Hva synes du er spesielt ved barneoppdragelsen i Norge?

«Det er ikke noen egentlig matkultur her i Norge – det er ikke som i Italia eller Frankrike. Mat er en praktisk affære, og det er mye mindre valgmuligheter. Barn spiser vanligvis brød med brunost eller gulost. Mannen min spiser det og – nesten hver eneste dag.»

«All kids go to bed at 7, all attend the same style of preschool, all wear boots, all eat the same lunch…that’s the Norwegian way.”

Jeg må si jeg lo godt av å lese intervjuet med denOslo-bosatte fotografen Beccy Zeller på den amerikanske foreldrebloggen «A Cup of Jo». Her beskriver hun, som du kanskje leste i Aftenposten på søndag, hvilke ting som har overrasket henne med norsk barneoppdragelse.

Du kødder ikke med brunosten ustraffet. Foto: Rebecca Zeller

Akkurat hva slags reaksjoner man kan risikere hvis man våger å rokke ved at en matpakke kun skal inneholde brød med brunost og gulost kan jeg jo ikke annet enn å si meg hjertens enig i.

Jeg lo også godt av beskrivelsene av hvor ofte vi spiser pølse. («på bensinstasjonen, på Ikea, på hver bidige barnebursdag, på grillen på sommeren, -til og medp å flyplassen klokka seks på morgenen!»)

 

Rebecca peker videre på at «alle barn i Norge legger seg klokka sju». Akkurat dette har hun jo ganske rett i (selv om det hvertfall her har sklidd ut endel i sommer..) Det tror jeg imidlertid ikke har så mye med å gjøre med at vi nordmenn marsjerer i takt når det kommer til barneoppdragelse, som at arbeidstidene i Norge er kortere enn i Amerika.

«I Norge går alle barn i barnehage.» Foto: Rebecca Zeller

I et land der folk i jobb minst arbeider til 18.00 (gjennomsnitlig arbeidstid er 8,4 timer hver dag) sier det seg selv at leggetid klokka 19 ikke går om foreldrene overhodet skal få sett barna sine i løpet av arbeidsuka. Derfor er det langt vanligere å la barn sove lur på dagen til de er mye eldre enn her i Norge og så legge dem tilsvarende senere. Samtidig er omtrent 40 prosent av amerikanske kvinner hjemmeværende (mot en forsvinnende andel her hjemme), og da sier det seg selv at variasjonen i hvordan folk løser hverdagen blir større.

«Norske barn må være ute hele tiden».

Med en tysk far selv må jeg si det er elementer av norsk barneoppdragelse Becca skildrer jeg aldri helt har forstått selv.

Som hvorfor barna på død og liv skal sitte ute og spise nista si i ti minusgrader («med votter på! Det er virkelig typisk norsk at det er bra for deg om ting er litt hardt»).

Kan man være gode foreldre i Norge UTEN å ta med barna på ski? Foto: Rebecca Zeller

Jeg har aldri hatt noe hytte, hverken på fjellet eller ved sjøen, så at vi ikke går «nok» turer i skog og mark er min dårlige foreldre-samvittighet. Samtidig må jeg minne meg selv på at hvis vi hadde bodd i Frankrike eller Tyskland eller Storbritannia eller nesten et hvilket som helst annet land så hadde turer til parken og lekeplassen og hageanlegget og klatreparken med de små vært mer enn akseptabelt. Når det kommer til livet med barn tenker jeg det er viktig å ha fokus på hva du selv får til, fremfor å bry seg alt for mye om hva alle andre klarer.

Finnes det bare én riktig måte å oppdra barn på i Norge? Foto: Rebecca Zeller

Du kan lese hele beskrivelsen til Beccy av norsk barneoppdragelse her.

Har Beccy rett i at alle norske barn legger seg sju, spiser det samme til lunsj og at vi er manisk opptatt av pølser? Hva synes du kjennetegner barneoppdragelse i Norge? Er det noe du ville endret?

