Sunnspiration

«Nothing tastes as good as skinny feels»

D2s sak om «tynnspirasjon» satte en støkk i meg. Siden har jeg sittet på sosiale medier og satt meg inn i denne sjuke verdenen som tenåringsjenter omfavner med et ønske om å bli «en tynnere, penere, gladere versjon av den de er i dag.»

Det dreier seg om dårlig fordekt propaganda for spiseforstyrrelser. Jentene deler bilder av syklig tynne modeller og «tynnspirerende» sitater som «Never Quit On Your Self» og «Hunger is a Feeling. Thin is a Skill».

Fuck off. Livet er for kort til å la vær å spise kjeks.

 

Hvordan skal jeg klare å beskytte datteren min mot dette?

 

Spiseforstyrrelser er ikke noe nytt. Min egen bestevenn fra ungdomstida fikk anorexi da hun var 10 år, og jeg husker vi som ikke visste hva som foregikk lo av at hun gikk med barnslige tights, og sa det var fordi hun ville vise fram hvor tynn hun var blitt. Sannheten var at det var de eneste buksene som passet henne.

Fra tiden på Brandenga barneskole husker jeg 3 andre som slet med det samme, men jeg visste ikke hva det var eller hvorfor i alle dager de plutselig sluttet å spise.

Kroppsfokus er heller ikke noe nytt for vår tid. Da mamma var gravid med meg sa legen:

«En kvinne skal bare gå opp 10 kilo i en graviditet. Alt over det er rene spekket!»

Joa. Tynne forbilder er ikke noe nytt.

Hva gjorde hun så når hun passerte 10 kilo?

«Nei, da var jeg 7 måneder på vei, så da var det bare å kutte ned på maten.»

Da jeg var på besøk hos grandtanten min en dag kom en venninne av henne, en skranglete, liten, fin dame på 80+ innom. Da hun ble tilbudt napoleonskake lo hun kokett og takket nei fordi «hun måtte tenke på figuren.»

Nei, spiseforstyrrelser er ikke et påfunn av vår generasjon.

Men omfanget og aksepten har defintivt vokst de siste tjue årene. Mens slike sjuke heiaord før var noe du måtte gå inn på åpenbart syke «pro ana» (Pro-Anorexia) nettsteder for å finne, flommer nå ordinære nettsider som Pinterest og Instagram over med liknende «inspirasjon». Selv om ledelsen i de sosiale mediene har forbudt søkeord som «thinspiration» og «thinspo» finner jentene bare andre måter å tagge bildene slik at det tar 2 sekunder å finne en flom av bilder som kan få den slankeste blant oss til å føle seg like smekker som en flodhest.

En av ekspertene i D2s sak trakk fram at det å være tjukk eller sulten i dag er belagt med samme skamfølelse for kvinner som det å ha sexlyst hadde i gamle dager. Vi lærer barna våre å skamme seg over kroppens naturlige funksjoner.

Er trening noe vi gjør for at andre skal synes vi er pene eller for å føle oss sunne og sterke selv?

Mens jeg i tenårene kunne argumentere for at bestevennen min og jeg var like høye og at å ønske seg en vekt på 40-tallet var sjukt, ville hun i dag bare kunne klikket seg inn på Insta og funnet tusenvis av bilder som beviste at hennes tanker var normale.

Til høsten begynner datteren min på skolen. Om 3 år er hun like gammel som venninnen min da hun begynte å slanke seg. Det er lite fruktbart å nekte eldre barn og tenåringer tilgang på Instagram fordi det finnes støtende materiale der. Jeg tror det viktigste arbeidet begynner lenge før den tid. Jeg tror det viktigste arbeidet allerede har begynt.

Men innen de får «the gap» har de mistet menstruasjonen.

Når barna våre blir født ammer de etter behov. De spiser når de er sultne og gir seg når de er passe mette. Stort sunnere forhold til mat går det ikke ann å få.

