Vinn Julekongen og Reisen til Julestjernen på DVD

En morsom bieffekt av å være journalist er at dagene er så ulike: én dag står du i piskende vind ombord på en fiskeskøyte nord for Hammerfest for å intervjue unge gründere («Æ like ikkje sola!» slo kapteinen vår fast), neste dag tar du på høye heler og møter Nobelprisvinnere. 

For to år siden fikk jeg bli med da NRKs nye topphemmelige julekalender skulle spilles inn. Selv om det var sensommer reiste jeg sammen med fotograf Siv Seglem opp i Maridalen for -som eneste journalist- å overvære den store ridderturneringen i Julekongen pluss snakke med skuespillere, produsent og regissør. Selv var jeg -som kanskje mange i min generasjon- dypt skeptisk. Hvorfor kan ikke NRK bare sende Jul i Skomakergata hvert år, hæ?

Heldigvis tok jeg grundig feil. Julekongen viste seg å bli som en kombinasjon av det beste fra NRKs tradisjonelle julekalendere kombinert med et dryss av Narnia og Harry Potter: Spennende og magisk historie, perfekt julestemning samt morsomme replikker og karakterer. Camilla Norli i VG trillet et fortjent terningkast 6, og over 800 000 benket seg daglig foran Super for å få med seg hvert kapittel om Kevin og den skjulte ridderdal.

Nå slipper NRK alle 24 episodene på en samle-DVD, og tre heldige lesere her inne kan vinne en pakke med den + Reisen til Julestjernen. Denne nyinnspillingen av klassikeren fra 1976 er i følge Aftenposten blitt tidenes norske filmsuksess: solgt til 116 land og kommer på kino i 18 land før jul, inkludert i Norge fra og med 16. november.

Alt du trenger å gjøre for å delta i konkurransen er å skrive deg opp i kommentarfeltet under her, så trekker jeg en vinner mandag 11. november.

Og dermed skulle julestemninga være sikret! I hvertfall så lenge kassetten min med J. P Andersen henger med jul nummer trettito..

Lykke til!

 

 

 

0

«Snart tom for barneluer til 1400 kroner»

Drammens Tidende hadde i helgen et  intervju med eieren av en barnebutikk i Drammen, som fikk meg til å stoppe opp:

«Toppluene hun selger, til en prislapp på 1.400 kroner – ja de er snart utsolgt. I barnebutikken finner vi flere spedbarnsklær til høye summer. En levis-bukse koster 600 kroner og en spedbarnslue ligger på rundt 900 kroner. Jakkene til 6-åringene går for 5.000 kroner, og disse ble revet bort i en fei. Butikkeieren mener selv at de yngste barna ikke bryr seg om hvilke merker de har på seg, men at de er mer opptatt av farger.»

Derfor lurer jeg på: Er det meg det er noe galt med?? For jeg har aldri -og håper jeg aldri noensinne – kjøper ei jakke til barna mine som er dyrere enn noen jakker jeg noensinne har kjøpt til meg selv. Er det greit å bruke 1400 kroner på en ordinær barnelue? Er det vanlig? Og hva er det som får foreldre til å bruke penger på rådyre klær når barna selv ville vært like happy med en jakke fra Lindex så lenge den også var grønn?

I et intervju jeg nylig leste med en norsk modell sier hun noe jeg festet meg med: Det er viktig for henne at andre synes barna hennes er «pent og ordentlig kledd.»

Props til modellen for at hun tør å være ærlig, og snakke om egne krav til perfeksjon. Grunnen til at setningen festet seg er at jeg aldri har tenkt over før at jeg skal? burde? bruke tankekraft på hva andre mennesker måtte mene om hva barna mine har på seg eller hvordan de ser ut.

Jeg tenker at barnehageansatte og lærere-som er de utenom familien som treffer barna oftest- ser så mye ordentlig omsorgssvikt, slik at alle som faller i den store sekken merket «ordinære foreldre» ikke registrerer på skalaen deres en gang.

Mamma var som dere skjønner alltid opptatt av styling..

Jeg tenker på hvordan datteren min gikk kledd på skolen i dag. En svart tights fra H&M som hun nekter meg å kaste, fordi det er «den mykeste tightsen som finnes!». En utvasket genser hun har arvet etter tre eldre kusiner, som sannsynligvis har brukt den etter tur. Hår som var gnidd sammen til en eneste stor sove-dread og stakk rett ut av bakhodet og som pappa ikke rakk å greie ut før han hastet ut døra for å rekke å levere i barnehage og på skole før morgenmøtet.

Du vil aldri finne stoff om dyre moteklær til barn på denne bloggen, rett og slett fordi jeg synes det er helt uinteressant. Jeg vil ikke at barna mine skal få oppmerksomhet -fra hverken voksne eller andre barn- på grunn av hva de har på seg.

