Kronikk om husmødre i Bergens Tidende

Hvilke bakemødre? Og hvorfor er det så lett å latterliggjøre klassiske «kvinnehobbyer» mens menn får ha fluefiskinga si i fred?

I dag har jeg en kronikk på trykk i Bergens Tidende. Den handler om nyvalgt LO-leder Gerd Kristiansen og intervjuet i VG der det kommer fram at hun er «skeptisk til trenden med hjemmeværende mødre som vier tiden sin til bakst og interiør i stedet for å være i arbeidslivet.»

Jeg synes dette utsagnet vitner om en total nedvurdering av kvinner, og de underliggende årsaker til at enkelte står utenfor arbeidslivet eller jobber deltid.

Jeg synes også utsagnet bærer med seg et ekko av den samme, gamle nedvurderingen av klassiske «kvinnelige sysler». Om en mann skulle trappe ned litt på jobben for å fokusere på syklinga eller Marcialonga ville han blitt sett på som en alfamann. Om en kvinne skulle vurdert å trappe ned for å fokusere på bakinga si ville det vært et ramaskrik om gammeldagse kjønnsroller.

Når det er sagt stiller jeg også spørsmålstegn ved om antall hjemmeværende kvinner i Norge i dag kvalifiserer til å kalles en trend, og om bakedilla og oppussing overhodet har noe med saken å gjøre. Hva tror du?

Og så påpeker jeg at nye tall fra SSB slår fast at småbarnsmødre faktisk jobber mer enn sine medsøstre uten barn.

Kronikken min står på trykk i dagens utgave av Bergens Tidende, men jeg skal legge ut link her så snart den kommer på nett. UPDATE: Og HER er hele kronikken 🙂

Hva synes du om Kristiansens advarsler til norsk «bakemødre»? Tror du baketrender og interiørdiller gjør at flere kvinner vender ryggen til arbeidslivet? Og hva synes du burde gjøres med andelen kvinner som jobber deltid?

No Comments
  • Ellen

    14/05/2013 at 08:44 Svar

    I går var jeg ganske irritert pga innlegget ditt. Mener du kunne fått frem poenget ditt helt fint uten å koble det til den dokumentaren. Men i dag – hurra for Susanne! 🙂

    Ærlig talt mener jeg norske foreldre jobber for mye. At flere mødre eller fedre velger deltid er bare et sunnhetstegn. Problemet er at boligpolitikken gjør at mange ikke har noe valg. Og aleneforeldre er jo ekstra utsatt her. Nå er det til og med blitt sånn at dersom man er alene med barna og ikke kommer seg i jobb når yngste barnet er ett år, så mister man overgangsstønaden. Tidligere var grensa tre år. Nav reklamerer med at hurra – flere aleneforeldre er kommet i AKTIVITET. Milde himmel, som om det ikke er aktivitet å være hjemme med sine egne barn?!

    Vi lever 6 personer på en inntekt, og det er både en personlig og politisk beslutning. Politisk fordi vi ikke vil være med å bidra mer enn nødvendig til det kapitalistiske forbrukersamfunnet, og fordi vi mener unger skal være mest mulig sammen med foreldrene sine og minst mulig i institusjon. Før hadde jeg litt dårlig samvittighet for at jeg velger å jobbe hjemme og ikke tjene penger, men nå har jeg lest Nina Björks Lyckliga alla sina dagar – den burde LO-lederen lese også!! 🙂

    • Brit

      15/05/2013 at 21:15 Svar

      Vi (4 stk) lever også på en inntekt. Det er selvsagt og selvvalgt nå mens barna fortsatt er så små, det føles bare fryktelig feil å sende dem fra meg så tidlig. Jeg legger jobben (frilans) på hylla noen år og følger hjertet. Det rare er at jeg stadig får høre at «ja, det er jo fint, hvis man greier seg på en inntekt så…», som om vi har det lettere enn andre på noe vis. Det handler om hva man synes er viktig, og for meg er hensynet til barna det viktigste. Dette var ikke noe jeg planla før jeg faktisk satt der med min lille førstefødte og kjente at jeg overhodet ikke forsto de mammaene som greide å levere sine 1-åringer i barnehagen. Alt snakket om likestilling og pappaperm og full barnehagedekning… det går på bekostning av de små barna. Ville de valgt femdagers uke i barnehagen? Har barn rettigheter?

    • Susanne Kaluza

      20/05/2013 at 09:57 Svar

      Tusen takk! Hvis vi ser bort fra at kapitalismen er lagt opp slik at vi alle må forbruke mer og mer, skjønner jeg ikke helt hvorfor det er galt å bruke rikdommen vår på mer tid med familien fremfor å kjøpe færre ting.
      Tror Fremtiden i Våre Hender ville vært ganske enig med meg i det..

