IMG_2034

Er livet en konkurranse?

Den siste uka har jeg tenkt endel på hvordan vi foreldre så lett havner i den fella at vi sammenlikner oss med andre. og «konkurrerer» om hvem som er best eller verst.

I Storbritannia har det samtidig vært mye buzz rundt «Spitfire-babyen»  Lille Jonathan ble født etter en fødsel som varte i fem minutter, lærte seg å snakke og gå da han var 7 måneder og nå som han har rundet ett kan han både bruke en laptop og ringe med en mobiltelefon, -og danse Gangnam Style. Bildene av lille Jonathan er supersøte, og jeg skjønner jo at både redaktørene og mammaen hans synes dette er en artig sak.

Rundt om i det ganske land triller barselgrupper rundt og diskuterer «uskyldig» hvem som har begynt å krype, hvem som har reist seg opp og hvor mange ord barna kan si i en setning. Det er lett å bli stressa om ens eget barn ikke en gang klarer å krabbe, når kiden som er født i måneden ettter allerede stabber målrettet rundt på lekeplassen. Og keg skjønner at man lett blir svett når poden bare sier «bababa» når han får en banan, mens han i vogna ved siden av sier «Tusen takk, mamma».

Men har dette egentlig noe å si på sikt? Var Obama virkelig den første babyen i barselgruppa si som klarte å holde nakken sin selv? Var Røkke først i klassen til å knekke lesekoden?

Og er det egentlig noe mål i seg selv at barna våre skal bli en ny mini-president eller moldensermillionær?

Særlig atletisk har jeg aldri vært. Tre sekunder etter at pappa tok dette bildet dundret jeg nok ned i sanda med et brak.

De fleste av oss vil vel dø med et smil om munnen om barna våre har funnet noen som elsker dem, driver med noe de trives med og kanskje til og med har fått et barn selv (OK, det siste der er ikke akkurat noe krav for et lykkelig liv, men rekk opp hånda de som vil ha barnebarn!)

Jeg tenker på klassen min.

Det var ikke nødvendigvis de som var mest populære når vi var 14 som fant kjærligheten først.
Jeg tenker på han snille, stille, smarte gutten på veggrekka, som sjelden ble ble bedt på de kule festene. På Facebook ser jeg han nå er lege og nygift med ei nydelig jente. På bildene ser jeg hvordan de begge stråler når de går ut av kirken i vinterværet.

Samtidig er det ikke bare de skoleflinke det har gått bra med i klassen. Tvertimot ser det ut til at de aller fleste -så lenge de ikke rotet seg altfor mye borti tunge rusmidler- har klart å snekre seg gode liv.

Selv om pugging av sinus, cosinus og tangens føltes menningsløst for en av jentene jeg hang med var hun en av de mest omsorgsfulle jeg har kjent, hadde ekstrajobb på sykehjem på videregående, og snakket engasjert til oss andre om hvor fint det var å se de gamle stråle opp når hun kom. I dag er hun sykepleier og tobarnsmor. En annen venninne kunne alltid leksene på rams når vi øvde hjemme hos meg, men når prøvedagen kom ville liksom ikke tankene stokke seg rett på papiret og toeren eller treeren landet på pulten nok en gang. Samtidig var det alltid henne som så det beste i andre, alltid henne som tok seg av han med uspesifisert utviklingsforstyrrelse vi andre skygga unna i sløydtimene, alltid henne som fant på noe gøy. Den omsorgen og kreativiteten får nå heldige elever glede av.

Uæh! Men jeg er jo så treg på sekstimeteren! Hvordan skal dette gå??

Selv brukte jeg mye tankeenergi på å bekymre meg for vår dårlig jeg var på å løpe 60 meteren. Mens Heidi perset på 8,5 på barneskolen, havnet jeg langt bak i tallrekka, bare marginalt foran hun med alvorlig astma.

(Hun med astma er jeg for øvrig også venn med på Facebook. Hun ser ut til å være lykkelig gift, har en søt, blond, smilende sønn og en til på vei.)

