Når fortelle barna at det er en baby på vei?

Du er kvalm. Du er trøtt. Men når forteller du kommende storesøsken den glade nyheten?

Denne situasjonen har vært aktuell for meg noen ganger de siste åra for å si det mildt (5 for å være presis..)
Utfordringen er åpenbar: Hvis noen går galt, -er det ikke da ekstra kjedelig å måtte takle et skuffet barn i tillegg til egen sorg og skuffelse?

Noen av vennene mine har taklet dette dilemmaet ved å vente til den magiske 3 månedersgrensa med å fortelle om babyen i magen til mamma. Andre argumenterer for at selv 6 måneder er helt absurd lang ventetid for et barnehagebarn, og drøyer nærmere ultralyden i uke 19 eller når magen faktisk synes med å fortelle at det er en lillesøster eller lillebror på vei.

Hei! Jeg trodde dere sa det skulle bli "gøy" å bli storesøster??

Hei! Jeg trodde dere sa det skulle bli «gøy» å bli storesøster??

Selv har vi valgt motsatt strategi. Mine små gryter har veeeldig store ører, og da er det viktig for meg at de føler seg inkludert og får den informasjonen de trenger fra meg.

Alder spiller også en rolle. Barna mine har vært over 2 år hver gang jeg har blitt gravid, og innen da har de gjerne opplevd at venner i barnehagen har fått småsøsken, slik at det er enklere å forklare dette med «baby i magen» og «storesøster og storebror» for dem enn om de hadde vært et år mindre.

Formen til mor er også et element. Selv har jeg vært kvalm i første trimester i flere av graviditetene og i samtlige har jeg vært trøtt som en strømpe. Om vi skulle skjult graviditeten for bara ville det vært vanskelig å forklare hvorfor mamma plutselig begynner morgenene med å ligge i fosterstilling på baderomsgulvet (ahh, varmekabler, gotta love em!) og legger seg til å sove før Barne TV er over.

Sist men ikke minst kommer dette med risikoen for spontanabort inn. Det har jo i høyeste grad vært en realitet for oss. Og jeg skal ærlig innrømme det var noe vi grublet mye på da vi første gang diskuterte om vi skulle fortelle datteren vår at jeg var gravid med det som skulle bli lillebror. For hva sier vi til henne om graviditeten ikke går som ønsket? Konklusjonen vår ble imidlertid at både mannen min og jeg i så fall ville blitt så lei oss da, at det var like greit at datteren vår visste hvorfor vi var triste enn at vi skulle gjøre sorgen enda mer hemmelig ved å dekke den til i vårt eget hjem også.

Det har likevel vært viktig for oss å bruke ord barna kan forstå, og være realistiske med de om oddsene. Vi har aldri sagt: «Hurra! Du skal bli storesøster!» men heller «Mamma har et babyfrø i magen. Frøet skal være lenge lenge inni magen til mamma. Kanskje vil frøet vokse og bli til en baby til slutt, og kanskje vokser det ikke. Hvis dette frøet ikke vokser setter mamma og pappa inn et nytt frø i magen min og prøver igjen.»

Voksende babyfrø i magen..

Voksende babyfrø i magen..

Dermed har det vært greit å forklare at mamma må legge seg til å sove tidlig fordi det krever krefter å gro fram et babyfrø inni magen, og at det var helt likt når det var datteren min som var babyfrøet.

Og når babyfrø etter babyfrø ikke ble noe av var barna allerede inneforstått med at det var en mulighet. Første gang jeg mistet grudde jeg meg skikkelig skikkelig til å fortelle det til barna. Jeg husker jeg sto utenfor leiligheten vår og ventet på en drosje som skulle ta meg ned på legevakta og gråt alene i regnværet mens jeg tenkte på samtalen jeg mest sannsynlig måtte ta med barna når jeg kom hjem igjen, men de tok det kjempepent.

