på sykehuset enn å slite aleine i sofaen. Tillegg er greit, men det er noe styr å sterilisere og skru sammen og mikse flaskemat hver kveld. Ikke dra hjem! Hadde jeg fått mer hjelp hadde kanskje jeg klart det også. »

Tenkt at noe som først er så vanskelig og vondt kan bli så enkelt og hverdagslig?

Så når dagen for hjemsendelse kom spurte jeg med min spakeste stemme om jeg kunne få bli litt til. Det var dag 3, og puppene mine hadde med ett fått størrelsen og konsistensen til to kanonkuler. Jeg fikk besøk av en venninne som hadde kjøpt seg større pupper, og for første gang noensinne var mine størst!

Men var datteren min interessert i dem? Åh, nei. Bare hvis hun kunne påføre dem smerte.

Sykepleierne smilte medfølende og forsikret meg, mens jeg plundret og gråt, om at de hadde rom for meg i herberget ett døgn til. Det døgnet følte jeg hvordan velferdsstaten formelig sluttet seg rundt meg i tett formasjon. Jeg fikk låne elektrisk pumpe, ble vist koppmating og fikk tips om forskjellige ammestillinger (nyttig), om ammeskjold (ikke nyttig) og hvordan jeg kunne gjøre disse kanonkulene myke nok til at babyen klarte å få tak. Sykepleiere med lang spesialutdannelse var inne hos meg flere ganger i timen og øste av sin erfaring.

Innen natt ble til morgen hadde jeg en mett og lykkelig datter i armene mine. Og tenk, selveste Gro Nylander kom innom for å spørre om alt var vell før vi dro. Mor Pupp herself! Følelsen av mestring var enorm. Følelsen av takknemmelighet større.

Amming i kirken på julaften? Kein problem!

Da vi trillet ut fra sykehuset i strålende augustsol føltes det absurd at vi bare kunne dra uten å betale for servicen jeg hadde mottatt. Barnefødsel -med keisersnitt-, legehjelp, overnatting og oppfølging fra mennesker med årelang utdannelse: Burde ikke dette egentlig koste minst det samme som en bruktbil? I Amerika hadde jeg måttet hoste opp over 100 000 for tilsvarende hjelp. Men, nei. Her var det ikke forventet at jeg ga noe tilbake.

Så da Gro Nylander ringte seks uker senere og og lurte på om jeg kunne bidra til å gjøre en tjue år gamle opplysningsvideo om amming bedre egnet til å hjelpe andre nybakte mødre var min første innskytelse… å si nei.

Vise puppene mine på film?? Og det i noe så ukult som en opplysningsfilm om amming?! Det var ikke helt min stil.

Ikke lenger hipster, men tit-ster?

Men hvor selvhøytidelig går det an å bli? Når en lege jobber pro bono for å hjelpe kvinner i fattige land å mate barna sine, skulle jeg si nei fordi det var flaut? Jeg kvalte mitt gamle, Natt&Dag-skrivende, barnløse, hipsterego og dro på filminnspillingen.
I et primitvt kjellerstudio ammet jeg en hel dag sittende, stående og gående foran det enkle videokameraet (følte på et tidspunkt der neste skritt ble å amme med en ball sjonglerende på nesa), og svarte på spørsmål om alt fra morsmelksdonering til bæresjal på norsk og engelsk. (Dermed sparte de penger på oversettelse)

Nå, seks år senere kan du fortsatt få gleden av å få en glimt av puppen min på ammefilmen som går i loop på barselavdelinger rundt om i landet. Men mest av alt ser du altså takknemmlighet.

Fikk du til å amme barna dine? Var du godt nok forberedt synes du? Var det noe du skulle ønske du hadde vist på forhånd? Og var du fornøyd med hjelpen du fikk på sykehuset? 

PS: Det er fortsatt mulig å være med å kåre Årets Mammablogg. Veldig hyggelig om du stemmer på susannekaluza.com!

 

No Comments
  • Milly

    21/01/2013 at 10:05 Svar

    Takk for et herlig innlegg om amming! Jeg venter mitt andre barn «any day now», og blant mange tanker som spinner rundt i topplokket, er nettopp denne med amming en av dem.. Husker med gru de første dagene på barselhotellet sist gang, der jeg overhodet ikke fikk dreisen på denne amminga. Synes det var et styr uten like, også så vanskelig! Men, heldigvis gikk det seg fint til etterhvert 🙂 Men, hvordan vil det bli denne gangen? Selv om man har gjort det før er det ikke sikkert det blir «a walk in the park». Jeg skal i hvert fall se ammevideoen med ekstra stor glede og entusiasme denne gangen, og synes det var godt å lese dette innlegget som en forberedelse og påminnelse om det jeg har i vente 🙂

    • Susanne Kaluza

      21/01/2013 at 15:02 Svar

      Haha, håper jeg kan bidra som et gledesspredende innslag der 😀 Men så stas med ny baby snart! Selv syntes jeg amming var litt plundrete med nr 2 også (er jo et helt nytt barn), men det gikk alt i alt myyye enklere enn med førstemann. Kanskje fordi jeg hadde mer selvsikkerhet på at jeg kunne klare det? Lykke til i alle fall!