Det betyr ikke at jeg ikke sukker henført av nydelige kjoler i småjentestørrelse fra Monsoon eller sjarmerende røykejakker i britisk stil til smågutta. Men jeg gjør ikke noe med det. Hvis datteren min har lyst på en finkjole får hun si det til mormor og ønske seg det til jul (eller enda bedre: Rote rundt i mormors koffert full av klær hennes mor sydde til søstren min og meg!)

Ja, de ser kule ut. Men hvorfor skal egentlig at sønnen min se ut som en liten hipster?

Jeg har ikke lyst til å bruke tusenvis av kroner for at datteren min skal se velkledd ut etter min voksenstandard. Både fordi jeg synes det er absurd å bruke så mye penger på klær til noen som 1) vokser kjapt ut av dem i gjen 2) er minst like happy med plagg de får fra eldre barn og 3) har et funksjonelt forhold til klær: de skal være behagelige og gjøre det lett å hoppe tau/løpe med vennene.

For å utradere det oppkonstruerte behovet for at barna skal se ut som mini-meg har jeg forsøkt å:

  1. La mannen min bestemme hva barna skal ha på seg helt fra de var babyer. Mang en gang har jeg ledd innimeg av lyseblå babybodyer satt sammen med brunepysjbukser, men jeg har sittet på henda og aldri skiftet det han har valgt, rett og slett fordi det er god øving på å være mindre opptatt av barnas antrekk og utseende. Og når datteren min begynte å velge klær selv var dette nyttig å ha som regel at så lenge det passer til været får hun ha på seg hva hun vil («det er klart badedrakt og tights er praktisk i barnehagen, mamma!»)
  2. Kjøpe klærne deres som ferdige pakker på Finn.no («»gutteklær 104»), og takke ja til alt vi kan få av arvetøy. Dermed følger det med en rekke plagg som jeg aldri ville valgt ut selv, og som jeg rett ut sagt kan synes er stygge, men som helt fint fyller funksjonen sin: Å holde barna mine passe varme, og gi de masse rom til å leke, løpe, klatre og hoppe. Trenger de noe mer enn det jeg finner på Finn sper jeg på når det er salg (badetøy i september! vinterdress i mai!) eller fra billigkjedene.

Et argument jeg ofte ser på moteblogger og i magasiner er at «det er bedre å kjøpe dyre klær som varer enn billige klær som blir fort slitt». Men det kjøper jeg ikke. H&M og Cubus-klærne barna mine har arvet av kusinene jammen er like fine, ti år etter at hun som nå går på videregående løp rundt i dem. Og en kasjmirjakke til 600 kroner blir akkurat like stygg av ketsjup-flekker som en cardigan til 200.

Men så jobber jeg heller ikke motebransjen, og jeg skjønner at andre priorterer annerledes. Slik er det jo med oss mennesker generelt, og dermed også med foreldre. Noen kan mye om interiør og koser seg med å snekre ting til barnerommet selv, andre (som meg) har ti tommeltotter og jukser oss til hjemmelaget stil på Etsy og Epla. Selv prioriterer jeg mat, -og jeg har jo mer enn én gang fått høre at andre kan jo mene det er tullete også..

Hva med deg? Hvor mye tid bruker du på barnas antrekk? Lar du de velge selv hva de skal ha på seg om morgenen eller er det du som bestemmer? Hvor setter du grensa? Ved hull? Flekker? Eller må det være helt upassende for været for at du skal sette foten ned? 

77

"Snart tom for barneluer til 1400 kroner"

Drammens Tidende hadde i helgen et  intervju med eieren av en barnebutikk i Drammen, som fikk meg til å stoppe opp:

«Toppluene hun selger, til en prislapp på 1.400 kroner – ja de er snart utsolgt. I barnebutikken finner vi flere spedbarnsklær til høye summer. En levis-bukse koster 600 kroner og en spedbarnslue ligger på rundt 900 kroner. Jakkene til 6-åringene går for 5.000 kroner, og disse ble revet bort i en fei. Butikkeieren mener selv at de yngste barna ikke bryr seg om hvilke merker de har på seg, men at de er mer opptatt av farger.»

Derfor lurer jeg på: Er det meg det er noe galt med?? For jeg har aldri -og håper jeg aldri noensinne – kjøper ei jakke til barna mine som er dyrere enn noen jakker jeg noensinne har kjøpt til meg selv. Er det greit å bruke 1400 kroner på en ordinær barnelue? Er det vanlig? Og hva er det som får foreldre til å bruke penger på rådyre klær når barna selv ville vært like happy med en jakke fra Lindex så lenge den også var grønn?

I et intervju jeg nylig leste med en norsk modell sier hun noe jeg festet meg med: Det er viktig for henne at andre synes barna hennes er «pent og ordentlig kledd.»

