Veien mot målet

Mange av dere har naturlig nok vært nysgjerrige på hvordan det er gått med meg etter alle spontanabortene, om legene har funnet ut hvorfor dette rammet akkurat meg og ikke minst: Hva som kan ha hjulpet denne gang.

Endelig babybump!

Som jeg har fortalt før var jeg gravid i våres også, men mistet før sommeren og måtte ha en utskrapning på Ullevål. (Som forøvrig på ingen måte er så ille som det høres ut! Har skrevet mer om det i dette innlegget

Det første jeg lurte på var naturligvis: Hvor lenge bør man vente etter en spontanabort med å forsøke å bli gravid igjen? Her varierte rådene fra legestanden sterkt. En lege sa seks måneder, en sa èn syklus, mens en annen mente det ikke var nødvendig å vente i det hele tatt. En studie av over 30 000 kvinner, publisert i prestisjetunge British Medical Journal, slår imidlertid fast at kvinner som ble gravide igjen innen  seks måneder hadde større sjanse for et vellykket svangerskap.

Dermed blir det mest opptil hver enkelt hvor tidlig man føler seg fysisk og psykisk sterk nok igjen.

Jeg ville selvsagt også veldig gjerne vite hvorfor dette hadde skjedd, og om det var noe jeg kunne gjøre for å unngå at den begredelige opplevelsen gjentok seg.
En spontanabort er vanlig, og rammer mellom 25 og 50 prosent av alle par. Oddsen for tre spontanaborter er imidlertid under 1 prosent, og er du -som meg- så uheldig å oppleve dette kalles det habituell abort. Det er først med denne diagnosen helsevesenet begynner å interessere seg for å finne ut av hvorfor det skjer. Siden jeg hverken røyker, drikker i graviditeten, tar kokain, drikker mer enn 1o kopper kaffe om dagen, har cøliaki, er klinisk overvektig eller er eldre enn 40 år, -og jeg i tillegg har fått to friske, fine barn før med samme mann-, var det hele enda mer mystisk. Legen sendte derfor inn henvisning til utredning for habituell abort på IVF-seksjonen til Ullevål Universitetssykehus. Der fikk jeg time: 5 måneder senere..

Begynner å få endel erfaring på det gravidegreiene, gitt!

Med andre ord rakk jeg aldri å finne ut av noe mer om årsaker, siden jeg -hurra! hurra!- var gravid på nytt før første time var satt opp.
Da graviditetstesten atter viste to streker (ok, her er jeg ikke helt ærlig: Da de fire graviditetstestene jeg tok etterhverandre for å være sikker på at jeg faktisk så to streker) ringte jeg derfor legen min med en gang for å finne ut hva vi kunne gjøre for å øke sjansen for at denne babyen ville klare seg. Bare tanken på å gå gjennom en ny spontanabort, med smertene og sorgen det innebar fikk hjertet mitt til å briste.

Jeg hadde jo fått masse tips fra dere her inne, så jeg stilte til legetimen med en laaaang liste med forslag, som vi så sammen vurderte nytten av:

 

33 Comments
  • ulla

    09/01/2014 at 10:22 Svar

    Hei kjære deg, gratulerer med magen:) Selv har jeg to supersøte gutter, men opplevde å miste en gang før hver av de ble født. … Uansett, jeg fikk rådet om bare å sette i gang, og 1 mnd senere var Storebror et faktum, så og det samme med Lillebror. Han kom som et skudd 2 sykluser etter en missed abortion. Det gjelder å ikke gi opp!:) Men det er en utrolig påkjenning, og laaaange 9 mnd:) Vet du om du får en jente eller gutt da? Klem:)

    • Susanne Kaluza

      09/01/2014 at 11:36 Svar

      Så godt å høre at det ordnet seg for deg! Elsker slike solskinnshistorier 🙂 Legene har ikke klart å se noe kjønn ennå, men jeg har jo en av hver fra før, og etter de siste årenes misere skal jeg bare være så utrolig glad og takknemmelig om alt går bra i svangerskapet og barnet er friskt og fint 🙂

