Har vi for mange "foreldre-eksperter" i dag?

For en stund siden fikk jeg en mail fra Norsk faglitterær forfatterforening som inviterte meg til å sitte i en paneldebatt sammen med Frode Thuen for å snakke om ekspertveldet norske foreldre må forholde seg til i dag.

Finnes det for mange eksperter? Fører mengden av spørsmål og svar-spalter i media, foreldrebøker og helsesøstersamtaler til at foreldre blir mer opplyst eller mer forvirrret. Hvilken rolle spiller sosiale medier oppi dette? Var alt bedre før?

Fra Husmorens Leksikon utgitt på Åsmund S. Lærdals Forlag i 1947.

For å ta det siste her og nå. Det er lett å se for seg at det var så mye enklere for foreldrene og besteforeldrene våre å oppdra barn, fordi de hadde én oppdragelsesretning å forholde seg til.

Jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis var så mye bedre. Historien gir oss nok av eksempler på ekspertråd som rangerte fra pussige og ubegrunnede til livsfarlige som «eksperter» som usikre foreldre pliktskyldigst fulgte, selv om det kanskje stred mot egen magefølelse.

Og slik ble besteforeldrene våre oppdratt..

Det mest åpenbare eksempelet er fysisk avstraffelse. Eksperter på barneoppdragelse har i generasjoner argumentert for at det å slå et barn er en finfin måte å lære dem gode verdier som -tja- å være snill mot andre på. I dag er de fleste nordmenn -og forskere-enige om at dette er skadelig, og det er selvsagt forbudt å slå også folk under 18 år.

Jupp. Alt var jammen bedre før.

I land som England og USA er det fortsatt tillatt å banke barna sine for å lære dem ikke-vold, noe som demonstrer hvordan det i barneoppdragelse er vanskelig å lene seg også på majoriteten mening. En stor undersøkelse publisert i The Times viser at 80 prosent av briter mener slag er en fornuftig del av barneoppdragelsen. Vi skal likevel ikke bli for selvtilfredse. Forbudet mot «klaps» som en del av barneoppdragelsen her hjemme kom først i 2010.

For knappe hundre år siden mente ekspertene at barn kunne oppdras med samme metode som Ivan Pavlov brukte for å trene opp hunder.

Da oldeforeldrene våre skulle oppdra barna sine var behavoiorisme på moten. Den store foreldreprofeten på den tida het John B. Watson og var tungt inspirert av eksperimentet med Pavlovs hund. (Kort fortalt ringte Pavlov med en bjelle hver gang hundene skulle få mat. Til slutt begynte hundene å sikle bare fordi de hørte bjellen. De var «trent» til å koble bjellelyd med mat. Samme prinspipp trodde ekspertene på den tidene at kunne brukes på barn.)

Foreldre på den tiden fikk derfor streng beskjed om å trene opp barna ved å belønne ønsket oppførsel og straffe uønsket. Barna skulle følge nøyaktige skjemar for mat, søvn og pottesitting.  Og ekspertene har jo alltid rett..

I stor grad gir de to feministene bak «Husmorens leksikon» fra 1947 råd som både er radikale og forut for sin tid: «Vær konsekvent. Skjenn virker oftest mot sin hensikt. Ytre former lærer barnet best ved eksempelets makt.»

Så var det 50-tallet da. Tida da norske mødre gikk hjemme og bakte kaker og lekte med barna sine i et idyllisk barne-utopia. Eller?

I Husmorens Leksikon skrevet i 1947 av Dagbladet-journalisten Gerd Benneche (forøvrig mor til min fantastiske tidligere kollega Sissel Benneche Osvold!) og Stavanger Aftenblads Ruth Thomsen er de eller så radikale forfatterne tydelige på den tidas råd. Barn skal ikke lekes med!

«Barnet må få være i fred med leken sin uten inngrepen fra den voksnes side. Det skal få gå helt opp i sin lek. Avbryt ikke leken fordi det nå passer deg å beskjeftige deg litt med barnet. Ved vanemessig å gripe forstyrrende inn kan man helt ødelegge barnets konsentrasjonsevne»

Om små babyer var forfatterne litt rundere. De kunne i blant bli hentet ut fra barnerommet utenom spisetidene for å være sammen med mor eller far.

«Barnet skal ikke skjemmes bort, men det bør når det er våkent stundevis få ligge der det er andre til stede.»

Benkamin Spocks bok «The Common Sense Book of Baby Care» ble banebrytende fordi han argumenterte for mer kos og mindre straff i barneoppdragelsen.

