Glansbildevenner

«Åh, dro kjæresten din på hytta med gutta framfor å prioritere shopping med deg? Sånt ville aaaaaaaldri min godgutt gjort!»

Det er ikke alle venner som er like oppbyggelige alltid. I løpet av ungdomstida, studietida og voksentida har jeg hatt venninner som er både positive og morsomme, men som alltid viser solskinnssida av tilværelsen.

Du vet: Sånne som alltid får blomster av kjæresten, aldri krangler med ham om hvem som må ut med søpla, har sex hver dag -også når de er gravide i 9. måned «Jeg synes graviditeten bare økte sexlysten jeg».-, har barn som alltid sover natten gjennom og aldri krangler med søsknene sine, og som reagerer på dine vanskeligheter med et medfølende blikk og et sukk om at de jammen er glade de ikke har det sånn selv.

Fy søren, jeg ville aldri klart meg gjennom tenåringstida i Drammen (eller småbarnsmortida!) uten denne jenta her.

Det er selvsagt mye fint med sånne venner også (de kan være veldig morsomme å gå ut og danse med!), men for meg er det viktig å ha noen venner jeg kan betro meg til, noen venner som kaller en spade en spade og som er villig til å dele både av livets positive og negative erfaringer. Det er ikke så mye det at man skal ruge på det som er vanskelig, men i blant er det betryggende å få bekreftet at andre også baler med de samme hverdagsproblemene som en selv, og kanskje til og med få noen tips for å takle dem fra en som har vært gjennom det samme.

Heldigvis er jeg velsignet med mange gode venninner, der tilliten er stor nok til at vi tør være åpne med hverandre,-om bra og mindre bra sider ved studier, jobb, foreldre, kjærester og barn. Jeg har bestevenninnen min Hildegunn, som jeg har kjent siden vi gikk i Fjellhagen barnehage sammen, jeg har nære venner fra skoletida, voksenliv og Dagbladet som jeg kan be om råd når det er noe jeg lurer på eller synes er tøft.

Fine Katrine er mor til Dominic (9), Dennis (7) og Vanessa (2).

En sånn venn heter Katrine Carlie. Hun var den første jeg kjente som fikk barn, og da jeg selv ble gravid noen år etter forberedte hun meg på «the good, the bad and the ugly».

Det var derfor ingen overraskelse når jeg slo opp i denne månedens Kamille Mor og Barn -der jeg lå på sykesenga på Ullevål – og leste at hun -i kjent stil uten å legge to fingre i mellom- har delt sine erfaringer med tre barnefødsler: om morsfølelse som slett ikke kom da hun fikk sønnen på brystet, om den dårlige samvittigheten for barn nummer én  mens hun gikk høyrgravid med nummer to (hun gikk inn til ham om natten og så på ham mens gan sov og gråt fordi hun visste den nye babyen ville stjele mye av oppmerksomheten hennes), og om fødselsdepresjon, som slett ikke alltid kommer rett etter fødselen:

«Et halvt år etter fødselen ble Kathrine sliten og trøtt. Hun sørget for at alle rundt henne hadde det bra, men selv følte hun seg mislykket og trist.

– Det var ingen grunn til den følelsen, jeg hadde en flott mann, flotte barn, alt jeg ønsket meg, men perioden var preget av mye skyld. Som å sende eldstemann i barnehagen når jeg var hjemme med den minste. Da kunne vel han få være hjemme også? Som han hadde mest lyst til?

Flere enn meg som også gruet seg til dette?? Jeg kunne ikke se for meg å ligge naken fra livet og ned i et rom med jordmødre og sykepleiere og anestesileger vasende inn og ut, men det er jammen rart hvor mye man blir vant til.

