Den beste gaven jeg har gitt barna mine

Bøllefrø Kaluza 1 og 2.

Det var tidlig på morgenen denne torsdagen i august. Ute har det bare så vidt begynt å lysne, men jeg står fullt påkledd på rommet til datteren min, -med tårer i øynene.
Magen rumler. Jeg har ikke spist siden i går ettermiddag, og ikke drukket siden midnatt. Rumle er forresten ikke det eneste magen min gjør. Den strekker seg, buler, blir sparket innenfra. Noen skal ut,-og jeg har dårlig samvittighet.

Lite ante Karoline (3) hva som ventet..

Dårlig samvittighet når jeg ser på den sovende treåringen min, som slett ikke vet at livet slik hun kjenner det neste gang vi sees vil ha forandret seg for alltid.

Det er ikke hun som har bestemt at familien vår burde bli større. Hun er mer enn fornøyd nok med familien vår akkurat slik den funker i dag. Likefullt: Resten av livet vil oppmerksomheten hun er vant med å få fra meg, fra pappaen sin, ja til og med fra tante, onkler og besteforeldre være halvert.

Tårene triller der jeg stryker henne over det myke håret før jeg haster ut døra.
Hvordan kan jeg egentlig gjøre dette her mot henne?

En søster å finne på leker med.

Tre og et halvt år senere har jeg forlengst konkludert med at et søsken ikke bare var ok å gi datteren vår, -det var også den beste gaven vi kunne gitt henne noen gang. Ja, alenetida med mamma er krympet. Ja, hun får ikke like mye oppmerksomhet lenger, men det er egentlig helt greit. Den fokuserte tida og energien vi kunne vie vårt eneste barn, og mormor og Opas eneste barnebarn, var det egentlig veldig greit at hun ikke måtte være i midten av for lenge.

Er delt mormor nødvendigvis halv mormor?

Jeg har hatt dårlig samvittighet for lillebror og, jeg. For at han ikke på langt nær fikk den en-til-en tida som storesøster nøt da hun var baby. Mye fokus i barseltida gikk bort på å følge henne i barnehagen, trille til byen og kjøpe gummistøvler hun trengte, hente henne i barnehagen, leke med lego med henne så hun ikke skulle føle seg tilsidesatt av en lillebror og lese nattabok for henne.

Han fikk bare bli med på lasset. Mens hun ble plukket opp det sekundet hun gråt, måtte han pent vente til vi hadde fått satt henne trygt inn i bilstolen/vasket bort malingen fra fingrene hennes/løftet henne ned fra bokhylla hun hadde klatret opp i. Det gjorde vondt i foreldrehjertet, men burde jeg føle meg som en dårlig mor av den grunn? Næh.

For mens lillebror rett nok har fått mindre voksenoppmerksomhet, har han fått utrolig mye av noe datteren min aldri fikk: storesøsken-oppmerksomhet.

En søster jeg kan få til å le.

Allerede fra han var noen uker gammel var det hun som var flinkest til å underholde ham så han lå i ro mens vi skiftet bleie. Fra han kunne sitte i vippestol satt han alltid på gulvet på barnerommet og fulgte henne med blikket mens hun bygget lego, og hun jabbet og småpratet og elsket å være den store barnehagejenta som kunne forklare hva hun gjorde.

Denne storesøsteroppmerksomheten er ikke blitt mindre med årene. Når vi var på Sicilia i forrige uke kunne både mannen min og jeg ligge på solsenga og lese bøker i lange tider i strekk, fordi barna var i full gang med å arrangere sin egen hoppekonkurranse fra bassengkanten eller bygge sandslott sammen på stranda.

Faktisk tenker jeg ofte at det er mindre slitsomt å ha to barn enn ett. Ikke bare fordi det intense fokuset på det ene mennesket blir sunnere fordelt, men også fordi barna rett og slett ikke trenger meg like mye når de har en annen å gå til. Storesøster kan hente et glass vann. Lillebror kan blåse på tåa som er vond. Sammen kan de finne den puslespillbrikken som er borte.

En søster til å passe på meg da vi gikk i barnehagen.

Når jeg er sliten etter en lang arbeidsdag, drar de alle stolene ut på gulvet og leker tog, de bygger hytte av sofaputer og tepper eller de slår opp alle parpalyene de kan finne og leker sandstrand. I mens kan jeg lage middag, eller (la oss være ærlige her) legge meg på sofaen, drikke en kopp te og lese Aftenposten i fred.

Ofte blir det også til at jeg -med lyden av Sabeltann-syngende piratbarn som hojer i bakgrunnen- tenker på den morgenen jeg sto med stor mage og gråt ved datteren min sin seng. Dette med søsken, løste seg visst ganske fint allikvel.

Er jeg den eneste som har hatt dårlig samvittighet fordi oppmerksomheten storesøsken og småsøsken får føles så forskjellig? Hva synes du er det beste -og det verste- med å ha flere barn? Og hvilke tanker gjør du selv deg om å få flere barn?

