Hvor tidlig er det greit å reise fra barna?

Noe av det fine med å få muligheten til å få flere barn, er sjansen til å få justert bastante oppfatninger en måtte ha lagd seg om hvordan det «er» å være gravid , hvordan man får barn til å sove (for funket en metode på ett barn funker det vel på alle, eller hva? #yeahright) eller hva «gode foreldre» gjør eller ikke gjør.

Aftenposten hadde denne uka en sak der professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund kaller det «tøv» at foreldre ikke kan reise fra spebarna sine. 
Tidligere har barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen advart mødre mot å reise på langhelg uten barna før de små er minst to år. 

bilde

Da jeg var gravid med mitt første barn slukte jeg, som dere vet, alt som fantes av bøker. Alt annet jeg hadde prøvd meg på i livet hadde  hatt en fasit. En rett måte å gjøre det på, og en gal. Jeg var fast bestemt på at dette mammagreiene: Det skulle jeg gjøre riktig. Og i en av de ørten bøkene i spebarnspsykologihylla på Deichmanske fant jeg en tommelfingerregel jeg festet meg ved:

«Primæromsorgsgivere kan være borte fra barnet i en time per måned gammel det er.»

Dvs en arbeidsdag når barnet er 7-8 måneder, en hel natt når de er rundet året, og en helg, tja når barnet er sånn 2-3 år, som Gerhardsen også antyder.

Halvt tysk som jeg er liker jeg regler, og denne var enkel å forstå og forholde seg til. Første gang datteren min sov én natt uten oss var derfor i bryllupet til min venninne Cecilie, da vesla var rundt 10 måneder, -og da ble mormor og Opa med på bryllupsfesten i Kongsvinger slik at det faktisk kun ble 10-11 timer hun var borte -fra 19 på kvelden til 06 på morgenen og ikke et helt døgn.

IMG_0878

Snille mamma og pappa ble med på sommerbryllup fordi jeg var redd for å være for lenge borte fra babyjenta mi..

Så kom barn nummer to. Regler som hadde vært veldig bastante før («Alt som faller på gulvet skal steriliseres før barnet får tygge på det igjen») ble med ett sett med mer pragmatiske briller («Litt hybelkaniner til frokost er sikkert bra for immunforsvaret!!») Bestevenninnen min fikk barn omtrent samtidig og jeg så at det finnes mange ulike måter å være en god mamma på.

For hvis det hadde fantes én bastant regel for når foreldre kunne reise fra barna sine hadde det vel også bare fantes en måte å være en familie på?

Mens mine barn ikke har besteforeldre i samme by, og derfor ser de maks tre, fire ganger i måneden, hadde Hildegunn en mormor bosatt 5 minutter unna henne, som var innom stort sett daglig. Svigerforeldrene i nabobyen så hun hvertfall et par ganger i uka.

Mens mine barns besteforeldre var i full jobb på den tida, jobbet bestemødrene til gudsønnen min redusert og hadde plenty med tid til å passe, kose og trille barnebarnet i hverdagen.

Med andre ord: Opplever barnet at det blir forlatt av primæromsorgsgiverne om det er sammen med en bestemor som har elsket og passet på det daglig fra det ble født? Jeg tviler.

DSC02852

Hvem var primæromsorgsgiver sa du?

Det er åpenbart en forskjell på slike situasjoner og på å bli passet av besteforeldre f.eks bosatt på den andre siden av landet -eller som da jeg vokste opp: I et annet land-, som trass gode intensjoner rett og slett ikke har hatt fysisk mulighet til å treffe barnet mer enn en gang eller to før de skal være alene sammen.

Andre ting spiller også inn. Blir barnet ammet er det mer avhengig av mor enn om ammingen trøbler seg til og barnet helt fra det er bittelite blir vant til at det kan bli mett også uten at mamma er innen synsvidde. Et barn som går i barnehagen vil være mer vant til konseptet «mamma og pappa kommer alltid og henter meg igjen» enn et barn som har vært hjemme med mor eller far eller livet.

Med andre ord: Jeg tenker Elisabeth Gerhardsen har rett i at det er lurt å tenke gjennom hvor viktig foreldre er for barna i de første årene, men at man som med alle ting som har med mennesker å gjøre må bruke skjønn. Det finnes ikke én mal som passer for alle.

Hva tenker du? Hvor gammel var ditt barn første gang du turte å reise fra det? 

