Den globale baby

Er surrogati utnytting av fattige kvinner?

Det var spørsmålet Aftenpostenjournalist Mala Wang-Naveen stilte seg. I boka ”Den globale baby” viser hun at svaret ikke er så svart/hvitt som den norske debatten liker å fremstille det. Surrogati kan være utnytting av fattige kvinner, som i møte med mektige og uregulerte surrogatiklinikker risikerer å få for dårlig betalt, få satt inn for mange embryoer slik at de ”overskytende” må aborteres, ikke kunne nekte å bære fram tvillinger, stå uten helseforsikring, ikke få betalt om babyen dør underveis, bli nektet å se familien sin og ikke få god nok helsehjelp etter fødselen.

Samtidig viser Mala også i boka at surrogati i seg selv slett ikke være utnytting av fattige.

Som hun skriver i boka: Skal vi forby organdonasjon fordi salg av kroppsdeler kan forekomme?

Flinke Mala Naveen har skrevet en bok både folk som er for og folk som er mot surrogati ville hatt godt av å lese.

Surrogati er ikke noe nytt. Den første kjente surrogatfortellingen finner du i Bibelen, der Abraham og hans tilsynelatende infertile kone Sarah får hjelp av den egyptiske trellkvinnen Hagar som føder dem sønnen Ismael.

I boka si forteller Mala hvordan indiske kvinner lenge har født babyer for sine barnløse søstre.

I dagens form har surrogati vært praksis i USA i over tretti år. Det finnes med andre ord plenty av forskning på feltet slik at vi hverken hverken trenger å gjette oss fram til hvordan det går med barn født via surrogatmorhvordan surrogatmødrene reagerer på opplevelsen eller hvordan barna til surrogatmødrene takler situasjonen. En studie Mala refererer til i boka slår fast at like mange av de voksne barna har behov for å kontakte surrogatmoren som eggdonoren, men at totalt sett var behovet for kontakt overraskende lite.

Mala hadde selv fire år bak seg som ufrivillig barnløs, og i boka er hun åpen på hvordan hun etter to mislykkede IVF-forsøk, ble sittende med tanken: Hvor langt er jeg villig til å gå for å få barn? Kan jeg vurdere surrogati? Siden ble hun selv gravid både én og to ganger, men Malas faglige interesse var vekket.

Som den erfarne journalisten hun er, fikk hun lyst til å finne ut mer. Hun ville ikke lene seg på informasjonen som kom fram i den polariserte norske debatten, der ord som ”fostershopping”  og ”menneskehandel” blir hyppig brukt. Hun ville se med egne øyne, og selv prate med de indiske aktørene.

Boka følger den gravide Malas reiser til surrogatiklinikkene i India, møter med klinikksjefer, surrogatmødre, leger og aktivister. Hjemme i Norge snakket hun med foreldre som selv har valgt å få barn på denne måten. Flesteparten av dem er heteorfile par, der kvinnen, på grunn av sykdommer som livmorhalskreft eller diabetes hverken kan bære fram barn selv eller får lov til å adoptere. En annen norsk mor vendte seg til India fordi hun ikke ønsket  å videreføre den arvelige hjertesykdommen sin.

Dette er altså så langt fra kyniske «fostershoppere» som ikke ønsker belastningen med å gå gravide selv, som du kan komme.

Sarah Jessica Parker og Matthew Broderick ble etter år med mislykkede prøverørsforsøk foreldre til tvillingjenter via surrogat.

Mala skrider til verks med åpen, men kritisk og spørrende tilnærming. Hun forsøker ikke å feie de vanskelige sidene ved surrogati under teppet, men stiller spørsmålstegn både ved tilhengernes og motstandernes argumenter.

For eksempel viser hun at samtlige av surrogatmødrene hun har snakket med er bosatt i slummen, og at ingen av de ville valgt surrogati om de ikke hadde vært fattige. Samtidig påpeker hun at summen kvinnene tjener tilsvarer nesten fem års samlet inntekt for hele familien, gjør at kvinnene kan kjøpe et rom i et hus til familien sin, betale barnas utdannelse, eller som en indisk surrogatmor forteller: kjøpe en ku som gir henne inntekter fra både kalv og melk.

Slik lager Mala en vellskreven, tankevekkende og nyansert bok som alle som følger med på nyhetssakene om surrogati i norsk media burde lese.

Boka ga i alle fall meg mange nye ting å tenke på.

I Norge i dag klager kvinner som selv har valgt ikke å få barn over manglende respekt for at de har tatt et fritt valg. På mange måter er det den samme mistenkeliggjøringen de indiske kvinnene blir møtt med. ”Fordi jeg ikke kunne tenke meg å være surrogatmor selv, tror jeg ikke på at andre kan gjøre det frivillig”, liksom. Anniken Huitfeldt har selv brukt denne argumentasjonen. Selv er jeg på motsatt side. Hvis en nær venninne av meg ikke kunne få barn eller adoptere selv på grunn av sykdom forstår ikke jeg hvorfor den norske stat skulle forby meg å bære fram babyen for henne.