Det er en sånn venn jeg også vil at denne bloggen skal være. Jeg visste fint lite om babyer da jeg ble gravid selv, -og fikk mange overraskelser da datter min ble født (som hvor piggtrådvondt amming kan være i starten!) Samtidig ble jeg slått av en intens forelskelsen for barna mine: Hvorfor hadde ingen fortalt meg hvor utrolig kule mennesker sånne barn faktisk er??
På denne bloggen prøver jeg å dele begge disse sidene ved foreldrerollen: Både de fine stundene, de hjerteskjærende, og dilemmaene vi til stadighet støter på etter som barna blir eldre og nye utfordringer kommer til. I dialog med dere blir jeg klokere selv.

Har du venner du kan snakke med om alt?  Og har du noensinne opplevd venner som bare viser fram glansbildeversjonen av tilværelsen?  Og er det noen temaer eller annet du har du lyst til å lese mer av på denne bloggen her?

 

No Comments
  • Ine

    09/07/2013 at 11:30 Svar

    Synes du lykkes veldig godt med det du har tenkt for bloggen, Susanne! Jeg har termin i morgen (ææ!) med mitt første barn, og synes det var vært fint å følge bloggen din mens jeg har vært gravid. Jeg liker veldig godt det du har skrevet om kropp og selvbilde i forbindelse med fødsel og graviditet (Pust med magen, ikke hat den var så bra), også synes jeg det er utrolig tøft av deg å skrive om spontanabortene. Hjerteskjærende å lese, men så viktig at noen deler!

    • Susanne Kaluza

      09/07/2013 at 11:44 Svar

      Ojojoj, har du termin i morgen, Ine? Så stas! Tenk at du har det fineste øyeblikket i ditt liv rett foran deg! Håper alt går vell og at du ikke må vagge rundt og vente alt for lenge i denne sommervarmen. Mitt beste tips for tida etterpå er forøvrig å mase på sykepleierne non stop om du ikke føler du fikser amminga, og å på ingen måte føle at du må underholde folk som kommer på barselbesøk (eller rydde først!). Bare senk skuldrene og nyt babyen din.
      Jeg heier på deg! Mange klemmer fra Susanne PS: Tusen takk for fine ord! Veldig glad jeg når fram til noen 🙂

      • Lisettes

        09/07/2013 at 12:37 Svar

        Og forresten….vi traff på Catrine og Nicklas i Mallorca i mai. Vi bodde på samme hotell. Nydelige barn og fin familie. Vi pratet litt med Nicklas også:) Kul type.

        • Susanne Kaluza

          09/07/2013 at 12:55 Svar

          Ja, er de ikke fine folk? Er så glad i dem begge 🙂

      • Ine

        09/07/2013 at 14:47 Svar

        Tusen takk for gode råd, høres veldig fornuftig ut! Jeg håper også at jeg slipper å vente alt for lenge, selv om det skal gå bra det også 🙂 Klem!

  • Lisette

    09/07/2013 at 12:35 Svar

    Hei Susanne, interessant lesing og jeg kjenner meg igjen i alt du skriver her. Jeg hadde det slik som Katrine her med mitt første barn. Jeg gledet meg noe enormt til Ferdinand skulle komme til verden, og så for meg hvor komplett livet skulle bli når bare han kom. Fra første stund gråt han konstant døgnet rundt, og ingen hadde fortalt meg at dette, eller jo kanskje, men valgt vell og ikke tro disse historiene. Jeg hadde en mann som reiste bare 14 dager offshore etter F ankomst, og jeg hadde angst for og være med lillemann alene. Han var jo ingen rolig baby, og jeg var ordentlig utenfor meg selv. Livet ble brått snudd opp ned. Før baby var jeg energisk og hadde 100 baller i luften, og det kunne jeg jo bare legge til siden. Jeg var rett og slett ikke lykkelig. Fikk heldigvis god hjelp fra mamma og familien rundt. Mamma bodde nærmest hos meg de 2 første årene…stakkars! Så ble jeg gravid igjen da F var nesten 1,5 år, og babytiden med nr 2 kan ikke forklares. Jeg har nydt mer tiden sammen med han, holdt han nær meg mye mer(noe som igjen gir meg dårlig samvittighet for nr1) og roen som 2 barnsmamma kan ikke forklares. Jeg har derimot lært mye om meg selv de 4 siste årene på godt og vondt. Hvordan du også beskriver vennerelasjoner er et tema som opptar meg mye. Og føler kanskje ikke at behovet er så stort på og ha samme forhold til dem som jeg hadde før som yngre. Misforstå meg rett…tiden strekker ikke til. Jeg har mange venner, men kanskje ikke så mange nære. Jeg er en svært utadvent dame, og som sykepleier treffer en mange mennesker i ulike faser i livet. For meg har mamma og mann vært de viktigste støttespillerene. Og nei, jeg er ikke vennesky:)