No Comments
  • Camilla

    12/02/2014 at 11:20 Svar

    Sønnen vår var 9 mnd da vi reiste på en 4-dagers bryllupsreise. Jeg grodde meg skikkelig og var nesten overbevist om at han ville få varige tilknytningsproblemer av det, og holdt på å ikke reise.. Men han klarte seg jo kjempefint hos mormor og morfar! Så tror man skal se an barnet sitt, og huske at de små som regel blir overøst med kjærlighet når de blir passet av noen som er glade i dem 🙂 når jeg overleverer barna til besteforeldrene pleier jeg å tenke at jeg sender dem på ferie, husker jo selv at jeg ELSKET å være hos min mormor og morfar. Jeg kaster meg derfor på den nye trenden.. Følg mammahjertet! 🙂

    • Susanne Kaluza

      15/02/2014 at 11:17 Svar

      Ja, jeg pleier også å tenke på for en berikelse det er å få lov til å ha en tett tilknytning til noen som elsker dem så høyt som besteforeldre. Og hvor tidlig/hvor lenge må nesten være avhengig av hvor mye de har vært sammen med besteforeldrene fra før. Veldig hyggelig å høre at bryllupsreisen deres ble fin!

  • Sovebebibloggen

    12/02/2014 at 11:30 Svar

    Hei!
    Digger at du har konkludert med det samme som meg. Jeg står midt oppe i et dilemma om jeg skal reise fra bebien min på 8 måneder en langhelg eller ikke. Jeg presenterte problemstillingen på bloggen, og hadde egentlig bestemt meg på forhånd, men med alle de fornuftige svarene jeg fikk fra drevne mødre der ute, er jeg nå overbevist om at det kommer til å gå helt strykende:)

    • Susanne Kaluza

      15/02/2014 at 11:19 Svar

      Ja, det er litt ulogisk at det skulle finnes EN bastant regel, når det finnes så mange forskjellige familier der ute, er det ikke? Håper du får en fin helg 😀

  • Kirsti

    12/02/2014 at 12:10 Svar

    Vi var første gang borte fra ham da han var 2,5 mnd. Da var vi i bryllup og skulle egentlig ha barnevakt fra fire til tolv. Men så ville han ikke ta flaske og det endte med et besøk av han og en litt stresset mormor halvveis i middagen. Han var ellers fornøyd.

    Vi reiste fra han en natt da han var ett og da var han hos min søster som han ikke kjenner så godt. Det var ikke så vellykket og ganske slitsomt for dem, men han ble raskt fornøyd da vi kom tilbake.

    Når bare en av oss er borte går det veldig fint. Vi reiste fem dager til NYC uten ham i høst, og da var han 14 mnd. Det var litt i lengste laget syns jeg og han brukte et par dager på å komme i gjenge da vi var kommet hjem. Gråt endel på natten og ville bare sitte på fanget, men han hadde det helt fint sammen med mormor da vi var borte. Han har ikke tatt noe varig skade av det og det gikk helt fint å levere i barnehagen etter et par dager.

    Jeg tror ikke det er så farlig å reise litt, og det handler også om hvordan man er når man kommer hjem. Vi bruker mye tid sammen og gjør hyggelige ting.

    • Susanne Kaluza

      15/02/2014 at 11:21 Svar

      Enig i at det er forskjell på om både mamma og pappa drar eller bare den ene. Bare den ene har vært null stress her fra og med vi begynte med faste føde. Jeg var nesten en uke på jobb i Amerika da sønnen min var halvannet -jeg ammet ennå og var sikker på den turen ville ta knekken på det, men han hadde det helt strålende med pappa og storesøster og mormor mens jeg var borte og da jeg kom hjem var han akkurat så glad som når jeg henter ham i barnehagen, hverken mer eller mindre. Amminga fortsatte vi med helt uten trøbbel også 🙂

  • Line

    12/02/2014 at 12:11 Svar

    K sov hos pappaen sin første gang når han var kun 4 uker, men pappaen hadde vært med oss alle de 14 dagene han fikk fri etter fødsel og jeg både visste og var trygg på at det kom til å gå helt fint. Etter det sov han borte annahver helg, og jeg var hele tiden klar på at om det gikk bra og K ikke reagerte så var det helt greit, men om det skulle vise seg å bli motsatt måtte vi finne en ny løsning (han var også hos pappaen sin tre timer tirsdag og torsdag så det ikke skulle bli for lenge mellom hver gang de så hverandre). Heldigvis gikk det helt fint, K og pappaen har et godt forhold i dag og det har aldri vært et problem! Barnehagestart og barnevakt gikk/går også helt fint, og jeg tror det er fordi han er vant til at «mamma alltid kommer tilbake og bare «gir meg bort» til snille mennesker ho er trygg på» 🙂

    • Susanne Kaluza

      15/02/2014 at 11:22 Svar

      Så hyggelig å høre!! Blir så glad i hjertet mitt når jeg hører om foreldre som klarer å ha fleksible løsninger og samarbeide på en god måte for barnet sitt. Så heldig sønn dere har!

