Hvordan stoppe søskenkrangler?

Jeg har aldri vært i tvil om at to barn er dobbelt så gøy som én. To kan spille kort. To kan kle seg ut som Luciatog og gå syngende gjennom leiligheten. To kan trøste hverandre når de gråter.  To kan klatre opp til godtehylla og gjemme seg i klesskapet og spise bokstavkjeks.

To kan også slåss så fillene fyker.

Jeg synes MIN!-fasen var slitsom nok med førstemann, men da trengte vi i det minste bare passe på når vi hadde gjester på besøk.

MIN!-fasen når du har to barn i huset betyr ørten konfliker om dagen om hvem som hadde den blå bilen først, hvem som eier hoppeloppa og hvem som skal få bruke akkurat det ene teppet (vi har fem) til å bygge hytte med.

Hva gjør du for å minske søsken-krangler?

Hos oss hjelper det mye bare å sørge for at barna spiser jevnlig og at vi kommer oss ut i hvertfall en liten tur i løpet av dagen. Konflikttnivået øker alltid om barna er

  1. Sultne
  2. Slitne
  3. Eller akalei. (Et godt drammensord som betyr å ha vært inne en hel dag, kjedet seg grå og på jakt etter noe action. Om så bare den actionen du får av å rappe Lille Charley Bjørn og løpe trimuferende rundt i rommet, mens du insisterer på at du «hadde den først»)

Åååh! Dumme Susanne! Dette er MIN solseng!

Det er ikke lett å lære barna å dele, men jeg forsøker å bruke noen teknikker:

1. Eksempelets makt. At det lønner seg å dele med andre er egentlig en komplisert affære som det krever erfaring å forstå. Jeg forsøker å være et godt eksempel ved å dele selv (og gjerne gjøre et nummer ut av det.)

Jeg begynner allerede når barna er babyer. «Det er min fruktsalat på tallerkenen, men vi kan gjerne dele.» eller «Det er mammas skjerf men jeg kan gjerne låne den bort til deg.»

Når barna kommer i barnehagealder blir de gjerne sjukt opptatt av hvem som eier ting. Mine kunne for eksempel rope «Pappas tøfler!» hvis jeg hadde sneket meg til å varme tøflene med dem eller «Mammas kamera!» om mannen min skulle ta bilder. (Gjett hvem som gjør det oftest i familien..) Det er en gylden mulighet til å si. Ja, det er mitt kamera, men pappa kan gjerne få låne det.

2. La de velge noen leker som de ikke må dele. Når barna nærmer seg tre har de som regel skjønt at ikke alle ting er MIN, men de knytter seg desto sterkere til favorittleker. Det synes jeg er helt greit. Jeg låner heller ikke bort brudekjolen min (men jeg ar lånt bort underskjørtet jeg brukte, tre ganger faktisk!) eller den tynne chiffonkjolen fra Cecilie Melli. Noen ting skal man få lov til å passe litt ekstra godt på.

Hvis vi skal ha gjester snakker jeg med sønnen min på forhånd og forklarer at når vi har besøk så må barna få lov til å leke med hans leker så lenge de er hos oss.

Når de drar har han og storesøster lekene for seg selv igjen. (En av grunnene til at barn klikker av å dele er at de ikke har tidsperspektiv eller erfairng nok til å forstå at de får lekene tilbake igjen for alltid. De blir med andre ord like moralsk forargret og forbannet som du ville blitt om noen stakk av med bilen din rett foran øynene på deg.)

Hvis det er noen leker han ikke har lyst til å låne bort (Woody-figuren fra Toystory. Forannevnte Lille Charley Bjørn) legger jeg det i skapet til besøket er over.

Men alt i alt er en søster ganske digg å ha!

3. Kjøp to av det meste. Ikke den mest økologiske og antimaterialistiske løsningen, men gudhjelpemeg så mye enklere den gjør hverdagen. Jeg bruker selvsagt bare dette på ting som er billige nok til at vi har råd til det, og som det i tillegg kan være kjekt å ha flere av. Vi har derfor to hoppekaniner (mye gøyere enn å leke med én), to Sabeltannsverd (fektekonkurranse!), to sett med magiske tusjer.

I tillegg forsøker jeg å forsterke positiv adferd ved å kommentere på det når barna selv er flinke til å dele eller leker fint sammen. Hvis jeg bare gir de oppmerksomhet hvis de krangler om noe sier det seg selv at de vil gjøre det samme igjen.

Er dine barn flinke til å dele? Har de alltid vært det? Hva er dine erfaringer fra egen oppvekst? Og har du noen tips for å få søsken-krangler eller min!-min!-min!-konflikter til å løse seg på en ok måte?

Og nå har vi til og med sluttet å krangle. (Selv om vi fortsatt i blant kan diskutere den rettmessige eier av de glitter-glansbildene hun lurte fra meg i 87.)