Selv prøver jeg å lære datteren min at hun ikke trenger å sammenlikne seg med klassevenninnene. Det har ikke noe å si om Flora kan hoppe 20 ganger med slengtauet i friminuttet, mens hun selv bare klarer 7. Det betyr lite om Wendy klarer å gå ut i guttespagaten, mens hun selv ikke er like myk. Det er langt viktigere at hun prøver å være en god venn og snill mot menneskene hun har rundt seg. Både når vi er babyer, barn og voksne har vi forskjellige styrker og svakheter. Gjør det noe? Eller er det nettopp det det vil si å være et menneske?

Hva tenker du? Sammenlikner vi oss for mye med hva andre mødre, andre barn får til? 

No Comments
  • underveis

    05/12/2013 at 10:12 Svar

    Nei, jeg gjør ikke det. Jeg er veldig opptatt av å se de tre veldig forskjelige ungene mine slik som de er og bidra til å gi dem gode utviklingsmuligheter og trygghet og omsorg – og tro på seg selv slik som de er. Mine unger har sine sterke sider som de skal få være stolt av – men det skal også få mye trygghet på at det er helt greit at det er andre ting de ikke er like gode på.
    Og – som jeg har sagt og skrevet mange ganger – det å ha barn er ikke en prestasjon fra oss voksne. Barna er ikke noe vi «presterer» – det er ikke noe vi skal «få til» – og så få skryt for hvor flinke vi har vært. Det er et liv, et samliv, et liv fylt av mye ansvar og mange utfordringer (og jada, det er mange oppgaver) – og det er en stor gave. Barna er seg selv – ikke min prestasjon.

    • Susanne Kaluza

      05/12/2013 at 10:46 Svar

      «Barna er ikke noe vi “presterer” – det er ikke noe vi skal “få til” – og så få skryt for hvor flinke vi har vært. Det er et liv, et samliv, et liv fylt av mye ansvar og mange utfordringer (og jada, det er mange oppgaver) – og det er en stor gave. Barna er seg selv – ikke min prestasjon»

      Så vakkert og godt oppsummert!

  • ITFamilien

    05/12/2013 at 10:25 Svar

    Takk for et fint innlegg. I vår familie kjente vi veldig på dette med første barnet som nå er 3 år gammel, men etterhvert slappet vi av. Vi så at barn var flinke til forskjellige ting! Hva så om vår jente ikke krabbet like bra som den jevngamle fetteren? Hun var flinkere til å spise og mer oppmerksom og nysgjerrig. Barna briljerer i sine egne ferdigheter og kan ikke sammenlignes på det viset, det eneste vi vet er at alle nødvendige ferdigheter kommer før eller senere. Om barnet lærer å gå ved 10 måneder eller 14 måneder har ingen verdens ting å si for hvordan barnet kommer til å prestere på skolen eller ellers i livet.

    Pust ut og stress ned, de aller fleste barn lærer alt de trenger å kunne i god tid til å håndtere livet! 😀

    • Susanne Kaluza

      07/12/2013 at 11:38 Svar

      Ja, jeg synes også det var lettere å være avslappet med barn nummer 2. Kanskje kommer det av erfaring? At vi ser at de tingene vi eventuelt brukte tid på å bekymre oss over med nr 1 i retrospekt var helt unødvendig?

  • Charlotte

    05/12/2013 at 11:25 Svar

    Tusen takk for et kjempe fint innlegg. Jeg er helt enig med deg og skrev like så godt et innlegg på bloggen min om utviklingen til min datter på 8 mnd. Hun er nemlig ikke den raskeste babyen, men for oss er det helt greit 🙂

    Hadde vært veldig koselig om du ville lese det 🙂

    http://sophiasverden.blogg.no/

  • Stina

    05/12/2013 at 12:15 Svar

    Jeg er helt enig i at sammenligning ikke fører meg seg mye positivt, men samtidig er jeg møkkalei den norske tankegangen om at alle er gode nok som de er. Dette betyr ikke at folk skal gå rundt å være misfornøyd med seg selv, men vi kan alle forbedre oss på alle områder, så hvorfor skal vi si oss tilfreds med å ikke være den beste utgaven av oss selv?!!!? Dette betyr ikke at vi må være bedre enn andre, men at vi gjør så godt vi selv kan og at det hele tiden blir forbedret.
    Personlig mener jeg at man i Norge mangler ambisjon. Om man så presterer på et minimum nivå blir man fortalt at man skal være fornøyd med det. Passiviteten lenge leve.

