12 gode grunner til å feire kvinnedagen

Hvorfor trenger vi fortsatt kvinnedagen?

Hvert år, i begynnelsen av av mars, like sikkert som det faste snøfallet som kommer akkurat i det sola begynner å varme og håpet om vår var tent, dukker den faste debatten opp i aviskronikker og kommentarfelt.

Har ikke kvinnedagen utspilt sin rolle?

For å være ærlig skulle jeg gjerne sett at det var unødvendig med en kvinnedag. Få ting hadde gledet meg mer enn at vi ikke hadde noen grunn til å ha en egen dag for å samles om likestillingskamp. Jeg skulle mer enn gjerne tatt med meg mann og barn og gått i tog under parolen «Seieren er vår» og så pakket sammen både fanen og hele kvinnedagen for godt.

Skjermbilde 2016-03-06 21.22.04

Men vi er dessverre ikke der ennå, hverken i Norge eller i resten av verden. I årets 8.mars-tog i Oslo handler parolene blant annet om å trygge retten til abort og prevensjon internasjonalt, noe som er ekstra presserende i et år der Zikaviruset rammer gravide i konservative Sør Amerika ekstra hardt. Bedre rettigheter for transpersoner, styrking av likestillingsloven og bedre vern av kvinner på flukt. Det er nok av saker å jobbe for i året som kommer. Selv har jeg spesielt sans for den viktige og konstruktive parolen: «Havarikommisjon etter alle partnerdrap».

Kvinnedagen gir media en knagg (les: unnskyldning) til å skrive om alle likestillingsutfordringer vi fortsatt står ovenfor. Det er positivt i seg selv. Diskusjoner om paroler, gir samtidig oss alle en mulighet for å oppsummere og prioritere hvilke likestillingssaker vi synes er viktigst nå.

For å skjønne hvorfor kvinnedagen er viktig, er det derfor greit å minne seg selv på hva fokusert jobbing mot kjønnsdiskriminering og urettferdighet kan føre til. Særlig i Norge er det lett å ta likestillingen for gitt. Men rettigheter kommer ikke rekende på en fjøl. Likestilling har blitt og må fortsatt kjempes for bit for bit, dag for dag.

Youngstorget

Her har jeg derfor samlet noen av de mange seirene kvinner og menn, som jobber for en mer likestilt og rettferdig verden har oppnådd de siste ti årene:

1. I fjor innførte Gambia og Nigeria en lov mot kvinnelig kjønnslemlestelse. Den skadelige praksisen er nå forbudt i 20 afrikanske land, og det ser ut til at også flere land, deriblant Somalia kan følge etter. Sahra Mohammed Ali Samatar, den somaliske ministeren for kvinnesaker uttalte på en konferanse i august:
«Tiden er moden for at vi skal utrydde denne dårlige skikken og beskytte rettighetene til jenter og kvinner i landet vårt.»
(Hørte jeg noen si at det er unødvendig med en kvinnesaksminister? Ikke?)

2. I mars 2014 vant aktivister i Malawi kampen for å forby barneekteskap (eller: formalisert barnevoldtekt, som strengt tatt er et mer dekkende ord) Før loven kom ble halvparten av alle jenter I Malawi gift før de fylte 18 år.

3. Fram til i fjor kunne kvinner i Zimbabwe bli arrestert for å gå ut på kvelden, fordi de da kunne mistenkes for å være “sexarbeidere”. Den forhatte loven ble fjernet 27. mai 2015 av landets høyesterett etter at en gruppe kvinner sammen gikk til sak. Før loven ble fjernet ble opptil 153 kvinner arrestert på en eneste natt, i følge organisasjonen Zimbabwe Lawyers for Human Rights. Ingen menn ble arrestert for liknende forhold.

4. I 2005 beordret FNs menneskerettighetskomite Peru til betale erstatning for å ha nektet en da 17-år gammel jente tilgang på abort på medisinsk indikasjon. Fosteret jenta bar på hadde en nevralrørsdefekter som ble ansett som ikke forenlig med liv. Sykehussjefen nektet 17-åringen abort og hun ble derfor tvunget til å bære fram fosteret som døde fire dager etter fødselen. Dette er første gang FN har holdt noe land ansvarlig for at de ikke sørger for trygge, lovlige aborter, og første gang komiteen har slått fast at abort faktisk er en menneskerettighet. Kvinnen fikk utbetalt erstatningen i januar i år.

5. For ti år siden kunne knappe to land skryte av å ha mer enn 40 prosent kvinneandel i sin lovgivende forsamling. Ved årsskiftet var tallet oppe i 14, deriblant Mexico, Ecuador, Sverige, Sør Afrika, Namibia, Spania, Island og Finland. Det er en økning på 30 prosent på ett år.  Norge har riktignok ikke nådd opp ennå, men vi nærmer oss, både i Stortinget og i lokalpolitikken. Etter valget i fjor høst økte kvinneandelen i kommunestyrene i 192 kommuner, og er nå oppe i historisk høye 39 prosent.

6. For vi trenger ikke se så langt for å se fremgang på likestillingsfronten. Før 2006 var pappapermisjonen 5 uker. I 2009 ble den økt til 10 uker, og i 2013 var den oppe i 14 uker, før Erna Solbergs regjering reduserte den til 10 uker igjen i juli 2014. (Det førte også i praksis til at norske menn fikk mindre permisjonstid sammen med barna sine.) Forskning viser forøvrig at familier der far tar ut pappaperm har jevnere fordeling av husarbeidet mellom kjønnene. Og interessant nok ikke bare mellom mor og far, men også mellom sønnene og døtrene.

7. Januar 2006 kom også loven om at børsnoterte selskaper skal ha minst 40 prosent av begge kjønn i styrene. Loven er ingen quick fix, som ordner alt (Hei Statoil! Hei Telenor! Hei sjefredaktørgruppen i landets største mediehus!), men har likevel ført til en dobling i antall kvinnelige toppledere.

8. I 2006 kom også loven som sørger for at Forsvaret ikke lenger får utelate ett kjønn når de innkaller til sesjon. Samme år fikk også garden sin første kvinnelige oberstløytnant.

9. Tiltross for alt pratet om Gros ”Kvinneregjering” var det først i 2007 vi faktisk hadde en regjering der kvinner, ikke menn var i flertall. Den første kvinnelige finansminister kom i 2005, men dagens regjering er den første der både statsministeren og finansministeren er kvinner.

10. I 2010 fikk vi (omsider) et styrket vern for gravide på jobben. Den nye loven gjorde det forbudt å spørre om graviditet og familieplanlegging i jobbintervjuer. Det sterke vernet gjelder også menns uttak av foreldrepermisjon.

