Beklager, jeg må være -arbeidende-mamma

Rett før vi dro til Tenerife fikk jeg tilsendt Karianne Gamkinns splitter nye bok: «Beklager, jeg må være mamma». Perfekt ferielektyre!

I boka skildrer hun sine egne erfaringer og vanskeligheter med å kombinere morsrollen med yrkeslivet. Boka er, som Mammdamebloggen, vellskrevet, morsom og reflektert. Selv synes jeg særlig kapitlene om hvordan hun opplevde å komme tilbake til jobben som PR-konsulent etter mammapermisjon var interessante.

For mens jeg kom tilbake til en avis der personaldirektøren oppfordret meg til å jobbe 80 prosent mens barna er små, og understreket at ingen sjefer ville reagere negativt på det (så lite at jeg i begge permisjone ble spurt om jeg var interessert i en lederjobb, -noe jeg forøvrig ikke var) ble Karianne møtt med at samtlige kunder var tatt fra henne og delt ut til kollegaer.

Mens Karianne slet med innkjøring i barnehagen, og syk ett-åring -som ett-åringer ofte er- ble hun møtt med:

«Du tjener ikke inn din egen lønn en gang. Du er en utgift for firmaet!

Deretter ble hun fratatt hjemmekontoret.

Slik er også virkeligheten for norske kvinner i dag.

I boka skildrer Karianne sitt tøffe tilbakekomst til arbeidslivet etter at hun ble mor.

Alle kvinner jobber selvsagt ikke i en hardbarket PR-bransje, men det er jommen ikke alle som er journalister eller politikere heller. Vi skal ikke overse at det var nettopp til Stortinget og avisene mange av våre feministiske formødre søkte seg, og at slett ikke  alle arbeidsplasser har like liberale tradisjoner eller sterke fagforeninger. Det tror jeg er lett å glemme for kommentatorer som uttaler seg bastant om andre kvinners valg.

På den måten er «Beklager, jeg må være mamma» et personlig, men viktig innspill i debatten om krysspresset mellom hjem og jobb.

Karianne synes barna var for viktige til at jobben skulle komme foran alt.

Alle valg tas i en kontekst, og boka til Karianne skildrer effektivt hvordan hennes valg om å slutte i jobben er en konsekvens av de familiefiendtlige holdningene hun ble møtt med i en kort, men sårbar overgangsfase. For det er jo nettopp i det første året etter permisjonen at barnehagelevering kan gjøre som mest vondt og barna kan være som mest syke. Har arbeidsgiver forståelse for dette går det seg til etterhvert.

Her har samfunnet åpenbart en jobb å gjøre. Hadde arbeidsplassen til Karianne og en rekke andre (jeg har mange venner som er ingeniører og advokater som også nikker gjenkjennende til hennes opplevelser for å si det sånn) vært bedre tilpasset en hverdag hvor arbeidstakerne har et liv utenfor jobben, ville utvilsomt flere blitt i stillingen også i småbarnsperioden.

Jeg synes debatten om mødre og jobb så langt har vært unødvendig polariserende. Vi må ikke gjøre dette til et valg mellom morsrollen og yrkeslivet. Det er mulig å skape en tredje vei.

Kariannes vei ble å gründe sitt eget PR-firma, der hun kunne bruke kunnskapene sine uten å gå på kompromiss med seg selv.

I dag: Sukesessrik gründer og forfatter.

Faste lesere av Mammadamebloggen vil kjenne igjen deler av teksten fra tidligere innlegg, men mesteparten av boka er nyskrevet. Jeg synes også passasjen der Karianne forteller om sin psykisk syke mor og hvordan opplevelsen av å måtte flytte til bestemoren kan ha preget ønsket hennes om å gi barna en stabil oppvekst. Her skulle jeg gjerne lest mer, for psykisk sykdom blant foreldre er et fortsatt underkommunisert og tabubelagt tema i norsk offentlighet. Heldigvis er det fine med bøker skrevet av en blogger nettopp at det er et godt håp om at Karianne vil utbrodere dette mer på i et annet innlegg!

Jeg håper «Beklager, jeg må være mamma» blir lest av ikke bare foreldre, men også arbeidsgivere, kommentatorer og beslutningstakere. Det fortjener den!

