Bruker du iPhonen foran barna?

Vi kan le av mye rart som foreldrene våre gjorde. Jeg grøsser litt inni meg når jeg ser bilder av meg som baby, lykkelig sovende på magen. Bilen vi kjørte da jeg var liten, -en hvit Subaru-hadde ikke sikkerhetsbelter i baksetet. Og hvor mange har ikke kjørt til hytta med foreldre som røyka -inne i bilen?

Og jepp: Vi fikk selvsagt sykle uten hjelm.

Men latteren stopper liksom litt i halsen når jeg tenker på hva våre egne barn vil le av -eller gremmes over- fra sin egen oppvekst.

Jeg frykter at et av de sterkeste minnene barna våre vil ha er synet av en iPhone.

Mannen min og jeg snakker om dette ofte. Vi forsøker å lage regler om fornuftig bruk av iPhone, iPad og mac med barna til stede. På gode dager husker jeg å gjøre slik jeg har bestemt meg for: legge iPhonen i en skuff med en gang vi er hjemme fra skole og barnehage og la den bli der til barna har sovnet. På dårlige dager venter jeg på en viktig telefon, eller bare glemmer meg bort og synes det er så avslappende og digg og sitte og bla tankeløst gjennom Instagrambildene til vennene mine, svare på en kjapp mail eller sjekke VG Nett eller Yr.no for tjuende gang i dag mens barna leker.

Derfor fikk denne videoen meg til å grøsse:


Jeg er redd jeg glemmer å være tilstede der jeg er tilstede når jeg sitter med smarttelefonen i hånda. Jeg er redd jeg glemmer at det er mye viktigere at de menneskene jeg er sammen med her og nå liker meg og synes jeg er morsom å være sammen med enn at jeg får flere likes på Instagram eller at noen retweeter en vittig formulering jeg har hamret ut på Twitter.

(Har du ikke lest Øistein Holthes glitrende spalte om dagen datteren hans tok sine første skritt på stylter anbefaler jeg denne på det varmeste)

Jeg har innført begrepet «skjermtid» hjemme, barna får kun se TV eller spille iPad i barnetv-tida her hjemme, og det er den samme tida vi voksne får til å ta den telefonen som eventuelt haster eller ha egen skjermtid.

Likevel kan jeg ikke fri meg fra tanken om at vi voksne er hyklere når det kommer til barns skjermtid sammenliknet med vår egen. For barna får jo ikke drasse med seg en TV når vi drar vi drar i parken, får ikke spille på telefonen mens vi spiser middag. Men hvis mamma eller pappa får den viktige telefonen mens vi spiser,- er vi da tøffe nok til å la den ringe og vente med å ringe tilbake til måltidet er over?

Har disse gjort livene i familien bedre eller dårligere?

Det er to hovedgrunner til at smarttelefonmanien vi ser rundt oss i dag gjør meg betenkt.

  • Det ene er signalet vi sender til barna våre når vi titt og ofte er fraværende mentalt, selv når vi er fysisk sammen med dem.
  • Det andre er hva barna lærer av våre handlinger.

Psykiateren Bruce Wexler som jobber ved annerkjente Yale University i Amerika har funnet ut at når små babyer får muligheten til å leke enten med en ting en voksen holder på med, eller en helt lik ting som ligger nærmere den, vil de strekke hånda forbi den nærmesete gjenstanden og heller leke med hva enn det er den voksne holder.

Derfor vil jeg gjerne høre: Bruker du iPhonen i nærheten av barna? Synes du at du klarer å begrense bruken greit eller har du -som meg-tatt deg i å sjekke mailen kjapt mens du dytter barna på huska eller egentlig sitter og prater med andre? Hva synes du er en god regel for bruk av smarttelefon sammen med barn?

