Hvem rammer egentlig reservasjonsretten?

Mandag inviterte TV2 meg til å fortelle om aksjonen vår for lik fastlegehjelp i tv-studio. #minkropp

I går fikk jeg en hyggelig mail fra Høyre, som presiserte at et svar fra deres Stortingsgruppe skulle regnes som et svar fra alle, og spurte pent om jeg ikke kunne ta bort epostadressene deres fra bloggen min snart. Representantene deres fikk nemlig hundrevis av mail som fylte opp innboksene deres på Stortinget, og det er selvsagt irriterende å måtte bruke tid på å svare og slette alle.

Vi gir oss ikke nå!

Jeg har jo medfølelse for det. Selv har jeg nemlig også fått hundrevis av eposter, Twittermeldinger og Facebookmeldinger de siste dagene.

Men epostene til meg har en annen karakter, enn de som kommer fra engasjerte velgere som krever svar på hvorfor Høyre, KrF og FrP vil innskrenke kvinners rett til å få lik helsehjelp hos fastlegen sin. Tilhengerne av en slik henvisningsnekt for fastleger (så mye mer passende ord enn «reservasjonsrett», synes du ikke?) sier at vi oppkonstruerer et problem som ikke finnes. «Det er bare rundt 200  fastleger som vil nekte lell», sier de. «En dråpe i havet.» Vel, hvis disse fastlegene har like lange lister som kollegaene sine, berører deres henvisningsnekt over 200 000 pasienter. 

«Men de har jo sniknektet i mange år allerede», sier tilhengerne. «Det er jo ingen som har hatt noe problemer med det!» Og det er her innboksen min kommer inn i bildet. For det er nettopp kvinner som har hatt problemer med det som kontakter meg nå.

Også Aftenposten har fått øynene opp for aksjonen vår, og ba meg skrive kronikk om saken. Som sagt så gjort.

En klassisk historie er denne:

«Hei!

Takk for et kjempefint innlegg i aftenposten idag.
Da jeg var 24 år, var jeg allerede mor til 2 flotte jenter. Vi bodde på et lite sted i det klassiske bibelbeltet. Uventet ble vi gravide, og det var på det tidspunktet uaktuelt å få nr 3. Jeg gikk til legen, og var tydelig på hva mine behov og ønsker var. Legen ville sende meg hjem, og insisterte på at jeg skulle bruke 4 uker til på å tenke. Han formante at abort ikke skal være en lettvint løsning, og jeg som allerede hadde 2 friske barn, kunne da ikke ha noe problem med å ønske nr 3 velkommen? 
Å vente 4 uker til ville ført til at jeg hadde gått over fristen for medisinsk abort, og måtte foreta inngrep istedet.
Jeg har tenkt mye på det i ettertid, hva hvis jeg var en usikker person med masse dårlig samvittighet? Hva hvis jeg ikke var sterk, visste hva som var riktig for meg og min familie? 

Reservasjonsretten for leger må ikke bli virkelighet.

Mvh»
(Red anm: Ytterligere informasjon om hennes private situasjon som var en medvirkende faktor til at hun ønsket abort har jeg tatt ut av eposten sammen med kvinnens nanv for å beskytte innsenderens identitet)
En annen kvinne er bosatt i en liten Telemarksbygd, der tre av syv fastleger reserverer seg-med kommunens velsignelse.
I Edland i Vinje nekter fastlegen å skrive ut p-piller. Det har, som NRK rapporterer, ført til at russejentene har måttet gå omveier for å skaffe seg nødvendig prevensjon.
En annen som har sett den mørke siden av «reservasjonsrett» er gynekolog og fødselslege Gro Nylander. Hun har selv sittet i abortnemnda mange ganger og støtter kampen vår mot henvisningsnekt helhjertet.

Gro Nylander har doktorgrad i medisin, har selv sittet i abortnemnd og har over 30 års erfaring fra legeyrket.

«Hun var smalkinnet og rødøyd, 17-åringen som satt foran meg i ankenemnda. Hun hadde gått over grensen på 12 uker for selvbestemt abort.  Nå var hun 16 uker på vei.  Først falt det henne ikke inn at hun kunne være gravid etter det ene møtet med ”han fulle på fest”.  Da hun etterhvert forstod det og bestilte time hos doktoren i bygda kunne ikke han hjelpe henne – av ”samvittighetsgrunner”.  Han ba henne gå hjem og tenke seg om. Etter to uker kom hun tilbake, hun hadde ikke ombestemt seg og var like fortvilet. Omsider fant så denne forvirrede tenåringen frem til en lege i nærmeste lille by. Da hun endelig kom til sykehuset sa de at det var kommet for langt, hun kunne ikke få abort, men hun kunne anke sentralt. Hun tvinnet et lommetørkle mellom hendene og så ned, der hun satt foran oss i nemnda.»

Du kan lese hele den gode kronikken hennes her. 

Så selv om jeg har medfølelse med politikernem som må svare på og slette epost etter epost fra opprørte velgere, er medfølelsen min større med kvinnene som faktisk rammes av reservasjonsretten.

Vi gir oss når polikerne lover å la oss få ha livmoren vår, -og fastlegen vår- i fred!

Vil du være med i aksjonen? Send brev til politikerne og fortell hva du synes om å gi fastleger lov til å nekte å skrive respter på p-piller og skrive henvisning til assistert befruktning eller abort. Fremgangsmåten finner du her.  Skriver du om aksjonen på bloggen din, så send meg link, så poster jeg den her på bloggen. Sammen er vi sterke!

Gøy å se hvor mange som deler aksjonsbildet vårt på Facebook og Instagram. Det er bare å fortsette å spre ordet! #minkropp

 

No Comments
  • Lilly

    09/10/2013 at 09:16 Svar

    Hei, først: flott at du engasjerer deg i en vanskelig sak – må innrømme at jeg ikke helt har bestemt meg for hvor jeg står i denne saken…Men jeg synes ihvertfall ALTFOR mange tar abort (og det er vel de fleste enige om). Og jeg klarer ikke å la være å kommentere dette: det første eksempelet i innlegget ditt, om en kvinne på 24 år som har to barn sammen med sin mann og blir uplanlagt gravid med nr 3. Synes du/dere virkelig det er en grunn til provosert abort????!! Det at det passet dårlig å få barn nr 3 på det tidspunktet er vitterlig ingen grunn til å abortere det bort. Synes det var et utrolig dårlig eksempel, og her var det fint at legen gjorde det hun/han kunne for å overtale dette paret om at abort ikke er løsningen.
    Når det er sagt så vet jeg at det ikke er slike enkelteksempler du er ute etter å diskutere, Susanne – men jeg klarte ikke la være å nevne dette. Synes det var et svært trist eksemepl på at abort velges litt for «enkelt».
    ha en fin dag.

    • Susanne Kaluza

      09/10/2013 at 09:38 Svar

      Hei Lily,
      Hun hadde andre gode grunner og, men i dialog med henne, strøk jeg det fra eposten (sammen med navnet hennes) før jeg publiserte for at hun ikke skulle være gjenkjennelig for slekt og venner.

