Barn nummer to blir oversett

I går leste jeg en undersøkelse i den britiske avisen The Telegraph, som jeg kjente meg litt for godt igjen i.
Mens 9 av 10 mødre i undersøkelsen sa seg enig i at de fotograferte hver minste milepæl i den førstefødtes liv, innrømmet 87 prosent at de hadde vesentlig færre bilder av nummer to,-og at de få bildene som ble tatt nesten alltid inkluderte storesøskenet. Tre fjerdedeler hadde ingen detaljbilder av små føtter eller en liten hånd med sykehusbånd rundt,-i motsetning til med eldstemann.

2000 mødre var spurt i den britiske undersøkelsen, som også avslørte at 6 av 10 ikke har spart på minner de har fra barn nummer en, typisk ting som hånd og fotavtrykk, den første hålokken eller den første tegningen.
Kremt. Dette høres litt for kjent ut.

Din hånd i min: Far og datter. Merkelig nok ser det ut til at alle de HUNDREVIS av like bildene vi tok av far og sønn på mystisk vis er blitt borte..

Et kjapt titt i albumhylla avslører at vi har tre tjukke album fulle av sirlig innlimte bilder fra det første halvåret med datteren min. Bilden fra de 6 første månedene med lillebror fikk rikelig plass i ett.

Er det greit? Eller vil lillebror -når han får et mer bevisst forhold til slikt- ta en titt på albumene og konkludere med at vi brydde oss mer om søsterens  hans de første månedene enn ham?

August 2007: Første trilletur noensinne, knipset med mobilkameraet til mannen min. Jeg -fortsatt i gravideklærne jeg hadde med på sykehuset, siden de var de eneste som passet -og hånden manisk beskyttende over hun i vogna. Du kan også skimte myggnettingen jeg hadde på den første måneden, av irrasjonell angst for at det skulle komme en bie oppi vogna og stikke det uskyldige barnet mitt. Den myggnettingen tror jeg ikke jeg har sett siden ca oktober 2007.

På den annen side: Hvor sunt er det egentlig for de førstefødte å få et kamera stukket opp i ansiktet hve bidige gang de trekker ansiktet i en grimase som likner på et smil? Kanskje det er like greit at mange av oss blir mer avslappet med nummer to? Årsaken er sannsynligvis at vi bare har for mye å annet å gjøre med to småbarn i huset til å løpe rundt og knipse med speilreflekskamera hele tiden, men kanskje det også får oss til å være mer til stede i øyeblikket?

Hva tenker du? Kjenner du deg igjen i tallene i undersøkelsen? Og i så fall: Hva tror du er årsaken til at milepælene til andremann går for lut og kaldt vann sammenliknet med storesøskenet? 

 

 

No Comments
  • Gunhild

    24/09/2013 at 09:11 Svar

    Uff haha, ja da kan du tenke deg hvordan fjerdemann her har det 😉 Nei, men… man merker jo at med flere barn så går tida til ganske mye mer forskjellig enn hvordan det gjerne er med førstemann, og når man har ett barn.
    Og så blir man kanskje mer selektiv? Jeg skjønte jo at det kanskje ikke var så veldig intr med 47 like portrettbilder for hver grimase tatt på fem minutter. Jeg tror det blir ganske billedlig- jeg kom i hvertfall litt «ut av det» og fikk et annet perspektiv da flere barn kom til. Og så hadde jeg mer enn nok med å finne utav nyfødt baby, en på 2,5 år som også krevde sitt… og da tredjemann kom to år etter det igjen så var det bare å resignere på alt som het scrapbook og detaljer om første grøt og når eller hvor tennene ble mistet.
    Og så blir det vel naturlig at søsken er med på bilder etter hvert, og her har vi hvertfall mye som utstråler kjærlighet og gleden over det.
    Men når sant skal sies så har jeg nok kanskje flere gode bilder av minstemann (nr 4) her… han kom som en liten bonus, og jeg hadde på nytt litt mer tid til slikt. Og så lager vi kalendere i julegaver og innimellom fotobøker, og da passer jeg jo på å fordele bilder av ungene slik at det blir likt 🙂
    Men det er helt klart en godt utfylt «min første bok» til eldste her, mens han minstemann… tror ikke han har noen slik bok en gang jeg…

    • Susanne Kaluza

      24/09/2013 at 09:15 Svar

      Hahahaha, høres kjent ut! Med nr 1 noterte jeg flittig ukentlige milepæler i babyalbumet hun fikk av mormor ved fødselen. Nr 2 har jeg tatt sånne sjauer og skrevet i tja-en gang i året? Men det er som du sier: Hvor interessant er det egentlig med 20 like portrettbilder med bare litt forskjellig ansiktsuttrykk?

  • Lisettesperler

    24/09/2013 at 10:07 Svar

    Kjenner meg såååå igjen, Suzanne! Du treffer oss alle på kornet. Får til og med litt trist følelse….men har ikke vært så aller verst til og knipse bilder av nr 2 også:):) Vi hadde forrtesten en deilig tur til Mallorca, og hadde i bakhodet det du skrev om og legge lista lav. Vi storkoste oss, og det gikk veldig bra med ungene.