  • Hei Susanne! Det er så godt å høre at du er gravid igjen og at dette virkelig ser ut til å gå veien nå. Det unner jeg deg. Jeg har også opplevd spontanabort, den første gangen hadde jeg to barn fra før, og da mistet jeg i uk 14. Da hadde vi faktisk en ordentlig begravelse. Det var et lite foster med en ferdig kropp som bare skulle vokse. Ettersom jeg hadde sett kroppen, barnet mitt, så ble det helt feil for meg å ikke ha begravelse.
    Den andre gangen jeg opplevde en spontanabort var i uke 9, og da vi prøvde å få barn nr 7. Da så jeg ikke noe foster i det hele tatt, det bare forsvant. Dette var mye verre for meg, og kanskje var det nettopp derfor – det var kanskje vanskeligere å gripe om det fordi det ikke var noe konkret å gripe om , hvis du skjønner.
    Jeg håper jeg ikke opplever spontanabort igjen. Jeg ønsker deg masse lykke til videre i svangerskapet og videre med fødsel:)
    Stor klem!

    • Susanne Kaluza

      09/01/2014 at 11:38 Svar

      Så fint med en begravelse! Det vet jeg er mer vanlig i andre land, enn her i Norge. Men særlig for de som er ute av første trimester burde det egentlig være noe legene/sykehuset nevner som en mulighet. Passer sikkert ikke for alle, men tror nok flere -som deg- ville kunne funnet god trøst i det.

      • Det er vanlig etter uke 16, så jeg var 2 uker fra å få alt dekket. Barnegrav er gratis, men ikke stein. Og det er jo relativt dyrt. Ja, når jeg hadde fosteret hos meg og hadde sterk følelse at dette er mitt barn, da kan man ikke bare slenge det «et sted». Jeg aner ikke hvor døde fostere blir gjort av. Begravelse var helt naturlig for oss i det tilfellet der.

        • Susanne Kaluza

          10/01/2014 at 10:56 Svar

          Det var nyttig informasjon. Rart grensa går ved uke 16..? Burde kanskje egentlig vært et tilbud f.eks for alle etter første trimester…?

          • Bente

            12/01/2014 at 09:20

            Gratulerer!! Håper virkelig det går veien denne gangen! En trøst er at de fleste får det til tross gjentatte aborter 🙂
            Jeg har hatt to missed abortion, den ene i andre trimester. Fikk da beskjed at sykehuset var pliktig til å kremere og gravlegge alle fostre etter uke 12. Vi kunne ordne alt selv eller la sykehuset gjøre det. Vi valgte det siste. Fosteret ble obdusert, kremert og gravlagt. Og vi vet hvor selvfølgelig, men det er i en felles grav uten navn.

            Håper det bare blir glede fremover!!
            Legene fant ingen feil hos meg, men etter akupunktur, blodfortynnende og progesteron har vi nettopp fått en liten! Og vi ventet ikke med å bli gravide på nytt.
            Lykke til!!!

          • Susanne Kaluza

            12/01/2014 at 11:09

            Så godt å høre at historien deres fikk en lykkelig slutt! Høres ut som det er progesteron/blodfortynnende/akupunktur de fleste kjører på med ja.

            Kan jeg spørre hvilket sykehus (eller landsdel) som hadde så bra opplegg for spontanaborter i 2. trimester? Kan virke som det er litt ulik praksis rundt omkring.

          • christina

            14/01/2014 at 21:09

            Skulle egentlig skrive under din forrige kommentar på denne tråden, men der står det ikke «reply», så jeg skriver her. Ville bare si at jeg vet at iallefall ullevål sykehus har den praksisen som Bente forteller om når det gjelder hva som skjer med fosteret.

  • Eilen

    09/01/2014 at 11:15 Svar

    Gratulerer så mye med graviditeten Susanne! Så fantastisk! Og tusen takk for oppdatering, det er flott at alt har gått den rette veien for dere denne gangen. Du ser virkelig flott ut! Jeg opplevde selv en spontanabort i uke 12 i august 2012 da jeg var gravid med nr.2. Forferdlig opplevelse og et stort tap som jeg ikke unner noen.. Kroppen satte i gang spontanaborten selv, og det tok 5 timer med rier her hjemme før et bitte lite foster kom… Vi ble anbefalt av gynekolog å forsøke igjen med en gang, men det tok oss litt over et år og en henvisning til utredning for barnløshet før klarte å bli gravide igjen. Timen fikk vi aldri bruk for 🙂 Er nå endelig i uke 16, har en fantastisk fastlege som har hatt meg på kontroll 2.hver uke, har fått sett spiren på UL flere ganger og denne gangen har alt gått fint med den lille heldigvis! Krysser fingrene for at resten av svangerskapet går like fint for oss begge to! Masse lykke til 🙂