      Når det er sagt så synes jeg at vi kan gjøre masse for å få lavere aborttall. Her er noen eksempler fra KrF som jeg (i motsetning til henvisningsnekt) mener er til det beste for alle parter:

      – øke kvaliteten i seksualundervisningen.
      – at det skal være tilgang på gratis prevensjon for unge opp til 24 år, og at helsesøstres og jordmødres rett til å skrive ut resepter forlenges tilsvarende.
      – at informasjon om prevensjon gjøres tilgjengelig for minoritetskvinner.

      Men når en kvinne først er gravid og har bestemt seg for å ta abort er det for sent med moralisering. Da må det få være hennes valg. Håper du er enig med meg i det!

      Mange klemmer fra
      Susanne

    • MB

      09/10/2013 at 09:42 Svar

      Hei! Igjen, takk Susanne, for at du gir denne vanskelige saken oppmerksomhet. Abort ER vanskelig, og et følelsesladd tema. Men jeg ønsker å kommentere til Lilly, hvordan kan du si at denne kvinnens abort var en «enkel» løsning? Du vet ingen verdens ting om hennes grunner for å ta abort. Hun skrev at det var _uaktuelt_ å få et tredje barn. Noe av problemet med abort er at dersom man tar dette vanskelige valget, og velger abort, blir hun i tillegg til den følelsesmessige belastningen dømt av mennesker som ikke vet noe om hennes grunner. Dette vanskelige valget må i aller siste instans være den gravide kvinnens valg, ingen andres.

      • Line Konstali

        09/10/2013 at 10:04 Svar

        Siden vi vet altfor lite om kvinnen som ville ta abort med barn nr. 3 tror jeg vi skal gjøre klokt i å ikke si det var en enkel løsning. Kanskje hun hadde en sykdom eller noe annet vanskelig i livet som gjorde det umulig å se for seg barn nr. 3. Kanskje følte hun at hun ikke hadde mulighet til å ivareta de to eldste.

        Min historie er slik: Jeg er vokst opp i et typisk KRF-hjem og er soleklar på at jeg selv ikke ville tatt abort. Da jeg gikk på VGS tok jeg lett til orde for fosteret i alle debatter og jeg kunne ikke forstå at noen kunne være så grusomme at de bare fjernet barnet sitt.

        Som 19-åring opplevde jeg derimot at en venninne kom i en svært vanskelig situasjon. hun var gravid og det var slutt med kjæresten (som ba henne dra til H….), foreldre som var skilt og bitre fiender og en søster som var rusmisbruker. Hun valgte å ta abort i det stille – så hun ikke skulle «påføre foreldrene mer smerte».

        Jeg så meg selv og mitt liv. Jeg hadde vokst opp i et trygt og stabilt hjem med varme, kjærlige og gode omsorgspersoner. Alt hadde jeg fått på sølvfat. En gang spurte jeg moren min: hva ville du gjort hvis jeg var gravid? Jeg glemmer aldri svaret: Jeg støtter deg, men da må du bo hjemme til du er i stand til å ta vare på barnet ditt, og nåde deg hvis du dropper utdannelsen din!

        Hvem var jeg til å dømme? Hvis jeg hadde havnet i samme situasjon ville jeg mest sannsynlig klart meg helt fint.

        I boka mi, Ikke bare mamma, tar jeg til orde for kvinner som gjerne ønsker å beholde barnet, men som likevel møter press, forventning om abort. Les den og bli klokere!

        Ellers – Enig med deg, Susanne. Leger har allerede en reservasjonsrett på selve ingrepet. Det holder.

        • Tony

          09/10/2013 at 11:27 Svar

          Line jeg er helt enig med deg. typisk i alle diskusjonene om abort så er det kvinnes rett til abort som diskuteres og det ganske unyansert.
          før det første så klarer jeg ikke å forstå at man trenger å bli gravid i dagens Norge dersom en ikke ønsker det. Ingen kan komme og fortelle meg at vi er uopplyste om preventiver.
          Tar en sjangsen på å ikke bruke preventiver så gambler man. Noen ganger skjer det at en taper og blir gravid. Da blir spørsmålet om abort da blir riktig.
          En annen siden i et par forhold. Hva med om mannen ønsker barnet men kvinnen ikke. Graviditeten krever stort sett 2 stykker, men hva da ?
          I Norge har fosteret som kjent ingen rettigheter, er det også riktig ?

          som dere sikkert forstår så mener jeg at abort ikke er et enkelt spørsmål å ta stilling til eller å gi et godt svar. Her snakker jeg ikke om de som har medisinske grunner for abort, men disse må også gå i seg selv og spørre hvorfor ble jeg gravid.

          • KristinB

            11/10/2013 at 20:52

            Kjære Tony! Litt ironisk at du stiller deg uforstående til folk som er uopplyste om prevensjon – det er jo tydelig at du selv ikke er helt opplyst på området. Det finnes nemlig per i dag ingen prevensjonsmetode som er 100% sikker, og dermed blir det nødvendigvis sånn at der hvor det finnes kvinner som har sex så vil det også finnes kvinner som blir uønsket gravide.
            Mvh KristinB

  • Ingvild

    09/10/2013 at 09:47 Svar

    Kjempebra at du har fått så mange med på denne aksjonen! Irritasjonen som Høyres stortingsrepresentanter kjenner over å måtte slette så mange eposter er virkelig ingenting mot at de vil innskrenke norske kvinners selvbestemte rett til abort, og alle pasienters rett til lik behandling uansett hvor de bor. La dem få høre det! Jeg oppfordrer alle til å delta i #minkropp!

  • gaga

    09/10/2013 at 09:58 Svar

    ALLE mener at det blir tatt for mange aborter. Jeg har ALDRI møtt noen som mener at det er uproblematisk å ta abort.

    Selvbestemt abort har ALDRI handlet om å være FOR abort. Det handler om at det ikke er ANDRE mennesker, mennesker som ikke har noen innsats eller innspill som skal bestemme om når en abort skal skje. Hvis ikke Legen vil være far og betale husleia når barnet går på høyskole, skal han ikke ha medbestemmelse om forpliktelsen.

    Men jobben med å kutte ned på utførte aborter MÅ komme på den andre siden av samleie ; det må komme med å gjøre det enda mer akseptert å ha sex, og ved å øke bruken av prevensjon generelt. Ikke bare for å unngå aborter, men fordi barn skal være planlagte.

    Blant annet bør vi snart få virksome medisinske prevensjonsmidler for Menn. Dette er helt klart ett savn. OG det kommer til å bli enda viktigere når vi får virksomme medisiner mot virus-baserte SOS. Det er en grunn til at vi har såpass mange aborter på tross av dagens behov for Safe-sex. I motsetning til hva tilhengerene sier, sex ER bedre uten gummi

    Og det hadde vært greit om vi drepte myten om barn som uvurderlige gaver som bare bringer lykke. Barn er ARBEID. De er ett veritabelt slit over mange år, og det gjelder selv de som kommer ut «normale og uproblematiske». Legg på funksjonshemminger eller helt vanlige dysfunksjonaliteter, og du har noe som kan knekke den sterkeste.

