Hvor tidlig er det greit å reise fra barna?

Noe av det fine med å få muligheten til å få flere barn, er sjansen til å få justert bastante oppfatninger en måtte ha lagd seg om hvordan det «er» å være gravid , hvordan man får barn til å sove (for funket en metode på ett barn funker det vel på alle, eller hva? #yeahright) eller hva «gode foreldre» gjør eller ikke gjør.

Aftenposten hadde denne uka en sak der professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund kaller det «tøv» at foreldre ikke kan reise fra spebarna sine. 
Tidligere har barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen advart mødre mot å reise på langhelg uten barna før de små er minst to år. 

bilde

Da jeg var gravid med mitt første barn slukte jeg, som dere vet, alt som fantes av bøker. Alt annet jeg hadde prøvd meg på i livet hadde  hatt en fasit. En rett måte å gjøre det på, og en gal. Jeg var fast bestemt på at dette mammagreiene: Det skulle jeg gjøre riktig. Og i en av de ørten bøkene i spebarnspsykologihylla på Deichmanske fant jeg en tommelfingerregel jeg festet meg ved:

«Primæromsorgsgivere kan være borte fra barnet i en time per måned gammel det er.»

Dvs en arbeidsdag når barnet er 7-8 måneder, en hel natt når de er rundet året, og en helg, tja når barnet er sånn 2-3 år, som Gerhardsen også antyder.

Halvt tysk som jeg er liker jeg regler, og denne var enkel å forstå og forholde seg til. Første gang datteren min sov én natt uten oss var derfor i bryllupet til min venninne Cecilie, da vesla var rundt 10 måneder, -og da ble mormor og Opa med på bryllupsfesten i Kongsvinger slik at det faktisk kun ble 10-11 timer hun var borte -fra 19 på kvelden til 06 på morgenen og ikke et helt døgn.

IMG_0878

Snille mamma og pappa ble med på sommerbryllup fordi jeg var redd for å være for lenge borte fra babyjenta mi..

Så kom barn nummer to. Regler som hadde vært veldig bastante før («Alt som faller på gulvet skal steriliseres før barnet får tygge på det igjen») ble med ett sett med mer pragmatiske briller («Litt hybelkaniner til frokost er sikkert bra for immunforsvaret!!») Bestevenninnen min fikk barn omtrent samtidig og jeg så at det finnes mange ulike måter å være en god mamma på.

For hvis det hadde fantes én bastant regel for når foreldre kunne reise fra barna sine hadde det vel også bare fantes en måte å være en familie på?

Mens mine barn ikke har besteforeldre i samme by, og derfor ser de maks tre, fire ganger i måneden, hadde Hildegunn en mormor bosatt 5 minutter unna henne, som var innom stort sett daglig. Svigerforeldrene i nabobyen så hun hvertfall et par ganger i uka.

Mens mine barns besteforeldre var i full jobb på den tida, jobbet bestemødrene til gudsønnen min redusert og hadde plenty med tid til å passe, kose og trille barnebarnet i hverdagen.

Med andre ord: Opplever barnet at det blir forlatt av primæromsorgsgiverne om det er sammen med en bestemor som har elsket og passet på det daglig fra det ble født? Jeg tviler.

DSC02852

Hvem var primæromsorgsgiver sa du?

Det er åpenbart en forskjell på slike situasjoner og på å bli passet av besteforeldre f.eks bosatt på den andre siden av landet -eller som da jeg vokste opp: I et annet land-, som trass gode intensjoner rett og slett ikke har hatt fysisk mulighet til å treffe barnet mer enn en gang eller to før de skal være alene sammen.

Andre ting spiller også inn. Blir barnet ammet er det mer avhengig av mor enn om ammingen trøbler seg til og barnet helt fra det er bittelite blir vant til at det kan bli mett også uten at mamma er innen synsvidde. Et barn som går i barnehagen vil være mer vant til konseptet «mamma og pappa kommer alltid og henter meg igjen» enn et barn som har vært hjemme med mor eller far eller livet.

Med andre ord: Jeg tenker Elisabeth Gerhardsen har rett i at det er lurt å tenke gjennom hvor viktig foreldre er for barna i de første årene, men at man som med alle ting som har med mennesker å gjøre må bruke skjønn. Det finnes ikke én mal som passer for alle.

Hva tenker du? Hvor gammel var ditt barn første gang du turte å reise fra det? 

0

Noen ganger har jeg lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom».

Se for deg at du er mann. Du kaster opp flere ganger om dagen. Går du på jobb? Hører du noen si «oppkast er ingen sykdom»?

Se for deg at du er mann. Du har så vondt i ryggen at du må gå med krykker. Går du på en jobb der du må stå hele dagen? Eller en der du må sitte i en kontorstol? Hører du noen si «å ha så sterke smerter når du beveger deg at du må gå med krykker er ingen sykdom?

Gravid i uke 33 med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Gravid med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Eller hører du på legen som sier arbeidet bør trappes ned slik at tida i en avgrenset periode heller kan veksles mellom  bassengtrening eller annen lett aktivitet som styrker musklene og lemper på smerten og restitusjon, -noe som kan gjøre at tilstanden faktisk går over og ikke blir en kronisk sykdom du må slite med i årevis?

Se for deg at du er mann. Du blør neseblod hver dag i tre måneder/du har så sterk migrene at du ser ordene svømme foran øynene dine på dataskjermen/du er så trøtt at du kollapser i seng hver dag du kommer hjem fra jobb og må sove fra 17-7 for å ha krefter nok til neste arbeidsdag.

Er det noen som mistenkeliggjør deg om legen din da vurderer formen din dithen at du i en avgrenset periode bør fokusere mindre på jobb og mer på helsa? Selvsagt ikke.

Som kvinne har jeg hatt alle disse plagene når jeg har gått gravid med mine to -snart tre- barn. Samtlige seks svangerskap har vært forskjellig, -jeg har heldigvis ikke hatt alle plagene samtidig – og jeg kunne på ingen måte dratt noen slutninger av hvordan det «er» for kvinner flest å være gravid, basert på ett av dem.

