Kaluza2

3 gode apper for å roe ned i en hektisk hverdag – (og da jeg suttet på en rosin på Trygdekontoret på NRK)

Jeg forsøker hele tiden å lære barna mine å pushe sine egne grenser. Gjøre ting de egentlig synes er litt skummelt. Utfordre seg selv.

Screenshot 2014-03-04 11.02.01

«Slapp av. Dette er ikke noe skummelt i det hele tatt»

Men da Trygdekontoret på NRK1 ringte og ville ha meg med i studio sa jeg nei. En ting er debattprogrammer. De varer i 5 eller 10 minutter, min rolle er forhåndsavklart: å stå for ett bestemt syn og argumentere for det. Enkelt og greit. Men et førti minutters program sammen med strenge Thomas Seltzer, komiker Bård Tufte Johansen mfl?? Skummelt!

Men etter en mail og tre telefonsamtaler hadde den hyggelige Nadina i redaksjonen deres overbevist meg om at dette slett ikke ville bli skummelt, så da hoppet jeg i det.

Forrige uke var det opptak, og resultatet vises på NRK1 i kveld.

Onsdag klokka 22.20: "Hverdagsliv-spessial"

Onsdag klokka 22.20: «Hverdagsliv-spessial»

Tema for programmet er Hverdag, (eller «Hverdag-spessial» som det heter i Trygdekontoret-land) og der snakker jeg med blant annet Kjetil Østli (som skriver godt om å lengte ut i naturen fra hverdagen som trebarnspappa på bloggen Harvest) og Bård Tufte Johansen (som har standup showet «Mann 44» om hverdagslivet) om hverdagsliv, foreldreliv, hvorfor jeg ville lage Mammarådet-boka (den kan du forresten vinne et eksemplar av inne på  bloggen til DiaperDivaDiary nå!) og hvorfor foreldrerollen opptar meg nok til at jeg både har en blogg og takket ja til å bli redaktør for Foreldre.no, en hel en nettside vie til tematikken.

Et høydepunkt fra kveldens program: Thomas og redaksjonen har blant annet leid inn en skuespiller til å lese høyt fra bloggen min,- og fra kommentarfeltet. Jeg holdt på å le meg i hjel der jeg satt!

Et høydepunkt fra kveldens program: Thomas og redaksjonen har blant annet leid inn en skuespiller til å lese høyt fra bloggen min,- og fra kommentarfeltet. Jeg holdt på å le meg i hjel! Her dog fra et mer seriøst øyeblikk fra Kjetil Østli.

Men helt på slutten der kom det inn en dame som var mindfulness-ekspert og skulle lære oss alle å være mer tilstede i øyeblikket. Jeg er jo sånn som begynner å fnise inni meg når alle skal «ooohme» på en yogatime, så å få beskjed om at vi alle skulle sutte sakte på en rosin foran en sal full av publikum var litt utenfor min komfortsone kan du si.
Dog er jeg ikke fremmed for å jobbe for å slappe mer av og være mer tilstede i øyeblikket. For tiden vagger jeg rundt mellom jobb og barnehagehenting stor som en hval, og gjør mitt beste for å unngå å bli sykemeldt i svangerskapet. Så forrige uke tenkte jeg at jeg skulle bli flinkere til å roe ned litt og lastet ned fire, fem meditasjons og mindfulness-apper på telefonen.

Når du en dag befinner deg på Ullevål sykehus og skal trykke på en knapp for hver gang du kjenner liv i magen, er det kanskje et greit tegn på at det er på tide å roe ned litt?

Når du en dag befinner deg på Ullevål sykehus og skal trykke på en knapp for hver gang du kjenner liv i magen, er det kanskje et greit tegn på at det er på tide å roe ned litt?

På jobben min er det et kontor med en sofa og en dør som kan lukkes, så nå har jeg forsøkt å legge meg ned der midt på dagen et par ganger i uka (målet er hver dag, men realismen har slått inn!) og høre på en mindfullness-app i 7 eller 12 minutter.

Prøvde på Leos Lekeland da vi var der en helg og. Det å klatre og hoppe på trampoliner og skli ned bratte sklier er jo ikke helt tingen for en bekkenløst gravid, så jeg rigget meg til i en av stolene der og blokket ut kakafonien av mekanisk susing, voksenprat og barneskrål med en rolig stemme som oppfordret meg til å fokusere på pusten og hente meg inn. Litt new age? Kanskje, men absolutt verdt noen minutter av livet i en hektisk hverdag.

Etter å ha testet 5 av appene er dette mine 3 favoritter:

IMG_8517

Take A Break: Her kan du velge mellom work break (7 minutter) og stress relief (13 minutter) også kan du velge om du vil høre bare stemmen til hun som veileder deg gjennom destressingsøvelsen eller om du vil ha musikk eller naturlyder som havet eller trommende regn i bakgrunnen.
IMG_8518

Silva Meditations: Her kan du velge mellom ulike temaer, som Good Morning (13 minutter),  Energy Booster (9:30 minutter) og Good Night (Varer i ca 30 minutter og er digg om alle tankene flyr når du skal sove.)

IMG_8519

og Buddhify 2: Der du velger meditasjon/mindfullnessinstruksjoner basert på hvor du er og hva du gjør. Fant den når jeg var på utkikk etter en fin app jeg kunne bruke for å roe ned på trikken hjem fra jobb. Her har de forskjellige, korte programmer for eksempel når du er på reise, går rundt i byen, jobber på nettet, føler deg stressa, venter eller har en pause fra jobben.

Hvordan står det til hos dere? Er du flink til å finne rom til å hente deg inn i en hektisk hverdag? Hva gjør du får å få til det? 

9

Er det greit å gratulere venner med ny baby på Facebook?

Her om dagen ringte en journalist fra TV2 meg. De holdt på med en sak om det å dele babynyheter på Facebook, og ville høre hva jeg tenkte 

Scenarioet er kjent for de fleste av oss: En SMS tikker inn fra en venn eller et familiemedlem om at en baby er født. Hva gjør du? Er det greit å gratulere på Facebook, selv om foreldrene selv ikke har rukket å skrive noe der inne ennå?

Tv2 face2

Da datteren min ble født for seks og et halvt år siden var dette et fjernt scenario. Rett nok hadde jeg Facebook, men det var enn knøttsmått og da vi skulle fortelle at datteren vår var kommet ringte vi de nærmeste og sendte SMS til resten. Svarene tikket da også inn på SMS.