Hvordan var det å komme tilbake på jobb etter foreldrepermisjon for deg? Hadde du en forståelsefull sjef? Hva kunne vært gjort annerledes for å gjøre overgangen lettere? Og hvordan synes du det går å kombinere jobb og familieliv i dag?

No Comments
  • Katrine

    26/03/2013 at 11:15 Svar

    Dette er det nærmeste jeg kommer en hjertesak, tror jeg. Jeg kjenner at det fosskoker i meg hver gang politikere eller andre snakker om hvor problematisk det er at småbarnsmødre «velger» deltid… eller som her, «velger» å si opp jobben. Når skal vi egentlig slutte å kritisere kvinner som velger deltid, og begynne å snakke om arbeidslivet som tvinger dem til det?

    Arbeidslivet er fortsatt lagt opp etter forsørgermannen fra 50-tallet. Du vet, han i Mad Men med en Betty hjemme. Og når arbeidsgivere forventer at både Betty og Don skal være Mr Draper… ja, da går hverdagen rett og slett ikke opp!

    At mange av de mest familievennlige ordningene kun er tariffestet, og dermed bare gjelder et fåtall ansatte, er rett og slett likestillingsfiendtlig. Ammefri for eks. Jeg er svoren tilhenger av fedrekvote, men jeg synes det er direkte ufint å innføre den uten å gi alle kvinner rett til betalt ammefri først.

    Dessuten synes jeg man skal innføre sekstimersdag for småbarnsforeldre, med føringer om at den må tas ut av begge foreldre. For det eneste jeg synes mindre om enn det familieuvennlige arbeidslivet, er familier som ordner seg sånn at far jobber 60 timers uke for å kompensere for at mor er hjemme. Det er ikke rettferdig verken for far eller barn!

    Puh…

  • Ida

    26/03/2013 at 11:35 Svar

    Unner ingen mammar den kampen de ofte må ta etter ent permisjon.
    Får ofte inntrykket av at det blir sett på som mindre verd, å være hjemme i permisjon, føde barn og prioritere familien før jobb.

    Selv jobber jeg med eldre demente, ingen stor stilling men en viktig jobb sådan, jeg jobber på en mindre enhet, der det bare jobber kvinner, å under svangerskapet vart det tatt god hensyn til at jeg var gravid og jeg vart ikke satt til tunge fysisk løft, å ikke pleie av brukere som kan være hardhente.
    Jeg begynte som ekstra hjelp å søkte faststilling under svangerskapet, og ga beskjed til arbeidsgiver under intervjuet at jeg er gravid, hun svarte bare at det er ikke noe problem, og jeg fikk en godt tilrettelagt jobb. Men nå er min arbeidsgiver vant til at det er mange i personalgruppa som kan være gravide eller må være hjemme med sykt/e barn, da det er en høy andel unge kvinner der.
    Det var også godt å komme tilbake til jobb etter ent permisjon, jeg vart ønsket velkommen tilbake, men forstår jo at det er andre forhold andre steder.

    Idag går det fint å kombinere familie å jobb, jeg jobber turnus og annenhver helg med tiden ønsker jeg flere fri helger, jobber også endel helligdager, men har barnet hjemme to dager i uken noe vi synes er veldig fint da bruker vi dagene til aktiviteter som mye ute lek, ut i skog og mark, noe vi synes er viktig, vesle mor er også mye med ut til dyra.

  • […] for at denne bloggposten endelig blir ført i pennen var Susanne Kaluza`s anmeldelse av Karianne Gamkinn sin bok «Beklager, jeg må være mamma» Jeg har ikke […]

  • Line

    26/03/2013 at 17:22 Svar

    Kvinner ønsker en familievennlig arbeidsplass. Samtidig ønsker ofte ikke kvinner å ta på seg lederposisjoner. Hvis vi har lyst til å forandre arbeidslivet må vi bli ledere. Samfunnet må forandres på toppen.

  • molar85.blogspot.no

    26/03/2013 at 17:38 Svar

    Er i permisjon nå, men har tidligere havnet opp i en annen uheldig situasjon iforhold til svangerskap og fødsel. I 2011 ble jeg gravid og gikk fort ut i sykemelding, Fødte min sønn i stillhet i mars 2012. Ble raskt gravid igjen og var sykemeldt en periode før jeg gikk over på svangerskapspenger. Da jeg i år skulle ringe inn for opplysninger til permisjonssøknaden var jeg oppsagt fra min stilling. Dette skjedde uten varsel fra arbeidsgiver. Fikk innvilget permisjonen fra nav og er fortsatt ansatt i bedriften etter mye frem og tilbake så er meget spent på hvordan det bli å komme tilbake i arbeid. Hadde det ikke vært for at jeg den gangen leste meg opp iforhold til lover og regler ved svangerskap og permisjon hadde jeg vært uten permisjons-inntekt i dag og uten arbeid ved endt permisjon.