«Og den storesøskenoppmerksomheten blir ikke mindre med årene..»

No Comments
  • Ann

    18/09/2013 at 09:24 Svar

    Huff, eg fikk heilt tårer i augene når eg las dette. Det er akkurat slik det var inni meg også, før lillesøster kom. Riene kom tette om morgonen, så vi måtte vekke storebror for å levere han hos nokon andre medan vi skulle føde. Eg har eit bilete av meg og han på kjøkkenet som får fram den følelsen eg hadde av 100% dårlig samvit. Ikkje berre hadde vi vekt han tidleg, vi skulle også få ut nokon som kom til å ta mykje merksemd frå han. Eg var så trist og lei meg gjennom riene og alt; heilt forferdelig! Men det er som du seier, den største gåva vi har gjeve han, og han har til og med lyst på fleire (men helst ein gut neste gong). Det er så sundt for han å ikkje måtte vere midtpunktet heile tida! Hurra for søsken!!

    • Susanne Kaluza

      18/09/2013 at 09:34 Svar

      Så godt å høre jeg ikke var den eneste som følte det sånn! Tenker som sagt ofte på den morgenstunden inne på rommet til datteren min, og hvor utrolig vondt det gjorde i hjertet mitt å dra fra henne da,-for å snu livet hennes på hodet. Selv har hun også superlyst på flere søsken,-så det må jo være et godt tegn eller hva? 🙂

  • Stine

    18/09/2013 at 09:33 Svar

    Nå er jeg rett rundt hjørnet for termin med mitt første (veldig etterlengtede) barn. Og siden denne graviditeten tok så lang tid å få til kan jeg jo ikke si det sikkert; men jeg ønsker virkelig et eller to barn til. One way or another!

    Jeg er selv oppvokst med to søsken, to mindre brødre- den ene en attpåklatt som kom da jeg var 12. Det var/er jo utrolig gøy å være storesøster, kanskje mest for han i midten (siden vi er tettest i alder). Min attpåklattbror har jeg nok ikke lekt like mye med, men kanskje heller hjulpet til med å bysse i søvn da han hadde kolikk.

    Det beste med å være storesøster er jo at man vet best 😀 Så jeg får håpe lille jenta i magen får oppleve det en dag også 😉

    • Susanne Kaluza

      18/09/2013 at 09:36 Svar

      Hahahaha, det vet jeg INGENTING om. Lillesøstre er nemlig den forbedrede versjonen (det er hvertfall det jeg alltid har sagt til søsteren min 😉 Men du: Gratulerer så masse med forestående fødsel! Tenk at du har noe så stort og så fabelaktig rett foran nesen din! Håper alt går fint og at dere får flere slike dager i fremtiden! Stor til lykke klem fra Susanne

  • Elie Montanarelli

    18/09/2013 at 09:43 Svar

    Det gjør nesten fysisk vondt å lese. Skulle så inderlig gjerne. Men en ble tatt fra oss og en kom aldri. Det er smertefullt når barnet trygler om å få en bror eller søster. Hadde det enda vært opp til meg. Når hun er den eneste i klassen som må tegne familien sin uten søsken. Når hun spør om å få kalle 2-åringen til venninnen min for bror. Når jeg kjenner på den skatten det er å ha min egen bror. Og ikke kunne gi henne det. Savnet av en som ikke er der føles så sterk i så mange situasjoner. Og i tanker og ønsker for henne for fremtiden. Kan bare håpe at hun selv blir mamma til mange. Er likevel evig takknemlig for det lille vidunder som er blitt meg forunt.

    • Susanne Kaluza

      18/09/2013 at 09:56 Svar

      Uff. At jeg synes lillebror har vært en vellsignelse for vår familie, betyr selvsagt IKKE at det ikke går an å ha en fortreffelig barndom uten søsken: med nære venner, kusiner, fettere eller andre som er glad i deg og som du kan bryne deg på.
      Kjenner litt på følelsen du beskriver, for lillebror har så lyst på et småsøsken selv, og det har jeg desverre gang på gang ikke klart å gi til ham. Sårt å høre ham spørre om ikke han også kan få en lillebror eller lillesøster snart fordi «alle» i barnhagen får baby. Men som du sier: Viktig å huske på hvor heldige vi egentlig er. Mange sliter med å få bare ett barn.. Varme klemmer til deg fra meg

    • Kristin

      18/09/2013 at 10:30 Svar

      Jeg føler som deg. Det er utrolig vondt å ikke kunne gi datteren min på 9 det eneste hun har ønsket seg siden hun var 2 år: søsken. Spørsmålet har vært oppe hver uke, og ofte hver dag, i sju år, mens jeg har måttet skuffe henne hver gang. Men hun er nabolagets store stjerne hos de små, og vet ikke hva godt hun kan gjøre for dem. Vokter dem som gull.
      Men en ting jeg spesielt irriterer jeg meg over, er de som snakker nedsettende om enebarn som om det er en selvvalgt tilværelse. Hvor ofte har jeg ikke hørt: «typisk enebarn» (før de får tenkt seg om, og den obligatoriske: «Ja, ikke ditt barn da!, Ehhhh».) Veldig ofte hører jeg at man får flere barn sånn at barnet man allerede har ikke skal bli «sånn». Hvis et enebarn gjør noe galt er det alltid på grunn av at de er enebarn. Man hører sjelden omvendt, hvis et barn med søsken gjør noe galt, at det er på grunn av at det har søsken. Om man blir sosial og i stand til å dele, har med oppdragelsen å gjøre, uansett om man har søsken eller ikke.

