Hvordan hjelpe Christoffer Gjerstad Kiehle?

Nyhetsjournalister er ikke lette å sjokkere. Jeg har sittet i kantina i Dagbladet og diskutert detaljer ved drapssaker som kirurger diskuterer beinbrudd. Men i løpet av mine elleve år som journalist var det særlig én sak som skilte seg ut. En historie som ga selv de mest hardbarka krimreporteren klump i halsen. Historien om Christoffer Gjerstad Kiehle.

Du kjenner nok saken fra før: Christoffer var åtte år da han døde det stedet der han burde være tryggest: Sitt eget hjem. Christoffer hadde store ytre og indre skader, deriblant et 17 centimeter langt brudd på hodeskallen. I retten sammenliknet en overlegen kraften som skal til for å påføre en slik skade med å falle fra andre etasje og ned på gaten, eller å stupe i en steintrapp. Både mennesker som sto han nær, lærere og leger var bekymret for skadene Christoffer hadde, men ingen meldte i fra til Barnevernet i tide. Christoffers stefar ble i retten funnet skyldig i legemsbeskadigelse med døden til følge under særdeles skjerpende omstendigheter, og dømt til åtte års fengsel.

Jeg kan ikke unngå å få vondt i magen hver gang denne saken trekkes opp igjen. Men det er en nyttig klump. Det er en klump som hindrer meg fra å bla ubesværet over nyhetssaker om vold og vanskjøttelse av barn. Det er en klump som hindrer meg fra å tenke «det er ikke min sak» om jeg blir bekymret for unger jeg møter på.

For hva kan vi egentlig gjøre for å hjelpe Christoffer Gjerstad Kiehle?

Å banke opp stefaren er ikke noen løsning. Selv om hevn og hat er forståelige reaksjoner i en slik sak bekjemper vi ikke vold med mer vold.

Det eneste vi kan gjøre for å hjelpe Christoffer er å sørge for at historien ikke gjentar seg. De siste ti årene har 60 barn under 3 år blitt drept av sin egen familie i Norge.  1 av 10 norske barn lever med omsorgssvikt, vold eller misbruk.  Det betyr ett til to barn i hver barnehagegruppe. Likevel vil ingen av oss tro at det kan skje noen vi møter på.

Er det en gutt i barnehagen som alltid kommer i skitne klær? Ei jente som dukker opp med rare blåmerker på fotballtrening? Et barn som plutselig endrer adferd, blir stille og innesluttet? En gutt som vil dra med de andre på en påfallende aggressiv, seksualisert lek?

Meld fra om bekymringen din!

Jeg har selv ringt inn bekymringsmeldinger til barnevernet to ganger. Jeg skjønner at det er skummelt og kan virker hysterisk å ringe barnevernet basert på en dårlig magefølelse. For vi vet jo ikke noe sikkert, og det må jo være noen andre er nærmere barnet enn meg som kan melde fra? Stine Sofies Stiftelse oppsummerte dette godt i sin reklamekampanje «Tør å tenke det verste» for noen år siden:

«Husk at ingen ting er bedre enn at du tar feil! Det viktigste er at du deler det du vet slik at barnevernet kan se om det er flere som er bekymret for samme barn. 9 av 10 barn som trenger hjelp får dette i familien og hentes ikke brutalt av barnevern eller politi slik enkelte tror. Mange ganger kan det være noe så enkelt som å adressere problemet som løser det.»

Jeg er langt fra den eneste som har reagert på Christoffer-saken. En gruppe engasjerte enkeltpersoner har laget kampanjen»Ta Barnas Parti», som sammen med Christoffers bestemor, Ragnhild Gjerstad, jobber for å spre kompetanse om vold og overgrep mot barn. Du så dem kanskje på God Morgen Norge i dag?  De planlegger altså å sende en spesialutgave av den Bragepris-nominerte boka om Christoffer «Jeg tenker nok du skjønner det sjølv» til  barnehager, SFO’er, ordførere og stortingsrepresentanter.  Boka inneholder et nytt etterord skrevet av Reidar Hjermann og forskning på hvordan vi kan identifisere omsorgssvikt og håndtere en eventuell bekymring.  Økt kunnskap er viktig for bare 7,6 prosent av bekymringsmeldinger kommer fra dem som er sammen med barna mest: barnehagene. Bøkene er tenkt som “vandrebøker” som skal gå fra person til person.

I brevet kampanjen har sendt til meg og andre medier skriver de at alle forespurte har stilt opp med tjenestene  gratis eller til kostpris.  Jon Gangdal og Reidar Hjermann har stilt opp med innhold til ny utgivelse. Matchit har sørget for adresselister gratis. Christian Ringnes og Inger Ellen Nicolaisen har gitt finansielle bidrag. Kagge forlag produserer 10 000 bøker til kostpris, og tre aktivitetssentre for psykisk utviklingshemmede pakker og skal sende ut bøkene gratis.

Christoffers bestemor Ragnhild Gjerstad har engasjert seg for å hindre at andre barn opplever det samme som barnebarnet. Foto: Nettavisen.

Selv om dette har en god start, trenger de hjelp for å kunne gjennomføre prosjektet: Fom lørdag 16. februar, kan vi sende ordet “Christoffer” til 2430, og bidra med 120 kroner slik at en bok sendes til en barnehage, en SFO eller en myndighetsperson som har nytte av å lese den.

Til Tønsbergs Blad forklarer bestemor Ragnhild Gjerstad formålet med kampanjen slik:

– Vi ønsket å rette fokus på dette både blant dem som jobber med barn og dem som styrer landet. Det er veldig viktig, for da kan man ta signalene tidlig. Når man ser hvordan barn blir behandlet, er det viktig at boka kommer ut til alle som jobber med barn. Man må tørre å ta steget og si ifra. Det kan redde utrolig mange barn.

Så: Hva kan vi gjøre for å hjelpe barn som Christoffer? Det er ikke noe lett spørsmål, og det finnes ikke noe lett svar. Men dette er i alle fall en start:

  1. Du kan tenke gjennom om det finnes noen barn du er bekymret for i ditt nærmiljø og sende en bekymringsmelding til barnevernet.  Det er også mulig å ringe og diskutere saken med en fagperson i barnevernet før du legger inn bekymringsmeldingen din. Eller du kan ringe alarmtelefonen for barn og unge på 116 111
  2. Vil du støtte bokaksjonen kan du sende  “Christoffer” til 2430 og sørge for at  en utgave av “Jeg tenker nok du skjønner det sjøl” blir sendt til en som har nytte av å lese den.  Det går også ann å gi bidrag direkte til «Ta Barnas Partis»på kontonummer  1503.31.61988.

