Min digitale rehab

I riktig gamle dager, sånn for 7 år siden da jeg ble mamma for første gang, fantes ingen smarttelefon. I stedet hadde jeg en hendig Nokiatelefon som jeg kunne ringe, SMSe og sende 19 kilobytes kornete bilder fra.

De endte sine dager som leketelefoner (uten batteri og SIM, vil ikke plage 113 unødig)

De gamle Nokiatelefonene våre har fått nytt liv i lekekassa til ungene (uten batteri og SIM, vil ikke plage 113 unødig)

Når datter nummer to ble født i år var iPhonen en integrert del av hverdagen min. Og det er ingen tvil om at det har vært nyttig. Fra telefonen min kan jeg nå betale regninger i nettbank, kjøpe trikkebillett, svare på beskjeder fra læreren, høre på Radioresepsjonen, komme meg til steder jeg aldri har vært før uten å gå meg vill (GPS-kart er virkelig en velsignelse for en med så grunnleggende mangel på stedssans som meg)- alt mens jeg venter på trikken eller vesla halvsover på puppen.

En annen bra ting ved å være forelder av iPhonetida er at den gamle sannheten om at man tar 2000 bilder av barn nummer en, 200 av barn nummer to og –eh- to av barn nummer tre, ikke slår til. Fordi jeg konstant går med et høykvalitetskamera i lomma knipser jeg stadig små hverdagsglimt av lillesøster som smiler til den spraglete ”Raffen” i babygymmen, sover i vugga, henger i meitaien eller ligger på et pledd og forsøker å rulle seg mot babyene til venner vi møter (jeg mistenker at hun aller helst vil putte dette spennende lille mennesket inn i den tannløse munnen sin og smatte på det, sånn hun gjør med alt annet hun synes er gøy.)

Men hvor lurt var det egentlig å la seg friste av det eplet?

Apple. Mmmm, I like! Foto: Wikimedia Commons

Likevel ser jeg i stadig større grad på iPhonen som en inntrenger i hverdagen. En ubuden gjest som dukker opp når jeg egentlig vil leke med ungene, mens jeg egentlig rydder av bordet, når jeg egentlig ser film med kjæresten min på fredagskvelden.

Jeg kommer på en ting jeg faktisk trenger å gjøre –som å spørre naboen om vi skal bestille container til årets dugnad i sameiet- men så ser jeg at venninna mi har sendt et bilde av en smilende tannløs baby, som krever et hyggelig svar, det er kommet tre nye mailer jeg leser kjapt gjennom, en kollega har delt en fristende artikkel på Facebook, på Instagram har søsteren min postet et bilde fra dykkerturen hun er på, VG har sendt et pushvarsel om bakterialarm på norsk kylling, -og jeg som har tenkt å ha kylling til middag..

Hva var det jeg egentlig skulle? Kjapt er tjue minutter rotet bort mens jeg egentlig bare gikk inn for å hente vann til barna jeg hadde hoppekonkurranse med ute på trampolina.

«Når i all verden ble det slik at vi måtte få med oss hver eneste lille bevegelse barna våre foretar seg?» spør Suzanne Aabel.

Suzanne Aabel har nylig skrevet en herlig, syrlig kommentar der hun argumenterer for at foreldre må slutte å ha dårlig samvittighet for sånt:

” Jeg lurer på om de som sender sure blikk til foreldre med nesa i telefonen har tenk på at de små gullungene ikke er særlig interessert i å bli beglodd og snakket til hele dagen. At uavhengig om vi glor på telefonen, iPaden eller TV`n din så gjør vi akkurat det samme som alle foreldre har gjort i alle år: vi tar oss en velfortjent pause fra de små narsissistene som krever vår fulle oppmerksomhet døgnet rundt.”

Og hun har et poeng. Vi trenger ikke banke oss selv opp for å ta oss en pause i ny og ne. For meg var det likevel omfanget jeg ville til livs. Det er noe ubevisst og tvangsmessig over dagens smarttelefonbruk. Ikke det spøtt bedre enn sånne uvaner «alle» skjønner er irrasjonelt, som å tvinne håret til det faller av, eller bite negler til det blør.

