Hva har vært fint med året som er gått?

Har dere hatt en fin juleferie?

Baby+kalkun+stuffing+medisterkaker+krumkaker+riskrem+kranskekake+marsipan.

Jeg har bare tatt det heeelt med ro denne jula: Hatt familie på besøk, spist cirka 50 av mammas krumkaker om dagen, lekt Sonia Henie (eventuelt Bambi på isen) på skøytebanen, ryddet ut klær som er blitt for smått av barnas klesskap (når lillebror nærmer seg fire er det kanskje på tide å legge bort klær i størrelse to år..?), sett Polarekspressen tre ganger, spilt sjakk med seksåringen min, lest The Testament of Mary, gått solskinnstur  (føles det ikke nærmest som april i lufta om dagen?) med søsteren min og kjæresten hennes til Grünerløkka og spist burger og milkshake, hatt pizzafest med venner og generelt bare latet meg. Veldig deilig!

Nå kjenner jeg at jeg er klar for ny giv i 2014, og hva passer vel bedre da enn å oppsummere året som er gått?

Årsoppsummeringen er en tilpasset versjon av lista til Mariell som driver den nydelige bloggen Hjartesmil (sånn ved siden av å gjøre webdesign, fotografere og skrive glimrende romaner da)

Gjorde du noe i 2013 som du aldri har gjort før? 
Hmmm.. Jeg har aldri sendt brev til landets politikere før. Men det gikk jo ganske fint? (I hvertfall om du ikke spør Michael Tetzschner) Ellers har jeg aldri hatt en utskrapning før, men det var ikke så fint.

Epostaksjonen vår kom med i kåringen til Dagbladets Maktpanel!

Gjorde du noen stor forandring? 
Etter at jeg i fjor startet blogg, sa opp jobben, kjøpte ny leilighet, pusset opp leilighet, ga ut min første bok og var gravid to ganger følte jeg dette var året for å ta det litt mer med ro. Ekke helt sikker på om jeg klarte det gitt..

Året jeg «roet ned»..

Ble noen av vennene dine foreldre i år?
Ja! To av mine aller beste venninner fikk henholdsvis en nydelig lillebror som komplementerte familien på fem, og sitt aller første barn, -ei fantastisk lita jente. Nå som de fleste vennene mine har bikket 30 er det skikkelig babyboom i vennekretsen. Til neste år venter fire av mine nærmeste venner barn, i tillegg til to fettere og meg selv. Da jeg gikk gravid med datteren min som 25-åring bodde de fleste av mine jevnaldrende fortsatt i kollektiv og var fjernt fra babyliv og bleieskift, så det er en ny og hyggelig opplevelse å ha så mange rundt meg i samme situasjon.

Hvilke land besøkte du? 
Spania med mann og barn, USA alene for et vennebryllup, Danmark der jeg ble kjent med fine folk som Linda, Astrid VU og Marte fra Casa Kaos og til slutt Italia der også mammaen og pappen min også var med.

Beste kjøp?
Teller julegaver?  Kjenner jeg er skikkelig glad i den leppestiftrøde blenderen jeg fikk av barna til jul, -og som vi har laget nye smoothier i hver dag hele romjula.

Manglet det noe i 2013 som du vil ha i 2014?
Baby!

Hva skulle du ønske du gjorde mer?
Svømte. Besøkte barndomsvenninnene mine Linda og Hildegunn i Drammen. Tok meg helt fri i blant.

Hva skulle du ønska du gjorde mindre?

Sjekket VG Nett fem ganger i timen?

Favorittprogram på tv?

Ohhh! Har sett mye bra TV i år altså. Jeg har ikke tid til så mye TV sånn i hverdagen, men når jeg sykler på treningssykkelen min er det min tid der jeg kan se på så mye serier og filmer jeg vil.  Bonusen er at jeg får lyst til å sykle lenger og lenger fordi serien er så spennende når jeg egentlig har nådd tida jeg hadde sett for meg. Jeg ser mest TV på iTunes, Netflix eller Get og mine fem på topp i år blir:

  • Orange is The New Black på Netflix som er basert på en sann historie om ei helt ordinær dame i 30-åra som må sone i kvinnefengsel etter å ha latt seg lure til å smugle narkotika uten at hun var klar over det som ung student.
  • Nytt liv i East End (eller Call the Midwife som den heter på engelsk) om jordmødre på 50-tallet.
  • House of Cards som enhver fan av Presidenten (West Wing) vil trykke til sitt bryst. Handler om kongressmannen Frank Underwood og hans manøvreringer i maktens korridorer som slett ikke tåler dagens lys.
  • Scandal – som er en annen spenningsserie om makt i Washington. Denne handler om medierådgiverens/spin doctoren Olivia Pope.
  • Girls – der Sex og Singelliv ga et glorifisert bilde av livet til unge single kvinner i New York er denne prisvinnende serien langt mer realistisk og ærlig.
Mens jeg synes både Broen og Homeland tok litt vel av i årets sesong, med urealistiske plott og skuffende avslutninger. Hva synes dere?

Beste boka du leste i år?

Jeg synes det er vanskelig å velge én bok, for har lest masse gode bøker i 2013 (sjekk noen anbefalinger her) Men jeg er generelt fan av alt jeg har lest av Olaug Nilssen!