    • Susanne Kaluza

      07/12/2013 at 11:41 Svar

      Det er forskjell på å være ambisiøs og drevet på egne vegne, og å være ambisiøs og stresset på barnas vegne.

      Jeg tenker det handler om å heie på det barna kan og er flinke til, fremfor å stresse med de ferdighetene de ikke nødvendigvis har talent for eller er interessert i.

      Enig?

  • Andreas

    05/12/2013 at 12:29 Svar

    Der oppsummerte du din egen blogg og liv. På tide å fokusere på barna dine, istedet for å stikke fram nesa di i media? Du må ha et trist liv, ikke minst barna dine!!

    • Susanne Kaluza

      07/12/2013 at 11:43 Svar

      Hahahahaha, er du seriøs?

      Var det slik mammaen din lærte deg å snakke til andre, skjønner jeg jo at du er sint.

      Det er da ingen motsetning mellom å ha en jobb og å fokusere på barna, eller mellom å slåss for at samfunnet skal bli bittelitt bedre å vokse opp i og elske barna sine. For meg er det to sider av samme sak.

  • Ellen

    05/12/2013 at 12:58 Svar

    Fint innlegg!
    Det var særlig som gravid og helt fersk mamma at jeg følte veldig på presset om hvordan ting skulle være. Plutselig hadde alle et velmenende råd og en oppfatning om hva som var best for meg og babyen. Jeg synes dette er mye enklere nå, med en 3-åring, og jeg sammenligner hverken meg selv eller sønnen min med andre i særlig grad. Og godt er det å ha det slik.
    Og nå når jeg har fått babylivet litt på avstand synes jeg det er litt komisk med alle statusoppdateringer a la: Småen holdt hodet for første gang i dag, rullet fra mage til rygg og første natt uten bleie. Dette er virkelig uinteressant for alle andre enn foreldrene, og til nød besteforeldre. Særlig det med å holde hodet selv, kjenner du et eneste menneske som ikke lærte seg å holde hodet selv på et tidspunkt? Det kan ikke være mange. 🙂

    • Susanne Kaluza

      07/12/2013 at 11:51 Svar

      Hahahahaha! Ikke sant? Det er akkurat det jeg tenker og. Med babylivet på avstand ser en virkelig hvor mange av de bekymringene som var helt unødig. Aker ungen din seg framover på rumpa fremfor å krabbe? Det går heeelt fint. De færreste gjør det når de begynner på skolen, gitt 😉

  • Ane

    05/12/2013 at 13:01 Svar

    Takk for dette! Høygravid og hormonell som jeg er fikk jeg tårer i øynene av avsnittet om den nygifte legen og så med en gang for meg vår kommende datter som lykkelig vinterbrud. For dette er viktig! Jeg merker jeg allerede før hun er født gruer meg litt til disse sammenligningene, til følelsen av å ikke strekke til som mor og frykten for at jenta ikke skal føle hun strekker til i slike sammenhenger som du nevner. Å, så fint om vi klarer å lære henne nettopp det du skriver, at å være god mot andre og seg selv er så mye viktigere enn å krabbe, gå, snakke og lese først, løpe fortest eller ha størst omgangskrets.

    • Susanne Kaluza

      07/12/2013 at 11:48 Svar

      Glad du fant noe verdi i det jeg skrev. Og du Ane: Så heldig du er! Lykke til med fødsel og hele den fine, intense tida som ligger foran deg!

