Burde vi slutte å si til døtrene våre at de er pene?

I England raser en heftig debatt om dagen etter at likestillingsminister Jo Swinson ba foreldre være mer forsiktige med å si til døtrene sine at kjolen de har på seg er flott eller at de ble fine på håret etter å ha vært hos frisøren.

Selv er Swinson barnløs, men hun er tante til ei lita jente.

«Jeg vet hvor lett det er, for meg som tante, å falle i felle hvor jeg møter niesen min og sier «du er så søt!» – fordi alle barn er jo vakre- men hvis lærdommen de tar med seg er at det er utseendet som betyr noe og det er utseendet som får ros, så er ikke det nødvendigvis den mest positive meldingen du ønsker at barna skal få.»

I stedet burde voksne gi barna positive tilbakemeldinger når de «har vært dyktige og lagt ferdig et puslespill eller en av de andre tingene de holder på med, nysgjerrigheten deres når de stiller spørsmål eller andre mer varierte ting» var mye bedre enn å kommentere på utseende.

Det har fått foreldre over hele England til å sette Earl Grey’en i halsen. I DailyTelegraph argumenterte én mor for at hennes viktigste jobb var å få døtrene til å føle seg vakre på utsiden og på innsiden fordi:

«Utseendet vårt er endel av hvem vi er. Det er alt vi har for å representere oss selvv for omverdenen til den kjenner oss bedre. Det å gjøre mest mulig ut av hvordan vi ser ut styrker selvtilliten vår og får oss til å føle at vi har kontroll, selv om vi innerst inne er usikre og nervøse. Folk vil dømme oss for utseendet vårt først, personligheten senere. Å legge en innsats i hvordan vi ser ut er derfor hverken innbilsk eller overflatisk, men psykologisk sett fornuftig.»

Anna Maxted sier hun ikke kan tenke seg noe verre enn en datter som kommer fint pyntet gående ned trappa, klar for fest, bare for å bli møtt av stillhet fra mor og far.

 

Hvordan kan vi gi døtrene våre et godt forhold til kroppen sin? Skal vi rose utseendet deres, eller ikke?

Selv må jeg si jeg lener meg mer i retning av likestillingsministeren. Jeg vet hvor lett det er å gripe til:

«Så fin genser du har: Er den ny?» Når en liten jente kommer hit på besøk. Samtidig sier jeg sjelden eller aldri noe sånt når lillebrors kompiser stikker innom.

Selvsagt er det ikke galt å si til barna våre at de er verdens vakreste (for det er de jo! sånn helt objektivt sett, mener jeg!), men jeg tenker det er noe med mengde. Hvor ofte hører jentebarna våre at de er søte eller at klærne deres er pene eller at de er fine på håret, sammenliknet med guttebarna?

En britisk undersøkelse slår fast at 72 prosent av jenter synes det er for mye fokus på utseendet til kvinnelige kjendiser, mens en stor norsk undersøkelse utført ved HEMIL senteret ved Universitetet i Bergen har konkludert med at 1 av 4 tiåringer føler seg for tykke.

Puppene til Keira Knightly ble forstørret på de amerikanske promobildene for King Arthur.

Jeg har tidligere skrevet om hvilken forskjell foreldre kan gjøre ved matbordet og når vi snakker om hvordan vi selv ser ut til barna. Det britiske likestillingsdepartementet har også  laget en fin brosjyre for å hjelpe foreldre å snakke med barna om kroppsbilde og media. Her kommer de med konkretete råd som å spørre barna om folk de kjenner og elsker. Hva er det de elsker med mormor/tante/bestevennen? Ville de elsket dem noe mindre om de hadde kort hår eller stygge klær?  Et annet tips er å vise barna hvor mye bildene vi ser i blader og reklamer er forandret på.

Hva tenker du? Er det vår jobb som foreldre å få barna våre til å føle seg vakre? Og gjør vi det ved å kommentere på utseendet deres?