  • Maria

    21/01/2013 at 11:06 Svar

    Den videoen så jeg om og om og om igjen da jeg lå på barselhotellet på Ullevål i 2011:). Jeg slet veldig med amminga, men fikk fantastisk god oppfølging og tilbud om å være der noen dager ekstra til jeg hadde fått dreisen på det:)

    • Susanne Kaluza

      21/01/2013 at 15:02 Svar

      Så hyggelig å høre!

  • Martine Rørhus

    21/01/2013 at 11:35 Svar

    Den filmen vises ikke bare på barselavdelingen, men på alle TVene på hele kvinne- og barnfløyen på Riksen. Og gjett hva som er Emiliano sin favorittkanal når han er innlagt på Barnepost 3?! Haha 🙂 Vi har fått oss mange gode lattere av han når det gjelder det. «Emiliano, skal vi se på barne-tv?»..»Nei, puppe-tv!» Hahaha 🙂 Har bilder av han der han sitter klistret til TVen og ser på amme-tv 😛 hihi

    • Susanne Kaluza

      21/01/2013 at 15:02 Svar

      Er det sant? Nå måtte jeg le 😀 😀

  • Epleballerina

    21/01/2013 at 11:37 Svar

    Så gøy! Jo mer man er med på, jo flere spesielle opplevelser kan man se tilbake på. Er veldig glad i bloggen din, leser den stortsett hver dag:) Du skriver spennende og interessant for alle, ikke bare de med barn, selv om de kanskje er hovedgruppen.. =)

    • Susanne Kaluza

      21/01/2013 at 15:03 Svar

      Tusen takk! Jeg prøver å skrive så bredt at det er interessant også for folk som ikke nødvendigvis står midt i småbarnsfasen, selv om det selvsagt er en foreldreblogg. Veldig hyggelig at synes jeg får til den balansen!

  • Josefine

    21/01/2013 at 11:37 Svar

    SÅ fint skrivit!

    Jag kände precis som du att det avörande för min amning med försteman ( 2006) var all god hjälp jag fick på Rikshospitalet. Jag ringde på klockan och bad om hjälp SÅ många gånger og fikk tålmodige og välmenande blikker og ord.

    Så fint du stillte opp. Gro er bare så herlig. Hun hjalp meg med barn nummer to ( 2009) så att jeg kunne fortsette ammingen med höy infeksjon i kroppen.

    • Susanne Kaluza

      21/01/2013 at 15:04 Svar

      Tusen takk! Jeg ble også veldig glad i Gro Nylander etter den opplevelsen. Norske kvinner har mye å takke henne for!

  • JunePune

    21/01/2013 at 11:46 Svar

    Så tøff du var som stillte opp! Imponerende er det 😉

    Jeg ammet begge mine til de var 21 mnder og 26 mnder 🙂 ingen startproblemer med førstemann, litt verre med minstemor som syntes pupp var teit til å begynne med 🙂

    • Susanne Kaluza

      21/01/2013 at 15:05 Svar

      Hahahaha, ja jeg var litt nervøs både under den filminnspillingen og når videoen ble sluppet gitt! Da var jeg jo enda mindre vant til synlighet enn nå, som «anonym» journalist i Dagbladet Magasinet. Så flink du er som har fått det til så lenge! Props!

  • Ane

    21/01/2013 at 12:08 Svar

    Ikke verst!
    Da vi ventet datteren vår for litt over ett år siden, husker jeg det var flere som sa vi kom til å bli helt satt ut av den «grusomme» ammevideoen som rulla og gikk på barselhotellet på Ullevål. Men da vi endelig kom dit, synes jeg ikke den videoen var så verst, jeg! Og det var nok den du er med i – den som var så «ille» (og jeg vet fremdeles ikke hva som var så fælt med den) var en eldre versjon.

    Jeg ammer fremdeles bittelitt, men det går mot slutten. Strevet en del den første uka, men så synes jeg det har gått veldig fint. I tillegg til en del hjelp på barselhotellet, leste jeg MYE på ammehjelpen.no – det anbefales! Her er det også mange gode råd hvis man skulle være så uheldig å kjenne symptomer på brystbetennelse. Til tross for mye jobb, slit, vond nakke, dårlig søvn og følelsen av til tider å være lenka til sofaen, ville jeg ikke vært ammeperioden foruten. Rart det snart er slutt (bokstavelig talt, det er nesten tomt!).

    • Susanne Kaluza

      21/01/2013 at 15:09 Svar

      Ja, det er den «nye» videoen jeg er med i. Hyggelig at du ikke synes den var helt krise 😀 Så flink du er som ammer fortsatt, forresten!

  • kjetil

    21/01/2013 at 12:17 Svar

    svære mugger!!!! fapfapfapfapfap

    • Susanne Kaluza

      21/01/2013 at 15:09 Svar

      Bli jo det når de brukes til det de skal.