11. I 2012 ble Fellesforbundet og Norsk Industri enige i frontfagoppgjøret om å at fedre heretter skulle få to uker betalt permisjon ved fødsel. Fram til da hadde menn hatt rett på fri, men ubetalt.

12. Og for bare et par uker siden ble Toril Marie Øie utnevnt til Norges første kvinnelige høyesterettsjustitiarius. (Så skal jeg la debatten om hvorvidt hun burde bli spurt om kjærlighetsbrevene sine ligge…)

Skjermbilde 2016-03-06 21.28.37
Det er også andre lysglimt. I februar åpnet Paven for at prevensjon kunne være en mulighet for å unngå de ødeleggende konsekvensene av zikavirus-epidemien.

Samme uke ble det også klart at Labour i Irland vil be om folkeavstemning for å lette forbudet mot abort.

Og kanskje har verdens fortsatt mektigste land fått sin aller første kvinnelige president når vi samles igjen neste år?

Vi er langt fra i mål, men vi har jommen grunn til å feire det vi har oppnådd likevel!

Gratulerer med kvinnedagen på tirsdag!

Hvilke saker synes du er de viktigste på kvinnedagen i år? Og hvilken seier er du mest takknemmelig for?

4

Kryss kvinner inn!

Jeg husker så godt følelsen av å være med mamma inn i gymsalen på Strømsø ungdomsskole for å stemme. Tau, tjukkaser og høylytte rop var ryddet til side for stemmeavlukker, stille hvisking og riksløven tronende i midten.

Det morsomste var å få bli med mamma inn bak gardinen. Inne i avlukket krysset hun i vei på listene, kummulerte opp lærere hun kjente, kvinner og unge og flyttet over folk fra andre lister «Finn Kristian er sånn en fin fyr!» helt til hun følte seg tilfreds med at hun stemte på de hun hadde lyst til at skulle representere henne i kommunestyret eller på Stortinget.

(Av pappa fikk jeg aldri lov til å bli med inn i stemmeavlukket:
«Det er hemmelig valg i Norge», sa han, men så er han vokst opp med to autoritære diktaturer, så jeg kan ikke si jeg klandrer han for det.)

#kvinnerinn

Mamma har lært meg alt jeg kan. Fra å spise skogsbæryoghurt med skje til å kumulere ved valg.

Siden jeg var gammel nok til å stemme for første gang selv, ved kommunevalget i Drammen i 1999, har jeg stemt på en håndfull ulike partier, men jeg har tatt med meg tradisjonen til mamma med ivrig kryssing. Jeg har krysset inn alle med jentenavn, jeg har krysset inn folk på min egen alder, folk med tokulturell bakgrunn og andre jeg tror trenger å ha en stemme om demokratiet skal funke. Det har gjort at det å stemme ved valg føles mer personlig og ikke minst: gøy.

kryss kvinner inn valg #kvinnerinn

Den skal tidlig krøkes! Tradisjonen til mamma med å ta med meg barna når jeg stemmer, og med å krysse flittig på listene har jeg tatt med meg videre. Her er datteren min tre uker gammel, og med på kommunevalget i 2007.

For noen uker siden leste jeg en artikkel skrevet av seniorforsker Torild Skard som handlet om den begredelige kjønnsfordelingen blant de som bestemmer. 6 av 10 av de som står på sikker plass på listene til årets valg er menn. 80 prosent av norske ordførere er menn.

Jeg begynte å sjekke opp dette, og utviklingen har praktisk talt stått på stedet hvil. Kvinneandelen på listene har økt med én prosent siden 2007, og både i 2007 og 2011 endte valget med under 40 prosent kvinner i kommunestyrene.

Så er det slik at vi alle kan krysse på listene for å gi ekstrastemmer til de kandidatene vi mener bør inn, men de færreste benytter seg desverre av denne muligheten.
Flesteparten av de som bruker muligheten vi har til å krysse inn sine favoritter er nemlig politisk engasjerte menn og de ender i sum opp med å krysse inn enda flere menn.

Innsikt og kunnskap er noe begge kjønn har.

Innsikt og kunnskap er noe begge kjønn har.

Med andre ord: Hvis du ikke gir ekstra kryss på stemmeseddelen din gir du makta til de som faktisk gjør det.

Artikkelen jeg leste avsluttet med at utviklingen går så sakte at noen nesten burde laget en kampanje for å krysse flere kvinner inn ved årets valg.

Så da tenkte jeg:

Skal vi ikke bare gjøre det da?

Nå har jeg derfor i ledige stunder innimellom amming og barnehageinnkjøring og jobb sittet og lest meg opp og ringt rundt og laget en liten kampanje som rett og slett og slett heter #kvinnerinn

Alt du trenger å gjøre er å sette et kryss ved sidene av kvinnene som står oppført på stemmeseddelen din. Verre er det ikke!

Sett en kryss ved siden av kvinnene på lista du stemmer på til valget, og bidra til å utjevne den skjeve kjønnsfordelingen blant de som bestemmer!

Sett et kryss ved siden av kvinnene når du stemmer så bidrar du til å utjevne den skjeve kjønnsfordelingen blant de som bestemmer.

Flere ulike folk bringer flere ulike perspektiver med seg når viktig politikk skal bestemmes. Da teller hver stemme!

For å spre budskapet har flinkeste Jenny Jordahl sa ja til å lage illustrasjoner med slagord for kampanjen. Alle bildene finner du her og de er det fritt fram å dele på blogg, Instagram, Snapchat og Facebook!

Så derfor lurer jeg på: Har du lyst til å bli med og bidra?

#kvinnerinn, kryss kvinner inn, jenny jordahl

Ved årets valg kan du bidra til en jevnere kjønnsfordeling i politikken.

Slik kan du hjelpe:

  • Spre ordet ved å dele de fine bildene til Jenny på Facebook/Instagram/Snapchat eller send dem på mail til venner og kjente.
  • Har du en blogg kan du skrive et innlegg om #kvinnerinn. Send meg linken på susannekaluza(at)gmail.com så legger jeg link til innlegget ditt her!

Kvinner Inn – Grønne jenter 

«Det e ittno som kjæm ta sæ sjøl»

Sneglefart -MadDam

«Fortsett utviklinga for kvinner i same tempo (eit prosentpoeng kvart fjerde år), vil kvinner og menn vere likt representert i 2047.»

#kvinnerinn -Hjartesmil

«Ein kan ikkje vera det ein ikkje kan sjå.»

Kvinnemakt -En trussel mot menn? -Lammelårtanker

«Likestilling handler ikke om rosa bodyer, det handler mest av alt om hvilke valg vi tar i et større perspektiv – det handler om hvem vi krysser inn!»

Kryss kvinner inn – Donna Dahlen

«Kommunestyrene i landet vårt tar avgjørelser om alt fra sykehjem til barnehageplasser og kollektivtrafikk. Dette er saker som vedrører alle i samfunnet, kvinner som menn, og derfor bør de som leder kommunene våre speile befolkningen bedre.»