    • Susanne Kaluza

      09/07/2013 at 12:58 Svar

      Takk for at du delte! Jeg tror mange har det som deg. Jeg selv går med dårig samvittighet for nummer 2 for at han ikke på langt nær får så mye oppmerksomhet som nummer 1 fikk da hun var liten, men så trøster jeg meg med at en oppvekst ikke må være tvillinglik for å være bra, og at han får masse oppmerksomhet fra søsteren, noe hun ikke hadde. Din førstemann fikk kanskje mer tid alene med mamma og mormor?

      Når det gjelder venner er jeg enig i at vennerelasjonene tar en annen form når man blir voksen og får barn. Jeg har ikke sjans til å opprettholde kontakten med alle de vennene jeg egentlig har lyst til å se jevnlig. Familien er viktigst og det er dem jeg vil tilbringe mest mulig av fritida mi med. Samtidig er vennene mine et viktig ankerpunkt som jeg f.eks kan diskutere vanskelige ting med, eller som bare kan få meg til å føle meg som «Susanne» ikke bare som «mamma». Det er også gull verdt i blant!

  • Jona ( Mammalivet i Berlin)

    09/07/2013 at 15:13 Svar

    Jeg syns bloggen din er som et ærlig portrett av deg selv, dine tanker og interesser. -klart, vi får jo ikke vite ALT om deg, men litt av alt, liksom. Og det syns jeg er utrolig fint. Takk for at du deler, kloke, snille Susanne!

    Angående venninner så kjenner jeg godt igjen den typen som svarer «åh jeg takler ikke å ta med barna på tur fordi jeg blir så nervøs» med «Hvorfor det da?? Mine barn er med på ALT jeg gjør og det går leeeeekende lett!»

    thanks liksom…

    Heldigvis har jeg nok av den andre typen venner, som støtter meg når jeg er nede i stenden før å fortelle hvor fantabulous deres liv er akkurat nå. (Timing folken, det handeler om timing!)
    De som ikke konkurrerer med meg, men spiller på samme lag og bare vil det beste for meg -de er gode de! Det er herlig å ha sånne venner!

  • Katrine Carlie

    09/07/2013 at 22:34 Svar

    Å søte Susanne…

    Nå ble jeg så rørt. Takk for at du så meg.

    Det var på en måte ganske godtvondt å si det ut til «verden», men jeg syns det er viktig å vise at til tross for store utfordringer, prøvelser og følelser så kan man lande på begge bena igjen.
    Jeg klarte omsider å inrømme at det ikke bare var lett, da ble det lettere.
    Nå er jeg lykkelig og stolt over alle etappene jeg har gjennomført så langt til tross for at jeg flere ganger ikke følte meg bra nok.

    Viktig å huske at du er ikke alene, og tør å si det til noen om man har det tøft.