Ikke no’ juks her! Mette og jeg lagde all maten i Juksekokeboka selv, uten assistenter eller stylister. Middagene ble til på kjøkkenet hjemme hos henne og meg, -bildene tok vi i vinduskarmen!

Hva er ditt største fremskritt på jobben i 2013? 

Det var kjempegøy å få laget mitt eget brød og min egen matboks. Jeg koste meg med å lage kokebok sammen med min fabelaktige fotografvenninne Mette, og superstas å få kontrakt med Aschehoug om å lage en helt annen type bok (den er forøvrig snaaart klar og jeg er så stolt av alle de flinke, fine damene som har bidratt med knallgode, åpenhjertige, såre, varme, morsomme og sterke tekster. Lover å fortelle mer om den snart!) I tillegg var det utrolig artig å se hvordan bloggen har voks jevnt og trutt og få utforske mulighetene som ligger i bloggmediet sammen med dere.

Var du gladere eller tristere samanlignet med tidligere år?
2013 ha vært et år av store kontraster, både jublende glede og stikkende sorg, men jevnt over var jeg lykkeligere enn året før. Synes det har vært en stigende kurve!

Hva gjorde du på bursdagen din i 2013?
Den feiret jeg på taket til The Thief med drinker og fine venner.

32!

Hva hadde gjort året ditt enda bedre? 
Med tanke på at jeg har vært gravid i første trimester i 6 måneder av året, hadde det utvilsomt gjort livet lettere å ikke vært kvalm og trøtt og svimmel non stop..

Beste fest?
Lanseringsfesten for boka, der Mette og jeg fikk be alle vi var glade i, mens forlaget fikset alt fra lokale, til mat til (det beste av alt!)  opprydnining etterpå. Gamle kollegaer minglet med mammaen og pappaen min, alle koste seg med quesedillas, paier og appelsinbrownies fra boka, og da jeg tok kvelden danset søsteren min fortsatt til «The Fox» med noen folk fra forlaget. Utrolig hyggelig kveld. Tror ikke jeg har blitt arrangert fest for siden konfirmasjonen!

Haisommer.

Hva fikk deg til å ha det bra?

Å kose med barna mine, se de leke fint sammen ( i alle fall i ti minutter før den ene dæler den andre i hodet med en legokloss), svømme, lese, lage mat og henge ut med familie og fine venner.

Høyeste ønske akkurat nå?
Det største og viktigste ønsket mitt akkurat nå er at alt går bra med barna mine, både dem jeg har utenfor magen og den lille som fortsatt er inni.

Hva med dere? Hva har vært opp- og nedturene hos deg i 2013? Og hva har du lyst til å gjøre mer og mindre av i 2014?

 

0

Hva er de største milepælene som foreldre?

Foreldrebøker og brosjyrer på helsestasjonen er fulle av informasjon om barnas milepæler i oppveksten. Når kan de holde hodet sitt selv? Når kan de sitte oppreist uten hjelp? Når kan de bruke tre ord til å danne en setning?

I mitt stille sinn tenker jeg at det er en rekke vesentlige milepæler disse brosjyrene glemmer.

Jeje. Topp at du kan stå. Men når har du tenkt å lære deg å kle på deg dressen -eller enda bedre- henge den på knaggen sin etter bruk? (Fasit i følge mammaen min er forøvrig at hun venter på at jeg skal nå den siste milepælen ennå.)

Her kommer derfor min liste over de oversette milepælene for foreldre og barn:

Første gang du får til å amme på et offentlig sted. Jeg sier bare: Godt Brød, september 2006. Var så redd for at noen av de andre gjestene skulle bli støtt, men -sjokk!- Ingen ba meg gå! Ingen stirret surt på puppen min! Barnet fikk mat, jeg fikk rosinbolle og slapp å trille hylskrikende barn hjem. Der og da følte jeg at vi kunne klare alt.

Første gang du tørr droppe ullinnleggene i BH-en. Tre ord: Lo på puppen.

Første gang du kan drikke glovarm kaffe eller te igjen. Jeg får fortsatt luksusfølelse av å kunne drikke noe skikkelig varmt uten å bekymre meg for å søle på et spebarn på fanget eller at ettåringen skal veive ned koppen min når vi spiser frokost.

Første gang du kan ha på deg klær som IKKE kan vaskes på minst 60 grader. Med andre ord: Klær som ikke tåler gulp/sviskemos/Nestles kalkungryte med grønnsaker/makrell i tomat. Eventuelt også klær med paljetter eller annet mønster som vanligvis ville blitt intendert inn i det bløte barnekinnet. Og når vi snakker om klær:

Første gang barna klarer å dra hendene gjennom genserermene selv. Noen ganger føltes det å kle på et sprellende barn som å forsøke å klemme tannkrem inn i tuben igjen.

Første gang barnet klarer å si ifra at det skal kaste opp -før det er spy overalt. Ah! Nesten den viktigste milepælen av dem alle! Da datteren min for noen måneder siden klynket av smerte om natta kunne jeg spørre henne og hun pekte og forklarte hun at hadde vondt i den nederste tanna som datt ut noen dager ut noen dager senere. Seks år tidligere tok det dagvis -for ikke å si ukesvis- før vi kunne slå fast at den samme tannas frembrudd hadde skylda for familiens kollektive søvnmangel.

Første gang du kan gå på do alene. Eventuelt «slipper å ha noen som klemmer nesa si inntil dusjveggen når du vasker håret». Jeg venter ennå i spenning på denne milepælen.