Kvinner Inn – Oslojenta

«Jeg er evig takknemmelig for alle de 845 som valgte å sette et kryss foran akkurat mitt navn på valgdagen.»

Kryss kvinner inn ved årets valg – Livet blant Dyrene

«Det er ikke dumt at menn er politikere (jeg liker jo mange av dem) Det som er dumt er når én gruppe har større makt enn det deres andel i befolkningen burde tilsi.»

Kryss kvinner inn -Jentevakta

«Et godt, demokratisk samfunn kan kun skapes ved at alle blir representert og at alle er med.»

#kvinnerinn -Champagne, food and love

«Om du uansett ikke vet mye om enkeltrepresentantene som står på lista du får i stemmelokalet, så kan du la deg hjelpe av statistikk: mer varierte styrer og grupper tar bedre beslutninger og fungerer bedre.»

#kvinnerinn -JannOrama

«Det er kombinasjonen av kvinner og menn som gjør oss sterke.»

#kvinnerinn -Stine Friis

«Vi trenger unge, gamle, fattig og rik, innvandrere og innfødte. Og vi trenger både menn og kvinner»

Fire nye år med gutteklubb .- Helga Eggebø

«7 av 10 i partias nominasjonskomitar er menn, og mesteparten er over 50 år.»

KUNs valgekstra 2015 – Lindis Sloan

Be a part of the solution

#kvinnerinn -Pia Skevik

«I dag dro mine to søstre og jeg til byen og forhåndstemte! Jeg krysset i vei som om det var bondesjakk.»

#kvinnerinn, kryss kvinner inn, jenny jordahl

Flere ulike stemmer gir flere ulike perspektiver når viktige avgjørelser skal tas.

  • Du kan også gjøre noe helt annet som ikke jeg har tenkt på: Skrive et leserinnlegg om hvorfor folk bør krysse inn mer mangfold og sende til lokalavisa eller printe ut bildene til Jenny og dele ut på gata eller noe annet du har lyst til. Hundre hoder tenker bedre enn ett!

I tillegg vil Kvinneguiden, der jeg er redaktør, kjøre ett intervju om dagen i måneden fram til valget med en dame som IKKE står øverst på valglistene, for å hjelpe til å vise frem hvor mange flotte, kloke, engasjerte damer som brenner for å gjøre en innsats for lokalsamfunnet sitt.

Også har jeg snakket med Sanitetskvinneforeningen som gjerne vil bli med på laget, og som har sagt de skal hjelpe til med å spre informasjonen til sine medlemmer.

Jeg håper du også har lyst til å bidra <3 Er du med?

#kvinnerinn, jenny jordahl, kryss kvinner inn

Sammen er vi sterke!

kvinnerinn_stemme

14

En hyllest til hengepupper på tur

Søndag kveld, da jeg nok en gang sto i regnværet i nødstopp-lomma inntil motorveien utenfor Drammen  og forsøkte å bende meg langt nok inn over passasjersetet til å amme en rødflammete, hikstende baby som for lengst burde ha sovnet i Maxi-Cosien sin kjente jeg at jeg fikk full forståelse for den evolusjonsmessige fordelen ved hengepupper. Jeg må si jeg lengtet etter dem!

Novembervinden blåste altfor piskende surt til å løfte vesla ut av den varme kupeen, og jeg sto derfor krokbøyd, halvveis innefor, halvveis utenfor Toyotaen vår mens jeg sendte jeg misunnelige tanker til stolte Zulukvinner som med intrikat hodepynt og pupper ned til navelen prydet sidene i National Geographics da jeg vokste opp.  (Første gang bladet trykket en barbrystet dame var faktisk i 1896, og skapte, ikke overraskende, stor ståhei i en tid da kvinner ennå ikke hadde stemmerett i størsteparten av verden og dronning Victoria fortsatt satt på tronen.)

Mens de to eldste barna spurte om jeg ikke fikk roet ned lillesøster snart, fordi de a) fikk vondt i ørene og b) ville rekke hjem tidsnok til Newton på NRK Super ønsket jeg puppene mine var lange nok til at jeg kunne slengt en over fra førersetet. Tenk: Glad og mett baby uten at mor en gang trenger å ta av seg bilbeltet! Med realle halvmeterlange sokkepupper kunne jeg også spist varm middag med babyen trygt plassert i Trip Trapen ved siden av meg, -fremfor å bli avspist med halvkald, tørr spaghetti etter at vesla -og hele resten av familien- har fullført måltidet.

Denne trivelige kveldsstunden langs E18 fikk meg til å tenke på alle andre kroppslige forbedringer jeg håper evolusjonen vil bringe med seg.

Når det gjelder vesla er hun selvsagt –i likhet med alle babyer- hundre prosent perfekt. Men siden evolusjonen alt har gitt oss Galapagosfinker med 13 ulike nebb –perfekt tilpasset frøene de spiser, og de ulike værforholdene fuglene lever under, hadde det vært trivelig om våre tipptipptipptipp-ettellerannet hadde tilpasset seg ved å bli født med for eksempel selvklippende negler eller en bedre løsning på tanngarden. Når jeg ser inn i det fremdeles så helrosa smilet til min 6 måneder gamle datter husker jeg med gru hvordan hver nye, blinkende hvite, knivskarpe tann hos de to eldste i snitt representerte minst 5 netter uten søvn -og hver jeksel det dobbelte.

Likevel er det hos foreldrekroppen jeg ser størst potensiale for fremskrittet.

Her drømmer jeg om:

  • Selvgyngende knær. Istedenfor Pilatesballen vi slet ut da vi i månedsvis forsøkte å trøstebysse vårt førstefødte kolikkbarn. Denne gang har vi arvet en genial vugge som gynger på samme universelt beroligende opp og ned og frem og tilbake vis, men det hjelper akk så lite når jeg må på et møte og vesla har mageknip. Springfjær og perpetuum mobile i beina mottas med takk.
  • Hår som faller av når det blir lugget i, -og vokser ut igjen når den lille kloa slipper.
  • Brystvorter med samme funksjon.. Au!
  • Grøtavstøtende hud. Før øyeblikket tror jeg at jeg har Hipps «Mild grøt med grønnsaker» permanent klistret til minst 25 prosent av kroppsoverflaten.
  • Hjerne med splitscreen ala TV2 Nyhetskanalen som lar meg lese Aftenpostens kultursider i fred –eller enda bedre: sove- samtidig som jeg interessert og entusiastisk for fjerde gang hører 7-åringen lese høyt fra solteksten i norskleksa.

Og da har vi ikke begynt å snakke om barnefødsel en gang..