«Husker du at mamma har hatt et babyfrø i magen? Nå har det babyfrøet sluttet å vokse. Derfor er mamma og pappa lei seg og mamma trenger å ligge i senga i noen dager mens kroppen skyller ut babyfrøet.  Det er litt vondt for mamma, men det er helt vanlig at sånt skjer og hun vil føle seg helt fin igjen etterpå. Og så vil mamma og pappa prøve å sette inn et nytt babyfrø en annen gang.»

Jeg hadde forventet at de skulle bli mer opprørte, men for dem var det babyfrøet uansett bare en abstrakt mulighet som uansett ikke hadde hatt noe konsekvenser for deres liv ennå. Ikke hadde vi snakket om muligheten for å bli storesøsken, og ikke hadde magen begynt å synes eller noe spark kunne kjennes. Barna var derfor supersøte, og når jeg måtte på sykehuset «for at doktoren skulle hjelpe mamma og ta ut babyfrøet som hadde sluttet å vokse» sendte 3-åringen min med meg bamsen sin så den kunne passe på meg.

Screenshot 2014-03-18 10.32.09

Denne gangen har det imidlertid gått langt bedre, og rundt fjerde måned fortalte vi dem at nå hadde doktoren sett at babyfrøet vokste fint og at så lenge det fortsatte å vokse fint ville det komme en liten baby til i familien nærmere sommeren.

Så krysser vi bare fingrene for at alt går vel denne gang!

Hva med deg? Når har du fortalt potensielle storesøsken om graviditeten? Hva har du sagt da, og hvordan har de reagert?

Vente vente..

Vente vente..

14 Comments
  • Ane

    18/03/2014 at 12:45 Svar

    Å, det var fryktelig rørende å lese om reaksjonene til barna dine! Jeg har akkurat fått mitt første barn og har ingen erfaringer med dette enda, men tror jeg noterer meg babyfrø-forklarinegn din, den føltes helt riktig. Og så er jeg glad for at dette babyfrøet har fått vokse! 🙂

    • Susanne Kaluza

      25/03/2014 at 11:18 Svar

      Takk! Samme her 😀 Og gratulerer så masse med babyen din!

  • Janne

    18/03/2014 at 13:27 Svar

    Prøvde nå nettopp i sist uge å si det til 2 1/2åringen, men virker som om han ikke forstår og han har som regel ikke tid til så lange samtaler den lille karen vår… Hehe 🙂
    Kommer til å prøve igjen når sparkene blir hardere og synligere utenpå magen, slik at han få kjenne og kanskje han forstår det bedre da (er i uke 21 nå) 🙂

    • Susanne Kaluza

      25/03/2014 at 11:19 Svar

      Hehe, nei de er ikke så tålmodige i den alderen. Jeg har nok delt opp forklaringen i flere bolker når mine var på den alderen. Her har lillebror knapt tid til å kjenne sparkene utenpå magen, men han synes det er veldig stas å synge for den lille da 🙂

  • Viktor

    18/03/2014 at 14:25 Svar

    Hei Susanne! På NRK sitt program Trygdekontoret, for kort tid siden, nevnte du at du hadde lest om en far som fikk beskjed om at han skulle dø. Han fulgte opp med å intruere seks av sine venner til å ta seg av deler av farsrollen under navnet Band of Brothers. Jeg har brukt den siste timen å søke opp informasjon om dette, men finner det desverre ikke. Jeg hadde satt stor pris på om dette kunne ha blitt delt. Mailen min har du vedlagt. Tusen takk!

    • Susanne Kaluza

      25/03/2014 at 11:21 Svar

      Hei Viktor,
      «Band of Fathers» var det. Dette var noe jeg leste om på en amerikansk blogg for mange år siden (5?) , og husker ikke nå hvor. Pappaen endte med å overleve (han fikk beskjed om at han hadde kreft), men historien og synes tanken på å fordele «fars»oppgaver mellom vennene, var like fin lell.

  • Lily

    18/03/2014 at 16:02 Svar

    Hei Susanne!