Første gang babyen sover hos besteforeldrene. En blandet følelse det der. På den ene side: Euforisk frihetsfølelse! På den annen side: Hvorfor er det så stille i huset? Lurer på om hun har sovnet nå… Hvor lenge er det til vi kan dra og hente henne igjen?

 Er det noen flere punkter du synes burde med på en slik liste? Hvilke ferdigheter eller milepæler har du satt mest pris på at barna har nådd? 
0

Hurra for vaksine mot omgangssyke!

De første par årene som mamma syntes jeg det var sykdom non-stop i heimen. Fra å ha hatt jernhelse og knapt vært syk en dag siden barndomsskolen, var det med ett den rene virusparaden i det Kaluzaske hjem. Krabbende rundt og ivrig bitende på alle slags halvskitne helsestasjonsleker dro datteren min med seg den ene uhlumskheten etter den andre og etter at hun hadde vært syk var det gjerne en av oss foreldrene sin tur: Omgangssyke, kikhoste (en i barselgruppa var smittet av en uvaksinert onkel før de små rakk å få vaksina) feber, øyebetennelse, oppkast, diaré, munn-og fotsyken (!), vannkopper, ny runde omgangssyke og slik gikk no’ dagan.

Jeg følte knapt det gikk én uke uten at jeg måtte tekste sjefen min i Magasinet og melde inn nok en dag hjemme med sykt barn, og det gamle stamstedet vårt på Kunstnernes Hus var for lengst byttet ut med like mange timer tilbrakt på Oslo Legevakt, -særlig når feberen krøp mot 40 grader og kvalmen herjet. Spiste hun nok? Fikk hun i seg nok væske? Heldigvis ble vi alltid møtt med forståelse på Legevakta (de har nok møtt noen førstegangsfødende før..)

Derfor husker godt nyheten om at ei halvannet år gammel jente i Oslo var død av dehydrering fra diare etter å ha blitt sendt hjem fra legevakta og bedt om å «drikke saft». For selv om omgangssyke sjelden er særlig farlig i Norge, fører rotaviruset til over 1000 sykehusinnleggelser av småbarn hvert år. Sykdommen er verst for barn under fem år, og  forekomsten er høyest i aldersgruppen 6-24 måneder (noe jeg tror alle som har hatt småbarn kan skrive under på!). Selv om vi -heldigvis- har vært forskånet fra mer alvorlige konsekvenser, er det tungt nok for både små og store å gå gjennom dagevis (og nattevis!) fylt av oppkast, feber og tårer.

Da jeg gikk gravid med lillebror leste jeg i at Folkehelseinstituttet vurderte å innføre en vaksine mot rotaviruset i barnevaksinasjonsprogrammet. Vaksinen har vært i bruk siden 2004, ble godkjent i Europa i 2006, er allerede innført i 43 land og regnes i følge Helse- og Omsorgsdepartementet for å være trygg og gi få bivirkninger.  I Amerika førte innføringen av vaksinen i 2006 til at antall sykehusinnleggelser av småbarn ble redusert med 84 %.

Jeg syntes dette hørtes lovende ut, men oppdaget at det ikke holdt å vente tålmodig på at vaksinen skulle bli endel av det vanlige barnevaksinasjonsprogrammet som foreslått. For at vaksinen skal ha effekt må den nemlig gis første gang når barnet er eldre enn seks uker og siste gang før fylte 8 måneder. Hvis ikke blir beskyttelsen vesentlig redusert. Jeg var alt høygravid vei da jeg leste artikkelen.

Derfor forhørte jeg meg med helsesøsteren på helsestasjonen vår hva hun tenkte om å gi sønnen min en slik vaksine. Jeg fryktet hun skulle se på meg som en gal mor, som vurderte å gi barnet mitt flere sprøytestikk enn nødvendig (Jeg har sprøyteangst nok som det er..) Men det viste seg at hun hadde god erfaring med vaksinen, som hun hadde gitt i en årrekke til foreldre som ønsket å ta med babyene sine til hjemlandet. I tillegg viste det seg at det dreier seg om en drikkevaksine, slik at det slett ikke fører til noe ekstra stikk.

Vi bestemte oss derfor for å gi lillebror rotavirusvaksinen. Effekten var ikke til å kimse av. Mens storesøster var syk omtrent hele høsten og vinteren gjennom da hun året, har lillebror kastet opp to ganger i sitt liv, -og begge ganger ble han frisk igjen på noen timer.

Nylig leste jeg at noe av det siste Jonas Gahr Støre gjorde som helseminister var å sørge for finansiering i statsbudsjettet slik at rotavirusvaksinen endelig blir endel av det alminnelige barnevaksinasjonsprogrammet.

I går fikk jeg bekreftet fra helsedepartementer at de blå har beholdt dette forslaget også i sitt statsbudsjett, slik at alle norske babyer fra og med juli 2014 vil få tilbud om denne vaksinen gratis.

Det er beregnet at vaksinen årlig vil spare 900 sykehusinnleggelser, 7200 legekonsultasjoner og 29.000 sykdomstilfeller. 

Jeg tenker alle får vurdere selv hva de ønsker for sitt barn, men selv er jeg ikke i tvil om at det å gi sønnen min denne vaksinen når han var liten er noe av det lureste jeg har gjort som mor, og jeg synes det er strålende at andre barn nå vil få samme mulighet.