Da sønnen min ble født var Facebook mer utbredt. Da ga jeg beskjed til de som kom innom på barselbesøk at jeg ikke ville at de skulle poste bilder av babyen min på Facebook, noe storesøsteren min syntes var kjeeeeeedelig -stolt tante som hun var – men som var helt uproblematisk å få våre nærmeste til å respektere. Etter en drøy uke, da jeg var kommet vel hjem fra sykehuset, postet jeg et litt uskarpt stemningsbilde av sønnen min og meg på Facebook, og det var selvsagt kjempehyggelig å lese gratulasjonene som strømmet inn fra fjern og nær. (Innen da var Facebook blitt så stort at jeg forlengst var venner med folk jeg gikk i barnehage/barneskole/sjøspeider og kor med)

Tv2 face

For det er jo utrolig hyggelig med gratulasjoner. Og det er kjempehyggelig å være den som forteller en gledelig nyhet først. Men burde ikke det få være foreldrenes privilegium?

«Det er mange som har vært forferdet, skuffet og rett og slett lei seg, da de har blitt fratatt muligheten til å dele den fantastiske nyheten selv. Det er vel noe med det største og stolteste man kan oppleve i livet, også får man ikke dele nyheten selv? Jeg ser jo for meg at det de fleste ønsker, er å legge ut nyheten selv, når de er KLARE for det…» sier Tine Normann (25) til TV2.

Selv har jeg tenkt litt på hvordan vi vil annonsere nyheten hvis alt går bra denne gang. Da datteren min ble født synes jeg det var magisk i de timene som gikk fra hun ble født og til vi ringte besteforeldre og bestevenner og fortalte nyheten. Det var en uvirkelig, surrealistisk, intim og romantisk følelse å ligge på oppvåkninga (jeg hadde keisersnitt) med datteren vår i armene, og vite at akkurat nå var mannen min og jeg de to eneste menneskene i hele verden som visste at akkurat hun var født.

De første dagene på barsel har jeg generelt hatt mer enn nok med å susse og nusse og snuse og amme og bli kjent med den lille til at mobiltelefoni og internett har hatt særlig høy prioritet.

Hvordan har du løst baby-annonseringen når du fikk barn? Eller hvordan har du tenkt til å løse det med nestemann? Synes du det er ok å gi beskjed til venner om at de ikke skal gratulere på Facebook, -eller stenge veggen sin? Og har du forståelse for at noen blir skuffa om venner deler nyheten de har gledet seg til å dele selv?

29

Den vennlige livmor

Mange av dere har skrevet til meg, fortalt om egne opplevelser med infertilitet og spontanaborter, og spurt om jeg vet hvorfor jeg endte opp med å miste tre ganger på rad. 

Som jeg har skrevet om før -noen ting som har med helsa å gjøre forblir et mysterium – og jeg har egentlig slått meg til ro med at jeg nok aldri vil få et klart svar på «hvorfor». Hvorfor ble jeg ført gravid kjapt med to sunne og friske barn, for så å bli gravid i rask rekkefølge tre ganger med graviditeter som aldri kom lenger enn første trimester?

Da jeg satt i en bokhandel og signerte Juksekokeboka en kveld kom en bloggleser innom. Vi kom i prat, og det viste seg at hun også hadde opplevd å miste gjentatte ganger. Men hun fortalte meg om en studie jeg syntes var så interessant og oppløftende at jeg gjerne ville dele den med dere.

I 50 prosent av alle tilfeller av habituell abort avdekkes ikke årsaken til at kvinnen mister. For mange som opplever å miste flere ganger -deriblant jeg – er følelsen av at det er noe «feil», at kroppen min ikke en gang klarer den mest grunnleggende oppgave: Å ta vare på barna mine – påtrengende.

Men kanskje er det ikke infertilitet, men rett og slett superfertilitet som er årsaken?

Screenshot 2014-02-18 08.46.13

 

Det antyder i alle fall en stor  nederlandsk-britisk studie utført ved Princess Anne Hospital iSouthampton og University Medical Center Utrecht, publisert i tidsskriftet Plos One, og omtalt av blant andre BBC. 

Forskerne tok prøver fra livmorene (dette måtte jeg faktisk slå opp. «Livmødrene» ble liksom for rart)  til kvinner med normal fruktbarhet og fra kvinner med gjentatte spontanaborter. Så ble embryo av «høy» og «lav» kvalitet plassert i en kanal mellom to striper av livmorceller. Cellene fra kvinner med normal fruktbarhet begynte å vokse og strekke seg mot embryoene av høy kvalitet, men ignorerte embryoene av lav kvalitet. Cellene fra kvinnene som hadde gjennomgått habituell abort diskriminerte imidlertid ikke. De vokste mot alle embryoene.

Professor Nick Macklon ved Princess Anne Hospital uttaler til BBC:

«Mange kvinner føler seg skyldige fordi kroppen deres avviser graviditetene deres. Men vår forskning avdekker at det slett ikke skyldes at de ikke kan bære fram barna, men fordi de kan hende er superfertile og lar embryo som ikke vanligvis ville overlevd en sjanse til å implantere seg. Når embryoene av lav kvalitet fester seg i livmoren kan de vokse lenge nok til å gi en positiv graviditetstest»

Men altså med en påfølgende spontanabort.

Uansett om det er dette som er årsaken til mine tre spontanaborter eller ei, må jeg si jeg liker tanken. Det er ikke det at jeg har en inkompetent og fiendtlig livmor, det er rett og slett det at livmoren min er så hyggelig og inkluderende at den lar alle babyfrø få en sjanse. Kom igjen, sier den! Her diskriminerer vi ingen! Alle skal med! 

alleskalmed

Min sosialdemokratiske livmor.

Studien støttes av tidligere studier som har vist at kvinner med gjentatte spontanaborter har kortere opphold mellom graviditetene sine sammenliknet med kvinner med normal fertilitet, og at tiden de er fruktbare hver måned varer lenger.  Av 560 kvinner med habituell abort i denne tidligere studien viste 40 prosent seg å være «superfertile» definert som at de brukte tre måneder eller kortere tid på å bli gravid.

Det viktige med studiene er at de gir håp. Håp om en ny graviditet. Håp om en frisk og fin baby til slutt.

Har du opplevd å miste flere ganger? Fikk du noengang noe svar på hvorfor det skjedde? Og følte du at du hadde behov for svar? 

Håp om en frisk og fin baby til slutt..

Håp om en frisk og fin baby til slutt..

16

Hvor tidlig er det greit å reise fra barna?

Noe av det fine med å få muligheten til å få flere barn, er sjansen til å få justert bastante oppfatninger en måtte ha lagd seg om hvordan det «er» å være gravid , hvordan man får barn til å sove (for funket en metode på ett barn funker det vel på alle, eller hva? #yeahright) eller hva «gode foreldre» gjør eller ikke gjør.