Screenshot 2014-02-04 09.08.45

Hver bidige graviditet er det likevel noen som drar opp «gravide sykemelder seg for lett»-debatten, noe som er med på å mistenkliggjøre samtlige gravide som ikke makter å stå i 100 prosents jobb i samtlige tre trimestre. I dag er VG som har spadd opp et debattinnlegg fra en direktør og en arbeidsgiverforeningssjef som har satt sinnene i kok i Danmark med utsagn som

«Før bet man i seg kvalmen eller gikk på jobb med verkende bekken»

I min forrige graviditet var det Kristin Clemet som atter dro «da jeg var ung var det iiiingen sykemeldte gravide»-kortet med uttalelse som: 

» Da jeg selv gikk gravid var vi ikke nødvendigvis mer syke enn ellers. Nå ser vi at dette sykefraværet har økt veldig.»

Det burde være unødig å understreke at vi har langt flere fullt sysselsatte kvinner i dag, og at politikere med skrivebordsjobber i liberale miljøer kanskje heller ikke så hele virkeligheten for de tusenvis av sykepleiere/butikkansatte der ute, som ikke bare kan ta seg en dag hjemmekontor.

(Forøvrig økte heller ikke andelen sykemeldte gravide mer enn andelen sykemeldte generelt da Clemet kom med uttalelelsene sine, men det er jo mye mer gøy og tabloid å fremstille gravide som spesielt late)

Screenshot 2014-02-04 09.44.43
Selv satt jeg med krykkene ved siden av meg og følte hvordan hun nok en gang ga meg klump i magen, for å levere neste ukes 40 prosent sykemelding til sjefen på jobben jeg elsket og veldig veldig mye heller ville være på enn å tilbringe formiddagen på Vestkantbadet sammen med ti, femten andre damer med sterke bekkensmerter. Det mest deprimerende av alt? Samtlige unntatt tre var ikke gravide lenger en gang, men slet med kroniske smerter seks måneder, ett år, tre år etter fødsel.

bilde

Jeg heter Susanne. Og jeg har vært sykemeldt i graviditeten.

La meg først få understreke hovedproblemet med setningen: Det er aldri gravide som «sykemelder seg», det er legen som etter en medisinsk vurdering skriver ut en sykemelding fordi de etter en helhetsvurdering mener det er det beste for helsa for mor og barn.

Jeg har de siste månedene flere ganger ligget i fosterstilling i sofaen med en bøtte ved siden av meg og hatt lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom». Jeg tviler ikke på at det finnes kvinner som har enkle svangerskap. Hurra! Fantastisk for dem! Men utsagn av den typen er bare med på å skape et inntrykk av at det er noe svaklig med de av oss som får så mye plager at legen vurderer en sykemelding, hel eller delvis, som nødvendig for å ivarta helsa til mor og den spirende liv. Et inntrykk av at det er de sterke som klarer full jobb og graviditet, mens det er de late som «sykemelder seg». Svangerskap er i seg selv naturligvis ikke noe helseproblem, men endel av symptomene det ofte fører med seg -som kvalme/smerter/migrene/trangen til å sove 14 timer om dagen- er.

De første tre månedene av denne graviditeten var jeg kvalm 24 timer i døgnet. Noen dager, -som dagen jeg dro på Aschehoug for å presentere Mammarådet for markedsavdelingen sammen med de andre av vårens forfattere – var jeg så kvalm at jeg hadde synsforstyrrelser fra jeg våknet og til klokka var 16. Jeg dro likevel på Aschehoug og holdt innlegget mitt. Så sendte redaktøren meg hjem i en drosje, fordi ansiktsfargen min var like levende som et A4-ark. Etter et kveldsmøte på NRK måtte jeg sitte med hodet mellom beina i en halvtime. Kroppen min taklet rett og slett veldig dårlig å måtte være våken til klokka 23, når jeg vanligvis pleide å legge meg rundt barne TV.

salt

Førstetrimesterfrokost.


I VG artikkelen kommer det fram at det i den høye andelen sykemeldte gravide ikke er skilt mellom 100 prosents sykemeldte og de som er sykemeldt f.eks 20 prosent. Er det virkelig så rart at det å bære rundt på noe som føles som kanonkule gjør at endel kvinner må trappe ned arbeidstida noen prosent? Det er heller ikke til å komme bort fra at det er lettere å kombinere full jobb og graviditet når du ikke har barn fra før og kan gå hjem og trene eller legge deg på sofaen etter endt arbeidsdag fremfor å vagge videre til skole og barnehage, kle på og vaske, bysse og leke, trøste og bære.

Nå er formen bedre og jeg er i hundre prosents jobb. Og det er her jeg mener de danske debattantene har et poeng.  For fremfor å mistenkliggjøre kvinnene som følger legens råd, er det langt mer fruktbart å se på hvordan arbeidsgiverne møter gravide kvinner.

Andre dagen min i ny jobb lå en brosjyre og ventet på meg på jobben: 

«Kjære deg som er gravid i Egmont Hjemmet Mortensen». Deretter fulgte en gratulasjon over graviditeten, og en  invitasjon til tre trekantsamtaler i løpet av svangerskapet der min nærmeste leder, en jordmor og jeg skulle snakke sammen med tema: «Hva kan vi som bedrift gjøre for å tilrettelegge for deg i arbeidsdagen». Er det hormonelt å si at jeg ble rørt?

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

For det er ofte ikke så mye som skal til. Da jeg jobbet som nyhetsjournalist og i første trimester gjespet meg gjennom kveldsvakter som minimum varte til midnatt, og gjerne til to og ett på natta ga sjefen min (som tilfeldigvis hadde gravid kone samtidig og dermed var over gjennomsnittet oppdatert på gravides ve og vel!) med lov til å slippe turnus til formen bedret seg. Andre ganger har det hjulpet med hjemmekontordager, kortere arbeidsdager eller mulighet for fysioterapi i arbeidstida.

«Hva skal til for at du greier å jobbe?» er et langt bedre utgangspunkt for å senke sykefraværet hos gravide enn å slenge ut at «svangerskap er ingen sykdom».

For det er slett ikke alle som har like stor forståelse for at det faktisk krever litt å vokse fram et helt menneske inni magen, -og at arbeidsgiver har mye å tjene på å være litt fleksible og tilrettelegge slik arbeidsmiljøloven faktisk pålegger dem. Jeg har i mine tidligere graviditeter både blitt møtt med stor velvilje på arbeidsplassen når jeg i perioder har trengt alt fra 0 til 20 til 100 prosents sykemelding, og med kommentarer av typen:

«Journalister som ikke klarer å stå i full jobb når de er gravide får pokker heller søke permisjon fra stillingen sin og ta seg jobb i resepsjonen»

Svangerskap er ikke -og bør ikke være- noen konkurranse om hvem som er tøff nok til å jobbe 100 prosent og gå Birken når de er 8 måneder på vei. Hvordan kroppen reagerer på graviditet -eller annen sykdom for den saks skyld– dreier seg 10 prosent om et godt utgangspunkt og 90 prosent om flaks.

