IMG_2270

Og så var vi fem

Mens jeg skriver dette sover en liten jente i vugga ved siden av meg. Kinnene er frodige og bløte. Den runde, melkefulle magen hever og senker seg jevnt. Munnen er halvåpen, og beveger seg fortsatt rytmisk og smattende, som om hun ikke har fått med seg at jeg la henne forsiktig ned i vugga da hun var ferdig å spise.

Nå er det snart fire måneder siden jeg fikk holde min minste datter i armene for første gang på en operasjonssal på Ullevål sykehus (mer om det senere!), og det er fire måneder siden jeg skrev her på bloggen sist.

IMG_6419

Idyll! Trilletur med jentene mine!

Etter en i overkant hektisk vår med ny jobb, ny bokutgivelse og reservasjonsrettkamp samtidig med en stadig tyngre graviditet var det utrolig deilig å bare koble helt ut og fokusere på å bli kjent med dette lille, nye mennesket som endelig er en del av familien vår.

I sommer har jeg derfor lagt mobiltelefon og sosiale medier bort (mer om hvordan det gikk for seg en annen gang!), latt samfunnsdebatten seile sin egen sjø og ligget i gresset med vesla og latt meg fascinere av hvor stas hun synes det er å se bladene bevege seg i treet over oss. Jeg har latt hybelkaniner leve trygt og brukt late morgener til å ligge i senga og lese krim fra Tudortiden på Kindlen min ved siden av en småknirkende, småsovende bylt. Jeg har kjent på hvor digg det er at bekkenløsningen omsider har gitt seg (det tok fire lange uker etter fødselen før jeg kunne gå stort mer enn 50 meter igjen..) så vi kan trille turer til Sognsvann sammen i høstsola, og over at den store magen endelig er borte (kremt. hvertfall to tredeler) så jeg kan ha hoppekonkurranse på trampolina med barna igjen.

Og ikke minst har jeg forsøkt å finne ut hvordan vi skal løse små og store utfordringer i hverdagen nå som vi er blitt en høylytt, vidunderlig og kaotisk gjeng på fem.

IMG_6413

Men hvor lenge var Adam i paradis? Det folk vanligvis ikke viser er at med nyfødt baby blir det gjerne spisepause hvert femte minutt..

Samtidig begynner dagene å få såpass rytme at jeg de siste ukene har merket skrivekløen presse seg på.

I nattetimene når huset er stille og jeg ligger i halvmørket og ammer vesla har det begynte å poppe opp ideer til nye blogginnlegg om foreldreliv og trebarnsliv, om politikk og nyheter, om fødsel og graviditet, om gode bøker, nyttige apper eller bare ting som engasjerer, inspirerer eller provoserer meg.

Og ikke minst har jeg savnet dere! Jeg har gledet meg til å høre deres tanker og meninger om ting jeg underer meg over igjen, og har savnet å kunne diskutere og bli klokere av deres innspill og tanker. Med andre ord: Om det er noe dere lurer på eller har lyst til at jeg skal skrive om fremover, så for all del: rop ut!

Nå ser jeg imidlertid at det rører seg under det hvite helseteppet, så begynner å bli på tide å avrunde for denne gang før jeg får høylytt beskjed om det (tålmodighet er av en eller anenn mystisk grunn ikke den sterkeste siden til noen av barna mine) Lover å skrive igjen snart!

Men aller først, den nye sjefen i Kaluzafamilien, -hun her:

IMG_2270

<3

PS: Oppmerksomme lesere har kanskje fått med seg at bloggen ikke ser helt ut som den pleier om dagen. Det er fordi jeg driver og oppgraderer den og flytter den over til et eget domene fra det gamle som lå hos Nettavisen. I den forbindelse forsvant blant annet alle bilder (aargh!) og epostadressene (enda mer argh!) til alle dere som følger bloggen.  Vil du være sikker på å få epost når nye innlegg er ute lønner det seg derfor å skrive seg opp her.

31