Aftenposten hadde denne uka en sak der professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund kaller det «tøv» at foreldre ikke kan reise fra spebarna sine. 
Tidligere har barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen advart mødre mot å reise på langhelg uten barna før de små er minst to år. 

bilde

Da jeg var gravid med mitt første barn slukte jeg, som dere vet, alt som fantes av bøker. Alt annet jeg hadde prøvd meg på i livet hadde  hatt en fasit. En rett måte å gjøre det på, og en gal. Jeg var fast bestemt på at dette mammagreiene: Det skulle jeg gjøre riktig. Og i en av de ørten bøkene i spebarnspsykologihylla på Deichmanske fant jeg en tommelfingerregel jeg festet meg ved:

«Primæromsorgsgivere kan være borte fra barnet i en time per måned gammel det er.»

Dvs en arbeidsdag når barnet er 7-8 måneder, en hel natt når de er rundet året, og en helg, tja når barnet er sånn 2-3 år, som Gerhardsen også antyder.

Halvt tysk som jeg er liker jeg regler, og denne var enkel å forstå og forholde seg til. Første gang datteren min sov én natt uten oss var derfor i bryllupet til min venninne Cecilie, da vesla var rundt 10 måneder, -og da ble mormor og Opa med på bryllupsfesten i Kongsvinger slik at det faktisk kun ble 10-11 timer hun var borte -fra 19 på kvelden til 06 på morgenen og ikke et helt døgn.

IMG_0878

Snille mamma og pappa ble med på sommerbryllup fordi jeg var redd for å være for lenge borte fra babyjenta mi..

Så kom barn nummer to. Regler som hadde vært veldig bastante før («Alt som faller på gulvet skal steriliseres før barnet får tygge på det igjen») ble med ett sett med mer pragmatiske briller («Litt hybelkaniner til frokost er sikkert bra for immunforsvaret!!») Bestevenninnen min fikk barn omtrent samtidig og jeg så at det finnes mange ulike måter å være en god mamma på.

For hvis det hadde fantes én bastant regel for når foreldre kunne reise fra barna sine hadde det vel også bare fantes en måte å være en familie på?

Mens mine barn ikke har besteforeldre i samme by, og derfor ser de maks tre, fire ganger i måneden, hadde Hildegunn en mormor bosatt 5 minutter unna henne, som var innom stort sett daglig. Svigerforeldrene i nabobyen så hun hvertfall et par ganger i uka.

Mens mine barns besteforeldre var i full jobb på den tida, jobbet bestemødrene til gudsønnen min redusert og hadde plenty med tid til å passe, kose og trille barnebarnet i hverdagen.

Med andre ord: Opplever barnet at det blir forlatt av primæromsorgsgiverne om det er sammen med en bestemor som har elsket og passet på det daglig fra det ble født? Jeg tviler.

DSC02852

Hvem var primæromsorgsgiver sa du?

Det er åpenbart en forskjell på slike situasjoner og på å bli passet av besteforeldre f.eks bosatt på den andre siden av landet -eller som da jeg vokste opp: I et annet land-, som trass gode intensjoner rett og slett ikke har hatt fysisk mulighet til å treffe barnet mer enn en gang eller to før de skal være alene sammen.

Andre ting spiller også inn. Blir barnet ammet er det mer avhengig av mor enn om ammingen trøbler seg til og barnet helt fra det er bittelite blir vant til at det kan bli mett også uten at mamma er innen synsvidde. Et barn som går i barnehagen vil være mer vant til konseptet «mamma og pappa kommer alltid og henter meg igjen» enn et barn som har vært hjemme med mor eller far eller livet.

Med andre ord: Jeg tenker Elisabeth Gerhardsen har rett i at det er lurt å tenke gjennom hvor viktig foreldre er for barna i de første årene, men at man som med alle ting som har med mennesker å gjøre må bruke skjønn. Det finnes ikke én mal som passer for alle.

Hva tenker du? Hvor gammel var ditt barn første gang du turte å reise fra det? 

0

Noen ganger har jeg lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom».

Se for deg at du er mann. Du kaster opp flere ganger om dagen. Går du på jobb? Hører du noen si «oppkast er ingen sykdom»?

Se for deg at du er mann. Du har så vondt i ryggen at du må gå med krykker. Går du på en jobb der du må stå hele dagen? Eller en der du må sitte i en kontorstol? Hører du noen si «å ha så sterke smerter når du beveger deg at du må gå med krykker er ingen sykdom?

Gravid i uke 33 med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Gravid med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Eller hører du på legen som sier arbeidet bør trappes ned slik at tida i en avgrenset periode heller kan veksles mellom  bassengtrening eller annen lett aktivitet som styrker musklene og lemper på smerten og restitusjon, -noe som kan gjøre at tilstanden faktisk går over og ikke blir en kronisk sykdom du må slite med i årevis?

Se for deg at du er mann. Du blør neseblod hver dag i tre måneder/du har så sterk migrene at du ser ordene svømme foran øynene dine på dataskjermen/du er så trøtt at du kollapser i seng hver dag du kommer hjem fra jobb og må sove fra 17-7 for å ha krefter nok til neste arbeidsdag.

Er det noen som mistenkeliggjør deg om legen din da vurderer formen din dithen at du i en avgrenset periode bør fokusere mindre på jobb og mer på helsa? Selvsagt ikke.

Som kvinne har jeg hatt alle disse plagene når jeg har gått gravid med mine to -snart tre- barn. Samtlige seks svangerskap har vært forskjellig, -jeg har heldigvis ikke hatt alle plagene samtidig – og jeg kunne på ingen måte dratt noen slutninger av hvordan det «er» for kvinner flest å være gravid, basert på ett av dem.

Screenshot 2014-02-04 09.08.45

Hver bidige graviditet er det likevel noen som drar opp «gravide sykemelder seg for lett»-debatten, noe som er med på å mistenkliggjøre samtlige gravide som ikke makter å stå i 100 prosents jobb i samtlige tre trimestre. I dag er VG som har spadd opp et debattinnlegg fra en direktør og en arbeidsgiverforeningssjef som har satt sinnene i kok i Danmark med utsagn som

«Før bet man i seg kvalmen eller gikk på jobb med verkende bekken»

I min forrige graviditet var det Kristin Clemet som atter dro «da jeg var ung var det iiiingen sykemeldte gravide»-kortet med uttalelse som: 

» Da jeg selv gikk gravid var vi ikke nødvendigvis mer syke enn ellers. Nå ser vi at dette sykefraværet har økt veldig.»