  • Hanne

    21/01/2013 at 12:48 Svar

    Så flott at du skriver et innlegg om dette!:)
    Jeg har akkurat sluttet å amme mitt første barn, som nå er 15 mnd. Da han kom til verden var det nok ammingen som skapte mest frustrasjon og tårer. Det var jeg ikke forberedt på i det hele tatt! Det var ingen av mine venninner som hadde advart meg om hvor vanskelig det kunne være. Jordmor hadde ikke nevnt ett ord, og ikke ble det sagt noe på sykehuset – ikke før jeg selv krevde hjelp. Og nå kan ikke jeg sies å ha hatt veldig store problemer (selv om det føltes sånn den første uka!). Jeg har unnsluppet såre kjøttkakebrystvorter, kanonballpupper, lekkende pupper, tette melkeganger og alt jeg senere har både hørt og lest om. Men jeg syntes det var kjempevanskelig likevel!
    Men da jeg krevde hjelp, fikk jeg masse hjelp og veiledning på Hammerfest sykehus.
    Kanksje noen burde sagt noe på et tidligere tidspunkt?

    • Susanne Kaluza

      21/01/2013 at 15:14 Svar

      Ja, det er akkurat derfor jeg skriver dette innlegget. Håper det kan gjøre flere forberedt på at det kan være skikkelig slitsomt å få til ammingen, men at det for guds skyld er hjelp å få, bare man maaaaaser 😉 PS: Så flink du er som ammet så lenge! Props!

  • Joanna

    21/01/2013 at 13:36 Svar

    Du er jammen full av overraskelser! Herlig skrevet! Jeg er en av de der uspiselige mammaene som ikke skjønner hvordan noen ikke kan ‘få til’ ammingen. Rent fysisk var det null problem. Men mentalt derimot? Nå, 23 år etter førstemann og 16 år etter sistemann så har jwg urdårlig samvittighet for at jeg, som hadde mer enn nok melk, sugevillige barn, og null problemer med amming, sluttet etter max 6 mnd med alle 4… Fordi jeg ikke likte det. Er det mulig? Jeg husker ennå hvordan jeg utålmodig kikket på klokken mens jeg ammet. Bli nå feeeerdig! Og det ble de. Dette hadde jeg da ikke tid til. Jeg grøsser litt nå. Til mitt forsvar ble jeg gravid med nr2 etter 3 måneder, og melken forsvant relativt kjapt da, men med de andre 3 hadde jeg ikke den unnskyldningen. Syntes bare det var ubehagelig, sølete(?), og hatet at mine allerede etter mitt syn for store pupper var enda større enn normalt. Huff a meg. Og når de fikk tenner? Glem det. Jeg langskjems nå. Oi. Her var det mer grums enn jeg trodde…takk for nydelig innlegg, igjen! Så glad du fikk hjelp, og fikk det til!

    • Susanne Kaluza

      21/01/2013 at 15:15 Svar

      Hahaha, ja jeg liker å dra noen Jokere ut av erme og overraske litt i blant 😉

      Det med amming er jo helt individuelt. Jeg synes du er flink som holdt ut i 6 mnd jeg!

  • Jona ( Mammalivet i Berlin)

    21/01/2013 at 15:08 Svar

    Åh Mor Pupp! hehe! Hun er så god! 🙂 Syns du kan være meget stolt av puppevideoen du medvirket i, for den har garantert hjulpet MANGE mødre og babyer! 🙂 Skjønner godt at du var i tvil først. Vet ikke om jeg hadde turt, men all ære til deg! TAKK for at du bokstavelig talt -gav litt av deg selv, slik at vi andre kan få med oss nyttig lærdom.
    Med mitt første barn holdt ammingen på å gå i dass allerede etter en uke grunnet betennelse. Men heldigvis var jeg sta som et esel og hadde en super støttende mann. Ammet i 6-7mnd.
    Med mitt andre barn var jeg mer forberedt og det gikk tusen ganger bedre. Hun blir to år om to mnd og får fortsatt pupp av og til, så det var virkelig en forbedring på ca 300% fra første til andre barn 😉
    Har drevet og jobbet med en bloggpost om mine ammeerfaringer i laaaaaang tid nå. Håper å få den ferdig snart, for dette er et viktig tema! 🙂
    Fin mandag til deg Susanne!

    • Susanne Kaluza

      21/01/2013 at 15:17 Svar

      Takk for fine ord! har faktisk blitt gjenkjent på gata av noe sykepleiere fra Korea (!) som spurte om jeg var dama fra «Breast is Beast» og tok bilde med meg på trikken. Hahahaha! De hadde vært på ammekongress på Riksen der jeg var innom for å besøke en venn. Sprøtt!

  • Ulla

    21/01/2013 at 15:45 Svar

    Hahaha:) For en flott historie! Selv satt jeg svett og klam hjemme i stolen med min førstefødte en høstdag i 2006, om gråt og gråt og gråt, mens jeg svettet og svettet og svettet. Vi kom hjem fra sykehuset en søndag, og tirsdag morgen fikk jeg komme inn til verdens triveligste ammehjelp-dame på St.olavs. I 1 klokketime fikk jeg sitte inne på kontoret hennes mens hun viste meg hvordan vi skulle få til dette med pupp og mat. Babyen spiste og spiste hele tiden, mens hun viste meg hvilken ammestilling som funka best for en liten gutt som sikkert hadde litt småvondt i nakken etter å blitt dratt ut av sin mor med vakuum. For en fantastisk dame! For et herlig helsevesen vi har!!

