Hvordan vet du om du er ferdig med å få barn?

Selv om temaet er trist gleder det meg å høre om flere som er åpne om sin spontanabort. I featuremagasinet til Mail on Sunday forteller Gwyneth Paltrow for første gang om sine vansker med å få flere barn:

– Barna mine spør meg hele tiden om å få en baby, forteller Gwyneth, som har barna Apple (8) og Moses (6) med den britiske musikeren Chris Martin.

– Og du vet aldri, jeg kunne klart å klemme inn inn en til. Jeg savner mitt tredje barn. Jeg tenker på det, men jeg hadde en veldig fæl opplevelse da jeg var gravid med tredjemann. Det gikk ikke bra og jeg holdt på å dø. Så da tenker jeg: Har vi det bra som vi har det eller burde vi gå tilbake og forsøke igjen?

 

Opplevelsene hennes ga gjenklang i meg, for etter to runder med graviditet og påfølgende spontanaborter det siste året vet jeg ikke om vi noen gang vil få et barn til. Det som gjør mest vondt er at barna mine jevnlig spør om de ikke «væææærsåsnill kan få en baby snart», men jeg kan ikke love dem noenting.

Rundt meg går de fleste av bestevenninnene mine rundt med svulmende mager, og hadde jeg ikke mistet i fjor sommer hadde jeg født omtrent nå.

På den annen side har vi det jo strålende som en gjeng på fire. Lillebror kan finne seg mat og klær selv. Han og søsteren løper rundt og leker med hverandre uten at vi trenger å blande oss (hvertfall nesten) Ingen sover lur. Alle kan være med i skibakken eller teateret. Er det galskap å ønske på seg en ny runde med bleier og trilleturer og nattevåk?

ferien fikk jeg lest ut to bøker på til sammen 850 sider. Rundt meg satt babyforeldre og styret med barnematglass, vugget på vogner og løp til og fra hotellrommet for å skifte bleier.

I mens lærte datteren min lillebroren sin å hoppe fra kanten, og når de var sultne kunne de hente bananer og pølser fra buffeten selv.

Er det bra nok å være en gjeng på fire?

En gang leste jeg at alle får ett barn mer enn de orker. Sagt på et annet vis: Du fortsetter å være babysyk inntil du føler kaoset er komplett.

Kjedelige praktiske elementer spiller også inn: Har vi råd? Har vi plass nok i huset? I bilen?

I lunsjen i Dagbladet snakket jeg en gang med eldre kollegaer om temaet og samtlige ønsket seg ett barn mer enn de hadde endt opp med å få.

«Jeg tenkte det ville bli slitsomt med enda en runde baby, men nå ser jeg at årene går så fort. Vi hadde jo fint klart en til» sa den ene. Hennes datter var da passert 18.

«Jeg ville ha tre, men mannen min satte ned foten.» sa en annen. «Jeg hadde sikkert klart å overtale ham, og nå som det er for sent skulle jeg ønske jeg hadde forsøkt.»

Derfor lurer jeg på: Hvordan vet man om man er ferdig med å få barn? Får du noen gang følelsen av at familien er komplett? Bestemte du deg på forhånd for hvor mange barn du ville ha? Og har du holdt deg til samme mening hele tida? 

Mamma for første gang. Blir jeg det en tredje gang også?

No Comments
  • Mandagsmor

    19/03/2013 at 08:34 Svar

    Jeg håpet at jeg skulle få to eller flere barn. Jeg fikk to gutter med ni års mellomrom. Ni år er et langt sprang, og jeg ønsket at de to minste skulle være nære i alder. Dessuten hadde jeg dette «suget» etter ett barn til. Et slags «savn», jeg følte meg ikke ferdig ennå.
    Jeg ventet en tredje gutt, men da det ble jente kjente jeg en veldig tilfredshet. Ikke fordi det var så viktig for meg å få en jente, men fordi jeg kjente at «NÅ, nå er jeg ferdig med barneproduksjon».
    Hvis tredje barn hadde vært en gutt, ville jeg kanskje følt litt på at gutta trengte en søster. Da nr 3 altså var en jente kjente jeg veldig på at dette var mitt siste bidrag til arbeidsstokken i fremtidens Norge. At jeg var i «mål». Følelsene og kroppen sa fra at det var lurt å stoppe etter tre barn. Nå da Minsten snart er tenåring, føler jeg fortsatt at det var riktig avgjørelse og jeg har aldri lengtet etter flere barn.

    • Susanne Kaluza

      25/03/2013 at 14:33 Svar

      Godt poeng. Kjønnsbalansen spiller nok inn. Leste en gang at det var vanligst å få tre barn hvis man har to sønner fra før 😉 Sånn sett burde jo jeg som har en av hver føle meg fornøyd..

  • Ettbarnsmor

    19/03/2013 at 08:50 Svar

    Hadde nok tenkt at jeg skulle ha to, vokste opp slik selv. Men var helt ferdig etter ett! Mannen ville nok gjerne hatt fler, og førstemann har også begynt å spørre. Det er ikke lov å få ett barn i Norge, alle forventer at du skal ha minst to. For meg som antakelig kunne fått flere men ikke vil, er det nesten uhørt å si høyt. Dette er noe jeg ikke hadde tenkt på før jeg fikk barn og det er veldig mye rart folk (damer) får seg til å si til meg…

  • Tinemor

    19/03/2013 at 09:37 Svar

    Har nå to gutter i alder 4,5mnd og 2,5 år.
    Så det blir nok en nr tre innen tre år om vi er så heldige:)
    Om jeg ser meg ferdig da tror jeg ikke. Jeg elsker babyer, lukten, følelsen etter fødsel, se de vokse opp.. Ja alt!! Men man skal ha tid til de. Så tre er nok for oss 🙂

    • Susanne Kaluza

      25/03/2013 at 14:34 Svar

      Babyer er stas ja. Men babyer er også utmattende og slitsomt. For meg tror jeg derfor det er mer et søsken til som er suget. Følelsen av at barna mine er en hel gjeng helt alene, om du skjønner?

  • Hanne

    19/03/2013 at 09:38 Svar

    Jeg har alltid ønsket meg mange barn. Så ble det sånn at vi ikke klarte å få barn på egenhånd. Sånn sett var vi overlykkelige når det første prøverørsforsøket satt som et skudd – vi kunne egentlig ikke håpe på mer, men jeg ville ikke gi meg og vi gikk i gang igjen. Mislykket forsøk, men gravid på egenhånd rett etterpå. Dobbelthurra og nr to var i boks!