Det burde være unødig å understreke at vi har langt flere fullt sysselsatte kvinner i dag, og at politikere med skrivebordsjobber i liberale miljøer kanskje heller ikke så hele virkeligheten for de tusenvis av sykepleiere/butikkansatte der ute, som ikke bare kan ta seg en dag hjemmekontor.

(Forøvrig økte heller ikke andelen sykemeldte gravide mer enn andelen sykemeldte generelt da Clemet kom med uttalelelsene sine, men det er jo mye mer gøy og tabloid å fremstille gravide som spesielt late)

Screenshot 2014-02-04 09.44.43
Selv satt jeg med krykkene ved siden av meg og følte hvordan hun nok en gang ga meg klump i magen, for å levere neste ukes 40 prosent sykemelding til sjefen på jobben jeg elsket og veldig veldig mye heller ville være på enn å tilbringe formiddagen på Vestkantbadet sammen med ti, femten andre damer med sterke bekkensmerter. Det mest deprimerende av alt? Samtlige unntatt tre var ikke gravide lenger en gang, men slet med kroniske smerter seks måneder, ett år, tre år etter fødsel.

bilde

Jeg heter Susanne. Og jeg har vært sykemeldt i graviditeten.

La meg først få understreke hovedproblemet med setningen: Det er aldri gravide som «sykemelder seg», det er legen som etter en medisinsk vurdering skriver ut en sykemelding fordi de etter en helhetsvurdering mener det er det beste for helsa for mor og barn.

Jeg har de siste månedene flere ganger ligget i fosterstilling i sofaen med en bøtte ved siden av meg og hatt lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom». Jeg tviler ikke på at det finnes kvinner som har enkle svangerskap. Hurra! Fantastisk for dem! Men utsagn av den typen er bare med på å skape et inntrykk av at det er noe svaklig med de av oss som får så mye plager at legen vurderer en sykemelding, hel eller delvis, som nødvendig for å ivarta helsa til mor og den spirende liv. Et inntrykk av at det er de sterke som klarer full jobb og graviditet, mens det er de late som «sykemelder seg». Svangerskap er i seg selv naturligvis ikke noe helseproblem, men endel av symptomene det ofte fører med seg -som kvalme/smerter/migrene/trangen til å sove 14 timer om dagen- er.

De første tre månedene av denne graviditeten var jeg kvalm 24 timer i døgnet. Noen dager, -som dagen jeg dro på Aschehoug for å presentere Mammarådet for markedsavdelingen sammen med de andre av vårens forfattere – var jeg så kvalm at jeg hadde synsforstyrrelser fra jeg våknet og til klokka var 16. Jeg dro likevel på Aschehoug og holdt innlegget mitt. Så sendte redaktøren meg hjem i en drosje, fordi ansiktsfargen min var like levende som et A4-ark. Etter et kveldsmøte på NRK måtte jeg sitte med hodet mellom beina i en halvtime. Kroppen min taklet rett og slett veldig dårlig å måtte være våken til klokka 23, når jeg vanligvis pleide å legge meg rundt barne TV.

salt

Førstetrimesterfrokost.


I VG artikkelen kommer det fram at det i den høye andelen sykemeldte gravide ikke er skilt mellom 100 prosents sykemeldte og de som er sykemeldt f.eks 20 prosent. Er det virkelig så rart at det å bære rundt på noe som føles som kanonkule gjør at endel kvinner må trappe ned arbeidstida noen prosent? Det er heller ikke til å komme bort fra at det er lettere å kombinere full jobb og graviditet når du ikke har barn fra før og kan gå hjem og trene eller legge deg på sofaen etter endt arbeidsdag fremfor å vagge videre til skole og barnehage, kle på og vaske, bysse og leke, trøste og bære.

Nå er formen bedre og jeg er i hundre prosents jobb. Og det er her jeg mener de danske debattantene har et poeng.  For fremfor å mistenkliggjøre kvinnene som følger legens råd, er det langt mer fruktbart å se på hvordan arbeidsgiverne møter gravide kvinner.

Andre dagen min i ny jobb lå en brosjyre og ventet på meg på jobben: 

«Kjære deg som er gravid i Egmont Hjemmet Mortensen». Deretter fulgte en gratulasjon over graviditeten, og en  invitasjon til tre trekantsamtaler i løpet av svangerskapet der min nærmeste leder, en jordmor og jeg skulle snakke sammen med tema: «Hva kan vi som bedrift gjøre for å tilrettelegge for deg i arbeidsdagen». Er det hormonelt å si at jeg ble rørt?

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

For det er ofte ikke så mye som skal til. Da jeg jobbet som nyhetsjournalist og i første trimester gjespet meg gjennom kveldsvakter som minimum varte til midnatt, og gjerne til to og ett på natta ga sjefen min (som tilfeldigvis hadde gravid kone samtidig og dermed var over gjennomsnittet oppdatert på gravides ve og vel!) med lov til å slippe turnus til formen bedret seg. Andre ganger har det hjulpet med hjemmekontordager, kortere arbeidsdager eller mulighet for fysioterapi i arbeidstida.

«Hva skal til for at du greier å jobbe?» er et langt bedre utgangspunkt for å senke sykefraværet hos gravide enn å slenge ut at «svangerskap er ingen sykdom».

For det er slett ikke alle som har like stor forståelse for at det faktisk krever litt å vokse fram et helt menneske inni magen, -og at arbeidsgiver har mye å tjene på å være litt fleksible og tilrettelegge slik arbeidsmiljøloven faktisk pålegger dem. Jeg har i mine tidligere graviditeter både blitt møtt med stor velvilje på arbeidsplassen når jeg i perioder har trengt alt fra 0 til 20 til 100 prosents sykemelding, og med kommentarer av typen:

«Journalister som ikke klarer å stå i full jobb når de er gravide får pokker heller søke permisjon fra stillingen sin og ta seg jobb i resepsjonen»

Svangerskap er ikke -og bør ikke være- noen konkurranse om hvem som er tøff nok til å jobbe 100 prosent og gå Birken når de er 8 måneder på vei. Hvordan kroppen reagerer på graviditet -eller annen sykdom for den saks skyld– dreier seg 10 prosent om et godt utgangspunkt og 90 prosent om flaks.

Screenshot 2014-02-04 10.21.21

Om jeg kommer til å klare å stå i jobb 100 prosent fram til termin denne gang? Jeg vet ikke. Jeg håper det.

