Hvordan få til en hyggelig middag med barn?

Middagen har stått og putret på komfyren en halvtimes tid nå. Bordet er dekket. Telysene er tent. Alt ligger til rette for en hyggelig familiemiddag. Eller?

– ÆSJ! Hva er DET?

– Spinatsuppe. Du har spist det før. Da syntes du det var kjempegodt.

– Men jeg liker det ikke NÅ. Kan jeg få pasta?

– Nei. I dag er det spinatsuppe til middag. Og brød. Og hardkokt egg. Og sprøstekt spekeskinke.

– Uææææææhhhh! Da VIL jeg ikke spise.

Pust inn. Pust ut. Storesøster lar seg etterhvert overtale til å smake på suppa, og konstaterer til sin store overraskelse at det smakte …godt! Hvem skulle trodd det? I mens nekter lillebror å vaske hendene.

– Ikke skitten! sier han og holder opp tykke, små hender dekket av tusjstreker og søle fra sandkassa.

Det var da slik familiemiddagene alltid så ut da jeg var liten?

Han løper inn på rommet, og kommer først fram etter at pappa  og han har inngått et kompromiss om å  tørke vekk skitten med en våt klut. Lillebror liker heldigvis all mat og gafler ivrig i seg suppa, helt til..

-Uæææææhh! Søl på buksa!

Han sklir så ulykkelig som bare en 3-åring kan bli ned fra Tripp Trapp stolen og legger seg som en trist hundevalp under spisebordet og uler.

Mestringssvikt er ikke 3-åringens favorittting. Suppe tørkes, serviett festes i halsen.  I mens erklærer storesøster at hun er mett og spør om å få gå fram bordet.

Jeg tar en skje av den nå kalde suppa mi og tenker: Familiemiddager ser da aldri slik ut på film? Hva skjedde med mor, far og barn som sitter rundt et bord, nyter maten og konverserer hyggelig om dagen som har vært?

Eller var det slik…?

Først og fremst: Er det så viktig å spise middag sammen da? Kan ikke barna bare få pasta og pølse først og så lager de voksne en ordentlig middag etter at de små har sovnet? Som en fredagsdate en gang i blant er dette sikkert en romantisk og lettvint løsning, men det er viktig for meg at vi spiser minst et daglig måltid sammen som en familie.

Felles familiemiddager står for alt jeg vil lære barna mine. Jeg er glad i mat og vil vise dem hvordan middagene deres blir til og hvor mye god og variert mat som finnes. Jeg vil lære dem at mat er noe å glede seg over, at å spise er noe hyggelig. Jeg er glad i samtaler og synes det er viktig at familien som helhet får høre om det som engasjerer de andre familiemedlemmene her og nå, enten det er noe gøy som skjedde på jobben til pappa i dag eller at barna har begynt å øve 17-mai sanger til toget i barnehagen.

Gode minner! Pappa, søsteren min, mormor og jeg hjemme i Drammen i 1984.

En undersøkelse av 50 skolebarn i Amerika slo fast at stikk i strid med hva foreldrene trodde var det hverken fancy bursdagsfester eller turen til Disneyland barna husket best: Det var familietradisjonene generelt og familiemåltidene spesielt. Helgefrokostene. Hverdagsmiddagene. Tida da foreldre og barn satte seg ned sammen, slappet av og hadde fokus på hverandre.

Så hvordan få til hyggelige familiemiddager? Det viktigste er å senke forventningene. Ja, idealbildet av en familie som sitter pent og spiser og kommenterer hvor god maten er og forteller artige anekdoter fra dagen sin er fortsatt mulig. Om en ti, femten års tid.

I mens handler det, som alle andre områder av foreldrerollen, om å lære barna hvordan en hyggelig middag ser ut. Skritt for skritt.

Det betyr at en middag der alle har sittet sammen og pratet i fem eller toppen ti minutter uten dramatiske følelsesutbrudd regnes som en suksess. Det betyr å ikke fokusere på alle tingene de ikke gjør «albuene bort fra bordet!», «tygg med munnen lukket», men heller på å skape en god stemning: «Så hyggelig at du synes det hardkokte egget var godt. Liker du det best med salt eller uten?»

