Går det an å angre at man får barn?

Isabella Dutton har skapt mye ståhei i England, med denne artikkelen der hun beskriver hvordan det å få barn er hennes livs største tabbe.

«Jeg mislikte tiden barna mine tok opp. Som parasitter tok de fra meg uten å gi tilbake», skriver 57-åringen som likevel sier hun har tatt godt vare på sønnen og datteren, som i dag er godt voksne.

Isabella sier angeren slo henne allerede da sønnen Stuart var fem dager gammel. Hun var selv 22 år, og sønnen var en blid og medgjørlig baby. Hun hadde hverken barseldepresjon eller var overveldet av hormoner. Hun hadde bare ikke lyst på barn. Hun ville ha tilbake det fredelige, velfungerende ekteskapelige livet som dette barnet nå hadde tatt fra henne.

 

Jeg tror Isabella rører borti et av vår tids aller siste tabu med det hun skriver. For skal ikke alle mødre mene at barna er det beste i livet? Og det til tross for at morsrollen kan være både utmattende, slitsom og -la oss innrømme det- føles ganske utakknemlig i blant. Det krever en egen zen-ro å forbli blid når du blir kalt dumming! fordi du insisterer på at de små må vaske henda før de spiser eller forsøke å nyte middagen du har brukt tid på å lage mens et trampende barn hyler fordi du har bedt det si unnskyld før det kommer og setter seg. Ah. Småbarnslivets gleder.

Likevel, har jeg aldri angret et nanosekund på at jeg fikk barna mine. Deres sinne lærer meg tålmodighet. Deres spørsmålstegn ved selv de mest banale rutiner tvinger meg til å tenke gjennom hva som er viktig for meg, -og hva vi bare gjør fordi vi alltid har gjort det sånn. Deres eksistens lærer meg betingelsesløs kjærlighet.

Samtidig skjønner jeg om ikke alle føler det sånn. Barn er livets versjon av ekstremsport, og da er det rart å tenke på hvor mange som faktisk blir foreldre. 88 prosent av den voksne befolkningen under 45 år har barn, i følge Statistisk Sentralbyrå. Kan dette være en optimal match for alle? Eller er det faktisk slik at ikke alle kvinner passer til å være mødre, likesom ikke alle menn passer til å være fedre?

Isabella skriver at hun selvsagt ikke ønsket at noe vondt skulle skje sønnen, og at hun brukte all sin energi på å ta godt vare på ham. Tiltross for dette sier hun at hun vet livet ville vært lykkeligere og mer meningsfult uten barna.

Samfunnet er lagt opp slik at vi helst skal fokusere på hvor fantastisk det er å få barn. Kan dette gjøre det vanskeligere å innrømme at man ikke nødvendigvis føler det sånn hele tiden? Er vi kommet så langt i dag at det går an å si både at du elsker barna dine og at du -kanskje bare i blant- skulle ønske du aldri hadde fått dem?

Hva tenker du? Tror du Isabella er alene om å føle det sånn? Synes du innrømmelsen i seg selv gjør henne til en dårlig mor? Og har du noen gang tenkt, om så bare i et nanosekund, at livet ditt ville vært bedre om du ikke hadde barn?

No Comments
  • supreme

    16/04/2013 at 12:11 Svar

    Angrer på at jeg ble født i denne verden med over 7 milliarder sære folk som ikke aner hva de vil i livet !

  • JunePune

    16/04/2013 at 12:44 Svar

    Det er da vitterlig forskjell på å angre dypt å inderlig på at man fikk barn og være smått hverdagslei innimellom..
    Jeg har vært så innmari drittlei av alt til tider, og spesielt i perioder der mannen er offshore, men jeg har aldri, ALDRI angret på at jeg fikk dem!

  • Line

    16/04/2013 at 12:57 Svar

    Jeg synes innrømmelsen i seg selv gjør henne til et dårlig menneske. Det er ikke ok å la dine barn vite at du angrer på at du satt dem til verden. Jeg tror det hun føler er dypt unormalt (og må ikke forveksles med å være litt hverdagslei, slik JunePune skriver), og ser ingen grunn til at det skal normaliseres. Sliter man med så destruktive tanker, oppsøker man hjelp. Man skriker dem ikke ut i det offentlige rom.