    • Susanne Kaluza

      09/01/2014 at 11:39 Svar

      Så fantastisk å høre! Synes forøvrig det var svært stas å kunne ringe IVF avdelingen og avlyse pga graviditet. Det tenker jeg må være hyggelige telefoner å få når de ser så mange svangerskap som ikke går bra daglig. Masse lykke til videre du og! Mange klemmer fra Susanne

  • Lin-Merete

    09/01/2014 at 11:42 Svar

    Hei Susanne!

    Så koselig at du er gravid igjen, og en flott liten babymage har du fått.
    Jeg har også opplevd å miste… Først en spontanabort i uke. 6, deretter en missed abortion i uke 17 og en missed abortion i uke 14. Har vært til utredning for habituell abort, men de finner ingen årsaker til at det går galt, verken hos meg eller mannen min. Vi har også to barn fra før. De har heller ikke funnet noe galt på de to siste fosterne. Jeg har opplevd å få forskjellige råd fra forskjellige leger i helsevesenet….dette er litt frustrerende, når ekspertene, altså gynekologene, er så uenige. Jeg har fått beskjed om at jeg kan ta blodfortynnende når jeg evnt blir gravid igjen, men, som du også skriver, er det ingen forskning som viser at dette vil ha noe å si for utfallet. Progesteronstøtte ble jeg anbefalt å ikke bruke, i og med jeg mister så sent. Har også blitt anbefalt akupunktur, Jeg tenker at blodfortynnende skal jeg uansett ta, men kjenner jeg er usikker ift progesteron, Jeg er i utgangspunktet veldig plaget med kvalme i mine svangerskap, og vet ikke om jeg orker å være enda dårligere,,,

    Ønsker deg masse lykke til videre i svangerskapet 🙂

    • Susanne Kaluza

      10/01/2014 at 10:59 Svar

      Ja, det med progesteron er tricky. Jeg ble veldig veldig kvalm, og tror egentlig ikke jeg mistet de andre på grunn av progesteronmangel, så der tenker jeg det er best å ha en god dialog med legen sin. Jeg har det siste året snakket med veldig veldig mange som har opplevd å miste både tre og fire ganger og som så har fått friske og fine barn. Som sagt tenker jeg at det noen ganger bare er uforklarlig uflaks. Håper 2014 blir ditt år! Stor klem fra Susanne

  • Mari

    09/01/2014 at 12:23 Svar

    Hei.

    Gratulerer så mye med den lille spiren i magen! Jeg opplevde også en spontanabort da vi forsøkte å få barn nr 2. Selv om jeg mistet tidlig i svangerskapet, ca uke 8, var det for min del en forferdelig opplevelse, langt verre enn jeg kunne ha forestilt meg. Jeg kom faktisk over bloggen din like etter at jeg selv hadde mistet, og leste ditt innlegg om den hemmelige sorgen og dette var som terapi. Det innlegget ditt var en stor årsak til at jeg klarte å komme meg over sorgen og følelsen min av at jeg hadde mistet et lite barn. Noe av det verste jeg opplevde med å miste var den manglende forståelsen hos helsevesenet. Jeg angret rett og slett på at jeg hadde dratt på legevakten, for maken til manglende empati har jeg heldigvis ikke vært borti verken før eller siden. For min del ble jeg heldigvis gravid igjen relativt raskt etterpå, og da slapp jeg unna med skrekken etter en truende abort i uke 6. Så nå er jeg endelig hjemme i permisjon med den nydeligste babyen. 🙂

    Lykke til videre, gleder meg til å følge det du velger å dele om denne spenndende fasen i livet!