    Da Lillebror kom 2 år etterpå og nesten krøp opp og koblet seg på puppen av seg selv, var historien en annen da:) Han hadde litt mer matvett 😉

    • Susanne Kaluza

      21/01/2013 at 15:46 Svar

      Ikke sant? Jeg ville aldri fått dette til alene, så følte virkelig et behov for å skrive en liten hyllest til flinke sykepleiere altså. For noen engler!

  • Ulla

    21/01/2013 at 15:47 Svar

    Hahaha:) For en flott historie! Selv satt jeg svett og klam hjemme i stolen med min førstefødte en høstdag i 2006, om gråt og gråt og gråt, mens jeg svettet og svettet og svettet. Vi kom hjem fra sykehuset en søndag, og tirsdag morgen fikk jeg komme inn til verdens triveligste ammehjelp-dame på St.olavs. I 1 klokketime fikk jeg sitte inne på kontoret hennes mens hun viste meg hvordan vi skulle få til dette med pupp og mat. Babyen spiste og spiste hele tiden, mens hun viste meg hvilken ammestilling som funka best for en liten gutt som sikkert hadde litt småvondt i nakken etter å blitt dratt ut av sin mor med vakuum. For en fantastisk dame! For et herlig helsevesen vi har!!

    Da Lillebror kom 2 år etterpå og nesten krøp opp og koblet seg på puppen av seg selv, var historien en annen da:) Han hadde litt mer matvett 😉

    Er dessuten stolt som kan si jeg ammet mine gutter i 13 mnd og minstemann til han var2,5 år! Proud of it, også:)

    • Susanne Kaluza

      23/01/2013 at 12:20 Svar

      Wow, 2,5 år, det var imponerende! Visste du at på verdensbasis blir 50 prosent av alle barn fortsatt ammet når de er 2 år?

  • Kristin

    21/01/2013 at 16:08 Svar

    Akk ja, hadde jeg bare visst da hva jeg vet nå!

    Supert av deg å stille opp i en så viktig informasjonsfilm.
    Å venne puppene til amming kan gjøre vondt, skikkelig ordentlig innmari vondt og det kan gjøre vondt lenge. Slikt er jo viktig å være forberedt på! På Ullevål sykehus møtte jeg mange snille og forståelsesfulle sykepleiere, som kom hver gang jeg ringte – som var hver gang jeg skulle amme. Stakkars sykepleier som hintet frem at jeg nok gjorde nok feil siden det gjorde så vondt. Hun sa det på 3. dagen etter fødsel, og jeg HYLGRÅT! Heldigvis for meg og min baby er jeg sta, skikkelig sta, og fast bestemt på at jeg skulle amme uansett. For meg tok det neste 2 måneder før smertene var borte. Etter det gikk det som en dans, og det var så koselig og avslappende med disse 20-40 min pause hver tredje time 🙂 Jeg ammet til gutten min var 15-16 måneder og gjør det gjerne like lenge med neste barn!

    Akk ja, hadde jeg bare visst da hva jeg vet nå! 🙂

    • Susanne Kaluza

      23/01/2013 at 12:21 Svar

      Så bra å høre at det ordnet seg!

  • pappahjerte

    21/01/2013 at 16:46 Svar

    Hvorfor ligger ikke denne på Topp 250-lista til IMDB? Kanskje med den fengende oversettelsen «When babies attack»? (se 3:37)

    Denne filmen var til stor hjelp da vi lå på barselhotell tidligere i år. Noe av det første jeg lærte som far ble derfor at min sønn på ingen måte skulle bli en spaghettislurper! 😉

    • Susanne Kaluza

      23/01/2013 at 12:21 Svar

      Hahahaha, det burde den defintivt gjøre. Er jo en klassiker vi snakker om her 😀

  • Solveig

    21/01/2013 at 21:28 Svar

    Så gøy – og modig – å stille opp på puppevideo!

    Men nå har jeg fått to barn de siste to årene (jan 2011 og okt 2012) uten å se den «nye» versjonen! Er det mulig…??? Fødte på Ullevål (ABC) begge gangene – og da var det den «gode» gamle ammefilmen som rullet og gikk døgnet rundt. Jaja – pussig. Men må innrømme at jeg satt (eller rettere sagt, lå) klistret til skjermen allikevel.

    Første gangs amming var vanskelig, og vondt, men fikk masse hjelp fra fine sykepleiere på barselhotellet. Trengte ikke å be om det engang, de kom inn sikkert en gang i timen for å hjelpe, de fleste veldig søte og hyggelige, mens andre turet inn i rommet, grabbet tak i puppen min og stappet den bestemt inn i lillemanns munn, nesten uten å si hei engang, hehe.

    Deilig å få barn nr to og kjenne at jeg ikke gruet meg til ammingen denne gangen, og det gikk så mye lettere! Men er spent på hvor lenge jeg kommer til å amme nå – førstemann ville ikke mer etter 7 mnd, da var det stopp..

    Jaja, takk for fin blogg i alle fall!

    • Susanne Kaluza

      23/01/2013 at 12:23 Svar

      Hahahaha, er du sikker på du ikke har sett den «nye» da. Det er mye av det samme som den første, bare med noen nye scener, så de er lett å blande om man ikke sitter å nistirrer. Hun skikjøreren er f.eks med på begge 😉

      Flott å høre at de har gått greiere for deg med nr 2. Det virker som det er erfaringen til flere.