Props til modellen for at hun tør å være ærlig, og snakke om egne krav til perfeksjon. Grunnen til at setningen festet seg er at jeg aldri har tenkt over før at jeg skal? burde? bruke tankekraft på hva andre mennesker måtte mene om hva barna mine har på seg eller hvordan de ser ut.

Jeg tenker at barnehageansatte og lærere-som er de utenom familien som treffer barna oftest- ser så mye ordentlig omsorgssvikt, slik at alle som faller i den store sekken merket «ordinære foreldre» ikke registrerer på skalaen deres en gang.

Mamma var som dere skjønner alltid opptatt av styling..

Jeg tenker på hvordan datteren min gikk kledd på skolen i dag. En svart tights fra H&M som hun nekter meg å kaste, fordi det er «den mykeste tightsen som finnes!». En utvasket genser hun har arvet etter tre eldre kusiner, som sannsynligvis har brukt den etter tur. Hår som var gnidd sammen til en eneste stor sove-dread og stakk rett ut av bakhodet og som pappa ikke rakk å greie ut før han hastet ut døra for å rekke å levere i barnehage og på skole før morgenmøtet.

Du vil aldri finne stoff om dyre moteklær til barn på denne bloggen, rett og slett fordi jeg synes det er helt uinteressant. Jeg vil ikke at barna mine skal få oppmerksomhet -fra hverken voksne eller andre barn- på grunn av hva de har på seg.

Det betyr ikke at jeg ikke sukker henført av nydelige kjoler i småjentestørrelse fra Monsoon eller sjarmerende røykejakker i britisk stil til smågutta. Men jeg gjør ikke noe med det. Hvis datteren min har lyst på en finkjole får hun si det til mormor og ønske seg det til jul (eller enda bedre: Rote rundt i mormors koffert full av klær hennes mor sydde til søstren min og meg!)

Ja, de ser kule ut. Men hvorfor skal egentlig at sønnen min se ut som en liten hipster?

Jeg har ikke lyst til å bruke tusenvis av kroner for at datteren min skal se velkledd ut etter min voksenstandard. Både fordi jeg synes det er absurd å bruke så mye penger på klær til noen som 1) vokser kjapt ut av dem i gjen 2) er minst like happy med plagg de får fra eldre barn og 3) har et funksjonelt forhold til klær: de skal være behagelige og gjøre det lett å hoppe tau/løpe med vennene.

For å utradere det oppkonstruerte behovet for at barna skal se ut som mini-meg har jeg forsøkt å:

  1. La mannen min bestemme hva barna skal ha på seg helt fra de var babyer. Mang en gang har jeg ledd innimeg av lyseblå babybodyer satt sammen med brunepysjbukser, men jeg har sittet på henda og aldri skiftet det han har valgt, rett og slett fordi det er god øving på å være mindre opptatt av barnas antrekk og utseende. Og når datteren min begynte å velge klær selv var dette nyttig å ha som regel at så lenge det passer til været får hun ha på seg hva hun vil («det er klart badedrakt og tights er praktisk i barnehagen, mamma!»)
  2. Kjøpe klærne deres som ferdige pakker på Finn.no («»gutteklær 104»), og takke ja til alt vi kan få av arvetøy. Dermed følger det med en rekke plagg som jeg aldri ville valgt ut selv, og som jeg rett ut sagt kan synes er stygge, men som helt fint fyller funksjonen sin: Å holde barna mine passe varme, og gi de masse rom til å leke, løpe, klatre og hoppe. Trenger de noe mer enn det jeg finner på Finn sper jeg på når det er salg (badetøy i september! vinterdress i mai!) eller fra billigkjedene.

Et argument jeg ofte ser på moteblogger og i magasiner er at «det er bedre å kjøpe dyre klær som varer enn billige klær som blir fort slitt». Men det kjøper jeg ikke. H&M og Cubus-klærne barna mine har arvet av kusinene jammen er like fine, ti år etter at hun som nå går på videregående løp rundt i dem. Og en kasjmirjakke til 600 kroner blir akkurat like stygg av ketsjup-flekker som en cardigan til 200.

Men så jobber jeg heller ikke motebransjen, og jeg skjønner at andre priorterer annerledes. Slik er det jo med oss mennesker generelt, og dermed også med foreldre. Noen kan mye om interiør og koser seg med å snekre ting til barnerommet selv, andre (som meg) har ti tommeltotter og jukser oss til hjemmelaget stil på Etsy og Epla. Selv prioriterer jeg mat, -og jeg har jo mer enn én gang fått høre at andre kan jo mene det er tullete også..

Hva med deg? Hvor mye tid bruker du på barnas antrekk? Lar du de velge selv hva de skal ha på seg om morgenen eller er det du som bestemmer? Hvor setter du grensa? Ved hull? Flekker? Eller må det være helt upassende for været for at du skal sette foten ned? 

0

Ukas helgetips: Dra meg baklengs inn i fuglekassa!