Internasjonalt var Doktor Spock den fremste foreldreeksperten på denne tida. Hans tanker om at foreldrene faktisk burde kose med barna sine var banebrytende. Samtidig var han klar på at alle babyer skulle sove på magen. Et råd vi i dag vet har ført til tragisk mange unødige dødsfall i krybbedød.

Drammen, 1981: Jeg aner fred og ingen fare der jeg sover på magen i egen seng på rommet mitt. Akkurat slik mamma hadde fått beskjed om fra foreldreekspertene i boka si.

Våre egne foreldre hadde også tydelige «eksperter» de skulle høre på. I tillegg til å legge oss på magen fikk de beskjed om å legge de nyfødte barna på eget rom så snart som mulig. I min mors foreldrebok «Å ha småbarn» som er skrevet av av Madeleine Katts og gitt ut i 1969 kunne hun lese:

«Hvis De har mulighet til å innrede et eget rom til babyen, så gjør det. Det er bra å venne den til å sove alene allerede fra begynnelsen. Ofte sover moren roligere da.»

Forøvrig nok et ekspert-råd vi i dag vet i verste fall fører til økt risiko for krybbedød, men som også er upraktisk for en vellykket amming.

Da jeg var gravid fikk jeg disse bøkene som mamma hadde spart på fra sine svangerskap. Stor underholdning å lese i dag!

I boka «Mamma for første gang» beskriver Gro Nylander hvordan det føltes å være en ung mor i ekspertenes vold på den tida.

» La ham skrike» sa de om den første. Han lå på eget rom! Jeg måtte holdes tilbake i sengen mens ungen skrek og skrek. Det ble omsider stille. Da lå han rød og hoven av gråt og hadde sprellet så voldsomt at hodet var komemt ned i fotenden av kurven»

Med neste sønn får Nylander råd om å kutte nattamming etter noen måneder.

» La ham skrike. Ja vel. Vi bar babykurven til den adnre enden av leiligheten der det var mest lytt. Og han skrek og skrek. Jeg satt ved kurven mens tårene site. Han var desperat. Etter en time ga jeg opp og løftet den skjelvende bylten opp til meg. Siden angret jeg alltid på den natten».

Hennes egne erfaringer som ung mor bidro til å gjøre Gro Nylander skeptisk til ekspertråd som går på tvers av foreldres egen magefølelse.

Jeg er som dere skjønner skeptisk til vedtatte sannheter og eksperter. Derfor forsøker jeg på denne bloggen alltid å spore opp gode, seriøse forskningsrapporter og troverdige rapporter for å belegge det jeg skriver om, enten det dreier seg om hull i ørene på babyer eller surrogati.

I dag sees ikke oppdragelse lenger på som én fasit som passer alle. Karin Naphaug og Midt i mellom-senteret svarer stikk motsatt om hvordan vi kan gå fram for å få barna våre til å sove, noe vi kan se på som et problem, eller som en berikelse som viser oss at det er flere veier fram til Rom.

Men blir vi mer forvirret enn godt er? Og gjør delte meninger hos mammabloggere forvirringen større eller mindre? Gjør det foreldre redde for å ta beslutninger selv? Kan nettforum som Barnimagen og Babyverden regnes som «eksperter»? Og er det bra eller dårlig? Hva kreves egentlig for at å kunne kalle seg en foreldreekspert?

Jeg gleder meg til å diskutere dette videre med Frode Thuen, pedagog Heidi Sveen og tilhørerne i NFFs lokaler  i Uranienborgveien 2 i kveld fra klokken 19.30. Kjempehyggelig om du vil bli med om du er i byen. Hvis ikke blir jeg kjempeglad for å høre dine tanker om teamet i kommentarfeltet under. Jeg vil gjerne ha flere momenter med meg inn i debatten 🙂

Hva synes du? Hva er din egen erfaring med «eksperter» når det kommer til barn og foreldreliv? Har du fått noen motstridende eller forvirrende råd fra helsestasjonen eller andre? Hvilken rolle mener du blogosfæren spiller? Blir du klokere eller mer forvirret av å lese blogger skrevet av andre foreldre? Og hvilke eksperter på oppdragelse har du mest tiltro til selv?