      • Susanne Kaluza

        18/09/2013 at 10:32 Svar

        Godt poeng! Bestevenninnen min Hildegunn er vokst opp som enebarn, og hun er den rauseste, fineste jenta jeg vet om (over 6 år). Hvis alle hadde vært som henne hadde verden vært et godt sted! Stor klem til deg fra meg

  • Jona ( www.mammalivet.com)

    18/09/2013 at 09:48 Svar

    Jeg kjente mest på dårlig samvittighet ovenfor storejenta som ikke var babyen min lenger når lillejenta kom. Det er bare 20 mnd i mellom dem og jeg følte at Storejenta ikke hadde bedt om dette. De oppfører seg ofte som konkurrenter. Mye brytekamper for å si det slik. Men også mye lek.

    Jeg følte ikke Lillesøster gikk glipp av alenetid med oss. Pappaen hadde mye tid til å ta seg fri for å være sammen med henne, mens jeg hadde Storesøster. Og så gikk jo storesøster i barnehagen noen dager og da hadde jeg mange timer med Lillesøster. Hvis jeg hadde hatt begge hjemme hver dag, så tror jeg det hadde vært værre med samvittigheten.

    Lillebror må tåle mye med sine to storesøstre. Men jeg tror det bare er snakk om noen måneder før han løper etter dem og forhåpentligvis får bli med på leken/brytekampene.

    • Susanne Kaluza

      18/09/2013 at 09:59 Svar

      Så heldige dere er som hadde en rolig tid etter at lillesøster var født. Det tror jeg er en lur prioritering! Og vedder på lillebror blir den tøffeste av dem alle i brytekampene, -bare vent og se!

  • manuela

    18/09/2013 at 09:53 Svar

    Hei, dette var fint skrevet. Min eldtse er 7 år nå og jeg kan ikke huske helt hvordan det føltes, men det var jo litt merkelig å få nr 2. Hun var da nesten 2 år gammel og vi to var hjemme sammen hele tiden. Jeg tenkte litt på det hvordan det ville bli å ikke ha henne for meg selv, eller hun ha meg for seg selv 😉 Det gikk veldig fint og de 2 leker utrolig bra sammen. Han er blitt litt vel avhengig av storesøster vel å merke, men jeg tror søsken er det fineste barn kan få! Så gikk det 3-4 år. Vi hadde egentlig ikke bestemt oss for å få fler, vi syntes det var ganske travelt med disse 2 ettersom han har utrolig sterk vilje (eller trassalder?!?). Anyways, etter 4 år fikk plutselig mannen (overraksende nok for meg) lyst på en til. Og slik ble det. Og det var SÅ fint å få nr 3. Alt utenom fødselene selvfølgelig. Jeg vet ikke hvorfor, eller kanskje jeg gjør, jeg hadde helt roen med Lio, nr3. Jeg koste meg noe voldsomt på sykehushotellet og i barseltiden og var obs på at han måtte få min tid selv om det var 2 andre barn i huset. Men det var også viktig å fordele, slik at ikke far alltid tok de store og jeg han lille. Men det var så viktig for meg å nyte minsten, for som alle vet så går tiden så utrolig fort, og det gjør den! Han er 1 år nå.
    I starten var jeg egentlig ikke sånnen typisk mammatype eller babytype eller hva du kaller det. Men nå ser jeg jo at barn og familie er det flotteste Gud har skapt 🙂 Det er helt fantastisk å være mamma og ha 3 barn i godt eller dårlig humør. Uansett «vær». Selv har jeg 2 søstre og 2 brødre og er så glad i dem alle! Kjekt å tenke på 🙂

    • Susanne Kaluza

      18/09/2013 at 10:02 Svar

      Takk for fine refleksjoner! Jeg tror du har veldig rett i at det er lurt å være bevisst på at ikke pappa alltid tar den store og mamma den lille, for det blir fort sånn det første året med amming og barseltid. Godt innspill!

  • Jorid - noepahjertet.com

    18/09/2013 at 10:19 Svar

    Hei Susanne,

    så fint skrevet og jeg kjenner meg så igjen. For et år siden, tidlig tidlig morgen da riene staret og vi måtte kjøre storesøster i bhg til de åpnet fordi vi skulle på sykehuset, vell vitende om at vi skulle sette familie på hodet. Det var en ubeskrivelig følelse, spent på hvordan alt kom til å bli og en gryende dårlig samvittighet siste tiden frem mot fødselen ift storesøster.