Denne måneden står i Ivo Caprinos tegn. Ikke bare har den splitter nye animasjonsfilmen om Flåklypa premiere (Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet kaller den en «helstøpt familiefilm, et varmt stykke underholdning, og en ansvarsbevisst ivaretagelse av en norsk nasjonalfabel» og triller terningkast 5), men på Cinemateket feirer de Ivo Caprino hele november, ved å vise utvalgte kortfilmer fra hans rikholdige univers på Barnas Cinematek.


Kortfilmmaratonen starter på lørdag, og er delt opp i tre seprate deler. Hver forestilling varer i én time.

Del 1 er klokka 13. Der kan der du ta med barna og la de få oppleve klassikere som A

Del 2 er klokka 14.30: Her får dere blant annet sett Askeladden og de gode hjelperne, Sjuende far i huset og Revenka.

Del 3 er klokka 16: Og da viser de blant annet Gutten som kappåt med trollet og Den standhaftige tinnsoldat (åh, jeg syntes den var så trist!)

Medlemskap i Barnas Cinematek koster 50 kroner og varer i et halvt år. Da koster tilgjengjeld hver kinobillett knappe 20 kroner.  Billetter kan du kjøpe på nett, eller i luka samme dag.

Skal dere nye hyggelig i helgen?

0

Helseministeren grillet i Stortinget

De siste ukene har det strømmet på med tilbakemeldinger og sterke historier i innboksen min i forbindelse med aksjonen #minkropp. I tillegg til mange unge som skriver at denne saken har vekket deres politiske enagsjement, eller deler sine egne erfaringer med abort, får jeg også en rekke mail, telefoner og brev fra damer i pensjonistalder.

En klassisk historie er denne:

«Kjære Susanne!

Etter å ha sett debatten med Hareide, føler jeg meg som kvinne satt over 50 år tilbake i tid. 

Jeg var den gangen bare 18 år, uskyldigheten selv, men falt for en rundbrenner av en gutt og det endte med graviditet. Det var aldri snakk om noe delt ansvar og jeg hadde ingen mulighet til å fostre opp et barn alene. Og det var ikke snakk om å søke om abort da jeg gikk til en lege i Oslo by. Jeg hadde heldigvis en venn som hjalp meg til en annen lege som var villig til å søke for meg. 

Jeg kommer aldri til å glemme den nedrige dagen jeg ble innkalt på Rikshospitalet, satt foran 6 alvorlige leger som diskuterte min person og hvor måtte fortelle alt om hva som hadde hendt og alt om meg selv… Etter 1 time forhør og 1 times venting på venteværelse fikk jeg endelig beskjed om at det var innvilget abort med 4 mot 2 stemmer.
Men dette er det mest nedverdigende jeg har vært med på i mitt liv – jeg følte at jeg var totalt overkjørt, bare gråt og jeg var helt og holdent i hendene på 6 strenge menn som skulle bestemme over meg og resten av mitt liv fordi jeg hadde vært uvettig og dum.»

Jeg synes det er viktig at vi har vår nære historie friskt i minne, for å forstå hvorfor så mange nå reagerer sterkt på at leger atter en gang, -med loven i hånd – skal få markere sin moralske overlegenhet overfor kvinner som er uønsket gravid.

Nå er det selvsagt ikke slik at dagens forslag om å gi leger lov til å nekte å henvise til abort vil fjerne retten til selvbestemt abort. Men hvor mange hindringer er det akseptabelt å legge i veien?

I går skulle helseminister Bent Høie for første gang svare på spørsmål i Stortinget om reservasjonsrett-avtalen Høyre har inngått med KrF og FrP, så sammen med legen Gro Nylander, som jeg møtte da vi var i Debatten sammen om dette temaet på NRK–  troppet jeg opp for å følge opp svarene hans.

Forrige gang Gro var på Stortinget var forøvrig for over 30 år siden, da hun hadde gått fra å være ung gymnasiast og abortmotstander til å bli voksen og se for en belastning og helsefare forbudet mot selvbestemt abort førte til blant kvinner, og derfor var med å kjempe fram retten til selvbestemt abort.

Showdown..

Med Gro og meg på galleriet gikk den ene unge, kvinnelige stortingsrepresentanten etter den andre -pluss én småbarnsfar!- opp på talerstolen og stilte helseministeren til veggs. Et av mine favorittspørsmål var fra småbarnsfaren Torgeir Micaelsen:

«Daværende stortingsrepresentant Bent Høie sa i Vårt Land 27. februar 2012 om reservasjonsretten for fastleger: » Det er nok arbeid for leger i Norge. Har en så sterke motforestillinger mot å henvise til lovlige helsetilbud, så bør en søke arbeid alle de stedene en ikke utsettes for dette.» Er statsråd Bent Høie enig med stortingsrepresentant Bent Høie? «

Du kan forøvrig lese hele Høies glitrende, prinsipielle kronikk argumentasjon mot å gi leger mulighet til henvisningsnekt her. 