Når de er seks måneder begynner de fleste norske barn med fast føde. Og det er da vi foreldre kan begynne innsatsen for å la barna beholde det naturlige forholdet til maten.Her er noen tips jeg forsøker å følge:

  1. Hvis barna vender ansiktet bort eller kniper munnen igjen så ta en pause eller avslutt måltidet. La alltid barna styre metthetsfølelsen selv. Også når de er babyer.
  2. Unngå å si at barna er «flinke til å spise maten sin». (Noen flere enn meg som har hørt dette masse i barndommen, eller?) Mat har ingenting med «flinkhet» å gjøre. Det har med appetitt å gjøre.
  3. Unngå å tvinge barna til å spise opp maten sin.
  4. Ikke kommenter hva barna spiser ala «nå må du spise opp fisken din også da. Dette er bare en subtil form for tvang. Hvordan ville vi likt å ha en som satt og kommenterte hva og hvor mye vi spiste ute på restaurant?
  5. Aldri belønne spising. «Du kan få mer makaroni når du har spist opp brokkolien» eller «du får bare dessert om du spiser opp middagen». Det gjør mat til en arena for kamp og kontroll.   (Og dette er jeg skikkelig dårlig på å la vær selv)
  6. La barna mine velge selv av den maten som står på bordet. Et godt prinsipp er at «det er den voksne som bestemmer hva vi skal spise, men det er barna som bestemmer hvor mye de skal spise.» Da må de også få lov til å spise bare pasta en dag og bare fiskepinner en annen dag. Og de må få lov til å bestemme ingenting om de ikke er sultne. (Selv om jeg tror de er sultne.)
  7. Vi forsøker alltid å sette oss ned sammen rundt matbordet, og gjerne tenne levende lys for å skape en koselig stemning. Det viktigste vi lærer barna er ikke å spise fisk. Det er at mat og spising er hyggelig og lystbetont.

Mange barn blir mer fristet av matvarer som serveres hver for seg enn når de er blandet sammen.

Sist men ikke minst er det viktig å gi barna et godt forhold til egen kropp. Aldri, aldri, aldri snakk nedsettende om egen kropp, om slanking eller vekt foran barna. Om jeg skal leve sunnere en tid, så spiser jeg den maten jeg har bestemt deg for å spise, uten å lage noe nummer ut av det. Jeg forsøker å ha fokus på at trening gjør kroppen sterk og at aktivitet gjør at vi orker mer, fremfor vektregulerende formål.

Det er meg som er barnas sterkeste rollemodeller. Det er mitt ansvar å vise dem et sunt forhold til mat og kropp.

Hvordan forsøker du å lære barna om kropp og spising? Hva tror du vi foreldre kan gjøre for å hindre barna fra å få et usunt forhold til mat? Er du enig eller uenig i lista mi? Har du noen flere tips å føye til? 

Det er ganske mye som smaker bedre enn «skinny feels.»

No Comments
  • Fru Thoresen

    11/02/2013 at 11:56 Svar

    For et flott og viktig innlegg du har skrevet!
    Flere av punktene på lista di har jeg ikke tenkt over. Vi prøver å la vår 3-åring spise det han vil og mengden han vil, men det er som regel en daglig krangel om å få han til middagsbordet.
    Jeg syns det viktigste er å ikke snakke nedsettende om egen kropp. Jeg husker så godt fra barndommen at mamma kritiserte seg selv i speilet, mens jeg lurte på hva hun var så misfornøyd med – jeg syns jo ho var flott som ho er!
    Ønsker deg en riktig fin dag videre 🙂

    • Susanne Kaluza

      12/02/2013 at 13:02 Svar

      Så bra det kunne gi noen nye tanker 🙂

  • Line Konstali

    11/02/2013 at 12:10 Svar

    Vi er opptatt av kosthold og sunnhet i vår familie og har bevisstgjort barna våre på hvor skadelig sukker er, men vi trekker aldri dette i sammenheng med tykkhet/tynnhet. Det er bedre å si: «Hvis du spiser mye sukker blir du mer syk og du orker ikke å være så mye i aktivitet» eller klassikeren: «du får hull i tennene» 😉

    Sunn mat er også god mat. Jeg er enig med deg: aldri si at barnet er «flink» hvis de spiser. «Så flink du er, da, som spiser fisk!» Ærlig talt….!

    • Susanne Kaluza

      12/02/2013 at 13:04 Svar

      Godt poeng! Datteren min er veldig opptatt av å vokse og bli høyere og å klare mer så til henne snakker jeg om hvordan fisk og grønt hjelper på veksten og gjør henne sterkere og gjør at hun orker å løpe raskere og løpe mer. Funker veldig bra!

  • Marielle Amalie

    11/02/2013 at 12:49 Svar

    Fantastisk flott innlegg! Det er alt for mye fokus på usunne idealer som syltynne supermodeller og retusjerte undertøysmodeller, og slettes ikke nok fokus på hvor farlig disse idealene er for umodne og usikre mennesker. Du inspirerer meg! Ha en flott dag videre 🙂

    • Susanne Kaluza

      12/02/2013 at 13:04 Svar

      Tusen takk! 😀 Ha en flott dag du og!