Et annet argument fra VGs Hanne Skartveit er at det er feil å bevisst planlegge barn som aldri får treffe moren sin. Men flere av foreldrene Mala snakker med i boka har valgt åpen eggdonasjon, andre surrogatforeldre bruker den norske morens egne egg.

At det ikke er en menneskerett å bli foreldre er gjentatt til det kjedsommelighet. Men som boka så tydelig får fram: mennesket har to grunnleggende instinkter: Å overleve og å forplante seg. Ingen som ikke selv har følt på hvor vondt det er å ligge natt etter natt med tom livmor bør dømme andre for at de ønsker  et barn å elske.

I Den Globale Baby spør også Mala hva det er som gjør en mor til en mor: Er det graviditeten? Fødselen? Ammingen? Den fysiske likheten? Eller omsorgen og kjærligheten vi omfavner barnet vårt med?

Etter min mening bør vi tillate altuistisk surrogati i Norge, og samtidig sette klare krav til helseforsikring, oppfølging av surrogatmødre, betaling og avtaler for nordmenn som ønsker å benytte seg av surrogati i utlandet (som Shabana Rehmaen Gaarder også argumenterer for i denne gode kronikken på NRK Ytring.) Slik jeg ser det handler saker som surrogati, prostitusjon og fri abort om å ta i utgangspunktet etisk betente praksiser som foregår enten vi liker det eller ikke og få de inn under ordnede forhold med tydelige rammer.

For det er ikke til å legge skjul på at dilemmaene knyttet til surrogati er mange:

  • Hva skjer hvis babyen dør i magen?
  • Hva skjer hvis surrogatmoren dør som følge av graviditeten?
  • Hva skjer hvis barnet som blir født har Downs syndrom eller en annen utviklingsforstyrrelse?
  • Hva skjer hvis surrogatmoren trenger helsehjelp etter fødselen?

Hva synes du? Er surrogati alltid galt? Kunne du selv vurdert surrogati om du ikke kunne føde barn selv eller var ekskludert fra adopsjon? Synes du det er forskjell på surrogati fra fattige, indiske kvinner og amerikanske kvinner som ikke er i pengenød? Og hva er det egentlig som gjør en mor til en mor?

 

No Comments
  • Line Konstali

    08/04/2013 at 10:31 Svar

    Jeg kunne aldri valgt å være surrogatmor for noen fordi jeg ikke ønsker å gå igjennom et svangerskap når barnet ikke er mitt.

    Om jeg ville valgt barn via surrogati?
    Jeg er en av de som har vært motstander, men som nå er usikker. I utgangspunktet ville jeg ikke valgt surrogatmor når adopsjon er en mulighet, men som du sier: det er strenge regler for adopsjon i dag.

    Det vil alltid være et uetisk og galt valgt basert på den informasjonen vi har om indiske mødre per dags dato, men hvis disse rettighetene i større grad bedres er jeg villig til å se det gjennom andre øyne, ja.

    Et annet etisk spm vil da være: skal surrogati være greit for alle som har råd til å betale for det?
    Det er mulig reglene for adopsjon er for strenge, her kan jeg ikke uttale meg, men de er da til for noe. Jeg har selv en fetter og en kusine som er adoptert. I begge tilfellene ble foreldrene undersøkt som egnede på forhånd. Jeg synes jo det er en trygghet å vite at foreldrene er «godkjente» når staten skal hjelpe barnløse å få barn. Skal surrogati være helt uten kontrollmekanismer på dette feltet? I såfall er jeg i mot. Men vil fortsatt potensielle foreldre vurderes?

    Har du noen tanker knyttet til dette?

    Jeg er faktisk veldig usikker på hva jeg mener i denne saken….

    • Susanne Kaluza

      08/04/2013 at 10:46 Svar

      Ja, dette er som du sier vanskelig.

      Når det gjelder kontroll: Vi har jo ikke det med folk som får barn på vanlig vis heller? Ei heller kreves det noe kontroll av folk som får gratis IVF fra staten.

      I boka sier en norsk mor som har fått barn ved hjelp av en indisk surrogatmor noe tankevekkende, nemlig at selv en rusmisbruker som blir gravid vil staten gjøre alt den kan for å hjelpe til å beholde barnet. Mens disse parene, der ihennes tilfelle én har hatt livmorhalskreft, mens far er fysisk helt ordinær, ikke blir vurdert som adoptivforeldre en gang.

      Ikke noen god løsning..