Helseministeren svarte Clintonsk at «Høyre og FrP har inngått en samarbeidsavtale med KrF og er enige om å gi leger en reservasjonsmulighet. En avtale jeg vil oppfylle. Nå som før er jeg mot en reservasjonsrett, men en reservasjonsmulighet er ikke en reservasjonsrett»
Stortingsrepresentant Jette Christensen stilte helseministeren et oppfølgingsspørsmål nettopp om aksjonen vår:
Høies svar?
» Ut fra min kontakt med de kvinnene som er engasjert i dette spørsmålet, tror jeg ikke de trenger råd fra meg om hvordan de skal gå fram for å påvirke det politiske miljø. Det tror jeg de er veldig i stand til selv. Jeg har inntrykk av at de jobber veldig effektivt politisk med å bidra i denne saken»

Sammen er vi sterke!

Michaelsen fulgte opp med å spørre om helseministeren ville ta høringsuttalelsene til følge dersom det skulle komme sterke motforestillinger fra sentrale aktører mot å gi fastleger mulighet til henvisningsnekt, og om mulig endre eller skrote forslaget.

Her var Høie imidlertid krystallklar:

«Vi har inngått en avtale om å gi fastleger en reservasjonsmulighet. Innholdet i den muligheten vil forankres ved endring i lov og forskrift. Endring i lov og forskrift er det som vil bli tema for høringen, men det vil bli innført en reservasjonmulighet.»

Dermed må vi kjempe videre..

I spørsmålene som fulgte forsøkte helseministeren å fremstille forslaget om  å gi fastleger mulighet for henvisningsnekt som «en betydelig forbedring for pasientene»(sic) fordi enkeltleger har snikpraktisert henvisningsnekt i en årrekke lell.

Ministeren hopper dermed elegant bukk over det faktum at det aldri noensinne etter at abortloven kom i Norge har vært tillatt for norske leger å nekte å henvise kvinner som ber om det videre til abort. Her er abortloven krystallklar (sjekk særlig paragraf 6)  At enkelte har krenket pasientens rettigheter og brutt loven –og fortsetter å bryte loven den dag i dag– gir slett ingen grunn til premiering i min bok.

Helseministeren understreket forøvrig at inntil hans lovforslag er på plass har ingen norske fastleger rett til å nekte å henvise til abort. Gjør noen det kan man altså med loven i hånd klage de inn for Fylkesmannen eller Fylkeslegen. Har man ikke blitt avvist selv, men vet om helsepersonell som bryter loven har man i følge en jurist jeg snakket med fortsatt mulighet til å varsle samme instans.

Tilsammen preget reservasjonsdebatten omtrent halvparten av høstens første spørretime på Stortinget. Du kan lese samtlige spørsmål og svar her. 

Etter at helseministeren var ferdig grillet ville han gjerne møte oss og ta en prat om våre innspill og innsigelser i nettopp henvisningsnekt-saken. Honnør til Høie for at han lytter!

Mitt hovedproblem med henvisningsnekt er avvisningen og merbelastningen det fører med seg av kvinner som allerede er i en vanskelig situasjon. Innboksen min er  full av historier som denne:

«Jeg var 21 år da jeg traff min nåværende eksmann. Vi hadde vært sammen i 3 mnd da jeg ble veldig uplanlagt gravid. Vi veide for og imot og bestemte til slutt at det beste for oss var abort.

Jeg ringte legekontoret og ba om å få en akuttime. Jeg troppet opp, nervøs og litt flau og ble overhodet ikke møtt med forståelse. Fastlegen min ønsket ikke å henvise til KK ( Kvinneklinikken i Bergen ) dette måtte jeg gjøre privat. Jeg spurte om jeg hadde lest feil, men han forklarte da at han ikke støttet selvbestemt abort og ikke ville hjelpe meg å «kvitte meg med problemet»….Resten av den dagen husker jeg ikke så mye av, jeg var så skamfull. Han hadde fått meg til å tro og føle at jeg tok livet av en liten baby, ikke en celleklump.

Jeg ringte Volvat Medisinke senter og fikk komme til med en gang. Der var de ikke annet enn kjempehyggelig og jeg gråt meg gjennom hele timen. Jeg var inne hos en mann og han spurte om jeg angret på valget om å ta abort siden jeg bare gråt. Jeg fortalte om opplevelsen min hos fastlegen og da ristet han på hodet og gav meg et klapp på skulderen. Han fant ut jeg var 6 uker på vei og viste hvordan embyoet så ut da.

Kort tid senere tok jeg medisinsk abort. Jeg kommer nok alltid til å huske den dagen, ikke så mye pga anger, men på grunn av den nedlatende holdningen jeg ble møtt med hos min fastlege. «

(Flere slike historier kan du lese her, her, her og her.)