  • Silje Vanlije

    21/01/2013 at 21:45 Svar

    Hei! så fantastisk! Jeg så også denne filmen når jeg fikk mitt første barn – og det var så absolutt en inspirerende og nydelig film!

    Min historie er både trist og litt fin, så jeg skal ta den i korte trekk fordi den er samtidig litt spesiell;

    Jeg hadde stoore flotte bryster frem til jeg var 23, da jeg endelig fikk innviliget brystreduksjon ved hjelp av pasientbroen/avtalen vi da hadde med Nordiske land. Jeg gikk fra en 85DD til en 80B. Var enormt lykkelig, og tross både arr og mindre komplikasjoner så gav jeg blanke – jeg hadde endelig små bryster, passet inn i alle klær jeg ville, kunne kjøpe undertøy på vanlige butikker og slapp den inbitte glaninga til alle menn jeg møtte.

    Så – ti år senere var jeg gravid med mitt første barn. Leste meg opp på alt jeg kom over om amming og bryst-inngrep og regnet med at jeg ikke ville klare noe mer enn kanskje del-amming hvis jeg idetheletatt var så heldig. Vesla kom med haste-keisersnitt da fødselen aldri satte igang, og plutselig lå jeg der med en liten velskapt jente som gulpet forstervann og var så perfekt at jeg trodde jeg skulle dø av lykke. Jeg hadde råmelk – det kom litt fra begge brystene så jeg hadde et bittelite håp om at kanskje ikke alt var «ødelagt» med operasjonen jeg hadde gjort for så mange uvitende år siden.

    Hun lå til brystet og suttet – jeg hadde ikke den fjærneste ide om hvordan amming skulle føles, og jordmødrene fulgte med og vesla lå nå til brystet. De veiet henne ikke – og jeg dro hjem tredje dagen. Lillemor var rolig – hun sov mye og var ikke «krevende» som jeg hadde lest. Begynte lure litt andre dagen hjemme, da det jo ikke så ut som det kom melk ut av mine to bryster.. Etter en veiing så de at hun ikke hadde lagt på seg noe – og vi gikk rett på mme. Jeg var fra meg av sorg for den lille jenta som ikke hadde fått mat på fem dager – men etter at vi begynte med MME så gikk det raskt fremover.

    Når nr.2 skulle komme var jeg bestemt på å i hvertfall ikke la dette lille vesenet sulte. Jeg hadde med spesial-mme`n min til sykehuset og var raskt på beina med flaske slik at hun skulle få ordentlig med mat allerede første natten. Så det ble en kombo. Nestemann ble også tatt med KS fordi hun satte seg i seteleie, og jeg var ennå mer bestemt på at jeg måtte forsøke å starte melkeproduksjonen i hvertfall? Hun lå ved brystene til hun ble så utolmodig at jeg ikke holdt ut mer – og så fikk hun flaske. Greit nok. Vi ble sendt hjem etter tredje dagen da også, noe som jo var deilig og roen falt raskt over oss. Så skjedde det noe helt nytt plutselig; 5 dagen – så fikk jeg plutselig stifte bekjentskap med disse omtalte «kanonkulene»… Jeg trodde jeg skulle svime av – men etter råd fra min nære venninne så passet jeg på å ikke berøre, men stryke forsiktig etc.
    Dagen etter var vondtene borte – og plutselig! Plutselig så hørte jeg vesla gulpe i seg melk!! Jeg var helt i hundre -o g dro rett på sykehuset for å få flere flasker med oxytocin, et preparat som starter utdrivningen av melk. Min smarte Barsels-app kunne fortelle meg at det tok omtrent 4 minutter fra velsa ble lagt til brystet til melken kom (jeg hørte henne svelge) og det var ikke lenge hun lå – kanskje bare fire-fem minutter før det virket «tomt». Jeg pumpet og ammet men det ble aldri noe ordentlig sus over sakene. Når hun sluttet å «svelge» så gikk jeg over til flasken – så jeg delammet.
    Plutselig – stanset melken å komme. Jeg forsøkte med hjelpebryst og alt, men produksjonen min tok seg ikke opp og hun hadde ikke tolmodighet til å ligge lenge nok. Det viste seg at jeg hadde fått en «backlash» av nesesprayen – slik at kroppen min sluttet å produsere dette hormonet som startet utdrivningsrefleksen.. Jeg hadde tatt for mye i den tro at det ville hjelpe.

    NÅ er jeg gravid for tredje gang på tre år – og har igjen planer om å forsøke dette prosjektet som jeg hadde med nr.2. Guttungen skal få min melk – og han skal få tigge og be til produksjonen tar seg mer og mer opp. Hva tror du om det? JEg har skjønt at de ikke sulter så lett – det er bedre å ha litt nitidig etterspørsel i begynnelsen enn noe annet. MME har jeg allrede booket – så vi skal nok sørge for at barnet får næringen. Men jeg tenker at denne gangen vil det gå ennå bedre.