Screenshot 2014-02-04 10.21.21

Om jeg kommer til å klare å stå i jobb 100 prosent fram til termin denne gang? Jeg vet ikke. Jeg håper det.

Når jeg kommer hjem fra jobb på kvelden er jeg for sliten til å trene, slik de danske direktørene mener jeg må gjøre, men jeg går med flate sko, tar museskritt når jeg går og forsøker å unngå å sitte med bena i kors slik at bekkensmertene ikke skal bli verre.  Foreløpig har jeg både en jobb og en sjef som gjør det mulig å kombinere en tøff graviditet med en spennende jobb. Men den dagen legen min sier jeg må trappe ned for å bevare helsa mi eller helsa til barnet i magen min, kommer jeg til å gjøre det. Forhåpentligvis uten at uttalelser som dem i dagens VG skal gi meg dårlig samvittighet.

Har du vært sykemeldt i svangerskapet? Hvordan synes du arbeidsplassen din taklet graviditeten? Og er du enig med de danske sjefene i at flere gravide nå bør «bite i seg kvalmen» og «verkende bekken» og komme seg på jobb?

124

Noen ganger har jeg lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier "svangerskap er ingen sykdom".

Se for deg at du er mann. Du kaster opp flere ganger om dagen. Går du på jobb? Hører du noen si «oppkast er ingen sykdom»?

Se for deg at du er mann. Du har så vondt i ryggen at du må gå med krykker. Går du på en jobb der du må stå hele dagen? Eller en der du må sitte i en kontorstol? Hører du noen si «å ha så sterke smerter når du beveger deg at du må gå med krykker er ingen sykdom?

Gravid i uke 33 med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Gravid med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Eller hører du på legen som sier arbeidet bør trappes ned slik at tida i en avgrenset periode heller kan veksles mellom  bassengtrening eller annen lett aktivitet som styrker musklene og lemper på smerten og restitusjon, -noe som kan gjøre at tilstanden faktisk går over og ikke blir en kronisk sykdom du må slite med i årevis?

Se for deg at du er mann. Du blør neseblod hver dag i tre måneder/du har så sterk migrene at du ser ordene svømme foran øynene dine på dataskjermen/du er så trøtt at du kollapser i seng hver dag du kommer hjem fra jobb og må sove fra 17-7 for å ha krefter nok til neste arbeidsdag.

Er det noen som mistenkeliggjør deg om legen din da vurderer formen din dithen at du i en avgrenset periode bør fokusere mindre på jobb og mer på helsa? Selvsagt ikke.

Som kvinne har jeg hatt alle disse plagene når jeg har gått gravid med mine to -snart tre- barn. Samtlige seks svangerskap har vært forskjellig, -jeg har heldigvis ikke hatt alle plagene samtidig – og jeg kunne på ingen måte dratt noen slutninger av hvordan det «er» for kvinner flest å være gravid, basert på ett av dem.

Screenshot 2014-02-04 09.08.45

Hver bidige graviditet er det likevel noen som drar opp «gravide sykemelder seg for lett»-debatten, noe som er med på å mistenkliggjøre samtlige gravide som ikke makter å stå i 100 prosents jobb i samtlige tre trimestre. I dag er VG som har spadd opp et debattinnlegg fra en direktør og en arbeidsgiverforeningssjef som har satt sinnene i kok i Danmark med utsagn som

«Før bet man i seg kvalmen eller gikk på jobb med verkende bekken»

I min forrige graviditet var det Kristin Clemet som atter dro «da jeg var ung var det iiiingen sykemeldte gravide»-kortet med uttalelse som: 

» Da jeg selv gikk gravid var vi ikke nødvendigvis mer syke enn ellers. Nå ser vi at dette sykefraværet har økt veldig.»

Det burde være unødig å understreke at vi har langt flere fullt sysselsatte kvinner i dag, og at politikere med skrivebordsjobber i liberale miljøer kanskje heller ikke så hele virkeligheten for de tusenvis av sykepleiere/butikkansatte der ute, som ikke bare kan ta seg en dag hjemmekontor.

(Forøvrig økte heller ikke andelen sykemeldte gravide mer enn andelen sykemeldte generelt da Clemet kom med uttalelelsene sine, men det er jo mye mer gøy og tabloid å fremstille gravide som spesielt late)

Screenshot 2014-02-04 09.44.43
Selv satt jeg med krykkene ved siden av meg og følte hvordan hun nok en gang ga meg klump i magen, for å levere neste ukes 40 prosent sykemelding til sjefen på jobben jeg elsket og veldig veldig mye heller ville være på enn å tilbringe formiddagen på Vestkantbadet sammen med ti, femten andre damer med sterke bekkensmerter. Det mest deprimerende av alt? Samtlige unntatt tre var ikke gravide lenger en gang, men slet med kroniske smerter seks måneder, ett år, tre år etter fødsel.

bilde

Jeg heter Susanne. Og jeg har vært sykemeldt i graviditeten.

La meg først få understreke hovedproblemet med setningen: Det er aldri gravide som «sykemelder seg», det er legen som etter en medisinsk vurdering skriver ut en sykemelding fordi de etter en helhetsvurdering mener det er det beste for helsa for mor og barn.

Jeg har de siste månedene flere ganger ligget i fosterstilling i sofaen med en bøtte ved siden av meg og hatt lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom». Jeg tviler ikke på at det finnes kvinner som har enkle svangerskap. Hurra! Fantastisk for dem! Men utsagn av den typen er bare med på å skape et inntrykk av at det er noe svaklig med de av oss som får så mye plager at legen vurderer en sykemelding, hel eller delvis, som nødvendig for å ivarta helsa til mor og den spirende liv. Et inntrykk av at det er de sterke som klarer full jobb og graviditet, mens det er de late som «sykemelder seg». Svangerskap er i seg selv naturligvis ikke noe helseproblem, men endel av symptomene det ofte fører med seg -som kvalme/smerter/migrene/trangen til å sove 14 timer om dagen- er.