    Jeg burde være overlykkelig og i mål hva barn angår, men jeg er ikke det. Jeg kjenner fortsatt at jeg ikke er ferdig. Men, jeg har ikke et skikkelig godt svar på hvorfor jeg vil ha nr 3, annet enn at det er så fantastisk å ha barn!! Det er bare den følelsen av å ikke være ferdig. Når jeg snakker med venninner som forteller om den følelsen av å være HELT FERDIG, så vet jeg at jeg ikke har det sånn. Jeg skulle så veldig gjerne gått i gang med nr 3.. men, så finnes det selvsagt en del motargumenter, sånn som at barna begynner å bli mer selvstendige, soving og rutiner er ikke lenger noe problem, alt er så mye lettere, hva med plass og at vi må ha ny bil, hva med tid og krefter og å bruke dem på de barna man har.. Men, for meg personlig drukner alle disse fornuftige argumentene i det svulmende hjertet som sier at «jeg er ikke ferdig».

    • Susanne Kaluza

      25/03/2013 at 14:35 Svar

      Jepp! Fornuft spiller liten rolle. Jeg kjenner et irrasjonelt savn etter barnet mitt som ikke er født.

  • Torill

    19/03/2013 at 09:56 Svar

    Vi hadde alltid bestemt at vi skulle ha tre. Men no når vi har tre ser eg at eg hadde vore like nøgd om eg hadde hatt to. Det er plutseleg veldig travelt og eg har ikkje tid til alle borna på ein gong slik som før. Eg trur det er viktig å ikkje samanlikne seg med andre og at lykka ikkje vert målt i kor monge born ein har. Eg vil ikkje ha fleire born enn at eg klarer å passe alle sjølv (ikkje be søsken om å ta ein del av jobben). Så no er det nok for det er veldig travelt…

    • Susanne Kaluza

      25/03/2013 at 14:36 Svar

      Godt innspill. Man er jo med ett i mindretall når man er tre. Hvor gamle er barna dine da? (Dvs er du fortsatt i baby/småbarnsfasen?)

  • Ylvalia

    19/03/2013 at 10:07 Svar

    Susanne, du er så flink og modig! Personlig på den helt riktige måten.

    Måtte smile litt av det du skrev om å få et barn for mye – for her har det vært ganske hektisk etter at nummer tre kom. Men han vokser jo til han også, og snart er de ganske selvstendige alle sammen. Og, ja, vi hadde nok angret om vi ikke hadde fått tre.

    Men det går jo an å ha et flott familieliv med to, ett eller til og med ingen barn! Det er bare én ting som er sikkert når du får barn – uansett om du har barn fra før – og det er at du ikke kan vite hvordan det blir.

    • Susanne Kaluza

      25/03/2013 at 14:37 Svar

      Tusen takk! Viktig å ikke bare ta opp temaer som skrapet på overflaten føler jeg. Dette kan jo umulig væe følelser jeg er alene om å ha.

      Det går absolutt ann å ha et flott familieliv med ett, to eller ingen barn ja. Så kanskje er det bare i hodet mitt utfordringen sitter?

  • Christina

    19/03/2013 at 10:18 Svar

    Vi har to jenter som ikke akkurat kom rekende på ei fjøl….. Det kostet både spontanaborter og litt medisinsk hjelp, dog uten prøverør, heldigvis. Vi skulle gjerne ha hatt en til, men samtidig så er min form såpass at det er greit med to som klarer seg selv, som lager kaffe til mammaen sin, kler på seg selv og i august er begge to på skolen. Alt man sparer ifht barnehageutgifter, å som du skriver en kan få lest og gjort masse andre ting også. Selv om ønsket etter 3 er der og etter siste abort(for snart 2 år siden) har ønsket om nr 3 vært stort. Helt til nå i vinter da venninna mi fikk en baby. Da kjente jeg at jeg var faktisk ikke babysyk. Det er klart de er skjønne. Det er klart det er godt å ha noen å kose baby med. MEN….. Jeg er glad jeg slipper. Nå er vi veldig fornøyd med med våre 2 store jenter som ikke er like avhengig av oss lengre og som leker og har det gøy sammen.

    • Susanne Kaluza

      25/03/2013 at 14:38 Svar

      Hehehe. Realititen ved babyliv er lett å fortrenge ja. Det er utvilsomt enklere å ha store barn. Og så er vi jo som du sier sinnsykt heldige som har fått to sunne og friske barn. Bare det føles jo egentlig som å vinne i Lotto!

  • Line Konstali

    19/03/2013 at 10:27 Svar

    Det er viktig at du ikke lar de vonde erfaringene du har knyttet til spontanabort ødelegge for deg. Men vil du ikke, så vil du ikke 🙂

    Jeg syntes det var ganske uproblematisk å få nr 3 da Amalie og Lukas var 7,5 og 5 år. Mikael (som snart er 2) er velsignet med to fantastiske storesøsken! Dessuten tror jeg vi slapp unna mye stress ved å ikke få 3 tette.

    Det føles alltid riktig når den 3. kommer og man angrer jo aldri på et barn man har fått 🙂

    • Susanne Kaluza

      25/03/2013 at 14:40 Svar

      Det er sant. Samtidig må jeg jo innse at jeg ikke har hatt noen vellykkede graviditeter etter at sønnen vår ble født for snart tre år siden. Så kanskje skal jeg heller være fornøyd med det jeg har?

  • Ferdig etter to barn

    19/03/2013 at 10:37 Svar

    Fint og modig innlegg, Susanne. Jeg har også to barn, den minste er rett under ett år. Jeg vet at vi er ferdige nå, og vi har allerede begynt å gi bort babyutstyr. Men selv om vi er helt sikre på avgjørelsen, kjenner jeg et slags savn når jeg tenker på at jeg aldri mer skal holde mitt nyfødte barn i armene for første gang. Tida rett etter fødselen er den største opplevelsen som finnes! Samtidig vet jeg at savnet etter den følelsen, for oss, ikke er grunn nok til å få flere.

    • Susanne Kaluza

      25/03/2013 at 14:40 Svar

      Gi bort babyutstyr! Det er et tydelig tegn på at man er ferdig ja. Her ligger babyleker og klær pent brettet sammen i boden..

  • Marit

    19/03/2013 at 11:22 Svar

    Jeg er IKKE ferdig med å ønske meg en baby til! Og jeg mener at den beste gaven jeg kan gi mine barn er et søsken- et livslangt forhold. Men vi skal ikke ha barn nummer 4.

    Babyer blir større og barna skal følges opp i barnehagen, sosialt og senere på skolen. Tre sett med klassekamerater og aktiviteter er nok. Og dette gjør meg så trist. For jeg vil ikke være ferdig med å gå gravid, føde, amme og ha en nyfødt liten tass i heimen.

    Jeg har begynt å erkjenne at denne tristheten vel så mye handler om å tilbakelegge en fase, det å være ferdig med noe i livet. Jeg vil ikke gi slippe på denne perioden. Det er litt rart og trist å bli eldre.

    Så jeg fokuserer på hvor heldig jeg er som har fått oppleve å få de fantastiske barna jeg har. Hvis jeg blir fortvilet over at jeg aldri skal oppleve det samme igjen, så koser jeg meg med minnene og forsøker å være i alt det fine som skjer her og nå.

