Poetisk fotoprosjekt om barnløshet

Når du ligger på barselhotellet på Ullevål sykehus kan du fra de brede vinduene som går nesten fra vegg til vegg se rett bort på Nordre Gravlund. Mens jeg lå der inntil den lille datteren min, som lå inntullet i et helseteppe og smattet på ermet av den litt for store, utvaskede sykehusbodyen, kunne jeg ikke la være å føle        på en dyp og rå takknemmelighet.

Verdt både blod, svette og tårer.

Verdt både blod, svette og tårer.

De siste par årene har jeg gått med en nesten permanent angst for å se blod når jeg har vært på do. Fordi det ville bety nok et svangerskap som ikke skulle bli.

Etterhvert var usikkerheten det som gnagde mest. Ville det gå bedre neste gang? Om en måned? Aldri?

For meg gjaldt det «bare» sekundær infertilitet. Vi strevde «bare» i et par år. I retrospekt er det lett å se på sorgen og angsten som en parentes. I alle fall når jeg sitter med fasiten ved siden av meg. Jeg kjenner venner som har slitt i årevis og som fortsatt ikke har fått barnet de så gjerne ønsker seg. Det er vanskelig å snakke høyt om.

Derfor synes jeg dette fotoprosjektet til Kerry Payne var så sterkt og flott. Gjennom ett år har hun dokumentert den bokstavelig talt blodige kampen hun selv -og samtidig også kvinner til alle tider- har kjempet for å få barn.  Såre, melankolske bilder som viser lengselen etter å bli mor, og sorgen når det hver måned kommer en tydelig beskjed om at det ikke ble noe av denne gangen heller.

Screenshot 2014-09-01 18.07.25

Den sterke, men poetiske og vakre serien heter «The Children (I Never Had)», og du kan sjekke ut mer av arbeidet til den New York baserte Payne her. 

Fortalte du venner om det da dere prøvde å få barn? Hvorfor tror du infertilitet er så vanskelig å snakke åpent om?

The Children (I Never Had) from Kerry Payne on Vimeo.

 

 

 

27 Comments
  • Ine

    02/09/2014 at 06:48 Svar

    For et nydelig bilde av deg og den lille! Kjenner igjen følelsen av rå, dyp takknemlighet, selv om vi ikke har vært gjennom det dere har. Det er jo ikke selvsagt at det går bra.

    Heia deg som er med på å skape større åpenhet rundt dette!

    • Susanne

      04/09/2014 at 18:34 Svar

      Nei, det er på ingen måte noe selvsagt at det går bra. Jeg har venner som har opplevd både syke barn og barn som ikke klarte seg frem til fødselen, så takknemmeligheten for at alt går bra har nesten bare økt for hver graviditet. Hvert friske, sunne barn føles virkelig som et mirakel. Tusen takk for fine ord, Ine! Mange klemmer fra Susanne

      • Karoline

        10/09/2014 at 19:27 Svar

        Jeg vet at du er en veldig reflektert dame og ikke mente kommentaren din slik, men en venninne av meg, som har en vidunderlig liten gutt som fikk en hjerneskade under fødselen og derfor har forsinket motorisk og mental utvikling, har flere ganger sagt til meg at folk er veldig vennlig og respektfull i forhold til sønnens funksjonshemming, men det som sårer er de ubevisste kommentarene som folk kommer med, nettopp som denne. «Hvert friske, sunne barn føles virkelig som et mirakel». Som om hennes lille gutt ikke er det. Og slikt som at «kjønn spiller ingen rolle, så lenge barnet er friskt.» Det er klart alle ønsker seg friske barn, men det er jo trist for de som ikke har fått det å høre ting som antyder at deres barn ikke er en glede og et mirakel selv om det jo også ligger en stor sorg i det at baret er sykt. Det var bare en kommentar til ettertanke, og ikke ment som kritikk, for som sagt forstår jeg at du ikke mente det slik, og jeg skjønner hva du mener. Er så uendelig takknemlig for mine egne små mirakler, og for at de er friske!