Når jeg kommer hjem fra jobb på kvelden er jeg for sliten til å trene, slik de danske direktørene mener jeg må gjøre, men jeg går med flate sko, tar museskritt når jeg går og forsøker å unngå å sitte med bena i kors slik at bekkensmertene ikke skal bli verre.  Foreløpig har jeg både en jobb og en sjef som gjør det mulig å kombinere en tøff graviditet med en spennende jobb. Men den dagen legen min sier jeg må trappe ned for å bevare helsa mi eller helsa til barnet i magen min, kommer jeg til å gjøre det. Forhåpentligvis uten at uttalelser som dem i dagens VG skal gi meg dårlig samvittighet.

Har du vært sykemeldt i svangerskapet? Hvordan synes du arbeidsplassen din taklet graviditeten? Og er du enig med de danske sjefene i at flere gravide nå bør «bite i seg kvalmen» og «verkende bekken» og komme seg på jobb?

124

Noen ganger har jeg lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier "svangerskap er ingen sykdom".

Se for deg at du er mann. Du kaster opp flere ganger om dagen. Går du på jobb? Hører du noen si «oppkast er ingen sykdom»?

Se for deg at du er mann. Du har så vondt i ryggen at du må gå med krykker. Går du på en jobb der du må stå hele dagen? Eller en der du må sitte i en kontorstol? Hører du noen si «å ha så sterke smerter når du beveger deg at du må gå med krykker er ingen sykdom?

Gravid i uke 33 med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Gravid med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Eller hører du på legen som sier arbeidet bør trappes ned slik at tida i en avgrenset periode heller kan veksles mellom  bassengtrening eller annen lett aktivitet som styrker musklene og lemper på smerten og restitusjon, -noe som kan gjøre at tilstanden faktisk går over og ikke blir en kronisk sykdom du må slite med i årevis?

Se for deg at du er mann. Du blør neseblod hver dag i tre måneder/du har så sterk migrene at du ser ordene svømme foran øynene dine på dataskjermen/du er så trøtt at du kollapser i seng hver dag du kommer hjem fra jobb og må sove fra 17-7 for å ha krefter nok til neste arbeidsdag.

Er det noen som mistenkeliggjør deg om legen din da vurderer formen din dithen at du i en avgrenset periode bør fokusere mindre på jobb og mer på helsa? Selvsagt ikke.

Som kvinne har jeg hatt alle disse plagene når jeg har gått gravid med mine to -snart tre- barn. Samtlige seks svangerskap har vært forskjellig, -jeg har heldigvis ikke hatt alle plagene samtidig – og jeg kunne på ingen måte dratt noen slutninger av hvordan det «er» for kvinner flest å være gravid, basert på ett av dem.

Screenshot 2014-02-04 09.08.45

Hver bidige graviditet er det likevel noen som drar opp «gravide sykemelder seg for lett»-debatten, noe som er med på å mistenkliggjøre samtlige gravide som ikke makter å stå i 100 prosents jobb i samtlige tre trimestre. I dag er VG som har spadd opp et debattinnlegg fra en direktør og en arbeidsgiverforeningssjef som har satt sinnene i kok i Danmark med utsagn som

«Før bet man i seg kvalmen eller gikk på jobb med verkende bekken»

I min forrige graviditet var det Kristin Clemet som atter dro «da jeg var ung var det iiiingen sykemeldte gravide»-kortet med uttalelse som: 

» Da jeg selv gikk gravid var vi ikke nødvendigvis mer syke enn ellers. Nå ser vi at dette sykefraværet har økt veldig.»

Det burde være unødig å understreke at vi har langt flere fullt sysselsatte kvinner i dag, og at politikere med skrivebordsjobber i liberale miljøer kanskje heller ikke så hele virkeligheten for de tusenvis av sykepleiere/butikkansatte der ute, som ikke bare kan ta seg en dag hjemmekontor.

(Forøvrig økte heller ikke andelen sykemeldte gravide mer enn andelen sykemeldte generelt da Clemet kom med uttalelelsene sine, men det er jo mye mer gøy og tabloid å fremstille gravide som spesielt late)

Screenshot 2014-02-04 09.44.43
Selv satt jeg med krykkene ved siden av meg og følte hvordan hun nok en gang ga meg klump i magen, for å levere neste ukes 40 prosent sykemelding til sjefen på jobben jeg elsket og veldig veldig mye heller ville være på enn å tilbringe formiddagen på Vestkantbadet sammen med ti, femten andre damer med sterke bekkensmerter. Det mest deprimerende av alt? Samtlige unntatt tre var ikke gravide lenger en gang, men slet med kroniske smerter seks måneder, ett år, tre år etter fødsel.

bilde

Jeg heter Susanne. Og jeg har vært sykemeldt i graviditeten.

La meg først få understreke hovedproblemet med setningen: Det er aldri gravide som «sykemelder seg», det er legen som etter en medisinsk vurdering skriver ut en sykemelding fordi de etter en helhetsvurdering mener det er det beste for helsa for mor og barn.

Jeg har de siste månedene flere ganger ligget i fosterstilling i sofaen med en bøtte ved siden av meg og hatt lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom». Jeg tviler ikke på at det finnes kvinner som har enkle svangerskap. Hurra! Fantastisk for dem! Men utsagn av den typen er bare med på å skape et inntrykk av at det er noe svaklig med de av oss som får så mye plager at legen vurderer en sykemelding, hel eller delvis, som nødvendig for å ivarta helsa til mor og den spirende liv. Et inntrykk av at det er de sterke som klarer full jobb og graviditet, mens det er de late som «sykemelder seg». Svangerskap er i seg selv naturligvis ikke noe helseproblem, men endel av symptomene det ofte fører med seg -som kvalme/smerter/migrene/trangen til å sove 14 timer om dagen- er.

De første tre månedene av denne graviditeten var jeg kvalm 24 timer i døgnet. Noen dager, -som dagen jeg dro på Aschehoug for å presentere Mammarådet for markedsavdelingen sammen med de andre av vårens forfattere – var jeg så kvalm at jeg hadde synsforstyrrelser fra jeg våknet og til klokka var 16. Jeg dro likevel på Aschehoug og holdt innlegget mitt. Så sendte redaktøren meg hjem i en drosje, fordi ansiktsfargen min var like levende som et A4-ark. Etter et kveldsmøte på NRK måtte jeg sitte med hodet mellom beina i en halvtime. Kroppen min taklet rett og slett veldig dårlig å måtte være våken til klokka 23, når jeg vanligvis pleide å legge meg rundt barne TV.

salt

Førstetrimesterfrokost.