    Det rare er at jeg nå skjønner at jeg ikke hadde melk overhodet på første barnet. Ikke rart velsa ikke fikk noe. Men på nr.2 kom det helt plutselig. Det var slik at jeg lakk! O`lykke! Nå viser det seg at det kan være slik at man får mer og mer melk får hvert barn. Ergo satser jeg på at nestemann kanskje får ordenlig med melk. Kanskje kan jeg delamme lenger – kanskje får han mer. Jeg er spent som en fiolinstreng og er full av forventning. Har du noen erfaringer med denne type situasjon?

    Nydelig at du stiller i ammehjelpen sin video! All cred til deg!

    • AnnePanne

      22/01/2013 at 17:31 Svar

      Så fint at du deler erfaringen din.
      Tenkte jeg skulle fortelle litt om mine selv om ingen er like. Jeg har tre barn født i 06,09 og 11 og jeg har store bryster. Etter å ha født tre barn tror jeg det er årsaken til mine ammeproblemer. Første jente var veldig stor, 4500 g, og krevde mye. Men hun sov mye sånn at vi måtte vekke henne. Jeg ble sår og hadde mye vondt. Fikk hjelp av en veldig erfaren jordmor på helsestasjonen da jenta var ca 1 uke. Hun viste oss «tvillingstillingen» som skal være bra for de med store bryster. Det hjalp, og jeg fortsatte i samme stilling til jenta var ca 6 md. Ammet henne til rundt 1 år.

      Med nr. 2 hadde jeg også de samme problemene, men da hadde jeg litt mer erfaring. Han var imdidlertid veldig urolig og utålmodig ved brystet, så jeg fikk også som deg anbefalt oxytycin. Som deg fikk jeg også den uheldige bivirkningen at kroppen selv sluttet å produsere… Mye strev og mye grining, men vi fikk det til. Med nr. to ammet jeg liggende helt fra fødsel, selv om mange sikkert vil si at barnet bør være stort før du kan amme liggende fordi du ikke har oversikten. For meg var det helt supoert, fikk hvilt meg og avlastet bekkenet. Helammet i 6 md. og delammet til 1 år med han også.

      For meg ble det ikke lettere med 3. mann, tvert i mot. Fødte på et annet sykehus, og hadde ikke den samme roen på barsel som med de to første.Vi dro hjem etter to netter, og fikk ikke til ammingen i det hele tatt. Det var vondt og blodig. Etter 3 netter hjemme dro jeg på ammepoliklinikken og fikk hjelp til å kople han på. Brystet ble tømt, og gutten ble mett. Jeg hadde masse melk, problemet var utdrivningen og at puppen var så stor og hard. Jeg fikk utdelt oxytycin og sendt hjem igjen. Problemene fortsatte, og jeg dro tilbake dagen etter og brøt sammen på poliklinikken. Siden det var grei kapasitet på barsel fikk jeg lov å være der over natten. Da hadde jeg ikke sovet siden før fødselen og var full av stress. Var på barsel i to døgn. De ansatte hjalp meg med å kople på, men jeg følte vel ikke at jeg mestret det noe særlig selv… I etterkant kan jeg se at det beste hadde vært å få søvn og deretter hjelp til ammingen. Men… Dro hjem igjen, og problemene fortsatte. To døgn etter hjemreise tok vi valg om å begynne med MME. Problemet var at brystene produserte melk fortsatt, og jeg ble syk. På grunn av manglende tømming fikk jeg brystbetennelse og ble innlagt på sykehus i 3 døgn. Ingen amming og ingen hjelp til tømming. Hadde heldigvis lært håndmelking så da antibiotikaen virket fikk jeg til å håndmelke. Ble frisk og dro hjem, men sta som jeg var ville jeg prøve å amme igjen. Da var babyen nesten 2 uker og hadde såvidt fått prøvd puppen. Tok det helt rolig, ingen oxytycinspray og prøvde å amme liggende. Det fungerte fint, og etter å ha delammet i to uker gikk vi over til fullamming. Nå er han 1,5 år og vi ammer fortsatt. Så takk til alle der som deler sine erfaringer. Det trengs!

    • kettleBente

      22/01/2013 at 18:59 Svar

      Så fint at du deler din historie (begge to!). Til Silje Vanilje vil jeg bare si at jeg har vært gjennom omtrent det samme. Brystreduksjon, for lite melk til førstemann og måtte del-amme. Nå er nummer 2 tre uker gammel og foreløpig ser det ut til at hun greier seg på kun brystmelk. Vi veier hver uke, og det går ikke rasende fort med vektøkninga, men jeg krysser fingrene og håper på det beste! Den del-amminga er virkelig noe pes…

      • Susanne Kaluza

        23/01/2013 at 12:29 Svar

        Så fint å høre om deres erfaringer. Datteren min ble også gitt MME på sykehuset av en «snill» svensk pleier. Jeg hadde lest at det bare var noe man gjorde i svært sjeldne tilfeller og hylgråt. Er desverre ikke gode nok kunnskaper hos alle helsepersonell. Derfor er arbeidet Nylander og Ammehjelpen gjør så viktig! Alle kvinner har rett på god hjelp så de kan få til ammingen, om de ønsker det selv. Håper du får til fullamming med nr 3 Silje Vanilje, ellers må jeg jo uansett si at jeg bøyer meg i støvet av innsatesen din. Og lykke til videre med mini og amming til deg KettleBente. Takk for at dere deler av erfaringene deres!