    Litt på samme måte som jeg kan være fortvilet over at jeg ikke skal være nyforelsket igjen. For jeg har verdens fineste kjæreste, og skal ikke ha noen andre enn han. Men, du vet- den første, magiske tiden sammen. Akkuratt den følelsen kommer aldri igjen. sukk.

    Selv om det hadde blitt fantastisk med en til i familien, så har vi det veldig, veldig bra sånn som vi har det! Og det er jeg så takknemlig for.

    • Susanne Kaluza

      25/03/2013 at 14:41 Svar

      Forelskelses-analogien din var god! Hadde ikke tenk på det på den måten før. Tusen takk, Marit 🙂

  • Ida

    19/03/2013 at 11:27 Svar

    Tøft å ta opp det tema, selv har vi to barn, jo vi har to barn en gutt som døde i krybbedød for fire år siden og som skulle fylt 5 år nå til sommeren og ei nydelig jente som snart er 3å. Å min svigermor spør hver gang vi treffes om vi ikke snart skal ha en baby igjen, eller at jenta vår trenger søsken, jeg svarer det passer ikke nå, nei det passer faktisk ikke å få ett barn til nå, selv om jeg er ung (ho argumenterer med det), for det kjennes ut som at min kropp ikke er klar for å bære frem ett barn til, joa det er tre år siden sist men frøkna kom bare ett år etter at vi mista vår første, å da sa det bare stopp nå må jeg vente nå må jeg lande få jord under beina, å der er jeg enda, men jo jeg har lyst på ett barn til engang i fremtiden, men gjør det noe om en venter noen år, jeg er jo bare 23?, det er vel bedre vente å så være klar enn å føle seg presset, til en til nå uten at kropp og sinn er innstilt. også er det de praktiske sidene, min mann er arbeidsledig, jeg går på skole og driver med sertifikatet ved side nav jobben, å det går greit rundt økonomisk vi har det bra, men ikke råd til ett barn til enda, det kanskje stykt å si det men det koster jo å ha barn, å det er bedre å ha det greit med det barne vi får ha her enn helt ugreit økonomisk med to barn.

    • Susanne Kaluza

      25/03/2013 at 14:42 Svar

      Ja, det er en annen ting: Hvorfor føler folk det er greit å spørre om man ikke skal ha en til snart? Det er et høyst personlig tema..

  • Lykkelinn

    19/03/2013 at 11:55 Svar

    Vi sa alltid at vi ønsket oss to barn, selv om jeg har tøyset med at tre sikkert også er gøy. Hos oss kom det to på en gang, og vips så var vi ferdig, liksom. På en måte kjennes det ut som jeg er litt snytt for å oppleve alt en gang til, samtidig er det endel ting det er greit å være ferdig med på bare ett svangerskap og en forløsning.

    Nå har vi to på snart 2 år og jeg lengter ikke etter en ny baby. Det er så mye det er deilig å være ferdig med, og spedbarnstiden for oss var jo veldig intens. Våre venner er i gang med runde nummer 2 og 3, men vi er langt fra misunnelige. Vi ønsket oss to barn og fikk to barn, ferdig med det. At de kom samtidig, får vi bare se det positive i.

    … og så skal det vel sies at siden de er hjemmelaget og toeggede så er «frykten» for å få to til på en gang også litt utslagsgivende her… 😉

    • Susanne Kaluza

      25/03/2013 at 14:43 Svar

      Hehe, ser den! Firebarnsmor til to tvillingpar kan lett bli mye å henge fingrene i. Heldigvis uutsøkt fine de to du har da <3

  • Monica

    19/03/2013 at 12:43 Svar

    Ah, dette innlegget traff meg skikkelig. For det er akkurat det som jeg går og tenker på om dagen. Skal vi ha nummer tre eller ikke.
    Jeg var gravid med nummer tre og mistet det nylig, 18 uker på vei. Graviditeten var ikke planlagt. Nå er jeg så i tvil hva vi skal gjøre. Føler meg ganske så ferdig med fødsler og digger å få all fokus tilbake på mine to (på 1 og 3 år). Men samtidig lurer jeg på om vi kommer til å angre hvis vi ikke prøver på nytt… men så er jeg så redd for å miste igjen, for det gjør jo så himla vondt. Akk, for et vanskelig valg…

    • Susanne Kaluza

      25/03/2013 at 14:44 Svar

      Uff, så trist å høre! 18 uker er lenge å gå og glede seg.. Kanskje du skal ta en prat med legen din? Det er jo ikke alltid sjansen for å miste igjen er så høy?

  • Synna

    19/03/2013 at 13:30 Svar

    Jeg har to små barn, og går og grubler på om vi skal ha en til. Samboeren er like usikker som meg.
    Jeg er så redd for å angre på at vi stoppet etter to. Samtidig blir det veldig, veldig tett hvis vi skal kjøre på med en til nå. Jeg er 37 så føler at jeg ikke kan vente så lenge.Så dette er et vanskelig valg altså!
    Mange av venninnene mine går og gleder seg til at det blir slutt på å drasse med seg bleier og vogn, men jeg har ikke begynt med de tankene der, og kjenner meg langt unna. Nyter tiden med ett åringen (og tre åringen).
    Har egentlig alltid tenkt at tre barn er fint, så jeg tror det sitter godt lagret hos meg. Også at jeg selv alltid ønsket flere søsken når jeg vokste opp.
    Men samtidig merker jeg jo at når man «bare» har to så kan man gi bedre fokus og hverdagen er vel litt lettere. Så ikke vet jeg…få vel tenke litt på det. Ikke sikkert at vi får det til uansett, alt kan jo ikke planlegges og graviditet og fødsler er ikke for pyser…

  • Hestia

    19/03/2013 at 14:21 Svar

    Hva vi planla og hvordan livet ble er ikke sammenfallende. Vi drømte om to barn før jeg fylte tretti og på en måte ble det slik. Førstemann ble født da jeg var tjuetre. Lillebror ble født seks år etter.. Så langt fulgte vi planen, bortsett fra at lillebror var dødfødt….
    To år etterpå kom det en ny lillebror og to år etterpå trodde jeg at jeg var gravid igjen. Jeg ønsket meg et barn til. Jeg ønsket meg MANGE barn. Desverre var yngstemann ut og inn av sykehus, storebror på ti måtte bli selvstendig i superfart og et barn til ville vært veldig egoistisk av meg. Det viste seg å være «falsk alarm» og jeg måtte ta et valg. Jeg var ikke helt sikker på at jeg gjorde rett da jeg valgte å ikke få flere barn, men etter min mening er det ikke antall som er riktig mål på hvor mange barn man skal ha. Man må ha kapasitet til å ta seg av de barna man har. De skal ikke bare settes til verden. De skal følges opp både praktisk og økonomisk. Kjærlighet er ikke alltid nok. Av og til er foreldrejobben hardt arbeid. Om man ønsker seg et barn til er det viktig å prøve å se for seg hvordan livet blir med en mer i familien. Flere våkenetter, flere plasterlapper, flere lekser, flere treninger… Selvfølgelig også flere gleder, men om det går på bekostning av de barna man allerede har er det egoistisk å få flere barn. Jeg var av og til lei meg fordi det ikke ble noen stor barneflokk i hjemmet, men av og til bestemmer livet mer enn du bestemmer selv. Tøft kanskje, men sant. Livet har forskjellige faser og om man ikke får alt man ønsker seg får man ønske seg det man får.