  • Ingrid

    12/02/2014 at 12:19 Svar

    Hei,

    Dette er snedige greier. Min eldste ble født under litt andre omstendigheter enn flertallet. Han kom 2 måneder for tidlig, i en by som ikke var hjemme. Fordi vi begge var syke fikk vi ikke være skikkelig sammen de første dagene. Etterhvert måtte jeg faktisk bo utenfor sykehuset og reiste til og fra avdelinga og den bittelille babyen som til og fra en lang arbeidsdag. Vi lærte begge to å stole på andre. Han hadde barnevakt noen timer på kveldstid fra han var ganske liten, men overnattet ikke borte uten oss før han var passert året. Det har aldri vært noe vanskelig å bli passet av andre enn oss.

    De neste barna har fått en mer normal start, og jeg har heller ikke hatt samme behov for å få fri som jeg hadde med førstemann. Etterhvert har jeg også lært at barn er forskjellige. Og at vi foreldre tar ulike valg, som ikke trenger å være rett eller galt, bare annerledes. Men fortsatt vil jeg ikke anbefale å planlegge lange fravær fra bittesmå babyer dersom det ikke er nødvendig. Kanskje like mye for foreldrene sin del som for barnets del. Babyer er generelt vanskelig å planlegge med.

    • Susanne Kaluza

      15/02/2014 at 11:23 Svar

      Det er min holdning til dette og. Jeg planlegger ikke å være borte når babyene min er små, men tenker det beste er å ha en pragmatisk holdning og se ann hver enkelt situasjon og hver enkelt barn 🙂

  • Marie

    12/02/2014 at 14:28 Svar

    Om noe helt annet:

    Leste om hatbrevene du får i VG. Tusen tusen takk for at du orker denne kampen på vegne av oss kvinner. Jeg digger deg Susanne!

    • Susanne Kaluza

      15/02/2014 at 11:25 Svar

      Takk! Nå er jo jeg desverre den eneste som får ubehagelige meldinger fordi jeg sier det jeg mener offentlig. Det tenker jeg er en viktig debatt å ta, for jeg vil veldig gjerne at andre jenter/kvinner skal slippe det samme. Opphetet debatt kan vi ha, men vi må klare å snakke til hverandre på en ok måte lell..

  • Øyfrid

    12/02/2014 at 14:29 Svar

    Det som i alle fall er helt sikkert, er at babyen (i vanlige familier uten andre problemer) ikke tar skade av at omsorgsgiverne blir hjemme sammen med barnet i stedet for å forsvinne en langhelg før det blir ett år. Jeg tror nok på Elisabeth Gerhardsen mer der – det greieste er jo å la være, så er man på den sikre siden.
    Imidlertid har jeg selv gjort noe som burde bekymre meg – jeg reiste fra datteren min i 12 dager (jobb) da hun var 20 mnd gammel. Jeg ammet henne fortsatt til og med! Hun var hjemme med pappaen sin, og hadde såpass til språk at jeg tror hun skjønte at jeg skulle komme tilbake. Men uttrykket hennes på Skype underveis og reaksjonene i dagene etterpå viste at hun nok hadde vært veldig usikker.

    • Susanne Kaluza

      15/02/2014 at 11:28 Svar

      Det er sant 🙂 Jeg ville bare illustrere at en regel hugget i stein blir veldig rart når det finnes så mange forskjellige familier der ute. Selv reiste jeg også fra sønnen min pga jobb mens jeg ennå ammet ham da han var halvannet. Det gikk veldig veldig fint, men var bare halvparten av tida. Har også valgt å la være å snakke med barna på Skype og telefon når jeg er borte og de er så små. Min opplevelse er at det at jeg tilsynelatende er der men ikke er der likevel bare forvirrer dem. Vet ikke om du har tenkt deg noen tanker om det?

  • Jeanita

    12/02/2014 at 14:57 Svar

    Første gang var han to uker og jeg var to timer hos frisøren, min mor satt på café med ham rett i nærheten i tilfelle han trengte mat.

    • Susanne Kaluza

      15/02/2014 at 11:28 Svar

      Det var deg vel unt!!

