Noen ganger har jeg lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier "svangerskap er ingen sykdom".

Se for deg at du er mann. Du kaster opp flere ganger om dagen. Går du på jobb? Hører du noen si «oppkast er ingen sykdom»?

Se for deg at du er mann. Du har så vondt i ryggen at du må gå med krykker. Går du på en jobb der du må stå hele dagen? Eller en der du må sitte i en kontorstol? Hører du noen si «å ha så sterke smerter når du beveger deg at du må gå med krykker er ingen sykdom?

Gravid i uke 33 med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Gravid med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Eller hører du på legen som sier arbeidet bør trappes ned slik at tida i en avgrenset periode heller kan veksles mellom  bassengtrening eller annen lett aktivitet som styrker musklene og lemper på smerten og restitusjon, -noe som kan gjøre at tilstanden faktisk går over og ikke blir en kronisk sykdom du må slite med i årevis?

Se for deg at du er mann. Du blør neseblod hver dag i tre måneder/du har så sterk migrene at du ser ordene svømme foran øynene dine på dataskjermen/du er så trøtt at du kollapser i seng hver dag du kommer hjem fra jobb og må sove fra 17-7 for å ha krefter nok til neste arbeidsdag.

Er det noen som mistenkeliggjør deg om legen din da vurderer formen din dithen at du i en avgrenset periode bør fokusere mindre på jobb og mer på helsa? Selvsagt ikke.

Som kvinne har jeg hatt alle disse plagene når jeg har gått gravid med mine to -snart tre- barn. Samtlige seks svangerskap har vært forskjellig, -jeg har heldigvis ikke hatt alle plagene samtidig – og jeg kunne på ingen måte dratt noen slutninger av hvordan det «er» for kvinner flest å være gravid, basert på ett av dem.

Screenshot 2014-02-04 09.08.45

Hver bidige graviditet er det likevel noen som drar opp «gravide sykemelder seg for lett»-debatten, noe som er med på å mistenkliggjøre samtlige gravide som ikke makter å stå i 100 prosents jobb i samtlige tre trimestre. I dag er VG som har spadd opp et debattinnlegg fra en direktør og en arbeidsgiverforeningssjef som har satt sinnene i kok i Danmark med utsagn som

«Før bet man i seg kvalmen eller gikk på jobb med verkende bekken»

I min forrige graviditet var det Kristin Clemet som atter dro «da jeg var ung var det iiiingen sykemeldte gravide»-kortet med uttalelse som: 

» Da jeg selv gikk gravid var vi ikke nødvendigvis mer syke enn ellers. Nå ser vi at dette sykefraværet har økt veldig.»

Det burde være unødig å understreke at vi har langt flere fullt sysselsatte kvinner i dag, og at politikere med skrivebordsjobber i liberale miljøer kanskje heller ikke så hele virkeligheten for de tusenvis av sykepleiere/butikkansatte der ute, som ikke bare kan ta seg en dag hjemmekontor.

(Forøvrig økte heller ikke andelen sykemeldte gravide mer enn andelen sykemeldte generelt da Clemet kom med uttalelelsene sine, men det er jo mye mer gøy og tabloid å fremstille gravide som spesielt late)

Screenshot 2014-02-04 09.44.43
Selv satt jeg med krykkene ved siden av meg og følte hvordan hun nok en gang ga meg klump i magen, for å levere neste ukes 40 prosent sykemelding til sjefen på jobben jeg elsket og veldig veldig mye heller ville være på enn å tilbringe formiddagen på Vestkantbadet sammen med ti, femten andre damer med sterke bekkensmerter. Det mest deprimerende av alt? Samtlige unntatt tre var ikke gravide lenger en gang, men slet med kroniske smerter seks måneder, ett år, tre år etter fødsel.

bilde

Jeg heter Susanne. Og jeg har vært sykemeldt i graviditeten.

La meg først få understreke hovedproblemet med setningen: Det er aldri gravide som «sykemelder seg», det er legen som etter en medisinsk vurdering skriver ut en sykemelding fordi de etter en helhetsvurdering mener det er det beste for helsa for mor og barn.

Jeg har de siste månedene flere ganger ligget i fosterstilling i sofaen med en bøtte ved siden av meg og hatt lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom». Jeg tviler ikke på at det finnes kvinner som har enkle svangerskap. Hurra! Fantastisk for dem! Men utsagn av den typen er bare med på å skape et inntrykk av at det er noe svaklig med de av oss som får så mye plager at legen vurderer en sykemelding, hel eller delvis, som nødvendig for å ivarta helsa til mor og den spirende liv. Et inntrykk av at det er de sterke som klarer full jobb og graviditet, mens det er de late som «sykemelder seg». Svangerskap er i seg selv naturligvis ikke noe helseproblem, men endel av symptomene det ofte fører med seg -som kvalme/smerter/migrene/trangen til å sove 14 timer om dagen- er.

De første tre månedene av denne graviditeten var jeg kvalm 24 timer i døgnet. Noen dager, -som dagen jeg dro på Aschehoug for å presentere Mammarådet for markedsavdelingen sammen med de andre av vårens forfattere – var jeg så kvalm at jeg hadde synsforstyrrelser fra jeg våknet og til klokka var 16. Jeg dro likevel på Aschehoug og holdt innlegget mitt. Så sendte redaktøren meg hjem i en drosje, fordi ansiktsfargen min var like levende som et A4-ark. Etter et kveldsmøte på NRK måtte jeg sitte med hodet mellom beina i en halvtime. Kroppen min taklet rett og slett veldig dårlig å måtte være våken til klokka 23, når jeg vanligvis pleide å legge meg rundt barne TV.

salt

Førstetrimesterfrokost.


I VG artikkelen kommer det fram at det i den høye andelen sykemeldte gravide ikke er skilt mellom 100 prosents sykemeldte og de som er sykemeldt f.eks 20 prosent. Er det virkelig så rart at det å bære rundt på noe som føles som kanonkule gjør at endel kvinner må trappe ned arbeidstida noen prosent? Det er heller ikke til å komme bort fra at det er lettere å kombinere full jobb og graviditet når du ikke har barn fra før og kan gå hjem og trene eller legge deg på sofaen etter endt arbeidsdag fremfor å vagge videre til skole og barnehage, kle på og vaske, bysse og leke, trøste og bære.

Nå er formen bedre og jeg er i hundre prosents jobb. Og det er her jeg mener de danske debattantene har et poeng.  For fremfor å mistenkliggjøre kvinnene som følger legens råd, er det langt mer fruktbart å se på hvordan arbeidsgiverne møter gravide kvinner.

Andre dagen min i ny jobb lå en brosjyre og ventet på meg på jobben: 

«Kjære deg som er gravid i Egmont Hjemmet Mortensen». Deretter fulgte en gratulasjon over graviditeten, og en  invitasjon til tre trekantsamtaler i løpet av svangerskapet der min nærmeste leder, en jordmor og jeg skulle snakke sammen med tema: «Hva kan vi som bedrift gjøre for å tilrettelegge for deg i arbeidsdagen». Er det hormonelt å si at jeg ble rørt?

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

For det er ofte ikke så mye som skal til. Da jeg jobbet som nyhetsjournalist og i første trimester gjespet meg gjennom kveldsvakter som minimum varte til midnatt, og gjerne til to og ett på natta ga sjefen min (som tilfeldigvis hadde gravid kone samtidig og dermed var over gjennomsnittet oppdatert på gravides ve og vel!) med lov til å slippe turnus til formen bedret seg. Andre ganger har det hjulpet med hjemmekontordager, kortere arbeidsdager eller mulighet for fysioterapi i arbeidstida.

«Hva skal til for at du greier å jobbe?» er et langt bedre utgangspunkt for å senke sykefraværet hos gravide enn å slenge ut at «svangerskap er ingen sykdom».

For det er slett ikke alle som har like stor forståelse for at det faktisk krever litt å vokse fram et helt menneske inni magen, -og at arbeidsgiver har mye å tjene på å være litt fleksible og tilrettelegge slik arbeidsmiljøloven faktisk pålegger dem. Jeg har i mine tidligere graviditeter både blitt møtt med stor velvilje på arbeidsplassen når jeg i perioder har trengt alt fra 0 til 20 til 100 prosents sykemelding, og med kommentarer av typen:

«Journalister som ikke klarer å stå i full jobb når de er gravide får pokker heller søke permisjon fra stillingen sin og ta seg jobb i resepsjonen»

Svangerskap er ikke -og bør ikke være- noen konkurranse om hvem som er tøff nok til å jobbe 100 prosent og gå Birken når de er 8 måneder på vei. Hvordan kroppen reagerer på graviditet -eller annen sykdom for den saks skyld– dreier seg 10 prosent om et godt utgangspunkt og 90 prosent om flaks.

Screenshot 2014-02-04 10.21.21

Om jeg kommer til å klare å stå i jobb 100 prosent fram til termin denne gang? Jeg vet ikke. Jeg håper det.

Når jeg kommer hjem fra jobb på kvelden er jeg for sliten til å trene, slik de danske direktørene mener jeg må gjøre, men jeg går med flate sko, tar museskritt når jeg går og forsøker å unngå å sitte med bena i kors slik at bekkensmertene ikke skal bli verre.  Foreløpig har jeg både en jobb og en sjef som gjør det mulig å kombinere en tøff graviditet med en spennende jobb. Men den dagen legen min sier jeg må trappe ned for å bevare helsa mi eller helsa til barnet i magen min, kommer jeg til å gjøre det. Forhåpentligvis uten at uttalelser som dem i dagens VG skal gi meg dårlig samvittighet.

Har du vært sykemeldt i svangerskapet? Hvordan synes du arbeidsplassen din taklet graviditeten? Og er du enig med de danske sjefene i at flere gravide nå bør «bite i seg kvalmen» og «verkende bekken» og komme seg på jobb?

No Comments
  • Ny leser

    04/02/2014 at 11:56 Svar

    Legen min sa at svangerskap er ingen sykdom! Og jeg måtte grine meg til litt sykmelding, for jeg synes det var så tungt og vondt med full jobb og 2 barn fra før med alt det fører med. Jeg har skiftet lege….

    • Susanne Kaluza

      04/02/2014 at 11:57 Svar

      Uff. Min opplevelse er også at sånne uttalelser krenker mer enn de hjelper. «Hva skal til for at du skal klare å jobbe?» et langt mer fruktbart utgangspunkt…

    • Nico

      04/02/2014 at 22:50 Svar

      Svangerskap er ingen sykdom, hvis ikke du vil kalle barnet ditt en parasitt eller noe sånt. Det er en helt feil ting å si, men poenget står der fortsatt da en brekt arm eller et bein heller ikke er en sykdom men omstendigheter der jobbing ikke er aktuelt. Dette burde en lege vite og ta hensyn til.

  • Lisbeth

    04/02/2014 at 12:27 Svar

    Jeg er enig med deg i det du skriver. Synes ikke man skal måtte bite i seg kvalme eller gå på jobb med verkende bekken. Selv ble jeg sykemeldt mot slutten av svangerskapet, da ble det rett og slett for vondt og tungt. Og i etterpåklokskapens navn burde jeg sikkert ha tatt den legetimen allerede noen uker tidligere. MEN jeg mener fortsatt ikke at vi kan si at svangerskap er en sykdom. Det er heller slik at man blir syk som en følge av svangerskapet. Blir uendelig provosert av folk som går inn for sykemelding uten at det feiler dem noe spesielt, og dette gjelder faktisk også for gravide. Har man plager bør det ikke være noen skam med sykemelding, men er formen fin bør det jaggu ikke være nødvendig å sykemelde seg i graviditetens navn.

    • Susanne Kaluza

      04/02/2014 at 12:35 Svar

      Tror du det er så mange som sykemelder seg (= blir sykemeldt av legen sin) «i graviditetens navn» da?
      Jeg kjenner ingen gravide som ikke har hatt reell grunn til å bli sykemeldt delvis eller helt når legen mente det var best. Særlig i første trimester og mot slutten av tredje opplever mange at det rett og slett blir for tungt.

      • Lisbeth

        04/02/2014 at 12:48 Svar

        Nei, jeg tror ikke det er så mange som sykemelder seg «i graviditetens navn». Jeg tror tror de fleste ønsker å fungere i jobb så lenge som mulig. Og jeg mener også at når svangerskapet kommer til et punkt hvor ting rett og slett blir for vondt/tungt, uansett hvilket trimester man er i, da er gjerne en sykemelding det aller beste bade for mor og barn. Jeg kjenner flere som sannsynligvis burde gått til lege og fått en sykemelding heller enn å slite tungt. Mitt poeng er bare at jeg ikke synes man kan kalle svangerskap en sykdom. Jeg mener det er plagene som kan følge med svangerskapet som klassifiseres som sykdom.

        • Kathrine

          04/02/2014 at 22:27 Svar

          Jordmoren jeg gikk til var sjokkert over at jeg jobbet 100% hele svangerskapet. Men jeg var jo frisk og fin i formen, så jeg så ikke hensikten. Hun spurte mange ganger om jeg ikke burde tenke på sykemelding. Så det finnes de som syns graviditet er en sykdom…. Jeg deler ikke den oppfatningen, men at man kan få symptomer som både er smertefulle og invaldiserende mens man er gravid, er det vel ingen tvil om.
          For å være litt flåsete: Skulle i ettertid ønsket at jeg kunne spart opp de sykemeldingene hun ville gi meg til jeg ble kronisk syk da snuppa var 8 mnd 😉 Noe som forøvrig ikke hadde noe med henne eller graviditet å gjøre. Fikk istedet min periode med sykemelding og NAV etterpå, men kunne vært godt med de ekstra ukene på sykemelding fra den tiden 😉

  • Førsteganssykemeldt pga graviditet

    04/02/2014 at 12:30 Svar

    Jeg har aldri vært sykemeldt i mitt liv (heldigvis!), men nå, 8 måneder på vei, har jeg fått noen prosenter – «for at du skal holde ut fram til permisjon» var legens ord. Hun mener jeg trenger de ekstra kreftene til fødsel og tiden etter. Man skal ifølge ekspertene helst ikke være utslitt før fødselen… (Sier jo seg selv hvis man vet hva en fødsel faktisk innebærer!)

    Arbeidsgiver er forståelsesfull, men når man er så trøtt at man holder på å kjøre av veien på vei hjem hver dag, eller gråter når vekkerklokka ringer om morgenen fordi man ikke har sovet på tredje natta pga smerter i rygg og hofter, er det kanskje best å innse at man ikke er i 100% form lenger?

    Nei, svangerskap er ikke en «sykdom», men symptomene man kan få underveis ville vært klassifisert som sykdom hos en som ikke var gravid (kvinne eller mann!)

    • Susanne Kaluza

      04/02/2014 at 12:36 Svar

      Enig!!

      Vis meg den mann som ville jobbet 100 prosent når de når «er så trøtte at mande holder på å kjøre av veien på vei hjem hver dag, eller gråter når vekkerklokka ringer om morgenen fordi man ikke har sovet på tredje natta pga smerter i rygg og hofter.»

      Nei, hør på legen din, og ikke på besserwisser med pekefingermoral. Og masse lykke til med graviditet og fødsel!

  • Nanna

    04/02/2014 at 12:33 Svar

    Da jeg gikk gravid med mitt første barn og var trøtt som en dupp (hele tiden!) sa min sjef til meg «legg deg ned og sov 20 minutter etter at du har spist lunch- da er du fit for fight for ettermiddagens jobbøkt!». Denne omtanken gjorde meg så rørt og var en lifesaver for å komme gjennom dagene i full jobb. Dette gjorde også at jeg faktisk klarte å jobbe uten sykemelding hele svangerskapet. Det skal også sies at den lille omtanken, gjorde at jeg ble ekstra motivert for å «stå på» og gi tilbake til min arbeidsplass da jeg ellers var helt i fin form som førstegangsgravid. Så et «hva skal til for at du skal klare å jobbe…» tror jeg man kommer langt med!

  • Jona (www.mammalivet.com)

    04/02/2014 at 12:40 Svar

    Graviditeten i seg selv kan vel teknisk sett ikke kalles en sykdom, men måten disse menneskene bruker den setningen på, viser jo bare at de ikke har forstått at svangerskapet kan bringe mange sykdommer og plager!

    Det er jo legen som skriver ut sykemeldingen fordi at han/hun mener det er best for mor og barns helse.

    Jeg kjenner flere kvinner som har hatt så sterke smerter pga bekkenløsning at de ikke kunne gå på toalettet eller snu seg i sengen uten hjelp. De ønsket seg neppe monstersmerter eller å bli sykemeldt før de ble gravide.
    Så det å skylde på den gravide blir i mine øyne utrolig ufint og korttenkt!

    I Tyskland får alle nygravide tilbud om gratis forebyggende trening (yoga/pilates/svømming) og gratis fysio etter fødsel. Men det som er enda mer fantastisk er at de ikke-gravide arbeidstakerne også får f.eks et yogakurs i året helt gratis, for å forebygge smerter og sykefravær. Dette sletter ikke sykemeldingsproblematikken, men det viser i det minste at staten og arb.giver tar ansvar og tar vare på sine ansatte.

    Selv hadde jeg en jobb hvor jeg måtte stå hele dagen, og ikke fikk mer enn 5 min pauser her og der da jeg var gravid med nr1. (Dårlig tilrettelegging fra arb.giver som rett og slett dreit langt i at jeg var gravid og trengte sitte og spisepauser)

    Jeg hadde så vondt i ryggen og var så sliten når jeg kom hjem på kvelden at jeg gråt meg i søvn og gruet meg til å gå på jobb. Dette begynte i uke 25, men jeg skammet meg sånn at jeg bestemte meg for å holde ut til uke 37, og fortalte ingenting til jordmor. I uke 35 kunne hun se det på meg at jeg var i ferd med å bryte sammen. Da satte jordmor ned foten og sa «Du må ikke glemme at du får en enda tøffere jobb snart.»
    Jeg ble sykemeldt de siste to ukene, og needless to say, gikk jeg aldri tilbake til den gamle jobben min. I det lange løp tjener arb.giver null og niks på å slenge ut stygge kommentarer om sykemelding av gravide, eller å unnlate å tilrettelegge.