 

No Comments
  • Mandagsmor

    24/04/2013 at 08:18 Svar

    Da mitt eldste barn ble født skulle alle babyer sove på ryggen(90-tallet), men han var en sterk baby som etter noen uker selv «rullet» seg over på magen. Så jeg begynte å legge ham på magen, så kom han seg over på rygg selv i løpet av natten. Da jeg fortalte dette til helsesøster trodde hun ikke på meg. Nyfødte klarer ikke det, sa hun og impliserte at jeg stod der og løy! Lokal-ekspertisen liksom… At hun var så bastant gjorde at jeg ikke stilte henne ett eneste spørsmål etter det.

    Den gangen kunne jeg ikke sjekke babyforum eller internett for tips og råd, men stilte spørsmål til andre foreldre. Og fikk like mange forskjellige svar. Slik er det vel nå også; Du leser ulike uttalelser og blogginnlegg, men må selv sile ut det du føler er riktig for deg og din familie.

    Jeg tror det er viktig å ikke lytte til EN «ekspert» eller følge KUN ett sett med retningslinjer. Forum og blogger er med på å nyansere bildet av barneoppdragelsen, med innspill og problemstillinger folk kan kjenne seg igjen i. Til syvende og sist må du stole på deg selv, bli kjent med barnet og hele tiden justere oppdragelsen. For barn er i utvikling konstant, og barn er forskjellige. Det som passer på det første barnet, passer kanskje ikke like godt på nestemann.

    Det eneste jeg er 100 prosent sikker på er at det ikke hjelper å bruke fysisk avstraffelse som et ledd i oppdragelsen. At du «koker over» og gir en dask når frustrasjonen og maktesløsheten tar overhånd kan skje den beste, men fortsetter det kan dette bli ødeleggende for deg som rollemodell og oppdrager. Godt at «de gode gamle dager» er over i så måte!

  • Elisabeth

    24/04/2013 at 08:35 Svar

    Hei!
    Ikke en direkte kommentar til artikkelen, jeg er ikke mor eller blogger, men jeg synes det er veldig bra at du klarer å ha en «mammablogg» uten å dokumentere livet til barna dine i bilder. Jeg synes det er altfor mange bloggere med barn som eksponerer barna sine til de grader på nettet og med det mener jeg også de utallige bildene der barna bare smiler og ser søte ut. På tross av at mor og far og sikkert andre voksne synes det bilde er fint er det ikke like kult å ha tusenvis av bilder av deg selv liggende på nettet når du blir stor nok til å forstå omfanget av det.
    Så for å komme til poenget mitt, takk for at du klarer å skrive en blogg slik du gjør uten unødvendig eksponering av barna dine.

  • Ellen

    24/04/2013 at 09:19 Svar

    Jeg tror det var enklere før. Det var mange eksperter den gangen også, men foreldre forholdt seg nok mest til de nærmeste (helsesøster, sine egne foreldre, venner og naboer). Autoriteter hadde en annen rolle i folks liv for et par generasjoner siden. Nå forventes det at vi er vår egen autoritet, og hvordan vi forholder oss til ekspertveldet er opp til oss selv. Og internett har jo gjort at at alle rådene er mye mer tilgjengelig.

    For øvrig er det noe ganske komisk over at foreldre i dag klager på ekspertveldet samtidig som de lar ekspertene oppdra barna sine – og betaler for det også!!
    Jeg tenker på barnehager.

  • karinfrahvaler

    24/04/2013 at 09:23 Svar

    Hei!

    Jeg fikk mitt første barn i 1982 så i 84 og 95 og har nå også et fosterbarn født i 2001. Så har vært innom litt forskjellige meninger fra eksperter om soving på mage/rygg/side. Amming hver 4. time, 3. time og etter behov på sistemann. Jeg måtte være på sykehuset i en uke etter fødsel med de to første, alle måtte det her jeg bor. Med første måtte vi ligge i sengen ett døgn før vi fikk dusje, med andre (22 mnd etter) var det opp og dusje etter 2 timer og med tredje var det hjem etter 3 dager. Har prøvd og gjøre det jeg følte var best selv hele tiden, var desverre ikke så mange som ammet da jeg fikk de to første (det var tomt, eller dårlig næring i melka sa de)ofte etter råd fra mødrene sine som heller ikke hadde gjort det. Jeg ammet alle mine så lenge jeg kunne 🙂 opptil de var et år. Skjønner i dag at mødre kan bli forvirret, min datter har valgt og følge hjertet sitt ang soving,amming og barneoppdragelse på sitt barn..og han er en nydelig gutt! Jammen er det godt vi ikke har det sånn som før med rising av barna, har jobbet mange år i barnehage og har opplevd foreldre fra andre kulturer «fike» til barna i garderoben i barnehagen. De andre barna har stått storøyde og sett på og vi har måttet ta en samtale med foreldrene om at sånn gjør vi ikke her. Liker dine synspunkter, så bra du står på!