De første tre månedene av denne graviditeten var jeg kvalm 24 timer i døgnet. Noen dager, -som dagen jeg dro på Aschehoug for å presentere Mammarådet for markedsavdelingen sammen med de andre av vårens forfattere – var jeg så kvalm at jeg hadde synsforstyrrelser fra jeg våknet og til klokka var 16. Jeg dro likevel på Aschehoug og holdt innlegget mitt. Så sendte redaktøren meg hjem i en drosje, fordi ansiktsfargen min var like levende som et A4-ark. Etter et kveldsmøte på NRK måtte jeg sitte med hodet mellom beina i en halvtime. Kroppen min taklet rett og slett veldig dårlig å måtte være våken til klokka 23, når jeg vanligvis pleide å legge meg rundt barne TV.

salt

Førstetrimesterfrokost.


I VG artikkelen kommer det fram at det i den høye andelen sykemeldte gravide ikke er skilt mellom 100 prosents sykemeldte og de som er sykemeldt f.eks 20 prosent. Er det virkelig så rart at det å bære rundt på noe som føles som kanonkule gjør at endel kvinner må trappe ned arbeidstida noen prosent? Det er heller ikke til å komme bort fra at det er lettere å kombinere full jobb og graviditet når du ikke har barn fra før og kan gå hjem og trene eller legge deg på sofaen etter endt arbeidsdag fremfor å vagge videre til skole og barnehage, kle på og vaske, bysse og leke, trøste og bære.

Nå er formen bedre og jeg er i hundre prosents jobb. Og det er her jeg mener de danske debattantene har et poeng.  For fremfor å mistenkliggjøre kvinnene som følger legens råd, er det langt mer fruktbart å se på hvordan arbeidsgiverne møter gravide kvinner.

Andre dagen min i ny jobb lå en brosjyre og ventet på meg på jobben: 

«Kjære deg som er gravid i Egmont Hjemmet Mortensen». Deretter fulgte en gratulasjon over graviditeten, og en  invitasjon til tre trekantsamtaler i løpet av svangerskapet der min nærmeste leder, en jordmor og jeg skulle snakke sammen med tema: «Hva kan vi som bedrift gjøre for å tilrettelegge for deg i arbeidsdagen». Er det hormonelt å si at jeg ble rørt?

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

For det er ofte ikke så mye som skal til. Da jeg jobbet som nyhetsjournalist og i første trimester gjespet meg gjennom kveldsvakter som minimum varte til midnatt, og gjerne til to og ett på natta ga sjefen min (som tilfeldigvis hadde gravid kone samtidig og dermed var over gjennomsnittet oppdatert på gravides ve og vel!) med lov til å slippe turnus til formen bedret seg. Andre ganger har det hjulpet med hjemmekontordager, kortere arbeidsdager eller mulighet for fysioterapi i arbeidstida.

«Hva skal til for at du greier å jobbe?» er et langt bedre utgangspunkt for å senke sykefraværet hos gravide enn å slenge ut at «svangerskap er ingen sykdom».

For det er slett ikke alle som har like stor forståelse for at det faktisk krever litt å vokse fram et helt menneske inni magen, -og at arbeidsgiver har mye å tjene på å være litt fleksible og tilrettelegge slik arbeidsmiljøloven faktisk pålegger dem. Jeg har i mine tidligere graviditeter både blitt møtt med stor velvilje på arbeidsplassen når jeg i perioder har trengt alt fra 0 til 20 til 100 prosents sykemelding, og med kommentarer av typen:

«Journalister som ikke klarer å stå i full jobb når de er gravide får pokker heller søke permisjon fra stillingen sin og ta seg jobb i resepsjonen»

Svangerskap er ikke -og bør ikke være- noen konkurranse om hvem som er tøff nok til å jobbe 100 prosent og gå Birken når de er 8 måneder på vei. Hvordan kroppen reagerer på graviditet -eller annen sykdom for den saks skyld– dreier seg 10 prosent om et godt utgangspunkt og 90 prosent om flaks.

Screenshot 2014-02-04 10.21.21

Om jeg kommer til å klare å stå i jobb 100 prosent fram til termin denne gang? Jeg vet ikke. Jeg håper det.

Når jeg kommer hjem fra jobb på kvelden er jeg for sliten til å trene, slik de danske direktørene mener jeg må gjøre, men jeg går med flate sko, tar museskritt når jeg går og forsøker å unngå å sitte med bena i kors slik at bekkensmertene ikke skal bli verre.  Foreløpig har jeg både en jobb og en sjef som gjør det mulig å kombinere en tøff graviditet med en spennende jobb. Men den dagen legen min sier jeg må trappe ned for å bevare helsa mi eller helsa til barnet i magen min, kommer jeg til å gjøre det. Forhåpentligvis uten at uttalelser som dem i dagens VG skal gi meg dårlig samvittighet.

Har du vært sykemeldt i svangerskapet? Hvordan synes du arbeidsplassen din taklet graviditeten? Og er du enig med de danske sjefene i at flere gravide nå bør «bite i seg kvalmen» og «verkende bekken» og komme seg på jobb?

0

Morsom gjenbruk av babymat-glass

Da jeg ble mor for første gang var jeg fast bestemt på at barna mine bare skulle få hjemmelaget mat. Ikke noe sånn industriprodusert babymatglass på dette kjøkkenet, nei! Så jeg dampet søtpoteter, brokkoli og røde linser (er så mye jern i vettu!) og laks i store kjeler, moste og frøs ned i isbitformer eller små tupperwarebokser.
Og neida, det var jo ikke sååå vanskelig, men du verden så mye lettere det var da jeg etter noen måneder med intensiv damping kastet inn håndkleet og kjøpte inn et par babymatglass å ha stående «bare sånn i tilfelle»

fiskeboller_6_md

Vik fra meg! Eller vent…!

Nummer to har så ledes lykkelig gaflet seg gjennom et tårn av ferdiglaget babymat. Rett nok pimpet jeg opp ferdigmaten -litt frosne erter tint i en fei hei, litt kikerter eller mais fra boks der, og kanskje har jeg en liten laksebit igjen fra middag jeg kan mose oppi? – men de røde linsene har han ikke sett snurten av. For å være ærlig var det ikke særlig mye av dem som passerte ned i magen til datteren min heller. (Kan ikke si jeg klandrer henne. Jeg hadde lest hvor viktig det var å gi barna rene smaker av en og en ingrediens i starten, men har du smakt pure laget utelukkende på røde linser? Ikke? Jeg kan bare si det er en grunn for det 😉 )

Glassene i seg selv er jo ganske fine, og det blir fort til at man kjører gjennom endel i løpet av en uke i den mest hektiske tida med stor baby. Så finnes det noe annet man kan gjøre enn å kaste de rett i glassøpla?