  • carina

    11/02/2013 at 13:09 Svar

    Jeg synes det er veldig gjennomtenkt og riktig det du skriver. Jeg er hellig overbevist om at matglede er et viktig ledd i å få bukt med det veldig usunne forholdet samfunnet vårt har fått til mat – både når det gjelder de som spiser for mye, og de som spiser for lite. Hvis man greier å innføre positive assosiasjoner til dagens måltid, kanskje man lager middag sammen som familie og får litt kvalitetstid, eksperimenterer og har det gøy med matlaging og nye smaker, da er man et godt stykke på vei tror jeg 🙂

    • Susanne Kaluza

      12/02/2013 at 13:05 Svar

      Amen!

  • Jona ( Mammalivet i Berlin)

    11/02/2013 at 14:13 Svar

    Nå er det et par år siden jeg for første gang hørte slagordet «Strong is the new skinny» og jeg må innrømme at jeg ble litt glad da. Fikk plutselig et lite håp om at mediafokuset flyttet seg fra slankhet til sunnhet, men den gang ei. Det er som du sier, -veldig mange av disse inspirasjonsbildene er fryktelig urealistiske og ikke sunne i det hele tatt. Noen av dem har muskler, ja okei, men seriøst, de fleste damene jeg ser på disse trenings-inspo bildene er i tilleg så vanvittig spinkle at jeg er rimelig sikker på at gravide, runde meg hadde tatt mer enn dem i benkpress for å si det sånn…

    Jeg liker å trene styrke og er glad i å løpe. Det som motiverer meg er å se at kroppen min FØLES sterk og sunn. Jeg måler fremgang i treningen i godfølelsen jeg får (heia endorfiner!) når jeg trener og i kilometer jeg klarer å løpe eller vekter jeg klarer å løfte. Det at figuren blir slank og muskuløs er en super bonus, men ikke hovedmålet.

    Og det å aldri snakke nedsettende om seg selv foran barna syns jeg er en av de viktigste «reglene» man kan ha for seg selv som forelder! Skrev selv om dette i et av mine innlegg. Jeg spør ikke lenger «ble mamma fin nå?» når jeg har pyntet meg, men heller «SE så fin jeg er!» Eller «Jeg føler meg veldig fin nå!»

    • Susanne Kaluza

      12/02/2013 at 13:06 Svar

      Det er så godt poeng! Etter at jeg leste det hos deg har jeg sporenstreks byttet ut: Ble jeg ikke fin nå? med «Åh, nå føler jeg med fin» om jeg har pyntet meg litt.

  • Hanna

    11/02/2013 at 14:14 Svar

    Ah, Susanne, I love you! Flott innlegg med fine punkter 🙂 Jeg er også ikke så flink til å til å la barna spise det de vil, og da blir det fort belønning med: «Spis opp den siste biten av kjøttkaken, så skal du få mer potetmos.» Skal herved gjøre alt for å slutte med det 🙂

    • Susanne Kaluza

      12/02/2013 at 13:07 Svar

      Hehehe, vi er flere som faller i den fella. Kjenner ordene renner ut av munnen på meg ennå om jeg ikke tenker meg om. Fokus!

  • marianne sw

    11/02/2013 at 14:18 Svar

    Enig at det er fy å snakke nedsettende om egen eller andres kropp. Også enig i at ungene må få styre mengden mat selv, men jeg har ett MEN; vi har husregel for at vi alltid smaker på maten. Jeg ser det mer som ‘folkeskikk’. Hvis datteren min så finner ut at hun ikke vil spise det så er det greit. Det går fint uten behov for belønning nettopp fordi hun vet hun styrer mengden selv.

    • Susanne Kaluza

      12/02/2013 at 13:08 Svar

      Jeg tenker også at å smake på maten må være greit. For meg har det med respekt for den som har stått og laget maten. Blir lett mikroskopiske biter, men det er helt greit.