I VG artikkelen kommer det fram at det i den høye andelen sykemeldte gravide ikke er skilt mellom 100 prosents sykemeldte og de som er sykemeldt f.eks 20 prosent. Er det virkelig så rart at det å bære rundt på noe som føles som kanonkule gjør at endel kvinner må trappe ned arbeidstida noen prosent? Det er heller ikke til å komme bort fra at det er lettere å kombinere full jobb og graviditet når du ikke har barn fra før og kan gå hjem og trene eller legge deg på sofaen etter endt arbeidsdag fremfor å vagge videre til skole og barnehage, kle på og vaske, bysse og leke, trøste og bære.

Nå er formen bedre og jeg er i hundre prosents jobb. Og det er her jeg mener de danske debattantene har et poeng.  For fremfor å mistenkliggjøre kvinnene som følger legens råd, er det langt mer fruktbart å se på hvordan arbeidsgiverne møter gravide kvinner.

Andre dagen min i ny jobb lå en brosjyre og ventet på meg på jobben: 

«Kjære deg som er gravid i Egmont Hjemmet Mortensen». Deretter fulgte en gratulasjon over graviditeten, og en  invitasjon til tre trekantsamtaler i løpet av svangerskapet der min nærmeste leder, en jordmor og jeg skulle snakke sammen med tema: «Hva kan vi som bedrift gjøre for å tilrettelegge for deg i arbeidsdagen». Er det hormonelt å si at jeg ble rørt?

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

For det er ofte ikke så mye som skal til. Da jeg jobbet som nyhetsjournalist og i første trimester gjespet meg gjennom kveldsvakter som minimum varte til midnatt, og gjerne til to og ett på natta ga sjefen min (som tilfeldigvis hadde gravid kone samtidig og dermed var over gjennomsnittet oppdatert på gravides ve og vel!) med lov til å slippe turnus til formen bedret seg. Andre ganger har det hjulpet med hjemmekontordager, kortere arbeidsdager eller mulighet for fysioterapi i arbeidstida.

«Hva skal til for at du greier å jobbe?» er et langt bedre utgangspunkt for å senke sykefraværet hos gravide enn å slenge ut at «svangerskap er ingen sykdom».

For det er slett ikke alle som har like stor forståelse for at det faktisk krever litt å vokse fram et helt menneske inni magen, -og at arbeidsgiver har mye å tjene på å være litt fleksible og tilrettelegge slik arbeidsmiljøloven faktisk pålegger dem. Jeg har i mine tidligere graviditeter både blitt møtt med stor velvilje på arbeidsplassen når jeg i perioder har trengt alt fra 0 til 20 til 100 prosents sykemelding, og med kommentarer av typen:

«Journalister som ikke klarer å stå i full jobb når de er gravide får pokker heller søke permisjon fra stillingen sin og ta seg jobb i resepsjonen»

Svangerskap er ikke -og bør ikke være- noen konkurranse om hvem som er tøff nok til å jobbe 100 prosent og gå Birken når de er 8 måneder på vei. Hvordan kroppen reagerer på graviditet -eller annen sykdom for den saks skyld– dreier seg 10 prosent om et godt utgangspunkt og 90 prosent om flaks.

Screenshot 2014-02-04 10.21.21

Om jeg kommer til å klare å stå i jobb 100 prosent fram til termin denne gang? Jeg vet ikke. Jeg håper det.

Når jeg kommer hjem fra jobb på kvelden er jeg for sliten til å trene, slik de danske direktørene mener jeg må gjøre, men jeg går med flate sko, tar museskritt når jeg går og forsøker å unngå å sitte med bena i kors slik at bekkensmertene ikke skal bli verre.  Foreløpig har jeg både en jobb og en sjef som gjør det mulig å kombinere en tøff graviditet med en spennende jobb. Men den dagen legen min sier jeg må trappe ned for å bevare helsa mi eller helsa til barnet i magen min, kommer jeg til å gjøre det. Forhåpentligvis uten at uttalelser som dem i dagens VG skal gi meg dårlig samvittighet.

Har du vært sykemeldt i svangerskapet? Hvordan synes du arbeidsplassen din taklet graviditeten? Og er du enig med de danske sjefene i at flere gravide nå bør «bite i seg kvalmen» og «verkende bekken» og komme seg på jobb?

0

Morsom gjenbruk av babymat-glass

Da jeg ble mor for første gang var jeg fast bestemt på at barna mine bare skulle få hjemmelaget mat. Ikke noe sånn industriprodusert babymatglass på dette kjøkkenet, nei! Så jeg dampet søtpoteter, brokkoli og røde linser (er så mye jern i vettu!) og laks i store kjeler, moste og frøs ned i isbitformer eller små tupperwarebokser.
Og neida, det var jo ikke sååå vanskelig, men du verden så mye lettere det var da jeg etter noen måneder med intensiv damping kastet inn håndkleet og kjøpte inn et par babymatglass å ha stående «bare sånn i tilfelle»

fiskeboller_6_md

Vik fra meg! Eller vent…!

Nummer to har så ledes lykkelig gaflet seg gjennom et tårn av ferdiglaget babymat. Rett nok pimpet jeg opp ferdigmaten -litt frosne erter tint i en fei hei, litt kikerter eller mais fra boks der, og kanskje har jeg en liten laksebit igjen fra middag jeg kan mose oppi? – men de røde linsene har han ikke sett snurten av. For å være ærlig var det ikke særlig mye av dem som passerte ned i magen til datteren min heller. (Kan ikke si jeg klandrer henne. Jeg hadde lest hvor viktig det var å gi barna rene smaker av en og en ingrediens i starten, men har du smakt pure laget utelukkende på røde linser? Ikke? Jeg kan bare si det er en grunn for det 😉 )

Glassene i seg selv er jo ganske fine, og det blir fort til at man kjører gjennom endel i løpet av en uke i den mest hektiske tida med stor baby. Så finnes det noe annet man kan gjøre enn å kaste de rett i glassøpla?

Selv fylte jeg glassene ganske enkelt med tørr ris og makroni, limte fast lokket og hadde dermed en helt gratis rangle. Det går fint ann å dekorere ranglene med farget ark eller klistremerker gjerne på innsiden, så de ikke lar seg pelle av med små fingre, men jeg syntes de funket helt topp som ryteminstrumenter som de var, og barna bruker de faktisk ennå når de lager «orkester», seks år etter at jeg lagde dem!

På den amerikanske bloggen The Life of Jennifer Dawn fant jeg en annen søt idè. Hun har gjenbrukt de gamle babymatglassene til et sted å oppbevare enslige knapper i. 