Hva skal til for at du hadde ringt inn en bekymringsmelding til barnevernet? Har du vært i tvil om du skal gjøre det noen gang? Hva tror du kan gjøres for å få flere til å si ifra når de tror barn har det vondt?

No Comments
  • Bente

    19/02/2013 at 10:40 Svar

    Viktig sak. Flott at du tar tak og tar det opp.

    • Susanne Kaluza

      20/02/2013 at 09:03 Svar

      Takk! Tenker vi alle må forsøke å bidra med det lille vi kan.

  • Line Konstali

    19/02/2013 at 10:56 Svar

    En grusom sak!

    Når det gjelder hat og vold rettet mot gjerningsmannen: jeg tar avstand fra det, men jeg tror også det kan ligge en reaksjon bak den milde straffen mannen har fått. Selv er jeg forundret over at man nærmest får strafferabatt når man dreper et barn.

    • Susanne Kaluza

      20/02/2013 at 09:05 Svar

      Jeg tror du har helt rett i at 8 år virker sjokkerende mildt i denne saken, selv om straffen ble økt med ett år i ankesaken. Årsaken er vel at han ikke er dømt for drap, men «legemsbeskadigelse med døden til følge under særdeles skjerpende omstendigheter» Uansett: Strafferammene på vold mot barn bør opp!

  • June

    19/02/2013 at 11:00 Svar

    Jeg er enig i at vold ikke løser noen problemer, men jeg får meg ikke til å verken synes synd på stefaren eller tenke at det ikke var fortjent.

    Dette er en viktig sak og det er så bra du tar det opp! 🙂
    Jeg gråter hver eneste gang jeg ser det siste bilder av Christoffer der, gjør vondt langt inn i hjerterota 🙁

    • Susanne Kaluza

      20/02/2013 at 09:05 Svar

      Enig.. Det bildet av ham, med det nervøse ikke-smilet sier mer enn tusen ord..

  • Elisabeth

    19/02/2013 at 11:06 Svar

    Denne saken gjør så vondt i mammahjertet og er utenfor all forstand, ingen griper inn. Ikke engang mor. Det skriker inni meg. Magefølelsen rundt et barn, om han eller hun har det bra, det er jo så vanskelig å definere utenfra, det et vel her det stopper for veldig mange, og meg selv. Jeg og mannen min spiste lunsj ute på lørdag, og her var det en stor brande, med sine to barn og fru. Han eldste var vel rundt 8-9, og spurte pappa hvorfor han ikke så hele skiløper han deltok i, hvor far bjeffer tilbake at det tok altfor lang tid. Ikke regn med at jeg ser hele rennet. Vær fornøyd med litt. Hele samtalen mellom de gikk slik. Gutten maste ikke, ikke sutret, men far bjeffer og snakket psykisk nedlatende hele tiden. Som etter en stund sa han, hva tenker du på nå? Ingenting svarer gutten. Jo, det ser jeg. Svar. Nei, ingenting. Gutten flasker med øynene, blir usikker og tydelig ukomfortabel. Slik holder han på, mor sier ingenting. Holder seg helt taus. Hvorfor sier jeg ingenting her, jeg blir også redd av hans oppførsel. Vi pratet om det etterpå, dette var faktisk grunn til
    bekymring. Men vi så familien kun i 20 minutter. Nok til å melde til barnevernet. Nei, det vet jeg ikke.

    • Susanne Kaluza

      20/02/2013 at 09:23 Svar

      Uff, det høres ut som en uhyggelig opplevelse!

      Jeg tror det er vanskelig å melde fra til barnevernet om noen man ikke vet hva heter en gang, selv om magefølelsen er dårlig. Men det er vondt å tenke på at barn i Norge har det slik..

  • Mie

    19/02/2013 at 12:02 Svar

    På vei til gaten i en utenlandsk flyplass så jeg en mor (regner jeg med) rise gutten sin på fem, seks år. Det var ikke snakk om små dask, det var full kraft med flat hånd.
    You are hurting him, sa jeg, are you crazy?
    Yes I am, sa hun, og fortsatte å denge. Gutten hylskrek.
    Jeg blir ikke kvitt denne episoden, selv om den nå er et halvt år gammel. Skulle jeg gjort mer? Hva skulle jeg gjort? Jeg vet om jeg hadde meldt i fra til flyplasspolitiet ville de neppe gjort noe, og mor og sønn ville uansett ikke vært enkle å finne igjen på en diger flyplass, men jeg vet at jeg burde gjort mer. Tenker ofte på den lille gutten, regner med at dette neppe var verken første eller siste gang han ble slått.

  • Line Konstali

    19/02/2013 at 16:33 Svar

    Mie: du skriver ikke landet du var i da du så moren som slo, men hvis dette er en kultur der fysisk avstraffelse er akseptabelt, er jeg redd det er rent lite du kunne ha gjort.

    • Mie

      19/02/2013 at 18:16 Svar

      Det var et vesteuropeisk land, og moren hørtes ut som om hun var amerikansk.

      • Susanne Kaluza

        20/02/2013 at 09:28 Svar

        Så bra at du brydde deg!

        Jeg har hatt en liknende opplevelse som barn i Tyskland. Da ser jeg plutselig en mor dælje til et barn på min alder så han hylskriker.

        Jeg fikk helt sjokk, men pappa forklarte at fysisk avstraffelse fortsatt var tillatt i Tyskland. Det stoppet imidlertid ikke lærermammaen min fra å marsjere bort og lekse opp da 😉

        Men som du sier: Hva kan man gjøre?

        Jeg har lest at det beste faktisk er å være hyggelig mot foreldrene. Smile til dem og si, det er jammen ikke lett å være mor/far eller hva? Eller barna kan jammen drive deg sprø i blant, eller hva?

        Å bli møtt med forståelse i en hendelse som er kommet ut av hendene på foreldrene kan i det minste dempe aggresjonen og bedre situasjonen der og da.