PS: Beccy er en av de jeg virkelig anbefaler å følge Instagram. Familiebildene hennes er helt nydelige! Sjekk også den fine fotobloggen hennes blog.rebeccazellerphotography.com

På fotobloggen sin skildrer Rebecca (som altså er profesjonell fotograf) livet i Norge med tre barn, -hvorav en nyfødt. Foto: Rebecca Zeller

No Comments
  • Myke minutter

    22/07/2013 at 11:13 Svar

    Leste også dette i går og må si jeg håpet at du ville ta opp temaet 🙂 Siden jeg har vært mye i USA, både studert/jobbet der og senere feriert åtte år på rad med barn, har jeg gjort meg mange refleksjoner om forskjellen på å ha barn i USA og Norge. Har selv vært au pair i tre ulike amerikanske familier i USA og fått godt innblikk i enda flere gjennom norske venninner som også var au pairer. Det finnes knapt en bedre måte å få innblikk i lokal kultur enn å bo sammen med «innfødte» over tid. Anbefaler også å lese amerikanske blader som f.eks Parents Magazine. Jeg elsker fortsatt USA som ferieland og hadde ikke hatt noe i mot å bo der en periode for å jobbe nå, sammen med min egen lille familie. Men jeg har heller aldri vært i tvil om at jeg ville at mine egne barn skulle vokse opp i Norge! Det er så mange grunner til det, men i motsetning til Beccy Zeller, mener jeg faktisk at vi er mye mer laid back som foreldre i Norge, mens foreldreskap og barn i USA i større grad er et «prosjekt». Særlig synes jeg hjemmeværende mødre i USA blir veldig opptatt av barna som et prosjekt, kanskje fordi hele identiteten deres henges opp i barna når de ikke er yrkesaktive selv? Kjønnsrollene er jo en sak i seg selv; mens vi her diskuterer om menn skal ta enda mer permisjon, snakker de i USA fortsatt om mor skal være hjemme eller jobbe – mannen er et ikke-tema i denne debatten, virker det som. Ellers enig med deg Susanne om det med at barn skal måtte fryse her i Norge, mine to har aldri sovet ute i barnehagen, rett og slett fordi jeg synes det var en dårlig idé. Når det gjelder Janteloven, som ble nevnt, kan vi gjerne lære mer av amerikanerne, som «heier» mer på hverandre og der det er lov å lykkes både på skolen og i arbeidslivet. En annen forskjell mellom USA og Norge, som egentlig er min største hjertesak: Norge ligger på flere måter veldig etter både når det gjelder oppfølging i svangerskapet og ift trygghet for fødende. Det er veldig gammeldags å la gravide gå flere uker over termin, med den risikoen det utgjør for mor og barn. Dette snakket jeg mye med intensivsykepleiere på Ullevål om, som støttet min oppfatning. (Vi hadde et langvarig opphold der med vår eldste). Men alt i alt er den norske velferdsmodellen best etter min mening!

    • Susanne Kaluza

      24/07/2013 at 18:23 Svar

      Takk for mange gode poenger! Leser mange amerikanske foreldreblogger og magasiner og mitt inntrykk er som ditt: Når smarte, vellutdannede amerikanske kvinner tar det som -i et land med lange arbeidsdager/uker og dårlige barselpermisjonsordninger – fremstår som det mest rasjonelle valget i deres situasjon og blir hjemme med barna, så legger de plutselig all sin intelligens, energi og prestisje i alle detaljer knyttet til barnets liv, utdannelse og oppdragelse.

      Forøvrig er jeg hjertens enig i at det «14 dager over tida» prinsippet mange sykehus opererer etter i Norge utsetter barnet for unødig risiko. Så vi kan defintivt lære av hverandre!