No Comments
  • Elisabeth

    04/06/2013 at 09:49 Svar

    Jeg tenker at vi må bli bevisste på hva vi gir tilbakemelding på til barna våre. Hvor lett er det ikke å si til jentungen at hun har skrevet pent, mens guttungen får høre at leksen er bra gjort. Gutter kommer jo lettere unna med uvøren skrift opplever jeg.
    Vi vil jo alle høre at vi ser fine ut, men det er nok lettere å gi jentungen kompliment for kjolen enn å si at guttungen var fin i ny shorts.
    Må nok bli flinkere på hjemmebane, men også ellers i hverdagen. Så, ja takk begge deler 🙂

    • Susanne Kaluza

      04/06/2013 at 10:36 Svar

      Gode eksempler! Jeg tror det viktigste som du sier er å bli mer bevisste, slik at vi kanskje kutter ned antall kommentarer på utseende med noen om dagen? Alle monner drar!

  • Ellen

    04/06/2013 at 10:12 Svar

    Her tror jeg det bare er en ting som nytter: at vi som foreldre jobber med vårt fohold til eget utseende. Og i den kulturen vi lever i handler det (fremdeles) mest om oss kvinner. Hvis vi bryr oss om noen ekstra kilo eller rynker eller hengepupper, så smitter det til neste generasjon.For å si det sånn: botox og silikon og slankekurer gir dine døtre dårligere selvbilde.

    Jeg har et barn med en sykdom som kan gi det man pent kaller «et anderledes utseende». Det har vært en vekker for meg. Jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal la noen ekstra kilo eller rynker bety noe for humøret mitt. Og det løftet har jeg holdt! Og det har smittet til mine barn. 14-åringen har ingen modellkropp, men synes hun ser flott ut. Jeg tror ikke det er noe problem å gi ungene komplimenter for hvordan de ser ut – det er forholdet til vårt eget utseende, hvordan vi lar det styre livet vårt, som er avgjørende.

    • Susanne Kaluza

      04/06/2013 at 10:38 Svar

      Takk for gode innspill! Det viktigste er defintivt hvordan vi fremstår som forbilder for barna. Klager vi på eget kropp og utseende er det vanskelig å være troverdige når vi etterpå skal lære barna at kropp og utseende ikke er så viktig..

    • Lene

      04/06/2013 at 11:20 Svar

      Jeg er SÅ enig! Tror det prinsippet som har hjulpet meg mest gjennom mine år som forelder er følgende: Barna gjør ikke som jeg sier, de gjør som jeg gjør. Dersom man vil at ungene skal takke for maten, så må man gjøre det selv. Dersom man vil at ungene skal føle seg trygge i seg selv, så må man være det selv. Jeg er litt sjenert og lite frampå som type, men til tross for dette har jeg alltid hatt en solid grunntrygghet og lite komplekser i forhold til eget utseende. Dette er jeg helt sikker på at jeg i stor grad kan takke mine foreldre for. Det var aldri snakk om kalorier hjemme, mamma snakket aldri om vekt og heller ikke om trening som en måte å holde fasongen på. Vi spiste relativt sunt og variert, var mye på tur, spilte fotball og satt lite inne. Men det var aldri snakk om at kosthold eller trening var viktig for utseendet, det var for at vi skulle ha det bra og orke mer. Det var ikke noe feil med å pynte seg når det var fest, men jeg var aldri i tvil om at jeg dugde i massevis akkurat som jeg var. Tror ikke det skader ungene at man sier de er fine når de har pynta seg, men gi for all del også komplimenter for andre ting. Og vær veldig oppmerksom på hvordan du forholder deg til ditt eget utseende!

      • Susanne Kaluza

        04/06/2013 at 15:15 Svar

        Hjertens enig!

        Det gjelder med alt! Vil jeg at de skal smake på ny mat og bidra til en god stemning rundt bordet må jeg gjøre det samme selv. Om jeg sitter og «nagger» bidrar jeg ikke akkurat til det..

