Min digitale rehab

I riktig gamle dager, sånn for 7 år siden da jeg ble mamma for første gang, fantes ingen smarttelefon. I stedet hadde jeg en hendig Nokiatelefon som jeg kunne ringe, SMSe og sende 19 kilobytes kornete bilder fra.

De endte sine dager som leketelefoner (uten batteri og SIM, vil ikke plage 113 unødig)

De gamle Nokiatelefonene våre har fått nytt liv i lekekassa til ungene (uten batteri og SIM, vil ikke plage 113 unødig)

Når datter nummer to ble født i år var iPhonen en integrert del av hverdagen min. Og det er ingen tvil om at det har vært nyttig. Fra telefonen min kan jeg nå betale regninger i nettbank, kjøpe trikkebillett, svare på beskjeder fra læreren, høre på Radioresepsjonen, komme meg til steder jeg aldri har vært før uten å gå meg vill (GPS-kart er virkelig en velsignelse for en med så grunnleggende mangel på stedssans som meg)- alt mens jeg venter på trikken eller vesla halvsover på puppen.

En annen bra ting ved å være forelder av iPhonetida er at den gamle sannheten om at man tar 2000 bilder av barn nummer en, 200 av barn nummer to og –eh- to av barn nummer tre, ikke slår til. Fordi jeg konstant går med et høykvalitetskamera i lomma knipser jeg stadig små hverdagsglimt av lillesøster som smiler til den spraglete ”Raffen” i babygymmen, sover i vugga, henger i meitaien eller ligger på et pledd og forsøker å rulle seg mot babyene til venner vi møter (jeg mistenker at hun aller helst vil putte dette spennende lille mennesket inn i den tannløse munnen sin og smatte på det, sånn hun gjør med alt annet hun synes er gøy.)

Men hvor lurt var det egentlig å la seg friste av det eplet?

Apple. Mmmm, I like! Foto: Wikimedia Commons

Likevel ser jeg i stadig større grad på iPhonen som en inntrenger i hverdagen. En ubuden gjest som dukker opp når jeg egentlig vil leke med ungene, mens jeg egentlig rydder av bordet, når jeg egentlig ser film med kjæresten min på fredagskvelden.

Jeg kommer på en ting jeg faktisk trenger å gjøre –som å spørre naboen om vi skal bestille container til årets dugnad i sameiet- men så ser jeg at venninna mi har sendt et bilde av en smilende tannløs baby, som krever et hyggelig svar, det er kommet tre nye mailer jeg leser kjapt gjennom, en kollega har delt en fristende artikkel på Facebook, på Instagram har søsteren min postet et bilde fra dykkerturen hun er på, VG har sendt et pushvarsel om bakterialarm på norsk kylling, -og jeg som har tenkt å ha kylling til middag..

Hva var det jeg egentlig skulle? Kjapt er tjue minutter rotet bort mens jeg egentlig bare gikk inn for å hente vann til barna jeg hadde hoppekonkurranse med ute på trampolina.

«Når i all verden ble det slik at vi måtte få med oss hver eneste lille bevegelse barna våre foretar seg?» spør Suzanne Aabel.

Suzanne Aabel har nylig skrevet en herlig, syrlig kommentar der hun argumenterer for at foreldre må slutte å ha dårlig samvittighet for sånt:

” Jeg lurer på om de som sender sure blikk til foreldre med nesa i telefonen har tenk på at de små gullungene ikke er særlig interessert i å bli beglodd og snakket til hele dagen. At uavhengig om vi glor på telefonen, iPaden eller TV`n din så gjør vi akkurat det samme som alle foreldre har gjort i alle år: vi tar oss en velfortjent pause fra de små narsissistene som krever vår fulle oppmerksomhet døgnet rundt.”

Og hun har et poeng. Vi trenger ikke banke oss selv opp for å ta oss en pause i ny og ne. For meg var det likevel omfanget jeg ville til livs. Det er noe ubevisst og tvangsmessig over dagens smarttelefonbruk. Ikke det spøtt bedre enn sånne uvaner «alle» skjønner er irrasjonelt, som å tvinne håret til det faller av, eller bite negler til det blør.