  • Line Konstali

    22/07/2013 at 11:18 Svar

    Jeg skrev en del artikler om skolemat da jeg jobbet for Norges Kvinne og familieforbund (som ønsker å innføre dette)

    Norske foreldre synes det er helt greit å gi poden lommepenger, som kan brukes til både skolebrød, nudler og sjokolademelk (som ungdommene ofte kjøper i friminuttet fordi matpakka er kjedelig. ) Men å betale 20 kr daglig for et næringsrikt og sunt skolemåltid – nææhei! Det vil vi ikke! 😉

    JA TIL SKOLEMAT!!! (og jeg betaler gjerne for det)

    • Susanne Kaluza

      24/07/2013 at 18:26 Svar

      Hjertens enig!! Særlig om man får inn noen flinke kokker til å hjelpe til å lage landsedekkende/regionale menyer slik at maten faktisk blir god og næringsrik til de 20-25 kronene de skal koste. Husker jeg lagde en sak i Dagbladet om da en superkokk (synes å huske det var Trond Moi?) lagde menyene til Forsvaret. Var super varmmat til 23 kroner!

  • Marianne SW

    22/07/2013 at 13:01 Svar

    Det er jo mye som ´stemmer´men som alle generaliseringer av alle i et land kjenner man seg jo ikke igjen i alt. USA er et svært land og det er store forskjeller på hvordan barna oppdras. I storbyene eller veldig liberale områder er det f.eks stort rom for alternativ barneoppdragelse; hjemmeskole osv, mens det andre steder er mye mer konformimtet enn jeg opplever Norge. Vi er mye hos familie i velstående suburbia i Texas og her er barna definitivt et statussymbol og mødre snakker åpenlyst nedsettende om andre barns evner/ferdigheter og familiers oppdragelse og det pushes veldig mye på at ungene skal kunne matte, spansk, kinesisk osv i barnehagealder. Da familien bodde i Austin, en mer liberal bohemsk bit av Texas var det mer vanlig med barnehager a la Norge med mye frilek, utelek i all slags vær og Montessori/steinerskole osv. Vi nordmenn opplever jo også ofte Tyskland som veldig strengt med mer disiplin og krevende skole, men samtidig er det mye større rom enn mange steder i Norge for alternative livsvalg. Nordmenn er nok hverandre noe likere. Det er gode og dårlige ting å plukke fra i de fleste land. Skolematen i Frankrike skulle jeg gjerne hatt men den frityrstekte skiten de får på de fleste UK/US skoler kan de beholde (heller matpakke da). Ønsker til endringer i Norge? At det er mer akseptert å være hjemmmeværende med barn, at det er ok å ha med barn på restaurant/middagsselskap/bryllup i 7-8 tiden på kvelden, at det er ok at man noen ganger prioriterer voksenbehov uten å bli uglesett av naboen, at amming/matpakkeinnhold/sovetider osv er et personlig valg og ikke noe andre har noe med.

    • Susanne Kaluza

      24/07/2013 at 18:39 Svar

      Takk for mange gode innspill, Marianne! Det er defintivt store variasjoner innad i land, men siden Norge er så smått blir kanskje rommet for å være annerledes mindre her? Det er ikke bare å flytte til en mer liberal by (del). De forslagene dine til utviding av hva som er ok i norsk barneoppdragelse skriver forøvrig jeg gjerne under på 😀

  • k.

    22/07/2013 at 14:42 Svar

    reagerer litt på det hun sier om barnefødsel og individualitet.. norge har jo mye lavere dødelighet hos mor og barn, og jeg opplevde iallefall at jeg hadde kontroll og var deltagende i mine valg når det kom til fødsel og barseltid. og når det kommer til at folk ikke er så forskjellige så er ikke det sant, men det er mye vanskeligere å finne de som er litt «alternative» fra normen fordi vi lever i et kjempelite land med veldig få folk! færre folk en flere av de store byene der borte! men men. morsomt å lese uansett, spesielt siden jeg er gift med en amerikaner, jeg får spørre hva han tenker.. ellers kjenner meg ikke helt igjen med den pølsa, men så er jeg jo ikke så overbegeistra for de i utgangspunktet!