    Jeg har to, og det er ingen tvil om at jeg feilvurderte hvilken belastning jeg kunne takle over 20+ år. Jeg skal klare det, men det hadde vært bedre om vi hadde stoppet på en, og jeg kommer ikke til å klare dette fordi det er enklet og lystbetont, men fordi jeg er mann, og en ting med å være mann er at du står løpet ut, du fullfører den oppgave og det ansvar du har påtatt deg.

    Det er noe virkelighetsfjernt å ikke se at ett ekstra barn i en familie av 4 kan ødelegge alt. Det er litt «Tar du denne , klarer du denne». Og vi vet hvordan denne historien endte. Og det er direkte aroogant å mene at en prest eller en lege skal kunne bruke sin autorative makt til å overtale eller overprøve deg til å gjøre noe du selv har allerede har vurdert.

    • tony

      09/10/2013 at 11:37 Svar

      gaga jeg er enig med en del av det som du skriver men ikke alt.
      Bare slik at vi har det klart så er sex akseptert. Dersom det var feil ville folketallet gå tilbake. Det som kanskje ikke er akseptert enda, og godt er det, fritt sex med hvem som helst. Vi har da enda klart å bevare et snev av moral.Jeg er totalt 100% enig i at menn bør ta mye mere ansvar for preventiver enn de gjør idag. Egentlig så bør de ta hovedansvaret fordi at i mange tilfeller så «prøver » de seg. De bruker fort det hodet uten hjerne og ikke det med hjerne.

      Du klarer ikke å drepe myten at barn er lykke. For det er de selv om de kommer med mye arbeid.Dersom du ikke ønsker barn og ser på de som en pest, ikke få barn. Så enkelt er det. Å si noe annet kalles ofte for ansvarsfraskrivelse og for noe blir gjerne abort en del av det.

      • gaga

        09/10/2013 at 12:31 Svar

        Jeg tror du misforstår hva jeg mener med at sex er akseptert. Det du påpeker er at sex er godtatt,vi forventer å bruke sex til å lage barn. Vi har en kontekst for sex der den ligger underordnet andre behov: kjærlighet, barn, samliv osv.

        Vi er nødt til å komme dit at kvinner og menn er frie til å initiere sex bare for sexen sin egen skyld, for det er som regel i disse situasjonen idag prevensjon blir droppet. Det er som regel her de uplanlagte barna kommer fra.

        Det store spørsmålet i dette er om det er så mye mer moralsk riktig at sex skal utføres i fylla uten bevisthet om prevensjon for å slippe å måtte vokalisere hva man egentlig ønsker, enn at man følte seg fri til å vokalisere sex på en mer normal måte. Vi sier ofte, «Jeg er sulten , skal vi stikke å spise?» og vi regner ikke det som moralsk problematisk.

        Jeg vokste opp i vestlansk bygdesamfunn, der den «lille voldtekten» (Gjentatt prøve seg til jenta hadde sagt nei ofte nok til at det var akseptert at hun ikke var interesert i sexen, og derfor ikke var «løs») og å drikke til man ikke husker noe, var en vesentlig del av hvordan man kunne leve ut sine naturlige lyster. Samtidig vokste jeg opp i ett radikalt feministisk hjem, så jeg kunne aldri fungere i denne sosiale konteksten. Jeg klarte faktisk engang å stigamtisere meg fra omgangskretsen via å melde inn det jeg var lært opp til å mene var voldtekt.

        Dette er en arv jeg ser vi fortsatt har spor av, og jeg ikke ser hvorfor. Vi har ikke noen av de dobbeltmoralistiske kontekstene som formet disse tradisjonene lenger.

        Jeg skrev ikke at barn ikke er lykke; jeg skriver barn er ikke BARE lykke. Legen i innlegget og Lilly baserer seg på myten om at barn KUN er lykkke; det finnes INGEN arbeid; INGEN belastning; INGEN innsats. Kun «flyte i skyene» nytelse over barnets vidunderlige tilstedeværelse.

        Et annet punkt jeg prøvde å drive fram, er at ting endrer seg over tid. Jeg ville ha barn. Jeg fikk ett barn. Jeg undervurderte utfordringen med flere barn, jeg fikk derfor barn nummer 2. Lettheten i din konsekvensutredninger at jeg da ikke skulle fått dette barnet. Hva mener du da? At jeg skal skyte det i 4 årsalderen fordi det ble for tungt? Sende det i barnehjem? Bare skille meg å håpe at ex-kona var flink nok til å hanke inn en erstattningsfar? Hvor er LIVSFORSTÅELSEN av de lette prinsippoppfatningene dine?

        Det var ikke engang en lett beslutning, det var en beslutning basert på mange faktorer. Det ble en feilbeslutning, og det er jeg bevisst. Mange er det ikke, derfor er det mange som skiller seg. Vi har så langt sluppet det.

        Man KAN klage på innleggsskriver «Hvis dere var fornøyd med 2, hvorfor ikke sterilisere en av dere da?» Og svaret var nettopp at de ikke var forøyd med to. De ville ha flere. Men de KUNNE IKKE HA flere på dette tidspunktet. Å gjøre dette til en «Lett» bestlutning uten noen ettertanke, kun muliggjordt med lovgivningen om selvbestemt abort, er å undervurdere andre mennesker.

      • Guro

        09/10/2013 at 12:54 Svar

        «Du klarer ikke drepe myten om at barn er lykke»? Barn ER ikke lykke for alle! Selv om du opplever barn som en lykke og en berikelse, er det slett ikke sikkert ALLE føler det på den måten. Livssituasjon er åpenbart en svært viktig faktor. Tror du en gravid 15-åring greier å se det slik du beskriver? En fattig 22-årig student, nettopp forlatt av kjæresten? Hun som har blitt voldtatt? 3-barnsmoren som midt i en skilsmisse finner ut at det er en til på vei? Se litt lenger enn din egen nese.

        Med tanke på prevensjon, er det jo da ugjenkallelig slik at ingen prevensjonsmidler er hundre prosent sikre. De vanligste har vel omkring 90 prosent sikkerhet. Det vil si at 1 av 10 tilfeller kan resultere i barn.

  • Stine

    09/10/2013 at 10:13 Svar
    • Susanne Kaluza

      11/10/2013 at 07:53 Svar

      Takk for tipset!

  • susanna

    09/10/2013 at 10:25 Svar

    jeg må si det er nettopp det første eksempelet ditt som provoserer meg mest når det gjelder abort idag. det at det «ikke passer» med en nr 3 når man ellers er frisk og har familierammer, ja, da får man heller gjøre det beste ut av det. rett og slett. jeg vet du synes det høres for lettvint ut, men det synes jeg også om ditt synspunkt. så da får vi være enige og å være uenige. jeg er aktiv i kvinnekamprørsla, men for meg står faktisk livsretten enda høyere enn kvinnekampen.