        • Ida

          20/02/2013 at 11:07 Svar

          Den voksne som slår er i affekt og barnet som blir slått er i affekt, begge har behov for noe eller noen som kan hjelpe dem å roe seg ned, eller sagt litt annerledes hjelp til å organisere følelsene sine. Jeg tror slike korte møter desverre ikke er nok til å hjelpe nok, om du skjønner hva jeg mener. Men, den gutten som ble slått, han er en gutt i en barnehage, på en skole i mange sitt nørmiljø, og der tenker jeg at kan bidra ienda større grad. Når datteren min leveres på skolen, koster det meg svært lite å si hei til de barna jeg passerer, si takk når noen holder opp en dør, kommentere en venn som venter utenfor doen, si hva jeg synes når et barn kaller et annet barn for bæsj, eller stoppe to barn som dytter hverandre og det er lett for meg å skjønne at dytte-leken ble litt mer alvorlig.
          Jeg jobber med små barn, som har foreldre som har alvorlig bekymring vedrørende sin omsorgsutøvelse, jeg skjønner fra hva våre små forteller, at det hjelper å bli møtt med omsorg!! Det er god hverdagsomsorg å bli sagt hei til, bli invitert hjem, pratet hyggelig om!!

  • Fru Jacobsen

    19/02/2013 at 19:09 Svar

    Jeg er selv fra nabobygden der Christoffer bodde. Og jeg har lest alle sakene i medier og jeg har lest boken. Og jeg kjenner jeg blir så sint.

    Har selv jobbet innen skolevesnet, og jeg vet at det er mange som kvier seg for å sende melding til barnevernet fordi de da må i møte med foreldrene og sitte der ansikt til ansikt og fortelle hva de har lagt merke til.

    • Susanne Kaluza

      20/02/2013 at 09:29 Svar

      jeg skjønner at det er vanskelig, selv om lærere har lovfestet plikt til å melde fra om bekymringene sine.

      Vanlige folk kan imidlertid legge inn bekymringsmelding anonymt.

  • Fru Jacobsen

    19/02/2013 at 19:12 Svar

    Mine barne kommer aldri til å bli oppdratt slik jeg ble gjort som liten. Men ris på rompa, Zalo gnidd rundt i munnen, knips på munnen, knipse fingrene, klapp med flat hånd i ansiktet, låses inne på rommet og psykiske trussler.

    Jeg ser flere og flere får bot for dette i dag. Og det synes jeg virkelig er på sin plass.

    • Susanne Kaluza

      20/02/2013 at 09:35 Svar

      Helt enig! Det gjør meg vondt å høre at du måtte oppleve dette. Foreldre vil som regel barnas beste, men noen ganger tar de så hjerteskjærende feil om hvordan man går fram for å skape trygge, glade barn..

  • Kaisa

    19/02/2013 at 20:47 Svar

    Jeg blir også sint og lei meg når jeg leser om Christoffer, og synes det er forferdelig at alt gikk så langt. Det er kun en som har stått for volden, men det er flere som kunne gjort noe for å stoppe det. Når mors forsvarer mener hun bør frifinnes fordi hun har begrensede evner (?), så blir jeg enda mer sint.
    Men jeg kan gi penger, og jeg kan være mindre engstelig for å ta kontakt med barnevernet. Jeg har hatt naboer som kanskje var litt i gråsonen, og der vet jeg at barnevernet ble koblet inn. Vi var flere naboer som stusset litt på episoder, men hvem det var som ringte til barnevernet, det vet jeg ikke.

    • Susanne Kaluza

      20/02/2013 at 09:36 Svar

      Godt oppsummert!

      Vi kan alle bidra med å være «nabokjerringa» som bryr seg.

  • En leser

    19/02/2013 at 20:49 Svar

    Jeg har ringt barnevernet en gang, på min søster og mannen. De hadde to små barn (1 og 6 år gamle).

    Under undersøkelsen bv gjorde kom det frem at far var rusmisbruker og volderlig mot min søster, som tilbake drev psykisk mishandling av man og sønn. Det endte med skilsmisse og barna i fosterhjem hvor de har det meget fint.

    Min søster havnet meget nedpå og begynte med stoffer selv, men begge foreldrene er i dag rusfrie og går i behandling. De har samhver med barna under tilsyn, mor 1 gang i måned og far annenhver måned. I tilegg har de telefonkontakt med sønnen.

    Det nytter å bry seg, barnevernet gjør en god jobb.Her var det prøvd flere tiltak før det gikk så langt at barna ble tatt ut av hjemmet, men det var den riktige avgjørelsen.

    • Susanne Kaluza

      20/02/2013 at 09:37 Svar

      Så godt å høre!! Du er en fantastisk tante <3 Jeg tar av meg hatten for deg!

  • Sis

    20/02/2013 at 01:47 Svar

    Hei Susanne!
    Det er en viktig problematikk du tar opp her, og vanskelig fordi hva vet vi egentlig om en annen familie? Når er det rett å melde fra?
    Du skriver at du selv har meldt fra til BV to ganger fordi du hadde grunn til å tro at barn ble utsatt for omsorgssvikt. Da lurer jeg på om du først hadde snakket med foreldrene til de barna det gjaldt?
    Jeg kjenner at jeg blir provosert når du skriver at «gutten som alltid går i skitne klær» blir utsatt for omsorgssvikt, eller kanskje mishandling eller overgrep?
    Min datter på 3 har rene klær hver dag, men når hun hentes i barnehagen er hun som regel «skitten» og det tar jeg som et tegn på at hun har hatt en bra og aktiv dag. Det er trist hvis en av de andre foreldrene skulle anta at hun ble utsatt for omsorgssvikt fordi hun har på seg skitne klær. Hvis du klarer å holde dine barn rene hele dagen så er jo det kjempefint for deg, men det trenger ikke å bety at andre barn som ikke har rene klær blir utsatt for omsorgssvikt.

    Hva er egentlig omsorgssvikt? Under et foreldremøte i barnehagen kom det fram at noen av foreldrene synes det var på grensen til omsorgssvikt at jeg og andre foreldre ikke hadde Reimaklær til ungene våre, fordi «det er jo det beste for ungene».
    Nå synes du sikkert at jeg setter dette på spissen, men jeg synes det er en tendens i samfunnet at alle andre enn foreldrene vet hva som er best for barna. At en unge har skitne klær er ikke omsorgssvikt. Hvis jeg vil at ungen min skal gå i cherox med ullsokker i og ikke gore-tex sko til 1000.- paret, så er heller ikke det omsorgssvikt.
    Jeg synes du skal være forsiktig med å oppfordre folk til å leke hobbypsykologer, og sette i gang ting som de ikke aner konsekvensene av.

    Du skriver også at «barn hentes ikke brutalt av BV eller politi slik mange tror». Vel, dette er vel en sannhet med modifikasjoner? Jeg vil oppfordre deg til å sette deg inn i statistikken ang akutte omsorgsovertakelser her til lands.
    Hvis du ikke vet hvordan en omsorgsovertakelse foregår vil jeg oppfordre deg til å gjøre litt grundigere research på det området. Kanskje snakke med en familie som har opplevd det.
    Og også hvilke følger det får når BV fatter vedtak på feil grunnlag. For du tror vel ikke at det aldri skjer? Eller er det bedre at BV henter ut unger på feil grunnlag en gang for mye eller en gang for lite? Kanskje det, så lenge det ikke rammer meg og min familie.

