En hyllest til hengepupper på tur

Søndag kveld, da jeg nok en gang sto i regnværet i nødstopp-lomma inntil motorveien utenfor Drammen  og forsøkte å bende meg langt nok inn over passasjersetet til å amme en rødflammete, hikstende baby som for lengst burde ha sovnet i Maxi-Cosien sin kjente jeg at jeg fikk full forståelse for den evolusjonsmessige fordelen ved hengepupper. Jeg må si jeg lengtet etter dem!

Novembervinden blåste altfor piskende surt til å løfte vesla ut av den varme kupeen, og jeg sto derfor krokbøyd, halvveis innefor, halvveis utenfor Toyotaen vår mens jeg sendte jeg misunnelige tanker til stolte Zulukvinner som med intrikat hodepynt og pupper ned til navelen prydet sidene i National Geographics da jeg vokste opp.  (Første gang bladet trykket en barbrystet dame var faktisk i 1896, og skapte, ikke overraskende, stor ståhei i en tid da kvinner ennå ikke hadde stemmerett i størsteparten av verden og dronning Victoria fortsatt satt på tronen.)

Mens de to eldste barna spurte om jeg ikke fikk roet ned lillesøster snart, fordi de a) fikk vondt i ørene og b) ville rekke hjem tidsnok til Newton på NRK Super ønsket jeg puppene mine var lange nok til at jeg kunne slengt en over fra førersetet. Tenk: Glad og mett baby uten at mor en gang trenger å ta av seg bilbeltet! Med realle halvmeterlange sokkepupper kunne jeg også spist varm middag med babyen trygt plassert i Trip Trapen ved siden av meg, -fremfor å bli avspist med halvkald, tørr spaghetti etter at vesla -og hele resten av familien- har fullført måltidet.

Denne trivelige kveldsstunden langs E18 fikk meg til å tenke på alle andre kroppslige forbedringer jeg håper evolusjonen vil bringe med seg.

Når det gjelder vesla er hun selvsagt –i likhet med alle babyer- hundre prosent perfekt. Men siden evolusjonen alt har gitt oss Galapagosfinker med 13 ulike nebb –perfekt tilpasset frøene de spiser, og de ulike værforholdene fuglene lever under, hadde det vært trivelig om våre tipptipptipptipp-ettellerannet hadde tilpasset seg ved å bli født med for eksempel selvklippende negler eller en bedre løsning på tanngarden. Når jeg ser inn i det fremdeles så helrosa smilet til min 6 måneder gamle datter husker jeg med gru hvordan hver nye, blinkende hvite, knivskarpe tann hos de to eldste i snitt representerte minst 5 netter uten søvn -og hver jeksel det dobbelte.

Likevel er det hos foreldrekroppen jeg ser størst potensiale for fremskrittet.

Her drømmer jeg om:

  • Selvgyngende knær. Istedenfor Pilatesballen vi slet ut da vi i månedsvis forsøkte å trøstebysse vårt førstefødte kolikkbarn. Denne gang har vi arvet en genial vugge som gynger på samme universelt beroligende opp og ned og frem og tilbake vis, men det hjelper akk så lite når jeg må på et møte og vesla har mageknip. Springfjær og perpetuum mobile i beina mottas med takk.
  • Hår som faller av når det blir lugget i, -og vokser ut igjen når den lille kloa slipper.
  • Brystvorter med samme funksjon.. Au!
  • Grøtavstøtende hud. Før øyeblikket tror jeg at jeg har Hipps «Mild grøt med grønnsaker» permanent klistret til minst 25 prosent av kroppsoverflaten.
  • Hjerne med splitscreen ala TV2 Nyhetskanalen som lar meg lese Aftenpostens kultursider i fred –eller enda bedre: sove- samtidig som jeg interessert og entusiastisk for fjerde gang hører 7-åringen lese høyt fra solteksten i norskleksa.

Og da har vi ikke begynt å snakke om barnefødsel en gang..

En ny ferdighet har imidlertid kroppen min plukket opp etter sist svangerskap. Sønnen min klemmer nå kinnet sitt entusiastisk inntil navelen min mens han utbryter:
– Åh, du har den mykeste, tjukkeste magen i hele verden, du mamma!
Glansnummeret mitt i disse dager å la barna finne diverse småleker –gjerne sånne livaktige bondegårdsfigurer i plast fra Schleich- og så la de vantro følge med på at jeg gjemmer hele eselet inni en fold i magen, bare for å insistere at jeg har spist den opp, og så la magen sprette den ut igjen mens de små ler så de rister. (Rekorden min er en krokodille).

Vedder på ”What’s your excuse”-mor ikke kan skryte på seg den!

Hvilke forbedringer eller superkrefter synes du hadde vært mest praktisk at evolusjonen ga oss?

22