Som aktiv blogger og redaktør for foreldre.no med ansvar for brukerforum som BarniMagen og utvikling av relevante apper og digitale verktøy synes jeg nok det er mer moro enn snittet å følge med på nett. Samtidig som jeg omfavner fordelene vår digitale hverdag gir, må jeg erkjenne at tankeløs iPhonebruk også er blitt en tidstyv i det daglige.

Mens magen min i våres vokste seg stadig større vokste også irritasjonen min over hvor mye tid jeg brukte på iPhone, iPad og nett sammenliknet med ting jeg faktisk har lyst til å bruke tida på. Det var et paradoks at jeg følte jeg ikke hadde tid til å lese en god bok, samtidig som jeg surret vekk stadig flere kvelder fordi jeg gikk meg vill mellom Instagram, Ebay, VG Nett og Facebook.

Med en baby på vei hadde jeg lyst til å ta grep sånn at hennes første minne fra oppveksten ikke skulle bli det lysende eplet på baksiden av mammas iPad.

Så fristende..

Men det er jo så blankt og fristende!

I drøye tre måneder har jeg derfor deltatt i min egen, selvbestemte, digitale rehab. Jeg har ikke vært på Facebook, ikke på Twitter og generelt hatt telefonen skrudd av i en skuff så ofte som mulig. Det var ikke lett (faktisk var jeg overrasket over hvor seig den skjermuvanen min var blitt), men etter et par uker ble det en vanesak å være avlogget. Barseltida mi ble derfor fri for både blogg, iPhone-avbrytelser og sosiale medier, og du verden så mye ledig tid jeg fikk!

Slik gikk jeg til verks:
  • Jeg slettet apper. Aller først gikk jeg gjennom hva jeg brukte oftest på iPhonen, sammenliknet med hva jeg egentlig hadde lyst til å bruke tid på og endte med å slette både Facebook, Twitter og flere nettsider fra startskjermen på mobilen. Hvis jeg ikke klarte å motstå å sjekke Facebook måtte jeg derfor fysisk skrive inn hele nettadressen, mailadressen min og passordet mitt hver bidige gang. Dermed begrenset bruken seg selv.
  • Jeg flyttet apper jeg ville beholde til et mindre tilgjengelig sted på mobilen. Instagram synes jeg for eksempel er en hyggelig måte å holde kontakt med venner bosatt i utlandet på, og fordi jeg ikke følger så mange der skjer det ikke noe så ofte der, så jeg blir ikke fristet til å være innom så lenge. Jeg flyttet den likevel til en undermappe helt bakerst på mobilen så jeg ikke skulle bli fristet til å sjekke den ti ganger om dagen. Siden det er sjekking av likes/kommentarer som tar mest tid, bestemte meg også for at jeg skulle ha minst en måned der jeg ikke publiserte noe som helst selv.
  • Apropos fristelser. Pushvarsler er som å gå inn på Åpent Bakeri og sniffe kanelbollelukt når du forsøker å kutte ned på kaker, så jeg skrudde av alle pushvarsler, fra både nettaviser og apper for å unngå å bli fristet.
  • Jeg fant fram klokka mi. Og nei, ikke en tidlig betamodell av Apple Watch, men mitt helt ordinære armbåndsur, som har støvet ned i en skuff. Noe av det telefonen oftest brukes til er nettopp å sjekke hva klokka er, før jeg ser tre mail, og to varsler fra Facebook og blir sugd inn.
  • Jeg fortalte venner og familie om hva jeg holdt på med. Dette var et tips jeg plukket opp av venner som har sluttet å røyke (Takk Allen Carr!) Enten du skal slutte med sigg, Facebook, Instagram, vin, iPhone eller godteri forplikter det mer om du sier det til andre. For meg føltes det da flauere om jeg ikke skulle klare å holde meg unna.
  • Jeg skrudde av ringelyden. Hører jeg telefonen ringe eller en ny melding plinge inn er jeg altfor nysgjerrig til å la det gå stort mer enn fem minutter før jeg sjekker hverm det var og hva de ville. Samtidig er det langt mer effektivt å lese og svare på fem meldinger i en bolk på slutten av dagen, fremfor å ha konstante avbrytelser dagen gjennom.
  • Jeg lot mobilen ligge i en skuff. Det er lettere å bli fristet til å sjekke mobilen om jeg konstant går med den i lomma eller har den liggende fremme på stuebordet. Ute av øye, ute av sinn. Etter hvert begynte jeg (gisp)  å la den ligge igjen hjemme når jeg gikk ut. Hvis du er sammen med familien, -er det egentlig så mange telefoner som ikke tåler å vente et par timer?
Screenshot 2014-09-13 11.54.16

Toppen av ironi? Selvsagt er det kommet en app for å unnga å bruke apper.