      • Bente

        08/04/2013 at 15:57 Svar

        Vanskelig tema, og jeg vet ikke helt hva jeg mener om surrogati. Jeg heller både frem og tilbake.

        Men, vil bare kommentere godkjenning av foreldre eller ikke. Det er viktig å huske på at adopterte barn, er andre lands barnvernsbarn, som allerede har hatt en trøblete start på livet, og derfor bra at man forsøker å sikre at de får stabile nye foreldre.

      • Maj

        05/05/2013 at 11:27 Svar

        Eh, det er mange gravide rusmisbrukere som presses til abort. De får høre at de må abortere ellers tar barnevernet ungen.

        Må forresten si jeg blir sjokkert over folks forhold til adopsjon. Det kan godt være reglene for adopsjon er uheldige og bør endres, men adopsjon eksisterer da virkelig for at barn som mangler omsorgspersoner skal få det, ikke for at folk som av en eller annen grunn ikke kan eller vil få egne barn skal få dem utdelt når det passer dem! «Siden jeg ikke fikk adoptere, MÅTTE jeg bruke surrogatmor…»

  • Maylen

    08/04/2013 at 11:22 Svar

    Jeg er veldig enig i det du skriver her, og jeg er veldig enig med Mala. Selv hadde jeg uten tvil kunne bært fram et barn for min venninne eller min søster om de ikke hadde hatt mulighet til å gjøre det selv.
    Og jeg syntes at det ikke alltid er galt. Klart er det noen som må ødelegge for andre, slik det er i de fleste saker. Men det gjelder å ha et åpent sinn og sunn fornuft.
    Det å lengte etter et barn er vondt og smertefullt, dermed kunne jeg nok gått til det steget at jeg ville vurdert surrogat om det skulle vise seg at jeg ikke kan få barn. Men det er så vanskelig å forutse hva man vil føle å tenke når man står der, selv om jeg personlig ikke ser noe galt i det.

    • Susanne Kaluza

      08/04/2013 at 12:55 Svar

      Jeg tror neppe alturistisk surrogati ville blitt særlig utbredt, men når både du og jeg føler sånn tror jeg nok det også kunne vært aktuelt for flere.

      Synes ikke det finnes noen gode argumenter mot.

  • Lena

    08/04/2013 at 11:32 Svar

    Jeg er ikke i mot surrogati og tenker at det bør være gjennomførbart, riktig nok i den kontrollerte og regulerte formen. I forhold til egg og sæd donor, er jeg i hvert fall for det å kun bruke en «gestational carrier», om om det kun trengs donor til en av delene. Å bruke både egg og sæddonor føler jeg kanskje blir for egoistisk, da tenker jeg at adopsjon er et like godt alternativ. -Både innenfor og utenfor landegrensen. Å bruke «å få barn er ingen menneskerett» som argument synes jeg blir for usaklig, for alle som får barn gjør det i bunn og grunn av egoistiske grunner. Uavhengig om de føder dem selv eller ikke. For å se litt unyansert på det er ikke jordkloden avhengig av at flere norske foreldre føder barn, når det er så mange barn rundt om i verden uten egne familier. Jeg er klar over at staten oppfordrer til populasjonsøkning for samfunnsutviklingens skyld, men med mer enn 7 milliarder mennesker på jorda burde det vært gjennomførbart uten å føde nye barn. Vi har blant annet 500 barn på asylhjem som venter på oppholdstillatelse. Egentlig burde det nesten være slik at vi kun adopterer barn istedet for å både øke mennesketallet og som et mulig resultat av dette, bidrar til lavere fattigdomsgrense.

    Likte spesielt KRFs argumentasjon mot surrogati og i utgangspunktet adopsjon på nyhetene, der en kvinnelig representant argumenterte for at det å føde barn selv var det vitigste utgangspunktet for å bli en god forelder. (Nyheten var at de nå «avgjorde» at det var ok for norske statsborgere å adoptere) Tror nok at Christoffer (Kihle Gjerstad), og mange andre barn er «enig» i det. Fryktelig uintelligent sagt, ettersom mange pedofile osv, kan få barn uten noen form for regulering, mens man for adposjon og forhåpentligvis surrogati, må gjennom en avansert godkjennelsesprosess. For å kjøre bil må man ha førerkort, men for å få barn er det godt nok å vite hvordan man har sex.

    • Susanne Kaluza

      08/04/2013 at 12:56 Svar

      Godt poeng! Christoffer Gjertsad Kihle og (desverre) dusinvis av andre barn viser oss at biologisk tilknytning på ingen måte er noen garanti for en sunn oppvekst!