  • Camilla

    04/06/2013 at 10:39 Svar

    Dette er noe vi tenker mye på hjemme hos oss om dagen. Jenta vår på 3,5 år er nemlig svært bevisst på hva hun har på seg, og hun har begynt å planlegge hva hun skal ha på seg for å få oppmerksomhet i barnehagen. Vi styrer selvsagt hva hun kan velge å ha på seg, men hun er veldig opptatt av å vise fram kjoler/bukser/t-skjorter i barnehagen. Det første hun blir møtt med av flere av de kvinnelig ansatte i barnehagen når hun kommer om morgenen, er «Ååå så fin kjole du har i dag», eller «så fin flette du har»… Dette er ikke nødvendvis negativt, men jeg skulle ønske hun oftere ble møtt med «så koselig å se deg!».

    Vi har forsøkt å være bevisste på hvilke tilbakemeldinger vi gir jenta vår hjemme, men jeg vet at jeg har syndet mange ganger selv. Og det er ikke det at jeg ikke kan si til henne at hun har fine klær, eller at hun ser fin ut, men jeg mener bestemt at hovedvekten av tilbakemeldinger på andre ting enn klær og utseende. Og du er inne på noe viktig Susanne – det er stort sett jenter som får tilbakemeldinger på utseende, mens gutter oftere får tilbakemeldinger på egenskaper. Og sånn sett tror jeg vi opprettholder og forsterker stereotypiene, og gir både gutter og jenter mindre handlingsrom til å være seg selv.

    • Susanne Kaluza

      04/06/2013 at 15:18 Svar

      Det er et godt poeng! «Så godt å se deg! Hva har du lyst til å leke med i dag da?» er en mye bedre hilsen enn «så fin genser du har».

      Tror nesten jeg ville tatt det opp med de ansatte jeg? Som sagt tror jeg folk bare sier sånt automatisk (vet hvertfall jeg gjør det selv) og at det ofte hjelper masse bare man blir bevisst på at det går ann å velge andre ting å si også.

  • Line Konstali

    04/06/2013 at 10:48 Svar

    Jeg har en sønn som er veldig forfengelig, så for meg blir denne ensidige fokuseringen på «døtre» feil. Mens datteren min aldri har brydd seg om hva de andre i barnehagen og klassen går i, er sønnen min opptatt av å «se bra ut» på fotballtrening og at sokkene skal stå i stil til fotballdrakta 😉 Her er det ingen kjære mor!

    Jeg har ingen problemer med å si til hverken datteren min eller sønnene mine at de er vakre. Ei heller å kommentere klærne deres. Selv får jeg mange komplimenter på jobben om dagen fordi det er vår, jeg har gått ned flere kilo og elsker å kle meg i kjole. Jeg klarer likevel å skille mellom hvem jeg er og hva jeg har på meg.

    I barndommen hadde jeg langt, tykt hår som alle ville ta i. Jeg fikk mange kommentarer fordi jeg var vakker (lange fletter og kjole), men jeg kan aldri huske at dette gjorde meg innbilsk eller utseendefokusert.

    Kanskje har det noe med om det BARE blir slike tilbakemeldinger og aldri noe annet.

    • Ellen

      04/06/2013 at 11:25 Svar

      Men hva om du hadde lagt på deg flere kilo? Hvorfor skulle du fått færre komplimenter av den grunn? Jeg synes du røper en holdning angående eget utseende her: Tynn=pen. Synes du ikke det er litt skummelt?

      • Line Konstali

        04/06/2013 at 12:27 Svar

        Vel, nå er jeg en av de som bruker 40 i klesstr, så å kalle meg tynn ville være en overdrivelse.

        Jeg er helt enig i at det er et overdrevent fokus på tynnhet i samfunnet vårt og jeg må si jeg føler meg avslappet med årets kjolemote, der du faktisk kan være som meg, normalt slank, men ikke nødvendigvis tynn.

        Likevel synes jeg man fint kan skryte dersom noen har gått ned i vekt og trives godt med det. Det er også mye overvekt i dette samfunnet og jeg innrømmer glatt at mitt valpefett stammet fra at jeg spiste for mye kake og sjokolade mens jeg ammet 😉 Så at jeg får komplimenter for at jeg nå er tilbake i normalvekten tar jeg imot med takk.

        Men når det kommer til vekt snakker jeg ikke om slike ting med barna. Der går det en grense. Men å si at de ser fine ut i den nye kjolen, den nye hårsveisen osv ser jeg ingen problemer med.