Selv fylte jeg glassene ganske enkelt med tørr ris og makroni, limte fast lokket og hadde dermed en helt gratis rangle. Det går fint ann å dekorere ranglene med farget ark eller klistremerker gjerne på innsiden, så de ikke lar seg pelle av med små fingre, men jeg syntes de funket helt topp som ryteminstrumenter som de var, og barna bruker de faktisk ennå når de lager «orkester», seks år etter at jeg lagde dem!

På den amerikanske bloggen The Life of Jennifer Dawn fant jeg en annen søt idè. Hun har gjenbrukt de gamle babymatglassene til et sted å oppbevare enslige knapper i. 

Knapper

 Glassene er også perfekte å oppbevare småting som binders, perler eller hårstrikker i. En annen nyttig gjenbruksvri  jeg kom over på Shelterness er å gi de avdankede babyglassene nytt liv i krydderhylla:
spice-storage-in-baby-food-jars-1

Sist, men ikke minst falt jeg for denne løsningen, der gamle glass blir nydelige bilderammer. Enkelt, men genialt!

extra-jars (1)Har du noen flere idéer eller tips til hvordan det går ann å gjenbruke gamle matglass, så del dem gjerne i kommentarfeltet! Jeg vet har hørt fra flere av dere at det har vært store vanskeligheter med å legge inn kommentarer på bloggen den siste uka, men jeg håper og tror det skal være fikset opp i nå!

Lagde du all barnematen selv til dine?

0

Ukas helgetips: Peppa gris og kokosboller

Er det noen flere enn meg som har barn som digger Peppa gris? I så fall er det bare å glede seg til helgen!
Gyldendal åpner nemlig dørene for de minste på lørdag og inviterer til gratis høytlesning av nettopp Peppa Gris. Det er skuespiller klokken 12:00 i Siri Ingul lese om den sjokkrosa barne TV helten.

Adressen er Universitetsgaten 16.

 

Ellers deler Per Olav Sølvberg også denne uka sitt aktivitetstips på Foreldre.no Denne gangen er det hjemmelagde kokosboller som står på menyen.

Selv skal vi på en barnebursdag på Sagene på lørdag, så da blir det garanter et stopp innom Den Lille Kokosbollefabrikken. Hohoho, glede seg!

Ønsker dere alle en strålende helg!

0

Blir man mindre entusiastisk for hver graviditet?

Jeg husker ennå den berusende følelsen av å skru om tenningen på bilen og kjøre alene ut på veien for første gang, etter at jeg hadde stått på førerprøven. Selv om det rett nok var mammas og pappas bil, og jeg bare kjørte mellom Åskollen og Åssiden i Drammen, følte jeg at mulighetene var endeløse. Verden lå for mine føtter!

Da jeg gikk over dørstokken til mitt aller første hjem var også gledesrusen enorm. Sammen med kjæresten min hadde jeg kjøpt et lite krypinn på 42 kvadrat rett over gata for Journalisthøyskolen i Oslo. VÅRT knøttlille kjøkken. VÅR balkong! VÅRT laminatgulv!

Jeg kan ikke si jeg får det samme lykkekicket 14 år senere, når jeg omsider kan skru på motoren etter å ha lempet to barn inn i hvert sitt barnesete, satt på Karsten og Petra på DVD-spilleren og skal kjøre på familiebesøk. Ei heller når jeg setter nøkkelen i døra etter en lang arbeidsdag, dumper regningene ned på benken og begynner arbeidet med å skyfle meg vei gjennom legoklossene for å komme fram til komfyren så jeg kan starte på dagens middag.

Gravid for første gang og stolt som en hane av minimagen min!

Jeg hadde forventet at graviditet skulle være på samme måte. En ting er at jeg svevde en meter over bakken, denne romjulsdagen i 2006 da jeg gikk gjennom slapset på vei hjem fra Volvat der legen hadde bekreftet at Joda, de tre gravditetstestene jeg tok hjemme var korrekte. Jeg skulle bli mor. Men dette var tross alt første gang. Ville magien begynne å falme når jeg fikk samme beskjed for andre, -eller tredje gang?

Graviditetene har definitivt vært annerledes. Første gang var jeg 25 år og visste absolutt ingenting om hva det innebar å gå gravid. Så jeg dykket ned i bøkene jeg fant på Deichmanske og leste meg opp på alt fra svangerskapskontroller til spebarnspsykologi, sjekket hva slags mat helsemyndighetene i Norge, England og USA sier det er trygt å spise (og fant dermed ut at: Hurra! Parmesan er trygt!)  og hang inne på forum som Barn i Magen og Tett Inntil for å finne ut hva som opptok andre gravide.

I tillegg var det helt utrolig fascinerende å se hvordan en kropp jeg hadde hatt hele livet forandre seg. Det var som å se en gammel hund du trodde du kjente reise seg opp på to bein og sjonglere enn ball på nesa. Magen min vokste og gjorde plass til den lille jenta som vokste fram inni meg, og puppene mine som alltid har vært på den beskjedne sida, ble store og melkefylte.

Kjære kroppen min, jeg visste ikke at du var i stand til dette her!

Omtrent halvveis begynte jeg å kjenne spark, noe som føltes enda mer absurd. Det er et menneske inni her! Jeg gikk ikke lei av å stirre på kulemagen og se hvordan sparkene innenfra fikk huden til å bule først her, så der.

Gravid for andre gang. Ikke akkurat så mye mindre stolt denne gang.

Da jeg tre år senere gikk gravid med sønnen vår var informasjonsbehovet godt dekket opp fra forrige gang. Siden jeg nå hadde en toåring å ta meg av, ble det ikke så mye tid til å ligge på sofaen og beundre spark og albuedult innenfra, -her var neser som måtte tørkes, nister som måtte smøres og legotårn som måtte bygges.

Magien var likevel ikke noe mindre. Bare annerledes. Nå visste jeg jo at det skulle komme ut en sånn kul person som den trallende toåringen som danset rundt meg, -og tanken på å få en til som henne var nok til å gi meg tårer i øynene.