 

No Comments
  • Marita

    28/08/2013 at 08:13 Svar

    Den traff! Vi prøver å være flinke vi og, men det sklir ut så altfor ofte. Av og til forbanner jeg det at iPhonen finnes. Den stjeler av tiden vår, og jeg tror de fleste av oss skulle tatt oss en kikk i speilet når det gjelder bruken.

    • Susanne Kaluza

      28/08/2013 at 09:33 Svar

      Samme her… :-O Husker jeg var skikkelig irritert på mannen min de første dagene han hadde iPhone fordi han falt inn i den hele tiden, men så fikk jeg en slik selv og nå vet jeg jommen ikke om den uvanen gikk over eller vi bare ble vant til det…

  • christina

    28/08/2013 at 08:31 Svar

    Tankevekkende innlegg. Bruker nok litt for ofte data/telefon foran barna. Skjerpings….. Eneste vi får til godt her hjemme er noe jeg lærte på besøk hos venners familie i Nederland. Telefon er forbudt ved måltider. Den som tar telefonen sin enten den ringer, tekster eller bare er ett lite datadyr som MÅ ha mat, ja da er det den som må rydde av og sette alt inn i maskinen. De vi var hos hadde en litt annen regel, der måtte man ta oppvaska av den grunn man ikke hadde oppvaskmaskin. Så her tas ikke telefonen i måltider….

    • Susanne Kaluza

      28/08/2013 at 09:31 Svar

      Så lurt! Skjer nesten aldri at noen tar telefonen under middagen her hjemme heller (det mener jeg er toppen av uhøflighet når jeg har stått og lagd mat og ordnet til for at familien skal få et hyggelig måltid) men om det skjer skal jeg jommen adoptere den der rydde av bordet etter alle og sette inn i maskinen regelen. Den var fin!

  • Mie fra Mies Mirakler

    28/08/2013 at 09:16 Svar

    Jeg for min del er ikke bekymret for egen bruk av mobil eller pc. Vi har ikke nettbrett, men ungene har hver sin iPod. Barna trenger ikke vår fulle oppmerksomhet hele tiden. Det viktige er at vi er sammen med dem, og at de får oppmerksomhet når de ber om det «se på meg», «du mamma…». Ellers er de ganske fornøyde med at vi er tilstede samme sted som de er. Da jeg var liten drev da også de voksne med sitt og vi med vårt, selv om mobilen ikke var oppfunnet. De leste avisen eller bøker, så på tv eller snakket sammen med andre voksne. Vi lekte med vårt, puslespill, leste donald, lekte med lego etc. i samme rom. Når det er sagt så vil avhengighet alltid være alvorlig, de som ikke selv klarer å regulere bruken, om det er barn eller voksne, trenger hjelp!

    • Susanne Kaluza

      28/08/2013 at 09:28 Svar

      Ja, du har rett i at man slett ikke trenger å stå på pinne for barna hele tiden. Mine foreldre leste avisen eller bøker og var «fraværende mentalt» da. Men forskjellen på det og på en smarttelefon er vel at det er så lett å være utilgjengelig i langt flere situasjoner: I Parken, på lekeplassen, når den viktige telefonen kommer akkurat i det du skal inn og hente i barnehage, ved cafebordet osv.
      Bøkene og fasttelefonen til foreldrene våre var naturlig mye mer avgrenset, synes du ikke?

  • Vilde

    28/08/2013 at 09:35 Svar

    Jeg er enig. Holder på å trappe ned både bruk av iPhone og (u)sosiale medier. Det som skremmer meg er hvor avhengighetsskapende face og insta er og hvor mye tid og oppmerksomhet jeg faktisk vier disse applikasjonene.

    På badeferie i sommer lot jeg telefonen ligge igjen i leiligheten hele dagen mens familien var på stranda. Det var deilig, befriende, berikende og virkelig en øyeåpner. Det er riktig at man ikke trenger være tilgjengelig for barna hele tiden når man er våken og sammen med de, men det kan være nyttig å spørre seg selv: Hva er det jeg prioriterer i stedet for samvær med familien? Personlig synes jeg det er bedre å lese en bok enn å fotodokumentere (enda et) hverdagsminne eller å se Mily Cyrus’ siste stunt på vg.no.