  • Heidi * Fru Fly

    08/04/2013 at 11:47 Svar

    Bra skrevet som vanlig, Susanne! Dette ER vanskelig, men desto viktigere å nyansere og diskutere. Jeg er en av dem som blir veldig provosert av utsagnet «det er ingen menneskerett å få barn». Neida, det ikke er det – men det er da mange viktige ting her i livet som ikke er menneskerett! Det argumentet lukker og sårer i en vanskelig og vond ekstensiell problematikk, så jeg skulle ønske folk sluttet å si det! *hjertsukk*.

    Når det gjelder surrogati, er det som med alt annet: det finnes dårlige ordninger og gode ordninger, mennesker som utnytter mennesker og mennesker som hjelper mennesker. Hvis man ønsker å finne det negative, så finner man det – men det gjelder også positive. VI bør få frem så mange sider som mulig, men huske at ytterlighetene selger best i tabloidene. Det er ikke _alltid_ så dramatisk og moralsk komplisert som media fremstiller det. Når det er sagt, ser jeg absolutt at det med surrogati kommer flere store og viktige dilemmaer. Ujevne ‘makt’forhold på flere nivåer er nok det aller vanskeligste, både det økonomiske aspektet og det kulturelle, globale aspektet. Utnyttelse av fattige kvinner er mulig, og ‘industrien’ kan tilsløre og skape en illusjon av en mer renhårig bransje enn det som er tilfelle. Det kunne blitt mye bedre ved at myndighetene stilte krav og laget retningslinjer. Men dette er vi jo langt fra i Norge nå, så det blir jo en catch 22. Uansett synes jeg det er viktig å huske på at vi ikke sitter på noen fasit her i Norge, egne verdier, motiver og preferanser er ikke alltid overførbare til andres. Vi må heller ikke undervurdere andre kvinners kunnskap og vurderingsevne, det er arroganse.

    Jeg synes ikke dette er enkelt, og jeg vi ikke uten videre tillate surrogati, men jeg skulle ønske debatten ble mer nyansert. Og jeg tror på altruisme. Og aller viktigst; jeg tror at barnets beste er å ha foreldre som ønsker det og elsker det. Så enkelt og så vanskelig. Og så må jeg bare si til deg Susanne: Jeg er så glad for at du finnes, samfunnet trenger sånne som deg!

    • Susanne Kaluza

      08/04/2013 at 12:54 Svar

      Tusen tusen takk for fine ord. De varmer!

      Enig i at debatten i Norge er blitt altfor polarister. Dermed er det vanskelig å snakke om hvilke krav vi BURDE stille for å gjøre surrogati slik det foregår i dag mer etisk forsvarlig.

  • Kristin Storrusten

    08/04/2013 at 12:15 Svar

    Utrolig viktig diskusjon, og jeg er glad Mala Naveen og du tar den opp på så gode måter. Saken er så stor og kompleks at jeg føler det nesten er umulig å snakke om, og jeg er sannelig ikke helt sikker på hva jeg selv mener. Håper det kommer en debatt fremover hvor ikke alle må starte skråsikre, men hvor debattantene kan lære noe og utvikle eget syn!

    • Susanne Kaluza

      08/04/2013 at 12:54 Svar

      Hjertens enig!

      Boka hennes er et gledelig ikke-dogmatisk innspill. Det er sjelden vare i norsk surrogati-debatt.

  • stina

    08/04/2013 at 12:19 Svar

    Hvis du ikke kan få barn og du ikke er villig til å adoptere bør du revurdere hele valget

    • Susanne Kaluza

      08/04/2013 at 12:21 Svar

      Leste du artikkelen? Flesteparten av kvinnene kan ikke få barn på grunn av f.eks tidligere livmorhalskreft, hjertesykdom eller diabetes og er derfor samtidig utelukket fra adopsjon. Synes du det er rettferdig?

  • Joanna

    08/04/2013 at 12:41 Svar

    Interessant og tankevekkende,og ga meg lyst til å lese hele boken. Har lest et intervju med Mala nylig, og må innrømme at jeg fikk et litt annet syn på hele surrogatidebatten… Jeg synes særlig det blir trøblete i forhold til hvor vanskelig det er blitt å adoptere de senere år, selv om jeg i utgangspunktet tidligere har tenkt at når det finnes så mange barn som trenger foreldre – må man på død og liv produsere egne? Viktig debatt. Samtidig er det et paradoks at parallelt med at antallet ufrivillig barnløse øker, og dermed også ønsket om å benytte surrogati/prøverør/adopsjon osv, så snakkes det lite eller ingenting om abort. De nyeste tallene jeg fant var fra 2011. Da ble det utført 15.343 svangerskapsavburdd, 66,8% av dem blant kvinner i aldersgruppen 20-34. I 2011 var det 491 barn som ble adoptert til Norge. Tenk om vi kunne gjort det enklere å adoptere innenlands? Kanskje noen av abortene kunne vært unngått, og de ufrivillig barnløse kunne sluppet den lange vanskelige utenlandsadopsjonen eller surrogati?