    Heldigvis, som du beskriver så fint, kan vi se nå ett år etter hvor godt det er å ha en storesøster OG en lillesøster. Måten de lærer seg å behandle hverandre på, hjelpe til og finne sin plass i familien. Jeg er så glad for at vi ikke utsatte lillesøster mer, og gleder meg til å følge jentene våre opp igjennom! 🙂

    Ha en fin fin dag! 🙂

    Klem Jorid

    • Susanne Kaluza

      18/09/2013 at 10:31 Svar

      Så hyggelig å høre! Veldig glad det ble en positiv opplevelse for dere også. Barna våre er virkelig heldige som har hverandre 🙂

  • Lene

    18/09/2013 at 10:22 Svar

    Utrolig fin bloggpost! Som fersk tobarnsmor trengte jeg denne nå. Jeg ser frem til all glede mine to kommer til å få av hverandre etterhvert. Jeg var ikke forberedt på den dårlige samvittigheten jeg skulle få overfor storejenta da lillebror kom. Det stakk langt inni hjertet, spesielt siden lillebror har vist seg å foreløpig være en godt over gjennomsnittet krevende liten kar.. Jeg har strukket meg langt for at overgangen ikke skulle bli så stor for henne, men man kommer ofte til kort både for den lille og den store. Etter tre måneder har jeg innsett at jeg ikke kan gi begge like mye oppmerksomhet til enhver tid.

    • Susanne Kaluza

      18/09/2013 at 10:29 Svar

      Nei, det kan du ikke,-og det er heldigvis ikke meningen heller! Det tok meg lang tid å innse. Som jeg skriver: om ikke mange måneder er den pleietrengende babyen blitt en artig lekekamerat (kommer omtrent når de klarer å sitte selv, og ergo kan sitte og gripe etter legoklosser mens den store bygger) som hun har glede av å herje rundt med resten av livet! Barndommen er lenger enn de få månedene han er baby,-forsøk å huske på det neste gang den dårlig samvittigheten klorer deg i hjertet. Stor klem fra Susanne

  • Lene

    18/09/2013 at 10:43 Svar

    Det har du helt rett i! 🙂 Tusen takk 🙂

  • Milla

    18/09/2013 at 10:56 Svar

    Åååh, så godt å lese! Sitter her med lillesøster på 8 uker mens storebror på 21 mnd er i barnehagen, og synes liksom aldri at jeg har nok tid til noen av dem! Da jeg leste at det var godt for storesøster å slippe å være i sentrum hele tiden gikk det et lite lys opp meg.. Kanskje det bare er godt for storebror å slippe at jeg løper etter ham hele tiden for å passe på at han får nok oppmerksomhet? Noen ganger trenger man å se ting fra en annen vinkel, så tusen takk! Veldig fint å tenke på at jeg ikke har tatt noe fra dem, men gitt dem den fineste gaven de kan få!

  • Brit

    18/09/2013 at 12:33 Svar

    Jeg følte nøyaktig det samme da vi ventet nr to; det var det eneste jeg grudde meg til og følte meg dårlig om, dette med at eldstemann aldri mere skulle får være «baby» og at vi ikke skulle være bare oss. Han var liksom babyen min til nestemann kom, da eldste var 2 1/2. Han gikk fra å være bitteliten til stor gutt over natten, syntes jeg! Og ser nå at det er ting vi kunne løst bedre, for eksempel burde jeg vært enda flinkere til å gi ham alenetid for bare oss to. Når jeg ser tilbake på bilder/video fra den tiden, så ser jeg jo at han faktisk var en veldig liten gutt den gangen, og så stikker det litt i meg igjen fordi jeg valgte å velte om på livet hans. Men nå har de jo mye glede av hverandre selvsagt, og jeg kan aldri aldri angre! Og jeg drømmer om nr tre… Men yngstemann er «bare 2 år enda, og jeg føler at han er for liten enda. Ser at det ikke er vits i å presse dem for tett sammen i alder heller, vi skal jo helst ha overskudd til alle! Lurer på om det går greit med alderforskjell på fire år… Det er så vanskelig å helt se for seg hvordan barna er om et år eller to år frem i tid. Når passer det egentlig med søsken, det er det store spørsmålet! Må bare legge til at jeg ikke tar det som en selvfølge at jeg kan velge, eller at alt går på skinner. Det er en stor gave å få barn, og man kan jo aldri ta det for gitt… Supert innlegg, Susanne!

  • Anna

    18/09/2013 at 13:19 Svar

    Dette var så fint skrevet Susanne, at jeg måtte tørke tårene på jobb! Har en ørliten nummer to i magen nå, og tenker allerede veldig mye på dette, at alt er så fint med en familie på tre og at jeg ikke vil gi slipp på noe av det fine vi har sammen som mor og barn. Men søsken er det fineste jeg har selv, og det vil jeg at datteren min skal oppleve og. Så da er det bare å hoppe i det, hvis alt går som det skal!