    • Susanne Kaluza

      28/08/2013 at 09:54 Svar

      Hjertens enig!

      «Er det dette jeg vil bruke min lille fritid på?» lese om Miley Cyrus og se hva random folk sier av vittigheter om #dax18?

      Jeg hadde også en veldig fin avkoblet sommer,der jeg la telefonen igjen i en skuff i dagevis i strekk, og det var helt herlig. Og det minnet meg på hvor mye tid jeg bruker på den telefonen til vanlig.

  • Oddrun

    28/08/2013 at 09:40 Svar

    Vi prøver hjemme å ikke se på mobilen etter jobb og fram til hun minste legger seg kl 1930. Men tar meg selv innimellom med mobilen i hånden under rydding etter middagen…. 😛
    Jentene på 9 og 4 år får 1/2 time hver med iPad til dagen + barne-tv.
    På vinteren blir det ofte mer tv-tid siden vi liker å se på vintersport, da ofte i kombinasjon med uteaktiviteter før, under og/eller etter dette (aking, langrenn, svømmehall, gåturer, etc.). Vi prioriterer langrenn og skiskytting på tv.

    • Susanne Kaluza

      28/08/2013 at 09:55 Svar

      Høres ut som dere har et veldig bevisst og fornuftig forhold til bruken. Men ja den der..jeg skal egentlig ikke, men vips satt jeg visst og så på VG/FB/Instagram på mobilen opplevelsen skal jeg innrømme jeg har jeg hatt mer enn en gang!

  • Jona (www.mammalivet.com)

    28/08/2013 at 10:36 Svar

    Det er vel en balansegang med smarttelefonen som med alt annet.
    Jeg syns det er trist å se når foreldre står og blar seg igjennom IG mens det står et barn og røsker i buksebenet deres og skriker etter oppmerksomhet, for så å bli hosjet bort eller kjeftet på. Da har det kanskje gått litt over streken i forhold til hva som er best for barnet. Og jeg er ikke perfekt jeg heller. Ofte har jeg blitt fristet til å sjekke den mailen eller meldingen som tikker inn mens jeg egentlig holder på noe med barna. Men da prøver jeg i det minste å forklare og fortelle hvorfor jeg sjekker telefonen og inkluderer barna i steden for å avvise dem.

    Å legge telefonen i skuffen i noen timer hver dag har nok alle godt av. Det er ikke sunt for oss voksne heller å føle at vi er konstant online i tankene. Jeg tror det kan føre til unødvendig stress og at vi glemmer å være i øyeblikket, uansett om barna er med oss eller ei.

    Men så kommer det perspektivet da. Jeg husker selv at pappa satt og leste avisen eller laget mat da vi kom hjem fra skole/bhg og da var det ofte vi ville ha oppmerksomhet eller at han skulle komme og leke. Men vi måtte pent lære å akseptere at pappa ikke alltid kunne avbryte det han holdt på med til en hver tid fordi at vi ville leke. Men når det er sagt, så var han hundre prosent til stede når han først tok seg tid til å leke eller bare være sammen med oss. Jeg syns ikke det er så grusomt at barn av og til må vente litt.
    Jeg dropper ikke kaffekoppen min om morgenen fordi at ungene vil at jeg skal leke gjemsel ute i gården før bhg. Da sier jeg heller «JA det var en god idé. Det kan vi gjøre etterpå, men først vil jeg drikke opp kaffen min.»
    For vi vil vel ikke oppdra barna til å tro at de kan kontrollere alt i sine omgivelser, hele tiden?
    Kan det hende at vi har dårlig samvittihet fordi de fleste av oss jobber 7,5 time pr dag og ser barna kun om ettermiddag/kveld i ukedagene? At vi derfor føler at det MÅ være intensiv kvalitetstid med barna når vi først er hjemme? Det er vanskelig det der.
    Jeg liker å henge sammen med ungene mine altså, men jeg trenger også litt kvalitetstid for *meg* og hvis det er å sjekke VG så er det lov syns jeg. Så lenge det ikke blir slik at jeg er limt til skjermen hele kvelden og overser små hender som strekker seg etter mamma.