Har dere vært plaget av omgangssyken hjemme hos dere? Og ville du takke ja eller nei til å gi barna den nye vaksinen?

0

Bør vi få gratis ultralyd i uke 12?

Smarte, dyktige Olaug Nilssen. Foto: Lars Myhren Holand.

Dere som har lest bloggen en stund vet at Olaug Nilssen er en av mine yndlingsforfattere. Jeg har tidligere skrevet om hennes nyanserte bok om kombinasjonen foreldrerolle/jobb: Kjøkenbenkrealisme, og om det glitrende teaterstykket Stort og Stygt, som handler om det å få barn generelt og det å få et barn som kanskje ikke utvikler seg helt som alle andre spesielt. Gripende, morsomt og tankevekkende.

For dere som ikke fikk med dere stykket i våres er det nå forøvrig satt opp ekstraforestillinger på Det Norske Teateret i november og  i 2014, pluss at manus i høst ble gitt ut i bokform. 

For litt siden leste jeg en kronikk av Olaug som jeg har gått og grublet på siden. Kronikken heter «Vi må hamre det inn -at alle er like mykje verd» og handler om utfordringene knyttet til å tilby alle gravide kvinner tidlig ultralyd i offentlig regi.

Selv har jeg tatt ultralyd rundt uke 12 i alle mine svangerskap, -og før hver ultralyd har mannen min og jeg blitt enige om at vi ønsker å beholde barnet uavhengig av hva ultralyden måtte avdekke. Vi har elsket hvert barn vi har ventet like mye, og tanken på å avslutte en ønsket graviditet frivillig har i vår situasjon vært fjern. I tillegg har flere venner av oss opplevd å måtte senabortere barn etter ordinær ultralyd i uke 19, fordi fosteret ikke var levedyktig. Det er en hjerteskjærende og enorm belastning, både for kropp og psyke.

Vi har derfor tenkt det er fint å vite. Fint å være forberedt.

Da jeg gikk gravid med datteren min fikk en kollega av meg et barn med Downs, og mailen han sendte til redaksjonen var så vakker og sår og full av kjærlighet til datteren at den sitter meislet inn i netthinnen min ennå. Det som særlig festet seg var hvordan han beskrev det første døgnet etter fødselen, når de hadde fått beskjed om at datteren mest sannsynlig hadde Downs syndrom. Han fortalte ærlig om en beksvart natt, der de nybakte foreldrene var fylt av fortvilelse i en mørk malstrøm, samtidig som det lå et vakkert, sprellende, varmt og sultent barn ved siden av dem i sykehussenga og var perfekt akkurat som hun var.

Dagene etter fødselen brukte de på å snakke med leger og med andre som hadde barn med Down og fikk beskjed om at de skulle leve som før: Datteren kunne være med på alt de som familie pleide å gjøre. Når han skrev mailen til kollegaene var det derfor en stolt og kjærlighetsfull pappa som la ved bilde av familiens nyeste, vakreste tilskudd.

Bør ultralyd i uke 12 være forbeholdt de som har råd til å betale for det?

Jeg husker jeg leste mailen og tenkte: Ville det ikke vært fint å vært forberedt? At vi kan ta den eventuelle sorgen over det neurotypiske (føles feil å si «friske»..) barnet vi ikke fikk på forhånd, kunne informere familie og venner, lese oss opp og snakke med andre i samme situasjon, slik at når barnet først kommer, 6 måneder senere, er det forventningene og lykken som dominerer.

Kanskje er det naivt å tenke sånn, men det er i alle fall slike temaer mannen min og jeg har snakket om før vi har bestilt ultralyd i uke 12 når vi har ventet barn.

Selvsagt går det ikke ann å være forberedt på alt her i livet, og det er mange ting som kan skje senere i et svangerskap, under en fødsel og for ikke å snakke om etter en fødsel som gjør at barnet ikke blir helt som alle andre. Vi foreldre får de barna vi får, og kjærligheten er uansett betingelsesløs. Samtidig er det altså noe -for eksempel Downs syndrom – som vi kan vite om på forhånd. Og kunnskap er en god ting, er det ikke?

Jeg har aldri konkludert helt i debatten for eller mot en offentlig finansiert ultralyd i uke 12, men jeg har helt mot at jeg er for. Rett og slett fordi ultralydene vi har tatt her i Oslo har kostet over 1000 kroner, og jeg har tenkt at det er urettferdig at det å vite skal være forbeholdt folk som bor i de store byene eller som har råd til å betale selv. Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsevesenet har også anbefalt at alle norske kvinner får tilbud om en ultralyd i uke 12.

Olaug beskriver imidlertid veldig godt, nyansert og overbevisende den andre siden av dette spørsmålet. Hun understreker at hun ikke er mot tidlig ultralyd i seg selv, men etterlyser større etisk refleksjon. Som mor til et barn med spesielle behov selv spør hun:

«Korleis vil vi stille oss til dei som er annleis dersom komande foreldre får velje om dei vil ha dei eller ikkje? Vil vi tole at annleisbarna får raserianfall på butikken eller kafeen eller fotballbana dersom foreldra sjølve har valt å bere dei fram? Toler vi at dei same foreldra klagar over manglande oppfølging, at dei klagar over ein bil barnet ikkje får, at dei klagar over manglande utstyr i det spesielt tilrettelagde husværet?