    • Susanne Kaluza

      08/04/2013 at 12:53 Svar

      Dette synes jeg er et veldig viktig poeng.

      Abort er blitt en hellig ku, slik at det nesten ikke er lov å diskutere mulighetene for at enkelte av abortene kunne vært unngått ved mer informasjon om innenlands adopsjon. Tror neppe det ville vært aktuelt for samtlige 15 000 kvinner som årlig gjennomgår en abort, men om så bare 3 prosent hadde vurdert det hadde det utgjort like mange barn som vi i dag adopterer utenlands.

      Innenlandsadopsjon funker jo i andre land, så hvorfor ikke her?

      • Ellen

        08/04/2013 at 18:23 Svar

        Her synes jeg debatten er inne på riktig spor. Jeg mener at før vi tillater surrogati, må se på muligheten for innenlandsadopsjon. Man kunne jo se på det å adoptere bort et barn (dersom alternativet er abort) som en like altruistisk gjerning som surrogati kan være. Kanskje kunne det være mulig med et nordisk samarbeide? Det er jo noe med at Norge er et lite land. I den sammenheng bør vi følge Italias eksempel og la det være mulig å føde anonymt.

        • Susanne Kaluza

          08/04/2013 at 18:47 Svar

          Absolutt. Å bære fram et barn du ikke ønsker eller klarer å ta vare på selv for en annen, blir nærmest som altruistisk surrogati, med unntak av at barnet ikke var «planlagt». Jeg skjønner at vi ikke skal legge stein til byrden for kvinner som ønsker abort ved å kjøre tung propaganda for at de skal gå uønsket gravid i 9 måneder, men at det i det minste blir en mulighet for enkelte? Det burde ikke være så vanskelig å få til. Og ja, da burde man definitivt få føde anonymt. (Selv om man da kommer i samme trøbbel som motstanderne av aurrogati ofte trekker frem: Barnet vil da aldri kjenne sin biologiske mor, men her er det kanskje i større grad i barnets interesse å bli født selv om mor forblir anonym?)

        • reidun Valum Skjærbusdalo

          09/04/2013 at 11:54 Svar

          .For å få til innenlandsadopsjon må man først over et sort hinder: Stigmatiseringen av kvinner som gir fra seg et barn.

          • Susanne Kaluza

            09/04/2013 at 11:56

            Veldig godt poeng! Egentlig ganske trist at det skal være mer legtitimt å abortere enn å adoptere bort barnet.

      • Line Konstali

        09/04/2013 at 13:59 Svar

        Her er jeg enig. for noen år siden hadde søsteren min besøk av en student fra Brasil noen dager. Hun besøkte også våre foreldre og vi pratet litt om at flere barn ble adoptert fra Brasil til Norge. Reaksjonen hennes var overraskende: adopterer dere barn fra andre land? Hvorfor det? Har dere ikke egne barn å adoptere?

        Hun kunne rett og slett ikke forstå at vi valgte å adoptere barn som ikke var norske 🙂 Og så sa vi at norsk innenlandsadopsjon var blitt historie. Da ble hun enda mer overrasket.

        Jeg tror tiden er overmoden for å diskutere dette som et alternativ til abort. I likhet med altruistisk surrogati er det også vanlig for amerikanske ektepar å adoptere barn fra kvinner som har «havnet i ulykken.» Ikke alle velger dette, men jeg er sikker på at de som gjør det ikke angrer. I noen tilfeller beholder den biologiske moren kontakten med både barnet og de nye foreldrene. Jeg finner det ikke nå, men for noen år siden fant jeg denne nettsiden og et eller annet sted der ligger det informasjon: http://www.feministsforlife.org/index.htm

  • Lis

    08/04/2013 at 16:04 Svar

    Så da blir det slik at de med økonomiske muskler kan kjøpe seg barn men andre med dårligere råd men like sterk lyst ikke kan gjøre det, og det er helt greit? Barna blir en salgsvare.

    • Susanne Kaluza

      08/04/2013 at 17:14 Svar

      Nei, ved å åpne for altruistisk surrogati vil det være gratis for alle, uavhengig av økonomi. Når det gjelder kostandene ved kommersiell surrogati i land som USA eller India funker jo på samme måte som adopsjon eller privat IVF (eller alt annet i samfunnet vårt. Noen har råd, andre ikke. Adopsjon er svindyrt. Vil du kalle disse barna en salgsvare?

      • Lis

        08/04/2013 at 19:37 Svar

        Det er forskjell på barn som er allerede er kommet til verden(ofte uønsket/forledre som ikke er i stand til å ta var på dem) og barn som lages med det formål å tilfredstille rike menneskers ego.

