En hyllest til hengepupper på tur

Søndag kveld, da jeg nok en gang sto i regnværet i nødstopp-lomma inntil motorveien utenfor Drammen  og forsøkte å bende meg langt nok inn over passasjersetet til å amme en rødflammete, hikstende baby som for lengst burde ha sovnet i Maxi-Cosien sin kjente jeg at jeg fikk full forståelse for den evolusjonsmessige fordelen ved hengepupper. Jeg må si jeg lengtet etter dem!

Novembervinden blåste altfor piskende surt til å løfte vesla ut av den varme kupeen, og jeg sto derfor krokbøyd, halvveis innefor, halvveis utenfor Toyotaen vår mens jeg sendte jeg misunnelige tanker til stolte Zulukvinner som med intrikat hodepynt og pupper ned til navelen prydet sidene i National Geographics da jeg vokste opp.  (Første gang bladet trykket en barbrystet dame var faktisk i 1896, og skapte, ikke overraskende, stor ståhei i en tid da kvinner ennå ikke hadde stemmerett i størsteparten av verden og dronning Victoria fortsatt satt på tronen.)

Mens de to eldste barna spurte om jeg ikke fikk roet ned lillesøster snart, fordi de a) fikk vondt i ørene og b) ville rekke hjem tidsnok til Newton på NRK Super ønsket jeg puppene mine var lange nok til at jeg kunne slengt en over fra førersetet. Tenk: Glad og mett baby uten at mor en gang trenger å ta av seg bilbeltet! Med realle halvmeterlange sokkepupper kunne jeg også spist varm middag med babyen trygt plassert i Trip Trapen ved siden av meg, -fremfor å bli avspist med halvkald, tørr spaghetti etter at vesla -og hele resten av familien- har fullført måltidet.

Denne trivelige kveldsstunden langs E18 fikk meg til å tenke på alle andre kroppslige forbedringer jeg håper evolusjonen vil bringe med seg.

Når det gjelder vesla er hun selvsagt –i likhet med alle babyer- hundre prosent perfekt. Men siden evolusjonen alt har gitt oss Galapagosfinker med 13 ulike nebb –perfekt tilpasset frøene de spiser, og de ulike værforholdene fuglene lever under, hadde det vært trivelig om våre tipptipptipptipp-ettellerannet hadde tilpasset seg ved å bli født med for eksempel selvklippende negler eller en bedre løsning på tanngarden. Når jeg ser inn i det fremdeles så helrosa smilet til min 6 måneder gamle datter husker jeg med gru hvordan hver nye, blinkende hvite, knivskarpe tann hos de to eldste i snitt representerte minst 5 netter uten søvn -og hver jeksel det dobbelte.

Likevel er det hos foreldrekroppen jeg ser størst potensiale for fremskrittet.

Her drømmer jeg om:

  • Selvgyngende knær. Istedenfor Pilatesballen vi slet ut da vi i månedsvis forsøkte å trøstebysse vårt førstefødte kolikkbarn. Denne gang har vi arvet en genial vugge som gynger på samme universelt beroligende opp og ned og frem og tilbake vis, men det hjelper akk så lite når jeg må på et møte og vesla har mageknip. Springfjær og perpetuum mobile i beina mottas med takk.
  • Hår som faller av når det blir lugget i, -og vokser ut igjen når den lille kloa slipper.
  • Brystvorter med samme funksjon.. Au!
  • Grøtavstøtende hud. Før øyeblikket tror jeg at jeg har Hipps «Mild grøt med grønnsaker» permanent klistret til minst 25 prosent av kroppsoverflaten.
  • Hjerne med splitscreen ala TV2 Nyhetskanalen som lar meg lese Aftenpostens kultursider i fred –eller enda bedre: sove- samtidig som jeg interessert og entusiastisk for fjerde gang hører 7-åringen lese høyt fra solteksten i norskleksa.

Og da har vi ikke begynt å snakke om barnefødsel en gang..

En ny ferdighet har imidlertid kroppen min plukket opp etter sist svangerskap. Sønnen min klemmer nå kinnet sitt entusiastisk inntil navelen min mens han utbryter:
– Åh, du har den mykeste, tjukkeste magen i hele verden, du mamma!
Glansnummeret mitt i disse dager å la barna finne diverse småleker –gjerne sånne livaktige bondegårdsfigurer i plast fra Schleich- og så la de vantro følge med på at jeg gjemmer hele eselet inni en fold i magen, bare for å insistere at jeg har spist den opp, og så la magen sprette den ut igjen mens de små ler så de rister. (Rekorden min er en krokodille).

Vedder på ”What’s your excuse”-mor ikke kan skryte på seg den!

Hvilke forbedringer eller superkrefter synes du hadde vært mest praktisk at evolusjonen ga oss?

22 Comments
  • Kristin

    12/11/2014 at 11:17 Svar

    Herlig! Selv mener jeg at det er underlig at det ikke vokser ut en ekstra arm i forbindelse med fødsel. Det hadde vært SÅ nyttig! Ev. en liten knagg på hoften til å feste søppelposer, ryggsekker, kakebokser og alt annet man skal ha med i barnehagen i.

    • Sofie

      12/11/2014 at 11:55 Svar

      Den ekstra armen har jeg også tenkt på. Det er nesten rart den ikke vokser ut i takt med at magen vokser. Hadde vært utrolig nyttig. Får du nok barn ender du opp som blekksprut med 8 armer, og det er jo ikke så dumt i noen tilfeller 😀

      Topp innlegg, Susanne!