Samtidig hadde jeg dårlig samvittighet. Jeg visste jo hvor altoppslukende en baby var når den ble født. Ville jeg klare å gi datteren min nok oppmerksomhet og kjærlighet når tida mi plutselig skulle deles på to? Den dårlige samvittigheten vekslet mellom å være mellom å synes synd på storesøster (som var lykkelig uvitende om for et massivt paradigmeskift hun i virkeligheten sto ovenfor når hun med ett måtte dele foreldre og rom med en til) og lillebror (for at jeg ikke sang for og dullet for og var like oppslukt av graviditeten med ham som jeg hadde vært med henne.)

Men lillebror ble født og det gikk opp for meg at det jeg hadde gitt datteren min var tidenes fineste gave.  Og at lillebror rett nok fikk mindre alenetid med mamma og pappa enn storesøster hadde fått, men han fikk da virkelig ikke noe mindre kos, nuss og lek med familien sin for det. Han hadde jo tidenes stolteste storesøster som hang rundt vippestolen hans og sang for ham og fortalte ham ting hun hadde lært i barnehagen og eventyr hun diktet opp selv.

Gravid med barn nummer tre. Ser sånn passe stolt ut, eller hva?

Spol fram til i dag. Jeg venter barn nummer tre, og nå skulle en jo tro det var begynt å gå sport i dette her. Jeje, et barn til, liksom. I know the drill. Men det som har slått meg er at jeg synes dette med graviditet blir mer og mer mirakuløst. Uansett hvor mange ganger jeg har gått gravid før klarer jeg ikke å se på det som noe annet enn vanvittig at jeg faktisk kan gro fram et helt nytt familiemedlem inni magen min.
De andre store milepælene i livet mitt er milepæler nettopp fordi de bare skjer én gang. Jeg kan ikke ha min første skoledag på Brandenga barneskole om igjen. Mannen min kan ikke gå ned på kne på kontoret mitt i Dagbladet, fiske opp en diamantring fra lomma og spørre om jeg vil gifte meg med ham en gang til. Jeg kan ikke oppleve den solfylte bryllupsdagen vår på ny.
Men å oppleve det absolutt fineste jeg har vært med på noensinne i livet mitt -fødselen til barna våre- det skal det altså være mulig å få oppleve en gang til?

Denne gang vet jeg jo også så altfor godt at det slett ikke er noen selvfølge å få bære fram et barn, så takknemligheten over å se magen vokse og kjenne daglige spark har definitivt fått en ekstra dimensjon nå.

Jeg titter bort på bror og søster som er i full gang med å klatre opp i vinduskarmen og hoppe ned i senga mens de fniser og ler. Etterpå setter datteren min seg til for å lese leseleksa si om Kari i Kautokeino høyt, mens lillebror lager bringebærsmootihie med pappaen sin. Tenk at den lille som dytter på meg fra innsiden av magen en gang skal bli så stor og selvstendig som disse to? At hun også skal lære seg å gå, snakke, hoppe, lese, fortelle vitser, gå på ski, trekke akebrettet sitt opp bakken selv og komme løpende mot meg for å gi meg våte kyss og rope: MAMMA! straks jeg setter foten innenfor døra. At jeg enda en gang skal få lagt en varm, våt, sprellende og naken nyfødt baby opp på brystet mitt, og siden få orkesterplass til å se dette lille mennesket oppdage verden for første gang.

Så blasert at jeg ikke ser magien i det håper jeg at jeg aldri vil bli.

Hva synes du var den største forskjellen mellom å gå gravid for første og andre (eller tredje og fjerde) gang? Synes du det var helt likt eller var det noe som var annerledes? I så fall: Hva?

2

Ukas helgetips: Ut i naturen

Lyst til å finne på noe hyggelig med barna ute i snøen i helgen, men usikker på hva? Da kan du tar turen til Frognerseteren Friluftssenter. Her arrangeres Markadagen på søndag fra klokka 11-15.

Ok, la oss innrømme det: Det er alltid moro å leke med ild. Foto: Olav Haaverstad/Fylkesmannens miljøvernavdeling.

Dette er et hyggelig opplegg enten du er friluftsvant Lars Monsen-style eller mer amatør -som meg. Om du eller barna er nybegynnere på ski blir det fritt utlån av utstyr, så selv de minste kan prøve seg på sin første lille langrensstur. Dere kan kjøre tur med hest og slede, eller hundespann. Hver time arrangeres det miniteater, og i tillegg er det masse andre morsomme konkurranser og aktiviteter på programmet. Alle aktiviteter er gratis.

Blir du kald servers det varm saft, kaffe, pinnebrød og brownieklementiner helt gratis. Du kan også kjøpe nygrillede elgburgere om du blir mer sulten, kjøpe kyllingpølser å grille selv på bål eller ta med din egen grillmat,- grillene står varme.

Friluftssenteret ligger i gangavstand fra Frognerseteren T-banestasjonen.

Bor du ikke i nærheten av Oslo kan du prøve deg på en morsom vinteraktivitet for de små. Som dere vet har jeg akkurat begynt i ny jobb som redaktør for Foreldre.no, og siden flere av dere etterlyste mer enkle aktivitetstips har jeg hanket inn flinkeste Per Olav Sølvberg fra Familiesirkus som hver fredag fremover skal dele idéer til enkle, morsomme ting familien kan finne på sammen. Denne uka har Per Olav laget fuglemat med barna sine.

Morro for unga. Og bikkja! Foto: Per Olav Sølvberg

Fremgangsmåte, med Per Olavs beste tips og triks finner du her. 

Nå blir det mette og glade småfuglmager! Foto: Per Olav Sølvberg

Hva er deres planer for helga? 

 PS: Jeg driver ennå og forsøker å bli kjent i jobben («Ehh…Hvor finner jeg blyantholder hen»?), men jeg har notert meg alle innspillene deres, og tar de på alvor.

Flere ba om mer aktuelle nyhetssaker, så denne uka har en av journalistene her intervjuet forsker Jon-Håkon Schultz som gir nyttige tips til hvordan vi kan snakke med barna om storbrannen i Lærdal. Andre ba om mer positivt ladede saker, så en annen journalist har skrevet to fine saker basert på en ny forskningsrapport om fosterhjem. (Fosterhjem ga meg et nytt liv og Fosterforeldre mer fornøyde enn før.)