Som aktiv blogger og redaktør for foreldre.no med ansvar for brukerforum som BarniMagen og utvikling av relevante apper og digitale verktøy synes jeg nok det er mer moro enn snittet å følge med på nett. Samtidig som jeg omfavner fordelene vår digitale hverdag gir, må jeg erkjenne at tankeløs iPhonebruk også er blitt en tidstyv i det daglige.

Mens magen min i våres vokste seg stadig større vokste også irritasjonen min over hvor mye tid jeg brukte på iPhone, iPad og nett sammenliknet med ting jeg faktisk har lyst til å bruke tida på. Det var et paradoks at jeg følte jeg ikke hadde tid til å lese en god bok, samtidig som jeg surret vekk stadig flere kvelder fordi jeg gikk meg vill mellom Instagram, Ebay, VG Nett og Facebook.

Med en baby på vei hadde jeg lyst til å ta grep sånn at hennes første minne fra oppveksten ikke skulle bli det lysende eplet på baksiden av mammas iPad.

Så fristende..

Men det er jo så blankt og fristende!

I drøye tre måneder har jeg derfor deltatt i min egen, selvbestemte, digitale rehab. Jeg har ikke vært på Facebook, ikke på Twitter og generelt hatt telefonen skrudd av i en skuff så ofte som mulig. Det var ikke lett (faktisk var jeg overrasket over hvor seig den skjermuvanen min var blitt), men etter et par uker ble det en vanesak å være avlogget. Barseltida mi ble derfor fri for både blogg, iPhone-avbrytelser og sosiale medier, og du verden så mye ledig tid jeg fikk!

Slik gikk jeg til verks:
  • Jeg slettet apper. Aller først gikk jeg gjennom hva jeg brukte oftest på iPhonen, sammenliknet med hva jeg egentlig hadde lyst til å bruke tid på og endte med å slette både Facebook, Twitter og flere nettsider fra startskjermen på mobilen. Hvis jeg ikke klarte å motstå å sjekke Facebook måtte jeg derfor fysisk skrive inn hele nettadressen, mailadressen min og passordet mitt hver bidige gang. Dermed begrenset bruken seg selv.
  • Jeg flyttet apper jeg ville beholde til et mindre tilgjengelig sted på mobilen. Instagram synes jeg for eksempel er en hyggelig måte å holde kontakt med venner bosatt i utlandet på, og fordi jeg ikke følger så mange der skjer det ikke noe så ofte der, så jeg blir ikke fristet til å være innom så lenge. Jeg flyttet den likevel til en undermappe helt bakerst på mobilen så jeg ikke skulle bli fristet til å sjekke den ti ganger om dagen. Siden det er sjekking av likes/kommentarer som tar mest tid, bestemte meg også for at jeg skulle ha minst en måned der jeg ikke publiserte noe som helst selv.
  • Apropos fristelser. Pushvarsler er som å gå inn på Åpent Bakeri og sniffe kanelbollelukt når du forsøker å kutte ned på kaker, så jeg skrudde av alle pushvarsler, fra både nettaviser og apper for å unngå å bli fristet.
  • Jeg fant fram klokka mi. Og nei, ikke en tidlig betamodell av Apple Watch, men mitt helt ordinære armbåndsur, som har støvet ned i en skuff. Noe av det telefonen oftest brukes til er nettopp å sjekke hva klokka er, før jeg ser tre mail, og to varsler fra Facebook og blir sugd inn.
  • Jeg fortalte venner og familie om hva jeg holdt på med. Dette var et tips jeg plukket opp av venner som har sluttet å røyke (Takk Allen Carr!) Enten du skal slutte med sigg, Facebook, Instagram, vin, iPhone eller godteri forplikter det mer om du sier det til andre. For meg føltes det da flauere om jeg ikke skulle klare å holde meg unna.
  • Jeg skrudde av ringelyden. Hører jeg telefonen ringe eller en ny melding plinge inn er jeg altfor nysgjerrig til å la det gå stort mer enn fem minutter før jeg sjekker hverm det var og hva de ville. Samtidig er det langt mer effektivt å lese og svare på fem meldinger i en bolk på slutten av dagen, fremfor å ha konstante avbrytelser dagen gjennom.
  • Jeg lot mobilen ligge i en skuff. Det er lettere å bli fristet til å sjekke mobilen om jeg konstant går med den i lomma eller har den liggende fremme på stuebordet. Ute av øye, ute av sinn. Etter hvert begynte jeg (gisp)  å la den ligge igjen hjemme når jeg gikk ut. Hvis du er sammen med familien, -er det egentlig så mange telefoner som ikke tåler å vente et par timer?
Screenshot 2014-09-13 11.54.16

Toppen av ironi? Selvsagt er det kommet en app for å unnga å bruke apper.