        Btw: Velkommen tilbake! Har virkelig savnet deg! Håper du og familien har det veldig bra og jeg gleder med sånn til å følge med videre!

        • Christina

          28/09/2014 at 19:36 Svar

          Takk for at du skrev akkurat denne kommentaren! Dette har jeg også tenkt mye på de siste månedene, da vi etter ni måneders svangerskap med mange ultralyder og oppfølginger som ikke viste noen ting galt, har fått ei nydelig lita datter med flere «skavanker». Ikke alle får friske barn, sånn er det bare, men takknemligheten over den lille dattera mi er like stor, tross sorgprosessen man må igjennom den første tiden.

  • underveis

    02/09/2014 at 07:10 Svar

    Jeg tror det handler om to ting – a) Den gamle usynliggjøringen og skammen over alt som har med kvinnekroppen, menstruasjon, fødsel osv å gjøre – og b) Det «mislykkede» ved å ikke få barn, – og kanskje dermed også en form for skam knyttet til dette.

    Tross all offentliggjøring i alle slags medier av smått og stort – så har vi ikke en åpenhetskultur mht problemer, sorg og smerte. Det som er for nært og for vondt holdes skjult, deles ikke.

    Og: Din åpenhet tror jeg har gitt rom for en helt annen samtale om dette i det offentlige rom. Honnør.

    • Susanne

      04/09/2014 at 18:37 Svar

      Jeg tror det er en god analyse du kommer med der. Jeg ble selv overrasket over hvordan jeg følte kroppen min hadde «mislykkes» da den gang på gang ikke klarte å ta vare på barna mine og gjennomføre de påbegynte svangerskapene. Håper jeg kan bidra til at hvertfall en kvinne stiller mindre uforberedt om dette rammer henne selv. I så fall var åpenheten verdt det for meg. Mange klemmer fra Susanne

  • Lene

    02/09/2014 at 07:11 Svar

    Nydelig og rørende video. Absolutt gjenkjennelig. Vi sleit også med sekundær infertiilitet, i fire år, mens «alle andre» fikk barn så lett som bare det. Etter 5 spontanaborter lyktes vi endelig med det tredje IVF- forsøket og venter tvillinger. Takknemlighet er viktig. Det er ingen selvfølge å få barn.

    • Susanne

      04/09/2014 at 18:39 Svar

      Åh, så hyggelig å høre! Jeg kjenner jeg blir ekstra glad hver gang jeg hører historier som din. De holdt meg oppe gjennom runder med akupunktur og utskrapning. Til lykke med de to små! Mange klemmer fra Susanne

  • Ingvild S

    02/09/2014 at 07:28 Svar

    Vi ble plutselig gravide etter noen få måneder som kjærester.
    Det var et vanvittig privilegium og en stor glede å få bli en familie «så lett».

    Det er så mange der ute som fortjener all verdens pepp og oppmuntring, og ikke minst få oppleve det mange tar for gitt til slutt.

    • Susanne

      04/09/2014 at 18:41 Svar

      Ja, den «det er ingen menneskerett å få barn» kommentaren tar ikke helt høyde for hvor primalt sårt ufrivillig barnløshet kan være for de som opplever det. Gratulerer med kjæreste og graviditet! Mange klemmer fra Susanne

  • cecilie

    02/09/2014 at 08:11 Svar

    Da første ble født hadde jeg et rom på kvinneklinikken ved haukeland,med utsikt til kirkegården rett ved. Hovedinngangen er på motsatt side av bygget fra kirkegården. Jeg husker at jeg tenkte at jeg har aldri vært så midt mellom liv og død som nå. I en fødsel som nærmet seg grensen for hvor lenge den kan vare. At det er ingen selvfølge jeg og barnet blir å ta hovedinngangen derfra.

    Kanskje ikke så dumt å ha den utsikten, som en påminnelse om alvoret i det man bedriver på fødestuen.

    • Susanne

      04/09/2014 at 18:42 Svar

      Følte på akkurat det samme, Cecilie. Og på at hvis jeg ikke hadde bodd i Norge og hatt tilgang til strålende helsehjelp er det ikke sikkert hverken jeg eller barnet hadde klart oss. Det er virkelig ingen selvfølge at ting skal gå bra, og vi er utrolig priviligerte i vår del av verden.