Og så vil jeg gjerne ha inn mer humor.

Mitt siste tips for vinteraktiviteter denne helga, blir dermed å hente inspirasjon fra Solgry barnehage i Drøbak, som denne uka lot barna trekke i badetøy og kaste seg ut i snøen. Jeg vet hva datteren min kommer til å insistere på å gjøre om hun ser disse bildene i alle fall 🙂

Fristende? Foto: Solgry barnehage

Med andre ord: Fortsett å tips meg om hva dere vil ha mer av eller mindre av, så skal jeg forsøke å lage akkurat det foreldrenettstedet vi ønsker oss 🙂

0

Derfor er ikke Regjeringens forslag bra nok

De siste ukene har spørsmålet om fastleger skal få lov til å nekte å henvise kvinner som ønsker det til selvbestemt abort blusset opp igjen. I går møtte jeg KrFs helsepolitiske talsmann Olaug Bollestad til debatt på Radio Norge, og dagen før forklarte jeg til VG hva jeg tenker om helseministerens nye forslag for henvisningsnektende fastleger.

Kort oppsummert synes jeg det er fint at også Bent Høie ser vanviddet i at fastleger skal få lov til å nekte kvinnelige pasienter et av de tryggeste, hormonfrie prevensjonsmidlene som finnes. Før valget var Bent Høie også klar og tydelig på hvor han sto i spørsmålet om henvisning til abort:

 «Lovgiverne, Stortinget, har bestemt er at det er kvinnen — i blant: jenta — som selv har den fulle rett til å avgjøre om hun ønsker å avbryte et svangerskap slik eller ikke. Ikke fordi at lovgiverne mener at barnet er uten verdi før 12. uke, eller at dette er uproblematisk. Men fordi av alle alternativer, er det etter flertallets syn best at kvinnen selv til slutt avveier dette verdivalget.

Da er det en fastleges plikt og ansvar, dersom kvinnen ønsker dette, å gi henvisningen videre i helsetjenesten. Fastlegen er første møte kvinnen har med helsevesenet. Hun skal da få medisinsk veiledning, ikke bli møtt med en enkelt leges egne moralske oppfatninger. «

Nå vil Høie altså åpne for å la noen fastleger få reservere seg. Men i forsøket på å tekkes KrF uten å støte fra seg absolutt alle som stemte på ham, tar han en klar og tydelig regel og bytter den ut med et komplisert byråkrati, som slett ikke gagner pasientene.

Fram til nå har vi hatt én regel som har vært den samme for alle: Leger som jobber på sykehus kan reservere seg mot å utføre abortinngrep eller assistere ved et slikt inngrep, men de har ikke mulighet til å reservere seg mot å hjelpe pasienten før og etter inngrepet, skrive journal osv. Fastleger har ikke lov til å reservere seg mot å henvise kvinner til abort eller gi prevensjon. Punktum. For de som trenger å få det inn med teskje sendte Helsedepartementet ut et rundskriv i 2011, der de presiserer: 

«Når det gjelder fastleger, uavhengig av om de er selvstendig næringsdrivende eller ikke, er det ikke hjemmel for kommunen til å frita legen for oppgaver som er pålagt ved lov eller forskrift. Listeansvaret omfatter også ”henvisning til andre helsetjenester etter behov. Med andre ord, er det pasientens behov for henvisning som er styrende for fastlegen. Videre er det i fastlegeforskriften § 7 ikke gitt en adgang for partene, dvs. kommunen og fastlegen, til å fravike denne bestemmelsen. «

Den nye regelen blir en langt større jungel å orientere seg i. Hør bare her:

  • Fremover blir det opp til hver enkelt kommune å bestemme om fastlegene skal få reservere seg. Som vi fryktet da vi dro i gang kampanjen #minkropp i høst blir det altså slik at hjelpen du kan forvente å få fra fastlegen din blir avhengig av hvor du bor i landet. Med tanke på Aftenpostens avsløringer de siste dagene, om hvordan enkelte småkommuner har valgt å se gjennom fingrene med fastleger som nekter å sette inn spiral eller henvise til abort, er det ikke særlig betryggende. IPå enkelte plasser er det til og med kommuneoverlegen selv som nekter å sette inn spiral eller henvise til abort

  • Legene som reserverer seg skal opplyse pasientene om det, f.eks på MinFastlege. Men dette er å skyve ansvaret over på pasientene. For er det rimelig å forvente at 16-åringer eller 19-åringer for den saks skyld på forhånd setter seg inn i hva slags moralske kvaler fastlegen deres har eller ikke har? Det er da ingen av oss som planlegger å bli uønsket gravid? Et annet problem dukker opp for innvandrerkvinner og andre som er dårlige i norsk. Skal ikke alle, uavhengig av nasjonalitet, språkferdigheter og leseferdigheter kunne forvente å få samme hjelp hos fastlegen sin? 
  • Høie påpeker at jentene ikke «trenger» å møte fastlegen sin, men kan dra rett til sykehuset. Det funker sikkert bra for noen, men jo vanskeligere helsespørsmål vi grubler på, jo mer relevant er det å ha en grundig prat med en fastlege du kjenner og stoler på. Jentene som blir avvist av legen, skal så få en time hos en annen lege senest dagen etter. For oss som bor i Oslo eller andre store byer er kanskje ikke det noe stort problem, men på små steder kan det bety betydelig reisevei å komme til neste legekontor (og igjen blir det opp til hver kommune å avgjøre hvor lang reisevei som er «betydelig ulempe» for den gravide pasienten.) For ungjenter blir det dermed lett snakk om to dagers fravær fra skole fremfor én. I tillegg er det et vesentlig poeng at det vanligvis tar to uker å få en legetime, og den ikke-reserverende fastlegens akutt-timer da må brukes fordi den reserverende fastlegen ikke selv vil gi pasienten sin den hjelpen hun trenger.

Aftenposten melder i dag at lokalpolitikere fra Arbeiderpartiet, Venstre, SV pluss noen fra Senterpartiet og sannsynligvis også regjeringspartiet Høyre selv (flertallet her er jo egentlig mot reservasjonsretten , og lokalpolitikerne er ikke bunnet av regjeringspartienes avtale med Krf) nå vil jobbe aktivt for å få sine kommunestyrer til å si nei til å åpne for henvisningsnekt hos fastleger. Høie bekrefter til Aftenposten at det blir opp til hver enkelt kommune om de skal si ja eller nei til reservasjon, noe som altså vil gjøre at det fremover også blir viktig å sjekke hva  akkurat kommunen din (eller kommunen du vurderer å flytte til) mener om aborthenvisninger. Var det noen som sa «mindre byråkrati»?