  • Lisa

    18/09/2013 at 13:54 Svar

    Jeg holder på å ruge frem nr 1 for tiden og har egentlig ikke tenkt på dette med dårlig samvittighet overfor nr 2 enda. Jeg har derimot tenkt mye på forholdet jeg har til min søster og ønsker inderlig å gi datteren vår et søsken, og kanskje aller helst en søster, på sikt 🙂 også har jeg jo egentlig veldig lyst på en gutt også, da – kanskje det må bli tre barn? 🙂

  • Ellen

    18/09/2013 at 15:09 Svar

    Å, dette var vakkert skrevet! Selv har jeg bare en enn så lenge, han er 3 år og nå kjenner jeg på kroppen at jeg ønsker et barn til. Både for min egen del, jeg ønsker meg flere barn, og for hans del, jeg synes det er en stor gave å gi ham et søsken. Håper vi får det til!

  • Jeg skal få barn nummer to i desember og har tenkt så vanvittig mye på dette. Je har mange ganger også tenkt med tårene i øyene mine at det ikke er sønnen min som har bedt om å få en større familie og samtidig få mindre oppmerksomhet. Han er idag 4,5 år og skjønner veldig godt at det kommer et baarn til, men han skjønner nok ikke hva som kommer til å skje.
    Dette innlegget fikk meg til å ikke få SÅ dårlig samvittighet nå nestemann kommer. Kanskje de får noe ut av hverandre selvom det nesten er fem år mellom dem.

  • Monica

    18/09/2013 at 20:16 Svar

    Vi tenker ganske likt, ser jeg.Jeg har i hvert fall hatt ganske mye dårlig samvittighet ovenfor lillebror i familien. Husker alt jeg gjorde med eldstejenta mi, som han ikke får. Alle de utallige bøkene vi leste og ting supertilpasset hennes alder og modus hver eneste dag. Det blir ikke sånn med nr to.

    Jeg har en del venninner som fikk barn samtidig med at meg (med min første). Og som fortsatt bare har ett barn / skal bare ha ett barn. Og i samtaler med de går det ofte i alt de finner på og hvorfor ikke vi gjør ditten og datten, og jeg har lyst til å skrike ut (for det må da være ganske innlysende) hallo – jeg har en på 1 1/2 år også – det passer ikke så bra med lange skiturer, ta fly hele tiden og alt det andre vi «burde» gjøre. Og kan hun ikke sykle ennå?? Vips, kommer den dumme, dårlige samvittigheten krypende likevel.
    Og også mer dålig samvittighet for lillebroren igjen, for han er jo ingen belastning, bare en gave, og stakkar han har sikkert ikke fått halvparten all oppmerksomheten som vår eldste fikk av folk. Og han har ikke fått prøvd ut all de tusen tingene hun hadde på hans alder.
    MEN heldigvis har jeg verdens fineste mann som poengterer til meg gang på gang at minstemann faktisk har noe som vår eldste ikke hadde. Et søsken: altså et idol. En person til som elsker ham.
    Og da renner all den dårlig samvittighet bort, når jeg ser søskenkjærligheten. Det er råeste jeg har sett. Jeg har mistet to barn i magen, så i bunn og grunn er det bare tull å kaste bort tid på dårlig samvittighet og bare elske denne kaotiske hverdagen som jo er så fin. Også blir det helt sikkert bra nok, tror jeg. Vi har det jo så fint!

    • Susanne Kaluza

      19/09/2013 at 09:53 Svar

      Enig!!!

      (Jeg har ennå ikke hatt tid til å lære eldstemann å sykle. Men både hun og lillebror er racere på sparkesyklene sine i gata her!)

  • Emmi

    18/09/2013 at 20:39 Svar

    Har akkurat fått vårt andre barn, så mange tanker om dette for tiden…
    Heller enn dårlig samvittighet har jeg kjent på en sorg, nærmest, over at mitt og eldstejentas forhold er endret for lang tid fremover. Akkurat det vi hadde som var så fint, kommer aldri tilbake, i hvert fall ikke på lenge. Føles som et tap på et vis. Så om hun får noen reaksjoner, har jeg full forståelse. Men hun er fire år, og forståe mye. Gleder meg utrolig til den dagen vi kan finne på noe sammen bare hun og jeg. Vi har avtalt at på femårsdagen hennes, om 6-7 mnd, skal vi gå på kafe bare vi to:) Og jeg vet at plutselig er vi der.
    Babytiden går så fort, og siden dette antakelig er vår siste, prøver jeg å nyte hvert minutt han ligger på fanget mitt, som stort sett er hele dagen. Er så utrolig mye mer tålmodig denne gangen, og kan godt bare sitte på sofaen hele dagen med babyen i armene mine uten at jeg blir rastløs eller frustrert. Så jeg trekkes mellom å nyte øyeblikket slik det er nå, og se frem til den dagen han kan klare seg lenger med bare pappa, så eldstejenta og jeg kan få alenetid, og jeg noen timer sammenhengende søvn. Balansen bør vel helst bestå i å byte øyeblikket men trøste seg med at alt går over hvis ting er vanskelig.

