Hvis du bare skal se ett teaterstykke i år..

Det er ikke ofte jeg både ler så jeg slår meg på lårene, får klump i halsen, humrer, skammer meg og er på gråten i løpet av samme time.

I hvertfall ikke når jeg har barnefri!

Da Arve var baby lå han midt på kurven på alle kontroller på helsestasjonen. Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret

Forrige uke hadde mannen min fikset barnevakt for å ta meg med på teateret. Det var ingen spesiell anledning, annet enn at vi begge har jobbet masse de siste månedene, og det var godt å få litt fri sammen. Så mens barna så på tegnefilm og nøt foreldrefri med snille barnevakt-Ida var vi på Det Norske Teateret og så Olaug Nilsens nye stykke ”Stort og Stygt”.

Dere som har fulgt bloggen en stund vet at jeg er stor fan av Olaug Nilssens bok Kjøkenbenkrealisme. Jeg synes hun skriver godt og troverdig om gledene og utfordringene ved å kombinere yrkesliv med foreldrerollen, uten å havne i skyttergravene vi har sett så mye til de siste dagene (Jobb eller hjemmeværende? Mor eller feminist? Smart eller dum?)

Olaug Nilssen er så flink! Skulle ønske jeg kjente henne så jeg kunne ringe henne etter stykket og si for et geni jeg synes hun er. Pressefoto: Lars Myhren Holand / Samlaget

Forventningene mine var derfor høye til teaterstykket, -og de ble overgått.

Dette er rett og  det beste teaterstykket jeg har sett. Ikke det beste teatertykket om foreldreliv. Ikke det beste nyskrevne teaterstykket. Ikke det beste norske teaterstykket. Bare det beste teaterstykket noensinne. Punktum.

Stykket handler tilsynelatende om småbarnslivet, med to naboer som bor i samme bygård og venter barn. De ene har den to og et halvt år gamle sønnen Arve fra før, de andre er førstegangsfødende.

Mannen har laget fiskesuppe, til en gravid og selvopptatt Silje. Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret

Den selvsentrerte førstegangsfødende som får mannen til å ta av seg skoene sine og tror hun er ekspert på barneoppdragelse fordi hun har pugget tips fra en bok var lett å kjenne igjen -og bli litt flau selv også over. (Er det ikke noe herlig usjarmerende, men også naivt og forutsigbart over babybobla i første graviditet?)

Det var mye latter i salen i scener som skildrer manisk fotografering av babyer, helsestasjonskontroller, diskusjon om besteforeldre er velkomne eller ikke rett etter fødsel (og er mors foreldre mer velkomne enn fars?), barselyoga og høytlesning fra bøker om hvordan man skal takle slitne barn i matbutikken.

Men hva er det egentlig med Arve? Er han bare litt sent utviklet? Er ikke alle barn noe for seg selv? Foreldrene er slitne og synes ikke han hører, men det er vel ikke unikt? Samtidig er det noe med mangelen på øyekontakt.. den maniske flappingen med armen.. det dårlig utviklede språket…Stykket skildrer på smertefullt ærlig vis, hvor vanskelig det er for foreldrene å innse at barnet deres er annerledes.  Det er så realistisk og usentimentalt skildret at det er åpenbart at Olaug – som selv har vært åpen om at hun har et barn med en diagnose innenfor autismespekteret– har kjent disse problemstillingene på kroppen. Det er ingen hun er hardere mot i stykket en moren selv.

Alle barn er jo litt sære i matveien i blant, eller…?Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret.

Det er ikke ofte et teaterstykke klarer å få meg til å føle meg klokere når lyset skrus på, men her fikk jeg absolutt ny forståelse for hvordan det er å leve med et barn som ikke er helt som alle andre. Scenen der mor hører en radiodebatt om tidlig ultralyd og retten til å velge vekk et slitsomt liv med sykt barn mens hun ser sønnen mekanisk og systematisk spise knekkebrødet uten pålegg gjør fysisk vondt i magen.

Skuespillerprestasjonene er utrolige, både fra den slitne moren (Charlotte Frogner), den selvgode gravide (Ellen Dorrit Pedersen) og den muligens autistiske sønnen (Niklas Gundersen). Når en av de voksne skuepillerne i en kort scene spiller en to-åring som kommer på besøk er det som å se min egen sønn, så på kornet har de tatt kroppsspråket og faktene til gutter i den alderen.

Kontrasten mellom det romantiske synet man har på foreldrerollen som førstegangsfødende og virkeligheten kommer tydelig fram i møtet mellom Maria og Silje. Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret.

Når stykket reiste hele salen seg og ga stående applaus og jubel, og jeg var mest av alt trist for at stykket var over, siden jeg lett kunne sittet i to timer til. (Men jeg må nok ta med meg noe venninner og dra og se det flere ganger, kjenner jeg!)

Torsdag 21. mars arrangerer teateret forøvrig en paneldebatt der tema er: «Hva er normalt?» Hva er en «normal» norsk familie, -og hvem bestemmer hva som er innenfor det normale? Hvordan er det å være forelder når det finnes så mange råd for hvordan vi bør oppdra barna våre?

En nedbrent karusell er det mest fremtredende elementet på scenen. Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret.