    • Susanne Kaluza

      10/01/2014 at 11:01 Svar

      Åh, så hyggelig å høre at du synes det jeg skrev hadde noe for seg!
      Jeg synes også mangelen på empati på legevakta var en merbelastning. Leger er jo opplært til å behandle det de kan behandle, og her er det hverken fare for mors liv eller noe de kan gjøre for å stanse spontanaborten og da blir det lett til at de signaliserer at «dette ikke er noe å bry oss med» og glemmer for en traumatisk og vond opplevelse det kan være for kvinnen (og mannen!) som opplever det. Fantastisk å høre at det ble en baby på deg raskt etterpå. Gratulerer så masse med den lille! Stor klem fra Susanne

  • Mrs O

    09/01/2014 at 13:54 Svar

    Gratulerer så mye med graviditeten!
    Jeg har også opplevd å miste flere ganger etter først å ha fått to barn uten problemer. Mellom 2010 og 2013 hadde jeg 3 senaborter mellom uke 12 og 17, samt minst 5 tidlige SA og MA. Var til utredning uten at noe galt ble funnet verken hos meg eller fosterene. Prøvde også kombinasjonen Fragmin og HCG-sprøyte uten at dette hadde noen effekt. Muligens begynte sykehuset behandlingen for sent da de ville se liv på ultralyd først. Ble til slutt henvist til IVF-avdelingen på Ullevål, som mente eventuell behandling burde startes allerede ved positiv test. Opplevde så en lengre periode der jeg slett ikke ble gravid, og ga egentlig opp å prøve på et barn til. Og vips satt jeg med positiv test igjen. Denne gangen gikk jeg på Fragmin og Crinone til halvveis i svangerskapet, og nå ligger verdens nydeligste, nyfødte gutt på fanget mitt!

    Lykke til videre i svangerskapet!

    • Susanne Kaluza

      10/01/2014 at 11:03 Svar

      Jeg begynte også med behandling med en gang jeg fikk positiv test. Ringte omtrent legen før jeg snakket med mammaen min 😉 Fantastisk å høre solskinnshistorier som din, med 8 SA/MA (!) og så en sunn og frisk baby. Gratulerer så masse! Sånt gir virkelig håp!

  • TreTette

    09/01/2014 at 14:21 Svar

    Jeg vil bare få gratulere deg så mye med den vakre magen din, og samtidig få lov til å berømme deg for alt du makter å få til. At du har gjort alt det du har gjort, samtidig med den voksende magen (og alt det innebærer av utfordringer), er en sann gåte. Du ruler! 🙂 Jeg kjenner flere som sliter med å bli gravid, og noen som har mistet. Jeg syns du gir dette en veldig fin stemme utad. Du er uredd og flink, virkelig inspirerende 🙂

    • Susanne Kaluza

      10/01/2014 at 11:04 Svar

      Tusen tusen takk! Ja, det har vært en absurd intens høst, men veldig dårlig form kombinert med veldig mye engasjement. Gikk en kule varmt der kan du si, men hvis barna mine skulle ha et fornuftig samfunn å vokse opp i følte jeg ikke jeg kunne la vær heller..

  • MadamRoo

    09/01/2014 at 15:58 Svar

    Gratulerer med graviditeten! Endelig går det bra.
    Kan jeg spørre om når du har termin, Susanne?
    Selv har jeg hatt en spontanabort i uke 11 for noen år siden, og er nå gravid igjen med termin 24 juni. Veldig spennende, og kjekt for storebroren på 7 år:-)
    Men jeg har vært nervøs for å miste denne gangen også, og kan bare tenke meg hvor tøft det har vært for deg å miste tre ganger.
    Ser fram til å følge deg videre, og gratulerer med ny jobb!!
    Hilsen MadamRoo

    • Susanne Kaluza

      10/01/2014 at 11:07 Svar

      Grattis med graviditet! Så stas! Håper du får god oppfølging av legen din, og helst noen ekstra ultralyder eller noe som kan gjøre deg roligere (Jeg har gått til kontroll ukentlig, for selv om jeg har vært veldig avslappet og happy go lucky i de andre graviditetene kjenner jeg at alle spontanabortene har gjort meg mer engstelig denne gang..) Jeg har termin på forsommeren. Har hørt de barna blir gladest, så vi får satse på det stemmer eller hva ;-)?