    • Christin

      26/03/2013 at 22:23 Svar

      Var du i det hele tatt innom jobben din, eller gikk du mellom sykemeldinger og foreldrepermisjoner uten noe tid på jobb i mellom ? For det var da veldig merkelig at de sa deg opp sånn ?

      • molar85.blogspot.no

        27/03/2013 at 09:55 Svar

        Jeg var sykemeldt i seks mnd etter dødfødselen før jeg gikk over på svangerskapspenger (for det nye svangerskapet). Var inne til samtale ved flere anledninger på jobben og siste gangen jeg var inne å snakket med de var å få opplysninger i forhold til søknaden på svangerskapspenger. Det er helt i orden at ikke de er opplyst om lover og regler mtp svangerskapspenger, men synes det er uhørt og avskrive min stilling på den måten uten å gi meg beskjed. Alt er i orden nå, men synes det er vanskelig å skulle begynne i arbeid igjen på en plass man ikke føler seg ønsket og mer som en belastning.

  • Nann Karin

    26/03/2013 at 21:11 Svar

    Vi organiserte det slik at vi var hjemme litt begge to det første arbeidsåret etter permisjon. Vi er begge på arbeidsplasser som ivaretar barn og unges ve og vel. Det har nok gjort veien tilbake til arbeidslivet helt ok,på min arbeidsplass er det også avsatt litt større slingringsmonn i arbeidsavtalen til henting og levering av barn. Jeg har et innlegg liggende om det å være borte i forbindelse med sykdom. I år har vi vært syke på tur, og det har min samvittighet arbeidet hardt med dette fraværet, mer enn det ikke er lagt tilrette for at vi skal ha gode hverdager på jobb og med familien. Det har hendt allikevel at jeg har tenkt at en jobb hvor jeg kunne styre hverdagen halt selv hadde vært OK, men jeg er redd jeg ville kjede med i lengden om det ikke innbefattet sosial omgang med andre.
    Jeg beklager ikke at jeg må være arbeidene mamma, men så har jeg redusert stilling, ofte ferie og noen korte arbeidsdager per uke.

  • Synna

    28/03/2013 at 19:12 Svar

    Denne boka må jeg lese!! Veldig viktig det som taes opp.
    Har lyst til å dele min erfaring…For min del var jeg nemlig skikkelig overassket over hvor dårlig og annerledes jeg ble behandlet da jeg kom tilbake på jobb etter første fødselpermisjon. Har hatt en bra karriere og sittet i mange store stillinger. Jobbet hos et stort, privat mediefirma. Har fått mang muligheter der tidligere, blitt promotert med mer ansvar, alltid fått masse skryt og lovord osv. MEN absolutt alt endret seg da jeg fikk barn.
    Da jeg kom tilbake etter perm hadde jeg fått ny sjef og alle prosjektene jeg jobbet med ble avlyst, og dermed fikk jeg også tilbud om en ny, mye enklere stilling (som jeg tidligere ble fortalt at jeg var overkvalifisert for). Jeg ble raskt gravid med nr to. Tre uker etter at han ble født ble jeg nedbemannet. Så der satt jeg ganske fortumla og forhandlet meg til sluttpakke med en nyfødt gutt i armene (og sviende brystbetennelse).
    Er rimelig sjokkert over hvordan det jeg trodde var en bra arbeidsplass behandlet meg bare fordi jeg ble småbarnsmor. Har sett det skje med mange andre der nå også. Nå er jeg bare glad for å ha sluttet for å si det mildt…Mirakuløst klarte jeg faktisk og karre til meg en god sluttavtale som gjør at jeg kan være mye lengre hjemme med minstemann, og det er det viktigste akkurat nå. Helt klart.

  • […] Kaluza drøfter i sin anmeldelse av boka om arbeidsgiver kunne lagt bedre til rette for Karianne og hennes familie for å gjøre overgangen […]

Post a Comment