    • Susanne Kaluza

      09/10/2013 at 10:37 Svar

      Var 15 000 illegale aborter i året før vi fikk selvbestemt abort i Norge. Like mange fostre, med andre ord, men med strikkepinner døde også mange av kvinnene. Fri abort ER kamp for liv.

      Når det gjelder denne kvinnens valg vet du ingenting om hennes situasjon, og de personlige årsakene til hennes valg. Som jeg skrev over har jeg slettet detaljer fra brevet (i tillegg til navn) som kan gjøre hennes historie gjenkjennelig for slekt og venner. Jeg reagerer på at du stiller deg til doms over et menneske på denne måten.

      Når det gjelder å få ned aborttallene skisser jeg noen konstruktive forslag over:
      – øke kvaliteten i seksualundervisningen.
      – at det skal være tilgang på gratis prevensjon for unge opp til 24 år, og at helsesøstres og jordmødres rett til å skrive ut resepter forlenges tilsvarende.
      – at informasjon om prevensjon gjøres tilgjengelig for minoritetskvinner.

      Men når en kvinne først er gravid og har bestemt seg for å ta abort er det for sent med moralisering. Da må det få være hennes valg.

      Men er du ikke enig i det får vi være enige om å være uenige ja 🙂

      • susanna

        09/10/2013 at 13:59 Svar

        jeg ser at jeg er særs provoserende, men jeg mener altså at så lenge det ikke går på liv og helse løs, man er voldtatt, eller er et barn – så bør man ikke ta abort. for meg er den lille celleklumpen et bittelite barn, og for å la det få leve, kommer jeg heller gjerne med en dose moralisme – rett og slett fordi jeg mener det er grunnleggende moralsk feil å ta livet av et annet menneske.
        jeg er dog enig i at fri abort er en nødvendig lov å ha — helt til samfunnet har klart å legge til rette for alt som gjør det vanskelig for mennesker å bære frem disse barna.

      • Isse

        10/10/2013 at 12:14 Svar

        Det er faktisk du som har valgt å presentere det første eksemplet på denne måten, så det er strengt tatt ikke lesernes feil at de ikke vet noe om denne kvinnen. Slik du fremstiller det, så er det faktisk det at «det ikke passer» med et 3 barn som er grunnen for ønsket om abort. Da får du heller presisere eller bruke et annet eksempel i stedet for å «reagere på at folk stiller seg til doms.»

        • Susanne Kaluza

          11/10/2013 at 07:56 Svar

          Poenget er jo: Vi har selvbestemt abort i Norge i dag. Da er det ikke opptil legen å legge hindringer i veien, uansett om dette er hennes femte abort eller første. Slik er loven. Er man uenig i det får man a) få flertall i Stortinget for å endre abortloven og b) Være ærlig på hva man vil stemme før valget. I denne saken er ingen av de kriteriene oppfylt.

          Når det er sagt synes jeg -som jeg har understreket mange mange ganger- ikke at abort er en enkelt sak. Jeg håper jeg aldri kommer i den situasjonen at jeg vil vurdere å avbryte et svangerskap selv. Samtidig ser vi fra Norge før abortloven kom og fra land som Polen og Irland at vi tjener null og niks på å nekte kvinner som ønsker det å ta abort.

          Jeg har elsket barna mine fra det sekundet jeg fant ut at jeg bar dem i magen min. Det unner jeg alle barn.

    • gaga

      09/10/2013 at 10:42 Svar

      Det er bare fordi du har lesevansker og mener at «og det var på det tidspunktet uaktuelt å få nr 3» betyr det samme som «at det “ikke passer” med en nr 3 »

      Setningen som ligger i innlegget rommer typisk en klar problemforståelse og helt klare rammer som også inkluderer hvorvidt man er frisk og eventuelle familierammer, og det i ett tidsperspektiv også.

      Grunnen til at du føler det er så lett, er fordi du lener deg til ett prinsipp i forhold til andre mennesker praktiske liv, og det ER lett. Problemet er når du tror folk kortslutter beslutninger uavhengig av virkeligheten for å kunne gjøre lette prinsippfaste beslutninger. Det er ikke noe positivt og høymoralsk; det er rett og slett dumt.

      Det er når man vekter alle faktorer og skal gjøre beslutningen selv i forhold til sine egne begrensede evne til å forutse fremtiden at ting blir VANSKELIG, og de absolutt fleste mennesker gjør dette i en sånn situasjon. Og det er når disse beslutningene må gjøres i mot sine egne prinsipper , at det virkelig blir smertefullt.

      • Susanne Kaluza

        11/10/2013 at 07:57 Svar

        Jepp! Veldig godt oppsummert!

    • M

      09/10/2013 at 12:44 Svar

      Som du ser (hvis du leser posten godt), har Susanne redigert bort deler av historien hennes – slik at jenta ikke skulle være gjenkjennelig for slekt og venner. Provoserende at du dømmer andre menneskers valg på den måten. De aller, aller fleste som tar abort har en god grunn for det – og tar avgjørelsen fordi de ikke er rede til å ta ansvaret det er å få et barn. Man ser daglig mennesker som neppe burde vært foreldre, synes du det er riktig å sette barn til verden når man ikke kan ta vare på dem på en god måte? Du bør passe deg med å bruke ord som «lettvint løsning».

  • Line Konstali

    09/10/2013 at 10:45 Svar

    Jeg er enig i mye av det du sier, men noen ganger går du også litt langt. Spesielt i omtale av reservasjonsleger. Jeg har selv deltatt på seminarer om temaet (f.eks. på Litteraturhuset) der frontene ikke er like steile.
    Du har fått et godt motsvar fra en dyktig katolsk blogger her: http://stsunniva.blogspot.no/2013/10/skriv-brev-et-frimodig-forsvar-for.html

    Ellers er jeg som sagt fortsatt enig med deg i det rent prinsipielle – har hun bestemt seg er det kvinnen som tar det etiske valget. Antallet aborter har også gått ned siden 70-tallet siden antall uønskede graviditeter også har synket.

    Jeg ønsker å utfordre deg til å imøtekomme Ragnhild Aadland Høns innlegg.

    • Susanne Kaluza

      11/10/2013 at 08:02 Svar

      For å understreke: Jeg tror henvisningsnektende leger kan være svært dyktige og empatiske leger, men jeg får alt for mange eposter om dagen fra kvinner som har opplevd det motsatte. Da er det ikke vår jobb som samfunn å endre loven for å tilpasse oss fastlegen, men å beholde loven for å beskytte pasienten.

      Vi trenger også disse 200 legene i Norge, og jeg er sikker på de kan gjøre en glitrende innsats, f.eks på et sykehjem.

      Tenk hvordan vi ville vi reagert om det var konsevative, muslimske leger som nektet ungjentene p-piller fordi det kunne ha aborterende effekt? Men når det er konservative, kristne så skal vi innskrenke kvinners rettigheter for å tilpasse oss dem?

      Det er rett og slett galt.

      • Line Konstali

        11/10/2013 at 15:48 Svar

        Av de som nekter å henvise er det også ikke-religiøse. Dette til informasjon (og ja, jeg vet at de kristne er i flertall).