En ny ferdighet har imidlertid kroppen min plukket opp etter sist svangerskap. Sønnen min klemmer nå kinnet sitt entusiastisk inntil navelen min mens han utbryter:
– Åh, du har den mykeste, tjukkeste magen i hele verden, du mamma!
Glansnummeret mitt i disse dager å la barna finne diverse småleker –gjerne sånne livaktige bondegårdsfigurer i plast fra Schleich- og så la de vantro følge med på at jeg gjemmer hele eselet inni en fold i magen, bare for å insistere at jeg har spist den opp, og så la magen sprette den ut igjen mens de små ler så de rister. (Rekorden min er en krokodille).

Vedder på ”What’s your excuse”-mor ikke kan skryte på seg den!

Hvilke forbedringer eller superkrefter synes du hadde vært mest praktisk at evolusjonen ga oss?

22

Min digitale rehab

I riktig gamle dager, sånn for 7 år siden da jeg ble mamma for første gang, fantes ingen smarttelefon. I stedet hadde jeg en hendig Nokiatelefon som jeg kunne ringe, SMSe og sende 19 kilobytes kornete bilder fra.

De endte sine dager som leketelefoner (uten batteri og SIM, vil ikke plage 113 unødig)

De gamle Nokiatelefonene våre har fått nytt liv i lekekassa til ungene (uten batteri og SIM, vil ikke plage 113 unødig)

Når datter nummer to ble født i år var iPhonen en integrert del av hverdagen min. Og det er ingen tvil om at det har vært nyttig. Fra telefonen min kan jeg nå betale regninger i nettbank, kjøpe trikkebillett, svare på beskjeder fra læreren, høre på Radioresepsjonen, komme meg til steder jeg aldri har vært før uten å gå meg vill (GPS-kart er virkelig en velsignelse for en med så grunnleggende mangel på stedssans som meg)- alt mens jeg venter på trikken eller vesla halvsover på puppen.

En annen bra ting ved å være forelder av iPhonetida er at den gamle sannheten om at man tar 2000 bilder av barn nummer en, 200 av barn nummer to og –eh- to av barn nummer tre, ikke slår til. Fordi jeg konstant går med et høykvalitetskamera i lomma knipser jeg stadig små hverdagsglimt av lillesøster som smiler til den spraglete ”Raffen” i babygymmen, sover i vugga, henger i meitaien eller ligger på et pledd og forsøker å rulle seg mot babyene til venner vi møter (jeg mistenker at hun aller helst vil putte dette spennende lille mennesket inn i den tannløse munnen sin og smatte på det, sånn hun gjør med alt annet hun synes er gøy.)

Men hvor lurt var det egentlig å la seg friste av det eplet?

Apple. Mmmm, I like! Foto: Wikimedia Commons

Likevel ser jeg i stadig større grad på iPhonen som en inntrenger i hverdagen. En ubuden gjest som dukker opp når jeg egentlig vil leke med ungene, mens jeg egentlig rydder av bordet, når jeg egentlig ser film med kjæresten min på fredagskvelden.

Jeg kommer på en ting jeg faktisk trenger å gjøre –som å spørre naboen om vi skal bestille container til årets dugnad i sameiet- men så ser jeg at venninna mi har sendt et bilde av en smilende tannløs baby, som krever et hyggelig svar, det er kommet tre nye mailer jeg leser kjapt gjennom, en kollega har delt en fristende artikkel på Facebook, på Instagram har søsteren min postet et bilde fra dykkerturen hun er på, VG har sendt et pushvarsel om bakterialarm på norsk kylling, -og jeg som har tenkt å ha kylling til middag..

Hva var det jeg egentlig skulle? Kjapt er tjue minutter rotet bort mens jeg egentlig bare gikk inn for å hente vann til barna jeg hadde hoppekonkurranse med ute på trampolina.

«Når i all verden ble det slik at vi måtte få med oss hver eneste lille bevegelse barna våre foretar seg?» spør Suzanne Aabel.

Suzanne Aabel har nylig skrevet en herlig, syrlig kommentar der hun argumenterer for at foreldre må slutte å ha dårlig samvittighet for sånt:

” Jeg lurer på om de som sender sure blikk til foreldre med nesa i telefonen har tenk på at de små gullungene ikke er særlig interessert i å bli beglodd og snakket til hele dagen. At uavhengig om vi glor på telefonen, iPaden eller TV`n din så gjør vi akkurat det samme som alle foreldre har gjort i alle år: vi tar oss en velfortjent pause fra de små narsissistene som krever vår fulle oppmerksomhet døgnet rundt.”

Og hun har et poeng. Vi trenger ikke banke oss selv opp for å ta oss en pause i ny og ne. For meg var det likevel omfanget jeg ville til livs. Det er noe ubevisst og tvangsmessig over dagens smarttelefonbruk. Ikke det spøtt bedre enn sånne uvaner «alle» skjønner er irrasjonelt, som å tvinne håret til det faller av, eller bite negler til det blør.

Som aktiv blogger og redaktør for foreldre.no med ansvar for brukerforum som BarniMagen og utvikling av relevante apper og digitale verktøy synes jeg nok det er mer moro enn snittet å følge med på nett. Samtidig som jeg omfavner fordelene vår digitale hverdag gir, må jeg erkjenne at tankeløs iPhonebruk også er blitt en tidstyv i det daglige.

Mens magen min i våres vokste seg stadig større vokste også irritasjonen min over hvor mye tid jeg brukte på iPhone, iPad og nett sammenliknet med ting jeg faktisk har lyst til å bruke tida på. Det var et paradoks at jeg følte jeg ikke hadde tid til å lese en god bok, samtidig som jeg surret vekk stadig flere kvelder fordi jeg gikk meg vill mellom Instagram, Ebay, VG Nett og Facebook.

Med en baby på vei hadde jeg lyst til å ta grep sånn at hennes første minne fra oppveksten ikke skulle bli det lysende eplet på baksiden av mammas iPad.

Så fristende..

Men det er jo så blankt og fristende!

I drøye tre måneder har jeg derfor deltatt i min egen, selvbestemte, digitale rehab. Jeg har ikke vært på Facebook, ikke på Twitter og generelt hatt telefonen skrudd av i en skuff så ofte som mulig. Det var ikke lett (faktisk var jeg overrasket over hvor seig den skjermuvanen min var blitt), men etter et par uker ble det en vanesak å være avlogget. Barseltida mi ble derfor fri for både blogg, iPhone-avbrytelser og sosiale medier, og du verden så mye ledig tid jeg fikk!

