Blir man mindre entusiastisk for hver graviditet?

Jeg husker ennå den berusende følelsen av å skru om tenningen på bilen og kjøre alene ut på veien for første gang, etter at jeg hadde stått på førerprøven. Selv om det rett nok var mammas og pappas bil, og jeg bare kjørte mellom Åskollen og Åssiden i Drammen, følte jeg at mulighetene var endeløse. Verden lå for mine føtter!

Da jeg gikk over dørstokken til mitt aller første hjem var også gledesrusen enorm. Sammen med kjæresten min hadde jeg kjøpt et lite krypinn på 42 kvadrat rett over gata for Journalisthøyskolen i Oslo. VÅRT knøttlille kjøkken. VÅR balkong! VÅRT laminatgulv!

Jeg kan ikke si jeg får det samme lykkekicket 14 år senere, når jeg omsider kan skru på motoren etter å ha lempet to barn inn i hvert sitt barnesete, satt på Karsten og Petra på DVD-spilleren og skal kjøre på familiebesøk. Ei heller når jeg setter nøkkelen i døra etter en lang arbeidsdag, dumper regningene ned på benken og begynner arbeidet med å skyfle meg vei gjennom legoklossene for å komme fram til komfyren så jeg kan starte på dagens middag.

Gravid for første gang og stolt som en hane av minimagen min!

Jeg hadde forventet at graviditet skulle være på samme måte. En ting er at jeg svevde en meter over bakken, denne romjulsdagen i 2006 da jeg gikk gjennom slapset på vei hjem fra Volvat der legen hadde bekreftet at Joda, de tre gravditetstestene jeg tok hjemme var korrekte. Jeg skulle bli mor. Men dette var tross alt første gang. Ville magien begynne å falme når jeg fikk samme beskjed for andre, -eller tredje gang?

Graviditetene har definitivt vært annerledes. Første gang var jeg 25 år og visste absolutt ingenting om hva det innebar å gå gravid. Så jeg dykket ned i bøkene jeg fant på Deichmanske og leste meg opp på alt fra svangerskapskontroller til spebarnspsykologi, sjekket hva slags mat helsemyndighetene i Norge, England og USA sier det er trygt å spise (og fant dermed ut at: Hurra! Parmesan er trygt!)  og hang inne på forum som Barn i Magen og Tett Inntil for å finne ut hva som opptok andre gravide.

I tillegg var det helt utrolig fascinerende å se hvordan en kropp jeg hadde hatt hele livet forandre seg. Det var som å se en gammel hund du trodde du kjente reise seg opp på to bein og sjonglere enn ball på nesa. Magen min vokste og gjorde plass til den lille jenta som vokste fram inni meg, og puppene mine som alltid har vært på den beskjedne sida, ble store og melkefylte.

Kjære kroppen min, jeg visste ikke at du var i stand til dette her!

Omtrent halvveis begynte jeg å kjenne spark, noe som føltes enda mer absurd. Det er et menneske inni her! Jeg gikk ikke lei av å stirre på kulemagen og se hvordan sparkene innenfra fikk huden til å bule først her, så der.

Gravid for andre gang. Ikke akkurat så mye mindre stolt denne gang.

Da jeg tre år senere gikk gravid med sønnen vår var informasjonsbehovet godt dekket opp fra forrige gang. Siden jeg nå hadde en toåring å ta meg av, ble det ikke så mye tid til å ligge på sofaen og beundre spark og albuedult innenfra, -her var neser som måtte tørkes, nister som måtte smøres og legotårn som måtte bygges.

Magien var likevel ikke noe mindre. Bare annerledes. Nå visste jeg jo at det skulle komme ut en sånn kul person som den trallende toåringen som danset rundt meg, -og tanken på å få en til som henne var nok til å gi meg tårer i øynene.

Samtidig hadde jeg dårlig samvittighet. Jeg visste jo hvor altoppslukende en baby var når den ble født. Ville jeg klare å gi datteren min nok oppmerksomhet og kjærlighet når tida mi plutselig skulle deles på to? Den dårlige samvittigheten vekslet mellom å være mellom å synes synd på storesøster (som var lykkelig uvitende om for et massivt paradigmeskift hun i virkeligheten sto ovenfor når hun med ett måtte dele foreldre og rom med en til) og lillebror (for at jeg ikke sang for og dullet for og var like oppslukt av graviditeten med ham som jeg hadde vært med henne.)