  • Tonje83

    21/01/2013 at 23:24 Svar

    Tror jeg må være en av de veldig heldige når det gjelder amming. Jeg har ikke hatt noen problemer m amming med mine to barn og kunne bare ikke forstå hva jordmødrene maste om da jeg fikk førstemann. Da venninner begynte å poppe skjønte jeg mer hva ammeproblemer kunne innebære og veldig takknemlig for at jeg ikke har opplevd noen av delene. Har ikke hatt såre nipples engang 🙂 Håper jeg er like heldig med tredjemann som er på vei:)

    • Susanne Kaluza

      23/01/2013 at 12:30 Svar

      Heldiggris! Satser på det går likefint med tredjemann da ja 🙂

  • Rune Henning Johansen

    22/01/2013 at 07:59 Svar

    Før eller senere blir det vel en nyinnspilling også av denne videoen. Så hvem vet, om en tredve, førti år får både du og de andre en ny foresprøsel?

    PS: Men jeg antar (og håper) at de yngste skuespillerne ikke lenger vil være aktuelle i de samme rollene?

    • Susanne Kaluza

      23/01/2013 at 12:32 Svar

      Hahahaha. Tviler vel på jeg ville vært aktuell i noen rolle som nybakt mor om 30 eller 40 år til. I så fall hadde det vel vært verdensrekord 😉

  • Brit

    22/01/2013 at 11:37 Svar

    Hei,
    Først takk for en kjempefin blogg… velskrevet og interessant! Det er trist å høre at du har opplevd å spontanabortere, men flott at du skriver om det på en opplysende og åpen måte! Og supert innlegg om amming! Jeg har ammet min første i to år, og fått ymse reksjoner på det, til og med en jordmor som sperret øynene opp. Men to år er da ikke såå lenge?!
    Jeg lurer bare på hvor mange barn du/dere ønsker dere… Er du og mannen enige? Det er ikke vi… og inntrykket mitt er at det oftest er mammaen som ønsker seg flere… Kanskje du kunne skrive noe om dette; ulikt barneønske i familien? Vi har (foreløpig) bare en altså, men jeg er 34 og skulle gjerne hatt en eller to til…
    Ønsker deg en fin dag!

    • Susanne Kaluza

      23/01/2013 at 12:34 Svar

      Hei Brit,
      nei to år er ikke så lenge. Faktisk blir i følge tall fra Unicef 50 prosent av verdens barn fortsatt ammet ved 2-års aldr. Og WHO anbefaler som sagt amming mins til 2 år.

      Hverken mannen min eller jeg har satt noen maksgrense på hvor mange barn vi ønsker oss. Er veldig takknemmelige for de to vi har fått, og synes de er så flotte at det ikke har skremt oss fra å drømme om fler 😉

      Helt enig i at dette er et godt tema. Jeg skal skrive om det i et eget innlegg en dag jeg!

  • Cathysunshine

    22/01/2013 at 13:33 Svar

    Så flott at du setter fokus på dette! Jeg fikk barn i 06 og på sykehuset jeg var på fikk jeg hjelp til ammeforsøk de to dagene jeg var der. Men i ettertid stusser jeg litt på at personalet var raske til å foreslå sukkervann. Noe min datter fikk på barselavdelingen men ikke etterpå. Må imidlertid legge til at dette ikke kom i konflikt med ammingen. Etter utskrivelse fra barselavdelingen reiste jeg frem og tilbake til barselpoliklinikken endel ganger for å få hjelp med ammingen da vektøkningen til babyen ikke var etter normalkurven. Dette var et godt tilbud og jeg opplevde å få god hjelp der. Lokal helsesøster var imidlertid rask til å foreslå mme. Siden jeg er litt over gjennomsnittet informasjonssøkende kontaktet jeg både ammehjelpen, leste Gro Nylander, søkte på nett og spurte og grov. Jeg hadde nemlig bestemt meg for at jeg skulle få til den amminga. Og etterhvert fikk vi det til. Datteren min ble fullammet til hun var ca 6 måneder og vi sluttet da hun var omtrent 17 måneder. Men jeg så aldri noen ammefilm. Ikke den gamle heller. Mulig den ikke er i bruk over alt… Selv ikke på det sentrale østlandet.

    • Susanne Kaluza

      23/01/2013 at 12:37 Svar

      Ja, jeg møtte også MME pushing på sykehuset. En vellmenende svensk pleier insisterte på å gi datteren min flaske allerede dag 2. Melka er jo ikke kommet ennå da en gang! Mulig noen er så redde for å bli sett på som «ammepoliti» at det bikker over? Det er i hvertfall tydelig fortsatt behov for mer kunnskap blant endel helsepersonell!
      Bryst er Best er nok ikke i bruk overalt, selv om den er veldig utbredt. Kanskje det varierer fra post til post?