    Håper du har flaks og kan jobbe så mye du ønsker fremover, Sus. Men veldig godt å høre at du har tenkt å lytte til legen og kroppen din! <3

  • underveis

    04/02/2014 at 12:41 Svar

    Jeg blir jo virkelig rørt jeg av det brevet fra den nye arb giveren din! Wow! Fantastisk!
    (Og – ja – jeg var sykmeldt i deler av alle tre svangerskap. Nødvendig. Ikke gunstig i forhold til status på jobb, men det å være gravid overhodet som doktorgradsstipendiat var ikke særlig velkomment uansett – så sykmeldingen gjorde vel ikke noe fra eller til. Under tredje svangerskap ville universitetet si meg opp – det sier jo sitt.)
    Bra du sier i fra og skriver dette!

  • Andriana

    04/02/2014 at 13:28 Svar

    Da jeg gikk gravid med tvillinger skjønte ikke fastlegevikaren hvorfor han måtte sykmelde meg 50%. Å gå gravid med tvillinger i 3.trimester var jo ingen grunn. Dro samme dag til Ullevål på kontroll, legen der ristet på hodet og sykemeldte meg 100%, uken etter ble jeg lagt inn på sykehuset og fikk streng beskjed om at jeg ikke fikk bevege meg annet enn om jeg måtte på do eller dusje. Når dette er sagt så er det kvinnen som kjenner sin kropp best. Men det er slitsomt å måtte forsvare sine behov og rettigheter. Håper formen din bedrer seg Susanne og lykke til med nr.3 🙂

  • Lisbeth

    04/02/2014 at 13:37 Svar

    Jeg har en sjef som først og fremst ble glad for graviditeten da jeg ringte et par uker etter ansettelsen og fortalte nyheten (fant ut rett etter at jeg sa ja til jobben). Da jeg begynte hadde kvalmen og bekkenløsningen kommet for fullt. Når sykemelding kommer opp nevnte jeg 20-30%. Sjefen min sier «Du går ut 50% med en gang! Vil heller ha deg her halvparten av tiden frem til permisjon, enn en dødsliten ansatt som blir 100% sykemeldt to måneder før». Ble også lagt så godt til rette som mulig, og positiv sjef og andre ansatte. Jobbet frem til permisjon, og har helt klart mindre plager nå etterpå på grunn av lavere belastning. Og ikke minst, jeg gleder meg til å komme tilbake til verdens beste arbeidsplass! Hurra for arbeidsplasser som skjønner tegninga!

  • Tora

    04/02/2014 at 14:24 Svar

    Dette er et tema som jeg er svært opptatt av og jeg har alltid hatt den meningen at graviditet ikke er en sykdom. Men så klart får mange symptomer underveis i graviditeten som kan betegnes som sykdom. Er i tillegg islandsk hvor en av ordene for gravid er «ófrísk» (ikkefrisk) noe jeg føler er svært upassende.

    Jeg har en sønn på 11 måneder og opplevde i min graviditet å få kastet etter meg sykemeldinger. Når jeg var til legen for å få graviditeten bekreftet, nektet hun nesten å gjøre dette, siden hjemme-graviditetstester var så å si like sikre som den testen hun kunne utføre, men hun lurte på om jeg ville ha en sykemelding. Da var jeg 5 uker på vei og hadde så vidt begynt å merke noe kvalme. Videre var jeg ekstremt kvalm første 20 ukene, men kvalmen var verst på kvelden og det hjalp meg å være i jobb. Jeg snakket med lege ett par ganger om kvalmen og eneste tilbudet jeg fikk var sykemelding, inntil uke 18 at jeg fikk tilbud om noe kvalmestillende. Det samme skjedde senere når jeg trengte hjelp med voldsom halsbrann og når jeg var litt sliten etter en runde med forkjølelse. Hadde jeg hatt plager hvor jeg trengte å bli sykmeldt hadde jeg så klart tatt den men i mitt tilfelle var det ikke et behov og jeg følte meg sykelig gjort.

    Her er det som alltid, viktig at legen lytter og at kvinnen er klar på hva hun har behov for. Syns også at det burde bli obligatorisk med 1-2 formelle samtaler mellom arbeidsgiver og den gravide.

  • Mammakayso

    04/02/2014 at 14:30 Svar

    I begge mine svangerskap har jeg vært ekstremt plaget av svangerskapskvalme. I den første var jeg konstant kvalm og elendig 24/7 frem til uke 20. I nåværende svangerskap ser det heldigvis ut til å gå over til kveldskvalme. Denne kvalmetiden har vært den verste tiden i hele mitt liv. Jeg har aldri følt meg dårligere og verst var det nå ved svangerskap to når en samtidig blir nødt til å prøve å fungere sammen med familien og vår førstefødte på 2 år… Det har ikke vært lett og je har hatt dager/uker hvor jeg har måttet dra bort å sove/bo hos mormoren til lillejenta vår fordi jeg ikke har vært i form til å være sammen med familien og ha rollen som mamma til en toåring… Jeg har aldri hatt så dårlig samvittighet og følt meg så ille til mote og så elendig mamma.. Jeg har vel ingen dårlig samvittighet for sykemeldingen jeg har hatt… Jeg har jo uke klart å jobbe uansett tilrettelegging i denne perioden av svangerskapet.

    Jeg misunner virkelig de som er spreke og friske gjennom hele svangerskapet, men jeg kan ikke annet enn å la meg provosere når gjerne disse er de som står for slike utsagn…

    Vi blir ikke sykemeldte pga graviditet! Men av
    Symptomer som kan komme av det.

  • Lattermild

    04/02/2014 at 14:52 Svar

    «Før bet man i seg kvalmen eller gikk på jobb med verkende bekken.» Joda, det gjorde man sikkert, fordi man var nødt enten av pliktfølelse eller økonomiske årsaker. Men er det dermed sagt at det var lurt? Jeg har en fysisk lite krevende jobb, men har likevel lav terskel for å bruke egenmelding eller be om sykemelding – også i graviditeten – fordi hjernen min må være til stede når jeg jobber, og det ER den faktisk ikke om jeg har så vondt i ryggen at jeg bare vil hyle, om nesa er så tett at hodet føles fylt med bomull eller kvalmen ligger og vaker konstant. Og hvis jeg er dum nok til likevel å bli på jobb gjør jeg feil som enten jeg selv eller andre må bruke tid på å rette, eller jeg bruker hele dagen på å stirre apatisk på skjermen og faller omkull i senga i det øyeblikket jeg kommer hjem og sover til jeg må karre meg på jobb neste dag (tidlig graviditet er sånn for meg, funket når jeg ikke hadde barn fra før, ikke fullt så fint når ei på fem trenger oppmerksomhet fra mamma).

  • Maylen

    04/02/2014 at 14:54 Svar

    Jeg har (dessverre) vært en av de som har påstått at graviditet er ingen sykdom. Jeg kunne se meg selv i 100% arbeid helt frem til permisjon, samtidig som jeg løp på trenings senter og tok opp noen fag på skolen.
    Vel, kort fortalt fikk jeg smake min egen medisin da jeg for snart 9 mnd siden sto med positiv test i hånden. Akkurat da ante jeg lite om at jeg bare to dager senere skulle ha første (og langt i fra det siste) møte med spybøtta. Svangerskapsmigrene, ekstrem kvalme, bekkenløsning, altfor lav blodprosent, depresjon… Ja alt som man kan tenke seg har jeg da fått.
    Det sier seg selv at jeg ikke har jobbet siden jeg var gravid i uke 9, da gikk jeg på jobb fordi jeg var redd for hva sjefen ville si om jeg ble sykemeldt. «Heldigvis» var han selv blitt pappa, og visste sånn ca hva jeg slet med.
    I dag ser jeg at graviditet uten tvil kan være sykdom for noen. En normal person går ikke på jobb når man ikke får i seg mat og spyr døgnet rundt, eller ikke er i stand til å gå.. Eller ikke har sovet en eneste natt på tre mnd.

  • Kristin

    04/02/2014 at 14:55 Svar

    Så deilig å lese dette! Jeg hadde aldri reflektert over utsagnet «graviditet er ingen sykdom», før jeg ble gravid selv. (muligens bare tenkt at det hørtes logisk ut). Nå i uke 38 har jeg hatt god tid til å tenke på akkurat det. Hvem er det utsagnet prøver å motsi? Jeg har aldri møtt en eneste gravid, lege eller mor som prøver å hevde at graviditet ER en sykdom. Men som du ganske riktig sier: Man kan bli syk av å være gravid. Og hvorfor skal man jobbe mens man spyr og allmenntilstanden er elendig mens man er gravid, når man slipper det hvis man spyr utenom graviditeten?

    Det er nok riktig at flere bet i seg kvalmen og ignorerte bekkenet og gikk på jobb før? Men måtte man ikke også i større grad ignorere alminnelige plager og influensa før? Vernet av en syk arbeidstaker er på alle måter bedre nå enn «før». Og «før» var langt færre kvinner i arbeid. Nå arbeider de fleste kvinner hele sitt voksne liv og betaler skatt til samfunnet vårt. Det er langt mer lønnsomt enn at de er hjemme, selv om det fører til økte utgifter de årene de er sykemeldt ila graviditeten eller har barselpermisjon. Det er lønnsomt for samfunnet vårt både at kvinner er i arbeid og at det fødes barn.

    Finnes det kvinner som utnytter systemet? Oh yes! Men er ikke det baksiden av velferdsstaten. FInnes det menn og kvinner som utnytter ordningen med egenmeldingsdager for eksempel?

    Selv har jeg vært hjemmeværende i graviditeten fordi jeg tilfeldigvis er hjemme et par år nå mens vi bor utenlands. I starten var jeg så dårlilg at jeg VET jeg ikke hadde klart å jobbe dersom jeg fortsatt bodde i Norge nå. Dette til tross for at jeg virkelig elsker jobben min og nesten ikke kan vente med å flytte hjem igjen og starte på jobb igjen. Jeg har en jobb hvor jeg fatter tunge beslutninger med stor betydning for enkeltskjebner og unner ingen av disse menneskene å få livet sitt lagt i hendene på en jurist som ikke klarer å tenke på annet enn hvordan hun skal rekke ut på do før hun spyr. Deretter kom noen supre måneder hvor det ikke hadde hvert noe problem å yte mitt. Men det skyldes at jeg nå var frisk og gravid og ikke lenger syk og gravid.

    PS! Her hvor jeg bor må gravide kvinner starte permisjonen to måneder før termin. Ingen dum ordning har jeg kommet fram til. Uandett form, er det fantastisk å kunne bruke tredje trimester på å gjøre ting som er bra for meg.

  • Øyfrid

    04/02/2014 at 15:09 Svar

    Jeg har jobbet fullt i begge svangerskap og sluppet unna de verste plagene, «slepte» meg på jobb i de første tre kvalme månedene men følte ikke der og da at det var grunnlag for å be om sykmelding (selv om jeg sikkert ikke presterte mer enn 50-60 % uansett, men nå har jeg en jobb der jeg kan styre arbeidsmengden noe selv). Jeg opplevde imidlertid ganske ofte at kolleger og andre etter hvert var overrasket over at jeg var på jobb, «er du her enda»? osv slik artikkelen beskriver. Så kanskje er vel oppfatningen der ute om at gravide kvinner «sykmelder seg» litt for stor og ødelegger for dem som faktisk må bli sykmeldt.
    Har en søster som jobber i barnehage, og der var beskjeden fra sjefen «du blir vel sykmeldt i februar uansett» (termin i mai) ved hennes spørsmål om hun kunne slippe å bytte over til småbarnsavdelingen som i utgangspunktet var planlagt før de visste om graviditeten.

  • Anne Randi Høidahl

    04/02/2014 at 16:01 Svar

    Om noen gravide med bekkenløsning leser dette: Lytt til kroppen din og fortell høyt og tydelig til jordmor og lege hva kroppen din faktisk sier! Og så tenker du på barnet i magen og lar barnets stemme nå deg: Hva vil barnet at moren hans/hennes skal gjøre? Og så spør du eventuelt dine andre barn hvordan de vil at moren deres skal oppføre seg. Og så tenker du godt etter og ser for deg hvordan du ville veiledet din egen datter om hun hadde det som deg nå. Så enkelt er det vel egentlig å bli sikker i sin sak – eller? Hva andre måtte mene er nok ikke særlig relevant. Forresten: Hvor stor del av sitt lange yrkesliv vil egentlig ei yrkeskvinne være gravid? Når hun skal ut i mange måneders permisjon etter fødselen uansett, så betyr kanskje ikke noen få uker sykmelding i svangerskapet så mye i den store sammenhengen?

  • Nja

    04/02/2014 at 16:08 Svar

    Kan jo snu på det og si «noen kvinner blir fryktelige dårlige når de er gravide» heller enn å si at «noen kvinner har enkle svangerskap». Føler mange nå for tiden forventer å bli syke og sykemeldt når de blir gravide, å forvente at alt går bra (hvertfall frem til den siste måneden eller så) er ikke et alternativ.

    Må jo vurdere litt selv. Å kaste opp litt nå og da MÅ jo ikke bety at man skal sitte hjemme hele døgnet. Har selv jobbet med fryktlig vond rygg, for det gikk greit for meg. Klart, om man føler seg helt utkjørt og det ikke er mulig å tilrettelegget arbeidet, få seg noen pauser e.l. så er jo sykemelding eneste utvei. Men det bør ikke være sånn at alle nærmest automatisk skal være borte fra jobb fra og med femte måned eller til og med før. Må jo prøve å si til seg selv at «dette går fint» og være positiv. ikke kjenne etter hele tiden om det ikke gjør biiiiitelitt vondt her eller der.

  • Susanne N

    04/02/2014 at 16:17 Svar

    Jeg er for tiden 100 prosent sykemeldt med bekkenløsning. Min arbeidsplass (er sykepleier på en sengepost på sykehus) har behandlet meg svært dårlig. I første trimester fikk jeg bekjed om at «svngerskap ikke er en sykdom». Fryktelig. Provoserende, hvertfall når jeg heller ikke la det frem som påstand. Avdelingsleder lot det gå utover meg at hun nå hadde flere (også folk som ikke var gravide) som heller ikke kunne gå nattskift, og sa «hvis du ikke kan gå natt, kan du ikke jobbe her». Jeg ble helt paff, og gruet meg til å jobbe. En dag jeg tok meg selv i å gråte i bilen på vei til jobb, bestemte jeg meg for at nok fikk være nok. Jeg satte foten ned for uttalelsene hun hadde kommet med, og fikk deretter en uforbeholden unnskyldning.

    Jeg har vært åpen om mine plager til både leder og kolleger, slik at jeg kunne holde meg på jobb med tilrettelegging frem til tredje trimester. Da sviktet ryggen, og bekkenlåsningen jeg humpet rundt med fra uke 18 ble til bekkenløsning og multiple muskelknuter. Nyheten om at jeg fra da av ikke engang kunne gjøre kontorarbeid, ble heller ikke spesielt godt mottatt. De gangene jeg har møtt på avdelingsmøter, eller har levert sykemelding, har leder sagt ting som «få se hvordan du går! «, som om mine plager skal kvalitetssikres!

    Det er fryktelig provoserende når folk som har vært så heldige å klare seg godt på arbeidsplassen, skal nærmest hovere i triumf, ved å be andre som åpenbart lider om å skjerpe oss!

  • Mari

    04/02/2014 at 16:19 Svar

    Så herlig å høre! Jeg er så heldig å jobbe på en arbeidsplass der lederen min er mer enn villig til å tilrettelegge, i tillegg til at jeg hadde et godt svangerskap, så jeg fikk muligheten til å jobbe 100% helt frem til jeg gikk ut i permisjon, til tross for at jeg har en fysisk utfordrende jobb. Det jeg synes er så trist er at jeg ser et tydelig konkurransepreg over graviditetene venninnene mine nå går gjennom. Det er om å gjøre å ha minst vektoppgang, være sprekest mulig ved termindato og ikke minst at den nyfødte babyen «for all del ikke må veie mer enn rundt 3000 g». Dette er jenter rundt 30 års alderen som burde vite bedre. Jeg synes det er kjempeflott at du skriver om hva som virkelig er viktig, jeg er redd noen glemmer nettopp det, i jakten på «den perfekte graviditet»!