    Jeg vil bare belønne deg så mye for at du blogger åpent om det å miste barn mens de fremdeles er i magen. Jeg tror dette bidrar til at det blir mindre tabu å snakke om det. For min del gleder jeg meg veldig til å fortelle verden det den dagen jeg blir gravid, og gjerne så fort som mulig. Jeg synes det er teit at jeg skal måtte tenke på muligheten for å miste det skal gå foran det å fortelle det. Det er jo hvis jeg skulle miste det at jeg trenger alle de som vet det sin støtte, og om man ikke har fortalt noe da, så må man forklare enda mer. For min del får folk kan jo fortelle om graviditeten når de vil, det er helt samme for meg. Noen vil jo ha det som en hemmelighet litt for seg selv en stund også. Men jeg vil ikke bli møtt med «Oi, er det ikke litt tidlig å si dette nå?» «Tenk hvis», «Hva hvis» osv.. Jeg håper vi kan snu tanken om at å vente med å fortelle om en graviditet er det beste for alle.

    • Susanne Kaluza

      25/03/2014 at 11:25 Svar

      Takk! Og veldig enig! En løsning passer neppe alle, men når jeg har vært så uheldig å miste er jeg glad for at dette har vært en sorg jeg har kunnet dele med våre nærmeste <3

  • Hanna

    19/03/2014 at 13:22 Svar

    Jeg husker faktisk ikke helt hvordan det ble fortalt til storesøster at det skulle komme en lillebror. Jeg husker bare at det var litt vagt dette med en baby i magen, så hun brydde seg ikke nevneverdig om nyheten 😉 Jeg var allerede langt på vei da vi fant det ut selv, men jeg tenkte et halvt år er veldig lenge for et lite barn, så det var ikke noe vi snakket veldig mye om før mot slutten.

    Synes det var fint å kalle det et babyfrø 🙂

    • Susanne Kaluza

      25/03/2014 at 11:26 Svar

      Ja, 6 mnd er jo en liten evighet for de små. Og for mine barn som har oppleved at mamma er gravid i nesten to år sammenhengene nå er det absurd lenge å vente. Forhåpentligvis ikke så lenge igjen nå da.. 🙂

  • Jona (mammalivet.com)

    19/03/2014 at 21:53 Svar

    Vi fortalte det ikke til jentene våre (som var ca 1 1/2 år og 3 da jeg ble gravid) før rundt 18. uke. Både pga spontanabortrisiko og på grunn av at vi av en eller annen grunn nøt det veldig å ha en slik hemmelighet som kun vi to delte. Det var bare noen få nære som fikk vite det før ordinær ultralyd.
    Jeg forstår likevel godt at dere valgte å fortelle det såpass tidlig til barna, og babyfrø-forklaringen er jo gull!

    • Susanne Kaluza

      25/03/2014 at 11:23 Svar

      Jeg liker tanken på å ha en hemmelighet som er bare vår. Desverre er jeg så dårlig til å holde på hemmeligheter om meg selv at jeg hadde da «bare» måttet fortelle det til mamma -og til søsteren min -og til bestevenninnen min i Drammen – og til bestevennene i Oslo og og og 😉

      Så da var det likegreit at de viktigste folka fikk vite det først 😉

  • Anne på Moseplassen

    23/03/2014 at 16:23 Svar

    å
    Jeg blir alltid så rørt når du forteller om den kommende baby, og dette tok virkelig kaka. Så fin måte å se det på! Så herlig tenkt ut å kalle det et frø som kanskje skal bli til noe mer, så smart! Fint at barna blir inkludert i gleden og forventningen, og godt at det som er vanskelig gis trygge gode rammer.

    Gleder meg over den voksende kulen din, lykke til videre med spiren 🙂

    • Susanne Kaluza

      25/03/2014 at 11:01 Svar

      Takk, Anne! Jeg er jo veldig av den oppfatning at vi kan snakke med barna om det aller aller meste, så lenge vi velger ord de forstår. Barna er smartere enn vi voksne ofte tror 🙂

Post a Comment