  • Sloppymom

    22/01/2013 at 19:23 Svar

    Så utrolig flott av deg å stille opp i en sånn video! Tenk så mange små babyer som har fått glede av det!
    Jeg måtte se traileren til ammefilmen. Huff, jeg blir alltid så rørt at tårene triller når jeg ser sånne helt ferske mennesker. De er så nyyydelige!
    Men ammingen ja. Den fikk jeg bare ikke greie på. Lille snuppen min var bare ikke interessert. Og etter fire dager med fødsel så var jeg nesten bevistløs selv, og ikke veldig mottakelig for disse sinte gamle damene som kom med jevne mellomrom og kløp meg hardt i brystet, for å sjekke om jeg hadde melk.
    Det tok nesten to dager før jeg fikk sovet ut og samlet meg nok til å be om hjelp, men da hadde allerede noen skrevet i journalen min at ammingen gikk kjempefint, for jeg hadde jo MASSE melk. Jeg fikk med brystskjold (veeeldig unyttig) hjem, med beskjed om at sugeteknikken sikkert kom på plass i løpet av et par uker. Men innen da var melken nesten borte. Det ble bare tull og rot og maks uflaks. Innen jeg fikk hjemmebesøk av helsesøster, som kunne fortelle om ammepoliklinikk, så hadde det gått tre uker og vesla var godt i gang med Nan og pumpet melk på flaske.
    De store sykehusene er litt av noen fabrikker. Hvis du ikke følger malen, eller de ikke fanger opp at fødselen var spesielt slitsom, så er det vanskelig å få den hjelpen man trenger. Da kan man risikere å få skikkelig kjeft fordi man ikke greier å holde seg våken nok til å følge med.

    Så planen min neste gang, er å finne annen løsning en barselhotellet på Ulevåll. Kanskje jeg får lov til å komme på barselavdelingen en dag eller to?

    For jeg vil gjerne føde på Ulevåll igjen. Jeg vil tilbake til de fine trygge stødige damene som var hos oss da gullet vårt kom. De har sikkert like flinke jordmødre alle andre steder, men jeg likte akkurat disse:-)
    Og neste gang får jeg til ammingen. Håper jeg! For da vet jeg mange tabber jeg ikke skal gjøre igjen. Sånn som brystskjold. Eller juleferie med 1 mnd. gammel baby som endelig suger nesten nok melk av mamma.

    Ønsk meg lykke til!

    • Susanne Kaluza

      23/01/2013 at 13:03 Svar

      Vil du høre min mening er barselhotell bare en fancy måte å si «dårig bemannet» barselavdeling på. Jeg vet i hvertfall at jeg aldri ville fått til ammingen om jeg ikke lå på en ordinær barselavdeling med sykepleiere som kom innen ett minutt etter at jeg dro i bjella..

      • Sloppymom

        23/01/2013 at 13:56 Svar

        Hm… Da tror jeg jammen jeg prøver å lure meg inn på barselavdelingen nestegang, om en åtte måneders tid 😉 For barselhotellet var temmelig møkkete og ekkelt også…

  • marianne

    22/01/2013 at 23:31 Svar

    Å den amminga. Jeg holdt på over ett år men starten var fæl, smertefull og ensom. Barselhotell er flott for familien men ikke særlig bra for ammingen. Jeg dro hjem uten å ha mestret og uten å vite at det fantes hjelp. Jeg grein og led og beit tenna sammen gjennom sår og betennelser. Neste gang som hvis alt går bra er i August så lenker jeg meg til senga og nekter å dra hjem før jeg får hjelp.

    • Susanne Kaluza

      23/01/2013 at 13:05 Svar

      Jeg er så enig så enig. Barselomsorgen har gjennomgått stadig kraftigere kutt. Bare mellom min første og min andre mann ble liggetiden kuttet med et helt døgn. Gr… Eneste løsning er å be om å få bli lenger og mas mas mas til du får hjelp..

  • Lisa

    24/01/2013 at 20:45 Svar

    Jeg ammet Tobias som var 6 uker premature, men så kom brysbetenndelsen så måtte gi han flaske. Å etter han fkk flaske så ville han ikke ha pupp lenger. Sommer 2011, nå venter jeg enda en liten prins i mars. Håper på å få amme han sikkelig 😀

    • Susanne Kaluza

      25/01/2013 at 15:53 Svar

      Så stas! Be om hjelp om det blir trøbbel. Er masse god hjelp å få fra Ammehjelpen og Ammepoliklinikker 🙂

  • Fru Jacobsen

    24/01/2013 at 23:46 Svar

    Awww, kjenner jeg gleder meg til amming om 6-9 ukers tid. Blir spennende å se om jeg sliter som jeg gjorde med nr 1 eller om jeg får det til slik som med nr 2.

    Må nesten få med meg denne filmen med deg da 😉

    • Susanne Kaluza

      25/01/2013 at 15:53 Svar

      Heeeeldiggris <3 <3 <3 <3

  • […] barna våre blir født ammer de etter behov. De spiser når de er sultne og gir seg når de er passe mette. Stort sunnere forhold til mat går […]

  • […] om babyer da jeg ble gravid selv, -og fikk mange overraskelser da datter min ble født (som hvor piggtrådvondt amming var i starten) Samtidig ble jeg slått av en intens forelskelsen for barna mine: Hvorfor hadde ingen fortalt meg […]

Post a Comment