    Klemmer fra en mor og mormor/bestemor 🙂

  • Ine

    24/04/2013 at 09:30 Svar

    Jeg tror gode eksperter kan bidra med mye bra, og være til god støtte. Samtidig tror jeg det er forvirrende for mange at det florerer av motstridende råd – men det er jo en del av samfunnet generelt, i og med at alle kan publisere hva de vil på nettet. Jeg tror det viktigste er å lære seg å være kritisk.

    Selv har jeg stor tiltro til Gro Nylander, fordi jeg synes hun bruker både forskning og hjertet i sine råd, og fordi hun settes barnas beste først.

  • Ingvild

    24/04/2013 at 09:45 Svar

    Alle barn er forskjellige, og det er foreldrene som kjenner dem best.

    Min erfaring er at barselgrupper er flott for å få råd av andre, og at helsesøstre er veldig forskjellige.

  • Trine Lise Myhre

    24/04/2013 at 10:30 Svar

    Min erfaring, masse råd, noen gode og noen dårlig. Jeg velger å ta til meg de jeg føler i hjertet er riktig, er det noe som føres feil eller vil gi meg dårlig samvittighet så bruker jeg de ikke. Jeg er glad for at det finnes mye informasjon og hjelp, for det er mye spørsmål som dukker opp når man får ett barn, men velg med omhu og gjør det som føles riktig.

  • B

    24/04/2013 at 10:51 Svar

    Så gøy at du viser til Husmorens leksikon! Jeg kom over denne boka hos mine foreldre, som hadde arvet den fra pappas mor, og jeg ble overrasket over hvor radikale i hvert fall noen var allerede på sent 40-tall! Mye i boken resonnerer bedre med meg enn nåtidens bøker gjør, kanskje spesielt fordi jeg synes nåtidens bøker om oppdragelse har en tendens til å fokusere på foreldrene heller enn barnet på den måten at man nesten glemmer at barnet er et selvstendig individ som faktisk er utstyrt med det som trengs til å på sikt bli selvstendig og klare seg i den store verden. Det gir meg mening at man respekterer barnets lek og ikke «blander seg inn» fordi man som foreldrer tror det er det barnet trenger, med mindre barnet gir uttrykk for noe annet (selvsagt skal man også leke med barnet, men alt til sin tid). Noe jeg syntes var morsomt i Husmorens leksikon er noe med at man bør ikke stirre på barnet mens det sover, for det kan det merke og dermed våkne opp – hvem har vel ikke opplevd akkurat det? Og noe jeg synes er en tankevekker i forhold til forskning på «kvinnesykdommer», som har en tendens til å undervurderes og bevilges mindre midler, er at det nevnes i boken at kvalme er et problem for kvinnen i svangerskapet, og at man fremdeles ikke kjenner årsaken. Dette var altså skrevet i 1947.

    Dette ble mye om Husmorens leksikon – jeg anbefaler den som underholdende og forbausende relevant lesning, men mest av alt er jeg tilhenger av å oppdra barn i tråd med ens egen magefølelse for hva som er best for akkurat dette barnet, og ikke høre så mye på andre, enten de nå er bloggere, helsesøstre eller bøker. Det er fint å hente tips fra andre, men ingen kjenner barnet bedre enn mamma og pappa.

  • Jona ( Mammalivet i Berlin)

    24/04/2013 at 11:26 Svar

    Jeg har mest tiltro til meg selv som «ekspert».
    Foreldre er jo som regel eksperter på egne barn.

    Ofte får «ekspertene» meg til å reflektere måten jeg oppdrar barna mine på, men jeg blir å følge det som føles rett for meg og min familie til slutt.

    Den eneste boken som IKKE fikk meg til å føle meg som en utilstrekkelig forelder er «The idle Parent» som jeg skrev om for en stund tilbake. Forfatteren presiserer at han IKKE kaller seg for en ekspert («kun» en trebarnspappa) og at man ikke bør følge hans råd blindt.