Og å ikke skape et tredjegradsforhør ved å stille det samme mekaniske spørsmålet»Hva har du gjort i barnehagen i dag?» men heller invitere til samtale ved å fortelle noe fra vår egen dag, og så stille oppfølgingsspørsmålene: «Hvorfor det?»,»Med hvem?», «Hvordan skjedde det?», «Hva gjorde dere etterpå?» når de begynner å åpne seg.

Mål for barn under 3: Spise maten selv. Men ikke nødvendigvis spise opp.

Jeg kan ikke forvente barna at barna både vasker hendene selv, kommer og setter seg pent, kommenterer at maten ser god ut, spiser pent, tygger med munnen lukket, forteller raust om dagen de har hatt og stiller interesserte spørsmål til oss andre, tørker seg rundt munnen om de søler, blir sittende til alle har spist opp, sier pent takk for maten og hjelper til med å rydde av bordet, -samtidig. Ikke mens de fortsatt går i barnehagen i alle fall.

Men jeg kan forvente noe:

  • Selv lillebror er klar over at han alltid må vaske hendene før han spiser. Der mukker jeg aldri.
  • For storesøster har vi fokus på at vi skal forsøke å si noe fint om maten når vi setter oss ved bordet. Synes vi ikke det ser godt ut trenger vi ikke si det. Det viktige er å sette pris på arbeidet en annen i familien har gjort ved å lage i stand et hyggelig måltid. Så er det ingen som må spise mat man synes er vond. Det er alltid noe på bordet man liker.
  • Rumpa skal være på stolen når vi spiser. Ikke under bordet. Ikke på fanget til mamma. Ikke i ansiktet til søstera di.
  • Alle skal takke for maten når de er ferdige

Så fokuserer vi på nye ferdigheter etterhvert.

Det jeg ikke har fokus på er:

  • Å spise opp maten.
  • At barna skal sitte ved bordet til alle har spist. Barn er ofte ferdig spist på ti minutter. Vi voksne liker å sitte i en halvtime og gjerne enda lenger hvis vi har gjester. Å få en treåring til å sitte i ro i ti minutter er en god nok prestasjon i seg selv.

Og det jeg har som mål at vi skal bli bedre på etterhvert er:

  • At alle skal hjelpe til å rydde av bordet når vi er ferdige.Selv treåringen klarer fint å sette tallerkenen sin i oppvaskkummen.

Får du til å lage hyggelige måltider med familien? Hvor ofte? Hvilke bordskikk-regler har du lagt vekt på og hvilke har du droppa?

 

 

 

No Comments
  • christina

    06/05/2013 at 10:36 Svar

    Flott å se dere får til felles måltider. Vi spiser felles frokost(ferdig tillaget) jeg har gjerne lagd middagen klar til alle kommer hjem og vi har felles middag så å si hver eneste dag. Hos oss skal alle sitte stille under måltidet, helst ikke sparke hverandre under bordet, ikke kaste maten på gulvet. Det er ikke lov å si jeg liker ikke…. alle må smake litt så kan man si det var ikke så godt.
    Jeg prøver å alltid ha noe på bordet som alle liker, eller det er alltid noe til middagen som alle kan like.
    Vi vil helst at de skal spise opp, og når begge barna er ferdig kan de få lov å gå fra, rydde opp etter seg og si takk for maten.
    Spinatsuppe hørtes forresten godt ut, det må vi prøve her hjemme.

    Ha en fin dag

    • Susanne Kaluza

      07/05/2013 at 07:55 Svar

      Wow, så flinke dere er! Felles frokost er vanskeligere å få til her hjemme. Blir ofte en av oss voksne som står opp grytidlig og drar på jobb for så å kunne dra før og hente i barnehagen. Også er det jo litt kaos på morgenen, hehe 😉

      Jeg liker også å alltid ha noe på bordet jeg vet barna liker. Om så bare en skål med cherrytomater eller brokkoli (mini trær!)