Slik gikk jeg til verks:
  • Jeg slettet apper. Aller først gikk jeg gjennom hva jeg brukte oftest på iPhonen, sammenliknet med hva jeg egentlig hadde lyst til å bruke tid på og endte med å slette både Facebook, Twitter og flere nettsider fra startskjermen på mobilen. Hvis jeg ikke klarte å motstå å sjekke Facebook måtte jeg derfor fysisk skrive inn hele nettadressen, mailadressen min og passordet mitt hver bidige gang. Dermed begrenset bruken seg selv.
  • Jeg flyttet apper jeg ville beholde til et mindre tilgjengelig sted på mobilen. Instagram synes jeg for eksempel er en hyggelig måte å holde kontakt med venner bosatt i utlandet på, og fordi jeg ikke følger så mange der skjer det ikke noe så ofte der, så jeg blir ikke fristet til å være innom så lenge. Jeg flyttet den likevel til en undermappe helt bakerst på mobilen så jeg ikke skulle bli fristet til å sjekke den ti ganger om dagen. Siden det er sjekking av likes/kommentarer som tar mest tid, bestemte meg også for at jeg skulle ha minst en måned der jeg ikke publiserte noe som helst selv.
  • Apropos fristelser. Pushvarsler er som å gå inn på Åpent Bakeri og sniffe kanelbollelukt når du forsøker å kutte ned på kaker, så jeg skrudde av alle pushvarsler, fra både nettaviser og apper for å unngå å bli fristet.
  • Jeg fant fram klokka mi. Og nei, ikke en tidlig betamodell av Apple Watch, men mitt helt ordinære armbåndsur, som har støvet ned i en skuff. Noe av det telefonen oftest brukes til er nettopp å sjekke hva klokka er, før jeg ser tre mail, og to varsler fra Facebook og blir sugd inn.
  • Jeg fortalte venner og familie om hva jeg holdt på med. Dette var et tips jeg plukket opp av venner som har sluttet å røyke (Takk Allen Carr!) Enten du skal slutte med sigg, Facebook, Instagram, vin, iPhone eller godteri forplikter det mer om du sier det til andre. For meg føltes det da flauere om jeg ikke skulle klare å holde meg unna.
  • Jeg skrudde av ringelyden. Hører jeg telefonen ringe eller en ny melding plinge inn er jeg altfor nysgjerrig til å la det gå stort mer enn fem minutter før jeg sjekker hverm det var og hva de ville. Samtidig er det langt mer effektivt å lese og svare på fem meldinger i en bolk på slutten av dagen, fremfor å ha konstante avbrytelser dagen gjennom.
  • Jeg lot mobilen ligge i en skuff. Det er lettere å bli fristet til å sjekke mobilen om jeg konstant går med den i lomma eller har den liggende fremme på stuebordet. Ute av øye, ute av sinn. Etter hvert begynte jeg (gisp)  å la den ligge igjen hjemme når jeg gikk ut. Hvis du er sammen med familien, -er det egentlig så mange telefoner som ikke tåler å vente et par timer?
Screenshot 2014-09-13 11.54.16

Toppen av ironi? Selvsagt er det kommet en app for å unnga å bruke apper.

  • Jeg sjekket hvordan andre hadde løst dette. En fyr hadde for eksempel gått til innkjøp av en slik god, gammeldags mobiletelfon som det bare går ann å ringe og sende meldinger med, og brukte utelukkende denne når han ikke var på jobb. Self Control er et annet godt triks, et hendig lite program som lar deg svarteliste nettsteder du velger selv for en gitt tidsperiode. Skal du skrive et viktig jobbdokument kan du for eksempel blokke de mest åpenbare tidstyvene for de neste seks timene, og så går det ikke an å få dem opp igjen før tida er ute, selv om du restarter maskinen eller sletter appen. I første omgang bestemte jeg meg likevel for å klare meg med den gratis, analoge versjonen: reell selvkontroll.
  • Jeg endret innstilling for mail. Regninger, invitasjoner til utdrikningslag, månedsplaner for barnehage er kjekt å få med seg, men jeg gikk inn på «Innstillinger, Mail, Hent Nye Data» og endret fra Push til Manuelt slik at telefonen bare hentet nye mail når jeg selv fysisk gikk inn og sjekket, fremfor at de tikket inn på skjermen min konstant.

Screenshot 2014-09-13 11.27.34

 

Screenshot 2014-09-13 10.41.48

  • Jeg bestemte meg for hvor ofte og når jeg ville være på nett og (forsøkte å ) holde meg til det, med faste tider for å sjekke mobilen.  Instagram og lesing av blogger var for eksempel en treat for de nettene jeg likevel lå våken og ammet en liten i søvn. Mens mail sjekket jeg i begynnelsen en gang om dagen -etter frokost-, etterhvert sjeldnere.

Noe av problemet for meg som sagt var at mens noe nettbruk utvilsomt er gøy, lærerikt, nyttig eller bare deilig avkobling, hadde det for meg så lett for å skli ut.

Den første uka syntes jeg det var overraskende vanskelig, og jeg følte meg som en røykeslutter. Irritabel, og full av dårlige unnskyldninger for hvorfor jeg måtte kunne ta meg et trekk ”bare denne gangen”

Det endte derfor opp med at jeg skulket mot disse punktene hele tida (”men jeg MÅ jo nesten kunne sjekke åpningstidene på apoteket/ønskelista til brudeparet/når den bursdagen startet/hvordan jeg kommer meg til Grefsen med trikken”) Mannen ristet lattermildt på hodet av meg. For jeg lurte jo bare meg selv.

Etterhvert ble jeg heldigvis vant til å skille mellom ting jeg måtte gjøre nå (”finne ut hvordan jeg må gå jeg om jeg skal komme meg hjem herfra”) og ting som fint kunne vente (sjekke tidagersvarselet på Yr).

Når det rykket i iPhonemuskelen og tommelen formelig klødde etter å sjekke kjapt hva folk hadde lagt ut på Facebook siden sist, husket jeg hvorfor jeg gjorde dette i utgangspunktet og strakk meg heller etter øverste bok i den tjukke bunken med bøker jeg hadde lengtet etter å lese.

Kindle teller ikke som skjerm, det er jo en bok, eller hva?

Kindle teller ikke som skjerm, eller?

Mest uvant var det å ikke rutinemessig dra opp telefonen for å ringe noen i det sekundet jeg gikk ut døra, eller flekke frem telefonen for å sjekke siste nytt hver gang jeg setter meg på trikken, men gjøre noe så kjedelig som å se meg rundt, la tankene flyte og gjenoppdage gleden ved å gjøre ingenting.

Etter hvert merket jeg at jo mindre jeg var på Facebook jo mindre interessant syntes jeg det var å stikke innom. Det var jo bare de samme statusoppdateringene, Instagrambildene, Buzzfeedartiklene og kattevideoene, og de gangene det faktisk skjedde noe spennende (en bekjent har forlovet seg! En kollega har fått ny jobb!) var det overraskende hyggelig å høre om det når jeg møtte vennene mine, fremfor at et hvert tilløp til samtale på cafe ble avhugget med:

– Ja, jeg så det på Facebook.