    • Susanne Kaluza

      19/09/2013 at 09:55 Svar

      Høres ut som du har gjort gode refleksjoner rundt dette, Emmi. Selv har jeg innført mor-og-datter-cafétur. Siste fredagen hver måned henter jeg henne litt tidlig, også går vi på cafe en halvtime/førti minutter bare hun og jeg før vi stikker i barnehagen og henter lillebror. Anbefales! (Men alt til sin tid, altså 🙂 )

  • Anna

    18/09/2013 at 21:57 Svar

    Så godt skrevet Susanne, tusen takk!
    Da jeg begynte å kjenne at noe var på gang med nummer to nå i mai, gikk jeg inn å hentet nummer en inn i dobbeltsenga, og lå å holdt rundt henne i tre timer til hun våknet…Fordi jeg viste at tiden som enbarnsmor var over, og det er det tristeste jeg har vært med på..Det var så definitivt slutten på en epoke, og når vi nå sliter med litt sjalusi er det godt å lese din historie – du som har kommet litt lengre og ser gleden barna har i hverandre! Vi har samme aldersforskjell og kjønnsfordeling, så jeg krysser fingrene for at storesøster og lillebror blir et superteam i årene som kommer!
    Takk igjen!

    • Susanne Kaluza

      19/09/2013 at 09:52 Svar

      De blir nok et turboteam skal du se! Snart rotter de seg sammen mot mamma og pappa og finner på spik mens dere ikke ser på. Selv pleier jeg å se gjennom fingrene med slikt og eventuelt bare «late som» jeg er streng når jeg ber dem roe ned noen hakk, fordi jeg blir så glad inni meg av å se barna ha så mye glede av å leke med hverandre 🙂

  • Bente Christin Ovesen

    18/09/2013 at 22:01 Svar

    Jeg er midterste av 5 barn selv, til min store sorg fikk jeg bare 1 gutt selv.
    Men min storesøster har 4 barn , en gutt 9 måneder yngre enn min og en gutt 9 måneder eldre. De har vært som brødre hele livet (35 år).
    Min sønn er en raus god gutt som sier han aldri har savnet egne søsken 🙂

    • Susanne Kaluza

      19/09/2013 at 09:50 Svar

      Så heldig sønnen din er som har så mange fine fettere! Tror nok det viktigste er å ha andre barn som er glad i en som en kan bryne seg på 🙂

  • Lene

    18/09/2013 at 22:07 Svar

    Som det ufølsomme hespetreet jeg er;.., Etter å ha «irritert» meg over at du som skribent og journalist stadig skriver feil;…DEN GANG DA, HVER GANG NÅR!!

    Ha en fortreffelig aften 😉

    • Susanne Kaluza

      19/09/2013 at 09:47 Svar

      Hei Lene, i avis har man korrekturleser. Her er det bare meg. Men jeg gjør mitt beste for å huske på da og når-og i de 3-4 andre feilene jeg vet jeg ofte surrer med- vell og morro. Hvor nøye jeg rekker å sjekke gjennom kommer ann på hvor mange tusen andre ting jeg må rekke samme dag. Håper du klarer å sette pris på innholdet lell 🙂 Klem fra Susanne

  • ovid

    18/09/2013 at 22:52 Svar

    Alle skriver på sin måte og Kaluza-måten er å skrive fra «levra» og røre folk. Jippi for skrivegleden, som er av en så høy standard, at de ubetydelige skriveleifene lett blir tilgitt. Heia Kaluza! NB! Har du noen gang lest en bok uten språklige feil? Ikke en gang Lars Saabye Christensen, skriver feilfritt (prisbelønt norsk forfatter og oppnevnt til språkguru av språkeeliten).
    Finnes det noen som skriver helt ortografisk riktig?

    • Susanne Kaluza

      19/09/2013 at 09:48 Svar

      Takk! Tror mange hadde vært sjokkert om de så hvor mange skrivefeil både forfattere og journalister gjerne har før artiklene blir korrekturlest. Men jeg gjør selvsagt mitt beste for å skrive korrekt!

  • Anonym

    19/09/2013 at 09:30 Svar

    Jeg kom på en ting angående søsken som jeg synes er interessant; i hvilken grad og hvordan kan foreldre tilrettelegge for gode søskenforhold som varer livet ut? Selv har jeg liten kontakt med mine søsken, vi passer egentlig ikke så bra sammen. Men jeg savner egentlig å ha søsken jeg kunne trives med, og som jeg kunne glede meg til å treffe! Etter at jeg selv fikk barn har jeg tenkt mere over hva foreldrene våre har gjort eller ikke gjort for at det skulle bli slik (og hva jeg selv kan gjøre for mine barn). Selvfølgelig kan det være tilfeldigheter som ulike personligheter hos oss søsken som gjør at vi ikke passer så godt sammen, men hva kan man gjøre for å stimulere til at søsken trives og bygger opp gode relasjoner fra begynnelsen av? Det vet jeg ikke om foreldrene våre alltid har vært bevisste på.