Korleis vil vi reagere dersom spesialskulen i nabolaget blir pussa opp med dyre sansestimulerande leikeapparat, samstundes som ballbingen og fotballbana til det store fleirtalet av normalt fungerande barn ikkje blir prioritert? Kjem vi til å tenke at det er foreldra som får ta ansvar, det er dei som har bestemt at dei vil ha desse barna?

Nokon trur at dei som ønskjer å innføre tidleg ultralydundersøking for alle, vil kvitte seg med potensielle utgiftspostar på offentlege budsjett. Eg trur ikkje det.
Men korleis skal politikarane formidle at alle er velkomne samstundes som dei innfører tidleg ultralyd for alle?»

Det jeg har tenkt på siden er dette: Hva slags signal sender vi til foreldre ved å sponse ultralyd i uke 12? Er vi med på å skape en forventning om at kvinnene bør ta abort om nakkefolden er tykk og duotest viser høy sjanse for Downs?

Jeg synes, som jeg har skrevet tidligere, at et press fra offentlig ansatte leger om å ta abort er like uheldig og uetisk som et press fra offentlig ansatte leger om ikke å ta abort.

 

En ny blodprøve som kan avdekke Downs og gi annen informasjon om fosteret enda tidligere i svangerskapet reiser de samme spørsmålene. En ting er å tillate en slik test, men er det rett å gjøre den til et offentlig tilbud til alle?

Du kan lese hele den tankevekkende kronikken til Olaug her.  

Hva synes du? Har du selv tatt eller kunne du tenke deg å ta ultralyd i uke 12 eller en slik gentestende blodprøve ? Hvorfor/hvorfor ikke? Og synes du dette bør være et tilbud alle gravide får gratis eller synes de som ønsker slik informasjon bør finansiere det selv? 

0

Det perfekte barselbesøk

I dag sitter jeg syltet ned i bokjobbing. Deadline for Aschehougboka jeg lager sammen med andre flinke bloggere kryper faretruende nær. Det er moro å redigere andres tekster, men den virkelige oppturen i dag kommer ved lunsjtider. Da har jeg nemlig satt av tid til å stikke innom en venninne som akkurat har fått baby. Åh som jeg gleder meg! Kose på bløte babykinn og tjukke, bollelår. Nusse på dunete nyfødthår, og høre hvordan sykehusopphold og foreldrelivet har vært så langt for min førstegangsfødende venn.

Min favoritt barselgave. Barna mine hadde knapt på seg noe annet enn de ullpysjene fra Nøstebarn hele høsten og vinteren når de var babyer.

Men hva er egentlig et hyggelig barselbesøk? Jeg innrømmer det gjerne. Før jeg fikk barn selv visste jeg fint lite om behovene til babyer eller nybakte foreldre for den saks skyld. Det var ikke viljen det sto på: Jeg ville gjerne glede venninnene mine, men visste bare ikke helt hvordan. Da jeg fikk barn selv gjorde jeg meg derfor mentale notater over hva jeg selv ble ekstra glad for på barselbesøk. 6 år og ørten venninner med barn senere har jeg en masterplan klar:

  1. FØR: Besøke en gang etter jobb når babyen er som mest sliten, ammer eller gråter nonstop og alle andre i familien og vennekretsen også kan og vil stikke innom. NÅ: Forsøke så godt det lar seg gjøre å legge visittene til lunsjtider eller andre tidspunkt når mor er alene med barnet og ønsker selskap.
  2. FØR: Bli i timesvis NÅ: Satser heller på kortere, men hyppigere besøk.
  3. FØR: Ha med en blomsterbukett. NÅ: Si ifra at jeg tar med mat så den nybakte mammaen ikke styrer med servering. Gjerne spekeskinke, en god ost, røkelaks eller annet hun ikke har kunnet sette tennene i på 9 måneder.
  4. FØR: Gi bort en kortermet babybody i størrelse 50, til et barn født midt på vinteren. Gjerne med en artig, ironisk tekst. NÅ: Ulltøy i størrelse 62 eller en annen stor størrelse som foreldrene ikke får lassevis av fra alle andre. Tilpasset årstiden babyens faktisk er født i. Eventuelt bøker som er lette å bytte.
  5. FØR: Sitte i sofaen og skravle og drikke glovarm te. NÅ: Tilby å holde babyen så mor kan dusje/gå på do/drikke glovarm te selv.

Har du andre tips du ville føyd til denne lista? Hvilke barselbesøk satte du mest pris på?

Perfekt gave til baby født i oktober, eller hva….?

0

Storm etter epost-aksjon!

Puh! For et døgn dette har vært! Jeg er helt overveldet over hvor mye støtte som har rent inn, etter at jeg ba om hjelp til å dra igang en epostaksjon for å få politikerne til å svare på om de vil innskrenke retten vår til å lik helsehjelp hos fastlegen. Det har rent over av innlegg på FacebookTwitter, Instagram og  -i tillegg til engasjerte mail og brev på bloggen.

Veldig glad for at så mange av dere vil være med på dette her!

Stortingspolitikere rapporterer at innboksene deres nå fylles opp av hundrevis av mail fra opprørte velgere som krever svar.