        Vi skal ikke tilpasse oss fastlegene, for retten til selvbestemt abort er soleklar. Men noen vil reservere seg. Egentlig er jeg jo på mange måter enig med deg, men jeg reagerte på demoniseringen av reservasjonsleger. 🙂

  • Siv

    09/10/2013 at 11:31 Svar

    BRA INNLEGG!!!!!

  • underveis

    09/10/2013 at 12:00 Svar

    Det som blir vanskeligst i denne debatten er når «noen» går inn i den med et helt svart-hvitt perspektiv der det går visstnok helt glassklare skiller mellom rett og galt – og dermed skal det liksom ikke være mer å snakke om, ikke mer å lytte til, ikke mer å forstå. Hvis enhver diskusjon som berører abort alltid, alltid bare skal dreie som for/mot abort, svart-hvitt, galt/rett – og ingen ting i mellom det – så klarer vi ikke håndtere kompliserte sammensatte livsspørsmål på en god og klok måte verken som enkeltmennesker elller som samfunn.

    Jeg tror at ingen er «for» abort. Ingen går i gatene og ønsker seg flest mulig aborter for flest mulig. (Det siste døgnet er jeg blant annet blitt kalt «abortforkjemper» – det er jeg ikke. Men jeg er for dagens lovgivning.) Vi bør alle prøve å bidra til et samfunn der færrest mulig føler at dette er det eneste valget. MEN – det er en livsfjern illusjon å tro på et abortfritt samfunn. Det finnes ikke. Uavhengig av lovgivning og moralske påbud foregår det aborter i alle land. Mange av dem med høy risiko for kvinnen.
    For å være et ansvarlig samfunn trenger vi derfor en ansvarlig lovgivning og ansvarlige ordninger rundt dette. Det er det vi diskuterer her.

    Det er adgang til selvvalgt abort fram til 12 uke i Norge. Spørsmålet er hvordan dette skal praktiseres. Skal det være mest mulig personlig ydmykende og praktisk vanskelig og belastende for den gravide kvinnen – er det et ansvarlig tiltak for å få ned abortallene?

    For det er vel det verste utslaget av svart-hvitt-argumentasjonen fra dem som tydeligvis sitter med alle svarene for andres liv – at det er kvinnen og hennes valg det moraliseres og menes om. Det er kvinnen som sitter der med magen og barnet og ansvaret. Slik det alltid har vært i menneskenes historie. Dermed er det hun som dømmes.

  • Steffan13

    09/10/2013 at 12:02 Svar

    Kanskje bruke prevensjonmidler hvis man ikke ønsker å bli gravid?
    Isteden for å først bli gravid og syte over at man ikke får muligheten til abort ved flere leger.

    • M

      09/10/2013 at 13:03 Svar

      Kanskje er det slik at prevensjonsmidler ikke er sikre? Lese seg opp før man uttaler seg, og komme med litt mer reflekterte innlegg?

      Og kanskje det også slik at mennesker – også du – feiler en gang innimellom?

      • R

        09/10/2013 at 22:24 Svar

        Steffan:
        Kanskje man bruker prevansjonsmidler og blir gravid likevel?
        Ikke bare «kanskje». Det skjer faktisk. Jeg har vært der!

        Og jeg kjenner mange andre kvinner som har blitt gravide til tross for at de brukte prevansjon. Og det var ikke sånn at de alle tok abort. De aller aller fleste valgte å bære frem barnet fordi at livssituasjonen deres tillot det.
        De av dem som tok abort, gjorde det med et tungt hjerte, selv om beslutningen nok var for det beste. For INGEN ønsker seg en abort. Og det er aldri en «lettvint» løsning. Tvert i mot så er det noe de fleste bærer med seg hele livet.

        Jeg er møkk lei av at folk som dømmer blindt og tror de vet alt om bakgrunnen for kvinnens valg.

  • tune

    09/10/2013 at 12:09 Svar

    På slutten av 90-tallet var jeg 20 år og hadde et forhold til en jevnaldrende gutt. Han var min aller første kjæreste. Vi visste godt hvordan barn ble til, men vi var uforsiktige én gang – og jeg ble gravid.

    Rett før testen viste positivt, så hadde jeg funnet ut at kjæresten min var narkoman. Han brukte heroin og hadde gjort det i mange år. Det var ingen som visste det, bortsett fra meg da, som måtte se på da han satte sprøytene.

    Jeg spurte om han trodde han kom til å slutte med heroin. Det kunne han ikke love. Jeg tenkte at om han skulle dø, så ville jeg helt sikkert klare å oppdra barnet alene. Men etter mange vanskelige avveininger kom jeg likevel fram til at jeg ville ta abort.

    I uke 6 gikk jeg til fastlegen og forklarte situasjonen. Jeg hadde bestemt meg. Jeg hadde lest om medisinsk abort, og ville gjerne avslutte svangerskapet så snart som mulig.

    Fastlegen var selv høygravid. Hun hadde «ikke tro på» medisinsk abort. Og dersom jeg virkelig ville ha abort, så «måtte jeg vente til uke 11, for da var det lettere å få med alt i en utskrapning».

    Dette var før google og internett. Jeg var ung, sårbar og i min vanskeligste situasjon så langt i livet. Jeg trodde på henne, en godt voksen lege, såklart gjorde jeg det – selv om jeg ikke skjønte helt hvordan det hun sa kunne stemme.

    Så i fem uker fortsatte jeg å være gravid med et foster jeg visste skulle bort. Det var fem smertefulle og vanskelige uker, og jeg skjønner ikke hvordan jeg kom gjennom dem.

    Da aborten var gjennomført var jeg bare lettet. Det ble slutt med min narkomane kjæreste rett etterpå. Og så fikk jeg vite at han var død av en overdose. Da angret jeg på aborten. Foreldrene hans kunne hatt et barnebarn igjen etter han.

    Femten år senere er jeg mamma til to barn. Den ene av dem brukte vi to år på å lage. Jeg kunne aldri tatt abort igjen. Men jeg har stor respekt for den 20-årige versjonen av meg selv og det valget jeg tok den gangen. Men det er ikke lett å tilgi min daværende fastlege.

    Å ta abort er et vanskelig valg. Fastlegen burde ikke få lov til gjøre det enda vanskeligere.

    Det er viktig å skape oppmerksomhet omkring dette, så all ære til dere som har startet denne aksjonen.

    • Susanne Kaluza

      11/10/2013 at 08:06 Svar

      Så vondt å lese, tune. Jeg hører mange historier som din om dagen, og det understreker viktigheten av denne kampen mot «reservasjonsretten». Takk for at du delte!

  • Kvarför

    09/10/2013 at 12:15 Svar

    Hvorfor retter man ikke samtid lyset mot den dårlige medisinske ideen om at kvinner skal ta sine gynekologiske problemer til fastlegen og kun får PAP hvert 3 år, uten ultralyd som da kan avdekke kreft i livmoren og eggstokkene.