  • Nann Karin

    12/02/2014 at 15:08 Svar

    Jeg er ei av de som tror på tilknytning og viktigheten av det, men jeg tror at barn kan bli knyttet til flere enn de daglige omsorgspersonenen. Jeg tror også at om den primære kontakten er god så får ikke barnet skader av å være hos andre. Absolutt ikke. Man leverer jo ikke barnet fra seg til personer det ikke kjenner.

    Vår pode har ikke sovet over andre steder når vi har vært borte fra han. Det handler om at når jeg har vært på arbeidsreise så har pappaen vært hjemme, og når vi har vært på fest eller lignende så er det praktisk at han har voksne søsken.( over 20 år) Dermed har vi hatt noen av de eldre her hos oss og minstemann har lagt seg i sin egen seng og vi har vært der når han våkner. Løsningen har vi valgt fordi vi opplever den som praktisk, ikke fordi vi tror at andre løsninger ville være til skade.

    Litt på siden av temaet, men det handler om tilknytning: Da poden startet i barnehagen så ble han stum. Han sluttet å snakke hver gang han kom til porten i der og satte igang da vi satte oss i bilen for å kjøre hjem. Det tok lang tid før han ble så trygg at han brukte språket sitt. Den gang vurderte vi mange ganger om hva vi skulle gjøre. Han hadde hatt verdens lengste tilvenning, da vi betalte for barnehageplass lenge før vi begynte å bruke den. Derfor var vi på besøk der for å leke med barna en til to ganger i uka over lang tid. Vi som foreldre tror barn klarer fint å bli glad i og få god tilknytning til flere enn oss, også barnehagepersonale. Men da han forandret seg så veldig, gikk vi mange runder på om vi tok feil. Det løste seg ved at en av personalet tok ansvar for all omsorg han skulle ha i løpet av dagen og det var også hun som tok alt det praktiske som påkledning, legging etc. Da tok det bare en drøy uke før han var mer aktiv både språklig og i lek. Så, ja, man må på en eller annen måte føle seg trygg for å blomstre. Min jobb som foreldre var jo å sette ord på hva vi så, og sammen med barnehagen komme til den løsningen som faktisk førte til trygghet.

    Jeg tror mange foreldre i dag absolutt kan roe ned og leve livet. Det skal leves og det vil jo helst gå bra 🙂

    • Susanne Kaluza

      15/02/2014 at 11:30 Svar

      Klokt oppsummert Nann Karin! Og så heldige dere er som har så store søsken å spille på! Noen fordeler skal man ha med å bli mamma i voksen alder 🙂

      Ønsker deg en nydelig helg!

  • På tjukka

    12/02/2014 at 16:42 Svar

    Så enig så enig. Skrev et innlegg om det for et par dager siden, om det skulle være av interesse: http://patjukka.wordpress.com/2014/02/10/the-good-enough-mother/
    Det kan virke som en bagatell, men for nervøse førstegangsmammaer er det ikke det. Eksperter uttaler seg i øst og vest, og påstandene deres er ofte påfallende dårlig dokumentert. Det bidrar til å skremme mer enn veilede, tror jeg.

    • Susanne Kaluza

      15/02/2014 at 11:32 Svar

      Enig! Det var min målsetning med å skrive dette også. Kan virke som selvfølgeligheter for «erfarne» foreldre, men man er så usikker og redd for å gjøre noe «galt» første gang, så vil gjerne bidra til litt mer senkede skuldre 🙂 Så fint innlegg du skrev forresten!!

  • Kaisa

    12/02/2014 at 22:50 Svar

    Jeg må si at jeg overlot junior til mormor og morfar AAAAALT for tidlig i følge denne eksperten. Junior var ca 3 mnd første gang han overnattet hos dem fra lørdag til søndag, mens min kjære og jeg lå på hotell like ved. Da hadde junior og jeg allerede overnattet der en natt alene, og så dro jeg bort natten etter. Det gikk helt fint. Og jeg trengte avbrekket, jeg var på nippet til å gi bort katten vår fordi det var litt for mye på en gang med første barn og en noe krevende og sjalu katt. (Jeg «gleder» meg til å evt få en til, og ha en pjokk som finner på like mye rart som katten mens man ammer nykomlingen.)

    • Susanne Kaluza

      15/02/2014 at 11:34 Svar

      Hahaha, ja, det kan du vedde på den vil gjøre 😀 Selv er jeg spent på hvordan jeg skal få til amming+ to «kattunger» på 4 og 6 som herjer rundt meg, hehe. Skal bli interessant 😀

  • Line

    13/02/2014 at 02:41 Svar

    Husk at for hver eneste idiot som sender deg hatbrev – finnes det tusener av mennesker som støtter deg og takker deg for den kampen du kjemper.