  • Lene

    19/03/2013 at 14:23 Svar

    vi har to. Lillebror er 9 mnd, storebror er 2 år og 8 mnd.
    Jeg trodde alltid jeg ville ha tre, men VET at vi er ferdige etter to:) Nå er mye av utstyret solgt, og vi gleder oss til årene fremover hvor vi kan gjøre familieaktiviteter hvor alle kan delta, og vi er ferdige med småbarnsalderen.

  • mamma til en

    19/03/2013 at 14:41 Svar

    Vi ønsket oss to barn, og fikk en herlig gutt som nå er 5.
    Jeg kan ikke få flere egne barn, pga en sykdom som gjorde at jeg mistet min fertilitet. Det er ubeskrivelig vondt å bli fratatt muligheten å bli gravid noen gang igjen.Enn så lenge sier jeg; Nei når gutten maser om en liten bror el. søster – skulle veldig ønska at jeg kunne si; Kanskje!

    Jeg føler meg heldig som opplevde å gå gravid, og fikk føde en frisk herlig gutt, til tross for at det «bare» blir oss 3 🙂

  • Christine

    19/03/2013 at 14:52 Svar

    Jeg har alltid hatt lyst på mange barn, men da det ikke kom noe barn etter 2,5 år prøving så har jeg insett at hvet barn som faktisk kommer er et stor mirakel, og at vi må være taknmelig for de som dukker opp. Desverre er det ikke slik at barn alltid kan komme på bestilling. Jeg er endelig gravid nå- etter prøverørforsøk. Og jeg vil ta imot hvert barn som det kommer, og glede meg over de jeg får. Jeg kan drømme om 3-4 barn, men dersom jeg bare får ett skal jeg vre evg taknemlig for at jeg faktisk har fått et lite barn…

  • Christine

    19/03/2013 at 15:22 Svar

    … Og så tøft av deg å være åpen om spontanabortene. Jeg kan tenke meg at å miste gjør like mye med en som det å ikke kunne få barn… Jeg håper dere får så mange barn som dere ønsker dere <3

  • Åse

    19/03/2013 at 15:47 Svar

    Vanskelig spørsmål som jeg har stilt meg selv mange ganger..
    Vi har tre tette på 1, 3 og 5 -og det er hektisk. Vi snakket om at vi ville ha tre før vi fikk barn, men at det ble sånn er litt tilfeldig. Jeg er selv vokst opp som enebarn, har «halv»søsken, men aldri bodd med de, og savnet (og savner fortsatt egentlig) den nærheten mange søsken opplever. Det ville jeg gi mine barn.

    Spørsmål om en nr 4 er egentlig tatt, vi er takknemlige og ydmyke for de tre barna vi har fått, kroppen min har sagt fra at den har gjort sitt, men samtidig kjenner jeg på savnet og følelsen over å aldri skulle få oppleve det magiske ved en graviditet, fødsel og møtet med et lite nytt menneske.
    Og, man skal jo følge dem opp og. Selv om det er intens nå når de er små, kan jeg tenke meg at det ikke blir mindre utfordrende når alle tre er fjortiser og hormonene herjer ;-P

    Tvitvi med deres valg 🙂 -og takk for en super blogg!

  • Mammaforskeren

    19/03/2013 at 15:56 Svar

    Jeg måtte bare linke til innlegget ditt i bloggen min, for akkurat dette med hvor mange barn funderer jeg nemlig på selv nå for tiden. Hadde alltid trodd at jeg bare ville ha ett barn, men plutselig kjenner jeg med hele meg at jeg gjerne vil ha ett til. Da gjenstår det bare å se om naturen står meg bi; jeg er ikke så ung som jeg en gang var (høres fryktelig gammmelt ut!), og ser på flere av mine venninner at det med å bli gravid ikke er bare bare. For øvrig tusen takk for en veldig fin blogg!

  • Mammadamen

    19/03/2013 at 18:24 Svar

    Så fint, tross også trist, innlegg, Susanne. Jeg er sikker på at det betyr mye for mange at også du er ærlig om dette!

    Det treffer meg også. For jeg tenker mye på om vi bør få et barn til. Er redd for å angre hvis ikke. Men vi var jo forholdsvis gamle da vi begynte. Og neste år er jeg faktisk 40. Tiden begynner å bli knappere… Jeg er der den siste mammaen du refererer til er. Jeg har litt lyst på et tredje, men mannen min ikke så. Samtidig merker jeg at det ikke er helt utelukket og at jeg kanskje kan klare å overtale ham:) Vi har det veldig fint med to, men tenk å oppleve det magiske ved å bli mamma ennå en gang og bli kjent med enda et lite menneske. Skjønner at det nok er enda vanskeligere for deg og din mann. Håper dere får til slik dere ønsker det!

    God klem fra Karianne

  • Hanna

    19/03/2013 at 19:23 Svar

    Jeg har også tenkt mye på dette! Vi er på det stadiet at vi ønsker oss en tredje, men føler vi er en fin familie om vi «bare» skulle forbli fire 🙂

    Lykke til!

  • Monica

    19/03/2013 at 19:29 Svar

    Jeg har fått hele 5 barn jeg og jeg ventet stadig på den følelsen av å bli ferdig med barn. Den kom sliksom aldri…. Jeg sa alltid at jeg ønsket meg tre barn og da de var i boks så var jeg liksom ikke helt ferdig allikevel.
    Gutt-jente-gutt kom i løpet av 7 år og jeg skulle egentlig være ferdig. Men slik følte jeg det ikke. Jeg hadde så lyst på en søster til jenta og vi bestemte oss for å få et barn til. En ny gutt ble født og jeg nøt tiden med ny baby, men jammen var det hektisk. Og følelsen av å være ferdig var fortsatt fraværende…. Og jeg var i grunnen ganske frustrert. All fornuft sa at det var nok å følge opp 4 barn.
    Tiden gikk og jeg slo meg vel til ro mad at jeg ikke skulle ha flere små. Men så skjedde det igjen. Jeg skal ikke si at jeg gjorde alt for og ikke bli gravid, men vi prøvde ikke å bli gravid, vi styret heller unna…. Men gravid ble jeg og jeg fødte en herlig liten gutt og hadde den beste fødselsopplevelsen jeg kunne fått. Og jeg elsker babytiden og prøvde å nyte så godt jeg kunne. Men det var det ikke noe særlig tid til. Men jeg har kost meg så godt jeg kan.
    Nå er minsten blitt over to år og nå merker jeg at jeg er såååå ferdig med å få babyer. Det kommer ikke flere små inn i vår familie. Jeg gleder meg til minstemann blir større og ting blir litt lettere. Nå har vi hatt små barn i over 17 år og jeg er mettet.
    Jeg tror at du bare kommer dit hvor du merker at du er ferdig. Tankene går nå fremover ogjeg gleder meg over hvor uavhengige barna blir:) Jeg gleder meg over de barna jeg har fått og jeg prøver og ikke glemme tiden vi er i nå, men samtidig så føler jeg vel at jeg kasnkje er der hvor at vi kanskje fikk en for mange….. Jeg ville absolutt ikke vært foruten minstemann, men jammen har det blitt hektiske dager for oss. Alle skal følges opp og det merker man kanskje ekstra godt når ungene kommer opp i skolealder;) Det er nesten da slitet begynner for alvor…. Nå har jeg barn fra 2-17 år og har hele pakka under samme tak, barnehagebarn, barneskole, ungdomsskole og videregående. Hvis du skal ha mange barn så vil jeg anbefale å «komprimere» fødslene litt så ikke spennet blir så stort. Det var slitsomt å sitte med et ammebarn samtidig at man skulle følge opp alle de andre;)
    Det var mange tanker fra meg:)