    Hvorfor skal en fastlege få bestemme om en kvinne skal få bestemme over sin egen kropp og blande seg inn i ting som har med en kvinnes underliv å gjøre?

    Jeg bor i utlandet og fastlegen min hadde erklært meg for gal hvis jeg hadde kommet til ham for å få pap test og undersøkelser av underlivet mitt.
    Dette tar gynekologen seg av. I tillegg får jeg (uten at jeg har noe som helst tegn på kreft) pap test 2x i året fordi dette er de nyeste anbefalingene.
    Ultralyd er en selvfølge, det er den beste måten å oppdage kreft på et tidlig tidspunkt eller andre ting.

    Jeg er rystet over at et pari med medlemmer som ikke kjenner sin egen religion (i følge Bibelen dreper Gud både i hytt og pine og det er ikke snakk om at liv er hellig, i tillegg oppfordrer han til drap. Totalt dreper Gud 371186 mennesker og gir i oppdrag å drepe 1862265 mennesker.

    Det er ikke en leges ansvar å blande seg inn i valg man tar her i livet som angår en selv, pass på at vi ikke ender opp som en kopi av USA hvor abort og kvinners helse blir nedprioritert.
    Hadde jeg visst at Frp og Høyre ville gått med på et slikt forslag, hadde jeg ikke stemt på dem.

    La kvinner få ta sine egne avgjørelser og hold religionen ute av politikken og ikke minst, skolene.

  • Anniken

    09/10/2013 at 12:28 Svar

    Enig med Line Konstali over her som sier at du her har gått litt langt, Susanne.
    Håper du tar deg tid til å lese disse blogg-innleggene:

    http://stasunniva.blogspot.no/2013/10/skriv-brev-et-frimodig-forsvar-for.html

    http://casadidriksen.blogspot.no/2013/10/reservasjon-og-e-mailkampanjen-som-for.html

  • Bente Christin Ovesen

    09/10/2013 at 12:32 Svar

    Melding er sendt, skulle bare mangle om de skulle ha lov til å nekte !!!!

  • Marie H.

    09/10/2013 at 13:38 Svar

    Supert innlegg! 🙂 Skal også sende mail og delta i aksjonen! Stå på!!

  • pelle

    09/10/2013 at 15:02 Svar

    slutt og drep barn a, onde kvinnfolk

  • Heidi

    09/10/2013 at 15:08 Svar

    Du skriver: “Men de har jo sniknektet i mange år allerede”, sier tilhengerne. (Sitat slutt.)

    Er det de vi tilhengere har skrevet? Sniknektet? Eller har vi påpekt at reservasjonsmuligheten har vært gjeldende praksis, etter avtale mellom fastleger og arbeidsgivere, siden abortloven kom, og at denne muligheten stod som en forutsetning for abortloven slik den er i dag, nettopp fordi myndighetene anerkjente dilemmaet legene ble påført? Jeg opplever at du konsekvent bruker villedende retorikk og kommer med upresis informasjon både i kronikken, i innleggene og i kommentarene dine. Er dette en bevisst strategi fra din side, eller skyldes det mangel på kunnskap om saken?

    Alle er tjent med en åpen debatt med alle kort på bordet, altså korrekte opplysninger, uansett hvilken side av saken man står på.

    • Jeg

      09/10/2013 at 22:35 Svar

      Jeg kan fint gå med på at de har «sniknektet».
      For slik opplevde jeg det selv da jeg kom til legen og ble møtt med moralisering og henvisningsnekt da jeg var ung og uheldig med prevansjon som ikke fungerte.
      Det at legen sa nei til henvisning kom som et SJOKK.
      Det ante meg ikke at leger fikk si nei til sånt, og det medførte en hel del ydmykelse, flere uker med uønsket graviditet og en ordentlig psykisk knekk.

      Jeg tror ikke at så mange var klare over at henvisningsnekt var «lov» før.

      • Heidi

        10/10/2013 at 08:33 Svar

        Jeg har forståelse for at det var en vanskelig situasjon å være i, og det gjør at jeg nå ikke tar lett på å komme med en innsigelse. Jeg velger likevel å gjøre det fordi du valgte å dele denne erfaringen innenfor rammen av en prinsipiell diskusjon.

        I kommentaren min over kritiserer jeg en konsekvent villedende retorikk fra Susannes side, og bruken av ordet sniknekting når reservasjonstilhengernes syn skal presenteres, er et eksempel på denne retorikken, nettopp fordi det er et nedsettende ord som først og fremst motstanderne vil bruke, og fordi det i ordet ligger en implisitt anklage mot reservasjonslegene som hun ikke har belegg for. Det at mange ikke var klar over at reservasjonmuligheten var etablert i praksis, betyr ikke at det var hemmeligholdt, for det kan like godt være et eksempel på at de færreste setter seg inn i alle aspekter ved offentlige rutiner, og det er ikke noe som kan tas til inntekt for synet om at disse legene har sneket seg rundt og vært uærlige.

        • Susanne Kaluza

          11/10/2013 at 08:09 Svar

          Nei, det var ikke hemmeligholdt, men selv om det var praksis enkelte steder var det fortsatt ikke tilltat etter norsk lov, ref abortlovens paragraf 7. Ergo er ordet dekkende. Noe også historiene som blir delt over viser.

  • Jan

    09/10/2013 at 15:22 Svar

    Det er en ting i denne debatten som ikke har blitt belyst og som har et potensiale til å bli langt farligere.

    Jeg er på ingen måte uenig i at en person har rett til å bestemme over egen kropp men jeg ser dette som en farlig vei til noe langt verre.

    Begrunnelsen for reservasjonen er personlig overbevisning ikke sant? Gjerne kommer denne overbevisningen på bakgrunn av religion. Hva skjer om en annen lege har en religiøs overbevsining som tilsier at det er flere felt vedkommende reserverer seg mot? F eks en nynazistisk lege mot en jødisk pasient? Muslimsk lege mot en homofil pasient? En ateistisk lege mot en muslimsk pasient?

    Poenget mitt er at om man tillater at en lege kan nekte å gjøre jobben sin av overbevisningsgrunner er ikke vedkommende skikket til å sitte i den stillingen. En lege er i en særstilling i samfunnet på lik linje med f eks politi og andre nødetater.
    Deres personlige overbevisninge skal ikke ha betydning når noen ber om hjelp…

    • Lys

      09/10/2013 at 16:43 Svar

      Du sammenligner en lege som ikke ønsker å drepe et ufødt barn, med en lege som med rasistiske motiver ikke vil behandle jøder, homofile eller muslimer??? For meg vil den ene redde liv, og gjerne redde en kvinne fra å gjøre sitt livs største feil, mens den andre bare vil ødelegge for sine medmennesker. Samme hvordan dere vrir og vender på det, handler pro-choice utelukkende om den sterkestes rett – kvinnens rett til å gjøre hva hun vil, selv i et samfunn hvor hun i de aller fleste tilfeller (og da laaangt oftere enn antall aborter) burde kunne ta ansvar for sin handlinger og for sitt ufødte barn. De som ikke kan si noe i denne saken er alle de drepte, ufødte barna – så kom ikke her og sammenlign de som vil gi de svakeste en stemme med de som bærer hat til andre mennesker 🙁

      • Birgitte

        09/10/2013 at 20:46 Svar

        Det var to ting som slo meg med innlegget ditt. Det ene var at selv om det kanskje ikke er direkte sammenlignbart, er det farlig å begynne med reservasjonsrett for noen, for det er en viss fare for at grensen vil skyves. Hva med en fastlege som av moralske grunner ikke vil henvise lesbiske til prøverørsbehandling? Hva med den katolske legen som nektet å skrive ut prevensjonsmidler? Dersom man aksepterer at leger skal få slippe å gjøre noe som strider mot deres moralske overbevisning, hvordan skal man da bestemme hvor grensen går? Hvorfor får bare noen leger slippe, mens andre med andre moralske overbevisninger ikke får reservere seg?