I mens klarer ikke Høyre helt å holde styr på hvem de har inngått avtale med og hva de har blitt enige om. De svarer oss slik på Twitter:

Venstreleder Trine Skei Grande er imidlertid krystallklar på at hun IKKE har inngått noen avtale om en reservasjonsrett for henvisninger, noe Venstre hele tiden har vært tydelige på at de er motstandere av. Hun holder ryggen rak.

For ordens skyld: Jeg har nå vasket epostlista slik at de som har sagt tydelig fra at de er mot kan få tilbake innboksen sin. Så håper jeg de har gledet seg over over tydelige bevis for hvor mange velgere de har bak seg i denne saken. Og Trine er hvertfall like blid:

Også andre politikere har svart og gitt sin støtte til aksjonen. Jens Stoltenberg svarer på Twitter:

Flere fra SV og Ap pluss Anne Wøyen fra Senterpartiet  har også svart på mail at de er tydelig mot reservasjonsretten. Lise Christoffersen er  blant de klareste:

«Selvbestemt abort er en rettighet kvinner har etter loven. Det er Stortinget, ikke fastlegene, som bestemmer hvilke lover vi skal ha og hvilke rettigheter folk har etter loven. Kvinnene er i en situasjon som er vanskelig nok, om de ikke også skal måtte oppleve å gå kanossagang mellom leger for å tigge om å få sine rettigheter.»

Mens helseminsteren fant veien hit til kommentarfeltet på bloggen:

Der skriver også Høyrekvinne Linda Cathrine Hofstad Helleland. Jeg setter stor pris på at hun -som en av få Høyrepolitikere (ingen i KrF eller FrP har svart) tar seg tid med å svare oss skikkelig.

Hun argumenterer for at Høyre vil sikre informasjon om hvilke leger som har benyttet seg av reservasjonsretten, og at det på for små plasser ikke vil gis reservasjonsrett.

«Åpenhet om dette må innebære at både kommuner som utsteder fastlegehjemler, og pasienter som velger fastlege, skal vite hva de kan forvente av en lege. Det betyr at ingen skal måtte oppleve å bli avvist av legen etter å ha åpnet seg om den vanskelige situasjon det kan være å ønske seg en abort. Informasjonen om leger som har brukt reservasjonsmuligheten skal være åpen og tilgjengelig. Både for de som allerede har en fastlege og de som velger en ny.»

Det er vel og bra, men det fjerner ikke problemene som Høyre selv pekte på om reservasjonsretten før valget.

Det er ikke dokumentert at praksisen som ble avslørt med enkelte leger som reserverte seg, var uproblematisk i praksis. Vi vet ikke hvor mange som ikke står frem med ubehagelige møter med fastleger, som ikke har ønsket å henvise til tjenester de har ønsket. Det er mulig å se for seg en løsning på dette senere, men det endrer ikke at reservasjonsrett forblir problematisk. For mange er det vanskelig å bytte fastlege. Det handler både om at det i mange kommuner er få fastleger og lange avstander, og at det kan være belastende for unge kvinner å plutselig føle at alle vet de har byttet til en ”mer liberal” fastlege langt unna.”

Jeg linket som dere vet til Høyres gode uttalelse om reservasjonsrett i gårsdagensinnlegg, og i natt har jammen Høyre vært inne og fjernet artikkelen. Dog kan man heldigvis ikke slette sporene sine så lett på nettet, så du kan fortsatt lese hele deres krystallklare arumentasjonsrekke mot reservasjonsretten via Googles nyttige arkiv.

Høyres Torbjørn Røe Isaksen innrømmer da også på Twitter at flertallet i Høyres gruppe var mot reservasjonsretten (selv om han selv altså var for)

Jeg håper derfor at en eller flere av Høyres representanter vil få mot til å stemme etter egen moralsk ovebevisning av vår aksjon. Det er bare å fortsette å sende dem brev, enten ved å kopiere mitt eller å bruke egne ord. Mange flere bloggere har også blitt med de siste dagene, og postet engasjerte innlegg.  Send meg gjerne et pip om du også poster innlegg om dette så legger jeg deg til på lista under:

Hvert bidrag teller, og vi skal jammen ikke gi oss nå!

Del gjerne bildet videre på Facebook og Instagram. #minkropp

0

Hvorfor skal leger få nekte å hjelpe barnløse?

Da jeg før sommeren var lagt inn på Ullevål for en utskraping -aka en abort der det ikke lenger finnes liv-, ble jeg slått av hvor sårbar alle vi kvinnene som lå der var. Enkelte var der, i likhet med meg, fordi de ønsket seg barn, men kroppen hadde avsluttet graviditeten, andre var der fordi de ikke ønsket seg barn, og trengte hjelp av legene for å avslutte graviditeten. Noen gråt. Andre lå bare stille i sengene sine der vi lå på rekke og rad med tynne forheng mellom oss, og ventet på å bli trillet inn på operasjonsbordet. Samtlige ble behandlet med respekt og omsorg av sykepleierne og legene i rommet.

Jeg har full forståelse for at leger og sykepleiere trenger muligheten til å reservere seg fra selv å utføre en abort. Sen-abortskandalen NRK-avdekket i fjor høst viser viktigheten av det. Denne retten har da også all helsepersonell hatt siden abortloven ble innført i 1975. Men jeg har store problemer med at fastleger -takket være Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti- nå skal få muligheten til å markere overfor kvinner i en sårbar situasjon at de synes deres høyst personlige, medisinske valg er moralsk forkastelig. 