        • Susanne Kaluza

          04/06/2013 at 15:13 Svar

          Jeg tror som sagt problemet er mengden. Det er veldig lettvint å gi barna positiv feedback for at de er søte, vakre, har fin genser eller kult hår. Hvis de får 10 ganger så mange kommentarer på utseende tror jeg utvilsomt dette sender et signal til barna våre om hva som er viktig.

  • Ellen

    04/06/2013 at 11:29 Svar

    Her er forresten en prima blogg hvor ladyen har sterke meninger om barn og utseendefiksering: http://ladydahmer.alltforforaldrar.se/

    • Susanne Kaluza

      04/06/2013 at 15:14 Svar

      Takk for link! Bra dame!

  • Kaisa

    04/06/2013 at 11:29 Svar

    Jeg heller til både-og, men tror det er viktigere med å forsterke ferdigheter og innsats med ros, enn utseende. Det gjelder begge kjønn, men det er nok enklere å falle inn i standard-mønsteret om å kommentere utseendet til jenter og ferdighetene til gutter. Jeg prøver å være bevisst det når jeg henter i barnehagen og snakker med de andre barna – «Så fint å se deg, Anna», ikke «Så fin kjole, ANna» – selv om hun har en fin kjole. Det kan man jo OGSÅ si.
    Jeg prøver å tenke litt på hvor ofte jeg sier at junior på 2 er flink også. Er han flink fordi han spiser opp det meste av maten sin? Egentlig ikke, han var kanskje bare mer sulten enn i går. SÅ da kan man jo si at «Så fint at du likte maten» – eller bare «Mamma er glad i deg».

    • Susanne Kaluza

      06/06/2013 at 10:28 Svar

      Takk for gode eksempler! «Så hyggelig å se deg» eller «Så fint at du likte maten» er jo mye bedre å bli møtt med enn en vurdering av klær eller av mengden mat du spiste..

  • Hanna

    04/06/2013 at 11:49 Svar

    Jeg forteller sønnen min at han er søt, minst like ofte som dattera mi. Vet ikke om det nødvendigvis er positivt, eller dobbelt negativt… Selv synes jeg det er godt å kunne fortelle at de er søte, selv om det bare er en overfladisk ting å si. De får selvsagt også ros for ferdigheter og whatnot (uten at det blir for mye… håper jeg selv, da).

    Datteren min er veldig opptatt av klær, og ønsker seg gjerne å ha på spesielle plagg. Hvis hun har fått noe nytt hun synes er veldig fint, hinter hun gjerne om oppmerksomhet når hun kommer i barnehagen, men det er en forskjell på å kle seg fint for at andre skal like deg og å kle seg fint fordi du synes det er fint.

  • Line Konstali

    04/06/2013 at 12:33 Svar

    Men alle dere damer som deltar i diskusjonen her:

    Når vi snakker om tynnhet – hva synes du om følgende.

    Datter sier: Jeg er så tykk!
    Mor sier: Nei, du er ikke tykk, du har kvinnelige former. Menn liker ikke tynne jenter, men frodige kvinner.

    Det er liksom helt greit å si at tynnhet ikke er pent, mens det å ha former skal fremstilles som positivt. Dette er helt vanlig å si til tenåringsjenter med normale kvinnekropper.

    Hvilke signaler sender vi da til de tynne? Jeg har flere venninner som nettopp er tynne og ganske formløse som opplever slike utsagn og kommentarer som sårende. Kan vi ikke si at begge deler er pent? På hver sin måte? Jeg må si jeg misunner slanke kvinner innimellom, men hører også at noen har vært misunnelig på mine «kvinnelige» former.

    • Ellen

      04/06/2013 at 14:33 Svar

      «Menn liker ikke tynne jenter»?! Hva i all verden har dette med menn å gjøre?! Å si noe som dette er jo ikke særlig gjennomtenkt – ikke fordi det handler om vekt, eller kanskje derfor også, men fordi det å koble utseende til hva menn måtte synes er totalt borti natta. Snakk om objektifisering av kvinnekroppen. Kjærlighet skal gjøre blind – i alle fall når det handler om utseende! Ellers er det ikke kjærlighet. Og det vi vil alle sammen er jo å bli elsket med alt vi er.