Men lillebror ble født og det gikk opp for meg at det jeg hadde gitt datteren min var tidenes fineste gave.  Og at lillebror rett nok fikk mindre alenetid med mamma og pappa enn storesøster hadde fått, men han fikk da virkelig ikke noe mindre kos, nuss og lek med familien sin for det. Han hadde jo tidenes stolteste storesøster som hang rundt vippestolen hans og sang for ham og fortalte ham ting hun hadde lært i barnehagen og eventyr hun diktet opp selv.

Gravid med barn nummer tre. Ser sånn passe stolt ut, eller hva?

Spol fram til i dag. Jeg venter barn nummer tre, og nå skulle en jo tro det var begynt å gå sport i dette her. Jeje, et barn til, liksom. I know the drill. Men det som har slått meg er at jeg synes dette med graviditet blir mer og mer mirakuløst. Uansett hvor mange ganger jeg har gått gravid før klarer jeg ikke å se på det som noe annet enn vanvittig at jeg faktisk kan gro fram et helt nytt familiemedlem inni magen min.
De andre store milepælene i livet mitt er milepæler nettopp fordi de bare skjer én gang. Jeg kan ikke ha min første skoledag på Brandenga barneskole om igjen. Mannen min kan ikke gå ned på kne på kontoret mitt i Dagbladet, fiske opp en diamantring fra lomma og spørre om jeg vil gifte meg med ham en gang til. Jeg kan ikke oppleve den solfylte bryllupsdagen vår på ny.
Men å oppleve det absolutt fineste jeg har vært med på noensinne i livet mitt -fødselen til barna våre- det skal det altså være mulig å få oppleve en gang til?

Denne gang vet jeg jo også så altfor godt at det slett ikke er noen selvfølge å få bære fram et barn, så takknemligheten over å se magen vokse og kjenne daglige spark har definitivt fått en ekstra dimensjon nå.

Jeg titter bort på bror og søster som er i full gang med å klatre opp i vinduskarmen og hoppe ned i senga mens de fniser og ler. Etterpå setter datteren min seg til for å lese leseleksa si om Kari i Kautokeino høyt, mens lillebror lager bringebærsmootihie med pappaen sin. Tenk at den lille som dytter på meg fra innsiden av magen en gang skal bli så stor og selvstendig som disse to? At hun også skal lære seg å gå, snakke, hoppe, lese, fortelle vitser, gå på ski, trekke akebrettet sitt opp bakken selv og komme løpende mot meg for å gi meg våte kyss og rope: MAMMA! straks jeg setter foten innenfor døra. At jeg enda en gang skal få lagt en varm, våt, sprellende og naken nyfødt baby opp på brystet mitt, og siden få orkesterplass til å se dette lille mennesket oppdage verden for første gang.

Så blasert at jeg ikke ser magien i det håper jeg at jeg aldri vil bli.

Hva synes du var den største forskjellen mellom å gå gravid for første og andre (eller tredje og fjerde) gang? Synes du det var helt likt eller var det noe som var annerledes? I så fall: Hva?

2 Comments
  • Tonje

    04/02/2014 at 15:24 Svar

    Veldig enig i det du skriver. Har selv to døtre, født 08 og 11, og en sønn på 6 mnd. Jeg blir mer ydmyk over det fantastiske lille livet som vokser inni magen for hver gang og syntes det faktisk har blitt «større» å gå gravid for hver gang. Da jeg gikk gravid med førstemann var formen tipptopp, minimage og tulla poppet ut to dager etter permisjonsstart. Visste liksom ikke hva jeg gikk til så har nok kost meg mer med de to andre svangerskapene, til tross for at formen var elendig og plager av alle slag. Med minstemann syntes jeg det var ekstra spennende å gå gravid siden vi hadde valgt å ikke vite kjønn. Lykke til med innspurten, du er heldig! 😉

  • Anne Mette

    22/01/2017 at 06:59 Svar

    Dette trengte jeg å lese nå. ❤

Post a Comment