Knapper

 Glassene er også perfekte å oppbevare småting som binders, perler eller hårstrikker i. En annen nyttig gjenbruksvri  jeg kom over på Shelterness er å gi de avdankede babyglassene nytt liv i krydderhylla:
spice-storage-in-baby-food-jars-1

Sist, men ikke minst falt jeg for denne løsningen, der gamle glass blir nydelige bilderammer. Enkelt, men genialt!

extra-jars (1)Har du noen flere idéer eller tips til hvordan det går ann å gjenbruke gamle matglass, så del dem gjerne i kommentarfeltet! Jeg vet har hørt fra flere av dere at det har vært store vanskeligheter med å legge inn kommentarer på bloggen den siste uka, men jeg håper og tror det skal være fikset opp i nå!

Lagde du all barnematen selv til dine?

0

Blir man mindre entusiastisk for hver graviditet?

Jeg husker ennå den berusende følelsen av å skru om tenningen på bilen og kjøre alene ut på veien for første gang, etter at jeg hadde stått på førerprøven. Selv om det rett nok var mammas og pappas bil, og jeg bare kjørte mellom Åskollen og Åssiden i Drammen, følte jeg at mulighetene var endeløse. Verden lå for mine føtter!

Da jeg gikk over dørstokken til mitt aller første hjem var også gledesrusen enorm. Sammen med kjæresten min hadde jeg kjøpt et lite krypinn på 42 kvadrat rett over gata for Journalisthøyskolen i Oslo. VÅRT knøttlille kjøkken. VÅR balkong! VÅRT laminatgulv!

Jeg kan ikke si jeg får det samme lykkekicket 14 år senere, når jeg omsider kan skru på motoren etter å ha lempet to barn inn i hvert sitt barnesete, satt på Karsten og Petra på DVD-spilleren og skal kjøre på familiebesøk. Ei heller når jeg setter nøkkelen i døra etter en lang arbeidsdag, dumper regningene ned på benken og begynner arbeidet med å skyfle meg vei gjennom legoklossene for å komme fram til komfyren så jeg kan starte på dagens middag.

Gravid for første gang og stolt som en hane av minimagen min!

Jeg hadde forventet at graviditet skulle være på samme måte. En ting er at jeg svevde en meter over bakken, denne romjulsdagen i 2006 da jeg gikk gjennom slapset på vei hjem fra Volvat der legen hadde bekreftet at Joda, de tre gravditetstestene jeg tok hjemme var korrekte. Jeg skulle bli mor. Men dette var tross alt første gang. Ville magien begynne å falme når jeg fikk samme beskjed for andre, -eller tredje gang?

Graviditetene har definitivt vært annerledes. Første gang var jeg 25 år og visste absolutt ingenting om hva det innebar å gå gravid. Så jeg dykket ned i bøkene jeg fant på Deichmanske og leste meg opp på alt fra svangerskapskontroller til spebarnspsykologi, sjekket hva slags mat helsemyndighetene i Norge, England og USA sier det er trygt å spise (og fant dermed ut at: Hurra! Parmesan er trygt!)  og hang inne på forum som Barn i Magen og Tett Inntil for å finne ut hva som opptok andre gravide.

I tillegg var det helt utrolig fascinerende å se hvordan en kropp jeg hadde hatt hele livet forandre seg. Det var som å se en gammel hund du trodde du kjente reise seg opp på to bein og sjonglere enn ball på nesa. Magen min vokste og gjorde plass til den lille jenta som vokste fram inni meg, og puppene mine som alltid har vært på den beskjedne sida, ble store og melkefylte.

Kjære kroppen min, jeg visste ikke at du var i stand til dette her!

Omtrent halvveis begynte jeg å kjenne spark, noe som føltes enda mer absurd. Det er et menneske inni her! Jeg gikk ikke lei av å stirre på kulemagen og se hvordan sparkene innenfra fikk huden til å bule først her, så der.

Gravid for andre gang. Ikke akkurat så mye mindre stolt denne gang.

Da jeg tre år senere gikk gravid med sønnen vår var informasjonsbehovet godt dekket opp fra forrige gang. Siden jeg nå hadde en toåring å ta meg av, ble det ikke så mye tid til å ligge på sofaen og beundre spark og albuedult innenfra, -her var neser som måtte tørkes, nister som måtte smøres og legotårn som måtte bygges.

Magien var likevel ikke noe mindre. Bare annerledes. Nå visste jeg jo at det skulle komme ut en sånn kul person som den trallende toåringen som danset rundt meg, -og tanken på å få en til som henne var nok til å gi meg tårer i øynene.

Samtidig hadde jeg dårlig samvittighet. Jeg visste jo hvor altoppslukende en baby var når den ble født. Ville jeg klare å gi datteren min nok oppmerksomhet og kjærlighet når tida mi plutselig skulle deles på to? Den dårlige samvittigheten vekslet mellom å være mellom å synes synd på storesøster (som var lykkelig uvitende om for et massivt paradigmeskift hun i virkeligheten sto ovenfor når hun med ett måtte dele foreldre og rom med en til) og lillebror (for at jeg ikke sang for og dullet for og var like oppslukt av graviditeten med ham som jeg hadde vært med henne.)

Men lillebror ble født og det gikk opp for meg at det jeg hadde gitt datteren min var tidenes fineste gave.  Og at lillebror rett nok fikk mindre alenetid med mamma og pappa enn storesøster hadde fått, men han fikk da virkelig ikke noe mindre kos, nuss og lek med familien sin for det. Han hadde jo tidenes stolteste storesøster som hang rundt vippestolen hans og sang for ham og fortalte ham ting hun hadde lært i barnehagen og eventyr hun diktet opp selv.

Gravid med barn nummer tre. Ser sånn passe stolt ut, eller hva?

Spol fram til i dag. Jeg venter barn nummer tre, og nå skulle en jo tro det var begynt å gå sport i dette her. Jeje, et barn til, liksom. I know the drill. Men det som har slått meg er at jeg synes dette med graviditet blir mer og mer mirakuløst. Uansett hvor mange ganger jeg har gått gravid før klarer jeg ikke å se på det som noe annet enn vanvittig at jeg faktisk kan gro fram et helt nytt familiemedlem inni magen min.
De andre store milepælene i livet mitt er milepæler nettopp fordi de bare skjer én gang. Jeg kan ikke ha min første skoledag på Brandenga barneskole om igjen. Mannen min kan ikke gå ned på kne på kontoret mitt i Dagbladet, fiske opp en diamantring fra lomma og spørre om jeg vil gifte meg med ham en gang til. Jeg kan ikke oppleve den solfylte bryllupsdagen vår på ny.
Men å oppleve det absolutt fineste jeg har vært med på noensinne i livet mitt -fødselen til barna våre- det skal det altså være mulig å få oppleve en gang til?