    • Susanne Kaluza

      24/09/2013 at 10:35 Svar

      Så hyggelig å høre!

      Jeg synes forresten ikke du skal ha dårlig samvittighet jeg. Kanskje er det bare deilig for nr 2 å få pausene fra den kameralinsa som nr 1 ikke fikk?

  • Monica'

    24/09/2013 at 11:51 Svar

    Jeg kjenner meg igjen 100% gitt. Men jeg håper at minstemann vurderer oppveksten på andre parametre enn antall album…
    Tror kanskje vår første fikk litt vel mye oppmerksomhet. Som første barnebarn i begge familiene også så hun er en skikkelig stjerne. Lillebror har fått mindre oppmerksomhet, men på den andre siden – kanskje slappet litt mer av. Han er mer omgjengelig og sosial som liten, ikke lett å vite om det er personlighet eller at vi nå har et herlig kaos hjemme:)
    Tror uansett det er både positive og negative sider. Men det som jeg er bombesikker på er: at å ha et søsken det viktigste! 🙂 Den søskenkjærligheten jeg ser er jo helt rå! La oss leve i nuet og blåse litt i alle bildene.

    • Susanne Kaluza

      24/09/2013 at 13:37 Svar

      Ja, det tenker jeg også. Kanskje er det ikke de små det er synd på? Kan jo ta litt vel av i oppmerksomhet -og kameraklikk- for førstemann..

  • Ulla

    24/09/2013 at 11:53 Svar

    Oops, tatt på kornet som vanlig ja!:) Joda, hos oss er det nok som hos de fleste andre. Med hovedfokuset på en bebrillet litt forsiktig førstemanns skolestart, ble nok andremann hengende litt etter oss tre andre. Husker bilturer da vi kjørte i vei, hvor en liten stemme fra lillebror i baksetet spurte sånn forsiktig: «Hvor skal vi nå?»… mens vi tre andre hadde hele dagens planer klart opplagt. 🙂 Det slo oss at lillebror satt foran tv´n etter middag og fram til leggetid uten egentlig å være sammen med oss, og vi fikk fryktlig dårlig samvittighet, men sånn var det faktisk. Stille, småsur og sint var han også , kanskje ikke så rart!:)
    Han var liksom så liten hele tiden, selv om han jo ikke var det. Ting har snudd, og vi har tatt oss litt det, og Lillebror har blitt et fullgodt medlem av firerbanden heldigvis:)

    • Susanne Kaluza

      24/09/2013 at 13:39 Svar

      Hahahaha, det husker jeg kjempegodt fra egen oppvekst og. Søsteren min var alltid informert om alt som skulle skje, mens jeg satt i baksetet og var forvirra. Jeg var liksom så liten at det ikke var vits å å fortelle meg ting. Kanskje det er derfor jeg ble journalist og besatt av å finne ut av ting selv?

  • Synna

    24/09/2013 at 11:54 Svar

    Bra innlegg.
    Kjenner jeg meg igjen? Trodde det, men når jeg tenker meg om så stemmer det faktisk ikke. For vet du, jeg drev og sorterte bilder fra i fjor og så at vi haadde tatt drøssevis av bilder av nykommern (10 mndr) . Men hadde faktisk «glemt» eldstemann litt tydeligvis. Fant maks 5 bilder bare av henne.
    Ikke bra….nå skal det knipses, hehe

    • Susanne Kaluza

      24/09/2013 at 13:36 Svar

      Hahahahaha, «godt» å høre det går begge veier 😉

  • Hege Ø. Eikin

    24/09/2013 at 12:38 Svar

    Jeg så engang en tegneserie, der man skisserte et barns inntrykk av verden. På 60-tallet, 70-tallet, 80-tallet og 90-tallet, med foreldrenes ansikt helt opp i barnets, alle preget av sin tids stil mht frisyre, briller, klær etc. Barnet fra i dag ser rett opp i to Iphoner, og foreldrene kan kun skimtes i bakgrunnen der de stolt fotograferer sin håpefulle…

    • Susanne Kaluza

      24/09/2013 at 13:36 Svar

      Den hørtes treffende ut! Husker du hvor du så den hen?

  • Tonje

    24/09/2013 at 14:00 Svar

    Her er det nesten omvent, vi glemte neste å ta bilder av eldste mann, så når nr 2 kom så hadde vi bestemt oss for at det skulle vi ikke glemme denne gangen.. Uansett var jeg flinkere til å sette de bildene jeg hadde av eldste mann inn i fotoalbum og skrive ned ting, med nr 2 har jeg ikke satt meg ned å fått gjort det enda. Enda jeg har en haug av bilder av han.

    • Susanne Kaluza

      25/09/2013 at 09:29 Svar

      Ja, det er vanskelig å få tid til å notere hver minste milepæl når du har et barnehagebarn som løper rundt. Kjenner følelsen!

  • C.