Jeg synes selvsagt det er langt bedre at vi har en helseminister og en statssekretær som i utgangspunktet er enige med oss i at det er galt å la fastlegens personlige meninger veie tyngre enn hensynet til den enkelte pasient. Jeg synes også det er flott å se at Høyre nå ikke lenger brukere ordene «reservasjonsrett», men «reservasjonsmulighet» og signaliserer at de ikke alle fastleger vil få innfridd ønsket sitt om å henvisningsnekt. Vi er altså på rett vei. Men vi er ikke i mål.

Helseministerens forklaring for hvordan han ser for seg å innføre denne «reservasjonsmuligheten» gir flere problemer enn den gir løsninger.

– Legene som reserverer seg skal sende et brev til pasientene og informere om dette: Skal brevet sendes én gang? Årlig? Hvert femte år? Til alle over den seksuelle lavalder? Over 14? Fastleger vikarierer ofte for hverandre: Skal brevet gå til alle i kommunen eller bare egne pasienter? Skal brevet oversettes til urdu? Somali? Og hva med de unge? Et brev sendt fra mors fastlege når du er 14 trekker du kanskje bare på skuldrene av. Kan vi forvente at jenta har oversikt over fastlegens personlige meninger når hun er fylt 17 og blitt ufrivillig gravid?

– Kommunene skal selv få bestemme hva som er «akseptabel reisevei» til neste ikke-reserverende fastlege: Jenta som er avvist skal altså til to fastlegetimer på to forskjellige dager, istedenfor én. (Snakk om god ressursbruk…) I en på forhånd konservativ bygd der kommunestyret er negative til fri abort og mange reserveende leger (uproposjonalt mange av brevene jeg har fått er fra sørvestlandet..) risikerer kvinnene en systematisk opphopning av hindringer når hun vil benytte seg av sin lovfestede rett til selvbestemt abort. I en kommune vil kanskje grensa gå ved kollegaen på samme legekontor, en annen kommune tenker kanskje en halvtime på bussen er tolererbart for kvinner som har «havnet i uløkka», eller én time til nabobygda. Hva slags hjelp du kan forvente hos fastlegen din blir dermed avhengig av nettopp hvor du bor i landet.

Jeg synes dette er å innføre unødig byråkrati i en sak som de siste 30 årene har vært rett fram, i etter loven: Du går til legen, ber om henvisning og får henvisning videre. End of story.

Alle norske kvinner burde ha lik rett til enkelt tilgjengelig og fordømmelsesfri selvbestemt abort. Inntil helseministeren kan love at ikke én jente blir avvist av fastlegen og må tusle ut igjen av legekontoret med bøyd nakke og uforrettet sak, vil hvertfall jeg fortsette kampen videre.

Synes du det er greit å gi legene denne «reservasjonsmuligheten»? Hva tenker du om fortellingene som har kommet fram i media i det siste, -og om helseministerens svar?

27

Juksemiddag: Lettvinte innbakte pølser

I høst har bokhandlerkjeden Ark hatt en konkurranse gående inspirert av boka mi.  I god Juksekokeboka-ånd ble leserne bedt om å sende inn sin beste og enkleste hverdagsmat. De siste ukene har jeg derfor kost meg med å pløye gjennom bunkevis med inspirerende, lettvinte middagsforslag og kjapp-kjapp desserter.

I finalerunden vil jeg plukke ut de 5 beste oppskriftene som jeg lager og presenterer her på bloggen.

Dagens oppskrift og første finalist appellerte til meg rett og slett fordi den involverer barnas favoritt-ingrediens: pølser.

Lang mat og rund mat.

Innsenderen Tone skriver:

«Kjøp en 1-2-3 pose pizza deig, eller ferdig pizzabunn (Alt ettersom hvor dårlig tid/lite ork du har.) Kjøp pølser, wiener/grill, det du liker. Og ost om ønskelig. Gjør klar deigen, kutt opp i passe store firkantede stykker (f.eks 8×5 cm) Strø ost på om du ønsker det, og rull inn pølsa. Jeg pleier å lage 3-4 små snitt i deigen før steking fordi jeg syns det ser fint ut. Stekes på 220 grader i 10-15 min. 

Nyt ved å dyppe i ketchup/rømme ol. Om ønskelig kan du servere grønnsaker ved siden av. NAM!!»

Som sagt så gjort! Siden jeg er fan av alle raske knep i hverdagen gikk jeg for en ferdig pizzabunn med fullkorn. Barna fikk kalkunpølser, mens jeg brukte soyapølser fra Hälsans Kök til oss voksne siden mannen min er veggis.

Pølsemaker, pølsemaker..