  • Hilde

    19/03/2013 at 20:34 Svar

    Det du skriver om her treffer meg skikkelig. Jeg har to barn og mistet nr tre som var på vei i høst. Jeg går ofte og tenker på det ønsket om å få et barn til. Holder det med de barna vi har fått, eller vil man alltid kjenne på savnet etter nestemann? Det skulle jeg skulle gjerne likt å visst.

  • Bitte

    19/03/2013 at 20:44 Svar

    Aner ikke hvordan det føles når man er ferdig med å få barn, for jeg føler meg virkelig langt fra ferdig. Hadde det vært enkelt å få dem skulle jeg veldig gjerne hatt et par til.

    Jeg har vært gravid totalt sju ganger, og den midterste graviditeten resulterte i en nydelig gutt som nå er tre år. Min siste abort var for bare tre uker siden. Denne siste graviditeten tok nesten knekken på meg, så jeg er usikker på om vi skal prøve flere ganger. Ikke fordi jeg ikke ønsker det, men fordi lillegutt og pappaen hans også fortjener en mamma og kone som fungerer og setter pris på det livet hun faktisk har.

    Men jeg vet ikke om jeg noensinne vil føle meg helt ferdig med baby og barn? Selv om vi ender med å bare ha et barn og lever godt med det vet jeg at jeg hadde hatt masse kjærlighet til en liten til.

  • Supermamma til en!

    19/03/2013 at 21:00 Svar

    Viktig tema, og tilsynelatende like valg kan ha veldig ulike årsaker. Fint å lese andre sine historier, takk alle sammen for at dere deler!!
    Jeg er mamma til en, og drømmen om to ble en drøm. Synes det er trist, vemodig, urettferdig og så mye annet, men slik ble det. Jeg trakk loddet » kronisk syk» og det vil ike være lurt å ta en graviditet til.. Men, vi finner stadig fordeler med å være en familie på tre, og vår datter lider ingen nød. Vi får høre at hun savner en storesøster, men også at hun er verdens heldigste fordi hun så ofte får lov til å ha med besøk hjem 😉 fordeler og ulemper er det alltid!!
    Jeg er ikke ferdi med babykosing, og det er så sårt! Men mitt behov for babykos kan ikke gå foran min datters behov for en mamma som jobber med å holde sge mest mulig frisk.
    Vi prater om, og håper, at dersom ting blir noe mer stabilt, så ønsker vi å være besøkshjem. Jeg jobber (redusert) i barnevernet, og blir daglig minnet på at det er mange småtasser som kan nyte veldig godt av betingelsesløs kjærlighet, omsorg og trygge voksne noen få timer per måneder, og det er min nye drøm å få til det!

  • Gunhild

    19/03/2013 at 21:41 Svar

    Du er så herlig ærlig, Susanne! Det er nettopp slike tanker og spørsmål du tar opp, som jeg tror berører ganske så mange. Og for noen er det en enkel sak og diskutere, veie for og imot… for andre blir det sikkert ganske vanskelig.

    Da jeg satt og gråt og trodde livet mitt og alt definitivt var over- fordi jeg oppdaget at jeg var på vei med nr 4, så fikk jeg høre at man angrer ikke på de barna man får.
    Ja, det er ganske brutalt å falle så sammen over noe som egentlig er en lykkelig nyhet, og jeg skammet meg enormt mye! Men vi følte oss så ferdige og fornøyde med de tre barna våres som vi hadde allerede. Minste var da rundt 4 år, vi kjente på at vi kunne begynne å puste litt… bleietida var over, alle sov om natta, vi følte oss med ett litt friere. Vi begynte å få overskudd! Og vi var så unge da vi fikk førstemann (ble 21 år). Det hadde vært rimelig intenst å få 3 barn på 4,5 år… jeg skal ikke gå så i detalj, vi vet hvordan man ikke skal få barn altså, og alt det der… men jeg er nok en av de som veldig lett blir gravid, selv om… Men for å si det sånn, så var vi ganske klare på at vi kjente oss ferdige med å få flere barn.

    Minstemann nr fire her kunne vi selvsagt aldri vært foruten. Det tok meg litt tid gjennom svangerskapet å forsone meg med å bli «storfamilien».
    På samme måte kan man kanskje gå gjennom tanker om det å kjenne seg fornøyd med de barna man har, om man står og vurderer å få flere. Alt ordner seg jo som regel, om man tenker hus og hjem, bil og hverdag… Det blir ikke mye solvarme sydenferier her i gården, men, men… 😉
    Og en familie på «bare 4» er i mine øyne ikke bare, bare! Det er vel absolutt bra nok 🙂 Om man ønsker å få et barn til, så ville jeg prøvd igjen- og funker det, så er jo ingenting mer gledelig! Om det ikke skulle gå den veien, da kan man hvertfall kjenne at man har prøvd, og så finner man kanskje en forsoning med det og alle fine fordeler ved å være nettopp den fine familien man er- her og nå.
    Ønsker deg lykke til med veivalgene 🙂

  • Marte

    19/03/2013 at 21:44 Svar

    Fint innlegg og spørsmål jeg selv har tenkt en del rundt. Men billedteksten «Er det bra nok å være en gjeng på fire?» kjente jeg at jeg neeesten rynket litt på nesen av. Nå har jeg selv to prøverørsbarn og er så uendelig takknemlig for å ha fått barn, ikke bare ett, men to! Jeg tenker at det å få mange barn hadde vært veldig koselig, jeg skulle gjerne på mange måter hatt fire-fem jeg! Men uansett hvor mye jeg vil savne babykosen og følelsen rett etter fødselen der tiden faktisk står helt stille, så går det ikke hos oss, skal mannen min og jeg følge opp barna mine slik vi ønsker og ha det overskuddet jeg føler trengs for at vi skal ha gode hverdager. Jeg synes mange velger å få mange barn av eget (mors/fars) behov og faktisk ikke tenker på hva som er det beste for familien. Ja flere har nok tid og økonomi til å ha tre barn, men i dag foregår jo debatten for fullt om hvor stressa vi småbarnsmammaer er. Barn maser gjerne om en liten baby når de blir store nok, men vet jo ikke nødvendigvis at et søsken til i heimen også KAN innebære mer stressa, frustrerte, kranglete og slitne foreldre med mindre tid til hvert enkelt barn. Nei jeg blir faktisk litt oppgitt over det jeg mener er en trend nå, hvor «alle» skal ha tre unger. I min bekjentskapskrets ender i tillegg mange opp med au-pair når kid nr 3 har ankommet. Da fant de ut at en er én, to er to, men ja tre, nei det er et komplett sirkus.