Synes du Bent Høies forslag høres lurt ut?

0

Babyshower Blues

Selv om jeg med et barns entusiasme omfavner Halloween og andre «importerte» skikker som Valentinesdagen, har jeg lenge sett med skepsis på fenomenet med babyshowers. For meg føles det litt dobbelt opp: I Amerika tar man med gaver til babyen på babyshoweren, i Norge gjør vi det når vi kommer på barselbesøk. Når man har hatt en babyshower i Norge, tar man gjerne med gave til begge anledningene. Det er ikke alle i en vennegjeng som har like god råd, så babyshowers lett kan føre til et ekstra kommersielt press. Særlig når babyboomen først setter inn i vennegjengen.

Min tilbakeholdenhet kan også skyldes at jeg aldri har vært særlig glad i smørkremdruknede cupcakes 😉

Overraskelse! (Målet var egentlig at hun skulle skvette så mye at vannet gikk. Det hadde vært babyfesten sin det!

Samtidig er jeg svært stor fan av konseptet: «Gjøre-krus-på-folk-jeg-er-glad-i», så det siste året har jeg likevel trommet sammen til babyfester for mine gravide venninner. For det er mye kos som kan gjøres uten at det kosterskjorta eller krever alt for mye styr i forkant.

Vi har pleid å avtale med de nærmeste venninnene og så enten lokke den uvitende gravide hjem til en av oss, eller overraske henne hjemme en dag kjæreste har sørget for at hun ikke har noen planer. Så blåser vi opp et par ballonger om noen har det liggende etter siste barnebursdag, alle tar med seg hver sin matrett, vi roper «OVERRASKELSE!!!» -og that’s it. Vi spiser, skravler og skratter (sist hadde jeg også satt sammen en spilleliste med babyrelaterte sanger, -stor underholdning) og det blir alltid topp stemning, rett og slett fordi vi er sammen. Trenger man egentlig så mye mer enn det?

Har du vært i, -eller arrangert- en babyshower før? Hva gjorde dere da? Og hva synes du egentlig om dette amerikanske konseptet? 


 

0

Bra bloggdamer – snart klare for bok!

Som en del av dere vil huske spurte jeg i fjor vår om hva dere synes var utfordringene vi som er mammaer i dag står ovenfor. Det er jo masse med det å gå gravid og være mamma som er klin likt enten du gjør det nå eller for 100 år siden, men så er det i tillegg noen utfordringer som er spesifikke for hver generasjon, og det var de jeg gjerne ville utforske.

Responsen var overveldende. Over hundre bidrag fra engasjerte bloggere raste inn i innboksen min (i tillegg til at jeg typisk nok måtte overbevise noen om at «joda, du ER flink nok til å gi ut bok!») Jeg tilbrakte derfor sommeren med å lese meg gjennom en tjukk bunke gode, morsomme, sterke og rørende tekster. Deretter hadde jeg det ulidelig vanskelig arbeidet med å plukke ut bare 16 som kunne få plass i boka. Skulle ønske jeg kunne tatt med mange, mange fler, for dette var slett ingen enkel jobb!

Fremover tenker jeg å presentere noen av de flinke damene som har bidratt med tekst i boka her inne på bloggen, så dere kan bli litt bedre kjent med dem. Og kanskje finner du noen nye bloggfavoritter i samme slengen?
Førstemann ut er Stine Pedersen Kahlblom som driver den litt skrå og humoristiske bloggen Diaper Diva Diary.

 

Noe av det fine med Stine er at hun sprenger alle forsøk på å putte bloggere inn  i en boks. Hun er mamma til to, bosatt på Frogner, men som hun skriver på bloggen sin har familien «hverken Porsche eller nedbetalt lån». Stine er tidligere toppmodell, og har blant annet prydet coveret på Harpers Bazaar, -men hun er også utdannet statsviter og skriver like gjerne engasjert og sarkastisk om LO-lederen, og mangelen på likelønn og heltidsstillinger i helsesektoren, som hvordan det er å føde samtidig som man flytter inn i ny leilighet 10 dager før termin…

Stine er et frisk pust i den norske blogosfæren, og er ikke redd for å drive gjøn med seg selv og med forventningene om at alt skal være perfekt. Jeg er derfor kjempeglad for at hun takket ja til å bidra til «Mammarådet»!

Men utfordringene var ikke over selv om gode bidrag fra flinke folk begynte å falle på plass. For hvordan i all verden skulle den boka vår se ut??

Jeg har møtt mange flinke folk siden jeg begynte å jobbe fullt som 20-åring, men bare noen få jeg kan si grenser til ekte genier. En sånn er Jørgen Brynhildsvoll: en snill og smilende rødhåret gutt som ser ut som han kunne vært lillebroren min. Da jeg jobbet med ham i Magasinet var han cirka 20 år. Da redigerte han tekst, og var allerede mange ganger flinkere enn folk som var dobbelt så gamle. Nå har Jørgen bikket 24, og kapret drømmejobben som fast ansatt AD i Dagens Næringslivs prisvinnende fredagsmagasin D2 foran flere hundre andre søkere.

Og det beste av alt? Jørgen sa ja til å lage designen på boka vår! Woho!

Heldigvis lot også 142 år gamle Aschehoug-forlag seg overbevise om å satse på et ungt og ubeskrevet blad. Jørgen kom kjapt opp med idéen om å la boka omfavne blogguttrykket. Jeg likte tanken kjempegodt, fordi det gjorde det mulig å vise fram både bloggnavnene til alle bidragsyterne på coveret (under den klassiske «Bloggroll»), og litt om hva boka handler om (Under «Kategorier»)

Over ser du første skisse Jørgen sendte meg for å forklare idéen, og under ser du boka slik den ser ut når bare den siste finpussen gjenstår. Bildet tok fotograf Irene Sandved Lunde i hagen vår i sommer.
Jeg synes ubeskjedent her at den ble dritfint (eller, det må jo være greit å si, siden det er Jørgen som har laget hele greia, og jeg bare har sagt Jippi og hurra underveis!) Men langt viktigere:

Hva synes du? 

0