  • Line Konstali

    16/04/2013 at 13:03 Svar

    Jeg støtter de som ikke ønsker seg barn 100%, men å angre på barna man fikk? Den er for drøy! Det sier litt om menneskesyn – skulle ikke barna hennes vært her, da? De har uendelig verdi, i kraft av å være seg selv.

    Nå opplever de at moren deres sier i full offentlighet at hun angrer på at hun fikk dem. Ekstra ille blir det for hennes barn å se bilder fra sin egen barndom (som sikkert vekker gode minner) og høre hva moren sier samtidig. Det er etter min mening høyst kritikkverdig.

    Det er mulig du har et poeng i at flere ikke burde ha barn i dag, men å gå ut offentlig og dra ned barna i samme dragsuget er å gå for langt. Du kan gjøre så mye du vil med deg selv, men ikke med andre. Dette vet jo vi bloggere, vi holder tilbake masse informasjon for å beskytte barna våre. Det skulle også hun ha gjort.

    Men hun sier det jo selv – hun skulle aldri hatt barn!

  • Aina Ostrø

    16/04/2013 at 13:09 Svar

    Det som umiddelbart slår meg når jeg leser om denne kvinnen er at jeg lurer på hvordan hennes egen mor var. Jeg skulle gjerne visst litt mer om henne. Ellers er det sånn at vi har den hjernen vi har, og den fungerer som den gjør pga gener og erfaringer den har gjort. Ergo kan ikke denne kvinnen noe for at hun føler som hun gjør, men hun sier at hun har oppdratt dem og vært en god mor. Skulle i så måte gjerne visst litt mer om barna hennes også.

    Jeg har aldri angret på mine tre barn, men det er klart livet mitt hadde vært enklere uten. Men jeg hadde også gått glipp av mye. Nå har jeg sikkert gått glipp av mye pga dem også, men det føler jeg er verdt det. 🙂

  • Jenny

    16/04/2013 at 13:40 Svar

    Skjønner henne godt, jeg. Men så må det sies at jeg ikke har barn selv, og ønsker meg heller ikke. Jeg kommer til å måtte få det en dag, for å beholde mannen min. Meeen: Det kan jo hende at jeg kommer til å elske det, hvem veit?!

    Jeg veit at jeg var uønska av mor. Abortgrensa var passert og nemda sa nei. Mamma likte ikke babyer. Jeg hadde ingen far. Jeg blei tatt vare på av ei tante. Mamma var ute på fest hele tida. Per i dag er jeg og mor bestevenner, og mamma angrer garantert ikke ett sekund, selv om hu sikkert gjorde det gjennom hele barndommen. Stakkars tante som satt igjen med hele ansvaret. Men hu angrer heller ingenting, og forguder meg.

    Viten om dette sårer meg ikke det grann, jeg er bare ekstra glad og takknemmelig for at jeg faktisk er til! 🙂

    • Marianne

      16/04/2013 at 14:44 Svar

      Syns det er helt på trynet at denne kvinnen skal kunne få kritikk for å kunne være ærlig og reflektert – og vite at hun hadde hatt et bedre & lykkeligere liv uten barna. Som det står i artikkelen, har hun hele tiden vært en god mor, og jeg tviler sterkt på at barna hennes følte seg uønsket eller uelsket. Jeg har ingen ønsker om å få barn, da må det også sies at jeg er ung så dette kan forandre seg – selvom jeg håper at det ikke gjør det… Men jeg føler at jeg ofte møter kritikk fra andre, spesielt kvinner, når jeg sier at jeg ikke vil ha unger.

      Noen skal vel få lov til å angre på sine barn, og ikke ønske seg noen.
      Det som irriterer MEG derimot er sånne som Jenny her, som sier »Skjønner henne godt, jeg. Men så må det sies at jeg ikke har barn selv, og ønsker meg heller ikke. Jeg kommer til å måtte få det en dag, for å beholde mannen min» Da har du et stykk ubrukelig herre ved din side, hvis det er det som skal til for å beholde ham. Du er kvalm.

      • Linn

        16/04/2013 at 16:19 Svar

        Jeg synes det som burde være i fokus til en hver tid i en slik sammenheng som dette er barna. Hennes barn er voksne, og de kan ha et godt forhold til sin mor på tross av hennes uttalelser.