    Når du skriver at for å bekjempe vold, misbruk og omsorgssvikt mot barn så er det første folk bør gjøre «å sette seg ned å tenke igjennom om det er noen barn i sitt nærmiljø de er bekymret for, og så sende mld til BV». Kanskje det er noen som er bekymret for dine barn, hvordan ville du håndtert å få en bekymringsmelding rettet mot deg og din familie?
    Hvorfor kan du ikke heller si, «hvis du er bekymret for et barn, snakk med foreldrene, evnt med barnet selv, avhengig av alder». Er ikke det å ta ansvar på en mer redelig og ærlig måte, eller er vi for feige til det?
    Hva vet vi egentlig om hva som foregår i et hjem? Skal vi drive kvalifisert gjetning? Hva er egentlig sannheten? Når jeg leser at vi bør være obs på barn med skitne klær, blåmerker, påfallende aggresiv seksualisert lek så leser jeg ut fra innlegget ditt at da er det grunn til å være på vakt.
    Hva hvis ei jente i barnehagen har rosa og røde klær? Et det grunn til å være på vakt da? Blir hun utsatt for omsorgssvikt? Du tror sikkert at jeg setter dette på spissen, men dette er fra en sak hvor et foreldrepar urettmessig ble fratatt sine barn, og barna sine foreldre, etter et akuttvedtak. At jenta fikk lov til å velge klær selv var et av punktene på lista fra barnehagen som indikerte omsorgssvikt. Eller som lederen i barnehagen skrev «alle vet jo at rødt og rosa ikke passer sammen». Dette ble altså brukt som et argument mot foreldrene i en norsk rettssal!

    Jeg trenger vel nesten ikke å si at ungene ble tilbakeført til sine foreldre, og at BV tapte på alle punkter. Men da hadde ungene vært over 3 mnd i beredskapshjem, søsken var splittet opp, ungene fikk ikke kontakt med noen av sin biologiske familie de første 2 ukene, de ble hentet på SFO av uniformert politi, noe som jenta opplevde som en kidnapping og som hun fremdeles har traumer om. Dette er et eksempel på en sak om hvor galt det kan gå når man lager seg opp sannheter om hva man tror foregår i en familie.
    Foreldrene ble frifunnet på alle punkt, men må leve videre med mistanker om at det er «noe» i den familien som ikke er rett.

    Jeg lurer på om du kan henvise til hvor statistikken om at nærmere 60 barn under 4 år har blitt drept av sine nærmeste de siste 10 årene, kommer fra?

    Det som skjedde med Christoffer er umenneskelig og utenfor fatteevne, og det er derfor viktig at man finner ut av hva som gikk galt. Så er det viktig at det systemet som skal hjelpe barn og familiene fungerer på den måten de er ment å fungere, og det er vel den største utfordringen i dag. At BV ikke fungerer som det skal, ikke det at folk ikke melder fra. Hvis man ser på statistikken til BV så er det en økning i antall bekymringsmeldinger, ikke nedgang. Da er det viktig at de som jobber i den etaten har kompetanse til å skille ut hvilke saker de skal forfølge og hvilke de skal avslutte!

    • Susanne Kaluza

      20/02/2013 at 09:20 Svar

      Hei Sis, bra du er engasjert!
      Etter mange år som nyhetsjournalist i Dagbladet er jeg godt kjent med Barnevernet. Jeg forstår at du er skeptisk etter å ha hatt en negativ opplevelse, men ingen arbeidsplass er perfekt. Dog er det kun i de mest ekstreme tilfeller Barnevernet anbefaler omsorgsovertakelse.

      Barnevernet skal i første rekke gi hjelp i hjemmet slik at barn og foreldre skal kunne fortsette å leve sammen. Mange omsorgsovertakelser kunne ha vært unngått hvis foreldrene selv eller andre hadde kontaktet barnevernet tidligere.

      En omsorgsovertakelse skjer som hovedregel først når frivillige tiltak i hjemmet ikke har ført frem. Det skal vektige grunner til for å gå til dette skritt, og det krever at barneverntjenesten forberede og dokumenterer hvilke tiltak som er forsøkt og hvorfor omsorgsovertakelse er nødvendig. Saken avgjøres så av den statlig uavhengige fylkesnemnda. Fylkesnemnda har 5 medlemmer med en jurist som leder.

      Tall fra SSB slår fast at det i 7 av 10 tilfeller der barnevernet vurderer bekymringsmeldingen som så alvorlig at det opprettes sak går de inn med tiltak i hjemmet:
      http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2012/nou-2012-5/7/3.html?id=671528

      Det sier seg selv at det er stor forskjell på å konsekvent bli levert i barnehage/skole n med skitne, illuktende klær og at barn blir skitne av vilter lek. Jeg er, som deg, skeptisk til å slenge ut ordet «barnemishandling» eller «omsorgssvikt» i øst og vest («skrikekur er barnemishandling» f.eks) fordi det vanner ut et veldig viktig ord.

      Men både jeg, Barneombudet og Barnevernet er krystallklare på at det er rett å sende en bekymringsmelding hvis du er beymret for et barn. Det er som du sier ikke vår jobb å leke hobbypsykologer, innholdet i bekymringsmeldingen er det opp til fagfolk å vurdere.

      Jeg siterer fra nettsiden til Krminialitetsforebyggende råd:

      «Hvordan kan jeg vite om det er alvorlig nok?

      Er du bekymret, skal du melde fra uansett. Din bekymringsmelding kan være svært viktig for barnet det gjelder.

      Det er vanlig å frykte at man kanskje overreagerer eller overtolker signaler. Mange lurer på om dette ikke er alvorlig nok, eller om en melding kan skape unødvendige problemer.

      Det er barnevernets oppgave å vurdere bekymringer, og om hjelp er nødvendig. Din oppgave er å sørge for at barnevernet får vite om barn som har det vanskelig.

      Er du fortsatt i tvil, er det fullt mulig å først drøfte saken med en fagperson i barnevernet uten å nevne hvem det gjelder.»

      http://www.krad.no/forebygging/barnogungdom/barnevern

      • Susanne Kaluza

        20/02/2013 at 09:40 Svar

        Litt mer nyttige tips fra Barneombudets sider:

        «Alle har et ansvar for å melde fra når de er bekymret for et barn.