  • Bente

    14/05/2013 at 08:57 Svar

    Vi kjempet for valgfriheten til selv å bestemme over tiden vår, kroppen vår og hva vi vil jobbe med og hvor mye. Trodde verden hadde gått framover siden 60-70tallet gitt. Men så er misunnelsen større enn you know what her i landet da- om noen får det til å gå rundt med å jobbe mindre.
    Valget er ditt. Stå på jenter.

    • Susanne Kaluza

      20/05/2013 at 10:12 Svar

      Takk for fine ord!

  • Line

    14/05/2013 at 09:29 Svar

    Hei

    Hurra for kjempe god kronikk. Tusen millioner takk for at du svarer på denne type uttalelser i medIa.

    Du er min helt i dag.

    Hilsen fulltidsarbeidende 3 barns mor som både liker å pusse opp og bake!

    • Susanne Kaluza

      20/05/2013 at 10:19 Svar

      Tusen takk! Nå ble jeg veldig glad!! Og du som har 3 barn og arbeider fullt og i tillegg orker å pusse opp er min helt!

  • ToPlussTre

    14/05/2013 at 12:22 Svar

    Jeg tror (som du) absolutt ikke at det er en økende trend at kvinner prioriterer interiørsysler og kakebaking fremfor jobb! Jeg tror derimot at dagens arbeidsmarked krever mye av den enkelte og at det er tøft å være fulltidsarbeidende foreldre i småbarnsfasen. Det får konsekvenser for sykefravær, for samliv og i ytterste konsekvens for barna. Dette bør handle om familieverdier og familiepolitikk, ikke kjønn. Hvem av foreldrene som tar hovedansvaret hjemme i noen hektiske småbarnsår må være opp til den enkelte familie, men uansett bør den jobben som gjøres hjemme verdsettes. Arbeidsmarkedet bør anerkjenne deltidsarbeid, men også ta sin del av ansvaret for at det skal være mulig å kombinere omsorgsansvar med jobb. For folk flest handler prioriteringene uansett om å få hverdagen til å gå rundt, ikke surre rundt i forklær og bake cupcakes!

    • Susanne Kaluza

      20/05/2013 at 10:22 Svar

      Enig! Vi har selvsagt kommet langt ifht å få et arbeidsliv som lar seg kombinere med et familieliv, men det betyr ikke at vi er i mål!

  • firebarnsmor

    14/05/2013 at 13:01 Svar

    Bra svar!

    Må innrømme at jeg har vært litt skeptisk til deg og dine fancy matpakker helt til jeg leste kronikken i dag, men nå har jeg endret mening.

    Helt herfra også:)

    • Susanne Kaluza

      20/05/2013 at 10:24 Svar

      Tusen takk! Så hyggelig å høre!

  • Marit

    14/05/2013 at 13:37 Svar

    Knallbra og viktig kronikk!

    • Susanne Kaluza

      20/05/2013 at 10:24 Svar

      Tusen takk, Marit!

  • Johanna

    14/05/2013 at 20:39 Svar

    Hurra for deg og takk for at du skrev denne kronikken! Jeg er så hjertens enig i det du skriver, og glad du tar opp problemstillingen. Jeg er nok en av dem som «ødelegger» kvinneidealet for LO-lederen. Jeg jobber 70% og har valgt helt selv å jobbe deltid. Jeg «eier» en 100% stilling men har nå 30% permisjon, og er så utrolig glad for det! Hvorfor? Fordi med to små barn har jeg prøvd å jobbe 100% og jeg ble dønn sliten. Det ble alt for liten tid til meg selv, og jeg ønsket å ha litt overskudd igjen til barna på ettermiddagstid og i helgene. Nå har jeg pusterom innimellom, har barna hjemme fra barnehagen en dag i uken – og har fri en dag alene annenhver uke.

    Jeg syns det er veldig rart at noen kan mene at jeg ødelegger likestillingen fordi jeg velger å jobbe deltid. Dette er et valg jeg har tatt fordi jeg tror det er best for meg og resten av familien akkurat i den fasen vi er i nå. Andre må gjerne jobbe 100% for meg hvis de orker og har glede av det. Men jeg ønsker ikke at andre påpeker at mitt valg er feil! Det fins andre verdier enn jobb i samfunnet. Jeg er overbevist om at dette er et rett valg for oss nå. Og jeg baker gjerne på en fridag. Rett og slett fordi jeg har LYST.