  • Kristin

    05/12/2013 at 13:55 Svar

    Tusen takk for fine ord Suzanne :-)jeg har selv 3 barn 15,12 og 5 og ser også hvor lett det er å sammenligne søsken som også kan være svært urettferdig noen ganger. Teksten traff meg midt i hjetet og jeg kjente meg godt igjen når jeg ser hvordan det har gått med de jeg gikk i klassen til.

    Så viktig å fokusere på de tingene du snakket om 🙂 Skulle egentlig inn på sidene din for å finne noe gøy å gjøre i helgen. Du har jo alltid så mange bra tips. FIN FIN dag til deg. klem Kristin ( som er innom ofte men sjelden/aldri kommenterer)

    • Susanne Kaluza

      07/12/2013 at 11:49 Svar

      Så hyggelig å høre Kristin! Ja, sammenlikning mellom søsken er en annen sport vi foreldre -kanskje ofte ubevisst- driver med. Husker jeg pleide å irritere meg grønn over å bli sammenliknet med storesøsteren min, og viceversa 😉

  • Lammelåret

    05/12/2013 at 14:30 Svar

    Jeg synes ikke det er noe galt i å sammenligne seg. Det er helt naturlig og en del av det å finne sin plass. Sammenligningen trenger ikke være problematisk, den kan være sunn. Hvis man ikke sammenligner, hvordan kan man da vite om ungen utvikler seg normalt? Hvis man ikke sammenligner, hvordan kan man da vite om ungen trenger ekstra undervisning? Hvis man ikke sammenligner, hvordan kan man da vite om en trenger å gjøre noen livsstilsendringer for å mestre livet bedre?

    Sammenligningen er først problematisk dersom vi verdilegger den. Dersom jeg føler meg som en dass fordi jeg ser for mye på hun som alltid ser frisk og opplagt ut, så bør jeg enten ta tak i min egen helse, mitt eget velvære framfor å kritisere henne (hurra for Marte Krogh og Fotballfrue-debattene!), eller kanskje til og med jobbe med mitt eget selvbilde og hva det er knyttet opp mot.

    Det er mer konstruktivt å lære ungene at mangfold er bra enn å lære dem at sammenligningen er feil. Jeg tror at unger uansett sammenligner fordi det er et hjelpemiddel til å forstå verden og seg selv. Å få signaler om at det en gjør er feil, kjennes ikke bra når det en gjør bare er naturlig.

    • Susanne Kaluza

      07/12/2013 at 11:47 Svar

      Jeg tror det er vektleggingen av sammenlikning som har noe å si. Altså: Det er flott å ha noe å strekke seg etter. Men jeg tror mange bruker mye tid unødig på å bekymre seg over at poden ikke har lært å krabbe ennå eller at to andre i barnehagen har lært å lese, mens din egen sønn er mest opptatt av å klatre i trærne.

      Og det er da jeg tenker at folk er forskjellige, og barn er forskjellige, og at de fleste barn lærer det de skal i sitt eget tempo lell.

      Når det gjelder barn der foreldre er alvorlig bekymret for at noe er galt anbefaler jeg forøvrig på det varmeste Olaug Nilsens bok Stort og Stygt. Så klok og sår og varm og fin!

  • elisabeth

    05/12/2013 at 15:09 Svar

    Uff, noen som husker giga-babyen fra den danske serien «riket»??

    • Susanne Kaluza

      07/12/2013 at 11:51 Svar

      Ikke sett. Er den bra?

  • Lisa

    05/12/2013 at 16:17 Svar

    Hmm, dette er den samme ungen jeg så en annen artikkel om, der faren prøvde å få foreldreretten. Fordi moren hadde dunket magen hardt med en hammer mens hun var gravid for å vise hvor mye babyer tåler. Når det er sagt, så var dette et bra og interessant innlegg! Ingen barn er like!