        TIPS TIL INNHOLD I MELDINGEN

        – Vær konkret og detaljert. Jo bedre informasjon meldingen inneholder, jo lettere er det å følge den opp.

        – Ikke trekk egne konklusjoner. Som melder skal du si fra om hva du observerer. Det er barnevernets og eventuelt politiets oppgave å avgjøre hva som skjer videre i saken.

        – Det er ikke nødvendig å bruke fagterminologi. Fortell med egne ord hva du har sett/hørt/observert.»

        http://www.barneombudet.no/bekymringsmelding

      • sis

        20/02/2013 at 11:38 Svar

        Hei igjen!
        Du har helt rett i at jeg er veldig engasjert, jeg jobber med en dokumentarfilm om BV og i begynnelsen hadde jeg den misoppfatningen som du lever under, at de først skal prøve tiltak i hjemmet. Jeg er også svært godt kjent med hva som skal være grunnlaget for en akutt omsorgsovertakelse, og jeg kan forsikre deg om at denne blir misbrukt av BV i mange saker.
        Så kan man si at Fylkesnemda skal være et sted hvor feilaktige opplysninger kan bli avslørt og at vedtaket kan bli underkjent, det skjer veldig sjeldent. I Sør-Trøndelag ble alle sakene som omhandlet akutt omsorgsovertakelse i 2011, opprettholdt i Fylkesnemnda.
        I kommunen min og alle nabokommuner øker utgiftene til BV med store summer, det er flere og flere omsorgsovertakelser. I flere av sakene jeg har jobbet med ser man at BV gjør seg til part i tvist som omhandler uenighet mellom foreldre etter samlivsbrudd.

        Praksisen med sakkyndige er også svært kritikkverdig. BV i min kommune bruker 4-5 faste sakkyndige som skriver rapporter etter hjemmebesøk, som kan vare fra 1-1,5 time. Ut fra dette setter de en diagnose på familien. Det som er interessant og igjen svært kritikkverdig, er at de på forhånd har fått alle papirer som BV besitter om denne familien. Altså er det grunn til å anta at den sakkyndige er farget av det synet BV har på denne familien før observasjonen gjennomføres.
        Så blir det skrevet en sakkyndig rapport som brukes som grunnlag i retten. Her får sakkyndig betalt pr side og noen av de mest bruke sakkyndige av BV i min kommune har årslønner på 2-3 millioner kroner. Videre ser man at de sakkyndige, eller dommere uten kappe som de kalles i advokatmiljøet, sjelden eller aldri går imot BV sin innstilling til tiltak. De sakene som havner i retten omhandler som regel omsorgsovertakelse. Hvis de går imot BV sin innstilling så får de som regel ikke flere jobber fra den kanten. For meg som utenforstående minner dette om korrupsjon, eller bestillingsverk. Det er rimelig å anta at i noen saker kan det faktisk være grunn til omsorgsovertakelse, men at det er det i alle saker? Det har jeg vanskelig for å tro.

        Jeg har tidligere vært inne på de metodene som brukes for å hente ut barn, gjerne med uniformert politi. Her finnes det mye forskining som støtter opp under de traumene det medfører for barnet. Her må du gjerne lese deg opp på temaet.

        Jeg har også snakket med en ung familie hvor BV fant ut at mor ikke var skikket til å ha omsorg for barn noensinne! Hun sa seg villig til å være på mødrehjem, undersøkes av psykolog, kort sagt gjøre alt for å få bevise at hun kunne ta vare på ungen sin. BV hadde konkludert med, dette var før hun hadde fått mulighet til å bli underlagt en vurdering av psykolog, at hun hadde så store personlighetsforstyrrelser at hun aldri kunne ha omsorgen for barnet sitt. Far ble tatt til side og fikk tilbudet om at han kunne få barnet hvis han gikk fra mor og ikke lot henne få ha kontakt med barnet. Hva tror du han valgte?
        Dette er i mine øyne en hestehandel som ikke hører noe sted hjemme i det vi tror er en rettsstat. Men etter videre undersøkelser og samtaler med advokater som har jobbet som motpart for BV, er dette slett ikke en uvanlig praksis. Jeg vil ikke si at dette er med på å bygge opp troverdigheten til BV.

        Problemet med disse sakene er at media ikke vil skrive om de, med noen unntak av Adressavisen som har kjørt artikkelserier med et kritisk blikk på BV.
        Bv har gjort en veldig bra jobb med å få folk til å tro at med en gang de er inne i bildet så må det være «noe». Hva dette «noe» er blir ofte grubunn for antagelser, rykter og kvalifisert gjetning blant folk.
        De familiene jeg har snakket med opplever dyp skam og når de er ute av BV søkelys så er de ofte så utslitte og glade over at det er over, at de aldri velger å fortelle sin historie.
        Og fordi de lever med en trussel om at BV igjen kan åpne deres sak. Flere familer jeg har intervjuet har opplevd at de har vunnet i retten, ungene har blitt tilbakeført men BV slår seg ikke til ro med at de har tapt. De fortsetter å forfølge familien, uten at retten har pålagt familien noen form for «meldeplikt».
        Vanlig praksis, som du sikkert kjenner til fra din tid som journalist, er at når man har blitt frikjent av en norsk rett så har man blitt det. Og man har vel også da en rett til å leve som en fri borger i et fritt land?

        Et annet aspekt med BV sine tjenester er at de er kommunale, eller interkommunale og kvaliteten varierer fra kommune til kommune. Hvis man skal begynne en dugnad for å bedre barns vilkår og rettigheter, så bør det gjøres en kraftig gjennomgang av hvordan BV fungerer, evnt. ikke fungerer.
        Mitt forslag vil være at man oppretter en kommisjon som Gjørv-utvalget og ser på kompetansenivået hos de som jobber der, pengebruk, bruk av fosterfamilier og beredskapshjem osv. Du er sikkert kjent med at veldig mange blir utsatt for nye overgrep i fosterhjemmet, her har Adressa en bra artikkelserie om dette temaet.

        Hvis man skal ta barns rettssikkerhet på alvor så kan man ikke komme utenom BV og det er modent for en kraftig gjennomgang! Og det vil være for barns beste, ikke for at de voksne som jobber der skal ha en jobb.

        • Susanne Kaluza

          20/02/2013 at 21:04 Svar

          Jeg har svart deg på statistikken under. Den gir god grunn til å snakke med barnevernet om barn man er bekymret for. Heller en gang for mye enn en gang for lite.

  • sis

    20/02/2013 at 11:48 Svar

    Fint om du kan legge en link til tallene som viser at nærmere 60 barn har blitt drept av sine nærmeste de siste 10 år? Dette vil være relevant å omhandle i domumentaren.
    Takk!