  • Malin

    11/02/2013 at 14:22 Svar

    Jeg blir nesten litt emosjonell! Du har så rett i det du skriver. Jeg er selv en fyldig jente som sikkert veier mer enn hva normalt for min kroppsbygdning å vær, men jeg er så veldig glad i mat og det har jeg alltid vært. Mine foreldre har alltid følt de har hatt rett til å kommentere min vekt og særlig min mor som alltid har vært slank. Jeg har selv en datter på 11 mnd og fant virkelig inspirasjon og tips i disse punktene dine. Disse skal limes inn i min lille «inspirasjonsbok» og dette er noe alle burde ha lest og tatt til etteretning.

    • Susanne Kaluza

      12/02/2013 at 13:22 Svar

      Så hyggelig å høre at jeg kunne være til inspirasjon!

      Og du har helt rett: Det er helt feil av foreldre å kommentere vekt, kroppsstørrelse på barna sine (enten man er mindre eller større enn snittet) Og det selv om det egentlig er «godt ment».

  • Forfatterfruen Karen

    11/02/2013 at 16:36 Svar

    Flotte og gode tips! Disse skal jeg virkelig huske på når jeg selv en gang blir mor. For det er liten tvil om at et usunt forhold til egen kropp og mat gjerne går i arv om man ikke passer veldig nøye på; det er nok moren min og jeg et særdeles godt eksempel på..

    • Susanne Kaluza

      12/02/2013 at 13:23 Svar

      Ja, det er leit, men sant..

  • Joanna

    11/02/2013 at 16:48 Svar

    Verden går heldigvis fremover. Men jeg skulle ønske jeg visste det jeg vet idag for 25 år siden. Jeg kunne spart meg selv og min datter for mye ‘stress’ rundt mat og spising og slanking… Synes tipsene dine var alle veldig bra. Særlig det siste punktet som kanskje er det jeg har brukt aller mest tid på å få til.Skulle jeg lagt til noe, så måtte det være at ‘sunne barn sulter seg ikke’. Hvis du har et småspist barn og bekymrer deg for at de ikke får i seg nok mat, så fokuser heller på at den maten som er tilgjengelig er næringsrik, og ikke stress med å få barnet til å ‘spise opp’. Er barnet sultent nok, vil det ta til seg næring. (Men ikke hvis mamma og pappa gjør måltidet til en kamparena.) Mye løsnet for oss da vi endelig senket skuldrene og lot henne bestemme selv hvor mye hun skulle spise av det som ble servert…

    • Susanne Kaluza

      12/02/2013 at 13:25 Svar

      Ja, det er nettopp det som er poenget. Mas og tvang gjør måltidet til en kamparena når det vi egentig burde lære barna er at mat er noe hyggelig som man spiser når man er sulten.

      Kunne føyd til én ting til på lista forøvrig: Ikke gi mat (is sjokolade o.l) som trøst når barnet gråter. Klassik måte å skape trøstespisere på. Trøst er kos. Mat er for sult.

  • Ida

    11/02/2013 at 18:04 Svar

    Enig med deg, selv synes jeg det er uhyggelig å lese om alle jentene som synes de er for store. Tenk at det er sånn at en er overvektig, bare magen har litt innhold.
    Her har vi ett sunt forhold til mat «tror» jeg, lager det meste i fra bånd for å ha en viss kontroll på hva som er i maten, vi benytter oss av frukt og grønt som snacks.
    Selv er jeg mor til ei jente, å må være ærlig, jeg gruer meg noe til tenårene med det fokuset som er på kropp, håper vi til da har lært ho nok om ett sunt forhold til kroppen.
    Mitt tipd som du kan legge til listen; barna ser opp til foreldrene, det som mor og far griner på nesa av det spiser ikke barnet, men det som mor og far spiser det smaker ihvertfall barnet på.

    • Susanne Kaluza

      12/02/2013 at 13:33 Svar

      Godt tips! Takk!

  • susan

    11/02/2013 at 19:06 Svar

    Her er hva jeg mener om trening og hvorfor man skal trene
    http://susans-side.blogspot.no/2013/01/derfor-skal-du-trene.html

    • Susanne Kaluza

      12/02/2013 at 13:36 Svar

      Sant som det er sagt!

  • k.

    11/02/2013 at 19:28 Svar

    mat og bevegelse skal være for glede og livstrivsel, vekt er bare et tall og du kan ikke se på noen hvor sunn der er etter hvor store eller små kropper de bor i!. body positivity er flotte saker, og en livsstil jeg streber etter å kunne leve.. http://fuckyeahbodypositivity.tumblr.com/ man skal ikke skjemmes over kroppen sin uansett hvordan den ser ut, og hver dag er en ny sjanse til å gjøre seg selv glad og sunn!

    selv har jeg slitt med mitt, og kroppen min har fått gått igjennom for det. istedet for å bringe det videre er jeg nå veldig fokusert på denne retningen, for å gi datteren min de beste mulighetene til å bli ei glad og fornøyd jente, med viktigere ting å tenke på enn mellomrommet mellom lårne, eller hvordan magen hennes buler litt ut akkurat der man faktisk har både det ene og det andre av organer..