    Love YOU!
    Kat 🙂

  • Ragnhild

    09/07/2013 at 22:44 Svar

    Takk! Liker så godt å lese skikkelig ærlige innlegg som bare handler om hvordan folk egentlig har det. Man blir da ikke mindre vellykket av å kunne dele livets ulike sider? Så lenge man ikke overfokuserer på det ene eller det andre mener jeg. Jeg fikk en slik «slitsom» start med ammevondt/ammeh** i 1.5 mnd. Klumpen hadde kolikk i 4. mndr og sov ikke før han var ca 14. mndr. Jeg trodde jeg skulle dø, og skjønte ikke hvordan folk kunne få flere barn. Helt til jeg innså at de to vellykkede venninnen mine først og fremst hadde ekstremt rolige babyer som sov natta gjennom og at de ikke delte de negative opplevelsene sine med meg. Greit med litt variert vennekrets som du skriver. Da jeg kom ut av babyboblen skjønte jeg at det går over og deler gladlig mine erfaringer om hvor slitsomt det var for meg-med mine barselvenninner uten å pynte på noe. 😉 Men igjen, takk for en kjempeinspirerende blogg. Blir så glad og inspirert av å lese den!

  • Line Konstali

    09/07/2013 at 23:54 Svar

    Jeg må innrømme at jeg ikke har møtt på slike «glansbildevenner». Kanskje jeg bare er heldig? 😉

    Det kan godt hende noen er slik, bevares, men det er også viktig å huske på at vi må unne andre å ha det godt i perioder der vi selv er nede. Det kan også hende at noen ønsker å vise frem alt det positive for å dekke til usikkerheten de føler på.

    Jeg ser det på denne måten: hvilken historie vil vi fortelle fra livet vårt? Den positive eller den negative? Jeg velger gjerne den positive, men idylliserer ikke noen ting. Faktisk kan jeg i motsatt fall irritere meg over de som i altfor stor grad fokuserer på alt det negative ved å få barn – og da snakker jeg ikke om usikkerhet og alt det vanskelige med å bli mamma, jeg tenker mer på det daglige. Noen har rett og slett et altfor negativt fokus.

    • Celine

      10/07/2013 at 21:27 Svar

      Kan det være at det faktisk er DU som er glansbildevenninnen….? 😀

      • Line Konstali

        10/07/2013 at 23:31 Svar

        Haha 😉 Nei, jeg er nok ikke det.
        Jeg er ganske åpen om livets opp og nedturer, men en stor fordel jeg har i livet er at jeg aldri har vært noen flink pike og aldri har følt noe press om å være perfekt. Og jeg viser heller min uperfekthet og får vennene mine til å le hver gang jeg gjør det 🙂

        Men jeg kjenner jo noen som har behov for å idyllisere enten barndommen sin eller det livet de lever nå. Felles for disse menneskene er at de ofte sliter litt med vonde livsopplevelser og derfor får de behov for å vise at «alt er perfekt» (eller var perfekt)

        Selv slet jeg veldig med selvtilliten da jeg var på min første barselgruppe og alle de andre damene var minst 10 år eldre enn meg. Og da kan det godt hende jeg i den perioden oppførte meg litt som en glansbildedame, fordi jeg ikke var selvsikker nok til å vise mine feil og mangler.

        Kanskje vi ikke skal være så strenge mot disse glansbildedamene? Kanskje ligger det mye usikkerhet bak?

  • Hilde

    10/07/2013 at 08:03 Svar

    Jeg har en glansbildevenninne – er helt surrealistisk å snakke med henne – blir for dumt – fordi jeg vet alt i hjemmet hennes ikke er rosa! Men hun lar alle tro det er slik! Fint å høre at det finnes flere som har en eller flere venninner av den typen ;-). På et punkt blir man voksen og skjønner at glansbildet til andre ikke kan stemme…..! Man vokser og utvikles ikke av slike venninner….!