  • Jeg sjekket hvordan andre hadde løst dette. En fyr hadde for eksempel gått til innkjøp av en slik god, gammeldags mobiletelfon som det bare går ann å ringe og sende meldinger med, og brukte utelukkende denne når han ikke var på jobb. Self Control er et annet godt triks, et hendig lite program som lar deg svarteliste nettsteder du velger selv for en gitt tidsperiode. Skal du skrive et viktig jobbdokument kan du for eksempel blokke de mest åpenbare tidstyvene for de neste seks timene, og så går det ikke an å få dem opp igjen før tida er ute, selv om du restarter maskinen eller sletter appen. I første omgang bestemte jeg meg likevel for å klare meg med den gratis, analoge versjonen: reell selvkontroll.
  • Jeg endret innstilling for mail. Regninger, invitasjoner til utdrikningslag, månedsplaner for barnehage er kjekt å få med seg, men jeg gikk inn på «Innstillinger, Mail, Hent Nye Data» og endret fra Push til Manuelt slik at telefonen bare hentet nye mail når jeg selv fysisk gikk inn og sjekket, fremfor at de tikket inn på skjermen min konstant.

Screenshot 2014-09-13 11.27.34

 

Screenshot 2014-09-13 10.41.48

  • Jeg bestemte meg for hvor ofte og når jeg ville være på nett og (forsøkte å ) holde meg til det, med faste tider for å sjekke mobilen.  Instagram og lesing av blogger var for eksempel en treat for de nettene jeg likevel lå våken og ammet en liten i søvn. Mens mail sjekket jeg i begynnelsen en gang om dagen -etter frokost-, etterhvert sjeldnere.

Noe av problemet for meg som sagt var at mens noe nettbruk utvilsomt er gøy, lærerikt, nyttig eller bare deilig avkobling, hadde det for meg så lett for å skli ut.

Den første uka syntes jeg det var overraskende vanskelig, og jeg følte meg som en røykeslutter. Irritabel, og full av dårlige unnskyldninger for hvorfor jeg måtte kunne ta meg et trekk ”bare denne gangen”

Det endte derfor opp med at jeg skulket mot disse punktene hele tida (”men jeg MÅ jo nesten kunne sjekke åpningstidene på apoteket/ønskelista til brudeparet/når den bursdagen startet/hvordan jeg kommer meg til Grefsen med trikken”) Mannen ristet lattermildt på hodet av meg. For jeg lurte jo bare meg selv.

Etterhvert ble jeg heldigvis vant til å skille mellom ting jeg måtte gjøre nå (”finne ut hvordan jeg må gå jeg om jeg skal komme meg hjem herfra”) og ting som fint kunne vente (sjekke tidagersvarselet på Yr).

Når det rykket i iPhonemuskelen og tommelen formelig klødde etter å sjekke kjapt hva folk hadde lagt ut på Facebook siden sist, husket jeg hvorfor jeg gjorde dette i utgangspunktet og strakk meg heller etter øverste bok i den tjukke bunken med bøker jeg hadde lengtet etter å lese.

Kindle teller ikke som skjerm, det er jo en bok, eller hva?

Kindle teller ikke som skjerm, eller?

Mest uvant var det å ikke rutinemessig dra opp telefonen for å ringe noen i det sekundet jeg gikk ut døra, eller flekke frem telefonen for å sjekke siste nytt hver gang jeg setter meg på trikken, men gjøre noe så kjedelig som å se meg rundt, la tankene flyte og gjenoppdage gleden ved å gjøre ingenting.