      Håper du også får en nydelig dag! Mange klemmer fra Susanne

  • Cecilie

    06/05/2013 at 10:40 Svar

    – Det er ikke lov å si at man ikke liker noe før man har smakt (og smake må man).
    – Det er greit å ikke spise hvis man ikke er sulten (men man får ikke alternativ mat)
    – 4-åringen får lov å gå fra bordet når hun er ferdig med å spise. (ikke pappa’n, han må vente til vi er ferdig med middagen 😉 )
    – Hvis det er noe som er ekstra godt til middag, er det helt greit å ikke smake. Mer på pappa (i disse tilfellene pleier nemlig 4-åringen å nekte å gi fra seg mat – hehe 😉 )

    • Susanne Kaluza

      07/05/2013 at 07:57 Svar

      Haha, enig med regelen nr 3! Vi voksne må sitte til den andre er ferdige. Vi har også en annen regel, og det er ingen avislesing når vi sitter ved bordet med barna. Mannen min og jeg er nemlig veeeeeeldig glad i å lese hele tiden, men det er respektløst når vi sitter sammen med andre, og særlig andre som ikke kan lese. Så fort barna har spist opp (f.eks til helgefrokostene) er det imidlertid fram med Aftenposten og kose seg gløgg 😉

  • HippieHege

    06/05/2013 at 12:43 Svar

    Nå har barna våre blitt litt større, men vi følger mye av det samme som dere. Alle må
    vaske hender
    sitte ved bordet (barna sitter til alle barna er ferdige)
    spise opp (de er så store at de tar på mat selv, får litt veiledning om det ser mye ut på forhånd)
    rydde sin egen tallerken etc(inn i oppvaskmaskin, benken holder ikke)
    lage mat en fast dag i uken (med så mye/lite hjelp de trenger)
    velge hva de skal lage (hver fjerde uke må de lage fisk)

    Vi er veldig bevisste på å rose og takke for maten til den som har hatt ansvaret den aktuelle dagen, enten det er liten eller stor. Det er litt krevende å planlegge og handle inn når de selv skal lage maten, jeg rekker ikke alltid å få menyønsker før jeg ukehandler. Derfor blir det litt oftere handling med dette systemet. Men jeg kommer til ferdig middag 3 dager i uken, og hjelper minstemann litt en dag i uken. Den dagen jeg selv skal lage blir det ofte rester… Så alt i alt er det en lette i hverdagen! Og ungene liker og vokser med ansvaret.

    • Susanne Kaluza

      07/05/2013 at 07:57 Svar

      Utrolig proft opplegg med å lage mat en dag i uka! Nå ble jeg imponert! Hvor gamle var barna når du begynte med det?

  • Monica

    06/05/2013 at 12:43 Svar

    Vi tenker likt:) Gjør akkurat som deg med 3 åringen min.
    En regel vi holder hardt på er at det ikke er lov å si at man ikke liker uten å ha smakt. Det synes jeg er viktig. Jeg har en jente som stort sett spiser det meste og er glad i mat, og det er jeg veldig fornøyd med:) Minstemann på ett år hiver i seg kjøtt og fisk, mens han kaster alle grønnsakene på gulvet, så der har vi litt å jobbe med, hehe…

    • Susanne Kaluza

      07/05/2013 at 08:00 Svar

      Hahahahaha. Hive på gulvet har tatt oss litt tid å pusse av og. Lillebror var svæært glad i det inntil ganske nylig. Ser aldri DET på Disneys familiefilmer 😉

  • #ikkegladimatselv

    06/05/2013 at 13:50 Svar

    Her går det stort sett ganske greit med bordskikken på 3-åringen…så lenge det lages noe h()n liker… Og der har vi et forbedringspotensiale – å lage ny mat som skal smakes på…. Min ufordring er at jeg ikke er en god rollemodell- – er sær i matveien selv og med utrolig kort tid fra vi kommer hjem til middag skal på bordet, eksmerimenterer man ikke så mye :-(. Så jeg har mer et spørsmål – kommer du med en bok om middagsmat også . som kanskje kan være litt til inspirasjon…

    • Susanne Kaluza

      07/05/2013 at 08:01 Svar

      Godt innspill! Det har jeg faktisk gått og pønsket på i lengre tid. Jeg er som du vet veldig glad i å lage middager, men det kan ikke ta lange tida når man har sultne barn etter barnehagen, så alle lure snarveier jeg kan finne på utforskes. Krysser fingrene for at det kan bli bok av sånt! Mange klemmer fra Susanne

  • E:G.O

    06/05/2013 at 19:31 Svar

    det å takke for maten er så viktig, men desverre på vei ut. jeg jobber i barnehage og jeg er den eneste av de voksne som «krever» at barna sier takk for maten når de går i fra. Noen ganger spør jeg: Hva sier vi når vi går i fra bordet og er ferdige? så får jeg tilbake: vet ikke…. syns ikke det går an! selv sier jeg takk for maten og håper det også vil smitte over på dem.