  • Sandra

    04/02/2014 at 16:30 Svar

    Snakk om spot on! Her sitter jeg med tårer i øynene og konstanterer at dette er akkurat slik jeg har det i dag. Jeg er halvveis i mitt andre svangerskap. Jeg er endelig tilbake i 70% stilling. Jeg begynte med å være 100% borte pga kvalme 24/7. Jeg var ikke innlagt, men ble bejublet hjemme om jeg fikk i meg en salt kjeks ila en dag. Etter å ha nådd uke 17 kjente jeg at kvalmen gradvis slapp taket. Jeg møtte ikke mange forsåelsefulle blikk da jeg løp bak barnehagen for å kaste opp, for å si det sånn. Resultatet av nesten 4 mnd på sofaen er ikke akkurat overskudd, kroppen henger overhodet ikke med. JEg begynte å jobbe 30%, så 50%. Og jeg har en såkalt «lett» kontorjobb. Arbgiver er forsåvidt forståelsefull, men det er ikke måten jeg blir møtt på, både i samfunnet, hos lege og her, som om dette er noe jeg kan skylde på meg selv, jeg har jo selv valgt å bli gravid. DET provoserer meg. Ja, jeg har selv valgt det, og da har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt.
    Jeg kjenner jeg krymper meg når jeg sier jeg er sykemeldt, nettop pga slike generaliserende uttalelser som VG presenterer i dag. Beklager at jeg er gravid og pålegger samfunnet disse store kostnadene det fører med seg å få barn. Skulle vi alle la være å få barn kanskje? Eller får bare de som kan garantere at de ikke får «plager» lov?
    Jeg er som sagt halvveis nå, og de fryktede bekkenplagene meldte seg for lenge siden. De ble forverret av all sofaslitingen og nå må jeg rett hjem å legge meg på sofaen, på nytt, denne gang på siden. Ja, jeg jobber, men etter jobb kan jeg ikke bidra med noe, ikke leke med datteren min, ikke lage middag, jeg kan knapt bevege meg. Og, dette visste jeg på forhånd, for jeg har hatt bekkenplager i minst 10 år. Og nei, det blir ikke bedre (hos meg), bare verre, ingen behandling har hjulpet til nå.
    Min største skrekk er at jeg ikke kan ta meg av babyen min når den blir født. Men hei, jeg jobber jo hvertfall…

  • Line

    04/02/2014 at 17:03 Svar

    Jeg har en helt topp lege, men forskjellene på mine to svangerskap var å ta og føle på. Første graviditet ble jeg heldigvis sykemeldt forholdsvis tidlig pga bekkenløsning m/krykker. Mellom nr1 og nr2 så kom pålegg til legene om å sykemelde mindre. Det førte til at jeg stavret meg på krykkene fra parkeringen (som lå langt fra jobb) til jobben alt for ofte før jeg endelig omtrent skrek etter fulltidssykemelding. Endte i at jeg på slutten måtte ha rullestol om jeg skulle ut av huset, og etter graviditeten holdt det på mye lengre med problemer. Jeg er overbevist om at når bekkenløsningene blir så ille så må det ro til for å hindre langtidsproblemer.
    Og ang. statistikker – husk at vi skal bare til våre foreldre for å finne de som gikk ut av jobb i det de ble gravide.Gjør at jeg blir veldig skeptiske til holdninger som de vi så i VG i dag.
    Takk for et flott innlegg!

    • Susanne Kaluza

      04/02/2014 at 18:17 Svar

      Samme her! Graviditet nr to var det krykker de siste fire månedene. Om det hadde vært like langt å gå fra trikken til kontoret i denne jobben som i Dagbladet er det tvilsomt om jeg hadde klart å stå i full jobb, men foreløpig går det heldigvis bra. Bank i bordet!

  • Kobine

    04/02/2014 at 17:18 Svar

    Vær glad DU kan få barn….. jeg hadde gledelig tatt på meg bekkenløsning, smerter og oppkast, sykemelding og «sykdommen» det er for deg… men jeg kan ikke få barn. La det synke inn litt…. just try….

    • L. Cecilie Wian

      04/02/2014 at 17:55 Svar

      Hæ? …men vi tar jo på oss disse problemene. Fordi vi vil ha barn. Det er behandlingen fra andre som er unødvendig dårlig.
      At noen kan få barn, andre ikke, rettferdiggjør ikke dårlig oppførsel fra andre.

      • Susanne Kaluza

        04/02/2014 at 18:09 Svar

        «At noen kan få barn, andre ikke, rettferdiggjør ikke dårlig oppførsel fra andre.»
        Godt poeng 🙂

    • Susanne Kaluza

      04/02/2014 at 18:13 Svar

      Jeg har mistet tre ganger på to år, med henvisning videre til IVF for infertilitet, så ja, jeg er ENORMT takknemmelig for å være gravid. Men mener du jeg da bør «bite tenna sammen og gå på jobb» hvis legen mener det setter det høyst etterlengtede barnets helse i fare?

    • Jannorama (jannorama.no)

      04/02/2014 at 19:46 Svar

      Jeg fikk også beskjed om at jeg måtte være så lykkelig siden jeg tross alle hindringer og prøverør endelig var gravid! Var bare redd og dårlig og med konstant dårlig samvittighet overfor alle som ikke ble gravide. Hvem tjener egentlig på det?

      http://jannorama.no

      • Susanne Kaluza

        04/02/2014 at 20:25 Svar

        Bra innlegg! Dette med alderen på de fødende synes jeg er et vesentlig poeng som er glemt i debatten:

        «Det var da jeg også oppdaget Generasjonskløften mellom min mor og meg. Hun eeeeeeelsket jo å gå gravid og hadde tilsynelatende ikke ett eneste dårlig minne fra denne magiske tiden. At hun var 23 år da hun fikk meg, mens jeg var 33 tok det litt tid før hun innså.»

  • 3 barns mamma

    04/02/2014 at 17:21 Svar

    Jeg var i veldig fin form i første sv.skap så skjønte ikkje hva folk «Klaget» etter.. skjønte litt mer på slutten da alt var tungt!
    Andre sv.skap fikk jeg hypermesis og ble sykemeldt første trimester. Kom tilbake i jobb og formen var bra.. men bare noen uker.. så kom bekkenløsningen..klarte noen uker med det, så ble eg 50% sykemeldt.. sjefen ble forbanna og behandlet meg veldig dårlig..
    Jobbet noen uker til før det ble 100% resten av sv.skapet..
    Bekkenet ble fort bra etter fødsel..

    • Susanne Kaluza

      04/02/2014 at 18:14 Svar

      Det tror jeg er en opplevelse mange har hatt. Mens influensa (stort sett) kjennes likt ut for de fleste og fra gang til gang er det stor forskjell på svangerskap. Derfor slike sleive bemerkninger som i dagens VG er veldig lite fruktbare.

  • Annika

    04/02/2014 at 17:33 Svar

    Amen.
    Jeg var sjeleglad for at jeg jobbet i Staten da jeg ble gravid, for det er slett ikke sikkert at en privat arbeidsgiver hadde vært like forståelsesfull.
    Hyperemesis (ekstrem svangerskapskvalme) frem til 7. måned, hvor jeg spydde som en gris døgnet rundt i noen måneder til jeg endelig ble satt på medisiner som gjorde at jeg klart å holde på maten, bekkenløsning som endte med krykker siste månedene før og tre måneder etter fødsel, blodtrykk som gjorde at jeg besvimte annenhver dag, svangerskapsdiabetes og en haug andre plager av mindre alvorlighetsgrad (vann i kroppen, halsbrann osv.) førte til 50% sykmelding fra 6-7 uker (etter juleferien) og 100% fra 8-9 uker og hele veien ut.
    Jeg kunne KANSKJE ha jobbet 20% i min kontorstilling sånn ca. midtveis i svangerskapet – om det hadde vært HELT fleksibelt NÅR de 20% fant sted, siden jeg aldri ante når jeg la meg om kvelden om jeg ville være i stand til å komme meg særlig lenger enn sofaen neste dag.

    HELDIGVIS hadde jeg en fantastisk fastlege som trøstet meg da jeg satt der og hadde dårlig samvittighet i forhold til jobben: «Det er ingen som kommer til å takke deg i ettertid om du jobber mer enn du og barnet tåler. Hva er viktigst – om arbeidsgiver har en sekretær på plass eller må skaffe vikar, eller om barnet ditt er friskt og sunt?»…

    «Graviditet er ikke en sykdom».
    Nei – men symptomene er til forveksling like!

    • Susanne Kaluza

      04/02/2014 at 18:11 Svar

      Ja, om oppkastsjauen/hodepinen/utmattelsen kommer av et virus eller hormoner (som ved en graviditet) har da fint lite å si for den som gjennomlever det. Symptomene er de samme!

      • Gudrun

        07/02/2014 at 10:40 Svar

        Bra du tar opp dette temaet! Graviditet ER ingen sykdom. Noen holder seg friske i graviditeten, andre får mange plager. Når noen kommer med dette utsagnet er det nok heller generaliseringen og den manglende respekten for at noen virkelig er dødsslitne og har problemer, som provoserer. Med rette!

        Jeg syns jeg ikke det er noe problem at gravide, når behovet er der, får redusert stilling på «statens regning», det er tross alt ganske få dager av et helt arbeidsliv at man er borte pga graviditetsrelaterte plager. Arbeidsgivere generelt hadde nok tjent på å gratulere (ikke en selvfølge, visstnok) og tilrettelegge, istedenfor å problematisere. Kvinner på sin side burde kanskje ta litt mer ansvar selv for hvor rustet de er for å gjennomføre en graviditet før de blir gravide.

        Jeg lurer på (om og) hvorfor gravide i dag er mer sykemeldte enn for 20-30 år siden. Flere i jobb? Flere eldre? Flere overvektige eller ute av form? Eller helt andre grunner? Kan du ikke skrive et mer faktabasert innlegg om dette?

  • L. Cecilie Wian

    04/02/2014 at 17:50 Svar

    Var sykemeldt for kvalme og tretthet i non uker, vet ikke hvor mange, jeg talte ikke, og hverken de på kontoret eller sjefen min har sett noen grunn til å poengtere hvor lenge det varte. 50% først, så ned til 2 timer hver morgen. Det utgjorde en eller annen idiotisk prosent. Sykemeldinger oppgis i prosent, men legen regnet seg ut til det likevel, og ingen talte minuttene. Når jeg ble sliten ble jeg kvalm igjen. Såda tok jeg ting med ro. Føltes som en evighet når jeg satt der, musestille for å ikke brekke meg og hørte verden rundt meg fungere så problemfritt. Jeg måtte bare vente, smile til treåringen, ikke klemme, ikke bøye meg, ikke en masse.

    Da jeg fortalte at jeg var gravid sa sjefen «jeg husker den tiden, det var en koselig tid». Jeg syns det var et veldig fint utgangspunkt for videre samtaler. Jeg gleder meg til jobb. Hver dag. Gleder meg også til sofa, og hvile, hver dag. Meget lykkelig når det hele er i balanse. Når jeg fikser alle rollene jeg har valgt, og de fungerer sammen.

    • Susanne Kaluza

      04/02/2014 at 18:09 Svar

      For en bra sjef!

  • Mann

    04/02/2014 at 18:27 Svar

    Nå var det vel så vidt jeg kunne skjønne kvinner som har ment at svangerskapet ikke er en sykdom, så hvorfor drar du fram sammenligningen med menn? Er vel ingen normale menn som ikke ser at det kan være både tungt og smertefullt å være gravid.

  • Kristine PG

    04/02/2014 at 19:24 Svar

    Jeg er frilans tolk og det er rett og slett arbeidsmarkedet som gjør at jeg ikke kan jobbe lenget som gravid (6 mnd). Oppdragsgiver (nav…) har ikke noe ansvar, og svært liten mulighet, for å tilrettelegge for meg, så da blir det svangerskapspenger, med stress lagt til grunn. Det tærer på samvittigheten å føle seg svak og hjelpeløs når jeg vet at andre klarer det, men jeg tar heller det til beste for mitt barn enn å ødelegge oss begge med stress, lange dager, lite søvn og lite mat. Men joda, kjenner igjen alle argumentene, til og med min kvinnelige lege var svært uvillig til å gå med på at jeg ikke klarer jobben min. Heldigvis var jordmor helt klar på at stress pga dårlig samvittighet er like skadelig som giftige gasser og tunge løft. Takk for at du sier ifra!

  • jente30

    04/02/2014 at 19:42 Svar

    jeg er helt enig med deg og flere andre her. Man må sette helsa først. Samtidig så syns jeg også at man ikke må gi opp for lett. Vet om en del hvor det går litt på arbeidslyst og vilje, og bruker det å være gravid for alt det er verdt. Jeg har en venninne som enda flere år etter svangerskapet skryter av hvilke spinningtimer og treninger hun var på som gravid. Hun var i generelt god form, men var sykemeldt likevel. Jeg er klar over at det er bra å trene, men jeg prioriterer til vanlig jobb fremfor fritidsaktiviteter. Det gjør jeg også når jeg er gravid. Jeg ble sykemeldt mot slutten av mitt svangerskap, men da var jeg heller ikke på treningsstudio, og briefet med den gode fysiske formen.

  • Tanja Stephanie

    04/02/2014 at 20:38 Svar

    Jeg var mye sm. Eller gradert sm. da det ikke finnes aktiv sm. lengre. Jeg ble IKKE respektert av sjefen da jeg uttrykte jeg var sliten og ikke klarte like mye som før. (Jobbet på sykehjem) Fikk beskjed om at «du er da kommet for kort inn i ditt svangerskap til å være så sliten allerede». Jeg varslet i fra opptil flere ganger. Ble ikke hørt eller respektert. Jeg fødte min sønn 2 måneder og 1 uke for tidlig…

  • hm

    04/02/2014 at 20:42 Svar

    Jeg var sykmeldt i 9. mnd i midten av 1980årene. Da var jeg så elendig at jeg ikke kunne løfte armene lenger. Bekkenløsning hadde jeg selvsagt også, men det får man jo. Postverket var arbeidsplassen , og det var ikke noe avlastning eller tilrettelegging der i gården. Jeg måtte løfte tunge pakker, sitte og bruke håndstempler og regnemaskin dagen lang og gjøre alt som vanlig, og smertene ble for ille fordi jeg også bar på en tung mage. Legen min var veldig ok, men sa hun ikke kunne sykmelde meg pga svangerskap, for det var blitt forbudt.Det var nemlig en mannlig! lege som hadde laget sirkus om samme greia på den tiden..at svangerskap er ingen sykdom… Legen min oppdaget derimot at jeg var stappet med muskelknuter i nakke, rygg og skuldre, og det kunne jeg sykmeldes for (!) og gå til behandling hos fysioterapeut.
    Fysioterapeuten hadde en stri jobb med å løsne på alt. Jeg var faktisk så ille at da barnet ble født, kunne jeg ikke holde min egen unge under amming. Måtte legge barnet på pute, og det måtte jeg de 3 første månedene. Der får man for å bite tennene sammen og stå på i en stressende og fysisk belastende jobb. Ikke gjør det!

    Vi får hele tiden nå høre babbel om velferdssamfunnet fra særlig venstresiden (de har regjert mest). Men politikerne gjør ikke annet enn å fjerne eller redusere den velferden på alle mulige måter for grasrota.. Man skal visst helst ikke være sykmeldt i det hele tatt. Dessuten helt uhørt at NAV kan nekte permitterte dagpenger og tvinger dem på sosialhjelp. Da bør politikerne fjerne muligheten til å permittere, så får folk heller sies opp/sparkes på dagen i krisetider og få sine penger fra NAV. Og NAV får et lass arbeidsledige de må håndtere og finne jobb til..hehe.
    De fleste i dette landet jobber faktisk i offentlig sektor..da må de fleste sykmeldingene komme der.

  • Anette

    04/02/2014 at 20:51 Svar

    Jeg jobbet frem til EN uke før termin… Jeg hadde to jobber og reiste hjemmefra kl 0930 på morgenen og kom hjem kl 2230…. Den ene jobben var en kontorjobb, hvor jeg heldigvis fikk stol. Den andre var på en bensinstasjon,og der ble jeg satt til å løfte tunge ting, vaske gulv hver dag og fikk ikke stol. Jeg hadde en halv time mellom hver jobb, og da rakk jeg stappe i meg en bolle og litt melk, som døyvet kvalmen. Bena mine knakk sammen under meg flere ganger når jeg bar og løftet. Jeg DRO meg opp langs trappegelenderet til leilogheten i 2. etg om kvelden i halv ellevetiden, og gikk rett i seng. Smerter om natta gjorde at jeg jeg kun kunne ligge på en side… Så fikk jeg endelig sykmelding en uke før termin. Så kom ungen, som aldri sov en hel natt før hun var 2 år. Jeg jobbet om kvelden fra ungen var 6 uker…. Når ungen var 5 måneder kom SVIGERMOR, og bodde hos oss og passet ungen mens jeg gikk på jobb, etter å ha trillet vogn ute i 5-tida med våkent barn. Det var IKKE greit, men fy fader jeg føler meg som rene superwoman når jeg tenker tilbake på det:) Det verste med hele dette opplegget var vel egentlig de månedene svigermor bodd hos oss;))

    • Annike

      04/02/2014 at 21:07 Svar

      Wow – imponerende!!! 🙂 Jeg synes faktisk mange altfor lett går til sykemelding under graviditet, sorry damer, men jeg kjenner maaaaange! Selv har jeg hatt tre svangerskap, og har vært noe sykmeldt hver gang, men har alltid klart å jobbe litt – og det er stor forskjell fra å være 100% sykmeldt. Selvsagt fins det en del som trenger nettopp full stopp fra jobbing, og ingen skal ses ned på av den grunn. Men at debatten reises, og at det er svært enkelt å be om sykemelding (de færreste leger sier jo nei!!) er en realitet. Og som en nevner over her, en del damer prioriterer trening og andre aktiviteter, som de altså orker, samtidig som de ikke «orker» å jobbe(!!) Syns hvertfall man kan ta en debatt på dette uten å komme med utsagn som at man får lyst til å spytte folk i ansiktet! 😉

  • sofia

    04/02/2014 at 21:11 Svar

    Att vara gravid är inte en sjukdom! Och en kommentar som «Noen ganger har jeg lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier “svangerskap er ingen sykdom» gör mig så oerhört irriterad! Gravititet är ingen sjukdom! Sen är det många som blir sjuka under graviditeten, men det är ju inte där problemet ligger! Problemet ligger i de som sjukskriver sig pågrund av att de är gravida och inte på grund av att de inte mår bra som gravida!