  • Camilla Marie

    19/03/2013 at 22:11 Svar

    Jeg trodde jo aldri jeg skulle få noen barn fram til jeg var… tja 27-28 år, så JA man kan si at det synet har endret seg. Plutselig bestemte jeg og mannen min oss for å kanskje få et barn. Men vi var enige om at et barn var nok. Men da vi hadde fått henne, så syns vi det var så fantastisk at vi ville hun skulle få søsken.
    MEN, jeg har hele tiden sagt at to er maks, og det står jeg ved. Vi er to som skal passe på, og da er det et perfekt antall. Og når mannen ikke er tilstede, så har jeg kun to hender 🙂 Jeg tenker også på alt vi skal følge opp av aktiviteter, barnehage, skole osv. Jeg syns vi har hendene fulle allerede, og Emma og Emil er jo bare 3 år og 1,5 år. Men i all hovedsak, så hadde jeg krevende svangerskap og kroppen og bekkenet mitt hadde ikke tålt et til… Hvis jeg blir gravid igjen, så må jeg mest sannsynlig sitte i rullestol under svangerskapet, og da blir det litt vanskelig å være mor samtidig.

  • ellens oase

    19/03/2013 at 22:12 Svar

    Jeg er ikke ferdig, men det blir ikke fler. Jeg har to barn og har vært gravid fem ganger. Jeg føler at det var en lykke at vi kom igjennom det hele i live både barna og jeg, og jeg tenker at det er nok med to egne barn. Men jeg ønsker meg veldig fosterbarn,og jeg håper den drømmen blir virkelighet om noen år. Vi har plass til en til!

  • Tobarnsmamma

    20/03/2013 at 01:28 Svar

    Jeg har begynt å lese siden din fast, men pleier ikke å kommentere vanligvis. Dette innlegget traff meg midt i hjertet, og jeg kjente lysten til å skrive noen ord.
    Jeg har to barn, to gutter på snart syv og fem. Jeg har alltid hatt lyst på mange barn, og har sett for meg at tre må være helt perfekt. Når jeg fikk sistemann, så var jeg sikker på at jeg skulle ha et barn til – så jeg tenkte ikke på å nyte siste svangerskap, fødsel, permisjonstid o.l skikkelig- for jeg var helt sikker på at jeg skulle oppleve det igjen. Jeg har blitt raskt gravid, og har hatt enkle og fine svangerskap.
    Men det er nå sånn at livet sjeldent er så enkelt som man ønsker seg, og at det noen ganger tar noen andre veier enn man hadde tenkt seg.
    Våre gutter har vært krevende, mye syke de første årene med astma og allergiplager – alltid syke… Med eldstemann har jeg alltid hatt en følelse av at det er noe, han har slitt endel – og tatt mye tid og plass. For ett år siden ble han diagnostisert med Asperger syndrom. Det har krevd sitt av både utredning, kurs, oppfølging etc. Yngstemann er en aktiv liten gutt, som har kommet litt i skyggen av en krevende bror- og som har vokst opp med en litt unormal atferd rundt seg. Det har vært mye «greier» hos oss- som for andre kan synes som adferdsvansker eller dårlig oppdragelse… Men som heller bunner i de vanskene familien har vært i over tid. Oppå det hele har mannen min vært syk i de siste tre årene, så og si vært satt helt ut av spill. Det vil si null energi til å ta et tak og stå i det som skjer. Jeg har derfor måtte ta hovedansvaret hjemme ved siden av full jobb, og stå i det som kommer for alle og enhver. Det er bare å brette opp armene, og få ting unna her i gården.
    Jeg blir trist og vemodig av å tenke på at livet har blitt så annerledes enn vi hadde sett for oss. Vi har hatt mange tøffe dager, og kamper. Ungene har store deler av livet hatt en far som ikke har vært til stede psykisk og fysisk, og vi voksne har vært mye slitne.
    Alt dette har gjort at tanken om et nytt barn har vært helt uaktuelt. Mannen er ikke klar for et nytt barn nå, og jeg vil ha familien mer på beina før jeg setter et nytt liv inn i denne verden. Jeg innser at tiden går, og at vi har det veldig fint de stunder vi får til et mer » normalt» familieliv. Så selv om jeg føler en stor sorg når jeg tenker på at jeg aldri skal gå gravid, føde og få et barn til, så innser jeg at det kanskje bare blir to barn på meg. Vi har fått to flotte gutter, og jeg nyter hver fase så godt jeg kan.
    Min trøst og glede i en tung og slitsom hverdag er at vi likevel har stått i dette sammen, at ungene får mye kjærlighet og kos – og har hatt mange timer i armkroken. Og det har vært mange flotte øyeblikk også. Ikke minst har vi erfart masse, og tatt med oss lærdom om hva som egentlig er viktig i livet.
    Det som er viktigst nå er å få hverdagene til å gå rundt. Finne løsninger som gjør at vi får hentet oss inn, være en familie, sørge for at alle blir det beste av seg selv – og at vi alle tar vare på hverandre. Som enkeltindivid, som søsken, kjærester, foreldre og familie. Og da er kanskje ikke antallet barn det som er viktigst? Og hvem vet, kanskje vi om en liten stund er klare for en ny runde – hvis ikke så skal jeg vel klare å innfinne meg med det også!
    Gonatt:)

  • Joanna

    20/03/2013 at 11:43 Svar

    Oi. Her traff du visst en nerve. Mange fine og vemodige og følelsesladde kommentarer.
    Jeg trodde alltid vi kom til å få fem. Men det ble fire. 2 tett, 4 års pause, så to tette til. Jeg var eldst av åtte, og syntes at opp til 5 var ok, men at livet ble litt vel kavete med de tre siste. Samtidig må jeg innrømme at de tre siste er de jeg kanskje føler meg ‘nærmest’ idag, nå når vi er voksne. Mamma pleide å si at de tre siste ikke var planlagt, men veldig velkommen. Hun pleide også å si av og til at rent fysisk kunne hun sikkert fått enda flere, men det var den psykiske belastningen som satte en stopper for flere. Jeg har vært velsignet med enkle svangerskap og lette fødsler og friske barn. Sånn sett har jeg av og til tenkt at jeg burde bare fortsatt så lenge jeg kunne! En venninne av meg fikk nr. 5 ifjor høst – en attpåklatt, 6 år etter forrige mann. Alle hjerter gelder seg udelt. Og da jeg hørte hun skulle ha en til, kjente jeg et bitte lite stikk. Skal jeg få en til? Men 17 års forskjell på de to yngste er da litt i overkant. Mannen min er attpåklatt, med henholdsvis 8 og 12 år opp til søsknene. Han syntes både det var fint å nesten være enebarn, og litt kjedelig. Nei. Jeg er nok ferdig ja…Det ble hund i stedet. En morsom episode i den henseende var at jeg sto i resepsjonen på et hotell, høygravid med nr. 4, da vokalisten i Dum Dum Boys sjekket inn. Han kommenterte magen og lurte på om det var førstemann. Da jeg svarte fjerde,utbrøt han: ‘Med samme mann? What a guy’ He, he!