Siden barna mine er ganske små delte jeg hver pølse i to, for å få mindre svinn. (Det slår sjelden feil: Etter tre pølser vil de alltid ha nummer fire «Jeg er meeeer suuuulteeen», bare for å ta én musebit og la resten ligge igjen på tallerkenen..)

Noe av fordelen med innbakte pølser er muligheten for mindre søl (hurra!) så jeg tok ketsjup inni halvparten av pølsene og revet ost inni den andre halvparten. De som kom ferdigdyppa i ketsjup var uten tvil de mest populære. For oss voksne hadde jeg på dijonsennep og stekt løk og strødde sesamfrø på toppen. 

Pølsene gikk utrolig greit å lage, og barna syntes det var kjempegøy å få være med å sprøyte ketsjup/drysse på revet ost/rulle sammen pølsepakkene.

Helt enig med Tone i at det ser ekstra fint ut med små kutt på toppen. Dermed blir dte også lettere å skille pølsene med ketsjup (som har kutt) fra pølsene med ost. (som har revet ost på toppen)

For å gjøre middagen litt sunnere satte jeg fram skåler med sukkerter, cherrytomater og epleskiver som vi momset på mens pølsene stekte. Neste gang skal jeg defintivt lage dobbelt så stort porsjon, så vi kan ha halvparten i fryseren til en dag vi ikke rekker å lage middag, til matpakke eller ut på tur.

I Juksekokeboka har jeg også oppskrift på innbakte pølser, blant annet forslag til en mer voksen variant med frossen butterdeig, deilige grove pølser og chutney. Mmmmm!

Har du laget innbakte pølser før? Hva er din beste pølseoppskrift?

Lettvint mat til små og store!

0

Bør vi få gratis ultralyd i uke 12?

Smarte, dyktige Olaug Nilssen. Foto: Lars Myhren Holand.

Dere som har lest bloggen en stund vet at Olaug Nilssen er en av mine yndlingsforfattere. Jeg har tidligere skrevet om hennes nyanserte bok om kombinasjonen foreldrerolle/jobb: Kjøkenbenkrealisme, og om det glitrende teaterstykket Stort og Stygt, som handler om det å få barn generelt og det å få et barn som kanskje ikke utvikler seg helt som alle andre spesielt. Gripende, morsomt og tankevekkende.

For dere som ikke fikk med dere stykket i våres er det nå forøvrig satt opp ekstraforestillinger på Det Norske Teateret i november og  i 2014, pluss at manus i høst ble gitt ut i bokform. 

For litt siden leste jeg en kronikk av Olaug som jeg har gått og grublet på siden. Kronikken heter «Vi må hamre det inn -at alle er like mykje verd» og handler om utfordringene knyttet til å tilby alle gravide kvinner tidlig ultralyd i offentlig regi.

Selv har jeg tatt ultralyd rundt uke 12 i alle mine svangerskap, -og før hver ultralyd har mannen min og jeg blitt enige om at vi ønsker å beholde barnet uavhengig av hva ultralyden måtte avdekke. Vi har elsket hvert barn vi har ventet like mye, og tanken på å avslutte en ønsket graviditet frivillig har i vår situasjon vært fjern. I tillegg har flere venner av oss opplevd å måtte senabortere barn etter ordinær ultralyd i uke 19, fordi fosteret ikke var levedyktig. Det er en hjerteskjærende og enorm belastning, både for kropp og psyke.

Vi har derfor tenkt det er fint å vite. Fint å være forberedt.

Da jeg gikk gravid med datteren min fikk en kollega av meg et barn med Downs, og mailen han sendte til redaksjonen var så vakker og sår og full av kjærlighet til datteren at den sitter meislet inn i netthinnen min ennå. Det som særlig festet seg var hvordan han beskrev det første døgnet etter fødselen, når de hadde fått beskjed om at datteren mest sannsynlig hadde Downs syndrom. Han fortalte ærlig om en beksvart natt, der de nybakte foreldrene var fylt av fortvilelse i en mørk malstrøm, samtidig som det lå et vakkert, sprellende, varmt og sultent barn ved siden av dem i sykehussenga og var perfekt akkurat som hun var.

Dagene etter fødselen brukte de på å snakke med leger og med andre som hadde barn med Down og fikk beskjed om at de skulle leve som før: Datteren kunne være med på alt de som familie pleide å gjøre. Når han skrev mailen til kollegaene var det derfor en stolt og kjærlighetsfull pappa som la ved bilde av familiens nyeste, vakreste tilskudd.

Bør ultralyd i uke 12 være forbeholdt de som har råd til å betale for det?

Jeg husker jeg leste mailen og tenkte: Ville det ikke vært fint å vært forberedt? At vi kan ta den eventuelle sorgen over det neurotypiske (føles feil å si «friske»..) barnet vi ikke fikk på forhånd, kunne informere familie og venner, lese oss opp og snakke med andre i samme situasjon, slik at når barnet først kommer, 6 måneder senere, er det forventningene og lykken som dominerer.