No Comments
  • JunePune

    18/02/2013 at 11:44 Svar

    Etter snart 3 år som tobarnsmamma føler jeg at fredsmegling i politisk sammenheng avogtil kan virke som piece of cake.. Det går hett for seg og veldig HØYlytt i tillegg..

    Prøver det samme som du skriver om her, men det funker ikke, for minstemor vil egentlig bare ha sabeltannsverdet akkurat i samme sekund som storebroren tar tak i det..

    Vente på tur er en fin ting, og det har de begynt å bli flinkere til begge to 🙂 Ellers finner vi på noe helt annet som alle sammen kan leke med når det hyles som verst 😉

    • Susanne Kaluza

      18/02/2013 at 11:47 Svar

      Ja, det er en god fredsmegler utdannelse å ha småbarn 😉

      Et annet triks som funker her er å lære den eldste (datteren min) å være litt sneaky. Jeg forklarer henne at hvis hun vil ha noe som lillebror vil ha er den beste måten å gjøre det på å gi ham noe annet han har lyst på. Det kan hun for eksempel gjøre ved å begynne å leke veldig engasjert med noen kosebamser. 1 minutt senere slipper han Lego Friends dukka hennes og freden er atter gjenopprettet 😉

  • Bente

    18/02/2013 at 12:46 Svar

    Det ordner seg som regel i 20 åra;-)

    • Susanne Kaluza

      18/02/2013 at 14:14 Svar

      Hahahahaha. Bare å bite tenna sammen med andre ord 😀

  • Karoline Storesøster

    18/02/2013 at 15:20 Svar

    hehehehehehehe….. jeg er ikke i tvil. Det bildet sier alt….»MIN solseng» LOL.

    • Marita

      18/02/2013 at 18:10 Svar

      For noen fantastiske søsken-bilder! Herlig <3 <3

      • Susanne Kaluza

        19/02/2013 at 10:47 Svar

        Ja, søt søster jeg har altså. Den beste! (Selv om hun klippet av meg øyenvippene med saks. Det var jo godt ment. Hun sa det ville få dem til å bli lengre når de vokste ut 😉 )

    • Susanne Kaluza

      19/02/2013 at 10:47 Svar

      Hehehehehe. Veldig glad pappa valgte både å ta bilde av dette, altså 😀

  • Jeanette

    18/02/2013 at 17:59 Svar

    Interessant å lese! Ser at jeg har noen utfordringer foran meg:-) mitt spørsmål er: skal man alltid mekle? Mine er bare 14 mnd, men når de krangler om en leke, lar jeg de løse det selv. Nå går seg jo fort over med en 1åring, noen sekunder senere er det noe annet som er spennende. Men hva med 2åringer? 3åringer? Skal man som forelder alltid mekle, aldri la de ordne opp selv?

    • Susanne Kaluza

      19/02/2013 at 10:51 Svar

      Jeg har veldig tro på å la de ordne opp selv, men å følge med slik at det ikke alltid blir til at den sterkeste eller den som løper raskest vinner. Jeg forsøker å bidra slik at de blir bedre på konfliktløsning selv. Be de komme med forslag til hvordan situasjonen kunne vært løst på en annen måte, eller et forslag for hvordan de kan dele på leken eller på hva de kan gjøre for å leke sammen på en måte som gjør at begge synes det er gøy. Distraksjon funker forøvrig topp i mange år til 😉

  • […] For noen dager siden skrev jeg om et tema som gir mange foreldre grå hår, nemlig søskenkrangling. […]

  • Joanna

    21/02/2013 at 16:53 Svar

    Jeg må lære meg å lese disse innleggene i riktig kronologisk rekkefølge… 😉
    Mange gode tips her! Distraksjon funker lenge – det er helt klart – og eksemplets makt er en av mine favoritter. ‘Yes, it’s yours. It’s yours to share.’ 🙂
    Da vi ble litt eldre og kranglene endret litt karakter, så innførte mamma en krangleregel. Vi fikk lov å krangle så mye vi ville – men vi måtte være på badet, og vi måtte synge det vi sa til hverandre. Det ble en del opera, men mest av alt ble det latterlig, og kranglingen opphørte som regel kjapt. funker veldig bra på melodramatiske 8-åringer… Selv var jeg litt nazi med mine på at hvis de kranglet om ting, så fjernet jeg tingen, og ingen fikk ha den. De vurderte relativt kjapt om det var verdt å krangle om den, hvis resultatet var at den ble lagt høyt oppe i et skap og gjort utilgjengelig. Muahaha!

  • […] klær selv. Han og søsteren løper rundt og leker med hverandre uten at vi trenger å blande oss (hvertfall nesten) Ingen sover lur. Alle kan være med i skibakken eller teateret. Er det galskap å ønske på seg […]

  • […] ved foreldrerollen: Både de fine stundene, de hjerteskjærende, og dilemmaene vi til stadighet støter på etter som barna blir eldre og nye utfordringer kommer til. I dialog med dere blir jeg klokere […]

Post a Comment