    • Susanne Kaluza

      20/05/2013 at 10:33 Svar

      Det er jo det fine med norsk arbeidsliv! At småbarnsforeldre og andre med «vektige velferdsgrunner» har RETT til å jobbe mindre i en periode, men ALLIKEVEL beholde 100 prosents stilingen sin. Hurra for fagforeninger og alle som har vært med å kjempe fram det kravet!

  • Emmi

    15/05/2013 at 00:34 Svar

    Lest denne?
    http://www.prosa.no/2013/jobbe-litt-mindre-leve-litt-mer/
    Fint og nøkternt om tidsklemme-litteraturen og omsorgsfeminisme.
    Tror som deg det er et stort sprik mellom motesvingninger og livets realiteter. Man jobber mer og mer, men drømmer kanskje om et idyllisk (og urealistisk) hjemmeliv.
    Det er jo flott om folk prioriterer ikke-materielle goder som tid med familien, særlig i disse klimakrise-tider. Vi burde ta ut økt verdiskapning i mer fritid, i stedet for flere materielle goder, som de fleste har nok av. Problemet med deltidsløsningen er vel heller at det nesten alltid er kvinnen som går ned i stilling, mens mannen øker sin innsats i arbeidslivet. Dette har negative konsekvenser for begge: For mannen (kanskje mest for ham?), som må streve på jobb og mister tid med familien, og for kvinnen som risikerer å komme svært dårlig ut av det ved et samlivsbrudd. Dessuten er det viktig å huske at ved å jobbe redusert mister man ikke bare lønn der og da, men også karrieremuligheter i fremtiden. Jeg vet i hvert fall at på min jobb er det helt poengløst å søke på mellomlederstillinger hvis man har jobbet redusert. Da har man jo «bevist» at man ikke kan/vil jobbe så mye som en høyere stilling krever. Så kostnadenen er ofte større på lang sikt enn de kortsiktige tapene i inntekt.

    Jeg er overbevist om at svaret på dette er redusert normalarbeidstid for alle. Det vil gjøre at mange kvinner klarer å jobbe 100%, de vil ikke tape karrieremuligheter, og arbeidsfordelingen mellom kjønnene blir dermed likere. Men jeg tror ikke det er så lurt å argumentere hardt for sekstimers-dagen. Det blir for drastisk i første omgang. Man bør gradvis over få år introdusere 7-timers dagen, og kanskje etter det redusere yttrligere en halvtime. Det ville hjelpe stort.

    Et tanke til slutt om kvinner som jobber deltid for å få «egentid»: Hvem finansierer det? Min man jobber noe mindre enn meg, det gjør at han kan levere og hente mer i barnehagen, og jeg kan jobbe fulltid. Det er fint, og jeg aksepterer at han tjener mindre, selv om vi strengt tatt hadde trengt to fulle inntekter. Men om jeg skulle jobbe fulltid – kanskje masse overtid – for å finansiere hans «egentid» i form av en bake- eller kafedag i uka? Tror ikke det…

    • Susanne Kaluza

      20/05/2013 at 10:39 Svar

      Ja, Marta er en venninne av meg, og synes hun oppsummerte debatten på en nøktern måter der. Bra dame!

      På min gamle jobb i Dagbladet hadde det ikke noe å si for karrieremuligheter om man (hadde) jobbet redusert. Jeg fikk selv tilbud om sjefsjobber flere ganger både i barselperm og da jeg jobbet 80 prosent etter at datteren min ble født, men vet fra venner at det slett ikke er slik på alle arbeidsplasser. Tror stigmaet ved å jobbe redusert ville minsket betraktelig om flere fedre også benyttet seg av denne rettigheten.

      Når det er sagt tror jeg som deg at redusert normalarbeidstid er veien å gå. Og da må man begynne med 30 minutter av gangen. Tror desverre ikke det er noen av dagens politikere som vil stille seg bak et slikt forslag 🙁

      Til slutt: Er ikke sikker på om det er så mange som jobber deltid for å få «egentid»? I arbeidskraftsundersøkelsene er det i hvertfall slett ikke det som blir oppgitt som vektig grunn til deltidarbeid altså.. Men kanskje vanligere i overklassen? Der er jo gjerne kjønnsrollemønstrene også mer tradisjonelt.