  • signy jacobsen veiby

    04/02/2014 at 21:18 Svar

    Takk for dette innlegget susanne! Har gått rundt med klump i magen i hele dag etter oppslaget i vg. Er det virkelig dette folk tenker?? At JEG sykemelder MEG. Har slitt nokk med dårlig samvittighet over noe jeg egentlig innerst inne vet at jeg ikke kan noe for. Likevell er det stemmer i hodet som gjør at jeg av og til pynter på sannheten ovenfor lege, sykehus, familie og venner. For man vil jo ikke sutre.

    Var godt å lese dette da! For jeg vet jo egentlig at det viktigste akkurat nå er lillegutt i magen og meg selv. Alt det andre får vente..

  • Marianne

    04/02/2014 at 21:24 Svar

    Den statistikken de opererer med er også høyst misvisende. Som det står i artikkelen, sier ikke tallene noe om hvor stor andel man er sykemeldt. Selv hadde jeg en enkel graviditet, men var sykemeldt 20% de siste 4 ukene. Dermed er jeg også en del av den statistikken, og jeg tipper de er mange som meg som jobber litt redusert i en kortere periode. I artikkelen presenteres det nærmest som om alle disse kvinnene var sykemelding nærmest hele svangerskapet. Hadde vært interessant å se tallene fordelt på prosentandel sykemelding og hvor lenge. At de fleste kvinner har behov for litt roligere tempo i en kort periode en eller annen gang i svangerskapet er hverken veldig underlig eller særlig dramatisk spør du meg.

    • sofia

      04/02/2014 at 21:34 Svar

      De följde kvinnor till 7:e svangerskapsmånaden så du ska inte vara en del av den statisken

  • Carisma

    04/02/2014 at 21:41 Svar

    Jeg skulle imponere i ny jobb under graviditeten og hørte ikke på kroppen. Endte med prematurfødsel, og lang sykehusinnleggelse… Om det skulle skje igjen skal jeg høre på legen!

  • Mor

    04/02/2014 at 21:47 Svar

    Flott (og forsåvidt forventet : ) at du kom på banen i denne debatten, Susanne. Jeg støtter holdningen din hundre prosent. Ser i VG’s kommentarfelt at enkelte misoppfatter budskapet, noe som muligens skyldes overskriften. De fleste er nok inneforstått med at graviditet per se ikke er en sykdom, men at den ofte medfører plager som fører til svært redusert arbeidsevne, og det ville selvfølgelig være mer enn underlig om samfunnet vårt forskjellbehandlet mennesker med redusert arbeidsevne. «Graviditet er ingen sykdom» er med andre ord en fullstendig irrelevant setning når det gjelder sykemelding under graviditet.

  • M

    04/02/2014 at 21:55 Svar

    Blir så utruleg provosert! Høyrde masse om at det var alt for mange som sjukemeldte seg i graviditeten før eg blei gravid første gang. Holdt ut kvalmen med å småeta brødskorpe heile dagen, og da bekkenlåsningen kom etter 7 veker tenkte eg at eg klarte iallefall å jobba. Klarte berre ikkje å gå heime. Holdt ut til veke 20 og det angra eg på i dag. Har fortsatt vondt kver dag sjølv om det har blitt bedre. Var hos fysioterapeut 2 gonger i veka og kiropraktor iallefall kver andre veke. Samme i permisjonstiden. Andre svangerskap hadde eg lavt stoffskifte. Var på jobb dei første 6 vekene og satt på ein krakk og talte minuttane til eg kunne gå heim. Jobbar i barnehage så det var ikkje akkuratt forsvarlig. Blei sjukemeldt fra veke 7 og sov meg gjennom resten av graviditeten. Orka sovidt å vera våken og laga middag og vera litt sammen med barnet mitt ( sovna ofte på sofaen isteden) før eg kunne legga meg. Følte at jobben forsto sjukemeldingane men følte veldig på det sidan det alltid står i aviser og du høyrer mennesker sei at gravide er late.

  • Daniela

    04/02/2014 at 22:10 Svar

    Så provoserende å lese om slikt!
    Hadde du ikke vært gravid og hatt de samme smertene hadde det ikke vært et spørsmål om sykemelding! Det hadde jo vært et selvfølge å måtte bli sykemeldt.
    Og mannfolk som kommenterer slike saker er da enda mer provoserende.. Hva vet da de?

    Selv Var jeg uggen og spydde de første 4 mnd, men da «bet jeg i det» og gikk på høyskolen om dagen. Også sov jeg fra jeg kom hjem til neste skoledag.
    Men så i 7mnd kom bekkenløsningen. Alt annet var overkommelig annet enn bekkenløsning!
    Det er lite godt. Og det spørs jo selvsagt på hva du jobber med, selv med en 40% stilling som butikkmedarbeider var det ikke snakk om noe annet enn sykemelding for meg.
    Bekkenløsning, 10kg på magen og opp og ned på et betonggulv 7timer i strekk.
    Skulle likt å sett de som mener gravide sykemelder seg for lett gjøre det!

  • IM

    04/02/2014 at 22:25 Svar

    Kjempebra innlegg i debatten Susanne 🙂
    Når jeg fortalte om graviditeten til sjefen min fikk jeg ‘gratulerer og hvis du blir sykmeldt er det best for oss at du blir det 100%’ ehhh

    Ser en del sier at mange sykmelder seg for lett, det er mange ting som ikke synes når en går ut døra. Jeg gikk til f.eks til psykolog i deler av svangerskapet, men såklart er det lettere å si bekkenløsning (for det hadde jeg også) men tror at med en litt mer samarbeidsvillig sjef så hadde jeg ikke trengt å være så mye sykmeldt, å grue seg til å gå på jobb samtidig som du har 100 andre redsler hjelper ikke så veldig akkurat…

    Og vel det bekkenet, det skal inn til MR tre år etter fødsel… For å gå opp en trapp kan fortsatt være en utfordring… Hormoner er ikke min beste venn hverken for psyke eller kropp.

    Åh kom på en hjertespesialist jeg snakket med og som fikk vite at jeg hadde bekkenløsning. Han mente at det var en vestlig «sykdom» De har vist ikke det i andre deler av verden hvor det ikke er like bra velferdsordninger (les sykemeldingsmuligheter) som her.

  • PIPPI

    04/02/2014 at 22:37 Svar

    Jeg har gjort meg en relativt «dyr» erfaring…
    Har også alltid hørt at graviditet ikke er noen sykdom og alle kan da jobbe osv…
    Da jeg var gravid, hadde jeg en 20 % jobb, og resten utdanning. Da jeg fant ut at jeg var gravid, ba jeg om å øke stillingen til 40 % (i offentlig sektor), noe leder var positiv til, vel vitende om min svangre tilstand. Klinikksjefen, min nærmeste leder, men på mellomledernivå, var heller negativ og sa rett ut at det første alle gravide gjorde, var å sykemelde seg.
    Så jeg tenkte ikke faen, jeg skal VIRKELIG vise at her kan det jobbes!
    Så det gjorde jeg. Mandag og fredag på jobb i Kristiansand, med buss til Oslo mandag kveld og retur med buss torsdags kveld. Tiden i Oslo ble tilbrakt som student, men ikke sittende på lesesalen, men som hospitant på Rikshospitalet, som var kjempespennende men relativt krevende.
    Det gikk bra i oktober, november og desember. Termin i midten av mars.
    Jeg følte meg som en vridd skurefille, men det var jo viktig å komme videre med studier og jobbe for å tjene litt penger. Jordmorkontroller jevnlig, alt normalt. Ikke risikosvangerskap, normal vekt, ikke røyk. Trente litt også, med på et lokalt forskningsprosjekt fit-for-fødsel og greier, og gikk gjerne fra Riks til Galleri Oslo for å ta bussen videre; greit med litt luft, liksom…
    16.12 målte jeg mitt eget blodtrykk til 220/185. Min kollega lå på 120/80, så det var ikke noe galt med apparatet. Ennå godt at jeg ikke kunne for mye om blodtrykk og svangerskap på det tidspunktet.
    20.12 innlagt føden. Svangerskapsuke 28. Forsto INGENTING. Legene der sa at jeg burde være glad for at det ikke hadde sprukket en blodåre i topplokket ved den verdien jeg hadde målt; de trodde ikke på det, men nerd som jeg er, hadde jeg tatt bilde av det. Forsøkte meg på hjemreise julaften, men måtte returnere før pakkene var åpnet. Ble liggende en ukes tid, blodtrykket ble medisinert ned, og jeg ble sykemeldt. Måtte slukøret levere sykemelding, da kommet til uke 29. Måtte også kansellere avtalen om videre hospitering på Riks.
    11 januar ble verden snudd opp ned. Jeg ble grisesyk, og en liten tass ble hentet ut med keisersnitt, 40 cm og 1580 g. Formen min ble fort bedre, men lillegull ble kjempesyk. Jeg ble hysterisk, sinna, rasende, fortvilet, og hormonene gjorde vel sitt for å understreke dette virrvarret av følelser. Hadde jeg truffet på min nærmeste leder som tidligere hadde kommentert dette om gravide og sykemelding, hadde jeg sannsynligvis slått han rett ned. Jeg følte at det var en årsak til prematur fødsel og at min lille skatt ble syk: meg selv. Jeg hadde kjørt på, selv om kroppen faktisk prøvde å fortelle meg at noe skurret.
    Heldigvis snudde situasjonen seg for min lille skatt, og etter nesten fire uker på nyfødt intensiv kunne vi reise hjem, over en måned før termin. Min lille gutt er nå 97 cm, og ca 15 kg (som føles som 100) og akkurat fylt tre år, og er frisk som en fisk. Heldigvis.
    Jeg skjønner jo at enkelte tilstander/sykdommer bare skjer; for meg er det nok «indre» årsaker til at jeg ble så dårlig.
    I mitt neste svangerskap skal jeg allikevel prøve å lytte mer til kroppen, og sykemeldes tidlig. Jeg skal ihvertfall ikke være så psykisk og fysisk sliten i det man går inn i en nyfødtperiode, enten det blir på nyfødt intensiv eller kanskje etter et normal-lengde-svangerskap og så hjem.
    I forhold til økonomi tenker jeg at det totalt sett er en gevinst om man klarer å unngå sykehusinnleggelse, unngå prematurfødsel og unngå opphold på nyfødtintensiv. Det sistnevnte er forøvrig de «dyreste» (mest kostbare) sengeplassene på sykehus.
    Jeg forteller min historie til alle gravide jeg kjenner, og oppfordrer til å samle krefter til den dagen det eventuelt skulle buttte imot.
    Jeg unner INGEN å sitte der jeg satt. Med en unge som så ut som han hadde falt ut av redet, liggende på respirator, og som helst ikke skulle berøres fordi det var smertefullt for ham. Med følelsen av at det var min skyld.
    Graviditet er ingen sykdom. Men man kan bli jævlig syk av å være gravid. Når ungen er ute og permisjonen er over, kommer man tilbake til jobb.

    • Siri

      05/02/2014 at 01:08 Svar

      Takk for at du deler! Føler smerten din, jeg håper du ikke klandrer deg selv lenger. Det er så lett å være etterpåklok. Glad det gikk godt og at du/vi kan lære av det 🙂 klem fra en som kjenner seg igjen

    • Rita

      05/02/2014 at 23:54 Svar

      Takk for at du deler. Dette var en sterk historie, så godt å høre at gutten din har det bra nå!

  • Janne

    04/02/2014 at 22:48 Svar

    Min arbeidsplass er så liten at tilrettelegging er så utrolig vanskelig og vil gå ut over mine kolleger og min turnus (jeg må gi ifra meg timer og vil tape lønn på det).
    I mitt forrige svangerskap holdt jeg ut til juni (termin i september) og var stolt over å ha klart meg så langt med plager som bekkenløsning, x antall uvi og til slutt elveblest over hele kroppen.
    Min arbeidsgiver klarte ikke tilrettelegge mer for meg da jeg ikke klarte 7timer gående på jobb.

    Dette svangerskapet plages jeg av kommende og gående kvalme, mest av alt utrolig plagsomt.
    En verkende rygg og bekken som er slik at jeg klarer nesten ikke fote meg etter 7timer på jobb allerede nå i 2 trimester og vet av erfaring at arbeidsgiver ikke kan tilrettelegge så mye… Selv om han gjør å godt han kan.

    Jeg er virkelig i tvil om jeg skal krype meg til legen eller om jeg skal prøve å bite smertene mine i meg litt til…
    Samboer mener jeg bør komme meg til legen å bli sykemeldt han, og kanskje han har rett. Kanskje jeg skal i dette svangerskapet ta bedre vare på meg selv, helsa mi og spiren i magen.

  • Anne

    04/02/2014 at 22:49 Svar

    Jeg kommenterer sjelden på slikt, men når jeg så en «ven»n på Facebook legge ut lik til denne siden og skrive med negativ kommentar klarte jeg ikke la være. Jeg vil heller ikke si at graviditet er en sykdom. MEN en graviditeten fører med seg ulike sykdommer og symptomer. Hvis man tenker etter er det ikke så rart, for det vokser tross alt et menneske i magen.

    Jeg var en av de som var uheldig i mitt svangerskap. Jeg var konstant kvalm i 6 mnd. Kastet opp så og si hver dag (fikk heldigvis i meg mat). Jeg jobbet da som sjef i en butikk og måtte stå på bakrommet å kaste opp mellom kundene. Dette også før jeg fant ut jeg var gravid. Jeg ble til slutt så sliten og utmattet at legen krevde at jeg sykemeldte meg for min og barnets skyld. Han sa at man er ikke gravid hver dag og det er viktig å ta vare på seg selv og barnet. Legen var ikke i tvil og skrev sykemelding 100% som det beste. Nederlag for meg som ønsket å jobbe frem til permisjonen startet, samt vanskelig pga ansvarsfølelsen for arbeidssted. Trøstet meg med at folk flest legger seg ned utmattet og syter etter en dag med omgangssyken. Mange benytter full egenmelding også, selv om de kanskje bare hadde trengt 1 eller 2 dager. 6 mnd med kvalme tok kaken for meg. Når jeg endelig var kvitt kvalmen kom svangerskapskløen.. Klødde i ett! tatt seg ut som jeg sto i en butikk med en gaffel og klødde på beina. Etter det kom andre komplikasjoner. Alle svangerskap er ikke like og noen er heldig som slipper unna de verste plagene, men det er som du sier en lege som vurderer tilstanden. Det er legen som skriver ut sykemelding. De fleste ønsker å være i jobb, ikke ligge hjemme med oppkast eller andre plager i lengre tid. Jeg har vært gravid en gang og det er min siste (nettopp på grunn av alle plagene og komplikasjonene), den tiden jeg var sykemeldt har jeg ikke dårlig samvittighet for fordi jeg og legen vet det var nødvendig.

  • Ny og ivrig leser

    04/02/2014 at 22:56 Svar

    Så utrolig hyggelig å lese noe som føles kjent.
    Man føler seg virkelig misforstått når man leser avisenes artikler om svangerskap og plager.

    Jeg har hatt to tøffe svangerskap. det andre ca 1000 ganger verre enn det første(hadde aldri trodd det var mulig). Men det er som du skriver- vi driver faktisk å vokser frem et barn inni oss, og kroppene våre får ganske hard medfart i prosessen.
    Helt klart at noen av mødrene har herlige svangerskap(HELDIGE DE!) og det unner jeg enhver av dem. Men for meg da f eks. som lå store deler av svangerskapet på sofaen og vred meg i smerte for jeg hadde en liten luring som drev å vokste seg innover i ryggen min og trykte på alt som trengte plassen sin selv. Etter at jeg hadde vært kvalm i 4 mnd for så å besvime i hytt og pine.(veldig hyggelig på Kiwi 😉
    Da har man en litt mindre terskel for å si at dette klarer jeg ikke i tillegg til jobb. Når man i tillegg har en fysisk jobb hvor man hjelper andre mennesker. Da trenger kroppen å få hente seg inn imens mann og barn er på jobb og i bhg.
    Og jeg hadde det ikke galt i forhold til maaaange andre.Tenk på de som spyr i 40 uker! Fy søren!
    Det vil alltid være flere sider av samme sak, men jeg tror at de fleste mødre først og fremst ønsker å være friske å raske i svangerskapene sine og ikke ønsker en sykemelding før de virkelig kjenner at behovet melder seg..

    Jeg synes vi er flinke!

  • Silje

    04/02/2014 at 23:02 Svar

    Helt enig! Jeg ble sykmeldt i uke 17, da hadde jeg gått med lett bekkenløsning og kvalme alt for lenge og var helt utslitt. Jeg jobbet på sykehjem og måtte takle mange ekle lukter selv med kvalme. Noe tilrettelegging fikk jeg ikke fordi det var forbeholdt sykepleiere og ikke «bare» assistenter. Jeg synes det var flaut å sykmelde meg, fordi folk snakket om at jeg ikke var syk men «bare» gravid, tilslutt ble jeg nesten tvunget til å sykmelde meg av både lege og jordmor pga utmattelse. Et annet viktig poeng er at i dagens samfunn er det mye mer tempo og krav til arbeidstakere, samtlige sykehjem jeg har jobbet for de siste 7 årene har vært underbemannet. Vi jobber normalt med 2 ansatte på kveldsvakt på 18 brukere, da blir det garantert tunge løft og stell på begge ansatte, og det er ikke et sunt miljø for gravide. Og når jeg ikke følte jeg kunne gjøre jobben min 100% og det gikk utover andre mennesker, er det jo bedre å bli sykmeldt og gi jobben til noen som kan gjøre den bedre.