    24/09/2013 at 21:40 Svar

    Jeg kjenner meg ikke igjen. Med første tenkte jeg faktisk ofte at «dette kommer jeg til å huske», dum som jeg var, så jeg skrev ikke ned alt og har glemt mye. Med de etterpå har jeg vært mye flinkere til å skrive ned ting fordi jeg vet jeg glemmer.
    Bilder er en lidenskap, så vi har masse bilder av alle ungene, det er ikke noe vi glemmer. Vi har vært veldig nøye med å passe på å ikke alltid ta bilder faktisk. Jeg må være «streng» med meg selv for å ikke alltid ta bilder eller filme, men også bare være i øyeblikket en del. Jeg synes det er en viktig balansegang, så vi er bevisste på det.
    Jeg synes egentlig den overskriften i seg selv var litt grusom, og er veldig glad den ikke traff meg.

    • Susanne Kaluza

      25/09/2013 at 09:31 Svar

      Jeg har også lagt inn bevisste fotopauser. På ferie har vi f.eks med kamera på stranda én dag, men lar det bli på hotellrommet resten av ferie. Viktig å huske å være i øyeblikket, og ikke bare dokumentere det..

  • Hege

    24/09/2013 at 21:43 Svar

    Jeg ser den – nå skal det ikke sies at vi har så altfor mange album av storebror, men det ble knipset heftig da. Dog da hadde jeg ikke smartphone og hadde derfor et kompakt kamera liggende fremme hele tiden. Jeg tok bilder og små filmer av han – og nettopp disse snuttene på 1-3 minutter er veldig moro å se på nå.

    Lillebror blir fotografert, men på en annen måte. Jeg har bra kamera i telefonen og knipser når jeg kan og husker på det. Prøver jo siden det er en fordel å ha litt å velge i når man skal lage kalender til jul og det året vi lagde fotobok ble det stor jubel. Særlig blant familie i andre land som ikke har så enkelt for å laste ned bilde e-poster. Så må nok trå til igjen og lage noe!

    • Susanne Kaluza

      25/09/2013 at 09:32 Svar

      Ja, fotobok er gull verdt! Jeg lager på iPhoto, og forsøøøøker å gjøre det etter som bildene blir tatt, men nå har jeg et etterslep på et par måneder gitt, så blir nødt til å ta et skippertak snart 😉

  • Jona (www.mammalivet.com)

    25/09/2013 at 10:58 Svar

    Ja, man har jo mer tid til å dulle med foto og albumlaging med førstemann, men jeg syns ikke folk skal ha så innmari dårlig samvittighet pga for mange/for få bilder. Jeg tror vi gjør så godt vi kan som foreldre, og blir det litt færre bilder av andre eller tredjemann så er ikke det noen katastrofe. Men når det er sagt, så er jeg uendelig takknemlig for at mamma og pappa tok så mange bilder av meg i berndommen. Det er utrolig morsomt å se på bildene nå sammen med mine barn, mine søsken og foreldrene mine.

    Jeg prøver å ta bilder av alle barna mine i hverdagen og filme minst en gang i måneden. Men vi sitter ikke med mobiltelefon eller speilrefleks i ansiktet på dem dagen lang, og vi har innført visse tider ila dagen som er helt mobil, kamera og nett-frie, med fokus på familietid og ingenting annet. Jeg er oppvokst på 80 og 90-tallet og jeg tror ikke jeg lider av at pappa ofte grep kameraet når han følte for det. Tvert i mot. 🙂

    • Susanne Kaluza

      25/09/2013 at 11:12 Svar

      Godt oppsummert Jona. Jeg koser meg også gløgg med albumene til pappa,-og deler jo bildene hans titt og ofte her inne. Men det er likevel forskjell på hans en film med 24 klikk i løpet av en 14 dagers ferie og vår speilrefleks/IPhone bonanza..

  • Her gikk jeg til innkjøp av speilrefleks når vi skulle ha nr 1, oppgraderte det med nr 2 og nr tre fikk ny linse. Jeg har tatt månedsbilde med alle tre. Og siden fotografgenet er svært fremtredende her er det x antall bilder av dem alle tre, men mye mindre av nr 2 og 3 enn nr 1 😉

  • Anne

    27/09/2013 at 10:51 Svar

    hehe, jeg trodde altså (en kort tid) at jeg var adoptert når jeg var liten… For, det var jo ingen babybilder av meg… Broderen hadde egen babybok, og det sto bilder av han her og der, meg derimot var det ikke bilder av…

    Vel, det viste seg at det var ikke riktig så dramatisk. Det finnes ikke babybok, det stemte, men halvparten av bildene _var_ av meg, det var bare ikke så lett for meg å se, delvis fordi jeg hadde lettere for å tro at det skrukketrollet var noen annen enn meg, og delvis fordi jeg hadde nokså mye guttetøy på til hverdags ettersom jeg jo naturligvis arvet av broderen.

    Jeg synes at foreldre kan strekke seg litt i å sørge for at det blir en viss balanse i hvor mange fotobøker og bilder man setter frem av de ulike barna, men det kan jo handle like mye om at man begrenser seg litt til nr 1. som å absolutt knipse i hel nr 2 😉

Post a Comment