        Og det andre er det du skriver om at kvinnen må ta ansvar for sine handlinger. Hvorfor må ikke mannen også dette? Dette er kvinnens kropp, men ofte begges valg. Dersom et par velger å ta abort fordi deres totale livssituasjon ikke tilsier at de kan klare et barn, hvorfor er det kun kvinnen som dømmes? Hvorfor dømmes kvinnen i innlegget, mens ingen har tenkt på at hun har en mann som sikkert har vært en like stor del av dette valget? Et barn er i kvinnens kropp, men det er to som er ansvarlige for at det barnet er der. Hvem ville du dømt dersom et par ble gravide, han ikke ville ha noe med dette barnet å gjøre og hun ikke kunne klart å være alenemor? Å være pro-choice handler om å se at et forbud kun vil gjøre det farligere for de kvinnene som virkelig ikke kan beholde barnet sitt. Man kan ha to tanker i hodet på en gang, og for eksempel være for fri abort, selv om man er mot abort.

        • M

          09/10/2013 at 21:26 Svar

          Enig med deg. Moral er en høyst relativ og individuell sak.Hvem skal kunne bestemme grensene?

          Personlig mener jeg at det å ta abort på INGEN måte kan sidestilles med drap. Et foster på 12 uker er sett i perspektiv svært lite utviklet, og kan umulig leve utenfor morens mage. Man kan ikke snakke om drap når fosteret ikke er levedyktig – noe det detfinitivt ikke er v/12 uker.

          Dette mener jeg antagelig like sterkt som en reservasjonslege mener at det å fjerne et 12 uker gammelt foster KAN sidestilles med drap.

          På samme måte vil en muslimsk lege antagelig ha en like dyp og ekte overbevisning om at det er feil å hjelpe homofile med å skaffe barn. For eksempel.

          Spørsmålet er: Hvilken moral skal være styrende? Dersom alle skal kunne reservere seg mot prosedyrer man ikke liker å utføre (knyttet til eget yrke) vil vi etterhvert få en svært vanskelig situasjon.

          Derfor tror jeg det beste ville være det mest innlysende: Nemlig å forholde seg til norsk lov og de reglenene vi sammen (via demokratiet) har vært med på å utforme. Flertallet mener at legalisert abort skal være en rettighet, det er derfor vi har denne loven.

  • Anja

    09/10/2013 at 17:53 Svar

    Kjære Susanne! Det her er en superviktig kamp 🙂 men du som har så mange lesere og med deg så mange andre bloggere, kan du være så snill å opplyse i et innlegg om at kvinner kan ringe sykehuset på egenhånd uten å være henvist fra fastlege hvis de ønsker en abort? Jeg var heller ikke klar over dette før jeg hadde praksis på gynekologisk avdeling. Mvh Anja

    • Susanne Kaluza

      11/10/2013 at 08:11 Svar

      Ja, poenget er nettopp at ingen vet dette 🙂 Og at det naturlige når man har spørsmål om helse (er jeg gravid? Er jeg ikke? Hva gjør jeg nå?) er å ringe fastlegen.

  • Gard Rotmo

    09/10/2013 at 18:30 Svar

    Stå på, ikke gi deg! De får slette e-poster hver morgen til de har forstått at e-postene kommer så lenge legene har muligheten til å reservere seg.
    Bra artikkel!

  • Nina

    09/10/2013 at 19:33 Svar

    Takk for at du fronter denne viktige kampen. Jeg håper virkelig at hvis/når dette kommer til Stortinget at partiene lar sine representanter stemme fritt. Da kan jeg ikke tenke meg at dette blir vedtatt.

    • Susanne Kaluza

      11/10/2013 at 08:13 Svar

      Niks. Høyre. FrP og KrF har ikke flertall alene så lenge Høyres representanter får stemme etter overbevisning. Dermed er det god sjanse for at dette ikke går gjennom.

  • Kristine

    10/10/2013 at 02:26 Svar

    Hei Susanne!

    Jeg deler din motforestilling mot leger som ikke behandler pasientene sine på en god måte. Men likevel synes jeg at det er urettferdig å anklage noen som oppriktig bruker samvittigheten sin i møte med andre mennesker.

    Samvittigheten er noe av det viktigste vi har som frie mennesker i et samfunn. Og på samme måten som at noen ønsker å ta abort, og noen ikke ønsker å ta abort, har leger det. De er også mennesker i sitt arbeid. Noen tenker det slik at det er kvinnens kropp med et embryo. Noen tenker det slik at det er to mennesker de må ta hensyn til, den ene er kvinnen, det andre er barnet i magen.

    Hvor er aggresjonen mot de legene som bare antar at kvinnen vil ta abort dersom hun er rundt 20 år, ikke er gift og ikke har utdannelse? Dersom en mannlig lege på 50+ setter opp en time for abort enda kvinnen ikke har bestemt seg enda? Jeg har hørt mange slike historier. Som feminist reagerer jeg veldig på dette også.

    Vi feminister i 2013 bør ikke bare stå på rettighetene til selvbestemt abort. Vi må også huske på å feire, løfte fram og gi verdi til den gravide kvinnekroppen. Enten kvinnen er 18 eller 50 år. Den er det bare kvinner som kan ha, Det er kun vi kvinner som kan bære, ta vare på og beskytte disse ufødte barna som ikke kan snakke for seg selv.

    Jeg ønsker at alle kvinner skal ha et godt møte med legen sin, men jeg ønsker også at vi som kvinner og vi som samfunn kan ta ansvar for barna som kan leve, plukke blåveis, være redde i tordneværet. sykle på trehjulsykkel og spise is på bursdagene sine.

    • Line Konstali

      10/10/2013 at 13:16 Svar

      «Hvor er aggresjonen mot de legene som bare antar at kvinnen vil ta abort dersom hun er rundt 20 år, ikke er gift og ikke har utdannelse? Dersom en mannlig lege på 50+ setter opp en time for abort enda kvinnen ikke har bestemt seg enda? Jeg har hørt mange slike historier. Som feminist reagerer jeg veldig på dette også.»

      Signerer!