    • Susanne Kaluza

      12/02/2013 at 13:36 Svar

      Takk for fin link. Den var FAKTISK inspirerende 😀

  • Sol

    11/02/2013 at 20:52 Svar

    I vår familie snakker vi om «hjernemat» og «byggeklosser» for å forklare hva hjernen og kroppen trenger. Vi forklarerhvorfor vi bruker lite sukker og fett, men mye av grove kornsorter, frukt og grønt, m.m. Når maten blir delikat servert, øker også lysten til å spise sunt. Det er vi som voksne som må ta ansvaret for at barna våre etablerer sunne vaner og får et godt forhold til egen kropp! En stor takk for «I boks», den har revolusjonert nisteboksene hos oss og gitt oss anledninger til å snakke om hvordan man lager niste som dekker det man trenger av næringstoffer. Og grove fredagsvafler har allerede blitt fast takst!

    • Susanne Kaluza

      12/02/2013 at 13:37 Svar

      Så utrolig hyggelig å høre! Så glad for at boka mi er kommet til nytte 😀

  • Ida

    11/02/2013 at 22:45 Svar

    Bra søkelys på viktig tema!!!
    Jeg er veldig opptatt av å formidle verdien av en sunn kropp, en kropp som orker å være i aktivitet.
    Har et barn som har vært tynn, helt siden hun kom til verden 2,5 kg stor!!
    Jeg har satt folk på plass, og gremmet meg grønn over kommentarer som har falt. Jeg mener at det er like uheldig å høre » åhh, så liten og tynn du er da / åhh, så stutt og tjukk du er da»
    Vi har mått ta tak i dette hjemme, datteren vår ble jo påvirket av andre barns foreldre som til stadighet påpekte hvor tynn hun var, slitsomt, altså!! Jeg synes det har vært deilig å kunne bruke det å være sunn i forhold til mengde mat, variasjon av mat og begrense sukker inntak. Vi har i perioder begrenset sukker, fordi det dempet sult følelsen, og lysten på mer næringsrik mat forsvant, og kampen kom kjapt. Det som opptar meg er tema begrensninger. Har ofte diskusjoner med andre om det virkelig går ann å unne seg litt godt, litt ofte. Hva er lite?? Hva trenger kroppen?? Ser jo også at jeg ofte må inngå kompromiss rundt middagen, litt sånn ala du kan la vær å spise dette, men kroppen din trenger at du spiser opp det og det. Jeg tenker endel på dette, og føler det er et følsomt tema. Datteren vår melder tilbake at det er jammen godt dere forstår at jeg ikke har lyst på mat, men jeg skjønner at kroppen trenger det.
    Vet at mange barn ikke er ekstrem- småspisere, men vi har valgt en slik løsning, da det tidligere gikk 40 minutter fra middag til jeg er suuuuuulten, og energien var brukt opp.
    Har hatt en periode nå der vi har latt fornuften fare, og sett hva en sjuåring velger til frokost, helt uten innblanding, på lørdager – hittil har det gått i berliner bolle, og nugatti med litt brød, det morsomme er at hun nå begynner å merke at energien kommer kjapt, men synker desto raskere, en fantastisk arene til læring!!
    Som kommentaren over: grove vafler er en hit!!

    • Susanne Kaluza

      12/02/2013 at 13:38 Svar

      Så herlig! Det skal jeg jommen prøve her hjemme også, som en test. Usikker på om 5-åringen vil merke forskjellen i energinivå, men kanskje når hun er begynt på skolen?

      Ellers er jeg helt enig i at ALLE kommentarer på kropp/fason/størrelse er ut. Hva vil man egentlig oppnå med slike kommentarer?

  • Fru Jacobsen

    12/02/2013 at 14:54 Svar

    Utrolig bra innlegg 🙂 Jeg har to barn som spiser vanlig mat og en i magen. Den ene er storspiser og kan til tider spise mengder, men så har jeg også en som sliter med fordøyelsen. Hele vinteren er han mer eller mindre forstoppet og matlysten blir der etter. Han er skeptisk til alt som er blandet ala kjøttsaus til pasta o.l.