  • Kristine T. Davidsen

    09/01/2014 at 17:15 Svar

    Min beste venninne har hatt en abort hun måtte ta, da barnet var for sykt til at det var forenlig med liv. 🙁 Dette ble oppdaget på ultralyd og legen anbefalte dem abort. Det var veldig tøft for henne og hun har slitt mye med den opplevelsen i ettertid.
    Hun hadde to friske flotte barn fra før og året etter aborten fødte hun et friskt barn til. Det svangerskapet ble også veldig tøft psykisk, men alt gikk heldigvis bra!!! <3 Nå venter hun en ny liten på forsommeren, med sin nye mann, og alt er bra med babyen. Men hun sliter fortsatt med opplevelsen rundt aborten, blir lett redd og engstelig. 🙂
    Vi gleder oss alle til den nye lille kommer. <3 Og jeg blir tante til enda en herlig liten tass. Som jeg gleder meg enormt til!! :-

    • Susanne Kaluza

      10/01/2014 at 11:11 Svar

      Uff, stakkars! Det der har flere av mine venninner gjennomgått og, og det er helt hjerteskjærende. Heldigvis har alle fått friske og fine barn etterpå. Høres ut som det blir et babyfylt og nydelig 2014 for deg da, Kristine! krysser fingrene for at alt går bra <3

  • Mona

    10/01/2014 at 03:12 Svar

    Hei, Susanne, og gratulerer så mye med den flotte, voksende magen! Jeg er så glad på dine vegne!

    Her er jeg utrolig nok nå hjemme med min 5 uker gamle jente (nr.to). Det har tatt oss neste ti år og mye smerte, slit, hard innsats og ressurser å komme hit. Jeg har mistet fire foster etter å havnet hjerteaksjon på alle, 9, 10, 11 og 12 fullgåtte uker på vei.
    I tillegg er vi uforklarlig barnløse. Etter 4,5 års prøving, mengder med utredning og 5 ivf ble jeg endelig gravid. Med tvillinger. Den første døde etter 9 uker, den andre tre uker senere. Etter neste ivf ble jeg gravid igjen. Den gangen varte det i ti uker. Så ble det flere forsøk før jeg ble gravid igjen, etter forsøk nr. 11. Det ble et vanskelig og komplisert svangerskap, med blødninger til uke 19. Men 7,5 år etter vi startet fikk vi den første, nydelige jenta vår.
    10 måneder etterpå begynte vi å prøve igjen (da hadde jeg blitt 39 år). Jeg ble utrolig nok gravid på første forsøk. Den gangen holdt det i 11 uker før fosteret ga opp. På neste forsøk ble jeg sjokkerende nok gravid igjen (jeg blir visst lette gravid jo eldre jeg er…). Denne gangen ble det selvsagtogså komplikasjoner, det ble oppdaget en cyste hos fosteret og diagnosen var dårlig. Vi bestemte oss for morkakeprøve, og måtte leve med risiko gjennom hele svangerskapet. Ut kom enda en nydelig, perfekt jente.
    For få år siden hadde ingen av oss våget å tro at vi skulle være heldige. Vi nyter det hver dag!

    Lykke til, Susanne! Du er tøff, og en viktig stemme for oss kvinner.

    • Susanne Kaluza

      10/01/2014 at 11:14 Svar

      For en solskinnshistorie! Håper historien din kan gi håp til de av leserne som fortsatt sliter. Jeg kjenner jeg synes det er mer og mer mirakuløst med friske barn. Når man får dem uten å ha «slitt» for dem, er det lettere å ta det for gitt at alt skal gå bra, men denne gang er jeg så utrolig takknemmelig og lengter bare enormt etter å holde babyen vår og krysser fingrene for at alt er bra med henne. Stor klem fra Susanne

  • Mona

    10/01/2014 at 03:33 Svar

    Jeg mener vi VAR uforklarlig barnløse 🙂

    Samme dag vi kom hjem fra sykehuset med den eldste jenta vår fikk forøvrig mannen min en kreftdiagnose, så her prøver vi å sette pris på det vi har, dag for dag. Det burde vi alle være flinkere til!