    • Susanne Kaluza

      28/08/2013 at 11:38 Svar

      Godt poeng. Men jeg tror ikke den dårlige samvittigheten kommer av at vi jobber 7,5 timer om dagen. Jeg tror den dårlige samvittigheten heller kommer av at selv om vi har jobbet 7,5 timer, så gjør smarttelefonen at jobbtida spiser seg inn i de timene vi faktisk er hjemme og. Sjekke en kjapp jobbmail her, svare på en melding om et prosjekt der, ta en viktig telefon på lekeplassen. Når mammen min kom hjem fra en lang arbeidsdag var hun faktisk ferdig på jobb.

      • Carina

        28/08/2013 at 12:07 Svar

        Det tror jeg du har rett i, Susanne. Smarttelefoner og mail er med på å forskyve grenser mellom jobb og privatliv, for mange. Som oftest i arbeidsgivers favør.

  • Anita

    28/08/2013 at 10:54 Svar

    Stemmer nok med den studien til Wexler. Datter på nesten 6 mnd er veldig opptatt av telefonen min og strekker seg etter den hele tiden, selv om den ligger for langt unna til at hun kan nå den.

    • Susanne Kaluza

      28/08/2013 at 11:39 Svar

      Ja, jeg opplever også at babyene mine har vært mye mer opptatt av hva enn jeg holder i hendene -enten det er Aftenposten eller et nøkkelknipe-enn hva enn slags morsomme, blinkende, babyleker de har tilgjengelig.

  • maylen

    28/08/2013 at 11:03 Svar

    Selv får vi vårt første barn om noen måneder, og jeg har tenkt mye på dette med bruk av duppeditter. Jeg er vel kanskje ikke avhengig av mobilen min, men jeg bruker den ofte og min samboer forbanner den av å til. Den tikker og virbrerer hele dagen!
    Derfor har jeg begynt å skru av nettet på mobilen. Når vi ser på tv, spiser middag, når man sover, når man har besøk og når jeg og samboer snakker sammen.
    Jeg ser på mine foreldre som har barn i barnehage og skole, ofte sitter barna godt plantet i sofaen med frukt mens foreldrene får tid til pc og mobil. Slik ønsker ikke jeg å være rundt mitt kommende barn og jeg håper at jeg blir flinkere til å fokusere på det som faktisk ér! Istedet for å sjekke de samme sidene om å om igjen….

    • Susanne Kaluza

      28/08/2013 at 11:41 Svar

      Ja, det er virkelig en av vår tids store utfordringer dette her. Jeg leste akkurat at telefon og Facebook trigger samme område i hjernen som når vi ser kjæresten vår eller gir en venn en klem. Hjernen blander online-venner med ekte nærhet til venner. Derfor er det så avhengighetsskapende og så vanskelig å kutte ut.