I panelet sitter regissør og mor Margit Moum Aune, forfatter og mor Elin Ørjasæter og teaterkritiker og far Andreas Wiese, som alle har erfaringer knyttet til barn og liv som ikke faller helt innenfor det samfunnet forventer.  Debatten er åpen for alle og foregår fra 18-19 i Bikuben på Det Norske Teater. Det skal i alle fall jeg forsøke å få med meg! UPDATE: NY DATO FOR PANELDEBATTEN ER 3. APRIL!

Har du sett «Stort og Stygt» eller har du tenkt til å se det? Hva synes du? Og har du selv noe erfaring med å falle utenfor det samfunnet regner som «normalt»?

Voggesang for ein bytting
Halldis Moren Vesaas

Bysse bysse stort stygt barn.
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.

Du er ikkje barnet mitt,
men eitt som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.

Bysse bytting stor og stygg
-sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
– No trur eg du endeleg sovnar…

No Comments
  • Sofie

    11/03/2013 at 21:02 Svar

    Det stykket kunne jeg godt tenke meg å se!

    • Susanne Kaluza

      13/03/2013 at 21:28 Svar

      Det kan jeg virkelig anbefale. Både mannen min og jeg var superimponert, og det er svæææær sjelden vi liker samme film, bok eller teaterstykke 😉

  • Gunhild

    12/03/2013 at 14:02 Svar

    Denne vil jeg få med meg, tusen takk for anbefaling! Ble helt rørt bare ved å lese omtalen din. Må få med meg noen venninner og ta en Oslotur, tenker jeg.
    Er også veldig glad i Olaug Nilssen.
    Noen ganger føler jeg vi faller litt utenfor det normale ved at vi har fire barn. Det er jo litt fler enn to som i den gode kjernefamilien. MEN, jeg har fire friske barn. Som er såkalt normale. Og jeg har vært og er tett innpå de som opplever å ha barn som er litt annerledes- eller unike, om du vil. Som trenger mer og som gjør hverdagen til alt annet enn 9-4.
    Spent på forestillingen, og glad for at noen kan vise det «visuelt» hvordan det kan være å leve med en «unormal» hverdag. Å få litt nytt innsyn og innblikk, perspektiv på ting, er vel aldri dumt 🙂

    • Susanne Kaluza

      13/03/2013 at 21:30 Svar

      Enig! Det er ikke så mye som skal til for å føle seg utenfor A4-normen. Selv vokste jeg opp med en tysk far som snakket norsk rar aksent og følte meg alltid litt rar av en grunn. Men det kan naturlivis ikke måle seg med de praktiske, fysiske og psykiske utfordringene foreldre med barn som ikke er helt innenfor normen møter hver bidige dag. Og det synes jeg dette stykket illustrerer på en veldig god måte.

  • Birgitte

    12/03/2013 at 23:44 Svar

    Digger Olaug Nilssen og har billetter på første rad rett over påske. Gleeder meg!

    • Susanne Kaluza

      13/03/2013 at 21:31 Svar

      Ohhh! Heldiggris!

  • Åsne, Det Norske Teatret

    13/03/2013 at 10:24 Svar

    Først vil eg takke for den gode omtalen – den gler mange! Vil absolutt tru at det er mange av dine følgjarar som kan ha stort utbytte av å sjå framsyninga. I den samanhengen tenkte vi at det kunne vere kjekt å vite at vi har bestemt oss for å teste ut «barnevognteater»! Det blir altså tilsvarande «babykino», berre på teater. Det blir litt lys i salen, betre plass og vi er klar over at det ikkje vil vere berre stille i salen… Dette er den 18. april kl. 13.00, på Det Norske Teatret i Oslo.

    • Susanne Kaluza

      13/03/2013 at 21:31 Svar

      Bra tiltak! Jeg skal forsøke å huske spre ordet på Twitter/Facebook når tiden nærmer seg 🙂

  • Maren

    15/03/2013 at 15:24 Svar

    Jeg så dette stykket i går, og som både tante til en gutt med diagnose innen autismespekteret og som spesialpedagog selv, så traff dette stykket meg så totalt langt inn i sjelen min.
    Jeg har allerede bestemt meg for å ta med meg moren min og søsteren min og se dette en gang til. Helt strålende! 🙂

    • Susanne Kaluza

      18/03/2013 at 10:29 Svar

      Så enig, Maren!

  • […] Jeg har store forventninger til teateropplevelsen neste uke: Da skal Ellinor på teater for første gang! Det kan vi gjøre fordi Det Norske Teatret setter opp Stort og stygt som barnevognteater! Jippi! Forestillingen er kl. 13, det er plass til barnevogner i salen og stellemuligheter – og høyere takhøyde for bråk blant publikum… Jeg sikret meg billetter straks jeg hørte om det, og sammen med gode venninner skal vi få med oss dette. Susanne Kaluza skrev om Stort og stygt som det ene teaterstykket du må få med deg. […]

  • […] skriver Susanne Kaluza på sin blogg. Les gjerne det hun har skrevet om stykket, det er bra. Da stykket var ferdig “reiste hele salen seg og ga stående applaus og jubel” skriver hun. Det gjorde vi ikke på denne forestillingen. Stående applaus er ikke tingen når du har baby i armene og lurer på om den sover… […]

  • […] skrevet om hennes nyanserte bok om kombinasjonen foreldrerolle/jobb: Kjøkenbenkrealisme, og om det glitrende teaterstykket Stort og Stygt, som handler om det å få barn generelt og det å få et barn som kanskje ikke utvikler seg helt […]

Post a Comment