  • Jeg sjekket hvordan andre hadde løst dette. En fyr hadde for eksempel gått til innkjøp av en slik god, gammeldags mobiletelfon som det bare går ann å ringe og sende meldinger med, og brukte utelukkende denne når han ikke var på jobb. Self Control er et annet godt triks, et hendig lite program som lar deg svarteliste nettsteder du velger selv for en gitt tidsperiode. Skal du skrive et viktig jobbdokument kan du for eksempel blokke de mest åpenbare tidstyvene for de neste seks timene, og så går det ikke an å få dem opp igjen før tida er ute, selv om du restarter maskinen eller sletter appen. I første omgang bestemte jeg meg likevel for å klare meg med den gratis, analoge versjonen: reell selvkontroll.
  • Jeg endret innstilling for mail. Regninger, invitasjoner til utdrikningslag, månedsplaner for barnehage er kjekt å få med seg, men jeg gikk inn på «Innstillinger, Mail, Hent Nye Data» og endret fra Push til Manuelt slik at telefonen bare hentet nye mail når jeg selv fysisk gikk inn og sjekket, fremfor at de tikket inn på skjermen min konstant.

Screenshot 2014-09-13 11.27.34

 

Screenshot 2014-09-13 10.41.48

  • Jeg bestemte meg for hvor ofte og når jeg ville være på nett og (forsøkte å ) holde meg til det, med faste tider for å sjekke mobilen.  Instagram og lesing av blogger var for eksempel en treat for de nettene jeg likevel lå våken og ammet en liten i søvn. Mens mail sjekket jeg i begynnelsen en gang om dagen -etter frokost-, etterhvert sjeldnere.

Noe av problemet for meg som sagt var at mens noe nettbruk utvilsomt er gøy, lærerikt, nyttig eller bare deilig avkobling, hadde det for meg så lett for å skli ut.

Den første uka syntes jeg det var overraskende vanskelig, og jeg følte meg som en røykeslutter. Irritabel, og full av dårlige unnskyldninger for hvorfor jeg måtte kunne ta meg et trekk ”bare denne gangen”

Det endte derfor opp med at jeg skulket mot disse punktene hele tida (”men jeg MÅ jo nesten kunne sjekke åpningstidene på apoteket/ønskelista til brudeparet/når den bursdagen startet/hvordan jeg kommer meg til Grefsen med trikken”) Mannen ristet lattermildt på hodet av meg. For jeg lurte jo bare meg selv.

Etterhvert ble jeg heldigvis vant til å skille mellom ting jeg måtte gjøre nå (”finne ut hvordan jeg må gå jeg om jeg skal komme meg hjem herfra”) og ting som fint kunne vente (sjekke tidagersvarselet på Yr).

Når det rykket i iPhonemuskelen og tommelen formelig klødde etter å sjekke kjapt hva folk hadde lagt ut på Facebook siden sist, husket jeg hvorfor jeg gjorde dette i utgangspunktet og strakk meg heller etter øverste bok i den tjukke bunken med bøker jeg hadde lengtet etter å lese.

Kindle teller ikke som skjerm, det er jo en bok, eller hva?

Kindle teller ikke som skjerm, eller?

Mest uvant var det å ikke rutinemessig dra opp telefonen for å ringe noen i det sekundet jeg gikk ut døra, eller flekke frem telefonen for å sjekke siste nytt hver gang jeg setter meg på trikken, men gjøre noe så kjedelig som å se meg rundt, la tankene flyte og gjenoppdage gleden ved å gjøre ingenting.