  • June

    20/03/2013 at 13:38 Svar

    Jeg føler stort sett at familien har de medlemmene den var ment å ha, men innimellom stikker savnet til og vrir hjertet mitt til det skriker av smerte og jeg føler vi mangler minst en baby til..

    Men med en mann som er borte halve året og et bekken som fortsatt er på bærtur 3 år etter sistemann så føler jeg at jeg BØR ikke ta sjangsen, jeg vil ikke ha kaos, jeg vil ha tid til de to jeg har, og nå som minstemor går på do selv, smører skiva si selv (nesten iaffal 😉 ) og sånn så tror jeg det er litt galskap å begynne på nytt 🙂

  • Keistin

    20/03/2013 at 14:23 Svar

    Hei Susanne,

    Flott blogg- gleder meg til å lese hvert nye innlegg! Har ikke kommentert så mye- men i dag følte jeg jeg hadde noe å komme med..
    Du er tøff som er så åpen, jeg tror det er godt for mange..
    Selv mistet jeg en pike i uke 22 for litt over 6 år siden- så har jeg siden vært så heldig å få to nydelige gutter på 5 og 2.5- og for 8 uker siden fikk vi en vakker liten jente. Etter guttene følte jeg meg absolutt ikke ferdig- kjente at dette måtte jeg oppleve igjen. Og jeg var veldig forbedret på at jeg ville kjenne det sånn nå og- men at fornuften ville stoppe meg.. Tenkte at det at vi mistet en ville gjøre at jeg aldri følte meg ferdig. Men- jeg kjenner meg helt ferdig- og i mål! Som mannen min sa- nå er det på tide å nyte de skjønne barna vi har.. Det har vært fryktelig slitsomme graviditeter – og ungene fortjener en fungerende mamma.
    Jeg håper du finner valget ditt, Susanne.. Det er mange hensyn å ta.. Ser du har fått mange gode og forskjellige svar fra kloke damer, men min erfaring er altså at det er mulig å føle seg ferdig..
    Lykke til!

    Klem fra Kristin

  • Heidi

    20/03/2013 at 14:27 Svar

    Tusen takk for ett kjempefint innlegg på bloggen din. 🙂

    Vi var lenge usikre på om ett barn var nok for vår familie siden far har en kronisk sykdom som legger visse begrensninger på familielivet. Jeg tenkte lenge at kanskje vi har nok med bare en, slik at vi kan vie all vår oppmerksomhet og energi og tid til å følge opp barnet. Men etter som årene gikk bestemte vi oss for å prøve på nr to. Med ett barn av hvert kjønn med litt i underkant av 4 års mellomrom så føler jeg meg veldig ferdig og har ingen ønsker om flere barn. Er superfornøyd med valget om å få to, men kjente også denne siste gangen at jeg hadde blitt eldre og syns både svangerskap og barseltid tidvis var mye mere slitsomt enn med føratemann.

    Nå er minsten blitt nesten 2 år og jeg nyter at hun begynner å bli større og mere selvstendig. Gleder meg til å stadig finne på flere ting som familie som alle kan delta på og som ikke kræsjer med dagsoving osv.

    Før jul tok mannen og steriliserte seg, så det er helt endelig at vi ikke skal ha flere. Selv om denne nyfødttiden er veldig magisk og små babyer er helt herlige, så skal jeg heller nyte å få kose med andre sine babyer.

  • Kine

    20/03/2013 at 16:01 Svar

    Hei
    Søtt innlegg 🙂
    Jeg ble mor veldig tidlig og det er derfor 6 år mellom mine to barn. Jeg ville ikke hoppe inn i noe nytt etter at jeg uventet ble gravid tidlig, så da ble det bare så mange år mellom de. Jeg har alltid hatt lyst på fire barn, er selv minst av tre og jeg syns det er veldig koselig med søstrene mine og det forholdet vi har. Siden eldste egentlig aldri fikk noe særlig søskenforhold siden forskjellen er så stor og de vil aldri være på «samme nivå» ønsket jeg det for minsten. Men svangerskapet var tungt, fikk Hyperemesis, fødselen ble veldig traumatisk, frøkna veide 4750g og det gikk nesten skikkelig galt for oss begge. Siden det ble sånn det ble skulle jeg ønske at jeg fikk et barn til for å rette opp inntrykket av den siste fødselen jeg har hatt. Men så blir det altså ikke.
    Jeg sa til mannen min at du har ett år på deg til å bestemme om vi skal ha ett eller to barn, for skulle vi ha et barn til skulle de komme tett. Etter ett år satte vi oss ned og bestemte at ingen ville gå gjennom et svangerskap til, så da skrinla vi barn nr 3. Vi er så vidt fylt 30, men han er på vei til steriliseringsbordet hvert øyeblikk.
    Siden bestemmelsen ble gjort er jeg veldig takknemlig for det valget. Det er ikke tilrettelagt for tre barn i vår verden, reiser blir dyrere (et vennepar måtte betale 10000 kr mer for hotellrom som «tåler» 5 personer), bilene blir større og dyrere(søsteren min har tre barn og de sliter med å finne god plass til barnet i midten), inngangsbilletter til parker osv er 2+2. Så da nyter vi heller de to enebarna vi har. Vi er ikke utslitte pga tidsklemme og barnevakter er ikke no problem 😀 Nei livet er fint med gjennomsnittsfamilien + en hund.

  • Lotte

    20/03/2013 at 21:21 Svar

    Jeg er gravid med nr 2 nå, og har hele tiden vært veldig klar på at dette blir min siste. Mannen er heldigvis enig 🙂 det er sikkert ikke «lov» å si, men jeg et ingen småbarnsperson. Visst er storesøster på 2 år et herlig og sjarmerende vesen, og det er fantastisk å få lov til å se at hun vokser til. Det gleder jeg meg til å se med lillesøster også! Men jeg innrømmer samtidig at jeg synes det et slitsomt og krevende, og jeg sr virkelig fram til at vi virkelig kan ta fatt på familielivet når nr 2 blir født. Å slippe å ta hensyn til at man har spedbarn og småfolk gleder jeg meg til. Dessuten er vi bymennesker uten en drøm om å bo i hus, og fem-romser og oppover er vanskelig å finne i rett prisklasse for oss der vi vil bo.