I NRK-serien «Nytt liv i East End» fikk vi nylig en grafisk beskrivelse av hvordan tilværelsen er når lovlig abort ikke er enkelt tilgjengelig for alle kvinner.

Og før noen begynner å kaste blodige babydukker etter meg: Å være for fri-abort er ikke det samme som å være «for» abort.
Bill Clinton skal ha sagt at abort bør være trygt og lovlig og sjeldent. I Danmark, som har hatt fri abort i 40 år, er abortraten enda lavere enn i Norge: 12 av 1000 kvinner mot 13,8 av 1000 her hjemme. For ordens skyld: raten har sunket jevnt og trutt, og før fri abort ble innført ble mellom 15 og 25 000 illegale aborter utført hvert eneste år.

Nora i «Call The Midwife» fikk ingen hjelp fra det offentlige helsevesenet da hun sa hun ikke ønsket å være gravid.

Hvis vi ikke vil tilbake til tida med skitne strikkepinner må alle kvinner i Norge ha den samme muligheten til å få utført lovlige inngrep: Uansett om de bor i en stor by, med mange fastleger å velge mellom, eller en liten plass, der én konservativ lege er rådende.

En reservasjonsrett mot å skrive ut en henvisning er en fiktiv og oppkonstruert ansvarsfraskrivning for fastlegene: For hva er egentlig den prinsipielle forskjellen mellom å henvise pasienten til et sykehus som utfører abort og å henvise pasienten til noen som kan henvise pasienten til et sykehus som utfører abort? Det eneste det fører til er en merbelastning for kvinner som allerede er i en vanskelig situasjon.

Løsningen ble bydelens kloke kone.

Er man mot abort skulle vi trodd de ville syntes det var strålende at nødprevensjon aka angrepillen blir bredt tilgjengelig. Medisinsk faktaopplysning: Det kan ta opptil fem dager fra et samleie til egget blir befruktet. Angrepillen kan tas 0 til 72 timer etter sex. Det kan da umulig finnes noen som insisterer på at livet starter før befruktning?? Men fremfor å kjempe for å gjøre nødprevensjon så lett tilgjengelig som mulig skal leger altså nå få nekte å skrive ut en resept. 

Tenk for å en følelse å gå til legen og fortelle om de mest intime detaljer ved livet ditt, bare for å bli møtt av en kald skulder og en moralsk overlegen holdning? Kanskje leger også kan få mulighet til å nekte å skrive ut resept på P-piller til jenter under 16 år? Hjelpe folk som har fått seksuelt overførbare sykdommer fordi det vitner om for slapp seksualmoral? Eller i det minste en utro ektemann som har dratt på seg klamydia?

Alternativet til almennt tilgjengelig, trygg, gratis og lovlig abort er at flere liv går tapt.

Dette er nemlig ikke så søkt som det høres ut, for legene skal fremover også få markere sin personlige avsky på flere vis: Om du sliter med å få barn får fastlegen din på toppen av det hele nå få nekte å henvise deg til assistert befruktning.

Ja, du leste riktig.

Noe å glise av?

Igjen: At ikke alle leger ønsker å utføre selve inngrepet er forståelig. Men å nekte å henvise infertile til medisinsk hjelp? Etter tre spontanaborter på rappen har jeg selv fått henvisning til assistert befruktning, og det denne prosessen starter med er først og fremst å kartlegge om det er noe som hindrer kroppen å gjennomføre (levedyktige) graviditeter.

Vi skal ta en haug med blodprøver som kartlegger om jeg f.eks lett får blodpropp eller om de kan finne andre konkrete medisinske som gjør at fostrene mine dør. Mange av disse årsakene -som blodpropp- er lett å rette opp. For mange kvinner er det altså en medisinsk tilstand som gjør at kroppen ikke klarer å bære fram barn, en tilstand noe så enkelt som blodfortynnende medisiner kan hjelpe dem med.

Men hjelp fra fastlegen til å finne ut av dette? Det kan vi altså ikke lenger regne med.

Hva synes du om den nye reservasjonsretten? Synes du det er  rett at leger får rett til å nekte å hjelpe kvinner som ønsker bistand for å starte eller avslutte et svangerskap?

0

Barn nummer to blir oversett

I går leste jeg en undersøkelse i den britiske avisen The Telegraph, som jeg kjente meg litt for godt igjen i.
Mens 9 av 10 mødre i undersøkelsen sa seg enig i at de fotograferte hver minste milepæl i den førstefødtes liv, innrømmet 87 prosent at de hadde vesentlig færre bilder av nummer to,-og at de få bildene som ble tatt nesten alltid inkluderte storesøskenet. Tre fjerdedeler hadde ingen detaljbilder av små føtter eller en liten hånd med sykehusbånd rundt,-i motsetning til med eldstemann.

2000 mødre var spurt i den britiske undersøkelsen, som også avslørte at 6 av 10 ikke har spart på minner de har fra barn nummer en, typisk ting som hånd og fotavtrykk, den første hålokken eller den første tegningen.
Kremt. Dette høres litt for kjent ut.

Din hånd i min: Far og datter. Merkelig nok ser det ut til at alle de HUNDREVIS av like bildene vi tok av far og sønn på mystisk vis er blitt borte..