    • Susanne Kaluza

      19/09/2013 at 09:49 Svar

      Det er et veldig spennende tema, som jeg tenker mye på! Mitt høyeste ønske i livet er jo nettopp det: At barna mine skal få et så godt forhold at de ønsker å treffe hverandre ofte «frivillig» som voksne. Skal se om jeg finner noe interessant informasjon om dette til et eget blogginnlegg! Mange klemmer fra Susanne

      • Pinghild

        19/09/2013 at 15:26 Svar

        Enig i at det er et spennende tema. Folk tar det nærmest for gitt at man skal ha flere barn. «vil du ikke at hun skal ha søsken?» kan de feks si til meg. (har «bare» et barn og hun er 5, så begynner jo å føle på et vist «press» om å få fler) Men det er jo ikke sånn at man er bestekompiser automatisk fordi man har samme arvematerialet. Når man er små kanskje, men ikke som voksne. Ser at det er mange fine søskenforhold her inne, og det er flott, men ikke alle er «kompatible» på samme måte. Men jeg ser jo at datteren min er mye alene ift sine jevnaldrene som har en lekekamerat i samme hus. Og det er på mange måter litt trist.

  • Inger Lb

    19/09/2013 at 13:11 Svar

    Hei, fint inlegg! jeg er enig – søsken er den fineste gaven man kan få. Likevel føler jeg mye dårlig samvittighet for eldstemann som nå er 4. Tilsvarende føler jeg dårlig samvittighet for minsten som nå er 1,5. Jeg tenker mye på hva nummeret i søskenflokken gjør med utviklingen til barnets personlighet. Jeg hører mange som sier at eldstemann er ansvarsfull og forsiktig, mens minstemann er en humørspreder og «easy-going». Selv er jeg storesøster og har kjent på ulpempene det kan medføre. Kanskje du kan skrive noe om dette en gang.

    • Susanne Kaluza

      19/09/2013 at 13:52 Svar

      Takk for innspill! Det er et godt tema, som jeg også har tenkt litt på -mannen min og jeg er begge yngst og har ganske mange like erfaringer med dette. Når det er sagt: Er det ikke utrolig hvor mye vi foreldre går rundt og har dårlig samvittighet? Jeg tror vi alle trenger å trekke pusten dypt ned i magen og erkjenne at den jobben vi gjør for barna våre, her på denne vanvittig priviligerte kroken av jordkloden vår, er mer enn god nok. Ønsker deg en strålende dag!

  • underveis

    19/09/2013 at 14:26 Svar

    Jeg kjenner det samme som deg – at ungene har søsken er en stor gave – for dem og naturligvis for oss foreldrene. Det er en gave – det er ikke noen garanti for at en skal få verken ett eller flere barn.
    Jeg mener at den største overgangen som forelder var fra en til to. Mine første kom med 21 mnd mellomrom og det var krevende å oppleve at jeg måtte inngå kompromisser døgnet rundt, at jeg følte at jeg ikke strakk til for noen av dem. Jeg sov «aldri» og det var «alltid» noen som gråt. Jeg følte at jeg sviktet den vesle halvannetåringen som var blitt storebror – og babyen måtte ligge der mens jeg løp etter broren… osv… Men det gikk seg til. Og så fikk vi en til – og de ble tre. Tre er flott. Det er en flokk. Det er alltid mulig å ha noen å leke med. Eller en kan velge å være litt alene, da har de to andre hverandre.
    Og det er en stor rikdom for oss som foreldre. Jeg skulle gjerne hatt flere. Et par små til. Drøm, drøm…

    Et råd når det kommer flere: Ikke tenk så mye på hva som må endre seg, at treåringen må ut av foreldresenga eller noe sånt. Kanskje må en ikke det. Jeg sov med baby og treåring kjempelenge. Jeg har matet toåring og (syk) fireåring med hver sin hånd mens jeg hadde babyen på puppen. Amme i sandkassa og i barnehagegarderoben. Det som må endre seg for de store, kommer når det kommer – ikke push det fram.

    • Susanne Kaluza

      20/09/2013 at 11:20 Svar

      Gode innspill! Jeg er helt enig! Ta problemene etterhvert som de kommer -for det er ikke sikkert det man tror på forhånd (som f.eks samsoving) blir noe problem i det hele tatt. Hos oss sov storesøster som en sten uansett hvor mye babyen hylte på natta 😉

  • nadja

    19/09/2013 at 22:19 Svar

    jeg ble litt lei meg når jeg leste dette. fordi det å få søsken, eller å i det hele tatt få ett barn, ikke er en selfølge for veldig mange.
    jeg var så sikker på at una kom til å bli storesøster, men slik ble det ikke. og jeg tror at du har rett, det er en fantastisk gave. å gi. men jeg sitter igjen med dårlig samvittighet etter å ha lest dette, for det er kanskje en gave jeg aldri kan gi henne. jeg tror jeg skjønner hvordan det kjennes, det du skriver om, men jeg vet, som sagt, ikke. jeg er glad du skrev det, for det fikk mine ord til å rulle, og det tror jeg var bra for meg. stor klem!