  • Ann Kristin

    10/01/2014 at 12:50 Svar

    Gratulerer med babymage, det var så koselig å lese det innlegget hvor du viste magen. Jeg er også blant de som har mistet 3 ganger, Først MA så en SA og en MA igjen. Hadde egentlig da gitt opp, men så ble jeg plutselig gravid, 2 mnd etter utskraping. Fikk da ekstra oppfølging med progesteron og Alby E og så mange ultralyder jeg ville, jeg var jo livredd for å miste igjen. Det gikk kjempefint og fikk ei jente i 2011. Har ei venninne som mistet i sommer og jeg anbefalte henne progesteron og albyl E, hun ble gravid igjen i oktober og begynte med progesteron og Albyl e og er nå 15 uker på vei og jeg selv er gravid igjen og går på progesteron og albylE og har kommet til 10 uker. Jeg har veldig tro på progesteron. Min enninne har ikke vært så veldig kvalm, jeg er småuggen og noen dager litt ekstra kvalm, men absolutt helt overkommelig å komme seg gjennom de første månedene. Så jeg tror kanskje at kvalme som bivirkning kan være litt overdrevet. Men hva gjør man ikke for å få oppleve en nyfødt baby i armene sine igjen. Lykke til videre i svangerskapet ditt!

    • Susanne Kaluza

      10/01/2014 at 13:57 Svar

      Ja, dette med bivirkninger rammer jo ikke alle. Jeg var nok uheldig som ble så veldig kvalm av progesteronen. Derfor tenker jeg det enkleste er at folk snakker med legen sin om det, prøver det ut om de tror det kan passe, og ser ann hvilke bivirkninger man faktisk får. Men selv tenkte jeg som deg: Hva gjør jeg vel ikke for å få oppleve å holde en nyfødt baby i armene mine igjen 🙂 Det var det bildet jeg hadde i hodet hver dag når jeg lå på badegulvet og var som kvalmest: Det øyeblikket der du får den varme, våte, nyfødte babyen lagt på brystet ditt. Sukk! Kunne gladelig vært spykvalm i ni måneder non stop om det hadde vært det som skulle til! Heldigvis ga kvalmen seg for meg når jeg sluttet på progesteron når «faren var omme», så nå er formen uendelig mye bedre. (Og jeg har fornyet forståelse for alle kronisk sjuke, og hvor utrolig glad og takknemmelige en skal være for helsa si) Veldig veldig glad for å høre at både historien din og den til venninnen din endte godt. Tusen takk for gode ord! Mange klemmer fra Susanne

  • Stine

    10/01/2014 at 19:29 Svar

    Hei! Jeg har også mistet tre ganger, men har ingen barn fra før av. Så dette har vært veldig tungt. Fikk henvisning til ivf-klinikken og var på timen der. 7 måneder tok der fra henvisning til time. V turte ikke å bli gravide i mellomtiden, for den påkjenningen å miste har vært så stor. De hadde også klart å rote bort prøver på veien… Men de fant ikke noe galt. Bare uflaks sa de. Skiulle til utredning for IVF, men ble gravid igjen. Så nå er jeg 7 mnd på vei. Fikk også samme medisin-arsenal som du hadde. Men de mente det ikke var grunn til å ta dem. Men at det heller ikke kunne skade. Så tok dem for å si det sånn. Hadde vært kjekt å vite hva som funket. Men kommer til å be om samme medisiner dersom jeg skulle bli gravid igjen.

  • Fie

    20/01/2014 at 04:29 Svar

    Det er så utrolig godt å se kulen du bærer på magen. Jeg led med deg da du skrev om tapene du har opplevd og gleder meg stort med deg denne gangen.

    Sev har jeg ikke vært like heldig. For ca ti år siden traff jeg mannen i mitt liv og vi ble overraskende gravide etter kun en måneds samboerskap. Vi rakk så vidt å gifte oss en måned før jeg fødte en stor og frisk jente – tre dager på overtid – etter et flott svangerskap.

    Som deg, er jeg hverken røyker, dranker, overvektig og var kun 28 år gammel da jeg fødte min datter. Derfor hadde jeg aldri drømt om at det skulle bli problemer ved neste graviditet. Jeg var jo den reneste fødemaskinen.

    Lykken var derfor stor da jeg ble gravid på nytt, med termin kun to år etter det første barnet.

    Vi køpte ny leilighet. Den dagen vi hadde overtakelse av denne, var jeg bikket lykkelig over i 2. trimester og hadde fortalt hele verden at vi ventet nummer to. I det megleren la nøkkelen i hånden min kjente jeg at vannet gikk.

    Borte vekk var skatten i magen. Tilbake var et tomt rom. Så altfor tomt.