        Selv kunne jeg aldri funnet på å si noe slikt. Jeg fikk selv barn for to år siden i en alder av atten år, og før det gikk jeg rundt med en tanke om at jeg kom til å ende opp alene i en topp-leilighet i en storby som en skikkelig business-kvinne. Jeg ville ikke ha barn, og likte egentlig ikke barn heller. Men nå i senere tid skal det sies at jeg nesten ikke kan vente til jeg får nr. to og tre. Gud – så mye man vokser med barna, og hvor mye man lærer om seg selv og sin ansvarsfølelse og styrke!

        En skal ikke kritisere andres meninger eller livssyn, man kan heller bli enig med seg selv om å være uenig.

      • Kvalme Jenny

        16/04/2013 at 21:12 Svar

        Heisann, til min manns forsvar så må jeg si at det er det ikke er helt hans skyld… Det er rett og slett forventa av slekta hans. Kulturelt press. Men er villig til å gi opp et barnløst liv for han. Og på andre områder gir han etter for mine ønsker. Det gjelder å inngå kompromisser. Gi og ta. Men dette er en digresjon.

        • Kat

          16/04/2013 at 22:40 Svar

          Jeg er målløs, nesten.. Forventninger, ønsker, press! Hva er det du snakker om!? Man setter da ikke barn til verden for å redde et forhold! Man kan gjøre kompromisser om alt annet ass, men barn er ikke noe man gir eller tar, de er egne INDIVIDER, mennesker, tenkende vesener, som selvsagt kommer til å merke det en dag hvis mora ikke elsker dem! Det handler ikke om deg, mannen din eller slekta hans lenger da, det er snakk om nye mennesker med SINE behov. Du kan ikke sammenlikne dem med noen «andre områder», de er LIV! Som DU har ansvaret for hvis du velger det, noe jeg virkelig håper du ikke gjør

          • Jenny

            17/04/2013 at 00:01

            Jeg tror det finnes veldig mange forskjellige grunner til hvorfor folk velger å få barn her i verden. Ihvertfall etter hva jeg har lest på diverse forum. Familiepress, fordi det er «forventa», for å tekkes partner, fordi alle vennene har det, status, for å føle seg komplett, redd for å bli aleine i alderdommen… Hvilke grunner er egentlig gode nok, og hvilke er dårlige? Hvem avgjør det?

            Selvfølgelig skal man behandle barna sine bra, og selvsagt blir man glad i dem. (Det stiller jeg ikke spørsmål ved!)

  • TP

    16/04/2013 at 14:50 Svar

    «Det krever en egen zen-ro å forbli blid når du blir kalt dumming! fordi du insisterer på at de små må vaske henda før de spiser»

    Jeg vil tvert i mot hevde at det krever latterlig liten tålmodighet og et -ironisk nok- barnslig stort ego hvis man faktisk lar seg affisere av å bli kalt dumming av et barn i en slik situasjon.

    • Christian

      16/04/2013 at 19:15 Svar

      Setningen TP siterer fra har også denne fortsettelsen: «…eller forsøke å nyte middagen du har brukt tid på å lage mens et trampende barn hyler fordi du har bedt det si unnskyld før det kommer og setter seg.»

      Å så fryktelig, Susanne,at barnet ditt ikke vil krype for deg, men våger å uttrykke sin egen mening! Med din umodne holdning kommer du til å få et skikkelig helvete når den lille blir tenåring, og fysisk og intellektuelt blir en jevnbyrdig motstander! Da holder det ikke lenger med «en egen zen-ro».

      • Susanne Kaluza

        16/04/2013 at 20:07 Svar

        Jeg gjetter på at ingen av dere har barn selv ennå.

        Ja, jeg må telle til ti inni meg når barna får raserianfall fordi vi f.eks insisterer på at de de skal vaske de sandkassesølete hendene før de spiser, slik de gjør før hvert måltid hjemme og i barnehagen. Det er nettopp det som er med små barn, de er pre-rasjonelle og følelsesstyrt. Det betyr at de reagerer med eitrende illsinne og full krisemaksimering om små detaljer går dem i mot. Og da må man som foreldrer klare å se humoren i situasjonen, beholde «zen-roen inni seg» og tenke at det er jammen ikke lett å være to år i blant.