  • Christina Frøysland

    02/09/2014 at 08:48 Svar

    Vi fortalte ikke først at vi prøvde å få barn, det var mange rundt som spurte og maste, etter første abort fortalte vi det siden vi måtte ha ulike undersøkelser og kurer å litt drahjelp, etter andre abort sluttet alle å spørre og det ble ikke pratet mer om.
    Gleden var stor da nummer 1 kom, hjelp måtte til med numme 2 men heller ikke da fortalte vi hva som skjedde, abort nummer 3 kom like overraskende på oss som alle andre. Men nå holder det med to barn.
    Men etterhvert var vi åpne om at vi strevde å ikke fikk det til, jeg tror samfunnet er i endring, det blir mindre tabu å prate om, det er mindre tabu i min generasjon enn i vår foreldregenerasjon.
    Kvinners underliv som i tillegg henviser til seksuell aktivitet er man forsiktig med å nevne.

    Gratulerer med vidunder nummer tre

    • Susanne

      07/09/2014 at 10:43 Svar

      Ja, jeg håper som deg at samfunnet er i endring og at dette blir mindre tabu å prate om. Det betyr ikke at man MÅ prate om det hele tiden (jeg synes f.eks det var godt å snakke om andre ting også i de årene hvor alle graviditeter gikk føyken), men at vi får en åpenhet rundt det som gjør at man ikke føler det er noe å skamme seg over, og at man ikke føler seg så alene.

  • Ingeborg

    02/09/2014 at 09:00 Svar

    Jeg lurer på om skamfølelsen også henger sammen med den historiske plikten kvinner har hatt til å føre slekta videre. At menn «aldri» var infertile, det var alltid kvinnene som ikke fikk barn. Og hvordan man snakker om gravididet fremdeles gjør det tydelig at det er kvinner som får barn, menn blir bare fedre. Som om fedrene ikke har en aktiv rolle i å lage barnet og alt som kan gå galt er kvinnens skyld. Og ettersom det er på kvinnene man ser om de er gravide føler kanskje kvinner som ikke får det til at det lyser av dem? Og de blir ekstra tynget av skammen?

    • Susanne

      07/09/2014 at 10:47 Svar

      Det tror jeg er et viktig moment Ingeborg. Henrik den åttende kvittet seg brutalt med koner som spontanaborterte eller ikke ble gravide, -mens moderne leger en enige om at problemet nok lå hos ham..

  • Sandra

    02/09/2014 at 09:37 Svar

    Jeg forstår så innmari godt hva du snakker om her. Selv har jeg hatt 4 spontanaborter, hvor siste var tvillinger. Jeg opplever at familie & venner føler seg ukomfortable over å snakke om dette, og aller minst ta det opp som tema på eget initiativ.
    For min del er dette noe jeg lever med hver dag. Sorgen er der hele tiden, i større eller mindre grad.
    Det fine med å dempe tabuen rundt dette, er at man slipper å bære på dette alene.
    Det er ikke farlig å spørre hvordan det går og å vise omtanke rundt et sårt tema.
    Sandra.

    • Susanne

      07/09/2014 at 10:50 Svar

      Godt poeng! Mange er redde for å ta det opp eller spørre -som om man ikke går og tenker på det konstant okke som. Men medfølelse blir aldri feil. Vondt å høre hva du har måttet gjennom, Sanda! Mange klemmer fra Susanne

  • Stine

    02/09/2014 at 15:18 Svar

    Jeg begynte ikke å fortelle det til venner før vi hadde prøvd i et par år. Men da ble jeg veldig åpen om det. Jeg tror det er viktig å snakke om, for forventningene er der så snart du gifter deg, kjøper hus, og/eller bikker en viss alder (alderen er avhengig av din sosiale omkrets- får man barn tidlig eller sent). Det var slitsomt med alle spørsmålene om når, men det var enda mer slitsomt når venner visste om prøvingen som feilet hver måned. For de skrudde opp forventningene selv. «Neste måned klaffer det Stine!» Og så tente et lite håp, selvom det skulle mye til. For 11 måneder siden fikk vi en velskapt liten pike, og je

    • Susanne

      07/09/2014 at 10:52 Svar

      Jeg var også åpen hele veien, men sa i fra at de ikke trengte spørre hver måned: «Blir jeg gravid hører dere om det».