    • Susanne Kaluza

      24/07/2013 at 18:46 Svar

      Vil være interessant å høre hva mannen din tenker om dette ja! Når det gjelder dødelighet så henger nok det sammen med at det er så mange uten helseforsikting i Amerika og langt flere som lever under fattigdomsgrensa. For gravide (med helseforsikring..) får defintivt tetter oppfølging av lege i svangerskapet , flere ultralyder, men kanskje viktigere: går sjeldnere mer enn en uke over tida. Risikoen for dødsfall hos mor/barn dobler seg ved uke 42. http://miscarriage.about.com/od/pregnancyafterloss/qt/overdue-pregnancy-risks.htm

  • Erik Schon

    22/07/2013 at 19:03 Svar

    Hvilken oppdragelse?
    Det har blitt statens oppgave. Foreldrene har jo snart ikke lenger et ord med i laget.

    • Susanne Kaluza

      24/07/2013 at 18:53 Svar

      Tja, vi kan nok ikke fraskrive oss ansvaret helt ennå..

  • SIM

    22/07/2013 at 20:39 Svar

    Jeg er utdannet innen barn, og har forsket på barn både i Norge og i utlandet. Det skal sies at jeg ikke har barn selv, men jeg opplever mitt teoretiske perspektiv, om ikke like verdig som å ha barn selv, som fremdeles viktig i denne debatten.

    Jeg kjente jeg ble enormt provosert da jeg leste artikkelen til Beccy. Og det har med én veldig viktig ting: hun vet ikke hvordan alt er. På akkurat samme måte som jeg ikke vet hvordan alt i USA eller alt i Frankrike er. Jeg vet ikke hvordan alt i Norge er engang, og der ble jeg født og oppvokst, og har studert på!
    Vi har en gjennomsnittlig oppdragerstil (for igjen, alt er ikke likt, selv ikke i lille Norge) som tilsier at vi gir barna rom til å være seg selv, samtidig som vi stiller krav. De aller fleste foreldre ønsker det beste for barna sine. De ønsker at de skal være lykkelige. De setter ikke et likhetstegn mellom lydighet og dyktighet, noe jeg setter veldig stor pris på. I forhold til hvordan det var på 1950-1960-tallet, hvor barn skulle være lydige, dydige og dyktige. At et barn var «flink», «smart» og «lydig» betydde ofte det samme som om at barna var vellykkede.
    Det samme likhetstegnet settes ikke i dag, fordi barnas egen personlighet, egne ønsker og verdier spiller en større rolle.
    Noen kan kalle dette «å gi etter» for barn eller «samarbeidsoppdragelse» (i et negativt tonefall), mens jeg brenner for at dette er en er human oppdragelse. Barn er ikke voksne mennesker (slik de ofte ble behandlet i middelalderen – som miniatyrvoksne), men de er heller ikke nikkedukker. De har en egen personlighet, egne tanker, egen vilje (som blir mer fremtredende etterhvert), men blir allikevel også påvirket av voksne. Voksne skal være grensesettere og rettledere, men samtidig være foreldre. Foreldre har ansvar for barna sine, men de eier dem ikke som en gjenstand.

    Dette er noe jeg synes vi er veldig flinke til i Norge, sånn grovt sett, i gjennomsnitt, sånn ca (siden man ikke kan snakke om hele Norge under ett – blir som når folk fra andre verdensdeler snakker om Europa under ett eller Afrika som et land).
    At Beccy har sine meninger, skal hun selvfølgelig få lov til. Det jeg derimot ikke har noe særlig til overs for, er at hun generaliserer ut i fra hennes opplevelser i én barnehage, i ett land og med ett sett mennesker hun har møtt i forbindelse med hennes opplevelser.