    • Ida

      20/02/2013 at 13:58 Svar

      Jeg ønsker link til den forskningen som er gjort ift metodene som brukes for å hente ut barn, gjerne med uniformert politi.
      Jeg vil anbefale deg å sjekke ut om det er store forskjeller på landsbasis, kjenner ogsåsystemet godt, og kan ( heldigvis) ikke si at jeg kjenner meg igjen. Mulig jeg bor i en kommune som har blitt dyktig til å gjøre jobben sin grundig, og som også har muligheter til å kjøpe statlige tjenester for familier som kan nyttiggjøre seg behandling, slik at grunnlaget for omsorgsovertakelse forsvinner. De vanskelige sakene er der hvor foreldrene ikke ser barnets egentlige behov, og der hvor barnet har blitt god på å sende feilsendte signaler til egne omsorgspersoner, disse sakene vil nesten alltid medføre et konflikt nivå, der foreldrene føler seg misforstått, motarbeidet osv osv, men jeg må si jeg er glad jeg kan hjelpe de barna!! Så får jeg heller tåle foreldrenes vrede.

      • sis

        20/02/2013 at 16:44 Svar

        Det er godt mulig du bor i en kommune hvor barnevernstjenesten fungerer godt, og det er veldig bra! Både for barn og foreldrene.
        Når det ikke fungerer, så får det fatale konsekvenser for de familiene det gjelder.

        Jeg vil fortsatt veldig gjerne ha linken som viser at nærmere 60 barn under 4 år de siste 10 årene har blitt drept av nære omsorgspersoner. Siden dette er nevnt som et punkt går jeg ut fra at det finnes forskning som støtter opp under denne påstanden. Hvis dette er tilfellet bør det få najsonal oppmerksomhet på linje med VG sitt fokus på kvinner som blir drept som følge av vold i nære relasjoner. Da er det i tilfelle snakk om en epidemi, og det er svært nedslående tall for Norge som nasjon!

        Når det gjelder link til forskning som viser metoder brukt for å hente ut barn med uniformert politi, så går jeg ut fra at du som kjenner systemet godt som du sier, kjenner til disse. I vår kommune kjenner jeg til 14 barn som har blitt hentet av politi de siste 2 år. Dette er saker som jeg personlig kjenner til. For ordens skyld kan jeg si at alle disse barna har blitt tilbakeført til sine biologiske familier, og at BV i alle sakene tapte i retten.

        • Ida

          20/02/2013 at 19:53 Svar

          Jeg kjenner til doktorgradsarbeidet til Gunn Astrid Baugerud.
          Nå får du komme med forskningen du henviser til, saker med personlig touch teller like lite for deg som for meg.
          Jeg er meget lysten på å lese mer om dette, jeg ønsker jo å støtte meg til god forskning i min jobb – jeg skal nemlig ivareta akuttplasserte barn!!
          Jeg synes det er intressant å lese forskning på metodene som brukes, og hva er egentlig det mest sårbare for disse barna, å se politi i uniform, eller oppleve et brudd fra omsorgspersonene sine?? Jeg tenker at for barn som opplever en plassering, så er det et meget komplekst bilde, og jeg har i min jobb også møtt barn som har Sagt TUSEN takk til BV for en akuttplassering, barn som får en kjørkommen pause i et beredskapshjem før det bærer tilbake til familien, varige omsorgsovertakelser tar tid, og saken skal belyses. Selv om BV taper når det gjelder å forlenge en akuttplassering i fylkesnemda, så vil jo ofte ikke saken lukkes i BV, og det kan være behov for behandlingstiltak i familien.
          Når er dokumentaren beregnet ferdig??? Og, hva tenker du ift BV rolle i Cristoffer saken??

    • Susanne Kaluza

      20/02/2013 at 20:54 Svar

      Anslagsvis 50 babyer har omkommet i Norge de siste ti årene. Dette som følge av drap, mishandling eller omsorgssvikt. Det opplyser Folkehelseinstituttet til Stavanger Aftenblad. Alle barn under fire år som dør i Norge, blir obdusert.

      Rettsmedisinerne har ikke talt opp nøyaktig hvor mange som dør etter påførte skader. Men professor Torleiv Ole Rognum ved Avdeling for rettspatologi og klinisk rettsmedisin ved Folkehelseinstituttet sier det årlig blir obdusert 4-6 spedbarn som har omkommet enten ved åpenbare drap, fysisk mishandling eller omsorgssvikt. Han mener derfor det er rett å si at rundt 50 babyer er drept de siste ti årene, skriver avisen.

      • Susanne Kaluza

        20/02/2013 at 20:54 Svar

        I tillegg: «De ti siste årene er 33 barn under 15 år drept eller mishandlet til døde av sine foreldre i Norge.

        VG har kartlagt alle barn som er drept av sine foreldre siden 2000. Tallene er hentet inn fra rettskraftige dommer, tallmateriale fra politiet og statistikk fra Kripos.»

        • Susanne Kaluza

          20/02/2013 at 20:56 Svar

          Anslaget på 60 siste 10 år er fra Oslo Universitetssykehus, Norsk helseinformatikk og Folkehelsa som anslar at 1 barn dør annenhver mnd av omsorgssvikt, mishandling eller drap i hjemmet.

          Så JA: Jeg vil heller ringe barnevernet 10 ganger for mye enn 1 gang for lite!

  • Sissel

    20/02/2013 at 21:40 Svar

    Veldig bra research og svar, Susanne. Du fremstår grundige og troverdig. Hilsen en som jobber som lege i barne- og ungdomspsykiatrien, som også mener at den største feilen er å unnlate å gjøre noe med sin bekymring!

  • Synne Lange

    20/02/2013 at 22:59 Svar

    WOW! Du er flink til å svare for deg, Susanne!
    Jeg er selvfølgelig enig med deg, og ser ingen nødvendighet i å være kverulant.

    Man sier heller fra en gang for mye, enn en gang for lite.
    Jeg tenker at om noen hadde vært bekymret for mine barn, ville jeg vært glad om de sendte inn en bekymringsmelding. Hvis det hadde vært noe å ta tak i, så ville jeg fått hjelp til det.