    • Susanne Kaluza

      07/12/2013 at 11:52 Svar

      Jøje meg! For en grotesk historie! Grøss og gru…

  • Student

    05/12/2013 at 17:09 Svar

    Veldig enig med deg i dette 🙂

    Her er noe jeg kom til å tenke på da jeg leste om den babyen:
    Vet ikke hvordan det er i England (tror det er flere muligheterenn her), men hadde Jonathan vokst opp i Norge, er jeg redd for at han ikke nødvendigvis ville fått en lykkelig barndom.. Han tilhører mest sannsynlig gruppen «Begavende/evnerike barn», og de får dessverre ikke den oppfølgingen de trenger.. Mange har sosiale vansker, og ofte er det ikke samsvar mellom kognitiv og emosjonell utvikling. Barnehage og skole er for dårlig til å tilpasse tilbudet for dem. Alle barn har rett på tilpasset opplæring, men av en eller annen merkelig grunn gjelder ikke retten på spesialundervisning barn som trenger tilrettelegging fordi de lærer raskere eller mer enn gjennomsnittet. Det gjør at mange blir demotiverte og deprimerte. Faktum er at en del evnerike barn ender opp i dystre statistikker over dem som dropper ut av skolen og/eller havner i dårlige miljøer. Dessverre!

    «Du er unik» av Max Lucado er forresten en billedbok alle barn (og voksne!) burde lese. En veldig fin fortelling om viktigheten av å ikke sammenlikne og vurdere seg opp mot andre. Anbefales! http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=133233

    Hilsen kommende barnehagelærer

  • 2ne

    05/12/2013 at 19:47 Svar

    Think all the mean girls
    That pulled your hair
    Are barefoot now and
    Pregnant there
    And you write pop songs
    And get to travel around the world

    • Susanne Kaluza

      07/12/2013 at 11:53 Svar

      <3 <3 <3

  • Vilde Sofie

    05/12/2013 at 20:48 Svar

    Takk! TAKK! Dette trengte jeg. SOM jeg har gått og tenkt på akkurat disse tingene (og litt til) i det siste. Det er så lett å sammenligne seg med andre, og når man får slike små, er det like lett å sammenligne dem. Om babyen ikke sover natta igjennom, ikke krabber, ikke ditten og ikke datten – da er det veldig lett å føle seg mislykket. Dette er tanker og følelser jeg kjemper veldig hardt imot, men likevel merker jeg konkurransetendensene. Jeg vet også at det er jeg og ingen annen som legger dette på meg selv.

    Jenta mi er 8 måneder gammel, og har en kusine som er 1 måned yngre. Jeg vet at kusinen er mer aktiv, og antageligvis kommmer til å krabbe rundt når de møtes til jul, mens snuppa mi ligger stedfast og spinner rundt sin egen akse. Har dette noe å si for hennes lykke? Nei. Har dette noe å si for hennes fremtidige lykke? Nei. Så la det være 😉

    • Susanne Kaluza

      08/12/2013 at 12:45 Svar

      «Har dette noe å si for hennes lykke? Nei. Har dette noe å si for hennes fremtidige lykke? Nei. Så la det være.»

      Veldig godt livsmotto som foreldre det der!

  • Sofie

    05/12/2013 at 21:27 Svar

    Det var godt skrevet! Håper jeg greier å huske på det i all fremtid <3 Men det er jammen sant; til tider var det slitsomt på barselgruppe på grunn av den evinnelige sammenligninga 🙂