Alt i alt var jeg overrasket over hvor mye tid jeg fikk til rådighet når jeg ikke stadig ble distrahert av et pling fra telefonen. Bøker ble lest. Bilder ble limt inn i album. Puslespill ble puslet (uten at mamma smugleste Godt.no). Det hendte til og med jeg jeg satte meg ned i sofaen og så på Barne TV med barna på fanget, fremfor å benytte tida til litt etterlengtet skjermtid selv. Når du har en 7-åring skal du jommen ikke undervurdere verdien av å kunne forskjellen på Bloom og Tekna og Leila i Winx.

Alt i alt varte min digitale rehab i fire måneder. Det var helt herlig å få den pausen. For et par uker siden begynte de to eldste i barnehage og på skole og jeg begynte så smått å koble meg på den digitale verden igjen. Så lenge jeg er hjemme med baby har jeg bestemt meg for å begrense blogging til de sjeldne dagene datteren min sover timelang lur innendørs og vi ikke har andre planer. Samtidig er trilleturer med sovende barn ærlig talt et strålende tidspunkt for å avbestille den siste hovedboka fra Bokklubben eller lese en artikkel venninnen min har delt. Men jeg merker at suget etter å sjekke skjermen hele tiden har gitt seg. Fortryllelsen er brutt.

Så får jeg bare se om det går med min digitale rehab som det gikk med godteloven jeg hadde som barn, -der jeg satt med nesa ned i smågodtskåla igjen etter en uke.

Hvor ofte sjekker du telefonen i løpet av en dag? Synes du at du har kontroll på skjermbruken? Hva gjør du med telefon og andre digitale ting når du er sammen med barna? Og har du noen rutiner for at det ikke skal ta helt overhånd?

PS: Vil du ha epostnår jeg har fått skrevet et nytt innlegg, kan du skrive deg opp her.

20

Poetisk fotoprosjekt om barnløshet

Når du ligger på barselhotellet på Ullevål sykehus kan du fra de brede vinduene som går nesten fra vegg til vegg se rett bort på Nordre Gravlund. Mens jeg lå der inntil den lille datteren min, som lå inntullet i et helseteppe og smattet på ermet av den litt for store, utvaskede sykehusbodyen, kunne jeg ikke la være å føle        på en dyp og rå takknemmelighet.

Verdt både blod, svette og tårer.

Verdt både blod, svette og tårer.

De siste par årene har jeg gått med en nesten permanent angst for å se blod når jeg har vært på do. Fordi det ville bety nok et svangerskap som ikke skulle bli.

Etterhvert var usikkerheten det som gnagde mest. Ville det gå bedre neste gang? Om en måned? Aldri?

For meg gjaldt det «bare» sekundær infertilitet. Vi strevde «bare» i et par år. I retrospekt er det lett å se på sorgen og angsten som en parentes. I alle fall når jeg sitter med fasiten ved siden av meg. Jeg kjenner venner som har slitt i årevis og som fortsatt ikke har fått barnet de så gjerne ønsker seg. Det er vanskelig å snakke høyt om.

Derfor synes jeg dette fotoprosjektet til Kerry Payne var så sterkt og flott. Gjennom ett år har hun dokumentert den bokstavelig talt blodige kampen hun selv -og samtidig også kvinner til alle tider- har kjempet for å få barn.  Såre, melankolske bilder som viser lengselen etter å bli mor, og sorgen når det hver måned kommer en tydelig beskjed om at det ikke ble noe av denne gangen heller.

Screenshot 2014-09-01 18.07.25

Den sterke, men poetiske og vakre serien heter «The Children (I Never Had)», og du kan sjekke ut mer av arbeidet til den New York baserte Payne her. 

Fortalte du venner om det da dere prøvde å få barn? Hvorfor tror du infertilitet er så vanskelig å snakke åpent om?

The Children (I Never Had) from Kerry Payne on Vimeo.

 

 

 

27
IMG_2270

Og så var vi fem

Mens jeg skriver dette sover en liten jente i vugga ved siden av meg. Kinnene er frodige og bløte. Den runde, melkefulle magen hever og senker seg jevnt. Munnen er halvåpen, og beveger seg fortsatt rytmisk og smattende, som om hun ikke har fått med seg at jeg la henne forsiktig ned i vugga da hun var ferdig å spise.

Nå er det snart fire måneder siden jeg fikk holde min minste datter i armene for første gang på en operasjonssal på Ullevål sykehus (mer om det senere!), og det er fire måneder siden jeg skrev her på bloggen sist.

IMG_6419

Idyll! Trilletur med jentene mine!

Etter en i overkant hektisk vår med ny jobb, ny bokutgivelse og reservasjonsrettkamp samtidig med en stadig tyngre graviditet var det utrolig deilig å bare koble helt ut og fokusere på å bli kjent med dette lille, nye mennesket som endelig er en del av familien vår.

I sommer har jeg derfor lagt mobiltelefon og sosiale medier bort (mer om hvordan det gikk for seg en annen gang!), latt samfunnsdebatten seile sin egen sjø og ligget i gresset med vesla og latt meg fascinere av hvor stas hun synes det er å se bladene bevege seg i treet over oss. Jeg har latt hybelkaniner leve trygt og brukt late morgener til å ligge i senga og lese krim fra Tudortiden på Kindlen min ved siden av en småknirkende, småsovende bylt. Jeg har kjent på hvor digg det er at bekkenløsningen omsider har gitt seg (det tok fire lange uker etter fødselen før jeg kunne gå stort mer enn 50 meter igjen..) så vi kan trille turer til Sognsvann sammen i høstsola, og over at den store magen endelig er borte (kremt. hvertfall to tredeler) så jeg kan ha hoppekonkurranse på trampolina med barna igjen.

Og ikke minst har jeg forsøkt å finne ut hvordan vi skal løse små og store utfordringer i hverdagen nå som vi er blitt en høylytt, vidunderlig og kaotisk gjeng på fem.

IMG_6413

Men hvor lenge var Adam i paradis? Det folk vanligvis ikke viser er at med nyfødt baby blir det gjerne spisepause hvert femte minutt..

Samtidig begynner dagene å få såpass rytme at jeg de siste ukene har merket skrivekløen presse seg på.

I nattetimene når huset er stille og jeg ligger i halvmørket og ammer vesla har det begynte å poppe opp ideer til nye blogginnlegg om foreldreliv og trebarnsliv, om politikk og nyheter, om fødsel og graviditet, om gode bøker, nyttige apper eller bare ting som engasjerer, inspirerer eller provoserer meg.