        • Susanne Kaluza

          08/04/2013 at 19:40 Svar

          Leste du innlegget mitt?

          Det er ikke snakk om rike menneskers ego. Dette er snakk om kvinner, som meg og deg, som på grunn av sykdom ikke kan bære fram barn selv og samtidig er utelukket fra adopsjon, tilftross for at de er oppegående, ressurssterke og har masse kjærlighet å gi. Flesteparten bruker sitt eget egg og mannens sæd. Hvorfor er det uetisk?

          Hvis det er prisen du reagerer på, er altså surrogati GRATIS hvis vi i likhet med flere andre vestlige land (som England) åpner for alturistisk surrogati. Altrusime betyr at du gjør noe av nestekjærlighet for andre. Jeg kunne godt båret fram min nære venninnes eller søsters barn om de ikke hadde mulighet til det selv, og ikke kunne adoptere. Er det egoisme?

          • Lis

            09/04/2013 at 08:17

            Vel, tanken er jo fin. Å være så uselvisk at en gir noen som sårt vil ha det, livets gave. Ett etterlengtet barn som helt sikkert vil bli elsket. Men nå er jeg så egoistisk at jeg ikke vil stille min kropp til disposisjon, verken gratis eller for en klekkelig sum. Å gå gravid i 9 mnd er for de fleste ingen plankekjøring. Selv var jeg ekstremt trøtt, kvalm, bekkenløsning osv. Med to barn og en mann, er det ikke rettferdig at de skal måtte lide for min «altruisme». I de 9 mnd der jeg ligger på sofaen store deler av dagen, blir mann, barn og også arbeidsgiver potensielt skadelidende.
            Så er barnet født, mann er blitt en melkefabrikk, hva gjør man så? Ammer man barnet ett år, pumper ut melk så moren kan gi det på flaske, eller melkestopp tabletter?
            Og er det slik at alle som har ett egg enten det er nedfrosset eller ferskt,skal kunne benytte seg av dette? Skal vi ha en aldersgrense, eller er det ok at par/enslige i 50-60 årsalderen får barn på denne måten? Hva om noen ikke egentlig har lyst å være surrogatmor for noen, men fordi det blir lovlig føler ett press til å gjøre det, evt føler de ødelegger andres lykke dersom de sier nei? Jeg syns ikke man skal tvinge dette valget over på de ufivillige barnløses søstre/venninner og deres menn og barn…

          • Susanne Kaluza

            09/04/2013 at 08:27

            Selvsagt skal det ikke være fritt frem. Det er derfor jeg mener vi bør få dette inn i ordnede forhold. Vi har en aldersgrense på adopsjon og IVF og det er naturlig å se for seg at vi ville hatt en aldersgrense også for surrogati.

            Som sagt tror jeg neppe alturistisk surrogati er for alle, til det er vi for forskjellige og har for forskjellige graviditeter. Men jeg har likt å gå gravid og det ville ikke kostet meg noe stort offer å hjelpe f.eks søsteren min på denne måten om hun skulle trenge det.

            Å diskutere amming blir litt flisespikkeri, siden det er en praktisk, lett løsbar utfordring som folk vil løse forskjellig. Noen vil kanskje i likhet med andre mødre droppe amming, andre vil pumpe (jeg pumpet selv hver dag i 8 måneder og ga melka til premature barn via Melkebanken på Rikshopsitalet. Selvsagt kjedelig i blant, men ei heller noe stort offer)

            Dette er jo allerede lov i land som England, Nederland og Danmark, så vi trenger ikke å gjette oss til hvordan det skal foregå. Det er bare å vende blikket mot land vi ellers liker å sammenlikne oss med.

  • Silje

    08/04/2013 at 23:49 Svar

    Jeg mener vel egentlig at surrugati er menneskehandel- og at det ikke bør være lovlig. Sjansen for at fattige kvinner blir utnyttet er for stor. Det at de får en bedre levestandard synes jeg ikke er et godt nok argument for å kunne tillate dette. På lik linje som at jeg heller ikke synes det er greit at man skal kunne selge nyren sin.
    Jeg vet godt at adopsjon ikke er mulig for alle, og at det er stor usikkerhet og lang ventetid. Jeg forstår ønsket om å få barn- men synes ikke at det argumentet veier tyngre enn å beskytte mot menneskehandel.
    Når det gjelder alturistisk surrogati er saken annerledes- og man kunne vurdert de samme kriterier som f.eks man skal donere en nyre. F.eks at man må være i nær familie slik at man minimerer risiko for betaling under bordet. Selv kunne jeg ikke vært surrogatmor- kunne nok ikke levert fra meg en baby som jeg har båret frem. Jeg ville også vært redd for å kjenne en «eiefølelse» senere. Risikoen for en alturistisk surrogati er jo selvsagt at man kan føle seg forpliktet til å gjøre det f.eks for sin søster. Jeg ville gitt bort en nyre uten å blunke, men som sagt ikke et barn. Ikke av moralske grunner, men fordi jeg ikke hadde klart det følelsesmessig.