Etter hvert merket jeg at jo mindre jeg var på Facebook jo mindre interessant syntes jeg det var å stikke innom. Det var jo bare de samme statusoppdateringene, Instagrambildene, Buzzfeedartiklene og kattevideoene, og de gangene det faktisk skjedde noe spennende (en bekjent har forlovet seg! En kollega har fått ny jobb!) var det overraskende hyggelig å høre om det når jeg møtte vennene mine, fremfor at et hvert tilløp til samtale på cafe ble avhugget med:

– Ja, jeg så det på Facebook.

Alt i alt var jeg overrasket over hvor mye tid jeg fikk til rådighet når jeg ikke stadig ble distrahert av et pling fra telefonen. Bøker ble lest. Bilder ble limt inn i album. Puslespill ble puslet (uten at mamma smugleste Godt.no). Det hendte til og med jeg jeg satte meg ned i sofaen og så på Barne TV med barna på fanget, fremfor å benytte tida til litt etterlengtet skjermtid selv. Når du har en 7-åring skal du jommen ikke undervurdere verdien av å kunne forskjellen på Bloom og Tekna og Leila i Winx.

Alt i alt varte min digitale rehab i fire måneder. Det var helt herlig å få den pausen. For et par uker siden begynte de to eldste i barnehage og på skole og jeg begynte så smått å koble meg på den digitale verden igjen. Så lenge jeg er hjemme med baby har jeg bestemt meg for å begrense blogging til de sjeldne dagene datteren min sover timelang lur innendørs og vi ikke har andre planer. Samtidig er trilleturer med sovende barn ærlig talt et strålende tidspunkt for å avbestille den siste hovedboka fra Bokklubben eller lese en artikkel venninnen min har delt. Men jeg merker at suget etter å sjekke skjermen hele tiden har gitt seg. Fortryllelsen er brutt.

Så får jeg bare se om det går med min digitale rehab som det gikk med godteloven jeg hadde som barn, -der jeg satt med nesa ned i smågodtskåla igjen etter en uke.

Hvor ofte sjekker du telefonen i løpet av en dag? Synes du at du har kontroll på skjermbruken? Hva gjør du med telefon og andre digitale ting når du er sammen med barna? Og har du noen rutiner for at det ikke skal ta helt overhånd?

PS: Vil du ha epostnår jeg har fått skrevet et nytt innlegg, kan du skrive deg opp her.

20 Comments
  • Camulen

    14/09/2014 at 07:41 Svar

    Høres deilig ut! Jeg har de siste tre årene hat en tilsvarende rehab i fastetiden før påske. Den går over 40 dager, så den er betraktelig kortere. Likevel oppleves det befriende og forfriskende med en slik pause! Det som jeg blir litt skuffet over er hvor enkelt det er å falle tilbake til gamle uvaner etterpå. Jeg syns det er utrolig vanskelig å lage gode hverdagsrutiner for bruk av digitale medier. Jeg prøver å legge vekt iPhone og pc i tiden mellom barnehage og leggetid, men utover det kjenner jeg at det er utfordrende altså. Håper du vil dele litt om hvordan du opplever tiden som kommer nå og eventuelt hvordan du løser utfordringene som kanskje kommer etterhvert.

    • Susanne

      18/09/2014 at 08:15 Svar

      Så lurt med en årlig rehab! Jeg synes også det var overraskende å se hvor fort gamle (u) vaner kommer snikende tilbake, så så langt har jeg konkludert med at jeg bare må ha kontinuerlig fokus på det. Det viktigste for meg er også å ha forsøke å unngå skjermbruk i tida mellom barnehage/skolehenting og leggetid, men også når jeg er sammen med andre. Spent på hvordan vi vil se på dagens skjermbruk om 10 år. Føler at å sitte og sjekke mobilen hyppig når man er ute med andre vil bli sett på som omtrent like høflig som å røyke i bilen med alle vinduene rullet opp..

  • Trine229

    14/09/2014 at 07:46 Svar

    Syntes det er ret bra – ved ikke om jeg havde klart det selv under barsel, men lillepigen sov jo -hele- tiden:o Og et helt andet spørsmål- du er vekk fra bloglovin:o Kommer du tilbake?;o

    • Susanne

      18/09/2014 at 08:16 Svar

      Åh, takk for at du sa i fra! Tror du må søke opp bloggen på ny på bloglovin, for blitt endel krøll etter at jeg byttet webhotell. Si ifra om det ikke funker for da må jeg i så fall få noen til å se nærmere på det.