        Om det er å be barnet «krype» å ha som prinsipp at man skal be om unnskyldning om man har sagt noe stygt, vel, da har vi bare ulik mening. Fra min mor lærte jeg at det var allmenn folkeskikk.

        Men så gjelder det som jeg skriver, å velge sine kamper. Å vaske vekk søle fra hendene før man spiser er en husregel vi ikke tenker å endre på, mens andre ting -som ketsjup til fiskemiddagen eller badedrakt som hverdagsantrekk i barnehagen- ser man gjennom fingrene med.

  • Undrende

    16/04/2013 at 14:57 Svar

    Så utrolig deilig å se noen nevne dette. Jeg er i den alderen hvor jeg og samboeren snart er nødt til å ta stilling til om vi skal prøve å få barn eller ikke, og vi vurderer seriøst å forbli frivillig barnløse.

    En av de tingene jeg tenker på er hva jeg vil kunne komme til å angre på senere. Er det verre å være 50 å angre på å ikke å ha fått barn, eller å være 50 og angre på de barna man har?

    Alle jeg snakker med sier bare «at man angrer jo ikke på å ha fått barn!!!!», så det var veldig deilig å bare høre noen si annerledes.

    Takk for dette innlegget!

    • kari

      16/04/2013 at 15:30 Svar

      Vi er i akkurat samme situasjon som dere. Vi vurderer sterkt å ikke få barn, men er også litt redde for å sitte der når man er 50 og angre på at man ikke fikk barn. Jeg møter også fordommer når jeg sier at jeg ikke vil ha barn…akkurat som om jeg er unormal. Føler at dette med å få barn ikke er noe folk faktisk tenker over, men at det liksom bare er forventet av en fordi samfunnet er sånn. Samtidig tror jeg at det etter hvert kommer til å blir flere og flere som velger å ikke få barn. Er enig i at det kanskje ikke er så strategisk å rope ut til hele verden at du angrer på at du fikk barn, med tanke på barna. Men samtidig er det litt befriende at noen faktisk tør å si det, for jeg er sikker på at det er mange mange flere som har tenkt tanken, uten å være dårlige foreldre av den grunn.

    • zappa

      16/04/2013 at 16:37 Svar

      Jeg er en som i utgangspunktet ikke ønsket barn, men måtte velge mellom å miste kjæresten min eller å få barn. Og i livet finnes det viktige og mindre viktige valg.

      Jeg ANGRER ingenting, men det er også ett valg: for eksempel angrer jeg ikke at jeg drakk meg så sveiseblind at jeg endte i fyllearresten en gang heller. Det er ett godt livsmotto å ikke gjøre ting man angrer på, og ikke angrer på hva man gjør.

      Men livet mitt hadde nok blitt mer harmonisk og lykkelig uten barn. Ikke fordi Barn er ett problem, men fordi man skal strengt tatt bør prøve å leve i tråd med sine egne ønsker og behov.

      Jeg tror mye på at så lenge man faktisk har tenkt over valgene man gjør, så er det enkelt å ikke angre det man gjør senere. Det handler om å få en slags avslutning på prossessene sine. Da er det også mye enklere å være en god og tilstedeværende pappa selv om det egentlig var en uønsket rolle.

  • Casa Kaos

    16/04/2013 at 15:03 Svar

    Jeg har selv nylig blitt hudflettet for å si i et intervju på Dagbladet.no at jeg hater å leke inneleker med barna.
    Så jeg kjenner jeg har litt forståelse for denne moren. Ikke alle trives i morsrollen. Og ikke alle trives i alle sidene ved morsrollen.
    Det bør det være aksept for.

    Når det er sagt, vet jeg ikke hvor lurt det er å gå ut offentlig å si det denne moren sier. Men hva vet vi, kanskje hun har et godt og nært forhold til barna sine i dag, og at de er fullt inneforstått med og har forståelse for hennes fortid som småbarnsmor.