    Ha en nydelig kveld videre! 🙂

  • Sofie

    20/02/2013 at 23:39 Svar

    Dette er en grusom sak, men en viktig sak. Fint at du skriver om det! Jeg leste boka for noen år siden, og det gjorde veldig vondt, men etter at jeg selv ble mamma gjør det enda vondere 🙁
    Ingen barn skal være nødt til å lide på denne måten, og jeg har ikke ord for hvor stor forakt jeg føler for stefaren. Jeg har vanskelig for å tro at moren hans ikke merka noe da. En mor merker sånt…

  • Joanna

    21/02/2013 at 17:39 Svar

    Da minstemann var fire år brakk han lårbenet etter et fall på besøk hos en venn. Han ble operert og lagt i såkalt Weberstativ, der han lå på ryggen i 4 uker med metallpinner gjennom knærne for å holde ham i ro. Jeg var helt sjokkert over hvor raskt min lille aktive krabat tilpasset seg situasjonen og fant seg i å ligge på ryggen med bena i været. Jeg nevnte dette for den ortopediske kirurgen, og svaret hans har jeg aldri glemt. ‘Små barn er veldig tilpasningsdyktige. Skummelt tilpasningsdyktige faktisk. Det gjør at vi dessverre ofte oppdager mishandling altfor sent.’

    Takk for at du skrev denne saken. Jeg har nå sendt sms til 2430. Og jeg er enig – heller en gang bekymringsmelding for mye, enn en gang for lite!