    Ikke la deg knekke av noen få gale, hjernevaskede, konservative og ekstreme såkalte «kristne».

    Vi er så uendelig mange flere kristne som er klar over at vi lever i 2014 og ikke 1814.

    Stå på!

    • Susanne Kaluza

      15/02/2014 at 11:33 Svar

      Tusen takk!! Jeg har faktisk fått flere heia-meldinger fra kristne og fra Sørlandet de siste dagene. Når andre bruker Bibelen til å legtimere trusler og hat er sånt ekstra varmende <3

  • siv

    15/02/2014 at 13:04 Svar

    Fantastisk bra lesing, og kanskje noe jeg trengte. Nå er jeg førstegangsmamma og 100 % alenemor på toppen av det hele. Type far er totalt fraværende. Men jeg har en flott familie som stiller opp og sendte min lille frøken på 11 måneder ( mini bursdag idag faktisk) på helge overnatting dit. Vi bodde sammen med mine foreldre i 5 mnd fra hun var helt fersk i verden, så hun kjenner huset og elsker besteforeldre, samt tante og onkel som også bor der. Slik at jeg har vissheten om at hun er trygg og trives der ute, uten mamma. Jeg hadde ikke sendt henne til faren på overnatting som hun har sporadisk truffet 5 ganger i sitt unge liv.

    Jeg tror som deg og flere mødre at det handler om hvordan barnet takler ting, hvordan relasjoner barnet har til barnepasser, ny plass, kjent plass osv.
    F.eks hun har vært passet i noen timer her hjemme men da skulle hun være våken, enda det var tanten som passet. Og tullet en masse med søvnen, tror kanskje muligens at tanten var noe nervøs. Mens når bestemoren har regien da er det ingen problem.

    Og jeg syntes egentlig det er litt synd at ferske mødre ikke bruker egen sunn fornuft og tankegang, det er flott og kunne lese hva eksperter sier og ta råd fra det. Men jeg mener ikke det er lurt å lese seg blind på hva de sier, fordi alle barn er forskjellige!
    Jeg fikk beskjed fra eksperter på barn og familierelasjoner at hun ikke burde overnatte før hun var minst et år. Men hun er på sin tredje overnatting, denne gangen for to netter vel og merke, men hun har så langt ikke tatt noen skade av det.Jeg kjenner mitt barn, så alle dere andre ferske mødre der ute, stol på mammahjertet. Dere vet best og ikke tenk så hardt på hva eksperter sier!

    Og tusen takk for at du står opp for oss, vi burde være flinkere alle sammen til akkurat det. Jeg fulgte debatten på tv i høst, ennå full av hormoner og tårene trillet. Samme gjorde det da jeg leste om hva du har gått igjennom før den lille som nå er på tur. Vi er flere som har vært der <3

  • Marit

    16/02/2014 at 11:55 Svar

    Fantastisk bra skrevet! Da jeg var gravid leste jeg alt jeg kom over og hadde «fasiten» klart for meg. Men nå er babyen her med alt det innebærer av personlighet og behov. Ting følger jo ikke fasiten. Veldig godt å lese at det er fler som argumenterer for å se an sitt eget barn 🙂

  • Kristin

    17/02/2014 at 11:43 Svar

    Jeg tenker som deg, og som mange andre i kommentarfeltet her, at det er det enkelte foreldrehjertet som selv kjenner på hva som føles riktig for seg og sitt barn.
    Barn er jo veldig forskjellige, og ikke minst går de ofte igjennom forskjellige faser og stadier som gir en liten pekepinn hvordan det oppleves å være borte fra mor og far.
    Selv har vi opplevd at det faktisk var mye lettere å overlate poden til andre nære omsorgspersoner da han var 3mnd -1 år enn det har vært siden 1 års alderen (han er nå 20 mnd ). Etter at han har begynt i barnehagen opplever vi at han er mer opptatt av oss som foreldre, og at vi skal være tilstede utenom barnehagetid (kvelder/netter og helger).
    Nå angrer vi nesten på at vi ikke «benyttet sjansen» på å dra bort en helg da han ennå opplevde vårt fravær som ganske uproblematisk.. Ja vi hørte nok for mye på disse såkalte «ekspertene» som knyttet alder på barnet til en formel med antall fraværstimer…
    Men når det er sagt så synes vi heller ikke det er vanskelig å la være å reise fra ham nå når han tydeligvis er i en periode der han er såpass knyttet spesielt til oss… En helgetur nå ville jo da uansett føles bittersøt og full av bekymring. Og vi vet jo at tiden for helgeturer vil komme igjen 🙂

Post a Comment