    • Susanne Kaluza

      20/09/2013 at 11:18 Svar

      Klem til deg og! Jeg vet så altfor godt at det ikke er noen selvfølge å kunne gi barna sine søsken. Min lille hyllest til søsken er ikke ment som en kontrast til et liv som enebarn, men som en kontrast til den dårlige samvittigheten mange foreldre blir sittende med etter at lillebror eller lillesøster er født for at de ikke føler de gir barna nok oppmerksomhet. Din jente er kjempeheldig som har en mamma som elsker henne! Det er slett ingen selvfølge det heller..

  • nanna

    19/09/2013 at 22:50 Svar

    Tusen takk – 2 uke før termin var det akkurat det jeg trengte å lese! Dette kommer til å gå bra, selv h(en) ikke lenger blir senter for all oppmerksomhet og vi nok går noen tøffe måneder i møte. H(e)n har ikke valgt dette, men jeg vet at det er rett valget for h(en) allikevel.

    • Susanne Kaluza

      20/09/2013 at 11:21 Svar

      Definitivt! Gratulerer så masse og lykke til!

  • Modig mor

    20/09/2013 at 09:27 Svar

    Da vi fikk vårt første barn, ble vi begge fullstendig oppslukt. Vi satt og så på ham mens han sov, og skjønte ganske snart at han måtte få søsken for ikke å bli knust av vekten av foreldrekjærligheten. 😉

    Leser her nå fordi jeg hører deg på radio. Flott at du deler din historie. Jeg har gjort det samme, anonymt, gjennom en tung periode. Mitt håp da jeg begynte å skrive, var at det til slutt skulle bli en historie som kunne gi håp. Og det er blitt det. Vi våget å prøve igjen, og det tredje svangerskapet endte med verdens fineste, lys levende baby.

  • Ingunn

    20/09/2013 at 22:33 Svar

    Åh, akkurat det jeg trengte å lese i dag. Takk!! Det nærmer seg lillebrors ankomst med stormskritt, «bare» 2 måneder igjen nå, og hver dag tenker jeg på alle forandringer jeg utsetter storesøster for og stakkars-henne-og-hvordan-kommer-dette-til-å-gå. Men så blir det kanskje egentlig tidenes julegave?

  • Camilla

    30/09/2013 at 00:04 Svar

    Dette traff meg midt i hjertet. Har en jente på 2,5 og en gutt på 5 mnd. Og den dårlige samvittigheten du tar opp er så beskrivende. Det er til tider så vondt å se sårheten hos storesøster som med tårer i øynene sier ‘jeg vil sitte hos mamma nå, jeg vil at lillebror skal være på gulvet’. Og så vondt når jeg hører lillebrors ‘knyst’ for tiende gang som betyr ‘jeg er sulten, jeg er trøtt eller jeg trenger ny bleie’. Og jeg må la han vente og si fra enda litt til fordi storesøster må ha mat, tørkes rundt munnen eller få på klær eller hva det nå er. Uansett har man dårlig samvittighet.. Men så er det ingen større lykke i verden når storesøster ved legging sier ‘mamma, jeg elske bjojen min jeg’, når hun ømt kysser ham god natt med åpen munn(slik han gjør for han ikke har lært det enda..), når hun tøyser med ham og han skrattler. Når hans blikk søker henne og han smiler og ler av lydene hennes, sangen hennes og bevegelsene hennes. Og han lyser opp i et strålende smil hver gang han ser henne. Som du sier, den største gaven man kan gi sitt barn er søsken. Og jeg er så glad vi klarte det. Ingenting gjør meg ømmere i hjertet enn å se mine små og kjærligheten mellom dem. Og jeg håper de vil få like mye glede av hverandre som barn, som voksne, som jeg har av mine søsken som jeg ikke kunne klart meg uten. Søskendimensjonen er stor, vakker og fantastisk. Selv om det innimellom er både sårt og vondt, så veier det gode opp for der strevsomme. Veldig bra skrevet. Takk, godt ikke å være alene. Klem fra lykkelig og stolt tobarnsmamma

  • Bopel og busker

    30/09/2013 at 22:07 Svar

    Der traff du skikkelig. Midt i hjerterota! Akkurat slik har jeg kjent det også. Alt fra å ta fra storebror alle ene-oppmerksomheten, til stakkars storebror som ikke hadde en morsom storebror når han var baby. Forvirrende og intense følelser for et mammahjerte 🙂

  • Marit

    22/04/2014 at 11:50 Svar

    Så utrolig rørende å lese! Kom noen tårer, gitt! Ettersom jeg har et svært problematisk forhold til lillesøsteren min og mannen synes vi har nok med en unge, er vi sterkt i tvil om det blir en til. Nå er gutten ett år og det fineste vi har, men spørsmålet om vi skal lagre klær i tilfelle vi får en til dukker stadig opp. Takk for at du skriver så fint om det å ha søsken 🙂

Post a Comment