    Sorgen ble relativt raskt erstattet med glede over nye graviditet, kun tre måneder senere.

    Denne gang fikk jeg gå til 9. uke før jeg mistet.

    For å gjøre en lang historie litt kortere gjentok dette seg flere ganger. 6 ganger mistet jeg. Litt kortere hver gang. Revisio, ble et kjent uttrykk. Det er et ordet de bruker på utskrapning på sykehuset. Jeg hadde fire slike på halvannet år. De to siste gangene ordnet kroppen opp på egenhånd.

    Utredning viste ingenting. To IVF-forsøk ga ingen resultat. Diagnose: Habituell abort som senere ble til sekundær infertilitet.

    I dag er jeg 38 år gammel og fortsatt lykkelig gift med mannen i mitt liv. Vi har en ti år gammel datter som er enebarn.

    Det er ikke synd på meg – jeg har et barn, men det er likevel et tomrom etter de 6 jeg mistet.

  • Fru Solbakken

    05/02/2014 at 13:23 Svar

    Gratulerer så mye med den vesle hybelboeren! 🙂

    Kom tilfeldigvis over dette innlegget mens jeg klikka meg fram og tilbake i bloggen din etter først å ha lest ditt svar til VGs reportasje om at graviditet ikke er en sykdom. Der var det flere som fikk svar på tiltale! 😉

    Som du sikkert forstår; ja, jeg blir fryktelig syk når jeg går gravid, og ja, jeg har også mistet. I uke 18+1, det er 14 mnd. siden nå. Det hadde til da vært et tungt svangerskap med ekstrem kvalme (hyperemesis gravidarum, forkortet til HG), med tilhørende vektnedgang og stort behov for pleie. Ble ikke tatt på alvor av fastlegen, enda han hadde fulgt meg i et svangerskap med en mildere form av HG 4-5 år tidligere. Jeg har verdens fineste jente på 6 år fra tidligere forhold. I tillegg til den ekstreme kvalmen i svangerskap nr.2, hadde jeg blødninger fra uke 5. «Du får bare reise hjem og se om det detter ut!» sa den kvinnelige legen på legevakta kynisk. Det ble tatt 3 tidlige UL (uke 6, 9 og 13) hos gynekolog pga. blødningene, men de fant ikke noe unormalt. Jeg kastet opp 10-20 ganger om dagen, orket ingenting. Mannen min stod på pinne for meg, hjalp meg i dusjen (hvor jeg satt på en krakk), lagde mat, hentet drikke, isbiter, passet blivende storesøster, gjorde alt husarbeid og jobbet fullt. Det var enkelte som slengte med leppa om at jeg «gjorde et vakkert svangerskap til noe stygt,» da jeg var utakknemlig nok til å klage min nød på Facebook samtidig som jeg delte et blogginnlegg av ei som hadde hatt samme diagnose.
    Først i uke 16 fikk jeg hjelp av fastlegen, i form av henvisning til gyn.pol., ei uke etter at jeg hadde ringt legekontoret og gitt skranken beskjed om at jeg i løpet av 2 døgn hadde gått ned 3 kg. Endelig ble jeg trodd av en lege! Vakthavende på gyn. gav meg diagnosen, og resept på en allergimedisin som skulle hjelpe meg. Den forandret livet mitt totalt! Plutselig greide jeg å være sosial med familien, og til og med gå i butikken! Jeg ble ubeskrivelig trøtt av tablettene, men det var iallefall greit å gjøre noe med.
    3 dager etter ordinær ul, hvor vi fikk høre og se at alt stod bra til og at vi venta ei jente til, fikk jeg plutselig en større blødning og fryktelig vondt i magen. Jeg ble kjørt til sykehuset for en sjekk, men rett utenfor hovedinngangen, og tre skritt fra bilen, gikk fostervannet…! Det ble en lang ettermiddag, kveld og natt, med rier frem og tilbake. Jenta vår levde fortsatt, men jeg kjente at hun lå trangt. Sparkene ble færre og svakere ettersom timene gikk. Mannen min sovna av utmattelse, det samme gjorde jeg, men det ble bare til kavete intervaller på 10-15 minutter. Sånn gikk natta. Plutselig bråvåknet jeg og kjente med hele kroppen at hun nettopp hadde dødd inne i magen min. Jordmødre og lege ville se om jeg kom i fødsel av meg selv, men utpå formiddagen måtte jeg settes igang. Det var en grusom opplevelse. Kroppen og hodet var i sjokk over å gå i fødsel, smerten over vissheten om at jenta vår var død var hjerteskjærende. Riene var sinnsykt vonde, jeg gråt, frøs, skalv, skrek, gråt og bannet. 16 timer etter at jenta vår døde kom hun lydløst til verden, ble lagt i et pussbekken, tildekket av et papirhåndkle og gjemt vekk på et trillebord av en kald jordmor og en følelsesløs barnepleier. Jeg måtte få fjernet morkaken i narkose, etter å ha blitt herjet med i en time. Jeg spurte så tynt om å få se babyen vår, og fikk henne servert på sengekanten i pussbekkenet. «Her er nyra di!» liksom. På oppvåkningen bad jeg om å få slippe å ligge på samme rom som jeg fødte, og det ble gjort istand på dagligstua til oss. Heldigvis var jordmoren fra nattskiftet tilbake, og jeg omfavnet henne fra senga. Men ingen spurte om vi ville se jenta vår mer. Ikke før dagen etter. Da var hun så kald at det iset langt forbi albuene da vi holdt henne. Men hun var fin! Bittelita, drøyt 20 cm. og nærmere 200 gram. Likna sånn på pappa’n sin. Ferdig laget, med små, lyse øyenbryn og bittesmå negler. Huden var tynn og ganske gjennomsiktig, så hun var veldig rød. Men hun var vår perfekte datter. Ikke en senabort som sykehuset mente.
    Vi gav henne egen grav. «Bittesmå føtter setter også djupe spor» står det nederst under navn og dato og vi har fått de små fotavtrykkene gravert inn.
    Jeg har ikke blitt gravid igjen. Det er ikke noe galt med oss, men en infeksjon var skyld i vannavgangen. Vet ikke om vi tør å prøve igjen. Jeg har fått beskjed av ny lege om at sannsynligheten for at jeg blir like syk eller sykere ved ny graviditet. Det orker jeg ikke nå. Nå vil jeg jobbe.