    Dette ble litt ved siden av tema; men i og med at jeg setter pris på den autoritative oppdragelsen (stiller krav, men er responsiv for barns behov, uttrykk og ønsker) fremfor den autoritære oppdragerstilen (stiller krav, men er ikke responsiv) er dette noe jeg er fornøyd med at står sterkt i Norge, ut i fra min kunnskap og opplevelser.
    (I tillegg er jeg litt glad av og til for at Jantelovens prinsipper står sterkt av og til når det kommer til oppdragelse; det ER rom for å ha feil, gjøre feil og ha tatt feil.)

    Takk for flott blogg Susanne, forresten. Du belyser alltid viktige, såre og morsomme tema på en bra måte!
    🙂

    • Susanne Kaluza

      24/07/2013 at 18:57 Svar

      Jeg tror nok Beccy mente dette noe humoristisk. Men jeg er helt enig med deg i at en human oppdragelse er veien å gå. Barn er ikke mini voksne, men de er heller ikke hundevalper. Det er selvsagt de voksne som bestemmer, men jeg synes man kommer langt ved å vise barna sine den samme folkeskikken og høfligheten man ville gjort et hvilket som helst annet menneske, uavhengig av alder. (Trøste om de gråter, snakke med normal stemme selv om man skal formidle et uønsket budskap, ha forståelse for at de har andre ønsker og behov enn oss, selv om de ikke alltid kan få oppfylt de ønskene osv)

      Tusen takk for fine ord forresten!

      Stor klem fra Susanne

  • Gunhild

    22/07/2013 at 22:05 Svar

    Har tenkt litt på dette da jeg så Mammadamen linket til artikkel forrige dagen. Jeg syns først of fremst det er veldig spennende og intr å lese andres syn på saken, og hvordan da foreldrerollen o barneoppdragelsen oppfattes av andre utenforstående. Jeg tror også man da lett catcher de store trekkene, det som kanskje oppleves som gjengs og «norm» for alle. Å se nyanser og oppdage variasjoner, som det selvsagt finnes masse av, er kanskje ikke alltid like lett. Eller interessant i et slikt perspektiv.? Da jeg ble mamma selv for første gang opplevde jeg at det var en del greier som ble fremstilt som obligatorisk og mye som var veldig mainstream. Men som ikke helt passet inn med våre meninger og holdninger, og hvordan vi ønsket å leve i vår familie. Det var feks selvsagt at ungene skulle skrike seg i søvn, sove i egen seng fra babyalder, vaksineres, ikke bæres så mye for da ble de bortskjemte, begynne i bhg som ettåring , amme lengeosv. Ikke akkurat hva vi kjente var rett. Så da var det kjekt å finne frem til andre som også tenkte «annerledes». Som attachment parenting mamma for 12 år siden følte man seg unektelig litt sær ja. Nå er jo mye av dette mer allment, og etterhvert så finner man sin vei å gå og blir trygg i den. Men jeg ser hva som menes med en del faste holdninger rundt barneoppdragelse i Norge. Og så tenker jeg at det er intr å fundere littcrundt det, for så å finne ut selv hvordan det passer å leve i sin familie. Så syns jeg jo norsk barneoppdragelse, om man kan sette noen generelle føringer for den har mye bra i seg. Vi inkluderer ungene, de er med på å bestemme mye, vi praktiserer ikke-volds prinsippet (hvertfall på papiret…) og vi er nok ganske laid back med tanke på grensesetting og muligheten for at unger får utfolde seg. Men alt blir jo sett i fht hva man sammenligner det med 😉

    • Susanne Kaluza

      24/07/2013 at 20:02 Svar

      Gode poenger Gunhild! Det er klart det er variasjoner innenfor barneoppdragelse i Norge og, men det krever som du sier litt mer jobb og innsyn å finne. Da jeg begynte å bære datteren min i mei tai for 6 år siden var jeg alene om det i barselgruppa. Siden er både sjal og slynger blitt mainstream.