      Vi skal være glad vi har et utseende som ikke får folk til å snu seg bort i avsky eller glane uhemmet. Det er sånt som en av ungene mine riskerer.

    • Frøken Steinsdotter

      04/06/2013 at 15:17 Svar

      Jeg har en datter på 12 år. Hun er vel nærmere 170 cm høy nå og 64 kg.
      Mer velutviklet enn mange andre på hennes alder, men SUNN og FRISK i kroppen. Hun har prøvd seg med et par slike utsagn i det siste, alla «Jeg synes lårene mine er for store».. Det jeg prøver å legge vekt på, når hun tar opp disse tingene er et sunt kosthold, samt aktivitet. For jeg har lagt merke til at hun gjerne forsyner seg med langt mer sukker enn hva som strengt tatt kreves når hun for eksempel lager seg en kopp te. Jeg heier ikke på tynne kropper, men å være sunn er fornuftig. Det er mye vanskeligere å prøve å gå ned i vekt, om man er blitt usunn overvektig enn å vedlikeholde en sunn normal tenåringskropp.

  • Andreas

    04/06/2013 at 12:38 Svar

    Det sto noe interessant i Huffingotn Post om dette: http://www.huffingtonpost.com/lisa-bloom/how-to-talk-to-little-gir_b_882510.html

    Det er ganske opplagt at den oppførselen man roser, eller legger vekt på hos barnet, blir forsterket. Det er selvfølgelig greit å si til folk (hvem de enn er) at de er fine, men overfor barn (særlig egne) må man prøve å trekke i riktig retning. Det er nok av ganger jentebarn blir fortalt at utseendet teller, det tror jeg alle får med seg.

  • Trude

    04/06/2013 at 14:14 Svar

    Jeg er enig i at det finnes mye positivt vi kan si til barna som ikke bare handler om utseende og det bør heller ikke skille så mye mellom gutter og jenter. Men jeg mener at vi heller ikke må glemme at alle barn er forskjellige. Til barn med dårlig selvbilde ville jeg nok prøvd å styrke selvtilliten deres med å si «så fin du er». Og til et barn som kanskje ikke er så flink på skolen, så ville jeg gitt mer skryt mot den retningen og oppmuntret dem mer på det området i stedet.

    Bare et lite eksempel: Når jeg var liten var jeg ikke så veldig opptatt av hvordan jeg gikk kledd. Jakka på halv tolv og skoene var helst ikke knytt. Det veldig godt mulig jeg hadde litt godt av at mamma sa jeg var fin når jeg faktisk hadde gredd håret.

    Det var noen som nevnte overvekt over her også. Jeg mener selvfølgelig ikke at man ikke skal gi komplimenter om utseende til overvektige barn og styrke deres selvtillit. Men overvekt/fedme er et folkehelseproblem, også blant barn! Det handler ikke bare om utseende, men også om deres nåværende og fremtidige helse! Problemet med barn er at de ser hvordan de ser ut, men helsen betyr ingenting for dem. Når det gjelder barn må jo selvfølgelig familien være med når barnet skal ned i vekt, men samtale med barnet er også viktig. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om dette.

    Jeg vil bare få frem at man ikke kan si noe om hva som er rett og galt på et generelt grunnlag. Barn er forskjellige 🙂

    • Ellen

      04/06/2013 at 14:37 Svar

      Det viktigste er ikke overvekt eller ikke, men selvfølelse. Jeg har unger med stor mage og unger med små mager. Men så lenge vi lever et nogenlunde sunt liv, så er det det som betyr noe. Barn skal ikke slankes – det slanker selvbilde deres samtidig!