      • Trine229

        18/09/2014 at 13:59 Svar

        Når man søger deg opp på bloglovin med adressen http://www.susannekaluza.com/ kommer det opp to resultater: den ene fra 2012, og som slett ikke ser riktig ut (det er blant annet litt fantorang der inne), og den andre ser bare helt «død» ut etter ditt inlegg før fødsel. Jeg kan ihvertfall ikke finne annet!

  • Claudia

    14/09/2014 at 15:17 Svar

    Finfint! jeg har selv gjort flere av disse tingene. Oppdager at dette fenomenet går begge veier – jeg er vant til å få tak i folk relativt umiddelbart – og det er også folk med meg. Så når jeg begynte bremse på bruk av telefonen, så fikk jeg endel furtne tilbakemeldinger… Men det går vel også over- jeg har forklart at jeg ikke vil være mobilbruker hele tiden. Etterhvert så går det overraskende mye enklere å la telefonen ligge. Kanskje enklest for oss som tilhører en genrasjon der mobiler ikke eksisterte engang i tiden…

    • Susanne

      18/09/2014 at 08:17 Svar

      Ja, det var derfor jeg la inn fraværsmelding både på telefonsvarer og mail. De fleste av oss er jo vant med å få svar innen et par timer.

  • Lammelåret

    15/09/2014 at 14:59 Svar

    Jeg vil ikke kutte ut blogg og epost. Så enkelt er det.

    Å begrense bruken er noe helt annet, men ofte trenger jeg avkoblingen.
    Jeg ser ofte at mødre på nett tror de må være tilstede for ungene hele tiden, men likevel sniker de seg til nettid. Dermed kommer de i kvis mellom idealene og realitetene. Er det ikke bedre å ta seg en halv time fri – og stå for det?

    Å avstå helt fra SoMe er tøft gjort når du har en jobb som krever at du er på og dessuten har en blogg som du har mange lesere på. Du er trygg i deg selv, Susanne! Det er så bra.

    God uke!

    • Susanne

      18/09/2014 at 08:19 Svar

      Takk for fine ord! Ja, for meg var det også omfanget jeg ville til livs. Når man er hjemme dagen lang -som jeg er nå i perm – med en baby som ammer hele tiden er det deilig å føle at man har litt «kontakt» med omverdenen og. Men å sjekke Facebook og Yr.no 15 ganger om dagen blir liksom litt i meste laget 😉
      Ha en riktig god uke du også! Mange klemmer fra Susanne

  • Åshild

    15/09/2014 at 19:31 Svar

    Åh, herlighet! Dette må jeg prøve! Tusen takk for pusher til å slette favoritt(????)sporene mine <3

    • Susanne

      18/09/2014 at 08:20 Svar

      Så bra du fikk et ekstra dytt! Funka for meg i alle fall 🙂

  • Åshild

    15/09/2014 at 19:31 Svar

    Autocorrect… *appene

    • Susanne

      18/09/2014 at 08:19 Svar

      Hehe.

  • Fru Jacobsen (@frujacobsenno)

    20/09/2014 at 21:29 Svar

    Jeg er sååå glad at du er tilbake, det har vært 4 mnd med abstinenser for min del. Du er en av de jeg er innom hver dag, så det er godt å ha deg tilbake.

    Men all respekt til deg, jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet for at du har klart 4 mnd, men jeg må innrømme at jeg håper det blir lenge til neste gang du gjør det 😛

  • ellens oase

    22/09/2014 at 08:05 Svar

    Jeg har aldri satt i gang med sånne push-varsler. Så jeg får bare opp smser, tapte anrop og om noen liker noe jeg har publisert på Intstagram. Likevel har jeg vært ganske hekta. Jeg blir litt ivrig når jeg selv har publisert noe jeg er veldig fornøyd med, eller har delt noe som er kontroveriselt. De gangene et av blogginnelggene mine har vært publisert på VG nett med mange kommentarer har vært ganske intense.