  • Fenough

    10/07/2013 at 10:34 Svar

    Tenk tilbake til tiden før facebook, blogger og statusoppdateringer. Var du så åpen om alt mulig da? La du ut til alle om fæle ting som har skjedd? Nei, du gjorde ikke det, jeg kan vedde 10,000.- på at du ikke gjorde det. Men nå er du på internett så da er det helt greit og naturlig?? Det er en merkleig tankegang, jeg forstår ikke hvorfor folk prøver å skryte opp livet sitt online og lage glansbilder, men jeg forstår heller ikke de som skal fortelle om det motsatte, private og noen ganger groteske ting som ingen vil høre noe om. De menneskene er nesten enda mer skrudde ennn glansbilde menneskene. Alle har problemer og ingen vil høre om andre sine, det er en sannhet jeg har lært etter å ha vært her i noen tiår. Hva er det egentlig som får deg til å gjøre dette? Hva er poenget, har du i det hele tatt tenkt over at ingen er interessert? Og hvorfor skulle de være det?

    • Hilde

      10/07/2013 at 13:52 Svar

      For mange er det til stor hjelp å lese om hvordan andre har opplevd motgang – det er mye mer sunt enn å ikke snakke om ting. Verden er forandret etter vi fikk internett og sosiale medier – nå prater vi både privat og på nettet. Jeg brukte internett en del i forbindelse med at jeg mistet et barn midt i svangerskapet. Jeg kjente ingen som hadde opplevd det – men på nettet var det heldigvis noen som hadde delt sin historie og det hjalp meg mye å se at det gikk igjenom mye av det samme som meg. Med andre ord det ER noen som vil høre om det og som faktisk har stor hjelp av det!

    • Jona ( Mammalivet i Berlin)

      11/07/2013 at 12:49 Svar

      Jeg tror lesertallene til Susanne er et greit bevis på at det faktisk er noen der ute som er interessert i å lese. Både om de fine, de mindre fine og til og med triste og groteske tingene. Å påstå at ingen vil høre om andres problemer er litt drøyt. Her er det i det minste en som er mer enn villig til å høre på andre mennesker når de forteller sin historie, samme om den er fin eller vanskelig. Jeg liker å være et medmenneske, og synes sosiale medier som f.eks blogg er en fin måte å nå ut til og bli forbundet med andre.
      Jeg forstår ikke helt hvorfor du leser en personlig blogg hvis du ikke liker å høre om andres personlige, ekte liv.

  • Lisa

    10/07/2013 at 20:20 Svar

    Hei Susanne!

    Jeg syns det meste du skriver om på bloggen er interessant, men aller best liker jeg at du skriver så ærlig om tema som jeg kan tenke meg at godt kan være litt vanskelige å ta opp. Jeg er for tiden gravid med mitt første barn og jeg setter stor pris på at du og andre mammabloggere deler deres erfaringer, slik at jeg (forhåpentligvis) er litt bedre forberedt på hva jeg har i vente 🙂

  • Jeg hadde et par venninnder som jeg kunne dele alt med, trodde jeg. Helt til jeg ble gravid med nr 1, da sluttet de å ha kontakt. De ville helst slippe å høre og baby og jeg ville slippe å høre om flatfylla. Ergo vi skled fra hverandre.

    Så flyttet vi til en ny by, og nå er det rimelig stille. Men men…

  • Stine

    15/07/2013 at 00:28 Svar

    Jeg så alltid på min søster som den perfekte jenta, hu hadde vennene, kjærestene og alt jeg drømmet om, jeg var den nerdete lillesøsteren som va kjent som lillesøstra til «maria» Jeg hadde ikke kjærester, men når jeg gifta meg som 19åring, kjøpte hus som 20åring og fikk barn etter barn.. så virka det som folk ble skjokka.. trodde hu va lesbe jeg.. O.o men min prefekt søster, har 3 barn med 3 forskjellige menn.. og alle «vennene» hører jeg ingenting om.. jeg har et par vennener jeg kan ringe any day any time og snakke med om alt.. mens hun snakker om hvor ensom hun føler seg… 🙁

Post a Comment