      • Trude

        04/06/2013 at 15:56 Svar

        Jeg er helt enig med deg, barn skal ikke slankes! Men man ønsker at de skal vokse av seg overvekten/fedmen ved at vekten står stille mens de vokser i høyden. Helse er viktig det også, det må vi ikke glemme. Jeg er helt enig at man ikke skal slanke selvbildet deres, som du skriver, og som jeg skriver i starten av det avsnittet; «Jeg mener selvfølgelig ikke at man ikke skal gi komplimenter om utseende til overvektige barn og styrke deres selvtillit». Men vi ønsker vel ikke at barna våre skal bli syke når de vokser opp heller? og dette handler ikke om at vi samtidig er nødt til å svekke selvtilliten deres! Det går ann å gjøre begge deler; styrke selvtilliten OG styrke fremtidig helse! Ja takk begge deler sier nå jeg.

  • Frøken Steinsdotter

    04/06/2013 at 14:19 Svar

    Ja takk, begge deler, sier jeg.

    Jeg tror det er viktig å oppdra barna med god selvtillit både på innsiden OG utsiden, slik den ene mammaen i innlegget ditt sier. Kardemommeby reglene har alltid stått i fokus hjemme hos oss. Normal høflighet, og «prøv så godt du kan», mer kan man ikke forlange. Det er også viktig å få høre at man er «vakker». Men smaken er som baken, delt. Det er store forskjeller på hva folk synes er pent utseendemessig. Så man kan legge vekt på at huden er glatt og deilig å stryke på, vakre øyne, nydelig hår, et fantastisk smil med sjarmerende skjeve tenner? Det trenger ikke alltid være den fine kjolen, kule shortsen, evt vekta(forstå meg riktig).

  • k.

    04/06/2013 at 14:32 Svar

    Synes det er ekstra viktig å komplimentere jenter på ting som IKKE har noe med utseendet deres. Eller, ikke engang komplimentere, bare snakke om. Istedet for å snakke om den nye kjolen kan man spørre om de har lest ei fin bok i det siste?

    Utseendet har vi ikke kontroll på, iallefall ikke som små barn. Hvorfor er det da det aspektet vi legger mest vekt på, iallefall når det kommer til små jenter?

    Nei, jeg tror vi må tenke litt sånn her for å snu trendene.

  • Berit

    04/06/2013 at 19:51 Svar

    Mine foreldre oppdro meg uten aa benytte seg av kommentarer om utseendet mitt. Jeg kan faktisk ikke huske en eneste kommentar om hvordan jeg saa ut – verken positivt eller negativt ladet. Derimot fikk jeg masse bekreftelse paa evnene mine: jeg hadde god fantasi, var flink til as tegne, leste tidlig og mye, jeg var modig…Dette er kommentarer som skaper selvtillit! Og jeg er helt sikker paa at dette har bidratt til at jeg alltid har hatt det godt med meg selv. Den dag i dag vet jeg at jeg objektivt sett er pen og tynn – saa glad jeg er for at jeg ikke tenkte paa slike ting da jeg var 10 aar! Den gang tenkte jeg heller paa at jeg var smart og flink paa skolen, og fremdeles identifiserer jeg meg mer med den siden av meg selv enn med utseendet. Og i takt med inntog av stadig nye rynker er jeg glad for det.

    Naar alt dette er sagt, saa maa jeg innroemme at jeg nok oppdrar gutten min med en mye mer utstrakt bruk av komplimenter relatert til utseende enn det jeg ble oppdratt med. Jeg hadde faktisk ikke tenkt saa mye over det inntil jeg leste dette innlegget, Susanne. En fin tankevekker!

  • Jenny Andrine

    04/06/2013 at 20:00 Svar

    Spennende debatt, Susanne!

    Det er viktig for meg som mor å ikke rose for mange gode gjerningene barna gjør i løpet av dagen. Og kanskje spesielt de fine tingene de gjør på eget initativ, som at gutten min på tre år konsekvent rydder opp bleia si og legger klærne tilbake i skuffen. Dette er rett og slett fordi jeg ikke ønsker å ødelegge deres indre motivasjon; Dersom ingen ser meg og gir meg ros, er det ingen grunn til å gjøre gode/fine/riktige ting. I min erfaring som lærer er det nok av barn som mangler nettopp dette, og styres kun av den ytre motivasjonen.