Og ikke minst har jeg savnet dere! Jeg har gledet meg til å høre deres tanker og meninger om ting jeg underer meg over igjen, og har savnet å kunne diskutere og bli klokere av deres innspill og tanker. Med andre ord: Om det er noe dere lurer på eller har lyst til at jeg skal skrive om fremover, så for all del: rop ut!

Nå ser jeg imidlertid at det rører seg under det hvite helseteppet, så begynner å bli på tide å avrunde for denne gang før jeg får høylytt beskjed om det (tålmodighet er av en eller anenn mystisk grunn ikke den sterkeste siden til noen av barna mine) Lover å skrive igjen snart!

Men aller først, den nye sjefen i Kaluzafamilien, -hun her:

IMG_2270

<3

PS: Oppmerksomme lesere har kanskje fått med seg at bloggen ikke ser helt ut som den pleier om dagen. Det er fordi jeg driver og oppgraderer den og flytter den over til et eget domene fra det gamle som lå hos Nettavisen. I den forbindelse forsvant blant annet alle bilder (aargh!) og epostadressene (enda mer argh!) til alle dere som følger bloggen.  Vil du være sikker på å få epost når nye innlegg er ute lønner det seg derfor å skrive seg opp her.

31
Snart i mål!

Ikke farvel, men på gjensyn

Å skrive blogg er kjempegøy. Jeg liker å bryne tankene og refleksjonene mine på erfaringene og kunnskapen deres, jeg liker å heve stemmen for saker jeg tror på, jeg liker bli kjent med nye lesere, jeg liker å dele morsomme eller tankevekkende ting jeg kommer over med andre jeg tenker kan ha glede av det samme.

Samtidig vet jeg ikke hvordan det vil bli å bli å få en nyfødt baby i hus igjen og bli trebarnsmor, men dette vet jeg: Jeg ønsker ikke å tilbringe den første tida sammen med barnet mitt sittende bak en mac.

Jeg vet er at jeg har lyst til å bruke så mye tid jeg kan denne forsommeren på å klemme myke kinn, kose med tjukke bollelår, snuse på melkeluktende babypust og ikke tenke på noe annet enn neste amming eller neste lur.

Snart i mål!

Snart i mål!

Planen er å legge telefon og laptop i en skuff og (forsøke etter beste evne å) ikke få altfor skrivekløe over politiske utspill eller ting jeg leser i avisene eller ting jeg lurer på, men bare senke skuldrene, senke pulsen og bli kjent med det nye lille mennesket jeg har brukt så mange måneder på å lengte etter.

Hvor lenge denne selvpålagte pausen vil vare vet jeg ikke. Det kommer ann på hvordan fødselen går og hvordan formen er og hvordan det går med den lille (og, la oss være ærlige her: hvor streng jeg klarer å være med meg selv)

Så gleder jeg meg til å fortsette å dele tanker og erfaringer og diskutere med dere når hodet og kroppen er klare for å forlate babybobla igjen.

Vil du få epost når jeg poster nye innlegg kan du skrive deg på her (-det kan forøvrig være lurt å skrive seg på selv om du har gjort det en gang før, for samtlige abonnenter ble autoslettet ved siste oppdatering av bloggdesignen), og vil du følge meg på Instagram -der jeg sikkert kommer til å dele litt raske snapshots fra trilleturer og babyliv i blant kan du gjøre det her.

21
Screenshot 2014-04-25 09.30.21

Seier’n er vår!!

HURRA!!

Nå er jeg så glad at jeg nesten måtte gråte en liten skvett (får skylde på svangerskapshormonene, her jeg vagger rundt i tredje trimester).

Om du ikke har fått med deg morgenens pressekonferanse, så har altså regjeringen snudd!! Seier’n er vår!!!!

Screenshot 2014-04-25 09.30.21

Og med «vår» så mener jeg her alle som har engasjert seg i denne kampen: Hver bidige som tok seg bryet med å skrive epost til stortingspolitikerne og si ifra hva dere mente om å la fastlegen praktisere henvisningsnekt overfor kvinner som ber om deres hjelp, alle modige kvinner som har fortalt hvordan det oppleves å bli avvist av legen sin, alle som har delt oppfordringer om å engasjere seg på bloggen sin, Facebookveggen sin, på Twitter på Instagrammen sin, hver eneste en som har skrevet leserbrev til riks-og lokalaviser, som har argumentert på middagsselskaper, som har trukket ut i gatene for å protestere eller som har sendt høringssvar til regjeringen eller presset på på annet vis.

Sammen er vi sterke!

IMG_6737_1024

Aller mest glad blir jeg for å se at hjelper å si ifra. Jeg har alltid lært at du skal si ifra når du ser noe du synes er urettferdig, og for alle skriveriene om hvor giddalaus og uengasjert vår generasjon er så varmer det å se at også vi reiser oss når viktige rettigheter står på spill. Og at selv helt vanlige folk kan få politikerne til å lytte.

IMG_8398

Arbeiderpartiet, SV og Venstre har vært krystallklare i denne saken hele tida, samtidig er det på sin plass å gi honnør til Hareide for at han har vært villig til å se på nye løsninger når så mange –både vanlige folk og organisasjoner- har kommet med innspill, og ikke minst til helseministeren selv for at han ikke har latt det gå prestisje i saken, men vært modig nok til å snu i tide.

Så er jeg spent på hva slags nytt forslag Høie og Hareide nå vil legge fram. Dagrun Eriksen sier  «pasientrettighetene og en samvittighetsfrihet» skal ivaretas, samtidig som helseministeren sier at «- Det blir ikke innført noen reservasjonsrett», så hva konkret de legger i dette skal bli spennende å høre.

For vi skal vel ikke slippe dem av syne nå, eller hva? 

 

23
Screenshot 2014-04-25 09.30.21

Seier'n er vår!!

HURRA!!

Nå er jeg så glad at jeg nesten måtte gråte en liten skvett (får skylde på svangerskapshormonene, her jeg vagger rundt i tredje trimester).

Om du ikke har fått med deg morgenens pressekonferanse, så har altså regjeringen snudd!! Seier’n er vår!!!!

Screenshot 2014-04-25 09.30.21

Og med «vår» så mener jeg her alle som har engasjert seg i denne kampen: Hver bidige som tok seg bryet med å skrive epost til stortingspolitikerne og si ifra hva dere mente om å la fastlegen praktisere henvisningsnekt overfor kvinner som ber om deres hjelp, alle modige kvinner som har fortalt hvordan det oppleves å bli avvist av legen sin, alle som har delt oppfordringer om å engasjere seg på bloggen sin, Facebookveggen sin, på Twitter på Instagrammen sin, hver eneste en som har skrevet leserbrev til riks-og lokalaviser, som har argumentert på middagsselskaper, som har trukket ut i gatene for å protestere eller som har sendt høringssvar til regjeringen eller presset på på annet vis.

Sammen er vi sterke!