Denne gang vet jeg jo også så altfor godt at det slett ikke er noen selvfølge å få bære fram et barn, så takknemligheten over å se magen vokse og kjenne daglige spark har definitivt fått en ekstra dimensjon nå.

Jeg titter bort på bror og søster som er i full gang med å klatre opp i vinduskarmen og hoppe ned i senga mens de fniser og ler. Etterpå setter datteren min seg til for å lese leseleksa si om Kari i Kautokeino høyt, mens lillebror lager bringebærsmootihie med pappaen sin. Tenk at den lille som dytter på meg fra innsiden av magen en gang skal bli så stor og selvstendig som disse to? At hun også skal lære seg å gå, snakke, hoppe, lese, fortelle vitser, gå på ski, trekke akebrettet sitt opp bakken selv og komme løpende mot meg for å gi meg våte kyss og rope: MAMMA! straks jeg setter foten innenfor døra. At jeg enda en gang skal få lagt en varm, våt, sprellende og naken nyfødt baby opp på brystet mitt, og siden få orkesterplass til å se dette lille mennesket oppdage verden for første gang.

Så blasert at jeg ikke ser magien i det håper jeg at jeg aldri vil bli.

Hva synes du var den største forskjellen mellom å gå gravid for første og andre (eller tredje og fjerde) gang? Synes du det var helt likt eller var det noe som var annerledes? I så fall: Hva?

2

Babyshower Blues

Selv om jeg med et barns entusiasme omfavner Halloween og andre «importerte» skikker som Valentinesdagen, har jeg lenge sett med skepsis på fenomenet med babyshowers. For meg føles det litt dobbelt opp: I Amerika tar man med gaver til babyen på babyshoweren, i Norge gjør vi det når vi kommer på barselbesøk. Når man har hatt en babyshower i Norge, tar man gjerne med gave til begge anledningene. Det er ikke alle i en vennegjeng som har like god råd, så babyshowers lett kan føre til et ekstra kommersielt press. Særlig når babyboomen først setter inn i vennegjengen.

Min tilbakeholdenhet kan også skyldes at jeg aldri har vært særlig glad i smørkremdruknede cupcakes 😉

Overraskelse! (Målet var egentlig at hun skulle skvette så mye at vannet gikk. Det hadde vært babyfesten sin det!

Samtidig er jeg svært stor fan av konseptet: «Gjøre-krus-på-folk-jeg-er-glad-i», så det siste året har jeg likevel trommet sammen til babyfester for mine gravide venninner. For det er mye kos som kan gjøres uten at det kosterskjorta eller krever alt for mye styr i forkant.

Vi har pleid å avtale med de nærmeste venninnene og så enten lokke den uvitende gravide hjem til en av oss, eller overraske henne hjemme en dag kjæreste har sørget for at hun ikke har noen planer. Så blåser vi opp et par ballonger om noen har det liggende etter siste barnebursdag, alle tar med seg hver sin matrett, vi roper «OVERRASKELSE!!!» -og that’s it. Vi spiser, skravler og skratter (sist hadde jeg også satt sammen en spilleliste med babyrelaterte sanger, -stor underholdning) og det blir alltid topp stemning, rett og slett fordi vi er sammen. Trenger man egentlig så mye mer enn det?

Har du vært i, -eller arrangert- en babyshower før? Hva gjorde dere da? Og hva synes du egentlig om dette amerikanske konseptet? 


 

0

Veien mot målet

Mange av dere har naturlig nok vært nysgjerrige på hvordan det er gått med meg etter alle spontanabortene, om legene har funnet ut hvorfor dette rammet akkurat meg og ikke minst: Hva som kan ha hjulpet denne gang.

Endelig babybump!

Som jeg har fortalt før var jeg gravid i våres også, men mistet før sommeren og måtte ha en utskrapning på Ullevål. (Som forøvrig på ingen måte er så ille som det høres ut! Har skrevet mer om det i dette innlegget

Det første jeg lurte på var naturligvis: Hvor lenge bør man vente etter en spontanabort med å forsøke å bli gravid igjen? Her varierte rådene fra legestanden sterkt. En lege sa seks måneder, en sa èn syklus, mens en annen mente det ikke var nødvendig å vente i det hele tatt. En studie av over 30 000 kvinner, publisert i prestisjetunge British Medical Journal, slår imidlertid fast at kvinner som ble gravide igjen innen  seks måneder hadde større sjanse for et vellykket svangerskap.

Dermed blir det mest opptil hver enkelt hvor tidlig man føler seg fysisk og psykisk sterk nok igjen.

Jeg ville selvsagt også veldig gjerne vite hvorfor dette hadde skjedd, og om det var noe jeg kunne gjøre for å unngå at den begredelige opplevelsen gjentok seg.
En spontanabort er vanlig, og rammer mellom 25 og 50 prosent av alle par. Oddsen for tre spontanaborter er imidlertid under 1 prosent, og er du -som meg- så uheldig å oppleve dette kalles det habituell abort. Det er først med denne diagnosen helsevesenet begynner å interessere seg for å finne ut av hvorfor det skjer. Siden jeg hverken røyker, drikker i graviditeten, tar kokain, drikker mer enn 1o kopper kaffe om dagen, har cøliaki, er klinisk overvektig eller er eldre enn 40 år, -og jeg i tillegg har fått to friske, fine barn før med samme mann-, var det hele enda mer mystisk. Legen sendte derfor inn henvisning til utredning for habituell abort på IVF-seksjonen til Ullevål Universitetssykehus. Der fikk jeg time: 5 måneder senere..

Begynner å få endel erfaring på det gravidegreiene, gitt!

Med andre ord rakk jeg aldri å finne ut av noe mer om årsaker, siden jeg -hurra! hurra!- var gravid på nytt før første time var satt opp.
Da graviditetstesten atter viste to streker (ok, her er jeg ikke helt ærlig: Da de fire graviditetstestene jeg tok etterhverandre for å være sikker på at jeg faktisk så to streker) ringte jeg derfor legen min med en gang for å finne ut hva vi kunne gjøre for å øke sjansen for at denne babyen ville klare seg. Bare tanken på å gå gjennom en ny spontanabort, med smertene og sorgen det innebar fikk hjertet mitt til å briste.

Jeg hadde jo fått masse tips fra dere her inne, så jeg stilte til legetimen med en laaaang liste med forslag, som vi så sammen vurderte nytten av:

 

33