Etter hvert merket jeg at jo mindre jeg var på Facebook jo mindre interessant syntes jeg det var å stikke innom. Det var jo bare de samme statusoppdateringene, Instagrambildene, Buzzfeedartiklene og kattevideoene, og de gangene det faktisk skjedde noe spennende (en bekjent har forlovet seg! En kollega har fått ny jobb!) var det overraskende hyggelig å høre om det når jeg møtte vennene mine, fremfor at et hvert tilløp til samtale på cafe ble avhugget med:

– Ja, jeg så det på Facebook.

Alt i alt var jeg overrasket over hvor mye tid jeg fikk til rådighet når jeg ikke stadig ble distrahert av et pling fra telefonen. Bøker ble lest. Bilder ble limt inn i album. Puslespill ble puslet (uten at mamma smugleste Godt.no). Det hendte til og med jeg jeg satte meg ned i sofaen og så på Barne TV med barna på fanget, fremfor å benytte tida til litt etterlengtet skjermtid selv. Når du har en 7-åring skal du jommen ikke undervurdere verdien av å kunne forskjellen på Bloom og Tekna og Leila i Winx.

Alt i alt varte min digitale rehab i fire måneder. Det var helt herlig å få den pausen. For et par uker siden begynte de to eldste i barnehage og på skole og jeg begynte så smått å koble meg på den digitale verden igjen. Så lenge jeg er hjemme med baby har jeg bestemt meg for å begrense blogging til de sjeldne dagene datteren min sover timelang lur innendørs og vi ikke har andre planer. Samtidig er trilleturer med sovende barn ærlig talt et strålende tidspunkt for å avbestille den siste hovedboka fra Bokklubben eller lese en artikkel venninnen min har delt. Men jeg merker at suget etter å sjekke skjermen hele tiden har gitt seg. Fortryllelsen er brutt.

Så får jeg bare se om det går med min digitale rehab som det gikk med godteloven jeg hadde som barn, -der jeg satt med nesa ned i smågodtskåla igjen etter en uke.

Hvor ofte sjekker du telefonen i løpet av en dag? Synes du at du har kontroll på skjermbruken? Hva gjør du med telefon og andre digitale ting når du er sammen med barna? Og har du noen rutiner for at det ikke skal ta helt overhånd?

PS: Vil du ha epostnår jeg har fått skrevet et nytt innlegg, kan du skrive deg opp her.

19

Poetisk fotoprosjekt om barnløshet

Når du ligger på barselhotellet på Ullevål sykehus kan du fra de brede vinduene som går nesten fra vegg til vegg se rett bort på Nordre Gravlund. Mens jeg lå der inntil den lille datteren min, som lå inntullet i et helseteppe og smattet på ermet av den litt for store, utvaskede sykehusbodyen, kunne jeg ikke la være å føle        på en dyp og rå takknemmelighet.

Verdt både blod, svette og tårer.

Verdt både blod, svette og tårer.

De siste par årene har jeg gått med en nesten permanent angst for å se blod når jeg har vært på do. Fordi det ville bety nok et svangerskap som ikke skulle bli.

Etterhvert var usikkerheten det som gnagde mest. Ville det gå bedre neste gang? Om en måned? Aldri?

For meg gjaldt det «bare» sekundær infertilitet. Vi strevde «bare» i et par år. I retrospekt er det lett å se på sorgen og angsten som en parentes. I alle fall når jeg sitter med fasiten ved siden av meg. Jeg kjenner venner som har slitt i årevis og som fortsatt ikke har fått barnet de så gjerne ønsker seg. Det er vanskelig å snakke høyt om.

Derfor synes jeg dette fotoprosjektet til Kerry Payne var så sterkt og flott. Gjennom ett år har hun dokumentert den bokstavelig talt blodige kampen hun selv -og samtidig også kvinner til alle tider- har kjempet for å få barn.  Såre, melankolske bilder som viser lengselen etter å bli mor, og sorgen når det hver måned kommer en tydelig beskjed om at det ikke ble noe av denne gangen heller.

Screenshot 2014-09-01 18.07.25

Den sterke, men poetiske og vakre serien heter «The Children (I Never Had)», og du kan sjekke ut mer av arbeidet til den New York baserte Payne her. 

Fortalte du venner om det da dere prøvde å få barn? Hvorfor tror du infertilitet er så vanskelig å snakke åpent om?

The Children (I Never Had) from Kerry Payne on Vimeo.

 

 

 

27