  • Constance

    16/04/2013 at 15:25 Svar

    Jeg tror ikke det er en fasit på hvordan man skal være som mor. En mor som ikke leker lego med sine barn kan være like god som en mor som leker lego med barna sine. Alle mennesker, inkludert foreldre, er forskjellige og bra er det.

    Jeg tenker at man må fokusere mer på å være tilstede enn hva man faktisk gjør. Denne moren, som angret, var nok en god mor. Hun var kanskje en veldig god mor nettopp fordi hun følte hun måtte kompansere for at hun angret på at hun fikk barn. Jeg tenker, uten å vite, at hun har en god dialog med sine barn. Hun har nok fortalt dem om artikkelen før den kom ut. Hun er, tror jeg, svært bevist på hva hun gjør fordi hun er klar over sine egne følelser.

    Det er viktig at flere synspunkter, også de mer uvanlige synspunktene, kommer frem. For det er mange måter å være «normal» på. selvsagt under forutsetningen at alle involverte parter er informert og har samtykket til offentliggjøringen.

    • Casa Kaos

      16/04/2013 at 15:29 Svar

      Der skrev du akkurat det jeg tenker, Constance.

  • Gunnar Breidal

    16/04/2013 at 15:29 Svar

    Kjempeinteressant tema! Men jeg blir griseirritert av den ubegripelige stavefeilen i tittelen, og kjenner at jeg kjemper med motstridende følelser på svært mange plan nå.

  • Astri

    16/04/2013 at 16:04 Svar

    Jeg tror ikke på at denne moren ikke har en lammende barselsdepresjon. Man får ikke depresjon av vanskelige babyer, nødvendigvis.

  • Jesper

    16/04/2013 at 17:36 Svar

    Det går ikke ann og angre på og ha fått barna sine, for meg så ville det og fått noen «mini meg» vært den største gaven jeg kunne gitt til meg selv. Hvis man ikke føler det sånn så er det noe alvorlig galt med hjernen. Mennesker er programert til og både vise kjærlighet og hat, men for noen så er hatet sterkest. Jeg også at de fleste fedre føler det sånn, kanskje fordi damene tror vi får en mye mindre oppgave. Men uansett, stiller meg utrolig kritisk til de som støtter denne dama, oppsøk lege.

  • Best of 2 sisters

    16/04/2013 at 18:57 Svar

    Jeg syns dette er inderlig trist. Trist for henne som har brukt saa stor del av livet paa aa angre og irritere seg over disse barna som slett ikke ba selv om aa faa komme til verden.
    Kan hende hun har gjort en heidundrandesfabelaktig jobb som mor for barna sine, men tenk paa alt hun har gatt glipp av, bed aa aldri helt og fullt kunne glede seg over barna og rollen hennes som mor.
    Saa trist.

  • Brit

    16/04/2013 at 21:01 Svar

    «Samfunnet er lagt opp slik at vi helst skal fokusere på hvor fantastisk det er å få barn.» – Nei, dette er jeg faktisk ikke enig i. Samfunnet er lagt opp slik at barna som kommer til verden allerede før de kan gå eller gjøre rede for seg blir skuflet hit og dit etter foreldrenes og samfunnets «behov». Det handler om foreldrenes behov for å «komme seg ut», og samfunnets behov for arbeidskraft. Og «likestillingen», dvs jevnbyrdigheten mellom mann og kvinne er så uendelig mye viktigere enn det lille barnets behov for nærhet til mamma de første årene. Hvorfor få barn om man ikke har lyst til å være sammen med dem mere enn to-tre timer om ettermiddagen før sengetid? Hvorfor bli gravid om man er redd for å føde, eller ikke ønsker å amme? Hvorfor få barn hvis man ikke ønsker eller vil omforme livet sitt slik at man kan være både seg selv og en god mamma? Slik jeg ser det forventer de fleste som får barn at livet skal fortsette i samme hastige tralten som det alltid har gjort – og barna skal bare tilpasses dette. Når man ser hvor mange barn mellom 1 og 5 som har full arbeidsuke i barnehagen, så skulle kanskje langt flere vurdert om barn var noe de virkelig hadde lyst på – før de fikk dem.
    Samfunnet er lagt opp slik at vi forventer at det skal være fantastisk å få barn – fordi de skal være en del av det perfekte bildet mange ønsker å gi av seg selv.