    Jeg må virkelig ta meg sammen for ikke sjekke mail og face etc ofte, og forsøker å ikke gjøre det når jeg ikke har noe spennende jeg venter på. I det siste har jeg holdt på med kurset Bli Magasinjournalist med Vivians Songe (der jeg jobber med mine skriveferdigheter), der har vi en herlig insiderside med mye oppmuntring og heiing. Det er et eksempel på en bra ting med Facebook. Jeg håper på å bli enda bedre til å skille på hva jeg ønsker å bruke tiden på på nett, og hva som «tar» meg.

    Jeg forsøker å kun være på nett/datamaskin (ungene skiller ikke mellom hva jeg gjør) når ungene ser på TV, eller er veldig opptatte med noe annet.
    Jeg har det siste året nesten ikke lest noen blogger heller, her hos deg har jeg nok ikke vært på et års tid. Det føles bra på en måte, men samtidig synes jeg bloggkontakt er fint. Men så må man velge da.
    Når jeg jobber som lærer har jeg ingen sjans til å være på nett eller ta telefoner i løpet av arbeidsdagen, og det føles veldig bra. Det er såpass mye og mange å konsentrere seg om der, at skal jeg trekke inn et sosialt medieliv som pauseaktivitet der så blir det for mye i hodet rett og slett og jeg får ikke gjort det jeg ønsker i jobben min.
    Veldig bra innlegg Susanne, jeg har ellers ikke så stor tålmodighet med lange blogginnlegg 😉
    Lykke til med Bebis og alt, og gratulerer med mammabloggboka!

  • ellens oase

    22/09/2014 at 08:11 Svar

    Ja, og ps: Det handler også om å ta med bok/lydbok eller avis på tog/trikk eller til andre situasjoner der det er ventetid, sånn som jeg gjorde før. Jeg hadde en lørdag alene på legevakt/røntken/skadestue her. Da hadde jeg med bok, magsiner, hekletøy og Mac. Jeg brukte ikke macen. Det var faktisk en fin dag, selv om beinet viste seg å være brukket, hehe.

  • Sara

    01/10/2014 at 12:39 Svar

    jeg har nylig begynt å trappe ned på min digitale bruk. og skulle ønske dette var noe jeg tenkte på FØR permisjonen min og ikke etter. jeg tok meg i det når lillemann begynte i barnehagen, da har man jo så liten tid sammen og da kan man ikke drive å snike til seg skjerm tid. for meg har det blitt viktig å være der sammen med sønnen min og i øyeblikket… Og nå når jeg går på lekeplassen og ser andre foreldre med nesa konstant i tlf (hele tiden!) i stedet for å følge med på ungen sin kjenner jeg at jeg blir irritert. Misforstå meg ikke, jeg har alltid irritert meg over slikt, for eksempel venninner på barseltreff som kun sitter på facebook i stedet for å gi sin fulle oppmerksomhet til meg deg og ungene. hva er vitsen? MEN, det tok meg laaaang tid å forstå at jeg også hadde et problem. og det føles så befriende og endelig ta tak i det!

  • Hilde

    27/10/2014 at 20:57 Svar

    Jeg har fortsatt ikke skaffet meg en smarttelefon, selv om min nåværende telefon er mange hakk for gammel (6-7 år). Eller, det er mer batteriet som er for gammelt, det dør i løpet av en telefonsamtale… Jeg har imidlertid en Facebook-app på den! Den sjekker jeg når jeg nattammer 😉

    Grunnen til at jeg ikke vil ha en smarttelefon er at jeg kjenner lusa på gangen; jeg kommer til å bli avhengig av å sjekke ditt og sjekke datt. Med ei lita datter på 6 måneder har jeg lyst å fokusere på henne.

    Når ble dattera di født? Jeg ble mor i slutten av april, og tipper våre døtre er nokså jevngamle?

  • Jeanette

    30/07/2015 at 11:20 Svar

    Høres utrolig godt ut! Sånt sitter langt inne. I en hverdag hvor alt foregår på mobilen, hele livet ligger jo der.. Godt at du er tilbake til bloggen igjen! Du skriver utrolig mye bra!!

  • writing editing services

    27/09/2017 at 14:50 Svar

    I think that you are really great mom! By the way, this project is awesome. I am sure that everything will be fine soon.Thank you for sharing this information.

Post a Comment