      • Susanne

        12/11/2014 at 12:17 Svar

        Hahahahahaha! Ville blitt 5 armer på meg så langt det. Praktisk 😀

    • Susanne

      12/11/2014 at 12:17 Svar

      Ja, når kroppene vi har hatt i alle år plutselig kan gro fram et helt barn, ville da ikke en ekstra arm vært for mye forlangt 😉

      • Siri

        16/11/2014 at 11:16 Svar

        I går var jeg på Teknisk museum med to gutter som på kjemitorget laget seg hver sin badebombe, hver sin pakke med slim, hvert sitt reagensrør med speil. Dette måtte jeg bære, forsiktig, så ikke reagensrørene sprakk og det andre klinet rant, og dermed kunne jeg ikke oppbevare det i vesken min. Jeg måtte selvsagt også bære jakker og en brusflaske. Jo, det MÅ ha vært minst en ekstra arm der et sted.

  • Positivt For Deg

    12/11/2014 at 12:07 Svar

    Hihihi- for et herlig innlegg

    • Susanne

      12/11/2014 at 12:18 Svar

      Så hyggelig du synes det! En får god tid til å tenke når en står sånn og ammer i regnværet 😉

  • Maylen

    12/11/2014 at 13:08 Svar

    Tenk å kunne slenge puppen bort til babysengen om natten når den lille vil ha mat! DET hadde vært praktisk 😉

    • Susanne

      12/11/2014 at 16:47 Svar

      Ohlala! NOW we’re talking 😀 😀

  • Sara

    12/11/2014 at 13:27 Svar

    ja utrolig upraktisk at de hengepuppene kommer etter man er ferdig med å amme 😛 hihi

    • Susanne

      12/11/2014 at 16:48 Svar

      Haha, sant! Det burde jo defintivt vært omvendt!

  • Christine

    12/11/2014 at 14:56 Svar

    Fantastisk humor! Men selv om vi ikke normalt har pupper til knærne, føles det som om kvinnekroppen kan vrenges, vris og strekkes til de merkeligste stillinger og funksjoner! Må si at jeg selv har følt meg som Pluto når ekornene sitter i juletreet og kaster glasskulene ned!!!!! Den følelsen er velkjent og er blitt terpet ganske ofte de siste 5 årene! 😉 Og så er det dette med øyne i nakken! De har en tendens til å dukke opp stadig vekk , til og med under fotsålene kan de dukke opp! Så legger man sammen kvinnekroppen slik den fungerer så ser den altså ut som en blanding av en blekksprut med 0.5 meter hengepupper, stor rund mage som kan brukes til pute/hoppeball og har øynene til flue fordelt over hele kroppen! !!!!!

    • Susanne

      12/11/2014 at 16:48 Svar

      HAHAHAHAHAHAHAHA, det var litt av et bilde å få på netthinna 😀 😀 😀

  • Nanja

    12/11/2014 at 17:11 Svar

    Her kjente jeg meg godt igjen 🙂
    VIl bare anbefale natures sway, slyngevugge, med springfjær og karmholder. Man kan altså ta med seg slyngevuggen og ta den i bruk så lenge man har med seg karmbeslaget.(http://www.sneglehuset.com/product/det-originale-karmbeslag-til-slyngevuggen-109/)

  • Jona (mammalivet.blogg.no)

    13/11/2014 at 10:20 Svar

    hahah! Herlig! Etter jeg fikk tredjemann, kranglet storesøstrene om hvem som skulle få ligge med kinnet sitt på den myke magen. Strekkmerkene er lyn, og den myke, slappe huden var en perfekt kosepute i følge dem.

    Jeg skulle gjerne hatt et innebygd lasterom til nødsnacks, skift, våtservietter og kaffekoppen. Veske på skulderen og hundre bæreposer med stæsh er ikke så enkelt å manøvrere med tre unger, og en i magen 😛

  • Bente-Lill

    13/11/2014 at 11:19 Svar

    Så herlig innlegg! Hurra for kroppen og alle dens funksjoner 😉

  • Kristin

    13/11/2014 at 15:47 Svar

    Hva med ammeproblemer? Underlig at kroppen lager et fiks ferdig menneske, men at det er en masse potensielle hindringer for at det skal klare noe så elementært som å spise. Skulle tro evolusjonen hadde fikset det for lenge siden. Jeg smilte godt av krokodilletrikset!

  • Siri

    16/11/2014 at 11:17 Svar

    Da min halvannetåring satt ved siden av meg i sofaen og trakk til seg puppen, tenkte jeg at nå begynner vi å snakke nedtrapping her. Og at nå kan ikke puppene bli lengre.

  • Fru Jacobsen (@frujacobsenno)

    07/01/2015 at 21:46 Svar

    Haha 🙂 Så artig, kanskje det er det jeg skal bruke magen til 😉

  • Solbjørg

    19/04/2015 at 12:48 Svar

    Flott og morsomt innlegg! Jeg skulle ønske vi mødre fikk evnen til å avsky egentid, pusse tennene samtidig som barna og slokne momentant når de gjorde det. Da tipper jeg vi hadde hatt uthvilte mødre! Når det gjelder grøt er jeg av den hysteriske typen som sitter klar med klut og papir for å unngå spredning av dette klissete æsjet… Skulle egentlig ønske jeg var like avslappet som deg

  • Vera

    02/01/2016 at 22:54 Svar

    Jeg er ei jente på snart fire år, og min beskjed er: Slapp av, alt ordner seg. Dessuten trives jeg best med rot rundt meg, for da slapper alle litt mer av. Godt nytt år!

    Hilsen Veras Univers

  • This time we inherited a genius cradle, swinging on the same universal calming up and down and back and forth show.

Post a Comment