  • Carina

    28/08/2013 at 11:15 Svar

    Treffende innlegg. (Jeg skrev faktisk om dette i forrige uke, men innlegget ble såpass avslørende at jeg ikke har hatt mot til å publisere det enda, kremt.) Det er jo sant som flere over her påpeker, at også våre foreldre var opptatt med andre ting, som aviser og bøker. Og det er jo helt naturlig. Vi voksne har oppgaver, ting vi vil gjøre. Men smarttelefonen er jo langt mer grenseløs enn en bok liksom, og der tror jeg faren ligger. Jeg kan ta meg selv i å sitte på gulvet med datteren min, spille Sabeltann Lotto eller bygge Lego, og plutselig sitter jeg der med telefonen i hånda. Eller jeg rekker akkurat å ta opp telefonen mens hun klatrer opp trappa til sklia, slik at jeg står med nesa ned i den når hun suser ned, og egentlig har lovet å se på. Dette er jo tid og aktiviteter hvor jeg har avtalt og lovet å være sammen med henne, hun forventer det. (Og fortjener det). Jeg kan ikke huske at pappa plutselug stod der med en bok da jrg kom ned sklia, eller at mamma plutselig tok opp avisen når vi trasket innover i skogen, i stedet for å snakke med meg som satt i bæremeisen, om hva det var vi så? Smarttelefonen skaper en usikkerhet, hun vet aldri om jeg er helt til stede, om jeg plutselig «forsvinner». Og slik vil jeg jo ikke ha det.. (Og jada, dette er mine eksempler. De fleste andre har kanskje bedre selvkontroll enn meg..kremt.)

    • Susanne Kaluza

      28/08/2013 at 11:43 Svar

      Hahaha, publiser det da, Carina! Jeg vil gjerne lese mer om hva du tenker om dette her, for som jeg sier: Forsettene mine er bedre enn gjennomføringa her..

  • Tea Kristin

    28/08/2013 at 11:23 Svar

    Åh – dette har vi akkurat snakket om hjemme, jeg og mannen. Vi VIL og har alle ambisjoner om å la iPhonen ligge når vi er med barna, men det er så lett å glemme seg. Stadig vekk tar jeg meg selv i å «bare» sjekke mailen, FB eller hva det nå er, i stedet for å være helt til stede i leken eller samtalen. Og det er jeg rett og slett ganske skamfull over. Jeg skal prøve igjen – legge mobilen i en skuff var i grunnen en god ide! 🙂

    • Susanne Kaluza

      28/08/2013 at 11:44 Svar

      Ja, det funke rfaktisk (når jeg husker å legge den i skuffen da 😉 ) Ute av øye ute av sinn!

  • underveis

    29/08/2013 at 13:26 Svar

    Her har vi en fordel ved at vi ikke har smarttelefon noen av oss – bevisst valgt bort av mannen min fordi han syntes han kastet bort for mye tid på den – og av meg fordi jeg er teknologisk retro og lat (jeg har jo en telefon som virker, da kjøper jeg ikke ny…). Men det finnes jo en pc i stua, som kan sjekkes og hvor en kan falle i dype tanker over siste vg-oppslag…
    Egentlig tror jeg vi er ganske «flinke» – til å legge bort dingsene og ha familietid. Noen ganger vet vi at vi må ta en telefon. Noen ganger er det noe som må gjøres på pc-en selv om klokka er halv seks på ettermiddagen. Sånn er det. Akkurat som noen ganger må vi faktisk bake ut den brøddeigen eller henge opp den vaska eller hva det nå er. Det er et verktøy som vi trenger i hverdagen, det har jeg ikke dårlig samvittighet for. Men jeg vil at vi skal klare å snakke sammen alle fem rundt middagsbordet. Og da er det vi voksne som må vise vei. Selvfølgelig.

  • Inger Lise - TiddyMin

    31/08/2013 at 10:43 Svar

    Sosiale medier er fryktelig usosialt og det gjør meg kvalm å tenke på hvordan jeg gikk fem på og har fulgt saueflokken inn i smartphone-land! Neste gang jeg skal bytte ut telefonen vurderer jeg faktisk ikke skaffe meg smartphone fordi jeg syns rett og slett at det en slik telefon går på bekostning av ikke er verdt den såkalte «gleden» man får ut av den. Små tiltak jeg iallfall har gjort med min telefon er å skru av alle varsler, så den eneste lyden jeg har på telefonen er ringing og vekkeklokken. Ting som SMS, facebook, spill, oppdateringer, kalender, m.m. er og forblir lydløst og da også uten vibrering. Det er ikke viktige ting, og er det noe viktig jeg må vite så ringer folk meg.

Post a Comment