    Jeg prøver å legge opp middagsplanene slik at det er noe av det barna liker godt og noe av det de ikke er så glad i som vi voksne liker. Og de dagene jeg vet vi har mat som byr han i mot som f.eks pasta og kjøttsaus får han velge om han vil spise det vi spiser eller et knekkebrød. (det var det valget jeg fikk når jeg var liten og jeg spiser det meste nå).

    Eneste vi må «jobbe» litt med er å få i han grønnsaker det vil han ikke ha.

  • Silje

    12/02/2013 at 19:52 Svar

    Hei,

    Veldig bra skrevet. Helt, helt, helt enig i det du skriver om slike thinspo-bilder. For meg skaper de egentlig bare dårlig selvtilit, og jeg føler meg jo plutselig stor etter å ha sett disse jentene. Innerts inne vet jeg jo at det er feil, og at det er de på bildene som er for små. Likevel lar jeg meg av og til påvirke av kroppshysteriet – dessverre. Bra at du tar opp et viktig tema!

  • Sissel

    12/02/2013 at 22:30 Svar

    Susanne Kaluza – du er bare best!! Du skriver stadig vekk om ting jeg selv tenker på, undres over og som preger min hverdag. Du treffer meg midt i hjertet! Aldri slutt å blogge:)

  • Anne-Grete

    15/02/2013 at 00:59 Svar

    Fantastisk innlegg! 100% enig med deg her. Har ei heilt «normal» kroppslig 4 år gammal jente sjølv, og prøva instendig å få andre rundt ho (les besteforeldre) til å forstå at sjølv om dei syns det bare er søtt med uttrykk som «å sjåååå ka store mage du har fått!» og «du må ikkje ete so masse at du får store og tjukke mage!» så skada det allereie. Kvar gong det blir sagt noko a la det, følger eg opp med; du var ikkje STOR mage, du har FIN og PERFEKT mage som er akkurat passe til deg! (Mammaen, les: undertegna er overvektig med stor mage sjølv, så takk for den liksom..). Vi legge et godt grunnlag for barnet vårt med et sunt og balansert kosthold, og meiner voksne folk bør holde seg for gode til å komme med sånne utsagn når jenta har ete seg mett på laks med grønnsakssalat! Amen.

  • Ingunn

    17/02/2013 at 03:49 Svar

    Så fint du skriver, jeg er veldig glad for å se at det finnes folk som er bevisste det du beskriver. Men jeg er også veldig for at man bør smake på maten, og at man av høflighet ikke skal si «æsj» hvis man ikke liker den, da legger man den bare på kanten av tallerkenen.

    Selv har jeg vært veldig syk av spiseforstyrrelse, og det er så utrolig deilig hver gang jeg får bekreftet at det er helt feil å være så tynn som man har som ideal når man er syk. Men jeg hadde bulimi, ikke anoreksi, og jeg føler ofte det blir litt glemt. Bulimi er ofte mer usynlig enn anoreksi, fordi man ganske sjelden blir sykelig tynn av det. Selv følte jeg at jeg var en mislykket spiseforstyrret, fordi jeg ødela livet mitt med alt jeg gjorde, men fortsatt ikke ble kjempetynn… Jeg vet at det kan være arvelig, og kommer til å kjenne igjen tegnene hvis mine barn skulle rammes, men jeg vet at de færreste ellers vil skjønne hva som er på gang før det er altfor, altfor sent. Det beste vi alle kan gjøre er det du gjør nå – å motarbeide den idiotiske ideen om at man bør være så tynn for å være perfekt eller for å få positiv oppmerksomhet. Før leste jeg masse trenings- og kostholdsblogger, men nå hater jeg dem, og trykker meg heller ikke inn på artikler som handler om sunn mat eller trening. Matlaging ellers liker jeg fortsatt, men jeg vil ikke høre noen oppskrift fra en eller annen ivrig som sier at man bør eller ikke bør…

    En uanstrengt og avslappet holdning til mat og kropp er det vi trenger – og det du beskriver her:) Tusen takk!

  • […] Å spise opp maten. […]

  • […] har tidligere skrevet om hvilken forskjell foreldre kan gjøre ved matbordet og når vi snakker om hvordan vi selv ser ut til…Det britiske likestillingsdepartementet har også  laget en fin brosjyre for å hjelpe foreldre å […]

Post a Comment