  • Hanne

    15/05/2013 at 09:08 Svar

    Jeg synes det er skremmende å se denne (fag)politiske trenden som den siste tiden har vært synlig i media – med Gro Nylander i den ene enden og Gro Kristiansen i den andre enden. Hvorfor må det skapes motsetninger? Jeg vil heller ha mere opplysningsarbeid og valgfrihet, slik at den enkelte kvinne eller familie kan gjøre de valg som vil fungere for seg.
    Jeg har selv erfart at vi, som er midt i etableringsfasen, kjøpte hus, startet egen bedrift og fikk barn samtidig. Holdningen var, og er fortsatt, at dette lar seg gjøre – for vi lever i et land med en av verdens beste ordninger. I praksis har det fungert. Men i etterpåklokskapens lys ser jeg at vi ikke visste nok før vi gjorde våre valg. Vi vagte f.eks. foreldrepermisjon med 100% lønn. Jeg taklet det å begynne å jobbe «allerede» da sønnen vår var 7 mnd. svært dårlig, og strevde med å sette ord på tanker og følelser jeg opplevde som motstridende (Hvorfor følte jeg at det var jeg som skulle vært hjemme? Barnet hadde det da like godt sammen med sin far. Det var jeg som ikke hadde det godt på jobb.). Og følgene for barnet vårt har vært at han begynte i barnehagen før han fylte 1 år, og han har lange dager i barnehagen. Jeg jobber 42,5 timers uker (mot 36 t som andre fysioterapeuter har). Det er tungt å leve med følgene av noen av våre valg. Jeg har kommet til at jeg dras mellom mine «gammeldagse» (ser dere??) idealer formet av erfaringen med min egen mor – som var hjemme med oss, og en «nyere» holdning om at vi lever i et samfunn der dette burde være mulig å få til.

    • Susanne Kaluza

      20/05/2013 at 10:41 Svar

      Ja, det er mange som får det samme «sjokket» når småbarnsliv plutselig skal kombineres med jobb. Derfor er det viktig at vi har en ærlig dialog om hvilke utfordringer vi møter og hvordan vi velger å løse dem. Anbefaler deg Olaug Nilsens udogmatiske bok om temaet: Kjøkenbenkrealisme der alt fra Cathrine Sandnes til sykepleiere og hektiske leger forteller ærlig om hvordan de kombinerer jobb og familieliv. Bra bok!
      http://www.susannekaluza.com/?p=4163

  • Mag9

    22/05/2013 at 23:40 Svar

    Hurra for deg, Susanne! Det var en kronikk med fine fakta og godt fokus! Og det handler om samfunnets systemfeil,- å generalisere hva som er rett valg i livet.
    Et ubehag og en klam følelse av stigmatisering brer seg på grunn av hva Gerd sier! Det er ikke personlig, men det treffer meg likevel! Engasjement er bra, men likevel kjenner jeg mer på irritasjon enn engasjement. En skuffelse, nesten. For jeg vil ha brødbakinga mi i fred! For meg er den essensielle gode i livet at vi mennesker skal kunne velge selv, ut fra egne premisser. Dame eller mann. For meg betyr det at jeg kjenner lykkegnist over å være sjef i eget liv. Det foregår verdiskapning både på hjemme- og bortebane når hverdagen består av full jobb, to små barn, gamle foreldre, katt og mann, venner og plen. Jeg maler en vegg i ny og ned, fordi det trengs og fordi jeg liker det. Og jammen meg både baker, steker og koker jeg. Kan ikke forstå at jeg er noen til last, selv ikke når jeg pynter matpakker, vasker husvask i lekestua eller planlegger tida mi. Når jeg om ett år har tenkt ha noen prosent permisjon, reduseres 100% til 80%. Og vi snakker redusert tid på arbeidsplassen, ikke redusert hjernevirksomhet eller redusert verdiskapning! Det er Familien AS som må få stå for «risikovurderinger»! Da skal jeg for en periode slippe multitaske hele døgnet-fordi jeg fortjener det, og fordi barna mine fortjener det. Og fordi jeg kan velge det i Norge i dag! Den friheten gir smak av ekte velferd… at jeg kan bestemme selv! La meg da gå inn i statistikken, men måtte du Susanne og andre fortsett med å skrive kronikker som ikke tillater Gerd eller andre å tillegge meg kvaliteter eller motiver hun ikke vet noe om! Nettopp av den grunn skyver jeg den ubehagelige klamme følelsen vekk, og lar den erstattes av fargerike mentale bilder av det jeg ser fram til…at jeg skal kunne ligge på magen og lese bok for barna mine før mørket har senket seg, høre humla suse, gresset gro og se gjærbaksten ese om jeg vil, og samtidig gå på harde hæler på jobb. Og jeg gleder meg til tid hvor jeg ikke bare blir bedømt for hva jeg gjør, men for den jeg er! Egentid? Nei,- men egnet tid? Ja!

  • […] dem tilsvarende senere. Samtidig er omtrent 40 prosent av amerikanske kvinner hjemmeværende (mot en forsvinnende andel her hjemme), og da sier det seg selv at variasjonen i hvordan folk løser hverdagen blir større. […]

Post a Comment