    Mine barn får komplimenter først og fremst fordi de er til. Det er ingen gjerninger, klær eller pynt som kan få meg til å være mer eller mindre glad i de, og det synes jeg er veldig viktig å understreke. De er elsket fordi de er mine.

    Selvsagt får de skryt ved ny mestring av oppgaver eller situasjoner, og selvsagt får de komplimenter på utseende, men jeg prøver å fokusere på å la den indre motivasjonen deres få spillerom og heller gi de ubetinget kjærlighet bare fordi de er til.

  • Monica

    04/06/2013 at 22:39 Svar

    Vanskelig å la være å fortelle mine to så vakre barn hvor nydelige de er, synes nå jeg, sukk…

    Når det er sagt. Jeg har alltid følt meg verdsatt og elsket av mine foreldre, men jeg tror ikke at de sa så ofte at jeg var søt, fin og den typen ting. Jeg husker derimot veldig godt at jeg spurte moren min en gang om jeg var pen. Som en slags faktaopplysning. (Jeg visste at hun hadde god smak og alle syntes hun var så pen). Tenkte nok at det hadde vært greit å vite. Tipper jeg var rundt 7-8 år. Hun så lenge på meg og svarte ja, du er pen. Og da slo jeg meg til ro med det! Ferdig med den saken. Velig greit egentlig, for selvtilliten.
    Kanskje en annen generasjon…?

  • Diaperdiva

    04/06/2013 at 23:03 Svar

    Min mor var nok av samme oppfatning som Swinson, og når jeg i tillegg fikk høre hvor stygg jeg var av elevene på skolen.. Så har det vært litt bittert, at min egen mor ikke syns.. (eller om det var janteloven som styrte handlingene hennes?)og kommenterte utseende mitt i positive ordelag.
    Du ser jo hvor det fikk meg.. rett til modissverden for bekreftelse, hehe 😉
    Jeg syns jo at barna mine er verdens vakreste, og jeg sier det til dem! Og skryter av andre kvaliteter også. Jeg mener det er positivt og viktig med skryt og ros! De må jo ha beinmarg og masse tro på seg selv om de skal klare seg her i denne verden. Og jeg har tenkt å gi dem det jeg kan tilby! 🙂

    Diaperdivadaddy kommer med innlegg fra siden her.. «Det er ikke sikkert det er så dumt (Swinsons uttalelse), alt med måte, det er jo det det handler om..»

  • Diaperdiva

    04/06/2013 at 23:06 Svar

    Min mor var nok av samme oppfatning som Swinson, og når jeg i tillegg fikk høre hvor stygg jeg var av elevene på skolen.. Så har det vært litt bittert, at min egen mor ikke syns.. (eller om det var janteloven som styrte handlingene hennes?)og kommenterte utseende mitt i positive ordelag.
    Du ser jo hvor det fikk meg.. rett til modissverden for bekreftelse, hehe 😉
    Jeg syns jo at barna mine er verdens vakreste, og jeg sier det til dem! Og skryter av andre kvaliteter også. Jeg mener det er positivt og viktig med skryt og ros! De må jo ha beinmarg og masse tro på seg selv om de skal klare seg her i denne verden. Og jeg har tenkt å gi dem det jeg kan tilby! 🙂

    Diaperdivadaddy lurer på hva jeg leser og kommer med en konklusjon fra siden her.. «Det er ikke sikkert det er så dumt (Swinsons uttalelse), alt med måte, det er jo det det handler om..»

  • Carina

    05/06/2013 at 12:25 Svar

    Jeg tror så absolutt at det er fruktbart å gjøre seg noen tanker rundt hvor forskjellig vi ofte snakker til gutter og jenter, som at gutter er tøffe i den nye matrosdressen og jentene fine i den nye kjolen. Og det er lett å tenke at Jo Swinson overdriver, og at den enkelte kommentaren ikke har noen betydning. Slik tenker jeg ofte selv. Men det er jo summen av disse utseendefokuserte kommentarene, som går inn i de allerede samfunnsetablerte forventningene rettet mot hvordan man skal være jente (og gutt!). Og der har vi som foreldre en oppgave, tenker nå jeg.. Det betyr ikke nødvendigvis at vi fullstendig skal slutte å fortelle barna at de er vakre.