  • Sort Panter

    04/02/2014 at 23:06 Svar

    Veldig bra at folk skriver om dette! Det er fortsatt legene som sykemelder, og ikke pasienten selv. Jeg hadde to «gode» svangerskap, og siden ett svangerskap der jeg ikke sov på 4 måneder. Send en mann på jobb etter 4 måneder uten søvn. Min sutrer fælt dersom han ikke har sovet én natt. Nei, vi kvinner skal visst tåle mer enn menn.

  • Anne B

    04/02/2014 at 23:12 Svar

    Jeg er helt enig med deg. Jeg er student og går på Påbygg for studiekompetanse og har lange dager med lang pendling på 4 timer tur-retur.Får lite og ingenting tilrettelegging på skolen. Selv om man sitter hele dagen så sitter man på dårlige u-ergonomiske stoler og når man kommer hjem så er det lekser.
    Første svangerskapet lå jeg de første 13 ukene med ekstrem smerte i hele kroppen og lå mange ganger på gulvet og skalv av smerte i opp til en time hver gang, ble noen ganger hentet av ambulansen og kjørt til legevakten. Hadde også store hofte/bekken problemer etter forrige arbeidsplass som ikke ville tilrettelegge noe som helst så startet svangerskapet med bekkenløsning allerede da. Heldigvis var skolen og lærerene medgjørlige og fikk godskrevet noe fravær. Fikk også taxi ifra togstasjonen til stoledøra når vinteren kom siden det er en bratt bakke opp til skolen og jeg gikk med krykker de siste 3 mnd. Lå også med sterke kynnere og premature rier som var uregelmessige siden uke 22 til fødsel uke 39. Under forrige fødsel så skjedde det noe bak i ryggen etter epiduralen så jeg går med prolaps i ryggen og har konstante ryggsmerter. Går annen hver uke til behandling for dette nå i snart 1 år. Dette svangerskapet har ryggen og hoftene tatt meg igjen nå i uke 23 og må ha hjelp til og komme meg opp av stolen på skolen. Kan ikke løfte eller bære på han eldste som blir 1 år.
    Dette er kjempe frustrerende og tar på mentalt at gutten strekker ser og vil opp men mor kan ikke løfte ham opp pga smerter.

    Er jo ikke bare den fysiske formen som er viktig og holde oppe men den mentale også. Vist man trenger sykemelding for og kunne fungere i hverdagen og være til stede for familien og deg selv så er det tommel opp for sykemelding.

  • Vibeke

    04/02/2014 at 23:21 Svar

    Hei!

    Et VELDIG godt innlegg, jeg har delt videre og skrevet en «avhandling» samtidig.

    Etter 2 fullgåtte og 1 avbrutt svangerskap med Hyperemesis og bekkenløsning vet jeg alt om grusomme svangerskap. For ikke å skrive ned kommentarfeltet ditt linker jeg til innleggene på min blogg om dette. http://www.mammas-hus.com/2012/08/jeg-har-overlevd-hyperemesis-del-1.html

    Med første jobbet jeg så mye som 80% en periode, med siste var jeg sykmeldt 100% fra første dag til siste. Man fikk jo utmattelse i tillegg og var liggende mesteparten av tiden, med noen gode dager innimellom.

    Takk for et viktig innlegg!!

  • Mette

    04/02/2014 at 23:38 Svar

    Takk for innlegg,Susanne.

    Mine tre svangerskap ( noen år tilbake) var blytunge. Kastet opp mange ganger hver dag gjennom 9 mnd. Og bekkenløsning som gjorde at mannen min måtte delvis sykemeldes for å kle på meg, hjelpe meg i badet mm. Jeg hadde krykker og dostol på rommet og et slags sklibrett i sengen. Men aller verst var den totalt lammende kvalmen. Jeg lå også i fosterstilling og pustet rolig for å holde det hele litt i sjakk. Vi gjorde et lite anslag på at jeg kastet opp omtrent 1000 ganger på mine tre svangerskap.
    Siste svangerskap var jeg så dårlig at jeg ikke orket gå til fysioterapibehandling. Jeg var bortimot 100 prosent sykemeldt gjennom hele svangerskapet.
    Det fantastiske er jo imidlertid at de tre guttene mine er verdt det alle som en……! Og at man glemmer det tøffe i det den lille ligger der nyfødt og deilig…..

  • Renate

    04/02/2014 at 23:50 Svar

    I mine to siste svangerskap var jeg 100% sykmeldt på grunn av kvalme fra uke åtte. Husker veldig godt at jeg til og med kastet opp mens jeg fødte mine tre barn.

    Svangerskapene mine har gjort meg lyssky, lydsky og ute av stand til å tåle lukter av forskjellig slag. De har gjort meg dehydrert, glutenintolerant, fått meg til å besvime innimellom og de har gitt meg allergiske reaksjoner (fikk diagnosen fra legen på grunn av gjentatte elveblestutbrudd). På grunn av dehydrering og lav Hb har jeg vært innlagt på sykehus for intravenøs tilførsel av væske og jern. Har jeg også hatt nedsatt allmenntilstand etter fødslene som følge av de fysiske påkjennelsene i svangerskapene og en del av permisjonstiden har derfor gått med til å komme seg ovenpå igjen.
    I tillegg til de fysiske plagene har jeg blitt utsatt for psykiske belastninger fra uvitende bedrevitere som har ment at jeg har snyltet på staten som følge av min «ikke-sykdom». Tror ikke at jeg har vært sykere enn andre, men på grunn av av andres holdninger har jeg følt meg som en dårligere kvinne og arbeidstaker under svangerskapene. Tro det eller ei: men jeg har følt at kroppen min har forrådt meg litt i de månedene jeg har hatt mine elskede barn voksende rett under hjertet!

  • Allis

    05/02/2014 at 00:01 Svar

    Er det ikke opp til hver enkelt da.

    En kan ikke si det ene eller det andre, noen er syke andre ikke.
    Jeg tar det mentale fra idretten, for meg er det kun et symtom på en naturlig prosess som skjer med kroppen.
    Dette gjør at jeg kobler hodet fra kroppen, hodet er frisk resten av kroppen lider av symtomene.

    Dette gjør at samme hvor dårlig det står til når jeg våkner, så skal jeg klare det. For meg er det mestring, i å trosse smertene, siden det ikke er en vedvarende tilstand. Det jeg møter i andre er at det skal feile deg noe når du går gravid. Da vekkes konkurranse instinktet i meg:

    Beklager å måtte sei det men kroppen, og jeg er koblet fra hverandre i 9 måneder.

  • jenny

    05/02/2014 at 00:12 Svar

    Dette er horribelt.
    Jeg lærte av mitt andre svangerskap at man må lytte til kroppen sin når nok er nok. Jeg hadde bekkenløsning å klarte ikke å gå enkelte dager. Måtte ha hjelp til å bli holdt oppe når jeg skulle på do fordi jeg ikke klarte å sette meg på do setet fordi det var for vondt. Det endte med at jeg sleit med bekkenet i årevis. I mitt tredje svangerskap visste jeg når jeg måtte roe ned , skekken var jo å bli så invalid som sisst. Jeg jobber på en farlig arbeidsplass men legen forstod ikke hva jeg utsatt barnet mitt for da han ikke ville gi meg 100 prosent sykemelding før i uke 27. Jeg hadde angst for at det skulle skje noe som skadet babyen min etter en arbeidsulykke samme året som nesten kostet meg livet. Men man får dårlig samvittighet å prøver å holde ut. Kanskje folk ikke tror at gravide får dårlig samvittighet , men jeg tror mange nettopp får det.
    Det er lettere i første svangerskap når man kan hvile seg å slipper å ta seg av andre smårollinger hele dagene, men om en får svangerskapskvalme så er jo det vell en gyldig grunn til å slippe jobb! Ingen går på jobb med spysyken foreksempel, noe som kan sammelignes bare at svangerskapskvalmen er der hver eneste dag i månder.
    Menn kan aldri forstå hvordan det er å være gravid. De skal heller ikke uttale seg om graviditet for det har de ikke peiling på.
    Ekspertene som uttaler seg har endten glemt hvordan det var å være gravid eller så har de aldri vært det før.
    Kvinner glemmer dette med tid naturlig slik at de skal ville få flere barn fra naturen sin side. Da er det heller ikke så rart at mødrene til de gravide IKKE syns det var så vondt å føde. Det er fordi vi er programmert for å nettopp glemme hvor vondt graviditet å fødsel virkelig er,
    Til alle gravide der ute.» Dere gjør en kjempe flott nok jobb med å bære frem våre nye borgere «! Ikke la samvittigheten ta fra dere retten til å hvile en utslitt kropp=)

    Hilsen 3 barnsmor

  • Embla

    05/02/2014 at 00:20 Svar

    Takk for kjempebra innlegg! Jeg er nå i slutten av min første graviditet og har spydd siden juli + hatt alle slags mulige andre plager. I måned 2 og 3 kom jeg meg nesten aldri opp av senga. Å være 100% sykemeldt i den perioden handlet ikke om stå-på vilje eller at jeg ikke ville jobbe. Jeg spøy selv små slurker med vann og å ta en dusj eller pusse tenna var en stor seier. Å jobbe var helt umulig. Tilrettelegging hadde ikke hjulpet en dritt, selv om det selvfølgelig er en god ting.

    Nå er jeg snart i mål -men jeg har spydd hele graviditeten (og ikke bare om morgenen) og hatt masse ulike komplikasjoner. Flink-pike syndromet fikk meg tilbake på jobb. Først 50% så 100% med tilrettelegging og god dialog med arbeidsgiver. Jeg elsker jobben min men selv om de tilrettela så jeg kunne komme senere om morgenen (etter den verste spyingen), gikk til slutt ikke mer. Det handlet heller ikke om stå-på vilje. Tro meg -denne flinke-piken, med en fantastisk karriere har alltid gått på jobb -selv med lungebettenelse. Men spying, insomnia og rygg/bekken smerter er ikke noe en kan komme unna, og faktisk så mener jeg at det til slutt var bra at arbeidsgiveren min slapp å ha medarbeider som ikke kunne levere 100%.

    Du får ikke et bra referat fra en medarbeider når hun sitter der og fokuset er «rekker jeg bort til søppelbøtten for å spy hvis jeg ikke greier å holde igjen?». Du får ikke en god analyse når hun på et lunsj-møte må komme med sin vurdering samtidig som kollegaer glupser i seg laksesmørbrød og gjør henne grønn av kvalme.

    Du skaper ikke et godt inntrykk av din bedrift når din medarbeider møter klienter eller kontakter med blodig øye (ja -det kan man få når man spyr masse), grønt skjær i ansiktet og spyflekker på skjorta. Det er også et problem når viktige møter tar lang tid og din arbeider nesten ikke greier å gå når møtet er ferdig fordi ryggen og bekkenet var så sykt vondt etter mange timer i samme sittestilling. Jeg vil påstå at det faktisk er dårlig PR for arbeidsplassen. Så når legen bestemmer at helsen ikke holder lenger, så er det kanskje ikke bare best for den gravide medarbeideren og hennes baby, men også en god løsning for arbeidsgiver.

    I slutten av 6. måned jobbet jeg overtid i noen uker, slik jobben (ikke nødvendigvis ledelsen) krevde. Det er ikke lett for flinke piker å sette grenser når viktige arbeidsoppgaver krever en ekstra innsats. Så sa det plutselig stopp og jeg lå tre uker i senga med spying dag og natt. Når jeg etter det ville prøve meg på å komme tilbake til jobb fikk jeg streng beskjed fra legen om at det var helt uaktuelt. Hun sa -se på deg selv i speilet. Der og da var jeg så skuffa og lei meg over å ikke kunne jobbe. Tanken på at andre måtte gjøre min jobb gjorde jeg følte meg som en ræva medarbeider (selv om den snille sjefen min fortalte meg at dette ikke var min feil). Og det er ikke så rart når andre damer er så usolidariske at de kommer med uopplyste generaliseringer om graviditet og arbeidsinnsats. Takk for at dere fikk meg til å føle meg som en svak medarbeider, når jeg trengte det minst. Nå er jeg litt mindre hormonell og ser at jeg gjorde så godt som jeg kunne, men det tilgir ikke de som kaster sten på de som var mindre heldige enn de selv var under graviditeten.

    Og forresten -stakkars de som jobber under de kjipe damene og mennene som går rundt og snakker om at «graviditet ikke er en sykdom» -når de ikke har peiling på hva de uttaler seg om. Mangel på empati beviser at de trolig ikke er så bra ledere eller medarbeidere, som de trolig tror de er.

  • Hans Hansen

    05/02/2014 at 00:28 Svar

    Opp gjennom hele historien har kvinner klart og føde barn, og samtidig gjøre sin arbeidsplikt, enten det er på gården, i hjemme, i yrkeslivet, eller i andre former for kulturer. Det er kun i den morderne verden at det plutselig har blitt en sykdom og føde barn. Har ikke hørt på så mye tull som er nå, om det og føde barn. Dagens kvinner klager over de minste ting. Ikke takler de smerte, og ikke takler de motgang. Hvorfor er kvinne yrker overrepresenter ved sykemeldings statistikker ??
    Nei bli voksne og bit i dere denne svake innstillingen og vis at dere er stolte kvinner som klarer og passe jobben deres og å føde barn….

    • Hennie

      05/02/2014 at 21:06 Svar

      Litt pussig form for humor der, Hans Hansen…?

  • Monica

    05/02/2014 at 01:51 Svar

    Jeg er forsåvidt enig i at det å være gravid ikke er en sykdom. Som så mange før meg har nevnt…. Men, man kan få plager og sykdom av å gå gravid!
    Her sitter jeg gravid i uke 7 med nummer 4 (på 6 år) og har til nå hatt det tålig grei. Litt kvalme..

    Men har vært sykemeldt i alle graviditetene i større eller mindre grad. Pga plager relatert til graviditeten. Ekstremt med vann i kroppen, bekkenløsning, søvnløshet, utmattelse etc. De siste tre ukene før permisjonen begynte nesten beordret legen meg 100 % sykmeldt.

    Grudde meg til å levere sykemelding på jobb, da sjefen kom med utsagn som dette: «60 % sykemeldt-ja da må du jo jobbe dobbelt så effektivt når du er på jobb, for å rekke alt du skal gjøre!» Turte nesten ikke ta lunsj pauser en gang pga den benerkningen.
    Det føles ikke bra, når en gjerne vil stå på å yte, men kroppen streiker. Fordi man går svanger.

    Ingen takker deg for ekstra innsatsen på jobben som går på din (og barnets) bekostning. Kjenn deg selv og vit når nok er nok. Det er ikke så mange gangene iløpet av et liv man er så heldig å bære fram små vakre skapninger. Lykke til alle dere fantastiske flotte gravide frøkner der ute!

  • Lise

    05/02/2014 at 03:39 Svar

    Noen er sterke fysiske og psykiske, andre er svake. Slutt å sutre, tilbake i arbeid.

    Det finnes mange andre oppgaver som dere kan bidra med istedenfor å sitte hjemme foran TV’en og gumle i dere godteri.

    Slappe holdninger, fysj.

  • Stine

    05/02/2014 at 03:57 Svar

    Hurra for dette innlegget!! Har selv tenkt på akkurat det samme som du skriver i begynnelsen: hadde man virkelig ikke vurdert sykemelding i en periode dersom man var mann (eller ikke-gravid) og av en eller annen forbigående grunn kastet opp daglig og var kvalm 24/7, eller hadde sterke rygg/bekkensmerter eller migrene??
    Har alltid syntes at utsagnet «graviditet er ingen sykdom» er en merkelig ting å si.. Er vel ingen som påstår det vel, men plagene som (for mange) medfølger en graviditet kan sette en ut av spill for en periode og hindre en i å fungere 100% i hverdagen. Og det gjelder vel for sykdommer også at det er plagene en har som utløser behovet for sykemelding, ikke sykdommen man måtte ha i seg selv?!
    Er selv gravid i uke 30, og blant de heldige som er i super form med så og si ingen plager 🙂 Men vet også at om formen skulle endre seg nå på slutten så har jeg en fantastisk fastlege som spør meg ved hver kontroll hvordan det går på jobb, om jeg er sliten, om tilretteleggingen er god nok osv.

  • Susanne B.

    05/02/2014 at 07:38 Svar

    Nei, graviditet i seg selv er ingen sykdom, men sterk kvalme, hodepine, søvnløshet og bekkenløsning derimot…

    Jeg har likevel opplevd da jeg var gravid med mitt eneste egenfødte barn at mange spurte meg om jeg ikke var sykemeldt. Jeg måtte jo svare som sant er at nei, det var jeg ikke. Jeg hadde spydd bare EN gang og var i kjempeform. Jeg hadde ingen barn hjemme, så jeg kunne legge meg når jeg ville, trene så mye jeg ville og gå i varmebasseng. Og jeg hadde en jobb hvor det fint gikk an å ta hensyn til kroppen. Jeg var med andre ord heldig!

    Likevel fikk jeg stadig høre av venner og bekjente at jeg burde sykemelde meg fordi «jeg fortjente det». Fordi det kom til å bli så slitsomt etter fødselen at jeg kom til å trenge alle de kreftene jeg kunne få.

    De samme venninnene som sa dette ble etterhvert gravide med nr 2, og så og si alle var sykemeldte nesten hele svangerskapet. Jeg ble lei meg på deres vegne da jeg tenkte det var fordi de var fryktelig dårlige, men det var det ikke. Det som da ble sagt var at nå hadde de et barn hjemme, så nå var det uaktuelt å jobbe, det ble alt for slitsomt. I stedet var de på shoppingturer til Sverige, ruslet rundt i byen og gikk på kafe med venninner. Ikke fordi de var kvamle og hadde bekkenløsning.

    Selvsagt er det jo legens ansvar å sjekke at man virkelig ER berettiget på en sykemelding, men leger er jo som oss alle forskjellige.