      Gratulerer med så masse med jenta, forresten!

  • Linda

    02/09/2014 at 18:41 Svar

    Nydelig, og samtidig vondt å se. Jeg er uendelig takknemlig for den friske treåringen som løper omkring her, men det kom som et sjokk da vi mistet det som skulle bil lillebror eller lillesøster i sommer. Følelsen av å ha sviktet på en eller annen måte sitter i kroppen – og Kerry Payne uttrykker det veldig godt når hun skriver «so quitely we grieve the babies I bleed». Det er flere som sørger, men bare jeg som blør. Jeg er glad for åpenheten jeg møter når jeg deler det som har skjedd, men det er mye vanskeligere å dele tanker og følelser enn det som har skjedd rent fysisk.

    • Susanne

      07/09/2014 at 10:54 Svar

      Den setningen traff meg i magen og. Det var det fysiske ved å miste jeg var mest uforberedt på. Blodet. De rieaktige smertene. Det hadde ingen forberedt meg på.

  • T

    02/09/2014 at 20:05 Svar

    Jeg har opplevd at folk har bagatellisert barnløsheten og det har vært veldig vondt. Har også opplevd at mange uttaler seg uten å kjenne fakta eller si ting som «det er ingen menneskerett» å få barn(og det var gjerne folk som selv hadde barn). Det er en dyp sorg og lengsel og jeg var veldig sårbar. Ikke orket jeg å forklare følelsene for andre utenom de nærmeste og jeg tror en må kjenne på lengselen og fortvilelsen selv for å kunne forstå hvor sterkt det er.

    • Susanne

      07/09/2014 at 10:55 Svar

      “Det er ingen menneskerett å få barn» er en av de minst empatiske setningene jeg vet om :-O

  • Stine

    04/09/2014 at 09:32 Svar

    Hei! Takk for at du er åpen og deler. Jeg har også opplevd tre spontanaborter på rad. Nå har vi to fantastiske barn som til slutt kom helt av seg selv, men jeg har slitt mye med abortene i ettertid. Den mest effektive bearbeidelsen for meg har vært å få aksept for at dette er vanskelig, både fra meg selv og andre. Aksept krever åpenhet. For litt siden kom jeg over denne bacheloroppgaven i sykepleie; «Mamma i hjertet – hvilke forsvarsmekanismer og psykiske reaksjoner opptrer hos kvinner som opplever spontanabort». Å lese den var som å «komme hjem». Jeg anbefaler virkelig å lese den.

    http://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/97815/spl%20bach%20kand%206046.pdf?sequence=1

    • Susanne

      07/09/2014 at 10:57 Svar

      Takk for at du delte den bacheloroppgaven! Der var det utrolig mye nyttig og interessant lesning!

  • Solbjørg

    19/04/2015 at 13:06 Svar

    Åpenhet er viktig, takk for at du er åpen! Det er en enorm sorg i det å miste noe mange ikke visste fantes. Og det kan ta sin tid før man får en ny sjanse, hvis man i det hele tatt får det. Jeg var heldig og ble gravid igjen kort tid etter en SA. Vi ble bedt om å vente med å prøve igjen, men jukset litt. I USA kalles barn som kommer etter en spontanabort regnbuebarn ♡

    A «rainbow baby» is a baby that is born following a miscarriage or still birth.

    In the real world, a beautiful and bright rainbow follows a storm and gives hope of things getting better. The rainbow is more appreciated having just experienced the storm in comparison.

    The storm (pregnancy loss) has already happened and nothing can change that experience. Storm-clouds might still be overhead as the family continue to cope with the loss, but something colourful and bright has emerged from the darkness and misery.

Post a Comment