  • Jona ( Mammalivet i Berlin)

    23/07/2013 at 22:38 Svar

    Artig at du tar opp dette Susanne:)
    I dag er min artikkel om mammalivet i Norge vs Tyskland publisert hos aktivieterforbarn.no.

    Jeg er jo født på Island, oppvokst i Norge (fra jeg var 10år) og har nå bodd 3 år i Tyskland, så jeg har fått litt forskjellige oppdragelsesmåter med meg på veien.
    jeg kjenner igjen den «standard» barneoppdragelsen som Rebecca snakker om.
    Det var noe som jeg merket selv da jeg flyttet til Norge som tiåring. Det virket som nesten alle barna hadde samme regler, samme leggetid og samme kosthold. Jeg som kom fra en litt annen kultur, fikk ofte tyn for at jeg hadde «rare» foreldre. Janteloven lever desverre i beste velgående i Norge, og det spesielt for folk som meg som trår litt utenfor den standard måten å oppdra barn på.

  • Steinsdotter`s Saga

    26/07/2013 at 22:38 Svar

    Jeg kom over blogginnlegget først via Mammadamens facebook side.
    Leste det, og koste meg skikkelig.
    Fant så aftenposten og leste gjennom kommentarene folk kom med. Og der var det mye jantelov, folk som var uenige i det meste og mye «krangling» og debatter om hva som er riktig eller ei. Så kastet meg enkelt og greit inn med noe som «Istedet for å rive meg i håret og diskutere alt jeg er uenig i, vil jeg bare si at jeg koste meg SKIKKELIG da jeg leste «intervjuet», og lo høyt når hun nevnte hot dogs og svigerfars ferie! Dama har humor, og en del kan vi kjenne oss igjen i. Det ER koselig med andre sine synspunkter».
    Da var det en som var kjapp med å skrive tilbake, og spørre om jeg hadde ledd like mye om det var en somalsk dame som hadde skrevet det samme.

    Kan jo ikke annet enn le. Og skal jeg rive meg i håret av noe, må det være trangsynte mennesker som ikke klarer kose seg med det de leser, og alltid må kommentere alt de er uenige i! For den norske måten ER jo best i test.com!!! hehe

    Kanskje jeg selv er dobbelmoralsk som skriver dette, her og nå?
    Anyway! Alltid koselig å snike innom her o/

  • Monica

    28/07/2013 at 21:27 Svar

    Jeg likte artiklen til Becky. Synes det er deilig at noen setter litt fingeren på det norske. Selv om jeg er født og oppvokst i Norge er jeg nok ikke en av de hun beskriver.
    Jeg har bodd 10 år utenlands, men likevel kjennner jeg meg igjen. Jeg har en drøss med venninner som forteller om disse «perfekte » familiene (som de kaller dem) som gjør det meste på barnas premisser og går tur hver helg og mange mil på ski om vintern. Selv gir jeg litt blaffen i at jeg ikke er en eneste dag på fjellet om vinteren eller lærer barna mine å stå på ski. Men jeg må vel innrømme at her jeg bor føler jeg at vi nok er den eneste familien som ikke er ute på tur på søndager før klokka elleve. Men jeg digger at folk er forskjellige og noen av oss liker vel bedre å lage hjemmeteater, rocke til musikk, drive med innedørs sport eller til og med dra på museer av og til. Jeg skal selvsagt passe på at barna mine ikke blir altfor rare så de blir mobbet i hjel, men samtidig vil jeg slå et salg for at vi tør være litt mer ulike her hjemme!
    Og la meg få legge til – mer aksept for å være hjemme med barna! Og det der med å la barna sove ute i mer en minus ti synes jeg er helt merkelig. (Tør så vidt å skrive det her)
    Hilsen Monica

Post a Comment