    • Susanne Kaluza

      09/04/2013 at 08:04 Svar

      Jeg forstår standpunktet ditt.

      I USA praktiseres surrogati slik at denpotensielle surrogatmorensøkonomi saumfares for å luke ut kvinner i en akutt økonomisk situasjon. De får ikke lov til å være surrogatmødrene. Så er det surrogatmoren som får lese profiler av potensielle par og selv velge hvem hun vil være surrogat for. Er det også menneskehandel?

      Når det gjelder organdonoasjon / benmargsdonasjon tror jeg nok det føles som en mild tvang for noen. (Denne filmen er jo notorisk http://en.wikipedia.org/wiki/My_Sister%27s_Keeper_%28film%29 ) Tror ikke presset vil føles noe større for å surrogati, til det er selve prosessen for fjern for de fleste av oss. Dette er jo allerede lov i mange vestlige land, og vi ser at det i stor grad er mødre eller søstre som er surrogater.

  • Mammadamen

    09/04/2013 at 09:35 Svar

    For et bra blogginnlegg!

    Jeg må dog innrømme at jeg vet ikke hva jeg mener. Jeg har tenkt mye på dette og har fulgt debatten, men jeg synes det er et utrolig vanskelig tema å ta stilling til. Jeg kan gjerne tenke meg å lese Mala Wang-Naveens bok. Den høres ut som en bok som definitivt gir tiltrengte nyanser i debatten. Jeg hørte henne intervjuet på Nyhetsmorgen på P2 og det hun fortalte at hun hadde kommet frem til åpnet mine øyne allerede da.

    Ja, dette ble ingen god kommentar for debattens skyld. Men hadde egentlig emst lyst til å si at jeg synes det var et veldig interessant blogginnlegg å lese. Takk for det!

    Karianne:-)

    • Susanne Kaluza

      09/04/2013 at 09:59 Svar

      Takk for veldig hyggelige ord, Karianne!

      Tror virkelig du vil like boka til Mala. Hun skriver nydelig og fengende, og viser selv hvordan den moralske kompassnåla hennes sliter med å lande etter som hun graver seg dypere ned i materien.

      Uten tvil en tankevekkende og viktig bok den norske debatten har godt av!

      Mange klemmer fra Susanne

  • Sigrun J. Karbu

    09/04/2013 at 13:42 Svar

    Hei Susanne!
    Liker at du tar opp denne debatten på en slik ryddig måte, med innhentet informasjon fra flere sider av saken! Jeg har en god stund nesten klødd i fingertuppene etter å ta tak i denne debatten på min egen nettside SmuleSkogen.com. Men har ikke hatt tid til å sette meg inn i alle fakta rundt dette tema slik du har gjort. Så en får si takk for at du har tatt tak i denne debatten, som jeg tror det er på høy tid at vi tar også her i Norge!

    Selv kan jeg klart si at jeg er for surrogati så lenge det gjøres på en etisk og forsvarlig måte. Og gjennom sterkt kontraktførte avtaler som i første rekke prioriterer surrogatmor, det ufødte barnets rettigheter og til slutt de vordende foreldres. Her er det snakk om at det må nedfelles en klar lovgivning, slik at vi unngår den type ”listende stille på tåspissene” surrogati fra utlandet som vi må innrømme forekommer i dag. For de som faktisk blir mest skadelidende av at vi ikke tørr å ta et standpunkt til at dette foregår, er faktisk barna. For voksne mennesker har muligheten til rakrygget både å forsvare sine valg og handlinger. Mens barna på ingen måte kan forsvare seg fra voksnes debatter, hvor det høyt og ukritisk diskuteres om hvorvidt disse barna er kommet til verden på en etisk korrekt måte.

    For meg handler ikke bare surrogat debatten om at vi skal slutte å utnytte andre til og føde de barna vi selv ikke kan få her hjemme i vesten. Men om at valgmuligheten til å gjøre dette her hjemme, under ordnede former, burde vært tilstede. Gjennom altruistisk surrogati slik du nevnte flere ganger i innlegget ditt over. Hvorfor dette fremdeles ikke er lov i Norge anno 2013, er meg helt ubegripelig. For min egen del føler jeg ikke noe sterkt behov for at staten skal tre inn som den store beskytter, og hindre at jeg som kvinne i en demokratisk nasjon, ikke skal bli utnyttet hverken som eggprodusent eller rugekasse! Jeg ønsker i likhet med menn, å ha muligheten til og bestemme over min egen kropp. Og hvis jeg skulle føle behov for å ta risikoen med og bære frem et barn for en annen kvinne, burde dette være mitt frie valg. Jeg tror mange i surrogati debatten som er steilende imot alle alternative måter å få barn på. Eller som godhjertet tror at det er bare å adoptere skulle tatt seg en liten virkelighetssjekk. Det skal ikke mere til enn en liten surferunde på blandt annet Lovdate.no, for å få et lite innblikk i hvor ”enkelt” det er å få barn gjennom enten utenlands- eller innenlands adopsjon. Det er i tillegg også mange andre faktorer som burde vært debattert i forhold til hele tema surrogati, adopsjon og barnløshet som i det hele tatt ikke kommer frem i debatten. Så det er fint at du Susanne tar tak i en del av de problemstillinger som ikke har blitt nevnt i denne sammenhengen før.