  • VibekeT.

    15/04/2014 at 11:27 Svar

    Så flott å se deg med en stooor struttende mage!!! 🙂
    Jeg blir også litt matt av å lese hvor uheldig dere har vært. At det noen ganger bare ikke går bra.. 🙁

    Selv mistet, vel…..jenta vår ble tatt med akutt sectio i 42+3. Hun døde dagen etter.
    Tredje dagen sa jeg til min mann; vi skal og må få en baby etter dette! Overlegen ved føden sa; -ok, men vent iallefall 6 mndr. Livmoren og arrene må gro. En annen lege (ikke overlege) sa : -minst 8-9 måneder.
    Ok?! Javel?!
    Så, vi dro hjem med tom mage, tom babybilstol og en haug med blomsterbuketter.
    Livet gitt videre, etter en litt lengre sykemelding og beskjed til NAV om at -nei, jeg skal ikke ut i permisjon. Jeg skal bare være litt lenger sykemeldt enn to uker skjønner du. Jeg sliter litt med meg selv. Babyen døde (samtalen med dama på NAV i seg selv var jo helt surrealistisk)
    Som sagt – livet gikk tross alt videre og på nesten dagen 6 mndr etter at vår vakre pike sovnet inn sto jeg på badet med en test med to knallblå streker mot meg!! Åhnei…?! Så fort?!
    Jeg sendte, etter litt grubling og slikt, en mail til overlegen (som nevnte det med 6 mndr) at -Hei igjen. Jeg er visst gravid, igjen.
    Fikk til svar et par minutter senere om at jeg skulle komme til innvendig UL i 6. uke. Ikke stort større enn en peanøtt tenkte jeg… Men, nøtta var i beste form. «Hoppa og spratt», hadde jeg nær sagt. Gutten ble tatt med planlagt sectio 3 uker før TUL og er i dag en herlig rabulist på snart 6 år.
    Vi bestemte oss for at -nok er nok! Våre 2 (levende) og mine 3 graviditeter får holde!

    Mange klemmer til deg Susanne med ønske om en deilig påske for hele familien 🙂

Post a Comment