  • Aud Arnesdottir Øyhus

    08/04/2013 at 04:33 Svar

    Det må nok sies at det er fordømt rart at denne saken om stefars-mord på Christoffer Gjerstad Kiehle overhodet kunne bli kjent for allmenheten i fedrelandet.Alle som kjenner historien om Norges unorske tvangsbarnevern ,lagt i støpeskje av Tyskeren Bernhard Getz i 1896,vet at det har vært lite nytt fra Vestfronten.Men verdens første barnevern (leses uvern fra ulov) ble likevel snart beryktet.Ille beryktet i stefedrelandet av 1814,førdemokratisk tid. Vergerådsloven av 1896 kom snart i bruk,men så kom da boken.Den boken het «De vergeløse»,og da skjedde det noe. 1919 klarte gutter på Bastøy å organisere motmakt,midt mellom angivere og ansatte tente de på stor-låven og den kom i brann.Men det kom ingenting i NRK før 50 år senere.Imidlertid kom snart militære helikoptre inn over Bastøy med de bortførte guttene i tvangsarbeidsleiren som man og kaldte for «Djevel-øya»,der de slemme gutter kom,men uten ytringsfrihet ,lov eller dom eller tidsavrensing.Da blir rettslig status for barn mindre enn lite,barn er faktum juridisk eliminert og forveksles med undermålere og andre hedninger i prestekongers (fra Tyskland) Reserve-rike.Gutter på Bastøy kunne d e r f o r lett sendes over til Horten Militær-sykehus og kastreres for at de f.eks. hadde forsøkt å rømme .(med båter)Sterliliseringsarkivet i Norge er åpnet av tater-sønner som hadde vært på Bastøy,jridiske professorer hadde mislykkes,som Tove Stang Dahl,men 1995 ble det åpning på 1814-stortinget og da fordi en såkalt dokument-2-film fra TV2,sendt 04.september 1994,åpenbarte i dokumenter at gutter og jenter var ikke bare sterilisert ,men kastrert.. uten både forplantningsevne og uten kjønnsdrift ,som dyr ble de behandlet da og mere enn til år 1978.Men på militærsykehuset i «Verdens Tryggeste Land», der sto det bokført som «brokk-operasjoner»,og slik viste det sewg å være i alle landets sykehus omtrent.Jenter fikk høre at de skulle ta «Blind-tarm-operasjon.Men og voksne kvinner som virkelig hadde brokk,kunne komme til et tilfeldig sykehus i landet Norge og da kunne hennes 5 måneder gamle foster bli abortert og damen sterilisert samtidig,en kvinne som hadde kul på magen,kunne bli sendt til Rikshospitalet og fordi det sikkert var kreft,men hun hadde bare ,(bare) tvillinger og ,de «forsvant»..Dette angikk altså mere enn sakesløse tatarer-minoriteter fra Russland i tysk-okkuperte Norges unntakstilstand siden 1905. I 1954 ble det gjort en forbedring med vergerådsloven styrt av prestekjoler,da skulle det ikke lenger være «lov» å frata folk retten til å stifte familie bare fordi de kunne «befryktes» å bli «vanartede» eller «usedelige»(det går på preste-psykiatri-terminologi fremdeles ,helt uten holdepunkter i kunnskap). Den nye tvangsvarnevernloven ble laget om i demokratisk tid og formelt hadde alle,også kvinner,stemmerett.Alikevel gikk det ikke så bra.Nå skulle det hete «Barnevernloven»,og vern av barn var jo bra ,men det sto til kommunefolk og bestemme fritt,bare at fritt og fritt,fra nå kunne ikke barn bli tatt ifra sine hjem uten at det faktisk alt forelå en dokumenterbar F a r e s i t u a sjon,som ga Kongerikestaten av 1814 ,ikke myndighet,for det hadde den aldri,men nødrett,til å gripe inn.Men selv om systemet var forbedret,så var ikke sikkerhetssambannd og trykkefrihet annet enn selvmotsigelser i paragraf 100 i 14-grunnloven,som var en Kiel-plan. Senenere hen under samme diktaturlov av 1814 om kristen rett til å handle fritt, 1993,da kom en ny tvangsbarneverslov til oss,men,da var det mange som spurte,hvem,har laget denne loven..Stortinget var det ikke,så mye er sikkert,nei ,det var nok reservekongens arverett som styrte landet med usynelig hånd gjennom ordlyden som faktisk står der i i
    grunnloven,det er Harald fra Oslo som har arvet Norges Kongerike på grunn av et kneblet valg i 1905.Og arv var det selvsagt ikke snakk om,I 1905 skulle han ikke få si et kvekk,ikke råde over noe somhelst,det var samfunnsavtalen da normdennuten sine kvinner stemte ja til å v æ r e et såkalt » Kongerike».Etter total og pinlig sensur,hermetisk lukket,kom en bestillingsbok til oss i 2004,den het «Folket» og den er så rar for der står det at Haakon den sjuende som kom til Norge som substituttkonge etter uvalget i 1905,han som egentlig het Carl von Glugsborg og var tysk prest på kirkegulv i Danmarks fedreskap,han,påstås det i boken,kunne ikke avle barn,det ble ingen.Og vet vi,hans kone Maud,også fra tysk slekt i engelsk kongehus ,vet vi nå alle,hun ville ikke ha barn,hun ville være som TWiggy,ekstra magert kvinne-ideal,det gikk den gang ut på å snøre midjen hennes så stramt som umennelskelig,men først hadde hun fjernet to ribbein,så når hun spilte piano med ryggen til og belte rundt midjen,trekkes blikket bare mot en ufattelig «vepse-talje». Slik skulle h u n bli Europas kvinne-ideal.Men barn kunne det ikke bli av dette.Så hvem som «arvet» Norges trone under uvalget i 1905,forblir ukjent for oss,det er svært hemmelig.Men Alexander som kom til Norge sammen med feil foreldre som ble gitt navnet Olav5,med tillnavnet «folke-kongen»,det vet ingen,det ble faren til han som kalles for «latterharald » og som påstår at han er i slekt med Harald Hårfagre fra Valdres,men det er jo rent tøv.Imidlerid så innrømmes at han nok stammer fra Tyskland,men da via prøverørsleger,det høres rart ut,så det er vel best å snakke ? Like gåtefullt er landet når det kommer til navn,slekts-navn og gravsteiner som blir borte.Kirker som blir borte også faktisk,flyttes fra Norge til Tyskland,som stavkirken iVang i Valdres,vi jobber for å få slektskirkene våre tilbake.Saken er den at folk og deres barn,ikke lenger skal være gissler som må gå til en advokat,som de kaller seg,for å få samvær med sine foreldre/barn,det er jo galskap på tørre nevene,hans.Så derfor er det at så mange heter Hansen i Norges utslettede telefonkataloger, Hans er ikke noe slektsnavn,det betyr bare at du er s ø n n av en som heter Hans,er der en frøken Hansen,så blir hun kanskje gift med en mann på kirkens stol,da mister hun lett sitt slektsnavn igjen og blir hetende f.eks Jensen,som betyr sønn av Jens,hvilket hun ikke ble.Men ekte barn skulle det bli av dette,sa presten,reservefaren,men prester liker ikke fri abort,det vil si de vil fritt abortere,men moren må ikke bestemme,hun og barnnet skal henges om nødvendig,og skilsmisser går ikke ann.da blir det trøbbel om å få være sammen «lovlig».Slik var det at Christoffer ikke skulle få se sin ekte far da han fikk en ekte stefar til far.Og like etter begynte den beryktede prestepsykiatrien og gi 8-åring kjemisk lobotomi,Ritalin ,er populært for barnehjerner som vokser. Man sier at de har vært «slemme».Det vil si uoppmerksomme mot læreren.Og så sier en farlig mann uten umoderne hvit frakk at Christoffer har skadet seg selv,tilogmed tatt overdose med den forferdelige Ritalinen som d e ga han,da, hadde sykehuset lenge forstått at gutten ble slått,så de tok ikke test på om han h a d d e villet ta «overdose» og dø frivillig av Ritalin.(Mange rare dødsfall i Norge sies å være «selvmord»,det er ikke selvmord,det er mord,og vi vet det.Selv om Jens Stoltenberg til prestekongens store glede,sier at,det dreier seg om et land med verdens verste pillemisbruk,verdens verste rusmisbruk,verdensmestere i selvmord samt nei til EU.Nei til Eu betyr faktisk nei til EF/EØS,og Nei til salg av Norge.Så det er ingen politiske partier som er likt i Norge,det skulle ha vært Senterpartiet etter NEi og atterNei-valg i 1994,men ikke noen vil ha Solheim og Liv Signe Navarsete ,selv om vi er aldri så «raugrøne»,men pest og pine ,da vil vi øke markedsrenten på de unges boliger ytterligere,de har jo barn og mye gjeld etter jobbe-tid på boligmarkedet.Jo,vi skal nok snakke om dere,nå som Christoffer-saken har blitt kjent for allmenheten,hvilket mange synes er et mirakel,for politi og domstoler er nok det et skrenmnende mirakel.Det går jo mest på saus i Dagbladet,ingen orker å lytte på radio selv om det er krig. Tilbake til spooky rettigheter for barn,rettet til å bli tatt,som idiot,forvekslende til undermåls,han var jo under 18 år. Hadde han vært over 18 år så hadde han vel vært rusmisbruker eller død. For i 1993-loven for «barn» ,alle barn(alle foreldre blir det til sammen) der justeres nå slike ting som «blikk-kontakt»,det vil si ar hvis mor og barn ikke har god (god nok for oss) blikk-kontakt med barnet,da kan det tydes dithen at barnet vil kunne komme til å mangle n o k omsorg, ( «omsorg»,kan bety særlig omsorg,og det betyr det alltid.)Nok omsorg betyr for så vidt intet men kan og bety totalitært styre,detaljstyring im man vil,kamuflert og tåkelagt av dommere som «nekter» full rettsak og også «nekter» ytringsplikt. slikt blir det jo ikke rettsstat av for noen.Det (forblir) unntakstilstand,sabotasje,frykt,sensur,knebling,dumme glis på radio og barnevern som det har vært totalt forbudt å skrive om siden 1994.–Så kommer det fra » politikere» som er valgt hemmelig og indirekte ,at rettsak og domstol trengs jo ikkenår vi har den fremragende «fylkesnemda » som jobber i det sjulte og sies å være «nesten som en domstol»,for barn og rusmsisbrukere..Begge med familie altså pr definisjon umyndiggjort og satt utenfor lov.Fredløse når ,de er ,fanget. At de er arrestert er da selve beviset på at arrestasjon var korrekt,såkommer kanskje Høyesterett omsider med full rettsak for «sogne-barn». Nei,de kommer aldri,det tør de ikke og om de prøver seg så vil d hode saken nede tilTingrettens nivå i god avstand fra ankeinnstanser,og der vil de varte oss opp med Gaustads alle psykiatere naturligvis,som skal granske våre livsløp,og om vi har rett til å ha slekt.Hvis du vinner ,sier alle høyesteredds advokater kneblet i kor, hvis du vinner og ikke blir fratatt huset av den grunn,som rettsgebyr,da skal det jo nå naturligvis dreie seg om dagens situasjon,den dag du makter å reise sak mot uretten,innen korte frister alle,da er det ett domspunkt som skal belyses relevant,og det er ,hva som er til barnets beste , idagens situasjon.Man dikteres en enkel svingdør-påstand. Sønnen settes fri.- Da ,kan han i så fall arresteres på nytt dagen etter.—-Gudgjest ristet desse runir. Hilsen fra Folkereisning Mot Prestekongenes Barnevern v/Aud Arnesdottir Øyhus,fra Nordre Øyhus,org.sekr. t. 98699249, e-post-audbodhild@live.no Adresse: Valdresbanen st. pb. 144, N-2901 – Fagernes i Valdres,Upplandi.

Post a Comment