    Jeg tenker at nå får vi en hver å styre med, jeg er 26 år og tobarnsmamma, og tenk så behagelig jeg får det når jeg kommer til 40-årene – to store jenter som kan klare seg selv 🙂

  • EH

    21/03/2013 at 16:42 Svar

    Jeg har fire søsken. Foreldrene mine fikk 5 barn på 6 år (!)
    Første jenta født mars 85, sept 86, jan 88, juli 89 og sistemann juni 91.
    Du kan tro det var hektisk hjemme på 80-90 tallet. Moren min var hjemmeværende i 14 år for å få kabalen til å gå opp. Jeg er evig takknemlig for alle søskene mine og for at vi er så tette <3

  • Line

    21/03/2013 at 19:22 Svar

    Vi skulle gjerne hatt en til, men har mistet fire ganger nå siden i august og håpet begynner å svinne hen 🙁
    Er utrolig takknemlig for han vi har, en helt fantastisk gutt!!

  • Lily

    22/03/2013 at 00:30 Svar

    Hei,

    Viktige ting du setter fokus på her.

    Men det er én ting som sjelden nevnes, og det er noe av grunnen til at disse tingene blir så vanskelige, nemlig at folk av en eller annen grunn føler at de har en slags rett til å legge seg opp i folks familieliv. Facebook og alt det der bidrar bare negativt, synes jeg. Alles privatliv er liksom oppi alles øyne hele tida, og alle har rett til å ha en mening om hva som er bra og hva som er best.

    Vi har en sønn på fire, og jeg er nå nygravid med nr. 2 etter nesten tre års prøving. I løpet av disse årene har det ikke gått en eneste uke (jeg overdriver ikke) uten at temaet «skal dere ikke snart ha nummer to da» har kommet opp på en eller annen måte. Kolleger, bekjente, foreldre i barnehagen, ansatte i barnehagen, fremmede på bussen (!), folk man møter på seminarer og kurs, venner, besteforeldre, annen familie, tilfeldige folk på fest osv., ALLE har de en mening. Enebarn er bortskjemte, enebarn er egoistiske, du blir ikke noe eldre, vet du, så opptatt av karrieren kan du bare ikke være – tenk nå på gutten osv. Og skulle man være så ærlig og si at joda, vi skulle gjerne hatt en til, men vi lykkes ikke, så er det nå bare å slappe av, for «alle» har en venninne som ble gravid etter å ha sendt inn adopsjonspapirene. Eventuelt er det bare å slutte å spise sukker eller gå ned i vekt, enda jeg er svært slank. Alle er eksperter på hvorfor det ikke går. Uflaks og omstendigheter finnes ikke. Det gjelder å finne en måte det er ens egen skyld alt sammen.

    Hver gang noen andre blir gravide, så kommer det opp igjen. «Enn dere da? Han begynner å vokse til han sønnen deres.» Det er gjerne her folk begynner å snakke om hvilken aldersforskjell som er ideell, slik at jeg helst må bli gravid til helgen for å «lykkes». Og mediene hjelper godt til med sine jevnlig oppslag om ideelle aldersforskjeller for mor og barn, og «ha sex i kveld og rekk barnehagefristen om ni måneder akkurat».

    Jeg skjønner at det er trist å ikke få tre hvis det er det man vil, og resultatløs prøving er fælt om det så var ens tiende barn man prøvde på. Men det er tross alt akseptert å «bare» ha to barn. Å ha ett, det er åpenbart omtrent som barnemishandling å regne. Til slutt tenkte jeg at OK, jeg får bare holde ut til jeg blir…42 eller deromkring (det er ti år til). Bare hold ut, så kommer folk omsider til å gi seg.

    Er altså gravid nå etter å i grunn ha gitt helt opp hele fiaskoprosjektet, men det er veldig tidlig, og jeg frykter jo at jeg kommer til å spontanabortere slik at alle kommentarene vil fortsette.

  • Line

    22/03/2013 at 11:59 Svar

    Lily: SPOT ON!!!! kjenner meg såååååå igjen i det du skriver!!

  • Kjersti ST

    23/03/2013 at 12:30 Svar

    Jeg er så utrolig glad for at jeg aldri skal gå gravid igjen og er uendelig glad for de to vakre barna vi har fått. Vi har absolutt ikke lyst på flere barn, vi synes det er mer fornuftig med to. Foreldre med mer enn to barn må ha tilgang på en energikilde som er ukjent for meg, og det å skulle få baby når barna er så store at de klarer seg selv virker ufornuftig for å si det forsiktig. Dessuten er vi mer enn nok mennesker på jorden allerede, så det er rimelig egoistisk å øke belastningen mer ved å få mange barn. Nok et argument er at jeg ikke ønsker å ha småbarn etter en viss alder, personlig synes jeg denne grensen går ved 35 år, Gwyneth Paltrow er jo 40 år og jeg kan ikke skjønne at folk orker å få baby i 40 årene. Men dette er jo bare mine tanker…

  • […] anbefaler også Susanne Kaluzas blogginnlegg Hvordan vet du du er ferdig med å få barn? om samme tema! Del dette! Legg igjen en kommentar Lagret underTendens Mest populære innlegg […]

  • Julie Petros

    08/10/2015 at 12:38 Svar

    Hei Suzanne. Her har vi en jente på 3,5 år og er gravid med lillebror eller lillesøster, vi vet ikke enda. Men jeg kan allerede si at vi er ferdig etter denne her! Jeg liker å være gravid, men det er jo tøft, det er jo jobb. Spesielt med en på 3 år å ta være på allerede. Og så grugleder jeg meg til fødselen og første tiden. Jo da koselig, men etter at vår jente har blitt ganske selvstendig, så er det jo ikke helt en fryd å vet at man skal begynne ALT på nytt igjen. Jeg har vokst opp med lillebror, og for meg var det en selvfølgelse at min jente skulle få søsken, og ikke alt for sent. Men jeg er ikke en stor fan av første tiden, fikk jo litt barsel tårer og er ofte trøtt fortsatt, det er jo stressende. Det jeg gleder meg mest, og det jeg så for meg når jeg tenkte familie det er tiden om 4 eller 5 år og fremover, når barna er litt større og vi kan virkelig kose oss, gjøre masse aktiviteter, le, reise, bade, forberede Jul sammen osv osv. Og en familie på 4 blir veldig nok for meg :-). Man skal også huske at alt koster masse! Jeg vet ikke om vi hadde uansett hadde hatt råd med 3. Ok, man skal aldri si aldri haha. Men allerede nå gravid med n.2 vet jeg at det blir siste. Så jeg nyyyyytter hver øyeblikk :-). Så blir kanskje også første tiden etter fødselen litt lettere denne gangen når ikke alt er ny lenger, og når jeg vet at det er siste gang ;-). Uansett, så er det du som må føle det inni kroppen din, den er ganske flink til å «fortelle» oss ting. Lykke til!

Post a Comment