    • Susanne Kaluza

      07/05/2013 at 08:03 Svar

      Helt enig! Jeg driver fortsatt og neier når jeg håndhilser på folk også jeg da. Alle lo alltid av meg for det i Dagbladet. (Men det kom godt med når jeg var på Slottet 😉 ) Får se om jeg klarer å lære barna det samme, eller om det er en høflighetsvane som tiden har løpt fra..

  • Karoline Bjerknes

    07/05/2013 at 10:08 Svar

    Åååh, spinatsuppe! Oppskrift?;)

    Her er gutten min bare 1,5 år ennå, men vi prøver å spise middag og frokost sammen de fleste dager. Jeg er alene med han, så av og til får han middag etter barnehagen og jeg lager meg noe snacks på kvelden (utslitt mamma etter lange dager som ikke alltid har lyst på «sunn» middag, Hehe.)
    Her i huset er det viktig å smake på forskjellig mat, ingen tvang på å spise opp, man spiser til man er mett. Det verste jeg ser er folk som tvinger i ungene mat. Man vet jo godt hvordan det er å prøve å spise opp når man kanskje har forsynt seg litt for godt. Uuuff…
    Ellers er jeg enig i at man alltid skal takke for maten, og er stolt av at ettåringen har lært seg dette allerede!
    Jobber selv i barnehage og blir stadig sjokkert over mangel på vanlig folkeskikk hos mange barn! 😮

  • Marianne

    08/05/2013 at 09:06 Svar

    Fine «regler» som er veldig like de vi praktiserer hjemme med treåringen.
    Akkurat nå er han i en fase hvor han, i følge seg selv, kun liker hvit mat. Det er jo interessant. Men, vi kjører på med hjemmelagde middager, smoothier og ferskpressa juice der vi dytter inn grønnsaker og annet snask, så han spiser flere farger enn han er klar over 🙂

    Kjenner jeg blir litt varm i topplokket av setningen «Og å ikke skape et tredjegradsforhør ved å stille det samme mekaniske spørsmålet”Hva har du gjort i barnehagen i dag?” da jeg mener det er nettopp slike utsagn i blogginnlegg og andre steder som gjør at man oftere stiller spørsmålstegn ved «gjør jeg det rett?», «er jeg en god mor?».
    Å si at «hva har du gjort i barnehagen i dag» er et feil spørsmål som ikke bidrar til god samtale synes jeg er feil i seg selv. Med tanke på alle som ikke snakker med barna sine i det hele tatt kan jo disse «standard-spørsmålene» være en god start tenker jeg, og hvertfall ikke noe man bør fortelle andre at de må slutte med.

    Sånn, pust pust.

    Jeg liker innleget ditt (og bloggen) din kjempegodt skjønner du! Og 98% av denne teksten traff meg midt i hjertet, og jeg er GLAD for at du bidrar til at mødre (og andre) kan senke skuldrene litt og kjenne på at «det ække så farlig». Takk for det Susanne 🙂

    • Susanne Kaluza

      08/05/2013 at 17:56 Svar

      Haha, godt med engasjement! Poenget mitt er ikke at spørsmålet i seg selv er feil. Men at JEG (og mammaen min) har lett for å stille de samme mekaniske spørsmålene hver dag og at det ikke er særlig fristende å svare på for barn (eller voksne). Og for alle de andre som også har barn som svarer «ikke no» eller «husker ikke» er ett triks jeg forsøker å bruke selv altså at det gjerne funker bedre å fortelle noe fra mim egen dag sjølv først.
      Ingen strenge fasit regler fra meg altså. Slikt tror jeg ikke på:-)

Post a Reply to christina Cancel Reply