    Samtidig tror jeg nok flere i denne debatten hadde hatt godt av å se på hele debatten litt utenifra, gjennom litt mer menneskelige briller. Og ikke bare lende godt oppimot sine henvisninger til blant annet forskning, løse antagelser eller kun bastante meninger. Samtidig med pekefingeren i været om at: dette synes jeg ikke er riktig. Kanskje burde de møte en familie med adoptivbarn, et barnløst par, et fosterbarn, et barnevernsbarn, et prøverørsbarn og et barn født av en ukjent donor. Så virkelig satt seg ned og hørt litt av disse menneskenes historier. En kan finne noe sannhet i forskning gjennom tall og variabler, men de mellom mennesklige fakta finner man kun i møte med hverandre. Kanskje ville enkelte da se litt tilbake på hvordan deres egen uttaleser og bastante meningsytringer faktisk kan være bidragene til å sette barn i bås, barn som er født under omstendigheter de ikke enige i. Stigmatisering er ordet jeg leter etter som en sluttpoeng for alle som så bastant mener det er uetisk for andre enn seg selv, og følge de menneskelige instinktene i oss. Samtidig som en desperat er på leting etter livslykke og indre ro. For livslykke og indre ro, er for meg en selvfølgelig menneskerett for alle, uavhengig av klingende mynt i lommen eller hvilken side av saken en tilhører! Jeg ser at denne kommentaren nok ble drygent lang, må beklage det, men slik blir det jo ofte når en er engasjert i et tema. Takk Susanne for et supert innlegg til debatten!

    • Maja

      05/05/2013 at 11:18 Svar

      Når man legitimerer surrogati ved å snakke om menneskelige instinkter, da lurer jeg på hva man mener om surrogatmorens morsinstinkter, barnets instinkter for å være hos moren(dvs kvinnen som bar det fram), få die hos henne… Å skille et nyfødt barn fra moren(igjen i dette tilfellet kvinnen som har båret det frem), ER en syk handling – nettopp fordi det bryter med alle våre instinkter. Hvis man skjærer ut barnet og ikke ser moren er det sikkert lettere…

      For øvrig skjønner jeg ikke at du, Suzanne, ønsker å bære fram et barn for noen som er villige til å la deg gå igjennom inngrep, smerte, fysisk og psykisk helserisiko, i tillegg til å frata barnet mor og bryst, og den påskjenningen det blir for din familie. Dét innebærer ikke gode omsorgsevner i mine øyne… Det er forøvrig ingen som hindrer deg i å være surrogatmor hvis du absolutt vil – det finnes kvinner som gjør det i Norge, da ved såkalt «tradisjonell surrogati» – de ordner insemineringen selv, bærer fram barnet og skriver foreldrerettighetene over på faren. Man kan sikkert ordne det uten bruk av egne egg i utlandet også.

      Jeg har stor forståelse for sorgen og smerten ved å være ufrivillig barnløs, har vært der selv, men jeg kunne aldri latt noen andre lide fordi jeg selv ikke kunne fått barn, og jeg har null respekt for de som gjør det.

      • Susanne Kaluza

        06/05/2013 at 13:39 Svar

        Jeg synes det er pussig at vi går fra å si «graviditet er ingen sykdom» til at det plutselig er et farlig «inngrep med, smerte, fysisk og psykisk helserisiko.» En graviditet i Norge er svært trygg.
        Hvordan man gjør det med bryst vil jeg tro varierer. Jeg har selv vært morsmelksdonor i 8 måneder med hver av barna mine, så det vil ikke være nødvendig å «frata barnet bryst».

        Og jo, bioteknologiloven hindrer meg faktisk fra å være empatisk surrogat om noen jeg er glad i skulle ha behov for det. Eggdonasjon er nemlig forbudt i Norge.

        Det synes jeg vi burde endre på.

  • billige nike free run 3.0

    26/04/2013 at 04:39 Svar

    order to succeed. On the one hand to solve the problem of comment spam, and I also

Post a Comment