IMG_6737_1024

Aller mest glad blir jeg for å se at hjelper å si ifra. Jeg har alltid lært at du skal si ifra når du ser noe du synes er urettferdig, og for alle skriveriene om hvor giddalaus og uengasjert vår generasjon er så varmer det å se at også vi reiser oss når viktige rettigheter står på spill. Og at selv helt vanlige folk kan få politikerne til å lytte.

IMG_8398

Arbeiderpartiet, SV og Venstre har vært krystallklare i denne saken hele tida, samtidig er det på sin plass å gi honnør til Hareide for at han har vært villig til å se på nye løsninger når så mange –både vanlige folk og organisasjoner- har kommet med innspill, og ikke minst til helseministeren selv for at han ikke har latt det gå prestisje i saken, men vært modig nok til å snu i tide.

Så er jeg spent på hva slags nytt forslag Høie og Hareide nå vil legge fram. Dagrun Eriksen sier  «pasientrettighetene og en samvittighetsfrihet» skal ivaretas, samtidig som helseministeren sier at «- Det blir ikke innført noen reservasjonsrett», så hva konkret de legger i dette skal bli spennende å høre.

For vi skal vel ikke slippe dem av syne nå, eller hva? 

 

23
e19e6dd2e3d8fad887c579bd81db5c5ace13de66a3eb2fd1b9c1b88d

Nyttige bøker om å få søsken

«Gleder du deg til å bli storebror?»
«Så heldig du er som skal få en lillebror eller lillesøster!»
«Skal du bli storesøster? Så gøy!»

Hørt det før?

Sannheten er jo en annen. Etter at den første spenningen over den nye babyen har lagt seg – er det slett ikke  «gøy» å plutselig skulle dele huset sitt og familien sin med en baby. Særlig ikke med en baby som hverken kan bli med ut og huske eller sykle eller bygge lego, som når den ikke sover krever størsteparten av mammas oppmerksomhet fordi hun må amme og som til og med bestemor og bestefar plutselig skal sitte og dikke og dulle med når de er på besøk.

Småsøsken. Dritgøy.

Småsøsken. Dritgøy.

Selvsagt er søsken en fantastisk langsiktig gave, men det første året er det veldig lite lek og moro og veldig mye bæsjing og grining og «vent litt», «vær forsiktig» og «nei, jeg kan ikke lese bok for deg nå, jeg må bade lillebror».

Derfor har jeg alltid vært opptatt av å forsøke å realitetsorientere barna med tanke på hvor «gøy» det skal bli å få et lite søsken inn i familien.

Da jeg gikk gravid med lillebror snakket vi masse med datteren vår om at babyer bare klarer 5 ting:

  1. Sove
  2. Gråte
  3. Spise
  4. Bæsje
  5. og kose

Og at det egentlig er ganske kjedelig å være baby, fordi alt annet storesøster kan -som å sitte, stå, gå, løpe, hoppe, snakke, klatre, synge, danse og spise lørdagsgodt- må babyen lære seg etterhvert.

hill-eric-tassen-far-en-soster

I tillegg lånte jeg omtrent alle bøker som fantes på Deichmanske om det å få søsken. Her var det mye crap, og endel veldig bra. Det jeg ikke synes var så bra var bøker som «Tassen får en søster», der lillesøster kommer hjem fra sykehuset og -vips- er klar for å bli med Tassen ut og leke med. Ikke et særlig fruktbart nivå å legge forventningene på..

Noen bøker har vi imidlertid lest igjen og igjen. Her er mine favoritter:

IMG_9020

Emma og Lillebror er rett nok skrevet for en generasjon siden, men den er fortsatt en av de aller beste bøkene jeg har kommet over om tematikken. Siden det i klassisk «Emma og Thomas» -stil er lite tekst på hver side funker denne fint for barn fra 1-4 år, som jo er nettopp de som i størst grad opplever problematikken på kroppen.

IMG_9024

Boka viser fint både hva storesøsken kan bidra med (vaske babyen, kose med den), men også sjalusi og følelsen av at babyen «stjeler» mamma. Emma vil helst gi bort lillebror til en annen dame, -eller bli babyen igjen selv så hun kan få mamma for seg selv.

IMG_9022

En litt mindre pedagogisk bok om å få søsken er «I magen bor en baby». Boka inviterer den vordende storebror eller storesøster til å fantasere rundt hvordan det er å være babyen i magen. Denne er også super for de minste. Klaffene gjør at den holder på interessen, og de morsomme, tullete bildene gjør dette til en slager hos lillebror, som ofte refererer til denne boka når vi spiser: «Nå seiler babyen på en brødskivebåt, Mamma!»
bilde«Verdens fineste bjørnunger» har litt mer tekst og passer derfor bedre for de litt eldre barna, fra sånn 3-8 år. Dette er en liten søtsuppe av en fortelling om bjørnemamma som forsøker å forklare de tre barna sine hvorfor de alle er «verdens fineste unger».

IMG_9016

Forklaringen er like enkel som den er genial: «Du er den fineste første bjørnungen», søsteren din er «den fineste andre bjørungen» og broren din er «den fineste tredje bjørnungen». Selv om du ikke har grå pels. Selv om du ikke er gutt. IMG_9015

Sist men ikke minst har vi utallige ganger lest Jeg vil også ha et søsken av Astrid Lindgren. Boka handler om Peter som er misunnelig på de andre barna i gata som har sine egne småsøsken de kan trille rundt. Men når hans egen lillesøster Lena blir født blir foreldrene helt forgapt i henne (riktignok akkurat like forgapt i henne som de var i Peter da han var baby), og Peter blir sint og føler seg utenfor. IMG_9037

Han finner på mest mulig bøll mens mamma ammer babyen (høres kjent ut?) og skulle ønske han kunne byttet henne bort med en trehjulssykkel.
IMG_9038
Men så blir Lena eldre og morsom å leke med, og hva skjer da? Mamma får en ny liten baby i magen.
Boka viser på ypperlig vis hvordan det at foreldre bruker så masse tid på babyen er en del av livets sirkel, og ikke handler om «forskjellsbehandling». Og så er jeg stor fan av hvordan Lindgren tar barnas følelser på alvor.

De gamle er fortsatt eldst! Skulle jeg bare kjøpt én bok om å få søsken ville jeg valgt denne.

Har du tips til noen barnebøker som forklarer dette med babyer og småsøsken på en ok måte? Hva er dine favoritter, og hvilke burde jeg styre unna?

PS: Vil du (fortsette å) få mailvarsler når jeg poster et nytt innlegg? Da skriver du inn mailadressen din her. Etter at jeg byttet design på bloggen ble (argh) nemlig absolutt alle epostadressene til dere som abonnerer slettet. Så supert om du skriver inn på nytt om du vil fortsette å følge bloggen:-)

IMG_9041

12