    • Susanne Kaluza

      07/12/2013 at 12:05 Svar

      Så hyggelig å høre du syntes det jeg skrev hadde noe for seg, Sofie 🙂

  • Alice

    05/12/2013 at 22:31 Svar

    Syns d e fryktelig vanskelig å ikke sammenligne mine barn me andre. Kan ikke unngå å føle at man har gjort feil om man ser andre sine barn mestre mer enn sitt eget. Men samtidig føle seg stolt og klappe seg litt på skuldra om man ser sitt barn mestre mer enn andre. Har nettopp vært på 2 års kontroll me sønn nr 1, dær hadde helsesøster et skjema ho kryssa av på ettersom gutten min svarte på spørsmål og lekte. Kunne ikke unngå å føle at han va oppe til en slags prøve. 🙂 satt i går kveld me 4 mnd kontrollskjema for sønn nr 2 og klarte ikke helt å la være å føle at også han må prestere. Skjønne jo at d e for å kunne kartlegge om d trængs oppfølging og ekstra ressurser, men d skape for foreldra en ekstra liten bekymring trur æ, i tillegg en ekstra ting å kunne skryte av. Men altså…kor mange voksne vet man om som ikke lærte sæ å gå? Og kor stor forskjell e d i dag på han som ikke lærte sæ å gå før han va 15 mnd, kontra han som gikk allerede 10 mnd gammel…? 🙂

    • Susanne Kaluza

      08/12/2013 at 12:48 Svar

      Ja, noen ganger er det veldig bra å ta et skritt tilbake og se ting i et større perspektiv 🙂

  • Hanne

    06/12/2013 at 13:29 Svar

    Da jeg gikk gravid for første gang, i 1993, hadde mannen min allerede vært pappa i 14 år. På fødselsforberedende kurs var jordmor særlig opptatt av å få ham i tale. Du som har barn fra før – er det noe du vil gjøre annerledes denne gangen? spurte hun.
    Jeg syntes det var et veldig godt spørsmål, og var spent på svaret. Det kom et svar som definitivt har formet vår familie. Han sa:
    «Ja, jeg vet i hvert fall én ting jeg vil gjøre annerledes. Jeg vil la alt ta sin tid. Jeg vil ikke ha det travelt. Jeg fatter ikke hva det var som hastet sånn da datteren min var lita. Jeg kunne ikke få henne fort nok opp i sittende, spise selv, gå på do, kle på seg selv. Hva i all verden var det som hastet? Det går jo så ufattelig fort uansett.»
    Vi snakket mye om dette etter kurset, og har (i temmelig stor grad, i hvert fall) latt dette prege vår måte å være foreldre på.
    Vi er også journalister, begge to, og har intervjuet mange forskjellige folk om livene deres. Ikke en gang har noen si at de angret på at de var for mye sammen med barna sine!
    Så jeg etablerte egen virksomhet da jentene var små, jobbet bare så mye som jeg måtte for å ha råd til det vi trengte, tilbrakte masse tid med egne unger og deres venner, og er dypt takknemlig for hva dette har gitt meg/oss.
    God førjulshelg!
    Pludrehanneklem

    • Susanne Kaluza

      07/12/2013 at 11:54 Svar

      «“Ja, jeg vet i hvert fall én ting jeg vil gjøre annerledes. Jeg vil la alt ta sin tid. Jeg vil ikke ha det travelt. Jeg fatter ikke hva det var som hastet sånn da datteren min var lita. Jeg kunne ikke få henne fort nok opp i sittende, spise selv, gå på do, kle på seg selv. Hva i all verden var det som hastet? Det går jo så ufattelig fort uansett.”

      Så vakkert oppsummert! Denne skal jeg ta med meg også!

  • Bjørn Dærlig

    06/12/2013 at 16:01 Svar

    Konkuransen er selve drivkraften i universet
    man ser det veldig tydelig blant folk og dyr,hva slags krefter vi har med å gjøre.Alle vil være nr.1.men det er ikke plass til alle på seierspallen,så det blir mye «»»knuffing»»»

    • Susanne Kaluza

      07/12/2013 at 12:04 Svar

      Jepp. Også er spørsmålet: Er det vår jobb som foreldre å forsøke å knuffe barna oppover, eller skal vi heller se oss om og konkludere med at det ikke alltid er likhetstegn mellom først og best og et godt og lykkelig liv?

  • Bjørn Dærlig

    06/12/2013 at 16:04 Svar

    Livet som sædcelle tar aldri slutt,det skifter bare form og farge. 🙂

    • Susanne Kaluza

      07/12/2013 at 11:54 Svar

      Hahaha, sant! Men sjelden konkurransen er like eksistensiell som i livmora da 😉

Post a Comment