Kanskje er det naivt å tenke sånn, men det er i alle fall slike temaer mannen min og jeg har snakket om før vi har bestilt ultralyd i uke 12 når vi har ventet barn.

Selvsagt går det ikke ann å være forberedt på alt her i livet, og det er mange ting som kan skje senere i et svangerskap, under en fødsel og for ikke å snakke om etter en fødsel som gjør at barnet ikke blir helt som alle andre. Vi foreldre får de barna vi får, og kjærligheten er uansett betingelsesløs. Samtidig er det altså noe -for eksempel Downs syndrom – som vi kan vite om på forhånd. Og kunnskap er en god ting, er det ikke?

Jeg har aldri konkludert helt i debatten for eller mot en offentlig finansiert ultralyd i uke 12, men jeg har helt mot at jeg er for. Rett og slett fordi ultralydene vi har tatt her i Oslo har kostet over 1000 kroner, og jeg har tenkt at det er urettferdig at det å vite skal være forbeholdt folk som bor i de store byene eller som har råd til å betale selv. Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsevesenet har også anbefalt at alle norske kvinner får tilbud om en ultralyd i uke 12.

Olaug beskriver imidlertid veldig godt, nyansert og overbevisende den andre siden av dette spørsmålet. Hun understreker at hun ikke er mot tidlig ultralyd i seg selv, men etterlyser større etisk refleksjon. Som mor til et barn med spesielle behov selv spør hun:

«Korleis vil vi stille oss til dei som er annleis dersom komande foreldre får velje om dei vil ha dei eller ikkje? Vil vi tole at annleisbarna får raserianfall på butikken eller kafeen eller fotballbana dersom foreldra sjølve har valt å bere dei fram? Toler vi at dei same foreldra klagar over manglande oppfølging, at dei klagar over ein bil barnet ikkje får, at dei klagar over manglande utstyr i det spesielt tilrettelagde husværet?

Korleis vil vi reagere dersom spesialskulen i nabolaget blir pussa opp med dyre sansestimulerande leikeapparat, samstundes som ballbingen og fotballbana til det store fleirtalet av normalt fungerande barn ikkje blir prioritert? Kjem vi til å tenke at det er foreldra som får ta ansvar, det er dei som har bestemt at dei vil ha desse barna?

Nokon trur at dei som ønskjer å innføre tidleg ultralydundersøking for alle, vil kvitte seg med potensielle utgiftspostar på offentlege budsjett. Eg trur ikkje det.
Men korleis skal politikarane formidle at alle er velkomne samstundes som dei innfører tidleg ultralyd for alle?»

Det jeg har tenkt på siden er dette: Hva slags signal sender vi til foreldre ved å sponse ultralyd i uke 12? Er vi med på å skape en forventning om at kvinnene bør ta abort om nakkefolden er tykk og duotest viser høy sjanse for Downs?

Jeg synes, som jeg har skrevet tidligere, at et press fra offentlig ansatte leger om å ta abort er like uheldig og uetisk som et press fra offentlig ansatte leger om ikke å ta abort.

 

En ny blodprøve som kan avdekke Downs og gi annen informasjon om fosteret enda tidligere i svangerskapet reiser de samme spørsmålene. En ting er å tillate en slik test, men er det rett å gjøre den til et offentlig tilbud til alle?

Du kan lese hele den tankevekkende kronikken til Olaug her.  

Hva synes du? Har du selv tatt eller kunne du tenke deg å ta ultralyd i uke 12 eller en slik gentestende blodprøve ? Hvorfor/hvorfor ikke? Og synes du dette bør være et tilbud alle gravide får gratis eller synes de som ønsker slik informasjon bør finansiere det selv? 

0

Ukas helgetips: Vinn billetter til Halloween-konsert

Denne helga skjer det skumle saker i byen.

Stabsmusikken feirer tradisjonen tro Halloween med en storstilt konsert på Akershus festning. Orkesteret har satt sammen et program med skummel, spennende og morsom halloween-musikk hentet fra alle tenkelige sjangere, og oppfordrer  små og store i publikum til å kle seg ut. Konferansier er selveste Barne-TV Andreas aka fysiker og programleder Andreas Wahl fra NRK Super, som skal vise rare og utrolige vitenskaps-eksperiment underveis i forestillingen.

Konserten varer i rundt en time, og det er en forestilling klokka 15 og en klokka 17. Billettene koster 200 kroner for voksne og 100 kroner for barn, men jeg har 4 billetter å gi bort!

Om du har barn over 6 år kan de også bli med på en spøkelsesvandring på selve festningen etter konserten. Det koster 50 kroner.

Har du lyst på gratisbilletter til konserten? I så fall trenger du bare skrive hvorfor i kommentarfeltet under og hvor mange du ønsker, så trekker jeg de heldige vinnerne fredag kveld!

0