    Heldigvis er ikke dette mange. Heldigvis er ikke dette flertallet av gravide, men det er NOEN og disse NOEN er jo med på å skape det bildet disse danske forskerne har, eller Kristin Clemet eller hvem det er som uttaler seg. Det er ikke dere som har ligget tvikroket over spybøtta, som knapt klarer å holde dere våkne og som må gå museskritt pga bekkenet. Og det er leit at noen få skaper et feilaktig bilde av at «alle» gravide sykemeldte er noen arbeidssky pyser. For det er jo absolutt ikke sannheten!

  • kjetil

    05/02/2014 at 10:21 Svar

    Eg synes at den nye arbeidsplassen din var villig til å tilpasse seg sånn for deg, det er ikke nokk av disse tilbudene. Bra at folk tenker på å gi tilpasset jobb dag, istedenfor å få syke melding.

  • Monica

    05/02/2014 at 10:24 Svar

    Motgang gjør sterk!

    Mine 40 år har gitt meg mange erfaringer de færreste har, og jeg kaller mye av det som står her inne
    rett og slett syting!
    Har bært frem 4 barn, og har langt i fra hatt problemfrie svangerskap. Det skrives mye om typiske svangerskapsplager, og for og få frem budskapet mitt tar jeg med noe av mitt aller innerste.
    Jeg mistet mitt 3 barn, 8mnd på vei med mitt 4 barn. Brutalt og umenneskelig, men man har ikke noe valg, alternativene var enten å stenge seg inne og la sorgene rå over livet, eller å finne en vei videre. På generelt grunnlag, handler mye i livet om akkurat dette valget.

    Livet er noen ganger tøft, enda tøffere eller om du vil, verre enn værst. Men det er sunt, det er slik vi blir sterkere, å finne styrke hjelper mot mye, inkludert kroppslige plager.
    I dag finnes det langt enklere løsninger(sykemelding), enn å bite tenna sammen. Og selvfølgelig benytter mange seg av det. Jeg kjenner til alvorlig grad av bekkenløsning, og kan man ikke gå, kan man ikke arbeide. Men ellers får man hjelp mot det meste i dag.
    For av det jeg leser her inne, noen klarer det, noen klarer det ikke hvorfor er det slik?, symptomene er mye likt for oss alle. Det handler om innstilling! Hvordan man tenker, positivitet hele veien gir energi og overskudd til å komme seg gjennom dagene som er tyngre.

    Sender noen tanker tilbake til dengang det ikke fantes slike velferdsgoder, da måtte man komme seg gjennom svangerskapet uansett. Dette var hardt arbeidende kvinner, gjerne på gårdsbruk, hvor barna kom på løpende bånd.

    Leger sykemelder gravide for raskt, og gravide vet også at dette er en løsning når dagene blir for tøffe. Mitt første møte med legen som gravid i -96. Snakket til legen om at gleden inni meg over barnet som var på vei, i de fleste tilfeller overskygget morgenkvalmen og ryggsmertene. Da fikk jeg til svar fra legen «det er så godt å se en gravid kvinne blomstre, hadde tenkt å nevne sykemelding. Men du har overbevist meg om at dette klarer du»

    Graviditet er ingen sykdom, det er 9 måneder fylt med forventning, glede,spenning, lang omgangsyke, trøtthet, humørsvingninger og bekkenplager.

  • Pixie

    05/02/2014 at 11:12 Svar

    «før» er et veldig artig ord i denne sammenhengen synes jeg.

    For «før» var det ikke så mange damer som jobbet. Jada, det er en del tiår siden vi kom så langt i likestillinga at det ble normalt for damer å jobbe, men det er overhodet ikke lenge siden kvinner enda følte seg nødt til å bevise noe på jobb, og bet tennene sammen igjennom både smerter og kommentarer de fleste menn aldri ville akseptere. Faktisk skjer det enda.

    Er du arbeidsledig i dag, er du enda nødt til å godta at folk forteller deg at «jamen det er jo litt vanskeligere å få jobb siden du er kvinne og sjefen vet du kanskje vil få barn/det er opplagt at du er den som er hjemme barns første sykedag/etc. Og de fleste av oss tenker ikke to ganger over at det er urettferdig og dumt sagt.

    Men det jeg egentlig vil snakke om er ikke likestilling, men ordet «sykdom».

    Jeg synes nemlig at vårt samfunn er så u-inkluderende, at det heller er derfor denne debatten er så sår.

    For burde du egentlig være nødt til å si «jeg er syk» for å få lov til å jobbe mindre i svangerskab?

    Burde det ikke rekke å si at «jeg er gravid og ja, det er en naturlig, fantastisk tilstand å være i, men det er en krevende, ofte smertefull tilstand og derfor er det overhodet ikke noen skam ikke å kunne jobbe 100%, for det er faktisk muligheter for senskader»?

    Jeg kjenner ei som aldri blir i stand til å jobbe 100% fordi det gikk hull på hjernehinnen under fødselen og hun har kronisk hodepine og tretthet. Det er fandenmeg ikke noen som kan si hun er «lat» fordi hun jobber 80%.

    Det er egentlig det samme overalt. På engelsk brukes uttrykket «ableist» om folk som diskriminerer mot mennesker som er uføre, eller sagt med andre ord ikke i stand til å klare alt som kreves av mennesker i dag. Jeg synes hele samfunnet er «ableist», jeg.

    Vi har bare ikke plass til forskjellsbehandling, selv om der ER forskjell på folk. Du SKAL ikke respekteres mindre enten det er fordi du er syk, eller fordi du av en eller annen grunn ikke kan jobbe 100%, eller fordi du ser ut på en spesiell måte. Men det skjer hele tiden. Og så snakker vi om sykeliggjøring når det det egentlig handler om er at folk går ned med stress fordi det ikke er plass til at de kan få lov til å være seg selv.

    Kanskje ville ting være bedre hvis folk sluttet å uttale seg om ting de ikke aner noe som helst om fordi de aldri har vært igjennom det samme. Oh well, when pigs fly…

  • Samba

    05/02/2014 at 11:19 Svar

    Hele poenget er vel at det har blitt en eksplosjon av kvinner som så fort de får bekreftet at de er gravide automatisk tenker at nå er jeg gravid, og da kan jeg sykemeldes ut svangerskapet! Og ikke kom og si at det ikke finnes MANGE av dem! Det er ingen her som snakker om at kvinner som kaster opp i ukesvis eller ikke kan gå på grunn av bekkenplager ikke skal få være hjemme i deler av svangerskapet. Eller få tilrettelagt arbeid – det er faktisk en veldig god løsning for mange! Men det blir helt feil for meg at gravide vagger rundt på kjøpesenter eller orker å gjøre alt annet de har lyst til fordi de ikke gidder å gå på jobb. De har jo tross alt en unnskyldning for å slippe når de er gravide! Kall meg gjerne stigmatiserende, men det er mange av disse, og det er disse som har blitt epidemien det er snakk om. Ingen grunn til å lage mer ut av ting enn det som er ment!

    • Hennie

      05/02/2014 at 20:35 Svar

      Ok. Du ER stigmatiserende.

  • Siri

    05/02/2014 at 11:57 Svar

    Jeg har pleid å heie på deg, Susanne – men nå ble jeg skuffet. Spytte på folk som sier svangerskap ikke er en sykdom???? I all verden.. Det e jo ikke en sykdom! Alle veit det, og alle veit at man kan lide av en haug med komplikasjoner/bivirkninger av denne fysiologiske tilstanden. Har selv vært gjennom det fire ganger. Hvorfor kan man ikke ta en debatt om at det fakta er mange som gir for lett opp jobbingen når de blir gravide? Mange leger / jordmødre tar det også som en selvfølge at sykmelding er nødvendig. Ingen skal tråkke på de som virkelig har reelle plager – men JA til debatt, JA til bedre tilrettelegging på arbeidsplasser, JA til bedre arbeidsmoral – og NEI til å spytte på folk som mener noe annet enn en selv.

  • Iselin

    05/02/2014 at 13:16 Svar

    jeg tror folk blir litt tulleruske i hode da de ser en gravid kvinne.
    mange føler nok att de må prøve å være delaktige på en eller annen måte og ha meninger om alt mellom himmel og jord.
    Altså har man ett tungt svangerskap så får man ofte beskjed om å ta seg sammen, du er lat eller oppmerksomhets-syk og har man ett smertefritt himmelsk svangerskap som det jeg hadde da er det konstante anmodninger om å ta det med ro, ikke løfte den saftflaska på 2 kilo fordi den er tung, gå og slapp av litt, vi kan rydde for deg og alt annet som får en helt frisk person til å føle seg litt brydd. Men felles for begge situasjoner er nok at alle gjør dette for å vise att de bryr seg, selv om resultatet er veldig uheldig.

  • Marlene

    05/02/2014 at 13:40 Svar

    Jeg er student, og som gravid måtte jeg sykmeldes fra studiene hele 2. og 3. trimester. Jeg presset meg selv til å møte opp til undervisning hver eneste dag i tre måneder selv om jeg kastet opp mange ganger hver dag og så og si ikke fikk i meg noe mat eller drikke. Det lille jeg spiste og drakk kom rett opp igjen. Tilslutt sluttet kroppen rett og slett å fungere, og i starten av 2. trimester var jeg sengeliggende dagen lang og måtte ha hjelp til å komme meg på badet fordi kroppen var så nedbrutt etter måneder som underernært og dårlig. Jeg møtte veggen både fysisk og psykisk som en følge av dette. Jeg ble innlagt to ganger på sykehus for å få i meg næring og væske, og det viste seg at det jeg trodde var vanlig svangerskapskvalme var hypermesis gravidarum (alvorig svangerskapskvalme)og jeg hadde gått ned nesten 10 prosent av vekten da jeg var 13 uker på vei. Veien tilbake til god helse var utrolig LANG og vanskelig! Det var ikke før i slutten av svangerskapet at jeg begynte å bli meg selv igjen. I ettertid skulle jeg selvfølgelig ønske at jeg heller hadde sykmeldt meg i starten, da kunne jeg jo sikkert ha sluppet å være sykmeldt hele 2. og 3. trimester! Så «å bite i seg kvalmen» fikk store konsekvenser for meg, og jeg vil ikke anbefale noen andre å gjøre dette for å være pliktoppfyllende og «flink». Fosterets og ens egen helse kommer først!

  • Therese Andrea

    05/02/2014 at 13:55 Svar

    Selvfølgelig er ikke graviditet en sykdom – bare spytt i vei, jeg er uansett ikke enig med deg. Norske damer sutrer for mye! Det var ikke slik tidligere, men nå lærer man av hverandre ved å delta på forum, blogger og andre sosiale media der man villig deler sine plager, store som små. Og så vokser dette til å bli store fjell, alle blir dårlige og ingen orker å jobbe – man sitter heller hjemme og klager.
    Selvfølgelig er det mye individuelle forskjeller, og jeg påstår ikke at alle gravide nødvendigvis er i stand til å jobbe, men jeg påstår at problemene blir gjort mye større enn de trenger å være, og det er blitt for lettvindt å gi opp.

  • Enilore

    05/02/2014 at 14:39 Svar

    Dette er en rar debatt. Det vil alltid finnes sykdomshistorier som rettferdiggjør sykmeldinger selvfølgelig, men når det blir regelen? Når jordmor sier «bør du ikke ta 50% så blir du ikke så sliten mot fødselen?» Er det ikke derfor man tar ut permisjon 3 uker før, da? Det er vel ikke nødvendig med noe ekstra «bare for sikkerhets skyld?».

    Mange skriver også: «jeg vil jo bare det beste for barnet og meg selv og sørge for å være uthvilt…..» Mulig det – men det kan jo ikke være det offentliges ansvar å betale for gjennom en sykmelding?

    Slike innstillinger fra helsevesenet og enkeltpersoner gjør at det tvinger fram debatter som du tydeligvis hater og føler deg angrepet av. Jeg synes det er veldig trist at det å «sykmelde seg for sikkerhets skyld» eller «for å ha det litt roligere» eller lignende er blitt normen.

    Det bidrar til å sykeliggjøre gravide – og undergrave rettighetene til de som virkelig har behov for sykemeldinger pga svangerskapsrelaterte sykdommer – ikke graviditeten i seg selv.

    Så spytt i vei – men graviditet er IKKE en sykdom.

  • Marianne

    05/02/2014 at 16:12 Svar

    Men kom igjen a, dere! Les nå innlegget. Matter of speech. Når man ligger langt, langt nede i all ens elendighet og spyr, og noen tenkte bedrevitere kommer og vifter med pekefingeren og sier «du er ikke syk!» – da må det være lov å si at man vil spytte dem i ansiktet. Se det som en nemi-stripe.
    Ikke heng dere opp i semantikken her, les innholdet heller!

    Det er LEGER som sykemelder, og de sykemelder fordi vårt samfunn er basert på et VELFERDSSYSTEM. Er man uenig i at mennesker som ikke er arbeidsdyktige skal vurderes dithen av leger, og ha rett på sykelønn mens de kommer til hektene – ja da må man angripe systemet da, ikke de gravide kvinnene!

    Det vil alltid være noen som utnytter systemers svakhet. Og slike finner man blant gravide kvinner også. Men skal et par råtne egg være nok til at man kaster hele kurven i søpla?

    Det er lett å mene og synse, og å se bakover. «Aaalt var bedre før!. Nei, det var ikke det. Man kan dessuten ikke alltid sammenligne over tid, det er flere variabler med i miksen enn selve tidslinja.

  • oppgitt

    05/02/2014 at 17:44 Svar

    stramme uttalelser.. gravid er for faen ikke no sykdom… Om du tar en kosmetisk oprasjon for du også beskjed om at det ikke er no sykemeldings grunnlag selv om du ikke klarer og gjøre en dritt på grunn av smerter..

    skjønner smertene, kvalmen etc men for en utrolig tett utalelse! :/

  • Carina Rose

    05/02/2014 at 19:00 Svar

    Godt skrevet.

    Jeg har to barn selv, og er uendelig glad for å ha hatt forståelsesfulle leger i begge svangerskapene. I det første vet ingen hva som feilet meg. Det kan ha vært bare stress og ekstrem jernmangel, men jeg var så utslitt at jeg måtte hvile i 15min etter å ha gått en tur på do. Da var det godt å få bekreftet fra legen at det ikke var jeg som var sytete. I 2. svangerskap var det veldig annerledes. Lite slapphet, men plutselig en fryktelig bekkenløsning. Det virkelig sårende var at enkelte rundt meg mente at jeg overdrev hvor vondt jeg hadde, da jeg knapt kunne bevege meg uten store smerter.

    Hvis jeg noensinne får barn igjen så håper jeg at jeg kan bli i studier eller jobb så lenge som mulig, for jeg elsker det jeg driver med, men om jeg trenger en sykemelding så håper jeg folk har forståelse for det.

  • Fotballmammaen

    05/02/2014 at 19:02 Svar

    Åh så godt å lese det du skriver!
    Jeg har bare hatt ett svangerskap og ble sykemeldt etter tre måneders graviditet pga narkolepsi.. Jeg sovnet i dusjen, på jobb og i bilen – heldigvis bare i et lyskryss.. Da sa legen stopp..

  • Carina Rose

    05/02/2014 at 19:05 Svar

    Da jeg begynte i studiene (Biologi,) så spurte jeg forresten noen av professorene ved UiO om et foster kan regnes som en parasitt, og det var de (også zoologen,) helt enige i at det er. Så selv om det er selvbestemt å være gravid, og ikke alle får plager så må man kunne regne det like mye som en sykdom som det er å ha andre store parasitter som påvirker kroppen i stor grad.

  • Caroline

    05/02/2014 at 20:33 Svar

    Hadde litt av begge deler under min graviditet. Sjefen gratulerte meg med graviditeten, før han sa «husk at det ikke er en sykdom». Når det er sagt hadde vi en kontinuerlig dialog om hvordan jeg skulle klare å stå lengst mulig I jobb. Fra 4 mnd ble jeg ikke satt opp på kveldsvakt, men jobbet til maks 8. Fra 6 måned ble jeg 50 prosent sykmeldt på grunn av bekkenløsning og vann I kroppen som rett og slett kuttet blodtilførselen til føttene og armene mine, igjen snakket vi sammen sjefen og jeg. Han viste stor forståelse for at jeg var frustrert over å ikke eie min egen kropp, og så det psykiske I tillegg til til det fysiske (ikke at det fysiske var lett å overse, jeg var et FJELL). Da jeg krøp til korset 6 uker Før termin, fikk jeg en klem og høre at han var stolt over at jeg hadde holdt så lenge. Nå som jeg skal tilbake på jobb snart inviterte han på lunch slik at vi kunne planlegge hvordan vi skulle komme igang. Det er deilig å følge seg ivaretatt på denne måten spesielt etter å ha vært moderskipet I så mange mnd.

  • Hennie

    05/02/2014 at 20:54 Svar

    Takk. Jeg møtte oppslaget i VG samme dag som jeg hadde fått min alle første sykemelding. Det var litt som å bli spyttet på. Derfor forstår jeg godt hva Susanne mener med sin uttalelse, som tydeligvis alt for mange har tatt helt bokstavelig. Personlig jobbet jeg flere uker selv om jeg var dårlig, av to grunner: 1. Jeg har, som veldig mange andre, stor respekt for velferdsstaten (plikt og rett). 2. Jeg er glad i jobben min! Da jeg stadig ble verre, sa det stopp. «Omgangssyke» hele døgnet, slik at man til slutt spyr blod er ikke forenelig med jobb. Forhåpentligvis snur dette om ikke alt for lenge. Klart du finner snyltere både her og der, blant begge kjønn, etc. Men at dette skulle være spesielt for gravide? Selv om man kjenner ei som man kunne mistenke å snylte (dog, hva vet vi egentlig??) så betyr ikke det at hun representerer flertallet. Derfor forstår jeg utsagnet til Susanne om å «spytte» tilbake. Igjen, takk!