    • Susanne Kaluza

      11/10/2013 at 08:15 Svar

      Ja, det er også provoserende, men det er ingen som per i dag vil lovfeste legers rett til å oppføre seg slik. Poenget med selvbestemt abort er akkurat det; den er selvbestemt. Ingen lege skal dytte deg i den ene eller andre retning ut fra egen overbevisning.

      Selv likte jeg å være gravid og har elsket barna mine fra det sekundet jeg fant ut at jeg bar dem. Det unner jeg alle barn.

      • Line Konstali

        11/10/2013 at 15:53 Svar

        Det har du rett i, men de som dehumaniserer forsteret til en «celleklump» har definitivt fått lov til å dominere debatten og politikken for mye. Det er også denne dehumaniseringen som har ført til at så mange kvinner har blitt undertrykket av helsevesenet etter press om abort.
        Hvem er det som egentlig er «for abort» for abortens skyld? Det er vel ingen. Men i en uperfekt verden er det blitt slik.

        • Susanne Kaluza

          12/10/2013 at 07:49 Svar

          Enig i det, Line. Vi må innse at abort ikke er ideelt, og slett ikke lettvint, men det beste av to onder. Alternativet til abort er ikke ingen aborter, men illegale aborter.

  • Tiril

    10/10/2013 at 17:58 Svar

    Jeg er 35 år gammel. Jeg er en høyt utdannet, såkalt vellykket voksen. Helt siden jeg var liten selv har jeg visst at jeg ikke ville ha barn. Jeg er overhodet ikke interessert i å påta meg morsrollen, på samme måte som jeg ikke er interessert i å bli mekaniker. Hvis jeg skulle være så uheldig (ja, for jeg ville se på det som å være uheldig) å bli gravid, har jeg ikke den minste tvil om at jeg ville fått en abort. Men når folk spør meg om jeg har unger, og jeg forklarer at jeg ikke vil ha barn, så reagerer de typisk som om jeg er midlertidig forvirret, og nok vil komme til fornuften før eller siden. Mannen min og jeg er hjertens enige i at barn er uaktuelt, og dette er vår beslutning. Det er ikke opp til andres samvittighet å avgjøre hvorvidt jeg skal bli mor.

  • […] av pirater og prinsesser? Oppi alt annet som skjer om dagen, begynner det å nærme seg Halloween, og jeg får helt fnatt av alle “tøffe gutte-” […]

  • Mari Solvik

    11/10/2013 at 11:40 Svar

    Føler meg kanskje litt utenfor da jeg aldri har vært gravid, eller tatt abort, men støtter virkelig det du skriver. Fastleger skal ikke kunne be deg gå hjem å tenke på det i noen uker, eller nekte deg henviselse til hjelp innenfor tema.
    Stå på! 🙂

  • Kjære Medsøstre!

    12/10/2013 at 01:30 Svar
  • Maria

    12/10/2013 at 11:37 Svar

    «Min kropp – mitt valg». Jeg tror jeg er enig i at et menneske selv skal få bestemme over sin egen kropp.

    Problemet er bare at et barn ikke ER min kropp, selv om det er INNI min kropp. Det er fullstendig avhengig av meg og min kropp, både før og etter den 12. svangerskapsuke, og både før og etter fødselen. Likevel, det ER ikke kroppen min.

    Nyrer, eggstokker, livmor, blod; det har MITT DNA, og er deler av MIN kropp. Det skal ingen få bestemme over. Men et foster/barn har SIN EGEN DNA.

    Et barn er ikke en del av min kropp…

  • Monica & Lillian

    13/10/2013 at 18:33 Svar

    MIN KROPP-MITT VALG skriver dere..! Hva med den enkelte lege sin rett til å velge det som er rett for han /henne og ikke minst, det lille barnet i magen?
    Menneskerettighetenes artikkel nr 3 sier «enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet».. Hvem taler barnet sak? Og dersom dere uansett ønsker å ta abort, så finnes det nok et dusin av leger som er villig til å utføre dette. Det blir helt feil å kreve at alle skal måtte gjøre noe som er går i mot deres overbevisning og samvittighet!!

  • Skepchick.no | Kjappiser 14/10

    14/10/2013 at 09:31 Svar

    […] Kronikk om abort og reservasjonsretten av Susanne Kaluza. […]

  • […] har jeg den siste uka lest en rekke historier fra kvinner som forteller det motsatte. De deler sine egne, smertefulle erfaringer med hvordan de ble møtt da de ba fastlegen de stolte […]

  • En som undrer litt

    15/10/2013 at 14:30 Svar

    Jeg bare stusser litt over all denne bruken av begrepet moraliserende. Det fremstilles som noe skikkelig negativt, noe helt grusomt og forferdelig noe. Dette skjønner jeg ikke. Når ble det mulig å se på moral som noe annet enn fullstendig positivt?

    Er det ikke slik at vi holder moralen som kjær for både oss selv og samfunnet? At vi ønsker den for å holde samfunnet godt, og for oss selv til å gjøre det rette? Hvis du ser på noe som moraliserende, er ikke det da fordi du annerkjenner at det opplyser om hva som er rett og galt?

    Og når ble det galt, forferdelig og negativt å opplyse om hva som er rett og galt? Er det når denne moralen taler mot våre ønsker? Så er moral da bare fint og flott når den bygger opp om våre ønsker, og den er negativ og grusom når den taler mot våre ønsker?

    Jeg undrer litt.

  • Eirik

    15/10/2013 at 14:43 Svar

    Unnskyld at jeg sier det, men du er rett og slett egoistisk og ondskapsfull. Hvorfor vil du tvinge meg, som skal bli lege, til å skrive under en dødsdom for et uskyldig, lite barn? For deg er det naturligvis ikke slik, men det er akkurat hva det føles ut som for meg som er pro-life. Du argumenterer for å beskytte «19-åringen», men hva med 19-åringen som har jobbet knallhardt for å komme inn på medisinstudiet? Eller 24-åringen som er på sitt siste år av dette vanskelige studiet, og som da kan risikere å måtte begynne helt på scratch med noe annet, fordi folk som deg ikke vil la oss få handle i tråd med vår samvittighet?

    Det ER ondskapsfullt. Jeg nekter uansett å gå av veien for slike som deg, og om så loven skulle bli reversert, ville jeg nekte å henvise. Hva i all verden skal man vel kunne gjøre med den saken uansett?

  • Eirik

    15/10/2013 at 15:20 Svar

    Og forresten, burde du ikke beklage din bruk av falske kilder? Siterer fra bloggen til R.H.Aa. Høen, som igjen har sitert lege Gunnar Grøstad Johnsson: «NRK Telemark søkte i 2011 opp tre jenter fra Edland som stilte opp til intervju. To av disse som vitnet mot meg, var ikke mine listepasienter. Den tredje hadde aldri søkt prevensjon, abort eller i det hele tatt uttrykt misnøye med min oppfølging. Saken ble aldri påklaget, men er etter mitt skjønn en ren konstruksjon».

    Dette intervjuet har du altså linket til, men om det er falskt, hvilken verdi har det da for din sak?

  • […] slike historier kan du lese her, her og […]

Post a Comment