  • Claudia

    16/04/2013 at 21:03 Svar

    Nei jeg tror ikke hun er alene om å tenke sånn. Og nei, det behøver nødvendigvis ikke gjøre henne til en dårligere mor heller.
    I mine nanosekund har jeg tenkt at livet hadde vært veldig annereldes, uten barn – ikke nødvendigvis bedre. Men annerledes. Kanskje på en veldig god måte. Eller kanskje ikke 🙂 Jada – jeg har tenkt hvordan det hadde vært hvis jeg ikke fikk barna mine nå. Men aldri som i «angret» 🙂

  • trude lutt

    17/04/2013 at 23:20 Svar

    Dersom man ikke kommer i uløkka, som det het en gang, så må det da gå an å vurdere om man vil ha noen før det skjer, ikke bare ta det som det kommer eller gjøre som alle andre. Det er da ingen med øyne og ører som kan tro at det er bare kos og glede. Jeg kan ikke få noen, men det er helt greit, jeg ville ikke hatt noen uansett. Jeg liker ikke unger annet enn at de kan være gøyale å se på i bleiebuksealderen, der de vagger rundt som tykke små ender. 🙂 For meg ville det vært som et fengsel da jeg var ung, nå er det ikke lenger mulig. Kan være det er greit å si til voksne barn at man angrer, men ikke mens de er små, det kan jo ødelegge en unge, de har ører og følelser og tanker. Som man reder ligger man.

  • […] tips for fine familieferier på Jylland, og et intervju med tobarnsmoren “Emma” som ( i likhet med denne britiske moren) forteller at hun angrer på at hun fikk […]

  • Pikelill

    28/08/2013 at 06:44 Svar

    Dette var interessant lesning – ikke minst kommentarene. Jeg fikk aldri selv barn men har venner som har det og «låner» dem i blandt – også fordi det – innimellom! er gøy å leke lego på gulvet eller beundre sykkelferdigheter eller se på klistremerkesamlinger eller hva det må være. og så kan jeg si rett frem at «nei nå gidder jeg ikke det mer» om jeg mener det og det er greit. Voksne skal ikke stå på pinne for barn ei heller vice versa. Når det er sagt – enig i håndvaskregelen. man skal ikke skusle bort sitt voksenansvar. som inkluderer zen-aktig lytteevne, ja.

    Kjenner på frykten for å være alene som eldre men tenker også at det å være tilstede med de barna som er i livet sitt er en fin ting. Der skaper man gode relasjoner og opplevelser for dem som vil vare. Det er ingen betingelse men det bare slo meg nå at kanskje det er sånn at man da faktisk har noen som har lyst til å besøke seg – hadde selv en sånn «stebestemor» jeg eeeeelsket og som på en måte var det eneste voksne mennesket som alltid var der som seg selv og ikke som plikt – det varte livet ut den kjærligheten der;)

    ser at det er flere som nevner de ikke liker så godt å være med barn – neivel, da er det jo bra det er sånnne som meg da som – iallefall med de barna jeg liker, og det er jo de fleste når man blir kjent- så er det hyggelig å være sammen med dem og finne på ting de synes er morsomme som jegogsåliker og som kanskje ikke foreldrene har tenkt på men blir med på og derfor også opplever noe nytt.

    så jeg tror jeg slår et slag for å være en god familievenn, jeg;) og ha i mente at man skaper gode minner og får noen selv også på kjøpet, som bivirkning;) og så vil jeg legge til at det er kjempeviktig at det kommer innenfra enselv og at man ikke gjør noe fordi man liksom «må». hadde en sånn tante. fortsatt skikkelig vanskelig forhold til henne, destruktivt. «jeg måtte jo» sa hun, nei faen heller sier jeg nå som voksen, du skulle ha holdt deg unna, du skapte forvirring, på og av annenhver gang. det ble et ansvar for meg som barn å holde den voksne blid? fytterakkern. så! er du glad i noen være det på dine og den andre personens premisser. da blir det så bra så;)

  • ARP can monitor what their pilots do over a massive Television display inside their Brisbane headquarters.
    ルイヴィトン 新作 2013 財布 http://www.cfappointments.com/admin/louisvuitton09.asp

Post a Comment