  • iselin

    05/02/2014 at 22:16 Svar

    da jeg var 24 år og gravid med tvillinger, dro jeg til legen tidlig i svangerskapet fordi jeg slet med ekstrem tretthet (VANLIG i tvillinggraviditeter) og kvalme. jeg hadde da en fysisk og stressende jobb, der jeg sto hele dagen og løftet en god del. Legen gav meg beskjed om at «Det er tungt å være gravid og sitte på et kontor også». jeg gikk derifra uten sykemelding. jeg husker tiden i den en og en halv mååneden til jeg fikk ny fastlege som en av de mest traumatiske tidene i midt liv, fylt av dårlig samvittighet og en følelse av å ikke bli trodd. Jeg var så sliten at det hendete jeg gråt av fortvilele når jeg kom hjem. på slutten av tiden før jeg fikk 50% sykemelding av min nye fastlege, klarte jeg rett og slett ikke å gjøre alle arbeidsoppgavene mine, og var prisgitt at sjefen min lot meg gå tidligere og gjøre mindre uten sykemeldig. i ettertid tenker jeg at situasjonen minn kunne vært rett og slett farlig for både meg og barna i magen. min neste graviditet vil jeg høre på kroppen, det er ikke sikkert at jeg trenger å bli sykemeldt, men blir det slik skal jeg ihvertfall stå på krava!

  • Namn Kàrin

    05/02/2014 at 22:34 Svar

    Jeg arbeidet fullt til 5 mnd ut i svangerskapet, da med krykker , på grunn av bekkenløsning. Så fikk jeg blødninger, og da ble jeg anmodet om å ta resten av tiden i slow motion, og dermed ble jeg sykemeldtresten av snåvangerskapet
    Det er en belastning på kroppen og være gravid, og for noen kan det være nødvendig for kvinnen å være sykmeldt. Det er heldigvis legen som tar avgjørelsen på et medisinsk grunnlag. La det fortsette slik!

  • Lykkeliten

    05/02/2014 at 22:58 Svar

    Hei,

    Jeg synes du har skrevet et veldig godt innlegg! Jeg er en frisk, ung, aktiv jente som er gravid for første gang og har fått ekstrem svangerskapskvalme. Hadde jeg ikke vært gravid tror jeg at jeg hadde vært redd jeg er dødssyk.Jeg har aldri vært så syk i hele mitt liv som jeg har vært den siste tiden.

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10121668 – Her har VG en avstemning om hva DU synes om gravide og sykemelding. Blir de for lett sykemeldt?
    Det eneste alternativet for «Nei» er;
    «Nei, jeg syns de gravide fortjener sykmelding»

    WHAT? Fortjener sykemelding? Dette handler jo om å være SYK derav SYKEmelding fra fastLEGE. Jeg blir så sint.

    De skulle hatt med alternativet:
    «Nei, jeg tror de fleste gravide som blir sykemeldt blir det fordi legen vurderer at de er syke»

  • Rita

    05/02/2014 at 23:39 Svar

    Må bare hive meg inn i debatten, da jeg iløpet av dagen har irritert meg noe voldsomt over noen av oppslagene i media. Jeg har for det første aldri hørt noen gravide påstå at graviditet er en sykdom! Men som mange over påpeker, man kan faktisk bli syk av de symptomene en graviditet forårsaker. I mitt svangerskap var jeg kvalm og kastet opp fra uke 6 til jeg var i åttende måned. Jeg jobber som sykepleier og hadde nok forventet at jeg etter hvert måtte ha noe tilrettelegging i jobben min på grunn av tunge løft, men jeg hadde aldri forventet dette. Jeg var fullstendig utslitt, raste ned 8 kg i vekt og fikk farlig lav «blodprosent» (hb på fagspråk). Jeg har en fantastisk lege som er både fastlege og gynekolog, jeg fikk prøve 2 forskjellige medisiner som hadde noe effekt på kvalmen, men som gjorde meg så trøtt at jeg sov hele døgnet. Jeg husker omtrent ingenting av denne perioden. Jeg er helt sikker på at en fantastisk fastlege som tok vare på meg og som sykemeldte meg er grunnen til at jeg slapp å bo på sykehus i denne perioden. Mange som har fått barn er nok mest bekymret for fødselen når de begynner å tenke på barn nr 2, jeg er livredd for å bli like dårlig som jeg var i mitt første svangerskap når jeg blir gravid igjen.

  • Kari Grindland

    06/02/2014 at 00:24 Svar

    Hei! Du skriver knallbra og jeg er veldig enig med deg!!!!!!
    Hvor får jeg kjøpt en slik matboks? Bare rimibutikker? Var innom en rimibutikker i dag, og de hadde ikke. De mente at boksene var utsolgt fra lager…… Hm…. Kunne gjerne hatt et dusin av de boksene!! Kjempeflink har du vært! Mvh Kari Grindland.

    Lykke til!!!

  • Sygni

    06/02/2014 at 01:27 Svar

    Dette var et kjempegodt innlegg!

  • maria

    06/02/2014 at 02:19 Svar

    Vil bare si at jeg blir så glad for innleggene dine. Du skriver flott, reflektert og har meninger jeg kan kjenne meg igjen i. Oppdaget bloggen din for noen måneder siden, og følger gjevnlig med da jeg syns du kommer med mange nyttige tips og godt lesestoff for ei som meg – gravid for første gang, og med null peiling.
    Noe jeg egentlig har slått meg til ro med. Det å ha null peiling. Det å gå gravid er jo ikke akkurat noe man gjør hver uke. Å ha noe – et menneske voksende inn i et annet menneske, det er ikke noe man kan «lære seg» over natta, eller via en artikkel på nett. Og siden hvert enkelt menneske fra før av er unikt, så vil i hvert fall erfaringen med å gå gravid også være forskjellig, og varierende. Noen er friske og raske, andre blir dårlige og slappe. Kroppene våre er laget forskjellig, og reagerer forskjellig, så min mening er at man skal tenke på seg selv, og gjøre som man selv føler for. Både når det kommer til trening, jobb og kosthold.

    Syns det var super kjedelig de første månedene da jeg leste om alle de freshe og spreke gravide som trente som normalt, mens jeg kastet opp 4 ganger om dagen og ikke klarte å bevege meg lenger enn til sofaen. Så klart ønsket jeg også å trene, og «nyte graviditeten» til det fulle. Men etter 2.5 mnd ga jeg opp, og slo meg til med ro at slik kom det ikke til å bli med meg. Og ja, jeg ble sykmeldt en mnd.

    i fjerde måned ble heldigvis formen bedre, og jeg kunne starte med korte gå-turer, og jobbe litt igjen. og med en gang tenkte jeg at nå skulle jeg virkelig være effektiv, ta igjen den «tapte» tiden. Men den gang ei, plutselig ble jeg ekstremt trøtt, svimmel, og det siste er at jeg har fått ekstreme smerter i halbeinet.
    Men jeg klarer å gjøre ting som normalt nå, og er ikke kvalm lenger, så jeg er fornøyd. Som sag, jeg har endelig slått meg til ro med kroppen min, slik den er, og jeg får ta det der i fra – ikke sammenligne med hverken andre gravide, eller avisartikler.

    Ps. ble også veldig happy for innledning angående neseblod. Dette startet for en måned siden, og visste ikke at dette var «normalt» pga. graviditet, godt å vite det ikke bare er meg 😉

    -Maria

  • vibekke

    06/02/2014 at 08:55 Svar

    Også har vi noen av som faktisk blir alvorlig syke under et svangeskap. Legen min oppdaget foreksempel at jeg tilfeldigvis ikke tåler hormonendringer i særlig grad, da disse forårsaker blodpropper hos meg. Løsningen ble sprøyter satt direkte i gravidmagen fra uke 1 til 3 mnd etter fødsel.

    Jeg elsket jobben min, men den var veldig fysisk krevende i en produksjonshall med tunge løft og mye kravling.

    Bare det i seg selv tilsa at jeg kom til å måtte ta ut sykemelding. Så kom 5 måneder med morgenkvalme og spying. Verking i kroppen, synsforstyrrelser, dårlig apetitt, generelt utslitt og ekstremt ubehag om jeg medisinerte meg så mye som 20 min forsent.
    Fra uke 1 til uke 39 hadde vekta bare økt med 7 kg.

    Graviditeten er ikke en sykdom, men jeg var sinnsykt dårlig i formen de 9 månedene.
    Jeg fikk en kraftig influensa noen år senere, og jeg husker at jeg tenkte at det var bedre enn graviditeten selv om det føltes som om jeg holdt på å spy og drite meg ihjel, så ville det i det minste bare vare 7-14 dager.

  • Ida

    06/02/2014 at 09:31 Svar

    Hei, fin blogg du har Susanne!
    Jeg har en nydelig datter på 3 mnd, som jeg selvfølgelig synes er verdens vakreste! Verdt all kvalme og bekken/rygg plager.
    De 15 første ukene lå jeg stort sett på sofaen og skalv av kvalme, på de værste dagene orket jeg ikke gå ut i posten en gang! Jeg er sykepleier og jobber i hjemmesykepleien, dvs mye stell av eldre mennesker med inkontinens for både urin og avføring. Jeg jobbet frem til jeg stod og brakk meg så tårene sprutet over ett bekken med avføring og til jeg brakk med åpenlyst foran en bruker i sitt eget hjem fordi jeg reagerte på lukten i hjemmet hans. Lite hyggelig for han og veldig ubehagelig for meg! Jeg hadde lavt blodtrykk og fikk blodtrykksfall hver gang jeg gikk ut av bilen…. 100% sykemelding var det riktige her, kvalmen hjalp på fra uke 15, men forsvant aldri helt. Derfor fikk jeg jobbe tilrettelagt i kommunen 3 dager i uken. Fikk plukke pasienter som passet for meg. Dette gikk i ett par mnd før kommunen satte seg på bakbeina, da fikk jeg ‘valget’ enten jobbe min egen fulle liste eller gå hjemme for resten av svangerskapet(skal også sies at jeg hadde rygg og bekkensmerter samt en del kraftige kynnere på dette punktet). Å gå tilbake å jobbe fullt med alt av stell, forflytning, ut og inn av bil osv synes jordmoren min var en risiko da hun var redd jeg skulle gå i fødsel før uke 30! Hadde kommunen strekt seg litt lenger og tenkt ressurs i stede for økonomi kunne jeg jobbet tilrettelagt på hjemmesykepleiekontoret og håndtert kommunikasjon med leger, andre tlf, fordeling av medisiner etc helt frem til permisjon. Jeg jobber i et yrke med ekstremt arbeidspress, omorganisering, mer behandling i hjemmet osv osv, og mine kollegaer hadde hatt veldig stor nytte av at jeg hadde fått jobbe tilrettelagt, men den gang ei!! Jeg klaget ALDRI over svangerskapet mitt, og det er i og for seg ingen sykdom, men plager JA! det er det!! Vi er dessuten hakket mer vitende i dag etter mye forskning på svangerskap og fosteret i mors liv. er det fare for fosteret eller for mor, vil man og skal man da fortsette og presse seg i jobb? Skal man i værste fall gå i for tidlig fødsel/spontanabort med tanken om at dette kanskje kunne vært unngått dersom det var tilrettelagt godt nok i jobb? Nei, hvem vil vel det! Her bærer vi frem morgendagens helter, det er vel da en selvfølge at vi tar hensyn til det voksende liv i magen?

  • Helena

    06/02/2014 at 12:12 Svar

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10121668

    Joda, mange gravide forventer og føler sykmelding hører med når en er gravid. Og da mener vi IKKE de med reelle, invalidiserende plager.

  • Kristin

    06/02/2014 at 12:29 Svar

    Takk for at du tar opp dette! I mitt andre svangerskap var jeg 100% sykemeldt i nesten åtte måneder på grunn av kvalme (hyperemesis). Jeg ville SÅ MYE HELLER vært på jobben jeg trives så godt i, enn å være hjemme og jobbe for å holde vekta oppe og få i meg nok væske. Reaksjonene fra arbeidsgiver var forbilledlige. Likevel var det leit og vanskelig å være sykemeldt så lenge. Det skyldes delvis holdningene som stod på trykk i gårsdagens VG. Det er mange fordommer mot sykemeldte gravide, og det er en belastning på toppen av å være syk.

    Lykke til med innspurten i dette svangerskapet, og takk for fin blogg og sprudlende engasjement!

  • PerfektPappa

    06/02/2014 at 14:43 Svar

    Det er et viktig tema som tas opp her. Opplevde selv en kone som var utrolig dårlig omtrent hele svangerskapet. Hadde det vært meg, hadde jeg nok ligget i fosterstilling og sutret ennå. Fokuser heller på alle andre som sykmeldes fordi de er «slitne»…

  • BM

    08/02/2014 at 09:28 Svar

    Har ikke helt sansen for behovet for å spytte på noen, enten det gjelder leger som av samvittighetsgrunner ønsker å reservere som å henvise til abort eller andre man er uenig med. Satser på at du bommer !

  • Gro

    09/02/2014 at 12:01 Svar

    Hei. Spytt gjerne, det sier mere om deg enn noe annet. Men et svangerskap er ingen sykdom, det er en helt normal tilstand som kan føre til sykdom. Og det er noe helt annet. Et svangerskap er normalt, men følger av dette som diabetes, ekstrem kvalme eller bekkenløsning er sykdom. Selv har jeg vært sengeliggende gjennom tre svangerskap og sliter ennå -14 år etter- med bekkenplager, men nekter på at et svangerskap er sykdom. Og jeg er ikke syk nå, men jeg har «senskader», og det er heller ingen sykdom, men en tilstand som gir meg smerter og dermed virker inn på hverdagen min. Det har legen min tatt hensyn til hele veien. Men kall meg ikke syk, det er et hån mot de virkelig syke

  • Hennie

    09/02/2014 at 19:44 Svar

    Nok en gang, Susanne sier at hun «får lyst til å spytte på…»! Ikke AT hun spytter. Det er jo nettopp for å få fram et budskap! Budskapet, vil jeg tro, er at «graviditet er ingen sykdom» blir brukt som et argument av friske gravide (eller kanskje ennå oftere folk som aldri har vært det) dersom gravide blir sykemeldt. Det er jo i denne konteksten Susanne skriver, som motsvar mot en krass artikkel som rammer gravide som faktisk ER syke. Slutt å sure over ordet «spytte», og prøv heller å forstå budskapet!! Dette er ingen diskusjon om graviditet ER en diagnose, såpass bør vel alle ha fått med seg nå??

  • Hanne

    10/02/2014 at 09:44 Svar

    Da jeg leste kronikken første gang, nikket jeg faktisk gjenkjennende. Jeg tenkte at dette stemmer med min erfaring, – arbeidsgivere må gjøre mere for sine gravide ansatte. I ettertid blusset debatten opp, og jeg har gjort meg noen tanker om saken:
    Jeg jobber innen helse, med både behandling av gravide med plager, og med tilrettelegging av arbeidsplasser. Og jeg synes arbeidsgivere ofte kan altfor lite om forebygging! Hvorfor er det sånn? Jeg er gravid i uke 34, med barn nummer to. Og når jeg tenker med om, så har min mann allerede nevnt at jeg kunne jo sykemelde meg. Min mann er også daglig leder i bedriften vår. Hans forslag om at «jeg junne jo sykemelde meg» kom en ettermiddag jeg sa til han at jeg var sliten. Jeg svarte da, som sant er, at jeg føler jeg har bedre av å være på jobb (jeg har jo selv tilrettelagt arbeidet mitt).
    I ettertid ser jeg jeg tydelig hvorfor andre føler seg støtt og mistenkeliggjorte av kronikken. Jeg leste den kun med «profesjonelle briller» på, men på privaten opplever jeg mye av det samme om andre har fortalt om i sine kommentarer: mange spørsmål og mye forundring over at man fortsatt er i full jobb, mange tar det for gitt at jeg er sykemeldt…
    Hvorfor er det så mange som tar det for gitt at jeg blir sykemeldt? Jeg er en av de heldige, som har gått gjennom snart to svangerskap uten store plager. Men i jobben min møter jeg de som ikke er like heldige som meg, og MIN medisinke vurdering er ofte det som til slutt sender disse kvinnene ut i sykemelding. Ofte etter at man har forsøkt å få til en dialog med arbeidsgiver om tilrettelegging.
    Jeg tror det stemmer at holdningen til gravide bør endres. Men det er like stor forskjell på svangerskap som det er på ander plager, som f.eks. ryggplager.

  • Victoria

    11/02/2014 at 17:18 Svar

    Du er så utrolig flink Susanne! Helt enig i det du skriver, det er jo helt forferdelig at noen en gang kan tenke på å direkte angripe og beskylde gravide for å sykemelde seg når de har plager!?

    Det er jo ikke alle som klarer å jobbe fram til termindato, og først få lov å forlate arbeidsplassen når vannet har gått..

  • Kristin

    12/02/2014 at 09:54 Svar

    Jeg er så enig, så enig Susanne! Og du skriver, som alltid, godt og reflektert om nok et vanskelig, og gjerne betent, tema. All honnør til deg! 🙂

    Jeg synes slike utsagn som Clemet & co kommer med her er uverdige. Og de oppleves som nok et angrep på en sårbar gruppe.