  • Brit

    24/04/2013 at 12:01 Svar

    Gro Nylander har en stor plass i mitt hjerte, og jeg får tårer i øynene når jeg leser sitatene dine fra bøkene hennes! Anbefalt lesning til alle mammaer! Gode råd kan man sikkert få fra mange steder, men å gi råd krever også en stor dose ydmykhet og respekt (ikke minst for barnet!); ikke bastante ideer. I grunnen tror jeg mammaen er den største «eksperten» på akkurat sitt barn, forutsatt at man lytter til hjertet og magen og den indre fornuften. Da jeg kom på helsestasjonen med nr 2 fikk vi i «hjemmelekse» at alle babyene (som da var ca 5 mnd) skulle nattavvennes til neste kontroll ved 6 mnd. Ubehagelig helsesøster med ubehjelpelige råd («ta en helg og få det overstått», underforstått en skrikekur), og jeg hadde heldigvis selvtillit og erfaring nok til å stole mest på meg selv. Jeg samsover og langtids(inkl natt-)ammer uten at noen skal få fortelle meg at barna mine skal presses inn i et unaturlig mønster som kun handler om avvenning fordi det er «best». Best for hvem?

    Forøvrig en flott blogg med mange interessante og engasjerende temaer!

  • Marianne sw

    24/04/2013 at 14:01 Svar

    Jeg velger å se på det mer som velmenende råd enn en fasit når det gjelder ‘eksperter’. Også litt interessant å se hvor lite utdannelse/erfaring enkelte ‘eksperter’ som brukes av tabloidene har. Jeg har jo selv søkt råd i typisk frustrerende situasjoner som kolikk, ammeproblemer, søvnproblemer og det mange kaller trass men må innrømme de beste rådene har kommet fra gode kolleger som er flerbarnsforeldre, familie og når det gjelder amming fra poliklinikk på sykehuset. Er også veldig skeptisk til ‘one size fits all’ tilnærming……i de fleste situasjoner så er barn forskjellige, foreldre forskjellige og løsningen som passer best ikke opplagt. Man ser jo også at foreldre som tilsynelatende gjør alt ‘riktig’ kan få barn som har all slags problemer og de mange mener gjør alt ‘feil’ kan habunher som gjør det supert og blomstrer. Det er då mye som spiller inn; oppdragelse, oppvekstmiljø, familiesituasjon, venner, trivsel i barnehage og skole, mat osv osv. Man bør kanskje senke skuldrene litt og sette lit til egne ferdigheter og magefølelse og selvfølgelig søke råd hvis man trenger det men gi opp jakten på det perfekte

  • Notisboka

    24/04/2013 at 16:37 Svar

    Du tek opp eit viktig tema!

    Eg er gravid for første gong og har bevisst valgt bort mamma-apper, baby/gravidforum, magasin og annan litteratur.

    Kort og godt fordi eg er usikker på om eg har heilt godt av å lese dei ulike meiningane og tipsa. I staden har eg bestemt meg for å lytte til venninner, mor, gynekolog, jordmor og, -ikkje minst, mi eiga magekjensle. Det kjennes trygt og godt å «blokke» ut all form for «ekspertstøy» av ekspertar og ikkje-ekspertar.Det same har eg på kjensla av at eg kjem til å gjere når eg blir forelder. Å stole på eiga magekjensle og sunn fornuft er viktig!

    Den einaste boka eg har bestemt meg for å kjøpe er forøvrig Gro Nylander si bok. Den har eg fått så mange tips om. Spesielt då nybakte mødre føler den gjer dei tryggare på eiga magekjensle og vurderingsevne.Det er bra!

  • Cathrine K. Størset

    24/04/2013 at 19:59 Svar

    Er 38 år og har ingen barn. Men jeg vet at min mor fikk blodkjeft av helsesøster fordi hun lot meg sove på ryggen. Vistes godt siden jeg hadde hår på hodet, bortsett på bakhodet. Og hun fikk kjeft av eldre generasjon fordi hun snakket med meg da hun stelte meg. Og krise over alle kriser; min FAR byttet bleier og badet meg!!!! Jeg er heldig som har kloke foreldre som fulgte det de mente var riktig.

  • Anne

    24/04/2013 at 20:09 Svar

    Jeg blir gaaal av alle rådene. Spesielt siden jeg får inntrykk av at barna mine kan bli mentalt skadet for livet hvis jeg gjør feil. Noe jeg ofte tydeligvis gjør.
    Merkelig hvor mange barn, og senere voksne, med psykiske problemer som vil dukke opp etterhvert som det viser seg at ditt og datt er feil.
    Jeg mener ikke at man skal legge barna på magen, straffe de fysisk eller ignorere andre viktige, konkrete, beviselige råd. Men kanskje vi ikke skal overanalysere alt annet. De fleste vil barna sine det beste, og da er det jo rart at man kan gjøre så veldig mye galt.

Post a Comment