    Og, som flere over her har kommentert, det er vel så viktig hvordan vi som foreldre snakker om og forholder oss til egen og kropp utseende. Jeg var ikke klar over hvor ofte jeg snakket nedsettende om min egen kropp, før Pappaen kommenterte det. Jeg har lovet meg selv (og han!) å slutte med det!

    • Susanne Kaluza

      06/06/2013 at 10:26 Svar

      Godt poeng, Carina! Det er vanskelig å legge merke til egne mønstre selv, så topp å få litt gode råd og vink fra den man bor sammen med!

  • fru storlien

    05/06/2013 at 18:48 Svar

    Det er et viktig tema, og det har vært spennende å lese kommentarfeltet her! Jeg gir mine barn komplimenter for utseende, når det er riktig å gi. jeg sier ikke hver dag at jenta er strålende vakker, men jeg kan si at hun er søt, pen, fin, kul alt ettersom. Det samme, med unntak av søt, sier jeg til sønnen. jeg roser også når de har laget god mat ryddet, kommer hjem med en god prøve eller på andre måter utmerker seg.
    Jeg har også fokus på at de skal si TAKK når de får en kompliment, jeg hater å gi komplimenter når mottaker nekter på at det jeg sier stemmer og jeg ender med å overkompensere. Usj.
    Det handler vel i bunn og grunn om å gi våre barn følelsen av å være elsket? Samtidig som vi gir dem visse grunnverdier med på veien. Og tross alt, det viktigste er jo ikke å være digg å se på…

    • Susanne Kaluza

      06/06/2013 at 10:24 Svar

      Ja, å lære seg i si takk når man får et kompliment er det mange som trenger å lære seg. Jeg øver på det selv, jeg. Er altfor lett å vri seg unna og svare «nei, det var jo ikke noe særlig vanskelig» hvis noen sier du har vært flink. I stedet bør vi alle lære oss å smile pent og si «Takk, så hyggelig at du synes det!»

  • Margrethe

    05/06/2013 at 20:09 Svar

    Jeg tenker at ros ikke trenger å være av det gode.
    Ros kan brukes som et maktmiddel, særlig i møte med barn, der rosen kan bli et mål i seg selv. Jeg har veldig lite sans for utseende/klær/kropp som roses hos barn. I barnehagen til ungene mine har noen av barna blitt såpass opptatt av klær og utseende at barnehagen har måtte ta tak i det. Temaet for de neste to årene er » Du er verdifull», man ønsker å få bort fokuset fra » å, så fin du var i dag, da», til » å, så kjekt å se deg, kom inn og sett deg». De har flotte samlinger som » hva er en god venn» osv.
    Etter å ha lest bl.a. Guro Øiestads » selvfølelsen hos barn og unge», tenker jeg på «selvtillit» som noe snevrere og mer ferdighets-relatert, enn «selvfølelse» som er den indre tilfredshet og visshet om en grunnleggende verdi uavhengig av prestasjon, utseende osv. God selvfølelse må da være noe av det viktigste vi kan gi ungene våre!?
    Hvis vi virkelig mener at alle mennesker er like mye verdt, må vi kanskje slutte å opphøye » de vakre, flinke og smarte»?
    Har dessuten tro på å konkretisere tilbakemelding ( » her ser jeg at du har brukt masse farger på tegningen din! fortell hva du har tenkt!» i stedet for » å , så fin tegning»).

    viktig tema, og mange ulike meninger her, tydeligvis!

    • Susanne Kaluza

      06/06/2013 at 10:22 Svar

      Jeg jobber også med å vise kontruktiv interesse (kan du fortelle meg mer om hva du har tegnet?) enn å gi barna en vurdering (så fin tegning!) når de vil vise meg noe. Men det er ikke lett, og det krever en bevissthet på hvordan vi snakker til barna, og hva vi ønsker at de skal få ut av den kommunikasjonen. Takk for mange gode innspill i så måte, Margrethe!

Post a Reply to Elisabeth Cancel Reply