    Videre: Hvor er logikken i at det er et 1:1 forhold mellom sykdom og arbeidsuførhet?
    Med det mener jeg: Det er ikke slik at om du har en «sykdom», så er du automatisk arbeidsufør, mens om du ikke har en «sykdom», så er du det. Mange kronisk syke jobber fullt hele livet, mens det selvsagt finnes mange uten en tilstand som regnes som en sykdom, som ikke gjør det.
    Derav faller hele resonnementet med «graviditet er ikke en sykdom -> gravide burde jobbe 100%» på sin egen kortsluttede logikk.

    Arbeidsførhet er vel derimot en kombinasjon av mange faktorer, ikke minst henger det vel sammen med hvilke symptomer og plager man har i hverdagen, uavhengig av sykdomsdiagnose.
    Her har vel mange gravide plager a la en veldig lang liste!

    I bunn og grunn minner disse ufølsomme og korttenkte utsagnene meg om noen utsagn av samme karakter myntet på mennesker i sorg.

    Det har nemlig ved jevne mellomrom vært kjørt debatt i norske medier rundt sorg og sykemeldinger.
    Da har det gjerne dukket opp utsagn som «Sorg er ingen sykdom!». Nei, sorg er kanskje ikke definert som en sykdom, men det betyr vel ikke at enkeltmennesker ikke kan oppleve sorg som forferdelig tungt, og i perioder gjøre det vanskelig å fungere i både privat-og arbeidsliv?!

    Nei, litt medmenneskelighet & støtte til mennesker i sårbare livsafser tror jeg er mye mer «sammfunnsøkonomisk lønnsomt» enn ufølsomme utsagn og regelstyrte sykdomskrav knyttet til bestemte diagnoser.

  • SoFStupid

    12/02/2014 at 14:18 Svar

    Det hadde vært moro å hatt bestemor her nå, hun hadde bannet og sagt maken til sludder. Hun var gravid og jobbet hele dagen lang, uten moderne hjelpemiddler, de hadde ikkke engang strøm eller innlagt vann. Å bli gravid er ikke en sykdom, du våkner ikke plutselig og er gravid helt uten videre, det krever endel innsats. Så hvis du ikke tåler å være gravid så får du sette på deg buksene igjen. Folk nå om dagen er så stakkarslige, de tåler ingenting. Folk har vært gravide gjennom hele menneskets historie og de fleste av de hadde ingenting. Nå i 2014 har dere alt og dere klager mer og høyere enn noensinne før. Så du er kvalm og føler deg dårlig sier du? Stakkars liten, skal jeg stoppe hele verden for deg? Den bør jo stoppe opp når selverklærte prinsesser sier de føler seg litt uggen.

    • Hennie

      13/02/2014 at 22:26 Svar

      Tja, da regner jeg du mener folk med influensa, med vond rygg, med psykiske lidelser og hundrevis av andre plager også? For det er jo bare å ta seg sammen, er det ikke? Er jo tåpelig å si at det bare skal gjelde de med svangerskapsplager, ikke sant? Det er ikke en eneste som har tatt til ordet for at man skal bli sykemeldt i det de to strekene kommer til syne på graviditetstesten. Det er jo kun de som blir så sterkt plaget at de er helt eller delvis arbeidsuføre. Enkelt og greit. Til slutt: At bestemora di er uforskammet har vel ikke en dritt med dette å gjøre!?

  • Thord

    12/02/2014 at 14:33 Svar

    Jeg vet ikke hvor du har vokst opp eller hva slags menn du har i livet ditt men det du sier her er stikk motsatt av hvordan livet til mange menn er. Jeg kjenner ingen som sykemelder seg over småting, de menn jeg kjenner kan knekke et bein og fortsatt ikke slutte å jobbe. Det er det vi menn gjør, vi jobber livet at oss. Faren min jobbet konstant fra han var 10 til han døde, jeg kan ikke huske at han var sykemeldt èn eneste gang. Så at du nå sitter det og lirer av deg dette tullet så bør du tenke deg om litt. Hvem er du snakker om, din mann eller kanskje din egen far? Det er vel noen menn det ute som er tafatte tapere men ikke dra oss alle over den samme kammen. Selv om du har opplevd at menn i ditt liv er patetiske stakkarer som ikke tåler noe betyr ikke det at slik er alle menn. Mange av oss jobber mer enn du noeonsinne vil gjøre så kanskje du ikke skal være så stor i kjeften? Du vet ikke helt hva du snakker om, menn jobber og vi jobber mye. Hvis dine menn ikke gjør det, vel, det sier mye om de men ingenting om resten av oss.

  • Tove

    12/02/2014 at 15:44 Svar

    Oi oi. Her var det mange som kaster stein i glashus, setter seg på den høye stol og tydeligvis har helt glemt empati.
    Hver svangerskap er forskjellig og om det er en sykdom? Ikke i seg selv, men det er nesten 2 sider av samme sak. Graviditet er en hard og tøff påkjenning for de fleste. Noen er heldige og glir igjennom lett som bare det, andre er på kanten til døden omtrent.
    Mange sier at kvinner i utlandet og her i Norge før i tiden hadde aldri slike problemer.. Joda det hadde de og har fremdeles. Men de dør istedet (bare sjekk statistikken for mødredød i utlandet, det er skremmende statistikk som lett kunne vært ungått) eller blir alvorlig skadet.. Men de passer jo ikke inn i verdensbildet til endel personer så de er det jo bare å overse..

    At kvinner sykemelder seg bare for å få fri er en like stor myte som at kvinner tar abort som prevensjon. «Hearsay». Noen kjenner alltid noen som kjenner noen som kjenner noen som gjør slikt. Joda, det finnes noen ytterst få som er slik, men det blir som å lete etter en nål i en høystak (men det er jo et fint argument når du trenger å slenge ut litt bastante meninger uten rot i virkeligheten).

    Alle kvinner jeg har kjent gjennom livet og som jeg jobber med som har vært/er gravide jobber det de kan og har absolutt ikke «lyst» på en sykemelding. Men linjen mellom lyst og behov kan være uklar og ingen andre av oss kan dømme hvilken side av denne linjen en gravid dame er på. Psyken kan påvirke kroppen noe helt enormt, og er man helt nede psykisk så kan det gi så store fysiske plager at sykedmelding blir et reelt behov. Endel mennesker mangler innsikt i både hvordan hjernen og kroppen fungerer. Les litt, lær så skjønner dere mer hvofor sykemdeling kan være nødvendig for gravide 🙂 ( i mine øyne, har du ikke kunnskap om anatomi både før, under og etter et svangeskap så har du ærlig talt ingenting i debatten å gjøre)

    Selv var jeg arbeidsledig som gravid, og takk og pris for det. Jeg gikk opp 25 kg hvorav mesteparten var vann. Og jeg kunne ikke ta medisiner mot det pga en blodmisdannelse som kan gi meg blodpropp. Det å gå rundt med den kroppen var helt jæ-… Forestill deg å feste 2 sterke vannballonger fylt med vann under beina, små nåler inn i hele underkroppen og prøv selv å gå til butikken.. Lett? Ikke i det hele tatt. Farlig? Til en viss grad, derfor ble jeg ekstra nøye fulgt opp av lege. Hadde jeg hatt jobb så hadde jeg blitt sykemeldt fra 3 mnd av hensyn til barnets (og min egens) sikkerhet.

    Som et velferdsamfunn så syntes jeg det er helt greit å betale for sykemeldingen til andre. De betaler jo for meg hvis jeg blir alvorlig syk (f.eks kreft eller lignende), så hvorfor skal jeg da ikke betale for en stakkars kvinne som har alvorlige plager? Bare fordi hun har valgt det selv og det er helt naturlig? okei, i såfall vil jeg heller ikke betale for alle skadene folk pådrar seg i fylla. For det er ihvertfall selvforskyldt. Jeg nekter foresten å betale forsikring (for «min» innbetaling vil jo gå til å dekke andres ulykker) også ettersom naboens hus kan brenne ned pga uforsiktig omgang med sterainlys. Litt «farfetched» sammenligning, men du som leser burde skjønne poenget.
    Om man ikke liker velferdssamfunnet her i Norge så finnes det plenty med andre land uten dette systemet. Bare flytt ivei 🙂
    (bra å bli kvitt folk med den holdningen)

    Når det kommer til menn og sykemeldinger så er bildet like nyansert og vanskelig som for kvinner. Sykdom og skader er desverre noe alle mennesker kan oppleve, kroppene våre er ekstremt skjøre, men det virker som om mange tror at alle er supermennesker og at de selv aldri kan bli rammet av sykdom (og om de gjør det så innbiller de seg at de skal ihvertfall komme seg på jobb, om de så må grine blod..)
    Har en kollega med alkoholisme. Han er sykemdelt både nå og da, ca 50% iløpet av et år. Han har diabetes, overvekt, leverskader osv. Men han får sykemdeling uten problemer, jobben får han også beholde. Og dette er 100% selvforskyld (obs, jeg mener forsåvidt at alkoholisme som andre avhengigheter er en form for sykdom). Så om han skal få sykdemelding når han «vil», hvorfor ikke en gravid dame med bekkenløsning?

    Sist men ikke minst; jeg skulle gjerne sett på bakgrunnen for denne statistikken. Hvilken type symptomer er kvinnene som oftest sykemeldt for? Hvor lenge varer sykemeldingene, og hvor mange prosent er de sykemeldt? Men denne litt mer grundige faktaen er vanskelig å finne.. Mon tro hvorfor… Alltid kjekt å tåkelegge det man ønsker å gjøre noe med (gi deg og alle gravide dårlig samvittighet for).

    Når det også snakkes om hvor vanskelig det kan være å finne vikar… Det er vel like vanskelig å finne en ny helttidsansatt hvis den gravide dør pga overbelastning i svangerskapet? Og de som tror at man ikke kan dø av sånt, jo det kan man. Selv folk som ikke er gravide kan falle sammen av overbelastning.

    Ble et forferdelig langt innlegg dette her, så det beklager jeg.

    Okei, en siste ting. Ser i andre debatter at de religiøse (også andre enn kristne) er veldig store motstandere av mye (spesielt mye rundt alt som dreier seg om kvinner og rettigheter virker det som). Og at de kommer med trusler og slike brev til deg Susanne. Det er motbydelig, og så langt ifra ekte religion som man kan komme. Jeg håper sånn sett at det finnes et helvete for da er det svært mange slike «moralister» som kommer til å brenne der..
    Noen mennesker fortjener ikke å bli kalt mennesker engang, uff jeg skammer meg for å tilhøre samme rase. Ville heller vært en orangutang..

    Stå på Susanne, det er heldigvis flere som oss der ute med vettet i behold. Og anmeld alle trusler. Hvis saken henlegges og de har skrevet med navn så legg det ut anonymt på nettet. Så kan de få samme dritten tilbake igjen. Får se om de syntes det er så gøy å få slike brev selv.

  • Sort Panter

    12/02/2014 at 15:53 Svar

    I Norge er risikoen for å dø av graviditet i løpet av hele den fertile perioden 1 : 4 900. I Øst-Afrika er tallet 1 : 7

    Jeg bare nevner det. Tall sier så mye mer enn ord noen ganger…

  • stolt far

    17/07/2014 at 07:43 Svar

    Leser at nesten hvert avsnitt begynner med » se for deg at du er mann». Hvorfor vrir du dette mot mannfolk? Jeg jobber på et sted med over 1000 medarbeider, og tro meg, det ikke mannfolka som klager over at kvinner blir sykemeldte på grunn av graviditet, det er nesten utelukkende kvinner som snakker om dette, og da hovedsakelig barnløse kvinner! Disse barnløse kvinnene hater alle ordningene arbeidsgiveren har for gravide kvinner siden de selv aldri vil få benyttet seg av dem. Jeg har i mitt liv aldri hørt en mann si at graviditet er det og det eller at man ikke kan bli syk av det, men derimot av veldig mange (barnløse)kvinner. Tygg litt på dette.

  • marte

    03/02/2015 at 12:04 Svar

    Lovlig sent ute med å kommentere her, men pga tre gravide på jobb på mindre enn et år har det vært en del snakk om det. Jeg var først ut. Gravid med tvillinger og var en del dårlig. Kastet opp og gikk ned 8 kg første trimester. Startet 2. Trimester med bekken løsning og urinveisinfeksjon og tilslutt var jeg veldig slapp pga jernmangel. fikk ikke sykmelding av min lege og da jeg kom til uke 37 og permisjon var jeg så utslitt at mannen min måtte bære meg ut i sofaen på verandaen og sette fram alt innen rekkevidde for jeg klarte ikke å gå. Tvillingene kom til termin og jeg var så utslitt at jeg brukte 6 uker på å klare å være alene med barna en arbeidsdag. Var det verdt det? Kanskje for legen og sjefen min? Jeg vil ikke anbefale denne oppskriften til andre tvillinggravide. Likevel brukes jeg som «prakteksempel» . Jeg har vel spart Norge for noen kroner. Men dette var 2013 og ikke 1953. Så kanskje jeg hadde hatt bedre av å i det minste få 50% sykmelding de siste ukene så jeg ikke hadde slitt meg så til de grader ut?

  • Kristina

    09/02/2015 at 18:54 Svar

    Takk for et viktig innlegg. Jeg har selv to graviditeter bak meg, begge med svært smertefull og plagsom bekkenløsning. I mitt andre svangerskap var jeg også svært plaget med kvalme i flere uker. Likevel mener jeg at graviditet ikke er en sykdom og det tror jeg er veldig viktig at er den generelle oppfatningen i samfunnet. Jeg mener at man heller må se på graviditet som en tilstand som kan og ofte medfører sykdom. Graviditeten i seg selv er jo ikke sykdom med en fantastisk opplevelse av hva kroppen evner!

  • Lollo

    15/02/2015 at 19:23 Svar

    Kjære Susanne!
    Så godt å lese ditt innlegg. I min frustrasjon Googlet jeg og kom over denne.
    Først litt bakgrunn: habituell abort. Min partner og jeg har desværre mistet 5 ganger før det nå gikk, på helt naturlig vis (klappe i hendene), på sjette forsøk. Min store plan når jeg ble gravid var å være i superform! Jeg skulle gå tur hver kveld, spise sunt og virkelig legge alt til rette for Lillingen i magen. Men som vi alle vet, det blir sjeldent slik man planlegger ting.
    Alt gikk såre vel helt fram til dagen uke 8. Jeg ble fullstendig slått ut av kvalme 24/7 og oppkast i 5 uker. Kunne så vidt røre på meg. Flere dager lå jeg rett ut i senga og kom meg aldri ut. Så, noen få dager etter at kvalmen plutselig var borte fikk jeg en heftig influensa son varte i 10 dager. Etterpå begynte jeg 100% i jobb. Dette fungerte stort sett fint en stund, så lenge jeg kunne sove tre timer på sofaen eller i senga når jeg kom hjem og legge meg igjen klokken elleve. Men, influensaen slapp aldri helt taket. Jeg var tungpustet, tett og hadde masse forkjølelsessymptomer hele tiden. Spesielt om jeg ble sliten. Det vil si; om jeg skulle finne på å gjøre noe sosialt på kveldstid. I tillegg så kastet jeg opp flere ganger i uken.
    Nå er jeg i uke 21 (hurra!!!) og formen er ubrukelig. Jeg klarer å gjøre én ting om dagen, så ligger jeg strak ut resten av dagen. Det kjennes som utbrenthet, bare at hodet har det fortsatt helt fint og har lyst til å dra på jobb, være sosial og gjøre andre hverdagsting. Men kroppen lystrer ikke.
    Jeg er nå sykemeldt 50% med verdens dårligste samvittighet. Det var jo ikke slik det skulle bli men jeg skjønner at det er sånn det har blitt. Konklusjonen er at: nei, graviditet er ingen sykdom, det er en tilstand. Men den tilstanden kan man desværre i mange tilfeller ikke kontrollere selv. I mitt tilfelle må jeg bare lytte til kroppen. Batteriet er flatt. Ikke mer krutt igjen i tønna. Men heldigvis fungerer toppen som den skal.

  • Cecilie

    30/03/2015 at 03:56 Svar

    Tusen takk for at du satte ord på alt jeg føler,og har følt,i alle mine 4 svangerskap!nå har jeg en jobb som er så fysisk krevende at med konstant kvalme,hodepine og ekstrem tretthet,ikka har sjangs.på toppen har jeg tre små som krever sitt hjemme.har følt meg uglesett og fått kommentarer,men det er unga mine som er den viktigste jobben og hvis det å være sykemeldt 100% betyr at jeg kan være 100% mamma,så er ikke valget så vanskelig;)

  • Kristin

    28/05/2015 at 15:26 Svar

    Dette er det beste innlegget jeg har lest på lenge! Takk for at du setter ord på hvordan mange gravide har det. Jeg opplever heldgivis bare forståelse av de rundt meg.
    Graviditet er ingen sykdom, men alle smertene og kvalmen som kan følge med svangerskapet kan sette hvem som helst utav spill. Lytt til kroppen og ta vare på den og barnet i magen. Man skal fungere hjemme og etter svangerskapet også.

  • Sara

    23/01/2016 at 13:46 Svar

    Ja det er alltid noen som ødelegger for andre, som «bruker» graviditeten for å være hjemme. Men det er også andre som ikke gjør det om de er friske nok.
    Jeg selv var i 100% jobb under første graviditet, fordi jeg klarte meg bra. Bekkenplagene kom når jeg gikk ut i permisjon.
    Nå andre gangen venter jeg tvillinger og har ikke fått jobbet en døyt. Etter uke 20 ville ikke legen at jeg sku jobbe pga farlig lavt blodtrykk og besvimelse når jeg satt i bil (lang reisevei til jobb) fra uke 24 er det ikke forsvarlig pga det ansees som risikosvangerskap.
    Det er fryktelig kjedelig når man føler seg frisk men ikke får lov pga barnets helse. Så tror nok at minimalt av kvinner gidder å utnytte systemet.

Post a Comment