Et kjapt titt i albumhylla avslører at vi har tre tjukke album fulle av sirlig innlimte bilder fra det første halvåret med datteren min. Bilden fra de 6 første månedene med lillebror fikk rikelig plass i ett.

Er det greit? Eller vil lillebror -når han får et mer bevisst forhold til slikt- ta en titt på albumene og konkludere med at vi brydde oss mer om søsterens  hans de første månedene enn ham?

August 2007: Første trilletur noensinne, knipset med mobilkameraet til mannen min. Jeg -fortsatt i gravideklærne jeg hadde med på sykehuset, siden de var de eneste som passet -og hånden manisk beskyttende over hun i vogna. Du kan også skimte myggnettingen jeg hadde på den første måneden, av irrasjonell angst for at det skulle komme en bie oppi vogna og stikke det uskyldige barnet mitt. Den myggnettingen tror jeg ikke jeg har sett siden ca oktober 2007.

På den annen side: Hvor sunt er det egentlig for de førstefødte å få et kamera stukket opp i ansiktet hve bidige gang de trekker ansiktet i en grimase som likner på et smil? Kanskje det er like greit at mange av oss blir mer avslappet med nummer to? Årsaken er sannsynligvis at vi bare har for mye å annet å gjøre med to småbarn i huset til å løpe rundt og knipse med speilreflekskamera hele tiden, men kanskje det også får oss til å være mer til stede i øyeblikket?

Hva tenker du? Kjenner du deg igjen i tallene i undersøkelsen? Og i så fall: Hva tror du er årsaken til at milepælene til andremann går for lut og kaldt vann sammenliknet med storesøskenet? 

 

 

0

Jordmødrene møter Downton Abbey

Rett etter at datteren min ble født begynte NRK å sende Jordmødrene på TV. For meg, som ennå var høy på barselhormoner (og som uansett ikke hadde særlig annet valg enn å sitte i sofaen og amme de kommende ukene) var det topp TV å se på barn etter barn bli født, og vekselsvis misunne folk fine fødsler (husker dere henne som ikke så et ord når hun fødte? Bare lå med øynene igjen og så pen ut og plopp så var ungen født? Imponert!) eller være skikkelig, skikkelig glad for at det ikke var meg denne gang.

(Serien er forøvrig fortsatt tilgjengelig på nett TV for dere som ikke har fått med dere denne.)

Downton Abbey er en hit simpelthen fordi jeg er anglofil på min hals, og fordi britene er veldig flinke på å lage historisk TV drama.

Og så tar vi nytt bilde til Instagram-kontoen vår dere!

Nå har jeg fått en ny favoritt. Call the Midwife -eller Nytt liv i East End som serien heter på norsk – er som om Jordmødrene skulle møtt Dowton Abbey en sensommer dag og født et kjærlighetsbarn.

Serien er basert på den bestselgende selvbiografien til Jennifer Worth, som var 22 år da hun begynte å jobbe som jordmor i Londons fattige østkantstrøk på 50-tallet.

Boka hennes er forøvrig oversatt til norsk, og er strålende lesning, uavhengig om du har sett TV-serien eller ikke.

Perfekt , lærerrik feel-good lesning for regnfulle høstdager.

Det fine med serien er at selv, om den til en viss grad idylliserer 50-tallet, med kul styling, høye hæler og fengende musikk, er den langt fra idylliserende når det kommer til å skildre forholdene for gravide og fødende kvinner.

Sjelden har jeg vært så glad for å leve i 2013!

Her er lystgass eneste smertelindring (og da bare om du har flaks), her barn som blir født med ryggmarksbrokk fordi man ennå ikke har oppdaget viktigheten av noe så enkelt som folat tilskudd under svangerskapet, her er kvinner som dør av svangerskapsforgiftning, eller fordi de føler seg presset til illegale aborter.

Motstandere av retten til fri abort glemmer ofte at loven faktisk redder liv.

Det er virkelig så du forstår hvorfor sykehusfødsler ble den nye normen, når det ble mulig 10 år senere.

Det er ikke for å si et vondt ord om hjemmefødsler i dag. Under kontrollerte former, med friskt mor og barn, har jeg flere venninner med gode opplevelser med dette. Men det er jammen lett å glemme at svangerskap var en reell dødsrisiko for både mor og barn for bare to generasjoner siden, og at innføringen av fødeavdelinger med leger i nærheten var en vellsignelse for overlevelsesraten til både mor og barn. Selv om det også førte med seg mindre hudkontakt mellom mor og barn,-og noen veldig sære ammeregler. 

Mens vi diskuterer for eller mot to gratis ultralyder i svangerskapet, måtte bestemødrene våre stole på jordmødrenes hørsel. Både tvillinger og seteleie kunne dermed komme brått på.

Serien går på NRK på torsdager, og er tilgjengelig på nett TV. Det er også mulig å få tak i både første og andre sesong på DVD. 

Og hvis du trenger en liten oppkvikker på en trøtt mandag, finnes den lystige musikken til TV-serien på Spotify i spillelista  «Baby Boomers- 50 hits of the 50s featured in the TV series Call The Midwife».  Den er blitt mitt faste soundtrack når jeg trenger en oppkvikker. Virkelig musikk å bli glad av!

Har du sett «Nytt liv i East End»? Hva synes du om serien og hvordan de portrettere livet som gravid og fødende på 50-tallet? 

0